Nu skal vi stå sammen ved at holde afstand

For en drøy uke sida ankom jeg København i starten av en pandemi. Jeg holdt meg inne i leiligheten og var mye ensom og redd, jeg oppdaterte nyhetene i Norge, Sverige og Danmark hyppig og snakka med vennene mine for å holde redselen på avstand. Det eskalerte fort og etter en snau uke kjente jeg at jeg ikke lenger klarte å være aleine i et annet land, selv om det var elskede København. Jeg ville ikke dra hjem bare fordi jeg var redd, så jeg spurte J hva han trodde. Han er jo en mye roligere fyr enn meg og han mente det var trygt å bli, men han spurte kompisene sine hva de syntes.

Reis hjem, svarte de, og jeg bestilte billetter og pakka kofferten min i løpet av ti minutter. Tjue minutter seinere gikk Danmark i lockdown og dagen etterpå da jeg toga hjem på et heldigvis nesten tomt tog fulgte Norge etter. Jeg ante fred og ingen pandemi da jeg dro, selv om Italia allerede var hardt ramma, men at det skulle bli så alvorlig så raskt var det ingen av de jeg snakka med som ante. For en gangs skyld var min engstelse og worst case scenario-tenking ikke en fiende, men en venn som fikk meg hjem i tide.

Jeg gikk i frivillig karantene fordi det ante meg at regjeringa ville stramme inn reglene etterhvert, og ganske riktig, i dag ble jeg pålagt karantene fordi jeg kom fra København. Jeg har det fint og det føles mye tryggere her hjemme i byen min, hos fyren min, hos de dumme kattene mine. Jeg har lest to bøker, planta stiklingene mine, rydda pulten, fått mat i kjøleskapet og i skapene ellers og både J og jeg møter en usikker tid framover med hjemmekontor og unntakstilstand i uoverskuelig framtid.

Jeg rakk å skrive 13 sider på det som kanskje blir en ny roman og jeg skal nok rekke å skrive mange flere sider her hjemme, selv om det ikke er i København. Men det viktigste nå er at vi gjør hva vi kan for å holde oss i ro og håpe på at dette går over på best mulig måte. Det vil ikke gå fort, men det vil kanskje ikke bli så ille som i de aller verste krisescenarioene. Jeg håper så inderlig at vi kommer oss gjennom dette på best mulig måte.

Men det er ting som gjør godt. I dag har jeg sett en livestream fra Det Andre Teatret på Facebook sammen med 700 andre, jeg har grini av en instagrampost som viser italienere som danser og synger på balkongene sine og holder motet oppe, jeg har lest andre menneskers ord om at det viktige nå er å holde seg hjemme for å la smitten få en sjanse til å bremse, jeg har grini av utdanna sykepleiere som melder seg til tjeneste,  i morgen skal jeg på pubquiz på Facebook klokka seks, og hele tida får jeg meldinger fra folk fjern og nær som spør om jeg trenger noe, om de kan hjelpe.

Pass på dere selv, og på andre. Nu skal vi stå sammen ved at holde afstand, som statsminister Mette sa på en pressekonferanse jeg fulgte aleine på Nørrebro. Jeg er glad jeg kom meg hjem til flokken min. Jeg håper du som leser dette er trygg der du er. Vi er mange sammen her på internett. Hold ut.

Forår i København

Jeg har bodd i København mange ganger. Kort og litt lengre. Jeg var her i 2008 da jeg trodde jeg hadde skrevet min første roman. Jeg skreiv den ferdig i vinduskarmen til en jeg en gang elsket, den vinduskarmen er nå, i luftlinje, kanskje en halv kilometer herfra. Jeg er 12 år eldre og på mange måter akkurat den samme, og på mange måter en helt annen.

Jeg reiste hit i 2010 for å skrive ferdig førsteutkastet til Furuset. Jeg reiste med et knust hjerte der bløder over det hele, som Selvmord synger, og da jeg hadde bodd her i litt over tre uker reiste jeg hjem igjen i sola og var blitt forelska i en fyr jeg møtte her. Jeg reiste hit i 2011 og bodde her i to måneder og trodde jeg skulle skrive ferdig Furuset. Jeg gjorde på en måte det, men vi måtte gå noen runder til fordi den ikke blei helt ferdig, før den blei det. Men jeg skreiv, jeg satt på rommet mitt i Nørrebrogade og skreiv og fyren fra året før kasta småstein på vinduet mitt og inviterte meg ut igjen og igjen, selv om jeg også dette året begynte reisen med et knust hjerte. Jeg dreiv med det en gang, smurte hjertet mitt utover asfalten i regnet, grein i skjerfet og ropte ned i puta. Den gangen var det innbrudd i leiligheten jeg leide et rom i, og noen stjal PC-en min, men det var heldigvis helt på slutten av oppholdet og det aller meste var backa opp et sted på internett.

