Strekhjerte

Det er her jeg skal fortelle dere hvor fantastisk Roskilde var, hvor mange soloppganger jeg så og hvor mange konserter jeg gråt på av glede. Jeg danset ikke i regnet. Da det regnet, la jeg meg med hodet langt under soveposen og var litt sint fordi det ikke lå en colagutt ved siden av meg. Men det regnet heldigvis bare første dagen. Det tordnet og regnet, og lyden av regn på telt er egentlig mer skummel enn fin. Roskilde var preget av ufattelig mye hasjlukt og humoren i campen gikk ut på å kaste loff og rundstykker i hodet på folk og å skrive ting i ansiktet på folk som sover med sprittusj. Ikke helt min greie. Så jeg og Krummis gjorde vår egen greie. Vi spiste karameller og leste bøker og lo av våre ufattelig dumme internvitser, så hasjcampen syntes nok at vi var forferdelige. (les: dumme og barnslige og teite og overlegne) Det er greit for meg. Jeg hadde det fint. Jeg har blitt solbrent og sliten. Jeg har drukket ufattelig mye cola, uten å ha en å dele den med på ordentlig. Jeg har sett en topp 5-film. Spol tilbake her:

I kino-teltet på Roskilde er det mørkt og det lukter popcorn. Vi hadde sett Adams Epler og skulle se Kiss kiss bang bang etterpå, og mellom dem gikk det en film jeg ikke hadde hørt om. Det var Scarlett og John, så vi ble enige om å se den. Jeg satte meg ned i setet etter en endeløs do-kø, og drakk cola. Filmen begynner og John Travolta går langs et sørstatslandskap mot en begravelse. Nesten to timer senere sitter jeg og hulker inn i genserermet mitt uten å lage en lyd, mens rulleteksten går over skjermen til en låt som heter det samme som filmen. A love song for Bobby Long.

Roskilde har vært litt hulking inn i genserermet. Sigur Rós kom inn bak forhenget sitt og satte i gang med Glósóli og jeg hadde ingen å holde meg fast i, så jeg måtte holde meg fast i meg selv. Tårene rant nedover kinnene mine og da de fortsatte med Ný batterí, så var det plutselig vinter igjen og verden var grå og hjertet mitt var i tusen biter og mer til, men det var ikke vinter. Det var Roskilde og det er lenge siden det var vinter. Den konserten var en blanding av gode og vonde minner og følelser, stjernesnø og glitter, et marching band på scenen og jeg tror aldri jeg har vært så tversigjennom lykkelig mens jeg har grått noensinne. Det eneste som var trist var jo at den beste konserten var på den første dagen, så etterpå var det liksom bare downhill.

Death Cab sang om avstand og jeg gikk hjem til teltet og savnet colagutten enda mer. I need you so much closer, skrev jeg på et kort før jeg sovnet. UnderByen sang Hjertebarn for meg og jeg lukket øynene og smilte. Roger Waters klimpret på gitaren foran en gigantisk måne på Orange, og jeg tok bilde av folkehavet. Roskilde var over for denne gang, og jeg og Krummis kjøpte med en cola på vei hjem til campen. Vi sov ute på en luftmadrass som noen av hasjmenneskene la igjen til oss, og sov i et buss-sete på vei hjem. Da bussen kjørte ut fra festival-området, så jeg på alt søppelet og alle de nedtaggede teltene, og jeg tenkte at det er rart jeg liker meg så godt der. Så mange folk som er dritings og dopa på et sted, så mange festivaltullinger, så mye rot og skrot og ting man helst ikke vil tenke på at man puster inn. Og så mange smil.

Jeg fikk ingen soloppgang, og ingen svensk kille att hångla med, som var planen da jeg kjøpte billetten en gang i februar. Nå vil jeg mye heller ha en colagutt som sender meg meldinger fra London og som kommer til Oslo på onsdag. Ingen svensk kille i hele verden kan erstatte ham. Ikke engang Håkan eller Jocke. Tenk det.

