Strekhjerte

I den forrige skrivepermisjonen min gikk det etterhvert ganske dårlig. Jeg fikk en slags depresjon, jeg var virrende og motløs, hadde en evig følelse av udugelighet. I mai, fire måneder inn i permisjonen skrev jeg dette:

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

På fredag hadde jeg møte med redaktøren min etter fjerde utkast, og han ba meg ikke om å kaste alt, men det føltes som om vi var på samme sted som da de 200 sidene måtte forkastes. Jeg dro til København på minitur på søndag, for å skrive, for å øve meg på å reise igjen, for å finne igjen København – og kanskje meg selv. Det gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger. Jeg var veldig glad da jeg gikk rundt i København, byen min som ligner seg selv fortsatt, fortauene med sine brede firkanter og brosteiner i mønstre, bygningene mot blå himmel, de gule bussene, og som alltid, som jeg alltid har visst, våren som begynner en snau måned før den begynner her hjemme. Jeg gikk av båten til et grønt Kastellet, jeg gikk forbi benkene under trærne, gikk innover mot sentrum og videre mot Søerne og Frederiksberg, jeg fant bokhandlere og kaffe og sushi og så gikk jeg, raskt, tilbake til båten. Jeg var fylt av en optimisme som rant ut av meg i sjøen da båten dro hjemover igjen. Jeg satt alene på lugaren min med potetgull til middag etter en mislykka pizza som smakte papp, jeg kjøpte internett-pakke og så på tv-serier på mobilen og da jeg våkna igjen i Oslo var det grått og jeg dro hjem og la meg på gulvet, så begynte jeg å gråte.

Jeg gråt hos psykologen min og følte meg dum, for jeg er jo heldig som har kjøpt meg et år fri for å skrive, men så bare ligger jeg på gulvet og gråter. Jeg gjør jo ikke bare det, jeg har skrevet fire utkast også i løpet av tre måneder, men følelsen er jo at jeg bare sitter her og gjør ingenting – eller ligger på gulvet og gråter. Kanskje er stoffskiftet mitt koko igjen, kanskje er det bare en del av prosessen, jeg vet jo av erfaring at dette ikke er lett, det jeg driver og baler med, at skrivinga – og livet – er noe jeg jobber fram litt og litt. Jeg setter meg ikke bare ned og skriver en ferdig bok, og jeg våkner ikke og bare er lykkelig og sorgløs, livet rommer mye, og det gjør skrivinga også. Og jeg vet – med hele meg – at det ikke er som at jeg ikke ville ligget på gulvet i København også, om jeg flytta dit. Man kan ikke rømme fra seg selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som ei som er glad, men hvis jeg skal se igjen, som lillesøstra til Tom ber ham om i (500) days of summer, så har jeg ligget mye på gulvet også. Det er lett å tenke at ting var enklere før, at jeg var en annen den gang da, men jeg har alltid hatt denne evige gropa i meg, som jeg noen ganger faller ned i, og andre ganger klatrer opp av. Det handler ikke om å alltid få det til, det handler om å ikke slutte å prøve. Og forsøkene er stygge og vanskelige og langdryge og forvirrende og dårlige og kjedelige og seige og noen ganger nesten umulige, men så! Så skjer det noe. Noe annet. Og det er derfor vi gjør det, ikke sant. Igjen og igjen og igjen.

Jeg skal gå til legen og ta nye blodprøver, og jeg skal sette meg ned her og skrive hver dag, og jeg skal gå en dum tur uansett vær og jeg skal prøve igjen og igjen og igjen. Og jeg skal glemme at jeg en gang satt her og grein, for når det plutselig går bra, så er alt dette så uendelig langt unna, på samme måte som at det å ha det bra virker uendelig langt unna nå. Det er sånn vi er skapt.

Hva gjør du når du er nede i gropa?

Jeg har en drøm som kommer når jeg er stressa. Den går sånn her: Jeg skal åpne butikken, ofte en av bokhandlene jeg har jobba i for lenge sida, noen ganger Klingenberg, andre ganger Storgata, uansett en bokhandel jeg kjenner godt og jobba i lenge, jeg klarte fint å åpne den. Men i drømmen skjer det noe, jeg er forsinka eller jeg skal rekke noe, og det er et problem som følges av et annet. En gang finner jeg ikke vekselen, en annen gang får jeg ikke låst opp døra. Det baller på seg og jeg får ikke til det jeg alltid har fått til. Jeg våkner med hamrende hjerte og er stressa. Mest sannsynlig kommer drømmen fordi jeg er stressa, det er ikke drømmen i seg selv som stresser meg. Den bare lager bilder av stresset som finnes i kroppen min, brekker det ned til andre ting som stresser meg – som er fiktive. Jeg vet ikke alltid hva stresset i virkeligheten er.

I forrige uke drømte jeg at jeg skulle rekke et tog, det var bare et kvarter til det gikk, og jeg måtte pakke, for jeg hadde ikke pakka, og mens jeg satt i bokhandelen og prøvde å få plass til alt i sekken, som var for liten, så skjedde det ting. Alarmen gikk, en kunde prøvde å komme inn selv om det var stengt, jeg hadde glemt å rydde inn bøkene som sto utenfor (det står aldri bøker utenfor, men det sto bøker utenfor på Klingenberg, hjernen min blanda sammen stedene, den kan gjøre det, den er bare en hjerne og den sover i tillegg, så jeg skylder ikke på den) og det var bare et kvarter til toget gikk og jeg fikk ikke plass til alt jeg skulle ha med meg. Jeg våkna med høy puls og tok med meg drømmen til psykologen. Det føltes teit å skulle snakke om en drøm, men hun ba meg fortelle den i detalj, flere ganger, og kanskje var det ikke så dumt å snakke om den allikevel.

