Strekhjerte

Paulo Coelho. Han prater om å ønske seg ting. Om at universet vil sette uante krefter i bevegelse for å oppfylle de sanneste ønskene. Vel, Paulo, jeg har noen ønsker til deg. Jeg har ganske mange. Og de er ekte, og de gjør vondt, og de er helt sanne. Jeg tror ikke på Paulo Coelho. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke tror på Gud, for han tror jeg på. Men Paulo, han skal dere få billig av meg…

Jeg blir oppringt av søsteren min som forteller kort at farmor er lagt inn på sykehuset igjen. Jeg reagerer med… jeg reagerer ikke i det hele tatt. Jeg sier ok, og spør når vi skal besøke henne. Jeg jobber for mye, og har ikke tid uten å ta fri fra jobb, men i morgen er det helligdag, og jeg sier at jeg blir med. Jeg møter mamma til lunsj i byen, sitter ute ved et bord og leser i boken min til hun kommer. Hun setter seg ned og sier «Du har sikkert skjønt det, men nå er det ikke lenge igjen…» Pappa forbereder seg på å bli foreldreløs, og jeg klarer ikke å se for meg et liv uten farmor… som alltid har vært der. Hun pleier å si at jeg er den snilleste ungen hun noensinne har sett. Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for det. Hun ligger i en sykeseng og nekter å spise. Hun hører snart ikke hva vi sier, og når jeg gir henne en klem, så vil jeg egentlig ikke slippe, men jeg vet at jeg må. Samtidig så er jeg redd for å knuse henne, holde for hardt. Så jeg tør nesten ikke være borti.

Jeg ønsker at farmor skal bli frisk.

Men dette gjør ikke så vondt enda. Jeg satt i sofaen til Andreas i dag og snakket om det, som om jeg skulle fortalt om hva jeg spiste til frokost eller når jeg tok t-banen fra Nasjonalteateret. Jeg vet at det kommer til å treffe. Jeg vet at det plutselig kommer til å slå meg i magen, og at det kan skje når som helst. Men det har ikke skjedd enda. Det er ikke engang virkelig når en lege sitter foran meg og forteller meg at farmoren min har kreft. Gamle mennesker får kreft. Det er sånn det er. Mange av dem dør av alderdom før kreften får satt igang arbeidet sitt uansett, så det er ikke sikkert det har noen innvirkning på livet. Men min farmor er ikke bare et gammelt menneske. Og allikevel er det akkurat sånn det føles… som om det bare er en hvem som helst. Som om jeg ser det på tv, men selv når jeg ser sånne ting på tv, så pleier jeg å gråte.

Og oppå dette. Over det faktum at farmoren min er på sykehuset igjen, og har sagt at nå vil hun ikke hjem mer… Over alt det, så sitter jeg på t-banen og taster inn ord på mobilen min, og tør ikke å sende dem allikevel. I hele dag har jeg laget meldinger der det står at jeg savner ham og tenker på ham, men jeg har ikke turt å trykke på send. Fordi jeg er redd. Jeg tør ikke. Det går ikke. Og jeg spiser middag og cookies hos Andreas og vi ler og smiler og jeg forteller om ham, gutten jeg tenker på hele tiden, og Andreas forsikrer meg om at han liker meg. Absolutt. Selvfølgelig. Ingen tvil. Og mens jeg trasker ut av hagen til Andreas for å ta banen hjem, så piper mobilen min og der står det jeg har prøvd å si i hele dag. Så enkelt kan det gjøres. Jeg tenker på deg, og jeg savner deg. Og jeg setter meg på t-banen og ønsker, som jeg har gjort lenge nå, at jeg kunne fly til Bergen og være der om natten… for så å være ansvarlig og studere og gå på jobb om dagen… også rømme tilbake igjen om natten. Til sommeren kommer og tar oss, og jeg kan slutte å være ansvarlig en stund. Men jeg kan selvfølgelig ikke fly. Og jeg kan ikke rømme til Bergen om natten.. det går ikke.