Takk for all sjokomelken til frokost, all solen, alle festivaltullingene, alle smilene, alle konsertene jeg sang med på, hengekøyene ved Odeon der jeg leste bøkene mine, takk til alle som ville spandere øl, men som jeg sa nei takk til, takk for pasta med pesto og Maxi Karamell, takk for stjernene om natten og de gode klemmene jeg fikk. Sees neste år, Roskilde.

Jeg har et perlekjede fra kent og i følge Helge, en sang fra tim der Morten pekte på meg. Jeg har en colagutt til kjæreste og meksikansk øl i kjøleskapet. Jeg har fragmenter å smile av fra de siste dagene. Om jeg lukker øynene, så ser jeg armene til colagutten, med de fine remsene rundt håndleddet. Jeg hører regn utenfor vinduet mitt og åpningen på Ansgar & Evelyne på Norwegian Wood. Det är vi mot världen, synger han mot meg og jeg lener hodet mitt mot skulderen hans. Jeg lukker øynene og kjenner varmen fra kvelden i går, der vi satt på kafé og lo høyt og spiste cookies. Jeg ser oss gå inn mot sentrum i et regnvått Oslo der det er varmere enn man skulle trodd om man bare så ut. Jeg holder en colagutt i hånden og foran meg går gutten som bor over togskinnene og gutten med alvestøv i lomma. Igjen lener jeg hodet mitt mot skulderen hans, det har blitt mye av det de siste dagene. Nå sitter jeg hjemme i en rotete leilighet og straks begynner hverdagen igjen, med jobb og bøker, og i kveld må jeg handle inn mat, for nå er det snart tomt. Jeg lukker øynene igjen og legger meg ned ved siden av katten min. Colagutten sitter i Slottsparken og leser for meg fra en av de beste bøkene jeg har lest i år. Det er ikke alle følelser som har et navn, leser han, fra novellen «Følelser som ikke heter noe» av Sara Johnsen. Spol fremover, jeg står og klamrer meg til gjerdet idet tim avslutter konserten sin med Julia, og i går kveld syklet Helge foran meg og vi sang i kor til den samme sangen. Jeg tenker at jeg er forelska akkurat sånn som de synger der… Jeg fryser, jeg brenner… Og alle kan se hvem jeg liker… Rune. Oslo har vært en penere by de siste dagene. Gresset har vært grønnere og himmelen blåere. Og selv om det er grått og vått her nå, og colagutten snart befinner seg i London, så tror jeg at disse fragmentene vil få meg til å smile og lukte sommer i lange tider fremover. Hei verden, nå skal jeg ut og selge bøker med et teit smil om munnen. Du kan regne meg i nakken så mye du bare vil, jag är lycklig. God sommer.

Her kommer den deiligste dagen i år, den kommer ut av det blå hver vår. Den kommer som et sjokk og hele byen går plutselig helt amok. I parken så ligger vi strødd omkring, vi ler og blåser ut en røykring, og når jeg kjenner din hud så er det nesten sånn at jeg tror det fins en gud.

You cannot conquer time, siterte Ethan Hawke på en trapp i Wien, og de lå der og så opp på himmelen. Jeg har hatt nesten en uke ferie, og jeg dro til Bergen. Jeg bare dro til Bergen. Om jeg bare skal ha en uke, så skal jeg faen meg ha så mye som mulig tid med gutten, tenkte jeg. Og der sto jeg i Bergen. Tenk om han blir sint. Tenk om han ikke vil se meg. Tenk om alt faktisk går til helvete denne gangen. Jeg satt på Vågen med Kjærlighet i koleraens tid og frøs på hendene. Min fjerde glasscola var nesten borte og ingen colagutt var noe sted å se. Så stelte jeg meg utenfor i solen med en ny cola, som egentlig var til ham, også ventet jeg. Plutselig sto et nytt par Converse ved siden av mine egne. Hei, jeg juksa, jeg. I mitt forsøk på å erobre tiden i min eneste uke med ferie som ikke er i utlandet. Det døgnet ble et fint døgn. Og om den første dagen i sommerferien er den verste, så finnes det ikke grenser for hvor fin denne ferien kan bli.

Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå med små, hvite bomullskyer på.

Vi er Ethan og Julie, sier jeg når folk spør hvordan det gikk i Bergen. Det finnes ikke bedre ting å være. Og vi trengte ikke pariserhjul engang. En glasscola på deling og en by der det egentlig pleier å regne.