Du prøver å få plass til mer enn du har plass til, sa hun. Hva kan det bety?

Jeg har skrivepermisjon og jeg skal ikke være stressa nå, jeg jobber bare seks dager i måneden og resten av måneden skriver jeg. Jeg skriver på starten av dagen og noen dager går det bra, andre dager går det ikke bra, men jeg skriver allikevel. Jeg har et romanprosjekt og et sted der framme har jeg et annet prosjekt som stresser meg og som jeg bare skyver foran meg. Kanskje har jeg ikke plass til begge prosjektene.

Før jeg gikk ut i skriveperm, så tenkte jeg for meg selv at det å ha skrivepermisjon betyr at jeg får plass til mange ting, at jeg kan jobbe med romanen på starten av dagen og kanskje noe annet på slutten av dagen, eller at jeg kan ha en romandag og en annen dag. Men hver dag er romandag når jeg skriver roman, selv om jeg ikke skriver på den til alle døgnets tider eller hver eneste dag. Den opptar hele hjernen min også når jeg ikke skriver, de folka jeg har funnet på bor i meg til jeg er ferdig med dem, det er ikke plass til så mye annet. Jeg er ikke noen god multitasker.

Drømmen er helt urealistisk, for jeg ville aldri vært et annet sted enn på togstasjonen om det var under et kvarter til toget gikk. Jeg er tidlig ute nettopp fordi jeg er redd for å ikke nå toget. Jeg er en sånn som er tidlig ute, når toget går kvart over er jeg der hel, ofte kvart på. Noen vil kanskje si at det er å kaste bort tida, men jeg vil si at det å ikke rekke toget er mer bortkasta tid, så jeg sitter heller og leser i en halvtime før det går enn å komme ett minutt for seint. Toget venter ikke på meg, det er jeg som venter på toget.

Nå skriver jeg dette i stedet for å skrive roman, men noen ganger må man skrive noe før man kan skrive noe annet. Jeg har spist frokost ute med J i dag og så har jeg gått tur i sola og kjøpt lunsj (en banan, knaskerøtter og en yoghurt) og jeg skal skrive etter at jeg har skrevet dette. Jeg kom egentlig hit for å dele et utdrag fra Margaret Atwoods bok Burning questions. Hun skriver om skriving, og om å ikke skrive – eller, om all skrivinga hun gjør som ikke er skriving:

FRIDAY: Snow poured down. Went for usual morning walk despite that. Bought things, including bathmats for small house in snowy woods that is supposed to be for “writing.” Rewrote other writer’s birthday speech again. Made Life Partner read it. He said it was okay. Had my doubts. Answered a lot of emails. Thought about how much writing I could get done if it weren’t for the emails.

Jeg finner trøst i å lese om andre som skriver – og ikke skriver.

På mandag leste jeg ut romanen Writers & lovers av Lily King, og jeg elska den boka. Den handler om Casey, hun er 31, året er 1997, mora hennes er død, hun har skrevet på en roman i seks år, hun skriver før jobb – hun jobber som servitør, hun har studiegjeld oppetter øra, hun har ikke helseforsikring – så har hun helseforsikring allikevel via jobben, som hun får vite etter å ha blitt påkjørt på sykkel og ikke dratt på sykehuset fordi hun ikke hadde helseforsikring, så hun drar til gynekologen, til hudlegen, hun finner en kul under armen, hun dater en fyr, så en annen, så begge, hun skriver og tenker på mora si, hun har angst og føler at hun er en stor bjelle som noen har slått i, sånn at alt dirrer, hele tida, hun skulle bli golfproff, men ga seg, fordi livet – og så mye mer skjer, så utrolig mye mer skjer.

Når jeg selv skriver, så er det en stemme i meg som alltid stopper meg når jeg prøver å få plass til alt, det er ikke plass til alt, du trenger ikke alt det, skjær til beinet, sier stemmen, som noen ganger er min, andre ganger redaktøren, men Lily King fyller boka med alt og det er plass, det må være der, fordi livet er kaotisk, livet er fullt og det er fortsatt plass.

Men greia er jo at man kan gjøre alt, så lenge man gjør det bra nok. Det er det som er det vanskelige med skrivinga, og alt annet i livet. Det må være bra nok. Men du kan gjøre alt, om du får det til.

Jeg hulka da jeg leste ut boka, alt fikk plass, i både den og meg. Det er det jeg jobber med, i livet og i romanen. Å få plass til ting.

Vi blei sjuke. Jeg nådde nesten toårsmerket for erklært pandemi før den andre streken tikka inn på hjemmetesten. Det har gått stille for seg, det begynte med sår hals, men ikke halsbetennelse-sår, mer som om jeg hadde skreket eller ropt kvelden før og var litt hes. Jeg tok en test, den var negativ. Dagen etter var halsen lik, testen også. Den tredje dagen våkna jeg og var enda mer sliten i stemmebåndet, som om jeg hadde ropesunget Sweet Caroline og Don’t stop believin’ hele helga, og det hadde riktignok vært gjenåpning – igjen – men jeg hadde ikke ropt noe som helst, ei heller sunget. Jeg tok en test og den var negativ. En time seinere fikk jeg melding av J om at hans test var positiv. Min test samme kveld var fortsatt negativ, men jeg visste, jeg bare visste, at den slitne halsen min var korona. Tirsdag morgen mens jeg bakte rundstykker kom streken til syne på hjemmetesten jeg tok fem minutter før. Denne gangen stakk jeg pinnen så langt ned i halsen jeg klarte og jeg hadde også begynt å hoste litt kvelden før.