Jeg skal kaste Alkymisten…

Klokken fire i natt begynte det nesten å bli lyst igjen. Jeg ble stående litt i vinduet mitt, der sommerfuglen bor, mens jeg så opp over jordet. Det var mørkt og vått ute, men et sted, bak alle trærne, så var det morgen allerede. Og det var ikke lenge før den kom hit. Da jeg hadde skriblet trøtte ord i dagboken min og skulle slå av lyset, så var det lyst utenfor vinduet mitt. Jeg ble liggende lenge og se på at det ble morgen.

Jeg våknet til øsende regn, og sa høyt: Du klarer ikke å lure meg til å tro at jeg er i Bergen, samme hvor mye regn du plasker i hodet mitt. For det er ikke regnet jeg savner…

Så sto jeg opp og satte meg i lenestolen min. Jeg gjorde ingenting. Jeg leste ikke, jeg skrev ikke, jeg tenkte ikke. Jeg satt bare stille under et ullpledd og så på at klokken ble såpass at jeg skulle knyte på meg skoene og traske ut i sølepyttene, med det lange skjerfet mitt flagrende i vinden etter meg. Det er sommer ifølge morgenlyset, men høst ifølge vinden. Jeg satte meg inn i bakerste vogn på t-banen og lente hodet mot ruta. Så surret klokken forbi stengetid i butikken min, og mens jeg telte pengene i kassa, så gikk strømmen. Det ble helt stille. Og helt mørkt. Ute øste det ned og lyset var gått i hele kvartalet. Jeg gikk sakte mot døra og tittet ut. Det var mørkt overalt og helt stille. Jeg tror ikke at jeg kunne høre bussene og trikken engang, selv om jeg så at de kjørte forbi utenfor. Rett før jeg låste meg ut senere på kvelden, kom lyset på igjen og alle lydene man tror ikke er det satte igang. Jeg visste ikke at det var så bråkete overalt. Det var som om jeg ikke hadde hørt ordentlig stillhet før verden sluttet å bruke strøm i noen minutter.

Så gikk jeg i regnet og hørte på Kim Hiorthøy og jeg plasket uti alle vanndammene jeg fant, selv om jeg visste at joggeskoene mine kom til å bli våte. På Platekompaniet lot jeg pengeproblemer og husleie fly, og gikk rett bort til kassa og forlangte å få den nyeste til Red Hot Chili peppers. Takk, sa jeg. Også gikk jeg ut igjen, med de våte joggeskoene og det altfor lange skjerfet. Og en ny cd.

Om jeg ikke kan få verken deg eller solskinn, så får jeg nøye meg med Red Hot Chili peppers i stedet.

Jeg drikker regn-te (Earl Grey med honning), min tredje kopp i dag. Jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene innimellom, når en rød R skriver et svar på et eller annet jeg har sagt. Jeg sitter timesvis hver kveld og gjemmer ansiktet mitt i hendene og rødmer. I dag har jeg kastet bort dagen på å ligge inntil katten min og puste i englepels. Jeg orket ikke gjøre stort annet, ikke en gang da solen kom frem og tørket regnet vekk fra asfalten. Jeg kunne satt meg ut på verandaen og lest til eksamen, som nå plutselig er om en uke. Jeg kunne skrevet noe fint. Jeg kunne svart på et brev som har ligget altfor lenge nå. Jeg kunne gått på butikken og kjøpt ting jeg vet at jeg kommer til å trenge i morgen tidlig. Jeg kunne gjort noe nyttig. Men i dag stengte jeg døra, og skrudde på pc’en og drakk te i stedet. Mens jeg smiler og lar sommerfuglene flakse litt rundt. Så kan jeg være fornuftig i morgen i stedet. Det kommer mange dager. Heldigvis.