Jeg reiste hit i 2016 for å skrive ferdig Du dør ikke, og jeg husker at jeg skreiv den siste sida mens jeg drakk sjokomelk på et bakeri den dagen J dro hjem etter å ha besøkt meg en langhelg. Jeg skreiv den siste sida, det var ikke den siste jeg skreiv, men det var den som endte opp som den siste sida, den siste teksten, og jeg spiste en kake for å feire. Jeg leste bøker og la meg tidlig og sto opp enda tidligere. Jeg løp i Fælledparken og kent hadde sluppet singelen «Egoist» og nyheten om at de la opp. Jeg løp og løp og løp, det gikk sakte, og rundt og rundt.  Jeg husker at jeg kjøpte et puslespill med bilde av en panda på, som jeg la på gulvet i leiligheten jeg leide i snaue tre uker. Dagene gikk fort og sakte, som de gjør når man er aleine. Den siste kvelden så jeg på Mad men og skypa med Nina på den andre sida av jorda mens jeg drakk øl aleine, men sammen.

Jeg reiste hit i 2018 for å skrive, og bodde i en kolonihagehytte uten innlagt varmtvann. Det var pisskaldt og jeg skreiv ikke et ord. Ikke ett! ord. Jeg var nedtrykt og udugelig, men kolonihagen hadde en katt som het Wes og lysgirlandere som innramma den lille hagen og hytta og det ble jo et eventyr, på en måte, selv om det også ble noe annet enn jeg håpa på. Jeg dusja med oppvarma vann som jeg helte i en vannkanne som vi egentlig vanna blomstene med, men som jeg sa til meg selv, høyt etter å ha jogga: hvis man kan vanne planter, kan man også vanne mennesker. Det stemte og en dusj var lik en og en halv kanne med vann. Jeg vaska håret i vasken, i så kaldt vann at jeg fikk brainfreeze og blei svimmel, så det var ikke medregna i dusjinga. Jeg løp 7 kilometer for første gang i mitt liv rundt et vann i nærheten og så dokumentaren om Jakob Ejersbo mens jeg grein i sofaen. Det var vår hjemme i Oslo og her blåste det gjennom alle klærne og når snøen traff meg i ansiktet, så skar den som små kniver. Men det blei sol også, tilslutt, da jeg skulle hjem.

Jeg reiste hit i går, med toget til Göteborg og siden Nørreport. Jeg sjekka inn på hotellet jeg alltid bor på og dro ut for å kjøpe boksøl, potetgull og sushi. Jeg gikk i sikksakk mellom gjengene som skulle på fest, en gjeng foran meg i køen på Fakta kjøpte en kasse øl og ga en av dem til en som satt utenfor butikken før de gikk videre. Han ble glad og fikk åpnet flaska med en lighter, jeg tror han også fikk noen bakevarer av dem, men jeg skyndte meg hjem til hotellsenga og den mjuke dyna og TV-en, så jeg så ikke så lenge på dem. Jeg sto opp tidlig og gikk over Dronning Louises bro mot Assistens, og gjennom kirkegården med den tunge kofferten bak meg. Jeg angra fordi det lagde så mye lyd, men livet lager mye lyd, tenkte jeg, eller en stemme inni meg mens jeg gikk forbi gravene til kjente og ukjente mennesker. Snøklokkene har bredt seg utover hele kirkegården og selvom det regna litt, så kom sola fram da jeg hadde fått nøklene til leiligheten og vært på butikken og handla inn mat. Jeg skal bo her i fire uker fra og med i dag. Jeg skal forhåpentligvis skrive, jeg skal lese, se på film, få besøk, være aleine, være ensom og rastløs, være den jeg er når jeg er her i København – en versjon av meg selv som husker alt som var, som lever i fortida og framtida på samme tid, som går langs gatene og hører på Tina Dickow, Selvmord, L.O.C., Medina og Suspekt, som spiser Frosties til frokost og lager presskannekaffe, som ser på danske Paradise hotel og øver på banneordene mens jeg lager mat eller vasker opp for hånd. La oss håpe det går godt, at helsa holder, at arbeidslysten finner meg, at når jeg skriver om denne turen om et år eller ti så vil det være en god historie. Som de andre. Det viktige å huske på er at selv en dårlig opplevelse kan bli en god historie. En gang.