De påfølgende dagene holdt vi oss hjemme, vi fikk levert mat for hele uka på døra, vi spiste nybakte rundstykker og tassa rundt, hadde hjemmekontor og hostesaft. Jeg hadde aldri feber, jeg hadde antydning til hodepine og jeg var veldig sliten og trøtt en av dagene, men ellers var det bare hoste og rar hals som var symptomene. Da jeg igjen var fri og gikk en tur, så ble jeg veldig andpusten i oppoverbakkene og jeg har tillagt meg en hvesing som kommer når jeg anstrenger meg – å anstrenge meg er åpenbart bare å gå en tur nå – så jeg skal ta det rolig framover. Jeg lengter allerede etter tredemølle nr 10 på SATS Kampen, men det blir nok en stund til jeg ser den igjen.

Jeg har gått tur til Kampen bondegård og sett på geitene som står på taket, sett på kuene som er fluffy, sett etter hønene, men de er ikke ute enda. Det er fortsatt vinter og det har snødd i noen dager, men sola varmer når den treffer meg der jeg går sakte rundt i nabolaget.

En av sjukedagene mine satt jeg i sofaen under dyna og leste Station Eleven av Emily St. John Mandel, en bok om en influensa-pandemi som dreper nesten alle på jorda, men egentlig handler det mest om en gruppe mennesker før og etter pandemien og hvordan deres liv er tvinna sammen. Kanskje litt morbid å lese den mens jeg hadde fått påvist viruset i den faktiske pandemien, men det er også den beste boka jeg har lest hittil i år. Og selv om jeg ikke klarte å skrive noe selv den uka jeg var sjuk, jeg er usikker på om det var latskap eller korona som var grunnen, men jeg var tåkete i hodet og jeg skreiv i hvert fall ingenting, så var det fint å lese og jeg skreiv ned noen knotete ideer til mitt eget manus mellom kapitlene. Nå har jeg hatt to gode skrivedager og da følger en tredje som er dritt. Det er sånn det er. Det kan ikke gå bra hele tida.

Men det betyr heldigvis at det ikke kan gå dårlig hele tida heller.

 

Jeg begynte året med å være litt nedfor. Dere vet når dere liksom gjør telling, når dere setter en fot i bakken og gjør opp status? Vel, min status var at jeg var ganske deprimert og at det ikke gikk noe særlig bra. Så hva gjør man med det? Jeg veit ikke hva man gjør, men det jeg gjorde var å melde meg inn på SATS og begynne å gjøre yoga med Adrienne hver morgen. Nå skal ikke dette bare være en sånn: trening gjør deg glad-post, men i dag da jeg løp min faste halvtime på verdens dyreste tredemølle (det er dyrt å være medlem på SATS bare for å løpe på en maskin to ganger i uka, men nå er det så glatt og kaldt ute at det måtte bli sånn, ok?) så tenkte jeg: det har da gått greit de siste to ukene, har det ikke?

Jo, det har det.

Jeg har hatt skrivepermisjon og skrevet et par sider hver dag. Det blir ikke noe mesterverk hver dag, det forventer jeg ikke heller, men det blir noe mer enn det var i går, og det betyr at det går framover. Jeg har skrevet hjemme ved skrivebordet mitt, jeg har skrevet på Deichman Bjørvika, jeg har skrevet på mobilen (bare notater, men det er lurt å ta notater) mens jeg har gått til eller fra noe og jeg har skrevet i hodet. Jeg har løpt to ganger i uka på en tredemølle på SATS Kampen mens jeg har tenkt på hvordan det føles å løpe ute på bar asfalt. Det blir fort nok bar asfalt, og mens jeg venter, så løper jeg på et bånd i et treningsrom. Jeg løp 3,02 kilometer på en halvtime den første gangen, og i dag løp jeg 3,7 kilometer, så det går framover. Målet mitt er å klokke inn 5 kilometer på en halvtime, vi får se åssen det går, men jeg tror jeg skal klare å bikke 4 i hvert fall. Det er innen rekkevidde. Det er fysisk mulig, selv for meg.

Jeg har begynt å gjøre yoga med Adrienne, og fant fort ut at jeg ikke klarer å gjøre downward facing dog riktig engang, det ser jo lett ut, man bare setter henda i matta foran seg og så strekker man på beina, men det som skal se ut som en pyramide ser nok mer ut som en skeiv kasse når jeg gjør det. Men det er ikke så viktig å gjøre det perfekt, det viktigste er, som Adrienne sier, to show up. Og jeg møter opp, hver morgen ruller jeg ut yogamatta på stuegulvet og skrur på videoene hennes. Så puster jeg meg gjennom økta, strekker på kroppen min og blir støl i muskler jeg ikke visste at jeg hadde. Men jeg blir gladere av det. Jeg sier ikke at jeg er lykkelig nå, at alle mine problemer er borte, men jeg sier at det går bedre. Bedre er bra.