Jeg har plassert meg i den store sovesofaen i stua mi. Jeg har dyne, tegneblokk, dagbok, pc, penn, blyant, tegneserie, middag og en bok. Jeg har sett på siste episode av The O.C, sesong 2 og grått hver gang Imogen Heap har sunget. Nå ser jeg på Before Sunrise, og jeg lurer på om jeg skal lære meg noen triks. De går bare rundt, liksom. I Wien. Hun bare ble med ham, av toget… sånn helt uten videre. Det er her jeg har det fra. Alle mine drømmer om å gå rundt om natten. Jeg leter etter parker og benker og steder der man kan se byen min. Helt på ordentlig. Sånn den egentlig ser ut. Peter viste meg en benk en gang. Like ved Carl Berners plass. Den er på toppen av en bakke. Jeg vet ikke hvordan den ville vært om natten, for jeg har bare sittet der om dagen. I solen. Jeg vet ikke om byen ser magisk ut fra den benken. Jeg vet ikke om vinduene der det fortsatt er lys vil se ut som stjerner. Jeg vet ikke om det er lyst lenge der om sommeren. Jeg vet ikke så mye om den i det hele tatt. Men jeg vet at jeg har lyst til å sitte der. Jeg har lyst til å finne det ut.

Jeg har fri fra jobb en uke i sommer, der jeg ikke har noen planer. Jeg har fri i nesten fire tilsammen, men tre av dem er på Roskilde og Kypros, så de teller ikke… Jeg har fri en uke og det er det. You cannot conquer time, siterer Ethan Hawke på en fontene i Wien. Jeg har lite tid i sommer. Jeg må erobre tiden. Jeg må gjøre mer enn det er plass til på den ene uken. Sommeren min varer en uke, og han kommer ikke engang før den uken nesten er slutt. Og jeg tror ikke jeg tør å hoppe på en buss med en gang jeg går ut døren på jobben og låser etter meg, for så å ha fri en uke. Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bare rømme til Bergen med en gang jeg er ferdig med min eksamen og forvente at han skal bli glad for å se meg når han er fullt opptatt med å lese til sin egen… Og jeg kan ikke tro at jeg sitter her og ser på dette som et reelt problem, for jeg kommer jo aldri til å faktisk bare dra til Bergen.

Selv om det er alt jeg tenker på nå om dagen.

Jeg har kjørt trikk frem og tilbake i dag, med hodet lent inn mot bakruta og tankene et helt annet sted. Jeg rømte litt fra verden i fem timer, mellom å ha møtt søte Frøydis på biblioteket og å se en film, som forøvrig var skikkelig dårlig, på kino. Jeg tråkket sakte i vanndammer mens jeg vandret mellom kaféene i byen min. Jeg ville ikke sitte for lenge på et sted. Jeg vil ikke sitte stille. Jeg måtte lete for å finne en postkasse, og da jeg endelig fant en, så ble jeg stående lenge og se på dem. Den gule og den røde. Jeg åpnet luken på den gule der det står 4000-9999+utland, og det ble på en måte ekstra langt unna på grunn av den beskrivelsen. Jeg bor i 0001-3999. Jeg er 0694, han er 5017.

Det fortsetter å regne her og jeg går fortsatt rundt på luft. Jeg husker den første gangen jeg var skikkelig forelska. Jeg hadde ikke så mange venner, og de få jeg hadde, de ble lei av at jeg snakket om ham etter de tre første setningene. Jeg husker at jeg ble sittende på rommet mitt og skrive side opp og side ned i dagboken min, men jeg ble bare mer og mer lei meg… for magien forsvant nesten litt fordi ingen ville dele den med meg. Hvorfor er det sånn at alle vil høre på deg når du har det vondt, mens nesten ingen vil være der for å ta imot alle smilene og forhåpningene og sommerfuglene? Jeg går rundt alene og vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg liker å være alene, det er ikke det. For all del. Jeg tror ofte at jeg foretrekker å være i mitt eget selskap framfor andres, men… Akkurat dette er litt for stort for bare meg.