Vil du si at du isolerer deg?

Vi drar på kino i regnet og ser Lyset fra sjokoladefabrikken. På veien dit blåser vi nesten bort, paraplyen min fra Tokyo vrenger seg nesten, men den holder. Den er jo fra Japan. De er vant til vær der. Hendene mine er kalde og tørre, jeg glemmer hele tiden å kjøpe håndkrem. På vei til kinoen må han kjøpe snus og løper innom en kiosk, mens jeg fortsetter mot kinoen i regnet. Jeg går forbi et par som krangler på et språk jeg ikke kan, de står utenfor en bygning i Vika som kanskje eller kanskje ikke rommer en leilighet de kanskje eller kanskje ikke skulle bo i mens de var her. De har kofferter og er våte, de står langt fra hverandre, men nærme nok til at jeg skjønner at de er sammen, at jeg hadde skjønt det også om de ikke hadde snakket hardt til hverandre. De kommer kanskje ikke inn fordi han har glemt nøkkelen, eller de kommer ikke inn fordi den som skulle møte dem og vise dem air bnb-leiligheten ikke har kommet, og det regner og blåser og alt er piss. Jeg går videre, småløper, kommer inn på kinoen, legger fra meg paraplyen i garderoben på eget ansvar og tenker før jeg gjør det at jeg helst ikke vil. Jeg er så glad i paraplyen, hører jeg meg selv si til en fiktiv vakt som ikke vil la meg ta den med inn i salen. Hvis du er så glad i den, så husker du den nok når du går. Det er ikke sant, hører jeg meg selv eller en annen si, folk glemmer barna sine i biler stadig vekk, det betyr ikke at de ikke er glade i dem, det er ikke sånn hjernene våre fungerer. Men jeg husket å ta med meg paraplyen, etter filmen går vi ut der vi kom inn i stedet for den døra som åpnes for å slippe oss ut den andre veien. Vi går ut der vi kom inn for at jeg skal hente paraplyen min, og når vi kommer ut fra kinoen spør han om jeg vil ta en øl på Burns og det er egentlig ingenting jeg heller vil, men jeg er dårlig og må hjem, så vi går til t-banen der jeg glemmer å kjøpe billett og går av et stopp for tidlig fordi jeg ikke får puste og er kvalm og vi går resten av veien hjem uten at jeg trenger å slå opp paraplyen, for det har slutta å regne. Vi går forbi det italienske stedet der vi noen ganger spiser og jeg sier at vi må spise der igjen. Vi går forbi den brune puben på hjørnet der vi noen ganger spiller et gammelt Trivial Pursuit og drikker halvlitere og jeg sier at vi må dra dit igjen. Vi går forbi Bunnpris uten å kjøpe noe, fordi vi har det vi trenger hjemme, og så kommer vi inn døra hjemme og jeg føler meg helt fin igjen, men sånn er det. Legen min sier at jeg må skrive i det nye brevet til psykologene at jeg isolerer meg. Jeg har gått ned ti kilo og jeg isolerer meg. Men jeg gikk på kino og så Lyset fra sjokoladefabrikken og den var like fin og morsom og vanlig og uvanlig som alt annet jeg har sett og lest av Dag Johan Haugerud. Jeg er så glad Dag Johan Haugerud finnes. Jeg er så glad jeg finnes i denne verdenen, selv om jeg isolerer meg.

Nå kan alt skje

Hun spør meg om vi skal ta en øl og jeg sier at alt jeg vil er å ta en øl, men det får jeg jo ikke til. Skal vi bare gå litt? spør hun og jeg sier ja, vi går litt. Så vi går litt. Vi har nettopp sett Knives out på kino, den var dødsmorsom. Det er en av de siste dagene i januar og hun spør meg hvordan det går, og jeg forteller jo at det går ganske dårlig. Det kan ikke være lett å ha det så dårlig når alle tror det går så bra, sier hun. Du fremstår så vellykka. Og så er jeg egentlig Elling, sier jeg og så ler vi høyt begge to. Vent litt, sier jeg og stopper, er det Prodigy? Og ganske riktig, fra Spikersuppa er det Prodigy, nå tar snart Smack my bitch up av der borte og vi blir stående og se mot skøytebanen, og så sier hun: og der er fuglene, og vi ser opp og en million fugler flyr mot den mørke kveldshimmelen over oss. Se der, sier jeg, og så tuller jeg, sier noe om apokalypsen, det var hyggelig å kjenne deg, gøy så lenge det varte. Prodigy tar av, og det minner meg om Roskilde for hundre år sida nå, og samme dag har jeg kjøpt billetter og telt til Roskilde i år, og jeg sier til henne at jeg er redd jeg bare skal bli liggende i teltet og ikke tørre å gå ut, men hun sier at det kommer til å gå bra.