Det nye året er tre uker gammalt og hittil kan jeg si at det som skiller det mest fra fjoråret er at jeg har båret to tunge møbler, det er to tunge møbler mer enn jeg bar gjennom hele fjoråret. Først kjøpte vi ei hylle på finn.no av en nabo som bodde ca. 350 meter unna oss. Jeg overvurderte egen evne til å bære tungt 350 meter og da vi hadde slept den med oss i små økter (og betalt selgeren 100 ekstra kroner for å hjelpe oss ned trappene med den) måtte vi rope ut i nabochatten for å høre om noen kunne komme og hjelpe oss. Det kunne nabo Frida, og hun kom oss til unnsetning så vi fikk båret hylla til oppgangen vår og opp trappene til der vi bor. Det er utrolig hvor mye lettere det var å bære ei hylle når vi var tre heller enn to. Da jeg satt i sofaen etterpå etter å ha brukt 1,5 timer på å hente i hylle jeg tenkte vi skulle klare å få i hus på 30 minutter, så følte jeg meg utslitt, men også ganske glad. Det var da jeg bestemte meg for å trene mer, fordi disse endorfinene alle snakker om viste seg å finnes. Jeg hadde brukt kroppen til noe. Jeg hadde blitt sliten, og så, merkelig nok, så blei jeg lett og glad i kroppen etter at det tunge var over. Hvem skulle trodd? Ikke jeg.

Jeg hjalp en venn med en sofa i forrige uke også, det tok ikke på langt nær like lang tid og det var heller ikke like tungt, men det var en fin ting å gjøre på en torsdag. Si ja når noen spurte om hjelp, og bære noe tungt opp noen trapper. Uka før hørte jeg på Tusvik & Tønne som snakka om nettopp det å si ja til noe selv om det virker slitsomt, for det er kanskje der man får mest igjen for det. Pluss at jeg følte det var universet som ga meg en sjanse til å pay it forward etter å ha først fått hjelp av en nabo uka før, og så kunne si ja til å hjelpe en annen venn uka etter.

Vi får se hvor lenge jeg holder ut med yogaen, men enn så lenge har jeg møtt opp 8 ganger, og har planer om å klare alle 30 dagene. Jeg begynte jo litt for seint, for jeg måtte bære ei tung hylle for å skjønne at jeg burde trene mer når jeg først hadde tid til det. Og så får vi se hvor mange uker jeg klarer å løpe to ganger i uka, men det skal nok gå på et vis det også. Da jeg hadde skrivepermisjon i København for noen år sida, så løp jeg annenhver dag. Dette er åpenbart noe jeg liker å gjøre når jeg har tid til det.

På tredemøllene på SATS står det sånne pepp-visdomsord, trening hjelper mot depresjon osv. Kanskje det bare er placebo, men enn så lenge viser det seg å stemme. Men det skal også sies at jeg har skrivepermisjon og mer TID. Tid er viktig. Folk i full jobb har vanskeligere for å presse inn yoga hver eneste dag og løpeøkter på dyre tredemøller. TID er et privilegium og jeg tenker på det hver eneste dag. Men det er dette jeg har kjøpt meg og spart til siden forrige skrivepermisjon. Mer tid. Nå tar jeg den. Tida er mi nå.

Gamle dager. Ja, det heter gamle dager nå. P3sessions var en greie en gang. En sein natt jeg satt oppe og så på musikkvideoer på youtube, så fant jeg denne perla. Thomas Dybdahl som gjester Bigbang på P3sessions for å synge A thousand times over. Den har blitt en fast post på musikkvideo-kveldene mine etter dette.

Jeg blir så rørt av denne videoen, av mange grunner. Skateskoa til Thomas, t-skjorta hans. At Øystein Greni er så ung, at Thomas er så ung, at vi var så unge. Jeg var ikke der, men jeg hadde sikkert veldig lyst. Jeg var derimot på Slottsfjell da Thomas blei med Bigbang på scena, for å synge akkurat denne, i 2009 tror jeg, for da var jeg der i stedet for på Roskilde (koko!) og jeg husker at vi sto langt unna, men at vi hoppa over steinmuren med rosévin i hånda for å komme nærmere scena da Thomas kom på, vi løp med de unge kroppene våre og vi kom oss nærmere.

Thomas Dybdahl, og en fyr jeg elska en gang, er grunnen til at jeg begynte å dra på festival. Roskilde 2004, som blei viktigere for meg enn det jeg skjønte som 18-åring på bussen på vei ned, den sommeren som varte evig i hjertet mitt. Jeg kom litt seint til Dybdahl-festen, men jeg er en av de siste som går, det lover jeg, her og nå.

Stemmen hans får meg til å huske hvem jeg var og hvem jeg er. Og i verden sånn verden en gang var, så har julekonserten hans på Vega i København blitt en førjulstradisjon for meg. Jeg hadde billetter i 2020 – den ble avlyst. Jeg hadde billetter i 2021, for da jeg bestilte dem på sommeren, så likna verden seg selv igjen, før alt stengte ned på nytt. Men jeg har reist ned dit før, aleine, i desember for å se ham synge i det blå lyset på Vega, for å stå i liksom-snøen inne i det runde rommet og siden gå ut i det som kanskje er ekte snø, eller bare litt regn, i gatene i København etterpå. Det er litt fint å tenke på at jeg kanskje har sett flest konserter med Thomas i Danmark, selv om han egentlig kommer fra Norge. Jeg kommer også egentlig fra Norge, men jeg føler meg alltid hjemme i Danmark.

I know you break my heart again, and again and again, just to see if I love you.

Denne låta er fra en annen tid, for en annen meg, fra en versjon av verden der jeg var mye lei meg, men den gangen var det for noe konkret – jeg var hjerteknust og ensom, jeg elska en som ikke elska meg – eller jeg elska en som ikke turte å si at han elska meg. Det går for det samme. Her jeg sitter nå, så er jeg eldre og jeg gråter ikke på den samme måten jeg gjorde da, jeg bor med noen som sier at han elsker meg og som jeg elsker tilbake, vi lever et stille liv med en katt (som ikke alltid er så stille, men akkurat nå, på dagen, så sover han selv om han aldri sover om natta.) Men jeg trenger å kjenne etter, finne fram igjen den versjonen av meg som en gang var så usikker og full av kjærlighet som ikke blei besvart, jeg trenger å huske hvem jeg var og hvem jeg trodde jeg skulle bli. Musikk får meg til å huske det.