Her kommer den deiligste dagen i år og samme hva som værdamen spår, så er det sånn at jeg tror at de kommer som perler på en snor.

Jeg våkner til blå himmel og sol og tasser barbent ved siden av katten min ut i stua og gir ham mat. Så inn i dusjen. Jeg setter meg på verandaen med en bok og et glass juice. Jeg har handlet øl og glasscola og masse juice og det ligger og blir kaldt i kjøleskapet mitt. Det er blomster og kronblader på gulvet mitt etter at katten min har løpt rundt ute i buskene og tatt det med seg inn i stua mi med pelsen sin. Jeg støvsuger ikke, for jeg syns ikke blomster er det verste å ha på gulvet i stua.

Og senere hvis sola går ned, skal vi bare ligge der i gresset og be en stille bønn om at dette ikke bare er en drøm. Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå, med små, hvite bomullskyer på. – Folk og røvere feat. Unni Wilhelmsen

Det er ikke en drøm. Det er ikke engang en film. Nå er det du og jeg, sa han. Og jeg tror jeg sluttet å puste litt. Og jeg smilte hele veien hjem. Ã…tte timer på en buss, med en mixtape med The Cure og en annen med Radiohead. I really don’t think it gets any better than this…

I dag har jeg vært hos gutten som bor over togskinnene og spist potetgull, drukket te, spist is, lent meg ut av vinduet, sett på en gammel batman-film, ledd altfor høyt og lagt meg ned på gulvet hans når det ble litt for mye for meg. (Se, John, jeg linker til deg. I et innlegg. Ikke dårlig.) Så tok jeg bussen hjem og jeg satt som vanlig midt i, på bakerste rad. Og jeg smilte hele veien hjem. Så kom jeg hjem til ny seng. Helt ny seng, nyoppredd og fin. Og stor. Jeg hoppet litt i den, før jeg la meg ned og stirret i taket. Plutselig er det plass til noen ved siden av meg.

I morgen klokken 12 har jeg sommerferie og jeg planlegger en film i hodet. Har du filmmusikken? spurte John. Ja, sa jeg. Jeg har alt. Jeg har pariserhjulet, filmmusikken, litt av regien og gutten. Gutten er det viktigste. Han bor i Bergen, heter Rune og er världens finaste kille. Hvis det var noen tvil et sted på linja. Noe jeg ikke tror det er lenger.

Jeg har allerede begynt å tenke «vi» i stedet for «jeg». Det har vært «vi» lenge nå. Hver morgen jeg våkner er en morgen mindre å våkne i en by der bare en av oss befinner seg.

I går satt jeg ved en sykeseng og så ut av vinduet. Grønne trær og blå himmel. Mennesker på sykler, små som maur. Moren min satt i en stol på den andre siden av sengen, og hun tok seg av mesteparten av pratingen. Sykepleiere gikk inn og ut av rommet, det pep fra alarmer fra de andre rommene på avdelingen. Farmor snakket lavt, men ordene var som de pleier å være. Hun har falt og de mistenker at noen ribbein er brukket. Hun ligger i sykesengen og titter ut på verden, et forvirrende mylder av farger for henne, som ikke ser så godt lenger.

Jeg stryker en finger over sårene etter diverse slanger de har stukket i hendene hennes. «Og du da, Linn» sier hun. «Skal du besøke han kjæresten?» Jeg ser opp på henne og lurer på om hun surrer igjen. Om hun befinner seg i en annen tid, tilbake til for et år siden, eller enda lengre tilbake. Hæ, sier jeg. «Ja, drar du til Bergen?» spør hun. Jeg hører setningen om igjen i hodet mitt. Ordet kjæreste som får meg til å lure på om hun ikke vet hvem hun snakker til, men som jeg allikevel håper er rettet til meg. At jeg ikke trenger å rette på henne. At det er gutten i Bergen hun sikter til. «Du må dra, vet du. Så han ikke stikker av.» Og jeg ser på henne med tårer i øynene, og sier at ja, jeg må vel det. Så snur hun seg mot mamma igjen og klager på en sykesøster. Noe med at hun hadde fått kald suppe her om dagen.