For det går dårlig, og så går det bra. Tidligere samme dag har jeg klart å bli kasta ut av et internettpanel fordi jeg svarte for fort på undersøkelsene deres. Jeg har alltid prøvd å være kjapp, som om det å gjøre noe fort er bedre enn å ta seg tid. Kanskje er det derfor det går ganske dårlig noen ganger, jeg forventer at jeg ikke skal bruke tid på ting, at det må gå fort, at å hvile og ta seg god tid er en uting, en svakhet. Jeg sender dem et langt e-brev der jeg fremkaller min indre Elling og får et kort svar tilbake om at de har sletta alle poengene mine og at jeg er utestengt fra panelet på grunn av kvalitetskontroll. De vil altså ikke lenger vite hva jeg forbinder med nettbutikker, melkeprodukter, proteinbarer og banktjenester. Jeg hadde spart opp poeng nok til en kinobillett og en yogurt fra Narvesen, men jeg fortsatte å spare dem – til en dårlig dag, eller en bra en – og så mista jeg dem. Håper ikke det samme skjer med pensjonen min, skreiv jeg, liksom morsom, men på dårlige dager tror jeg jo at pensjonen min også vil forsvinne – i klimaendringer og forfall og borgerkrig. Man kan aldri vite, så man bør leve i dag!

På vei til kinoen går jeg og spiser en rask middag og så kjennes det ut som at noen tar meg i bakhodet, at noen grafser i håret mitt, og jeg tror det kan være henne, men så ser jeg en gigantisk måke som har nesten landa på hodet mitt og er på vei for å stjele maten min. Hjertet mitt hamrer i brystet og jeg bøyer meg ned, kroker meg liksom sammen, løper bortover gata og så hører jeg henne si navnet mitt og jeg snur meg og løper henne i møte, forteller kjapt at en måke nettopp prøvde å stjele maten min. Jeg er redd hun ikke skal tro meg, eller tro at jeg overdriver, jeg liker jo å være morsom, fortelle ting så de er underholdende å høre på selv om de er skumle eller triste også. Men så går en mann forbi oss, med en bolle, og måka stuper ned mot ham og jeg sier: SE DER, NÅ GJØR DEN DET IGJEN! Og vi står og ser på den sultne, gigantiske måka og hun tror på meg. Vi småløper inn på kinoen, setter oss og spiser og så går vi inn i salen.

Når vi har gått hele veien til Grønland sammen og snakka om at jeg har gått ned i vekt og noen ganger ikke klarer å spise, at jeg hittil bare har fått avslag på psykolog og at jeg sikkert rekker å få 12 nye avslag i 2020, at folk sier jeg ser smashing ut fordi jeg er blitt så tynn, men at jeg føler meg dårligere enn jeg noensinne har følt meg før og at alt jeg vil er å være frisk nok til å drikke en øl for mye og prate skit hele kvelden, som jeg pleide å gjøre mer enn en gang i uka (eller måneden), så sier jeg: vil du ta en øl? Og hun sier ja. Det verste som skjer er jo at jeg rømmer, eller at jeg dør da, men det gjør jeg vel ikke. Ikke enda, sier hun.

Når jeg venter på bussen hjem noen timer seinere snør det. Det legger seg, men smelter igjen innen morgenen etter. Jeg hører på Shawn Mendez og danser når jeg kommer hjem, akkurat som jeg pleide å gjøre da jeg bodde aleine i en liten leilighet i Gamlebyen og kom oftere for seint hjem enn for tidlig. Vi har snakka hele kvelden, om livet og hvem vi var, hvem vi vil bli, hva vi skal skrive og jeg trodde ikke at jeg skulle dø en eneste gang. Det gikk bra.

Jeg blei kanskje angrepet av en måke og kasta ut av et internettpanel, men jeg drakk øl og følte meg som en helt vanlig dame også. Det var en av de fineste dagene i hele januar, faktisk. Og nå er det allerede februar. Vi skal klare dette, dere.