Bigbang har også vært et sånt band som har en spesiell plass i meg, og i fjor var jeg på få konserter – men en av dem var med nettopp Bigbang. Det skreiv jeg om her. Og på NRK kan dere se en konsertfilm med dem, som jeg anbefaler i denne trauste tida der konserter og sommeren er milevis unna. Den ligger her.

Oktober og ny mediefaste på ny runde med skrivekurs med Ida Jackson. Denne gangen var jeg flink. Jeg redigerte hele manuset mitt og jobba med andre utkast, men jeg leste også bøker. Jeg lager mine egne regler! Jeg er voksen og kan gjøre som jeg vil (nesten). Jeg leste bøkene til Pedro Carmona-Alvarez fordi det var pedroktober og prøvde å ikke stresse for mye – jeg stressa for mye. Men det var gode dager også. Katt i sofaen, quiz på pub, fyr jeg bor med.

Beste låt: Lonely in a crowd – Miriam Bryant feat. Joakim Berg
Beste bok: Et liv forbi– Helga Flatland
Beste TV-serie: Lik meg sesong 5

November kom med mer stress og nerver for å reise, fordi jeg skulle til Hamburg den siste uka i måneden. Smittetallene steg for hver gang jeg sjekka nyhetene og jeg husker jeg tenkte at jeg måtte avlyse turen på grunn av pandemien og at jeg var for redd, da feberen tok meg – og da var det ingenting jeg heller ville enn å dra. Men det ble ingen tur, det ble sykdom og udugelighet. Men november var også ny julepynt i trøstepremie, en haug med gode bøker, dansetrening hver tirsdag fram til jeg blei sjuk. Jeg pynta til jul og advent da jeg blei frisk nok i slutten av måneden og prøvde å ikke føle meg altfor udugelig, selv om det var vanskelig.

Beste låt: In my maserati- Olakira
Beste bok: Tonefall– Andreas Veie-Rosvoll / Mitt Abruzzo – Per Petterson
Beste TV-serie: Atypical sesong 4

Desember begynte med at jeg fikk presentere debutanter på De store debutant-dagene på Litteraturhuset. En drøm. Jeg var nervøs, så klart, men det var også veldig gøy. Egentlig skulle jeg til København for å se Thomas Dybdahl spille på Vega, men jeg hadde ikke turt å reise i pandemien og bestemte meg ganske tidlig for at jeg droppa det – men da 16. desember kom, så kom også mailen om at konserten var avlyst. Vi lærte oss den greske bokstaven omikron og alt stengte ned igjen. Men da alt stengte ned, så starta også onlinequizzene opp igjen, så jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel. Jeg hadde på meg julegenser med Baby Yoda på, og hadde mye dyne i sofaen etter jobb. Jeg hørte på Julestemning med Live og Ronny hver morgen og sto opp tidlig for å stikke innom kontoret før bokhandelen, jeg var sliten da det nærma seg juleferie og den siste dagen min på jobb måtte jeg sette meg ned litt på gulvet på pauserommet. Du har holdt 80 kilometer i timen, sa Unni da jeg strakk meg over beina mine og hang litt med huet. Det er lov å kjøre litt saktere, sa hun. Du er flink nok! Så jeg tok en smultring og kjørte litt saktere den siste dagen. Julaften tilbragte jeg hos mamma på Lindeberg, så var det familiemiddager 1. og 2. dag jul, og i romjula har jeg bare lest bøker og prøvd å kjøre i 0 kilometer i timen. Vi har fått sikkert 5 kilo godteri til jul og jeg tipper det varer i minst et par måneder.

Mål for det nye året: jeg vil skrive mer. Jeg skal ha skrivepermisjon, så det bør jeg få til. Jeg vil bade mer, til og med kanskje mens det fortsatt er kaldt? Jeg vil fortsette å danse, og håper dansekurset mitt kan gjennomføres på et vis selv om pandemien fortsatt er over oss. Jeg vil henge mer med vennene mine og være mindre ensom. Jeg vil løpe mer og skal skaffe meg medlemsskap på treningssenter nå når det er snø og is på asfalten. Jeg vil lese enda mer, selv om jeg rakk å lese over 100 bøker om man regner med alle jeg leste på forlagsjobben min. Jeg skal ha ordentlig ferie – minst fire uker sammenhengende. Jeg vil bli gladere igjen – det håper jeg at jeg skal klare. Send meg gjerne noen tips om du har noen. Alt hjelper! Her er jeg veldig glad etter å ha gått av bussen på Furuset skole på julaften. Det var kaldt på den helt perfekte måten på julaften. Rød på nesa og i ny, gammel dressjakke størrelse gammel mann:

Beste låt: If you need somebody else – Dragonborn, Saveus, Astes (denne er egentlig gammal, men jeg har bare hatt et opptak fra Youtube på spillelistene mine, før den blei sluppet nå!)
Her er spillelista mi over alle låtene fra 2021 om du vil høre!
Beste bok: Slouching towards Bethlehem– Joan Didion
Beste TV-serie: And just like that (selv om det ikke er ferdig enda)