Kanskje jeg er skikkelig kjedelig når jeg er glad. De begynner med å spørre meg hvorfor jeg er så glad, og etter en eller to setninger, så begynner de å snakke om noe annet. Og jeg blir gående med alle ordene i halsen i stedet. Jeg må svelge dem og spare dem til jeg kommer hjem. Til katten min som ligger og sover på fanget mitt, og til dette tastaturet. Og når jeg endelig kommer hit, så klarer jeg ikke å formulere mye av det. Jeg kunne skrevet en bok om gutten med ordene og det sjenerte smilet. Om hvordan alt begynte, selv om jeg ikke helt vet det selv. Jeg kunne snakket om hvordan jeg kjøpte billetter til Dumdum boys i Bergen og endte opp med å tenke tre sekunder på konserten, mens de resterende åtte timene på bussen ble tilbragt med musikken min og et blikk ut av vinduet, mens jeg lurte på hva jeg skulle si når jeg så ham, på hva jeg skulle svare hvis han sa noe, om jeg skulle si det eller ikke… Det ble færre og færre hus, og flere og flere fjell og tilslutt var det snø og klokken foran i bussen viste 02:43, så 03:57, og jeg tenkte fortsatt bare på at jeg snart var i samme by som ham. Jeg kunne fortalt dere om hvordan jeg nesten ikke har spist på tre dager, fordi magen min er full av sommerfugler, og jeg mener det helt på ordentlig. Det er ikke bare noe jeg sier… for å beskrive. Det er sånn det er.

Kanskje det bare er jeg som er redd for at jeg er kjedelig… at det er jeg som svelger mine egne ord med vilje, og at de dermed begynner å snakke om noe annet. Kanskje jeg er redd for at det egentlig ikke er ekte, at det bare er noe jeg har innbilt meg, at jeg ikke har fått noen brev som jeg har i en eske med sommerfugler på over skrivebordet mitt. At jeg ikke har noen i Bergen som leser brevene mine.

Jeg var alene på kino i dag, og det kom en dame og satte seg ved siden av meg. Han hun var sammen med hadde fått billett til en rad lenger bak, for det var premiere og det var fullt, og de hadde kommet i siste liten, eller det hadde skjedd en feil i datasystemet da de bestilte, de satt i alle fall ikke sammen. Jeg snudde meg mot henne og tok sekken min på fanget, klar til å reise meg. «Du, jeg er alene, jeg altså… så hvis dere to var sammen, så kan han godt sitte her på min plass?» Hun så rart på meg, også bak på han som hadde satt seg tre rader bak oss. Jeg reiste meg og fikk øyekontakt med ham. Så byttet vi. Ikke noe takk, ikke noe smil, men han så litt rart på meg i det vi krysset hverandre i trappen. Da han satte seg på det som hadde vært min plass, så smilte han til henne og kysset henne på kinnet. Og hun smilte tilbake til ham. Og jeg satte meg ned tre rader bak dem og tenkte at jeg hadde gjort en bra ting, selv om de ikke sa takk. Og da filmen begynte, så satt jeg alene, innerst ved veggen, og det viste seg å være et ledig sete ved siden av meg. Det var en ledig plass, men han som skulle sittet der, han var et helt annet sted.

Det var i alle fall to stykker som fikk sitte ved siden av den de ville i dag. Jeg får ha min til gode.

Jeg går på luft og sommerfugler og jeg tar buss frem og tilbake mellom holdeplassene. «Hvorfor i all verden gjorde du det?» spør menneskene, og jeg vet veldig godt hvorfor, men jeg svarer heller at jeg syntes synd på buss-sjåførene som måtte kjøre alene på 17. mai. Så derfor satt jeg litt sammen med dem. Egentlig ville jeg at 79-bussen til Grorud (og Holmlia (?) andre veien) skulle bli en flyvende buss til regnbyen, men sånn ble det ikke. Selvfølgelig ikke. Det er ikke sånn det funker, Linn.