Noen vanlige dager i en uvanlig januar

Jeg står opp seks eller jeg står opp sju eller jeg sover for lenge. Jeg går på den frosne bakken med Converse-sko, fordi sola dukker opp på dagen og alt løsner, blir mjukere, men asfalten er hard og tørr. Jeg står i kø for å kjøpe kaffe og når det blir min tur gir jeg dem koppen min. Noen ganger er det sånn her:

Han heller kaffe i koppen min og jeg spør hvilken det var. Vi er tom for den ene, så vi har bare denne, han peker på den jeg ikke liker. Jeg vil ikke være vanskelig, så jeg spør om jeg kan få melk i den. Han heller melk i og gir meg en halvfull kopp tilbake. Det var kanskje litt lite i den, sier han unnskyldende, men jeg så at han helte i resten av kanna, så nå er de tomme for begge. Det tar sikkert bare noen minutter å vente på ny kaffe, men jeg vil ikke være vanskelig, så jeg ler og prøver å unnskylde meg i samme øyeblikk, tar den halvfulle koppen og setter på lokket, sier, lavt, mens køen allerede har beveget seg og det ikke lenger er min tur: jeg er jo her hver dag, så jeg får sikkert litt mer en annen dag (eller har fått for mye tidligere dager, tenker jeg). Han har glemt meg allerede. En annen dag spør jeg om jeg også kan bestille en appelsinjus med isbiter. Skal det være is i den? spør han og jeg nikker, later som at jeg ikke sa jeg skulle ha isbiter først. Det er travelt å være barista om morgenen, man kan ikke rekke å høre alt folk sier. Jeg husker selv hvor mange ganger jeg har spurt folk som alt har sagt at de ikke trenger pose om de trenger en pose. Det er mørkt når jeg går til jobb, men det begynner sakte å lysne.

Himmelen er rosa om kvelden og først syntes jeg det var vakkert, men nå skremmer det meg. Hvor kommer det lyset fra, hvorfor er det så fargesterkt, er det forurensning som gjør det? Var himmelen så rosa da jeg var barn? Jeg husker ikke.

En dame stopper meg i et lyskryss og viser meg sin nye koffert, den er knallrød. Se så fin! sier hun og jeg har tatt av meg headsettet fordi jeg trodde hun skulle spørre meg om noe, men hun ville bare vise meg sin nye koffert. Den er akkurat sånn som jeg ønska meg! sier hun, litt for høyt og jeg nikker, sier at den var fin, men jeg merker at jeg ikke klarer å engasjere meg, blir redd av at hun henvender seg til meg, lurer på hva hun vil. Men hun ville bare vise fram kofferten sin til noen. Og den var fin. Kosta bare 650 kroner også, sa hun.

Jeg har booka en leilighet i København fra 7. mars til 4. april. Jeg har togbilletter og hotell den første natta. Jeg har ikke begynt å skrive på noe nytt og er redd jeg bare skal sulle bort tida mi, skrivetida, men å gå rundt i København med dagbok og en roman under armen er jo ikke det verste heller. Kanskje er det akkurat det jeg trenger for å begynne på noe.

Jeg drar på dansetrening og har vondt i magen, overser det, blir møtt av hun som krysser oss inn i døra og hun lærte seg navnet mitt allerede andre gangen jeg tok kurset. Dette er mitt femte semester, men jeg er fortsatt på nybegynner. Hun i døra sier velkommen tilbake, Linn, og krysser meg av, smiler til meg før jeg går og skifter sko i garderoben. Jeg liker meg der. Mens vi venter på å komme inn i dansesalen ser jeg på skulpturen oppå brusmaskinen, jeg lurer på om den er hard eller mjuk, det er en stor sko med graffiti på, alle dansestilene står skrevet med forskjellig skrift, og så, plutselig,  stiller jeg meg på tå og legger forsiktig fingeren min på den, et halvt sekund, før jeg trekker den til meg. Den var hard. Han som driver dansestedet smiler og møter blikket mitt etterpå. «Den er fin, ikke sant?» Jeg blir flau og ser ned, trodde ikke at noen så meg, men så nikker jeg. «Det er en lokal kunstner som har dekorert den.» Så kommer danselæreren og henter oss inn i salen. Jeg har fast plass i dansesalen og stiller meg der igjen, selv om kurset alltid er ganske fullt de første gangene og det er litt trangt der, det faller fra folk etterhvert. De fleste er yngre enn meg. Danselæreren også. Jeg varmer opp, hodet side til side, opp og ned, rundt, så skuldre, så overkropp, så hofter, isolasjoner til beaten, hun hører på musikk fra jeg var tenåring og jeg elsker det. Magevondten sitter i til vi er i gang med koreografien, men så slipper det. Jeg skulle ikke dø denne gangen heller, det var bare angst. Eller mageknip, det er ikke alltid lett å kjenne forskjell. (Aldri.)