I juli jobba jeg – masse. Det var varmt og jeg leste mye, og jeg levde jo et slags liv i juli også. Jeg hadde en plan om å bade på vei til jobb, men det rakk jeg jo aldri – men en dag dro jeg bort på Tjuvholmen og bada i lunsjpausen, og de to minuttene der jeg lå uti vannet og var vektløs var to av de beste minuttene i hele 2021. En fredagskveld dro jeg ut til Holmlia til ei venninne og drakk øl på balkongen hennes, og det blei passe seint før jeg måtte hjem fordi jeg jobba dagen etter. På trikken på vei nedover Ekebergåsen hørte jeg på musikk og så ut av vinduet på sommernatta, J var på hyttetur med venna mine fordi jeg hadde jobbhelg og måtte være hjemme og jeg fikk oppdateringer jevnlig og skulle ønske jeg kunne vært med. Men jeg rakk å skvise inn en filmkveld på Parkteatret med Nilsen midt i juli, og det blei altfor seint – men det var verdt det. Jeg var også på parkquiz, spiste en pølse fra Syverkiosken for første gang, drakk lunka øl og dro på en endagsferie til huset til søsteren min for å være kattepasser. Der bada jeg, fikk hvilepuls, leste tre bøker på ett døgn og var tilbake igjen i byen før åtte om morran og hørte på en podcast-episode som handla om viktigheten av å ta en hviledag på toget inn fra Lillestrøm. Jeg husker jeg tenkte: ja, akkurat sånn. Jeg tenkte da at jeg burde bli flinkere til å ta hviledager – jeg tenker fortsatt at jeg må bli flinkere til det. Nok et nyttårsforsett spikra! En dag tidlig i juli blei vi fanga i regnet, det var et eventyr. Vi tørka igjen, man gjør heldigvis det.

Beste låt: Hajde- Benny Jams, Gilli, KESI, B.O.C.
Beste bok: Vi tøyler tidevannet – Vendela Vida
Beste TV-serie: Girls sesong 1 (som jeg begynte å se på nytt – igjen)

I august dro vi ut på hytta til familien til J et døgn, vi bada og spiste Tom & Jerry-kjeks, så på stjernene og hadde bålpanne. Jeg dro på en siste ferie til Sørlandet der jeg tilbragte noen dager i sommerparadiset før hverdagen var tilbake for fullt. Jeg fikk jogga en skikkelig morgentur, spist deilig mat og hengt med noen favorittfolk – og kjøpt sjokolade fra Heimdal sjokoladefabrikk i Arendal før bussen kjørte meg hjem igjen til Oslo og augustlivet. Jeg var på festival! Øya kjørte en miniversjon og jeg dro den dagen Ane Brun og ISAH spilte, det var fantastisk. Det var bordplassering, men det føltes som en ekte festival. Jeg fikk pyro, kald øl i sola og sommerfugler i magen. Vi feira bursdagen til mamma den siste dagen i august på Sørenga med gresk mat og bestemte oss for å dra til Hellas neste sommer, alle søstrene og mamma. Som jeg håper det blir noe av.

Beste låt: STAY- The kid Laroi, Justin Bieber
Beste bok: Vänligheten– John Ajvide Lindqvist
Beste TV-serie: Hvide sande

I september begynte jeg på dansekurs igjen, og de åpna landet. Jeg jobba på forlagenes store boksalg den lørdagen de oppheva meteren klokka fire, og jeg husker jeg sto i kassa da noen sa: Da er klokka fire dere, og alle i køen tok ett skritt fram så de ikke lenger holdt en meter. Folk var ute og feira, mens jeg var utslitt og dro hjem fra jobb nærmere ni. Men jeg var glad. Jeg så a-ha-filmen på kino aleine en tidlig mandag ettermiddag og det var fantastisk på alle mulige måter. Så kjøpte jeg en ny stol på tise som jeg henta i Lille Tøyen hageby og bar hele veien hjem. Quizzene var ikke lenger fra sofaen og jeg var ute på livet hver onsdag og torsdag. Mamma var på sykehuset (det gikk bra!) og jeg husker at jeg løp alt jeg kunne fra bussen for å ikke komme for seint til musikkquizzens første runde etter å ha besøkt henne innafor de strenge besøkstidene, jeg bytta buss to ganger for å få til den beste ruta og bussen svingte opp foran Jakobs kirke bare noen minutter over halv åtte og jeg løp over gangfeltet og kom inn til laget mitt tidsnok til å svare riktig på et spørsmål og sette meg rolig ned og få igjen pusten. Det er sånn man kjenner at man lever, etter sykehusbesøk og med bussbytter fra Ahus til Verkstedet for å få med seg ukas høydepunkt.

Beste låt: Renegade – Big red machine feat. Taylor Swift
Beste bok: Beautiful world, where are you?– Sally Rooney
Beste TV-serie: Girls sesong 5 (på nytt!)

 

April kom og vi avliva Arkimedes. Den rare, tynne, gode katten vi hadde fått bo med i mange år og som blei sjuk og så ikke blei frisk igjen. Han var medisinert de siste åra av livet sitt og avgjørelsen om at det var nok var tung å ta, men riktig. Dagen han blei avliva så jeg den første hestehoven. Det gikk fort mot vår, buskene i bakgården blei grønnere for hver dag og sola skinte, naboene drakk øl ute og alt føltes lettere. Kirsebærtrærne blomstra og jeg skulle bli 35. Jeg hadde mediefaste på skrivekurset til Ida Jackson, og var som vanlig rasende over å ikke få se på TV, kaste bort skrivetida mi på internett eller lese, så jeg la meg så tidlig jeg kunne. Sov bort timene som en trassig unge. Den ene kvelden ville jeg legge meg før sju og da sa J at jeg måtte skjerpe meg, at det ikke var noe vits å gå på det kurset om jeg bare skulle sove bort livet. Så jeg tok med meg en colaboks, en snus og en bok i senga og så leste jeg hele mens det regna utafor. Det var en av de beste lesekveldene i hele 2021. Og jeg avslutta mediefasten to dager før jeg egentlig skulle. Fordi jeg heller vil lese enn å sove! Skrivinga var det så som så med, men det kommer vel når det kommer.

