Jeg limer tegneseriestriper på veggene mine og stirrer på dem, lenge. Få meg til å le, sier jeg. Kom igjen, da. Jeg snakker med meg selv når jeg er alene hjemme, teip og tack-it på fingrene, ansikt til ansikt med M og Pondus. En kopp med snart kald kakao på skrivebordet, fem halvferdige prosjekter liggende strødd utover gulvet på rommet og på skrivebordsflaten.
Få meg til å le, sier jeg og dunker pannen min inntil tegningene. Jeg lukker øynene og setter meg ned i sengen, oppå klærne jeg har lagt frem til begravelsen. Frøydis hjalp meg å plukke dem ut, og jeg kan ikke noe for at jeg følte meg ganske hjelpesløs da jeg spurte henne hva jeg skulle ha på meg. Jeg er 20 år gammel og burde kunne klare å gjøre sånt selv. Men det klarte jeg ikke. Jeg ville ikke engang prøve.
Jeg har gått rundt i en tåke av nesespray, varm te, ullsokker og ullpledd i tre dager nå. Jeg blir andpusten av å gå fra rommet mitt til kjøkkenet og må sette meg ned på stoler og på gulvet rett som det er. Da jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet, så orket jeg ikke å late som at jeg var frisk, sånn som jeg alltid gjør. Jeg gikk på jobb da jeg hadde lungebetennelse, men nå som jeg har fått en liten forkjølelse og er blitt hes i stemmen og hoster litt og har bittelitt feber, så ringer jeg sjefen og kapitulerer. Jeg legger meg under dyna igjen og lukker øynene, selv om jeg ikke får sove. Jeg gråter ikke, jeg bare ligger der. Så står jeg opp. Og gjør tåpelige ting som å snakke til en tegneserie som jeg har hengt på veggen.
Det er i hvert fall bedre enn å gjøre ingenting. Jeg har ikke gitt opp helt, bare litt. Latt det stoppe opp litt.
I morgen skal jeg hjelpe pappa med å rydde i leiligheten hennes, og jeg gruer meg litt for hvor mye jeg kommer til å ha lyst til å ta med meg hjem. Pappa har allerede kastet en del, og jeg vet at det må man. Man må kaste ting. Det gamle bestikket hennes, f.eks. Men jeg kan ikke noe for at jeg tar meg selv i å tenke at jeg ville ha det gamle bestikket. Det var ikke noe fint engang. Jeg mener det, det var virkelig stygt. Men allikevel så var det den første tanken som slo meg da pappa sa han hadde kastet det. Jeg ville ha det bestikket.
Det er bare fordi det var farmor sitt. Hun kommer ikke tilbake selv om jeg tar vare på alle de gamle og stygge tingene hun eide. Heller ikke om jeg tar vare på de fine tingene. Det var mange av dem også. Som f.eks. kakeboksene. Men de har jeg fått. Og bøkene hennes. De skal jeg få.
På onsdag er det begravelse, og da skal ting bli bedre. Da skal jeg ha sluttet å snakke med tegneserier, og begynt å snakke med mennesker igjen. I morgen skal jeg på kino og i kveld skal jeg se skrekkfilm. Så skal ting sakte bli normalt igjen. Det skal bli vinter og snø og is og paradis, misteltein og kanskje til og med kyss.
Og nå skal jeg lage meg en ny, varm kopp med kakao.