Når jeg drar fra dansetreninga har jeg alltid på høy musikk i headsettet, hører på ny og gammel hip-hop, har dansen i stegene ned den lange bakken, har på hetta, bor i musikken, øver på trinnene på bussholdeplassen før jeg tar bussen helt hjem til døra. Jeg elsker det. Alle burde danse.

Jeg går tur i nabolaget på skrivedagen min, ser høner i en bakgård rett oppi her, blir stående lenge og se på dem, de har forskjellige farger alle sammen, de graver i noen plantekasser med de sprikende føttene sine, sparker jord hit og dit, leiter etter mat som sikkert ligger der et sted. Hodene deres fram og tilbake, som en slags dans det også.

Plantene mine visner, men jeg håper de kvikner til når våren kommer. Jeg lurer på om det kommer snø eller om dette blir den første vinteren uten. Den første av mange, kanskje. Jeg får tilsendt en video av en rød panda som leiker i snøen av Krummis, og når jeg ser på den mens jeg drikker kaffe, så kan jeg huske følelsen av å base i snøen selv, som barn, i bobledress og med votter, sherrox, å bevege seg i snøen, skyve dem framfor meg, bygge noe, krype inn i det, under det, trampe det hardt sammen, lage engler. Brøytekanten i skolegården og alle hulene vi gravde, akebakken som ble til is og så stengt. Det tok så lang tid før det ble vår, men tida gikk så fort, og nå er vi her, i 2020, uten snø, med med en faretruende rosa himmel over oss.

Jeg står opp hver dag og prøver å gjøre noe. Selv små ting er å gjøre noe. Dette er livet mitt.

2020

Et nytt år! På nyttårsaften var jeg på en brunsj, drakk en halv mimosa og en alkoholfri øl, måtte lene meg mot en lyktestolpe på veien dit fordi det gjorde vondt i kroppen etter operasjonen noen dager i forveien, men det var ikke skummelt fordi jeg visste hva det var. Det var bare kroppen min som jobba med å fikse seg selv igjen. Det er betryggende at den gjør det, at den fungerer. Vi feira det nye året hjemme i sofaen under dyna med Fjordland juletallerken og filmen Peter’s friends og så leste jeg bok til nyttårsrakettene smalt utenfor, kyssa J og så så vi på fyrverkeriet gjennom vinduene fordi jeg ikke orka å gå ut, men jeg orka å stå i stua først og så tasse inn på kjøkkenet fordi vi så bedre fyrverkeri derfra. Et nytt år. Måtte det bli godt.

Jeg har gått lengre og lengre turer ettersom kroppen har blitt sterkere, jeg har vært på jobb både i forlaget og i bokhandelen, jeg har vært på TP Allstars-konsert, men måttet gå fordi jeg ikke turte å være der mer fordi jeg følte meg dårlig igjen. Det er trist å innrømme at det var fordi jeg hadde angst – igjen- for jeg prøver å fortelle meg selv at det den sier til meg ikke er sant. Jeg håper jeg skal klare å tro på det i 2020. Men jeg fikk med meg de første låtene og da jeg kom hjem til tryggheten, så så jeg på Bridget Jones i sofaen og det var ikke så verst. Bridget er godt selskap, uansett år. Jeg angrer så klart på at jeg dro derfra, men jeg klarte ikke å bli heller, så jeg må ikke være sint på meg selv for det. Det er lett å være etterpåklok når jeg ikke døde allikevel, tross alt.

Jeg har begynt å lengte etter tredemølla og håper jeg skal få til en økt der snart, det verste som skjer er at jeg ikke orker å løpe så lenge – det beste som skjer er at det blir så deilig som jeg ønsker. At kroppen min funker igjen. Dansetreninga begynner igjen i slutten av måneden også. Jeg har trua.

Så mens jeg blir bedre for hver dag som går og sårene på magen min gror igjen og jeg jobber med å ikke høre på angsten min uansett hvor høyt den roper, så skal jeg også begynne å skrive igjen, men denne første skrivedagen har jeg foreløpig brukt på rydding, redsel for å skrive dårlig, to timer vanlig jobbing som jeg får avspasere en annen dag og nå – snart – skal jeg skrive noe dårlig, så får det også gå som det går.