Nei… Okei.

I dag har jeg sittet innenfor et stripete regnvindu og skrevet ned ting jeg ikke vet om jeg tør å poste, men fordi John nekter å tro at jeg er tøff, så tenker jeg at jeg må poste dem samme hva. Det er ingen som tror at jeg er tøff. Bestekameraten rister på hodet av meg og John ler. Jeg blir ikke lei meg, for jeg vet så altfor godt at de har helt rett. Jeg er en pyse. Men jeg er en pyse som smiler hele dagen og som får verdens vakreste ord i posten.

Oslo er ikke det samme som Bergen, samme hvor mye det regner. Den viktigste delen mangler, spør du meg.

Håper at du vil forstå…

Jeg løp fra Kingosgate 3 i går. Nå må jeg gå, sa jeg til ham. Nå må vi gå. Ut i den store verden. Nei… sa han. Jo, sa jeg. Nå må jeg gå, og sånn blir det. Jeg skulle gått for lenge siden. Jeg er glad du ble så lenge, sa han. Jeg har hatt det fint… Ikke bare fint, sa jeg. Nei, sa han. Men det betyr ingenting.

Jeg løp ned langs parken på Alexander Kiellands plass og bestekameraten ringte og spurte om det gikk bra med meg. Og jeg smilte og sa, det går veldig bra med meg. Gikk det bra med ham? spurte bestekameraten. Nei, sa jeg. Men det kommer til å gå bra. Det kommer alltid til å gå bra. Eller, det skal nok gå, som danskene sier med sitt flotte språk.

Jeg gikk helt inn til byen. Nye sko på bar asfalt. De altfor store headphones’ene mine, med høy musikk i. Jeg kjøpte en sjokomelk og tok bilder av verden. Det er egentlig litt fælt at jeg skal ha det så bra etter at jeg har gått, men jeg burde gått for lenge siden. «Det var på tide med en opprydning» sa John. John er lur. Han er en av de lureste jeg kjenner.

Ingen kan slå seg nå

Jeg kom hjem til et brev i postkassen som jeg ikke klarte å vente med å åpne. Jeg kastet fra meg veske og bøker rett utenfor døra, og satte meg ned i oppgangen. Der var de bokstavene jeg er blitt så glad i. John pleier å si at jeg føler i bokstaver. Jeg kjenner en til som føler i bokstaver. Også gråt jeg. «…det er du som er smilepiken alltid. Om du vil så er du.» Jeg vet at alltid bare er her og nå. Kanskje bare der og da. Kanskje alt er annerledes i morgen, kanskje alt forsvinner med høstløvet. Kanskje vi ikke rekker å bli noenting før sommeren blir oktober. Men akkurat der. Akkurat der han satt og skrev de ordene og akkurat der jeg satt og leste dem. Da var jeg. Smilepiken for alltid.

Om du vil, så er du… også.

Sorrow drips into your heart through a pinhole

Jeg skal hjem til noen etter jobb i dag og levere nøklene jeg har hatt et halvt år. Jeg skal gå ut døren og lukke den etter meg uten å låse. Og han skal sitte i sofaen og være sint på meg. Jeg skulle gjort dette for lenge siden. Jeg gjorde egentlig dette for lenge siden, men det har aldri blitt til at jeg faktisk har gått. Jeg har stått med en fot utenfor og den andre igjen inni, og selv om han har sagt at han vet at jeg kommer til å gå, så tror jeg at han har håpet på at jeg skulle bli og trodd at jeg skulle det. Det ville jeg gjort. Det vet jeg at jeg ville gjort. Så derfor kommer han til å være sint på meg. Fordi jeg plutselig går. Så hvorfor har jeg blitt så lenge? Det har aldri vært ekte uansett, hvorfor gikk jeg ikke for hundre år siden? Lettere for ham, han hadde kanskje glemt meg by now, om jeg bare hadde gått da jeg burde. Jeg burde gått da han kysset meg i bilen etter a-ha-konserten i høst. Jeg burde gått da jeg latet som at jeg sov da han gikk etter den første gangen han var hos meg. Jeg burde gått før jeg noengang ble. Jeg husker at jeg skrev et brev til Helge om at jeg hadde våknet ved siden av feil person. Men jeg tror jeg ble fordi jeg ikke så noen riktige personer i sikte på lang tid.