Jeg følger ikke med. Jeg er et sted der gutten i Bergen blir omtalt som kjæresten. Og jeg tenker at jeg aldri har tatt med meg noen kjærester til farmoren min før. At farmor har vært min. At jeg ikke har delt henne med noen. Og nå som hun ligger på sykehuset og det virkelig ikke går bra, så tenker jeg at jeg så gjerne skulle tatt ham med til henne. Hun skulle sittet på kjøkkenet sitt og røyket ut av vinduet. Fulgt med på hva naboene drev med. Snudd seg mot ham på sin skeptiske måte og spurt hva slags kar han var. Hva han drev med. Så hadde hun ikke sagt så mye mer, men spurt om vi var sultne. Hun ville vel brukt resten av tiden på å snakke om naboene og bråket nedi gata forrige natta. At hun ikke fikk sove. Også kanskje hun hadde klaget på noe hun hadde lest i avisen siden sist. Så ville hun sagt at vi fikk komme oss avgårde, ungdommen ut i solen. Så hadde vi gått ut i sommeren sammen og han hadde sikkert følt at hun ikke likte ham, men neste gang jeg stakk innom ville hun myse på meg og si: Ja, du får beholde han der. Skal du flytte til Bergen nå? Også ville jeg ledd og laget noe mat til oss… Snakket om noe annet. Spurt om hun trengte noe på butikken. Om jeg skulle kjøpe røyk til henne. Mens jeg hele tiden ville tenkt på det hun sa først om ham. I stedet får jeg tenke på at hun omtalte ham som kjæresten. Selv om hun aldri får sett ham. Også får jeg håpe at det ikke bare er ordene til en gammel dame på sykehuset som ikke helt vet hvilken dag det er lenger… Men at det kanskje snart kan sies helt på ordentlig. At jeg kan si kjæreste. At jeg kan være kjæreste. Kjæresten til gutten i Bergen… Kanskje.

They will see us waving from such great heights, ‘Come down now’, they’ll say. But everything looks perfect from far away, ‘Come down now’, but we’ll stay. – Postal Service

Jeg gikk på Platekompaniet og kjøpte en skive av det bandet som betydde mest for meg i hele verden som 13 og 14-åring. Goo Goo Dolls. Samme oppskriften som alltid, tenker jeg når jeg setter det på. Men jeg blir plutselig 13 igjen. Jeg sitter på rommet mitt med langt, vått hår nedover ryggen og hører på tekstene de synger ut i rommet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg har lært alt jeg kan om kjærlighet av Joakim Berg, men jeg tror det egentlig var John Rzeznik som lærte meg det jeg kan i dag. Joakim kom inn i livet mitt litt senere, men han har lært meg en del han også. For all del. Men disse guttene fra USA. Disse sinte karene som egentlig kanskje aldri har fått den berømmelsen de fortjener her i Norge. Jeg skrev ned så mange av tekstene deres i dagbøkene mine… De hang på veggen min. Jeg lå våken om natten og hørte på dem. Jeg bodde et helt annet sted, jeg hadde en helt annen utsikt gjennom vinduet mitt… Og jeg satt oppe om natten, med langt og bustete hår ned i ansiktet. Et langt blikk ut av vinduet. En altfor stor sove-t-skjorte på meg som jeg trakk rundt bena mine. You could hide beside me, maybe for a while, and I won’t tell ’em your name. Jeg hadde discman da, ikke minidisc. Jeg hadde fortsatt store høretelefoner, og jeg husker at jeg alltid hadde med meg spilleren på skolen. Når jeg var ferdig med alt det jeg skulle gjøre på skolen, så satt jeg og skriblet ned sangtekstene i notatbøkene. Could you whisper in my ear, the things you wanna feel… Jeg satt hjemme hver kveld med dagboken min og biblioteksbøkene med slitte kanter og matt kontaktpapir som omslag. En gang skulle jeg bety noe for noen, tenkte jeg. En gang skulle noen sende meg teksten til Iris i posten… eller enda bedre, legge den i postkassen min selv, uten frimerke. Hemmelige brev. And you can’t fight the tears that ain’t coming, or the moment of truth in your lies. When everything feels like the movies, yeah, you bleed just to know you’re alive.