I natt drømte jeg en dårlig TV-serie som så klart føltes genial da jeg våkna, men jeg innså raskt at det ikke hang på greip i det hele tatt. Det er gøy å skrive ned de «geniale» tankene hjernen min lager i løpet av natta, en gang drømte jeg en tidsreisetrilogi for unge lesere og var sikker på at jeg hadde sikra det neste bokprosjektet mitt, men det kunne oppsummeres i en setning: dra tilbake til juleballet i åttende. Javel, sa våkne Linn til den sovende, geniale Linn, that’s it? Ja, der er nøkkelen til det nye Twilight. Det blei ikke noe av det, for å si det sånn. Jeg skal ikke skrive den. Alt jeg husker av den geniale TV-serien jeg drømte i natt her jeg sitter nå var at vi akte i en bakke som var full av is, og jeg tror det var i Tøyenparken. Jeg lover å skrive om noe annet enn det. Men jeg bare vet ikke helt hva enda. Det kommer. Ikke vær utålmodig, sier jeg til meg selv, men det er noen ganger vanskelig.

Ønsker for det nye året: meget mere af det hele, men mindre angst og sjukdom.

 

2019: 12

Desember og julekalender om morgenen. Det går fortsatt ikke så bra med meg, men jeg teller ned til operasjonen og gjør siste innsats på jobb før ferien. Jeg har bestemt meg for å gå ned til 50% stilling fra neste år – for å få mer tid og en kollega. Jeg gleder meg, spesielt til å få en kollega, selv om jeg gruer meg til å tjene mindre penger. Men jeg har to jobber, om ikke tre, selv om bare en av dem er fast og jeg skal nok overleve. Det å være så sjuk som jeg har vært i 2019 har gjort at jeg ikke har orka å bruke penger, så derfor har jeg bygd meg opp en bra buffer også hvis alt går skeis og jeg må tenke nytt. Den tid, den sorg. Det viktigste er at jeg får være her litt til. Det håper jeg.

Vi starter måneden med quizzen på Litteraturhuset og jeg vurderer, som vanlig, å ikke dra fordi jeg er engstelig og småkvalm, men jeg drar og vi quizzer og ler og drikker øl og plutselig skjer det – jeg har quizza der i diverse konstellasjoner i 10 år og aldri vunnet, men denne tirsdagen i desember så skjer det: Nederlaget vinner. Jeg begynner å grine og ler resten av kvelden. Det var kjempegøy.

Det som ikke var så gøy var at jeg var for sjuk til å starte jula med Nilsen, som vi har gjort sammen i mange, mange år nå. Vi ser Love, actually og andre julefilmer og jule-episoder, vi drikker øl og noen ganger har vi pakker. Men i år prøver vi flere ganger og jeg får det ikke til. Det ender med at jeg ser Love, actually aleine natt til julaften etter lille julaften-pilsen og det blir faktisk ganske fint, men det beste er jo å se det med ham.

Uansett, jeg skriver noen julekort og rekker ikke noen andre, jeg handler noen julegaver og glemmer noen andre, jeg klemmer noen venner og får ikke klemt noen andre, tida går og julesalget rusher oss gjennom måneden, det sludder og snør og regner og fryser til igjen og hele tida er jeg frisk og så ikke frisk, frisk og så ikke frisk. Jeg skal opereres i romjula og jeg sier at jeg er redd for å dø, eller for at de finner noe de ikke skal, eller for at de ikke finner noe som helst og vi må tenke helt nytt igjen.

Men det blir jul i år også. Før det reiser jeg til København aleine for å se Thomas Dybdahl på Vega, i år som i fjor, og på veien blir jeg dårlig og jeg gråter på et togtoalett og vurderer å snu i Göteborg, men jeg drar allikevel. Det er bare kroppen min, det er sånn den har blitt, diffuse smerter og vondter og ubehag som gjør det vanskelig å være meg, men det er også alt jeg kan være. Så jeg kommer fram og jeg sjekker inn på hotellet og jeg hviler en time i hotellsenga før jeg går ut og finner noe mat, så finner Krummis meg, så finner vi Vega og Thomas og selv om jeg må ut av lokalet innimellom for å sitte litt og ikke drikke øl, så får vi med oss mesteparten, om så bare gjennom veggen ved siden av oss. Han spiller Adelaide rett etter at jeg har reist meg og sagt: Nei, skulle man prøvd å leve litt, da? Og Krummis lo og reiste seg hun også, og så rakk vi Adelaide akkurat idet vi kom inn igjen. Flaks! Dagen etter gikk jeg en tur i regnet i København og bestilte sushi på den beste sushisjappa (Sticks’n’sushi <3) og spiste den i senga, jeg kjøpte en bok av Dan Turell av antikvaren min i Vendersgade, jeg så Let it snow på Netflix (helt aight) og Die Hard 1 på TV2 Danmark i senga (en av mine favorittjulefilmer!) og dagen etter kjørte jeg tog hjem og det ble jul i år også.