Jeg tror jeg er et forferdelig dårlig menneske…

Jeg går inn på bussen og trykker på play på minidisk-spilleren. Det suser i ørene mine etter litt høy lyd på konserten. Det er ikke helt magien lenger. Men det er bra for det. Jeg drakk en halv øl og lo høyt etterpå sammen med bestekameraten som mobbet meg fordi jeg bare smilte hele dagen. For det er det jeg gjør. Jeg bare smiler hele dagen. Jeg er rastløs og jeg klarer ikke å tenke ordentlig. Jeg bare smiler.

På t-banen i dag fant jeg et hjerte det sto Nicolas inni. Det var risset inn under vinduet der jeg satt. Jeg tenkte på alle de hjertene som skal risses inn i trær og benker og vinduskarmer på t-baner rundt omkring. Jeg tenkte på alle hjertene som allerede var overalt, og på hvordan de som risset dem inn trodde at her og nå skulle vare for alltid. Her og nå er bare her og nå. Det varer ikke lenger enn dette. Poff, så er det vekk, og hjertene er der like fullt, men de som en gang risset dem inn kjenner kanskje ikke hverandre lenger. Kanskje de er bitre og sinte og glad for å bli kvitt hverandre. Eller kanskje de er gift og har tre barn og bor i en hvit villa med epletrær og syriner i hagen. Jeg tenkte tilbake på Stockholmsturen der jeg gikk rundt i mine egne tanker og skulle gjøre det slutt med kjæresten min gjennom to år, fordi jeg plutselig drømte om en annen om natten. Jeg kom på at jeg fant en brostein på et gatehjørne i Stockholm, der det sto: Her treffades Lukas och Carmen, i dag är dom gifta och har en dotter.

Jeg satt og så på hjertet med Nicolas inni og lurte på hva den som en gang lagde det ville tenkt hvis han eller hun plutselig satte seg der jeg satt. Fant det igjen. Jeg lurte på om personen ville blitt glad, lei seg… eller kanskje sint. Kanskje satt seg et annet sted. Jeg tenker på om Lukas og Carmen fortsatt er sammen. Om de har fått flere barn.

Tenk hvis de ikke er sammen. Tenk om de er sinte på hverandre og i bitre forhandlinger om skilsmisse og hvem som skal ha barna og hvem som skal få huset. Jeg ser for meg Stockholm om høsten, det regner og det er en helt vanlig ukedag, men det er sent og det er kaldt, og Lukas står alene på gatehjørnet og ser ned på brostenen der de møttes for en million år siden. Her treffades Lukas och Carmen, i dag er dom gifta och har en dotter… og de snakker ikke lenger sammen.

Jeg tenker på alle de stedene jeg skal møte folk. På alle de stedene der ting skal bety noe. Jeg tenker på gjerdet på Norwegian Wood rett før Bright Eyes konserten der jeg egentlig ikke møtte ham, men der jeg møtte ham allikevel. Jeg tenker på gatene i Bergen og gresset i Frognerparken når det regner og jeg står i pizzakø. Jeg tenker på colakorker og en vegg full av polaroider. Og jeg tenker på at gatene i denne byen en gang tilhørte noen helt andre. Jeg tenker på alle strekhjertene som er risset inn på forskjellige steder, og hvor mange evigheter som er lovet bort og deretter visnet vekk.

«Tenk om alt går til hælvete» sier bestekameraten min og tar en slurk av ølen. Tenk om det ikke gjør det, sier jeg, og tar en slurk av min.