Mye har skjedd siden den gang. Jeg har hatt kjærester og de har gått fra meg, og jeg har hatt kjærester jeg selv har gått fra. Men ingen av dem har noengang sitert Iris for meg. Og jeg har heller ikke sitert Goo Goo Dolls for dem. Men i dagbøkene mine er det fortsatt tekstlinjer som festet seg da jeg var 13 og enda ikke har sluppet taket. I thought I lost you somewhere, but you were never really ever there at all. Jeg sto lenge foran reolen der den nyeste skiva deres var frontet på tre plasser. Jeg hadde sett den før. Da var den til fullpris, nå var den satt ned. Også satt ned en gang til. Jeg så på coveret. Svart og rødt. En jente på forsiden. Alltid en pen jente på forsiden. Jeg gjør det. Jeg kjøper den. Og selvfølgelig er den fantastisk. Akkurat som de fire andre skivene jeg har av dem. Og jeg har langt, vått hår nedover ryggen og en helt ny utsikt. Jeg har en grå katt igjen og fortsatt slitte biblioteksbøker. And I’ll burn this lonely house down, if you run with me. I’ll stay with you, the walls will fall before we do. Take my hand now, we’ll run forever.

We’ll run forever. Det er juni og snart skal tiden stå stille. Jeg fant et pariserhjul i går. Det så ensomt ut.

Jeg sitter og stirrer på dette vinduet med plass til alle ordene mine. Jeg har prøvd å fylle det fire ganger i dag, men jeg har strøket alt jeg har skrevet hver gang. Så dro jeg for å spise middag hos mamma. Jeg gjentar meg selv når jeg er hos henne… hun spør hva jeg tenker på, og jeg svarer med navnet hans. Så forteller hun litt om jobben, også spør hun hva jeg tenker på… og jeg sier navnet hans en gang til. Lillesøsteren min er snart 3 år og og hun kaster mat rundt seg når hun spiser. Så nekter hun å spise. Også heller hun all fløten fra jordbærene ned på teppet rundt bordet. Jeg går ut på verandaen og legger meg ned på gulvet. Så sovner jeg mens moren min gjør lillesøsteren min klar til å legge seg. Midt på verandaen. Med solen i øynene. Så tar jeg etterhvert bussen hjem og jeg hører på gamle kent-låter og tenker på ham. For han er gamle kent-låter. Akkurat som han mener at jeg er May Irene.

Hur länge ska du stanna kvar ikväll?

Moren min ringer meg senere for å fortelle meg at farmor er blitt operert. Noe akutt. Jeg fikk ikke med meg hva det var. Men det gikk bra, hun lå på oppvåkningen nå. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg begynner å bli litt sint på meg selv. Er det min feil? Er det meg det er noe galt med? Skjønner jeg ingenting? I tillegg til dette så er mamma lei seg fordi hun føler at jeg ikke liker lillesøsteren min. «Du ser på henne som om hun er et hår i suppa…» Tydeligvis er det meg det er noe galt med. Farmoren min er på sykehuset, og jeg gråter ikke. Og nå ser jeg på lillesøsteren min som om hun er et hår i suppa. Ikke det at jeg har noe i mot hår i suppa, jeg pleier bare å ta dem ut… Ferdig med saken. Jeg liker jo lillesøsteren min. Herregud, hva for slags tull er det at jeg føler jeg må argumentere for dette. Jeg liker jo selvfølgelig lillesøsteren min. Hun er jo magisk. Men hun er snart tre og jeg skjønner ikke hva hun vil hele tiden. Og da ser jeg sikkert litt rart på henne. Hvis hun kaster middagen sin på meg. Eller hvis hun klorer meg. Eller hvis hun slår meg fordi jeg står i veien. Men egentlig er hun magisk. Jeg har så mange bøker som jeg har kjøpt til henne, som står i den ene bokhylla mi. Jeg lurer så fælt på hvilken disneyfilm jeg skal vise henne først. Jeg ser for meg at hun skal sove hos meg, den store storesøsteren med den tjukke katten. At vi skal se på tegnefilm og spise godteri. Også skal hun klappe katten min og sitte i den grønne lenestolen min sammen med meg og lese bøker.