Beste låt: Bitter st – dePresno
Beste bok: Roseanna – Sjöwall & Wahlöö
Beste TV-serie: Years and years!

Mai og skrivesperre, eller skrivekrise eller hva vi nå skal kalle det. Jeg snakka med psykologen min om hva jeg ville med livet mitt, om å ikke ville skuffe noen, men om at jeg bare ville være glad. Gjøre det jeg ville. Boka mi kom i nytt opplag i Tyskland og det føltes helt koko. Jeg ville feire, men jeg fikk det liksom ikke til. Men bursdagen min fikk jeg feira – først med venner på besøk i bakgården dagen før, og så med planlagt overraskelsesfest fra quizlaget mitt på selve dagen (de sendte melding noen dager før og spurte om jeg ville overraskes eller helst vite om det på forhånd, siden jeg er litt engstelig av meg – jeg sa jeg godt kunne overraskes sånn i 15-tida, så da ringte de på da). Vi. kunne møte mennesker igjen ute, i sola, i parken, i varmen, og verden begynte å ligne seg selv igjen. Butikkene fikk lov å åpne igjen og jeg gikk bananas på Platekompaniet. I slutten av måneden dro jeg på Litteraturfestival på Lillehammer etter å akkurat ha klart å bli frisk fra en halsbetennelse og skjenkinga åpna igjen den dagen vi var der. Det var helt drøy stemning, folk overalt, øl i sola og en lykkerus jeg bare har sett på festival tidligere. Jeg drakk utepils og gikk hjem i rimelig tid og var så glad, så glad.

Beste låt: kan du love å vente – Gabrielle feat. ISAH
Beste bok: Jeg vil ikke tilbage – digte fra dage med covid-19 – Caspar Eric
Beste TV-serie: Pørni!!!

I juni hadde jeg to uker ferie, de eneste denne sommeren, og jeg tok den helt ut. Vi var på konsert og så BigBang, vi drakk øl, jeg bada flere ganger (men ikke nok!), jeg feira åtte år sammen med J, jeg blei vaksinert (!), vi hadde jobbfest i hagen til K, det var varmt hele tida og jeg gikk rundt i kort skjørt uten strømpebukser og levde mitt beste liv. I året som kommer ønsker jeg meg mer ferie – jeg har ønska meg mer ferie siden jeg blei student og en dag må jeg gjøre noe med det, så dette er et løfte til meg selv: du lever ikke for å jobbe, du jobber for å leve. Så lev litt før det er for seint!

Beste låt: SE MIG – Veronica Maggio
Beste bok: Kys mik – Mari Grydeland
Beste TV-serie: Master of none sesong 3

Jeg starta året aleine hjemme. Jeg hadde vært på fest, hos naboene JT og Lea, spist kalkunmiddag og var glad, så dro jeg hjem ikke altfor seint for å se Peters friends aleine i sofaen mens J dro på fest hos en kompis som var aleine. Det var restriksjoner på hvor mange man kunne være, og ingen skulle være alene om de ikke ville. Jeg hadde det fint, jeg så på rakettene ut av vinduene, Amandus var redd og gjemte seg under sofaen, Arkimedes så ikke ut til å bry seg så mye. Januar kom med gullraketter og kulde, og Stephen Fry og vennene hans som skålte for det nye året mens jeg så på dem under dyna i sofaen. Jeg skulle på sykehuset for en ufarlig undersøkelse tidlig i januar som hadde blitt flytta på grunn av sykdom – denne kroppen, disse infeksjonene. Undersøkelsen gikk bra og legen sa jeg var helt frisk og fin. En sykepleier holdt meg i hånda og da jeg spakt spurte hvorfor jeg fortsatt hadde så vondt, så sa hun: det han mener er at vi ikke finner noen grunn til plagene dine, det betyr ikke at du ikke har dem. Å ha en kvinnesykdom er en fest. Jeg husker at jeg tok bussen hjem fra sykehuset og prøvde å fokusere på at det var bra de ikke hadde funnet noe skummelt eller alvorlig som var grunn til smertene mine, og overdøve skriket inni meg som var fortvila over at det bare skulle være sånn her for alltid om de ikke fant ut av det. Jeg leste Men du ser ikke syk ut og grein, tenkte på da kroppen min var friskere og at jeg fortsatt måler alt jeg ikke får til mot et ideal satt av en kropp som var yngre og som løp rundt uten de plagene den drasser med seg ti år seinere. Men jeg får også til mange ting med kroppen jeg har nå. I januar lagde jeg middager fra bunnen av og ikke fra pose, jeg leste manus på hjemmekontoret og leita etter noen siste skrivefeil etter korrekturen med falkeblikket mitt, jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel annahver helg.

Beste låt: Lose your head – London Grammar
Beste bok: Mit arbejde – Olga Ravn
Beste TV-serie: Jeg så How I met your mother på nytt, og Dawsons Creek på nytt og egentlig ikke noe nytt som var overveldende på noe vis.