Her har vi det… Her sitter jeg i den store sofaen min i stua, under dyna, og tenker på alt det som kommer. Hvor blir det av her og nå? Her og nå, med en farmor som ligger på sykehuset og en eksamen på onsdag. Her og nå, der jeg legger meg alene og våkner alene. Her og nå, med et guttenavn på repeat dagen lang. Og kjempeskumle drømmer om at en dag snart, (det er virkelig ikke lenge til, det er under en måned til, det er kjempeskummelt) så skal han si

Jag ska stanna kvar länge ikväll

Paulo Coelho. Han prater om å ønske seg ting. Om at universet vil sette uante krefter i bevegelse for å oppfylle de sanneste ønskene. Vel, Paulo, jeg har noen ønsker til deg. Jeg har ganske mange. Og de er ekte, og de gjør vondt, og de er helt sanne. Jeg tror ikke på Paulo Coelho. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke tror på Gud, for han tror jeg på. Men Paulo, han skal dere få billig av meg…

Jeg blir oppringt av søsteren min som forteller kort at farmor er lagt inn på sykehuset igjen. Jeg reagerer med… jeg reagerer ikke i det hele tatt. Jeg sier ok, og spør når vi skal besøke henne. Jeg jobber for mye, og har ikke tid uten å ta fri fra jobb, men i morgen er det helligdag, og jeg sier at jeg blir med. Jeg møter mamma til lunsj i byen, sitter ute ved et bord og leser i boken min til hun kommer. Hun setter seg ned og sier «Du har sikkert skjønt det, men nå er det ikke lenge igjen…» Pappa forbereder seg på å bli foreldreløs, og jeg klarer ikke å se for meg et liv uten farmor… som alltid har vært der. Hun pleier å si at jeg er den snilleste ungen hun noensinne har sett. Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for det. Hun ligger i en sykeseng og nekter å spise. Hun hører snart ikke hva vi sier, og når jeg gir henne en klem, så vil jeg egentlig ikke slippe, men jeg vet at jeg må. Samtidig så er jeg redd for å knuse henne, holde for hardt. Så jeg tør nesten ikke være borti.

Jeg ønsker at farmor skal bli frisk.

Men dette gjør ikke så vondt enda. Jeg satt i sofaen til Andreas i dag og snakket om det, som om jeg skulle fortalt om hva jeg spiste til frokost eller når jeg tok t-banen fra Nasjonalteateret. Jeg vet at det kommer til å treffe. Jeg vet at det plutselig kommer til å slå meg i magen, og at det kan skje når som helst. Men det har ikke skjedd enda. Det er ikke engang virkelig når en lege sitter foran meg og forteller meg at farmoren min har kreft. Gamle mennesker får kreft. Det er sånn det er. Mange av dem dør av alderdom før kreften får satt igang arbeidet sitt uansett, så det er ikke sikkert det har noen innvirkning på livet. Men min farmor er ikke bare et gammelt menneske. Og allikevel er det akkurat sånn det føles… som om det bare er en hvem som helst. Som om jeg ser det på tv, men selv når jeg ser sånne ting på tv, så pleier jeg å gråte.

Og oppå dette. Over det faktum at farmoren min er på sykehuset igjen, og har sagt at nå vil hun ikke hjem mer… Over alt det, så sitter jeg på t-banen og taster inn ord på mobilen min, og tør ikke å sende dem allikevel. I hele dag har jeg laget meldinger der det står at jeg savner ham og tenker på ham, men jeg har ikke turt å trykke på send. Fordi jeg er redd. Jeg tør ikke. Det går ikke. Og jeg spiser middag og cookies hos Andreas og vi ler og smiler og jeg forteller om ham, gutten jeg tenker på hele tiden, og Andreas forsikrer meg om at han liker meg. Absolutt. Selvfølgelig. Ingen tvil. Og mens jeg trasker ut av hagen til Andreas for å ta banen hjem, så piper mobilen min og der står det jeg har prøvd å si i hele dag. Så enkelt kan det gjøres. Jeg tenker på deg, og jeg savner deg. Og jeg setter meg på t-banen og ønsker, som jeg har gjort lenge nå, at jeg kunne fly til Bergen og være der om natten… for så å være ansvarlig og studere og gå på jobb om dagen… også rømme tilbake igjen om natten. Til sommeren kommer og tar oss, og jeg kan slutte å være ansvarlig en stund. Men jeg kan selvfølgelig ikke fly. Og jeg kan ikke rømme til Bergen om natten.. det går ikke.

Jeg skal kaste Alkymisten…

Klokken fire i natt begynte det nesten å bli lyst igjen. Jeg ble stående litt i vinduet mitt, der sommerfuglen bor, mens jeg så opp over jordet. Det var mørkt og vått ute, men et sted, bak alle trærne, så var det morgen allerede. Og det var ikke lenge før den kom hit. Da jeg hadde skriblet trøtte ord i dagboken min og skulle slå av lyset, så var det lyst utenfor vinduet mitt. Jeg ble liggende lenge og se på at det ble morgen.

Jeg våknet til øsende regn, og sa høyt: Du klarer ikke å lure meg til å tro at jeg er i Bergen, samme hvor mye regn du plasker i hodet mitt. For det er ikke regnet jeg savner…

Så sto jeg opp og satte meg i lenestolen min. Jeg gjorde ingenting. Jeg leste ikke, jeg skrev ikke, jeg tenkte ikke. Jeg satt bare stille under et ullpledd og så på at klokken ble såpass at jeg skulle knyte på meg skoene og traske ut i sølepyttene, med det lange skjerfet mitt flagrende i vinden etter meg. Det er sommer ifølge morgenlyset, men høst ifølge vinden. Jeg satte meg inn i bakerste vogn på t-banen og lente hodet mot ruta. Så surret klokken forbi stengetid i butikken min, og mens jeg telte pengene i kassa, så gikk strømmen. Det ble helt stille. Og helt mørkt. Ute øste det ned og lyset var gått i hele kvartalet. Jeg gikk sakte mot døra og tittet ut. Det var mørkt overalt og helt stille. Jeg tror ikke at jeg kunne høre bussene og trikken engang, selv om jeg så at de kjørte forbi utenfor. Rett før jeg låste meg ut senere på kvelden, kom lyset på igjen og alle lydene man tror ikke er det satte igang. Jeg visste ikke at det var så bråkete overalt. Det var som om jeg ikke hadde hørt ordentlig stillhet før verden sluttet å bruke strøm i noen minutter.

Så gikk jeg i regnet og hørte på Kim Hiorthøy og jeg plasket uti alle vanndammene jeg fant, selv om jeg visste at joggeskoene mine kom til å bli våte. På Platekompaniet lot jeg pengeproblemer og husleie fly, og gikk rett bort til kassa og forlangte å få den nyeste til Red Hot Chili peppers. Takk, sa jeg. Også gikk jeg ut igjen, med de våte joggeskoene og det altfor lange skjerfet. Og en ny cd.

Om jeg ikke kan få verken deg eller solskinn, så får jeg nøye meg med Red Hot Chili peppers i stedet.

Jeg drikker regn-te (Earl Grey med honning), min tredje kopp i dag. Jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene innimellom, når en rød R skriver et svar på et eller annet jeg har sagt. Jeg sitter timesvis hver kveld og gjemmer ansiktet mitt i hendene og rødmer. I dag har jeg kastet bort dagen på å ligge inntil katten min og puste i englepels. Jeg orket ikke gjøre stort annet, ikke en gang da solen kom frem og tørket regnet vekk fra asfalten. Jeg kunne satt meg ut på verandaen og lest til eksamen, som nå plutselig er om en uke. Jeg kunne skrevet noe fint. Jeg kunne svart på et brev som har ligget altfor lenge nå. Jeg kunne gått på butikken og kjøpt ting jeg vet at jeg kommer til å trenge i morgen tidlig. Jeg kunne gjort noe nyttig. Men i dag stengte jeg døra, og skrudde på pc’en og drakk te i stedet. Mens jeg smiler og lar sommerfuglene flakse litt rundt. Så kan jeg være fornuftig i morgen i stedet. Det kommer mange dager. Heldigvis.