Februar kom og var årets korteste måned. Men den hadde også sine øyeblikk. Lyset kom tilbake, jeg husker jeg gikk hjem fra jobb langs havna en dag, myste mot sola. Jeg grein så jeg hulka til Rådebank sesong 2, så ferdig den danske serien 29 som var fantastisk hele veien ut (og som gjorde litt vondt i København-hjertet mitt som savner den byen så hardt), koste meg med TV-serien High Fidelity. Telte ned mandager til våren, som jeg gjør hvert år, det føles kortere da. Årets første løpetur ute kom allerede i februar, men det ble ikke så mange som jeg hadde håpa på. Det er godt å ha noe å strekke seg etter, et nyttårsforsett om å løpe mer i året som kommer enn året som har gått. Det bør ikke bli vanskelig.

Beste låt: Kitchen stories – Dreamers circus
Beste bok: Drømmeprinsen – Randi Fuglehaug & Anne Gunn Halvorsen
Beste TV-serie: Rådebank sesong 2

I mars rakna det. Jeg tenkte det var fordi nedstengninga begynte å tære på, jeg husker jeg dro til legen min etter å ha grini så jeg hulka ved flere anledninger uten noen tilsynelatende god grunn. Jeg gjemte meg under dyna og hiksta, følte meg som verdens verste menneske, alt jeg gjorde føltes feil og verden føltes som et mørkt og skummelt sted. Jeg sa til legen at det sikkert ikke var noe mer synd på meg enn andre, men at det var tungt. Hun sa det var vanlig å kjenne på at det var tungt nå, ett år inn i en pandemi som ikke så ut til å forsvinne med det første, at jeg ikke var alene, men at hun ville ta noen prøver for å se om det kanskje var en grunn til at det var litt ekstra mye nå. Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Så jeg begynte på medisiner og lyset kom sakte tilbake igjen, også inni meg. Det var bar asfalt og flere joggeturer ute, og inne var jeg fortsatt på quiz fra sofaen, på streamshow med Berrum og Beyer og på hjemmekontoret med kattene.

Beste låt: Cola – Arlo Parks / Klart det er tough – Jan Mabbro Andersen
Beste bok: Olive – Emma Gannon / Ett system så magnifikt att det bländar – Amanda Svensson
Beste TV-serie: Genera+ion

Siste frihelg før jul – jeg skulle skrive julekort, det gjorde jeg ikke. Men jeg så Love actually med Nilsen, som jeg pleier. Eller, i fjor gjorde vi det kanskje ikke pga. pandemien og året før der gjorde vi det ikke fordi jeg var så sjuk, da husker jeg at jeg så den lille julaften, seint på natta, aleine i senga mens J var ute med venna våre. Det var nesten perfekt. Nå så vi den på kontoret, med en meters avstand og før den filmkvelden, så var jeg hos frisøren og fikk ordna sveisen for i år. Å ta hårkur og få hodebunnsmassasje før noen klipper det tjafsete, lange håret mitt så det ikke buster så mye er en luksus jeg unner meg.

Dagene går fort, jeg står ikke opp så tidlig som jeg skulle ønske, jeg er ikke så glad som jeg skulle ønske, jeg får ikke til alt jeg skulle ønske. Men jeg er heller ikke helt mislykka, det kunne vært verre. Jeg møter få folk, men mange kunder i butikken. Jeg sender meldinger til venner og prøver å ikke bli lei meg når de ikke svarer – jeg veit hvordan det er, å være overvelda, å glemme ting, å ikke ha tid.

Jeg ser de nye episodene av Sex and the city – And just like that, og strigriner etter første episode, hulking og tårer som drypper fra haka og J som tar pause i spillet sitt for å spørre om det går bra. Ja, sier jeg og begynner å le mens jeg griner, for det er jo tåpelig, det er bare en TV-serie, det er ikke ekte sorg, det er deilig sorg – sånn ufarlig sorg, jeg investerer känslorna i fiktive personer og deres liv. Jeg griner når Carrie krangler med Big i serien, jeg griner når han kommer til Paris og jeg griner når første episode av And just like that er slutt, men et sted inni meg stikker en ekte følelse som ikke handler om de fiktive menneskene og deres glamorøse, dog dramatiske liv: jeg har ingen å snakke med om dette.

Pandemien har snevra inn livene våre, men det er ikke bare derfor. Voksenlivet har kommet også, på toppen av det. År har gått, kjærester har kommet til, barn er blitt født, viktige jobber er landa, landegrenser er kryssa, noen bor til og med i en annen tidssone, og de som fortsatt bor i byen har jeg kanskje ikke sett på månedsvis uansett. Livet forandrer seg, venner forandrer seg. Det er ikke synd på meg, jeg har det fint i mitt lille liv. Jeg er frisk-ish, jeg har en psykolog som hører på at jeg tjater en gang i uka, jeg har et quizlag som er min kohort nå som de har stengt ned igjen, jeg har en fyr jeg bor sammen med og som trøster meg selvom han synes jeg er tåpelig når jeg hulker til Candi Staton på rulleteksten, jeg har en katt som sover på beina mine mens jeg skriver dette, han rykker litt, kanskje han drømmer, og jeg har penger til strømregninga.

I noen år nå har jeg sagt at jeg tror jeg har en slags krise når folk har spurt hvordan det egentlig går – jeg føler meg til tider retningsløs, redd og forvirra, som om jeg liksom ikke klarer å finne ut hvilken vei jeg skal, hva jeg skal gjøre med livet mitt. Nå skal jeg jobbe hver dag fram til jul og håpe ingen av oss blir sjuke eller havner i karantene, og så skal jeg skrive julekort. Flere enn i fjor. Til alle jeg tenker på, alle jeg savner, alle jeg ikke får sett. Og så kanskje jeg finner veien ut av krisa i 2022, kanskje det er i det nye året jeg skal finne veien min.

Og hvis du, som meg, har sett And just like that og trenger noen å snakke med – send meg en melding, a. Jeg griner fortsatt.