Jeg var riktignok forkjøla i tillegg til engstelig, redd for å dø, full av endometriose og alskens drit og måtte avlyse både middager og nesten hele julaften, men jeg fikk drukket lille julaften-pils på Times, det hjelper at den ligger i underetasjen vår og at det er nesten det samme som å være hjemme. På julaften gråt jeg og orka ikke egentlig feire jul, men søsteren min henta meg på grava og vi kjørte ut til pappa som ga meg ullpledd og kleenex og jeg klarte å spise ribbe ved langbordet selv om jeg måtte legge meg på sofaen etterpå og sovna litt mens de åpna gavene og så kjørte han meg hjem før gaveberget til kidsa var halvveis, men jeg hadde i hvert fall feira litt jul, om enn med Paracet og nesespray innabords. Jeg var redd, kjemperedd, for at jeg ikke skulle bli frisk nok til operasjonen min den 27. og gråt og gråt av redsel og ynkelighet.

Men det gikk bra.

Jeg er her. Jeg er nyoperert og feberfri, jeg har hatt narkose uten å dø av det, jeg har blitt tatt vare på og forstått av sykehusmedarbeidere, jeg har blitt trøsta når jeg var redd og gråt på operasjonsbordet før de la meg i narkose, jeg har fått en epikrise som forteller meg at det ikke bare er i hodet mitt, men at de fant noe og at de har fjerna det, jeg har sett en lege i øynene som sa: jeg kan nesten love deg at det vil bli bedre nå, og jeg har fått trua tilbake på at denne kroppen skal komme sterkere tilbake, at jeg skal leve og ha det bra og ikke plage dere med vondter og triste blogginnlegg uten håp.

Og selv om dette året har vært mitt verste fysisk – med mye smerter og ubehag og feighet og angst, så har det vært et eventyr også. Det er jo det, dette livet. Fullt av både det ene og det andre. Det er jo derfor jeg vil være her for alltid, med dere. Bare gjøre det, bare gjøre det bedre. <3

2019: 11

Jeg blir syk første november. Det varer hele måneden. Men nå er det noe konkret, jeg får influensa og er ikke redd jeg skal dø – men jeg får ikke utretta så mye i novembermåned. Jeg ligger på sofaen og prøver å puste, jeg ligger i senga og prøver å holde varmen, jeg holder meg hjemme og husker på å drikke nok Farris og forsøker å spise noe en gang i blant. Vi er sjuke begge to og jeg må avlyse to oppdrag mens jeg er sjuk og det er dumt og trist, men jeg får ikke til alt. Det verste med at jeg blir ordentlig sjuk, er at jeg også må avlyse operasjonen de skulle gjennomføre i november. Nå må jeg vente enda lenger på å kanskje finne ut av hva som feiler meg.

J og jeg ser episode på episode av Hva feiler det deg? mens vi selv er sjuke og jeg kan som oftest svaret før deltakerne. Vi tjuvstarter jula med julefilmen Klaus på Netflix og jeg griner i et kvarter. Den er helt fantastisk!

Jeg prøver å gå på en fest i slutten av måneden, men må gå igjen etter å ha kjøpt en øl og bare holdt den i hånda i et kvarter. Jeg gråter på bussen på vei hjem, for jeg vil bare leve og jeg føler meg ensom og udugelig som ikke får det til. J blir frisk igjen fort og får til både julebord og lønningspils, mens jeg bare ligger under dyna og har vondt og er utslitt – helt utslitt av alt. Det er slitsomt å være meg.

Men den siste torsdagen i november jobber jeg på Norli igjen for første gang på lenge, og det er så utrolig koselig – og gøy – og etterpå skal jeg på konsert med J og det snør og er kaldt og jeg får det først ikke til, men så drar jeg hjem og varmer meg og spiser maten jeg kjøpte på McDonalds og ikke klarte å spise der og jeg ser på Rejseholdet på DR og tygger pommes frites og så løper jeg til bussen igjen og rekker å komme meg til Parkteatret akkurat idet Bear’s den går på og de spiller en helt fantastisk konsert for et helt knyst stille publikum og J og jeg går glade sammen hjem og tar en siste øl på Times mens vi prater skit og igjen, i glimt som det, så føler jeg meg som meg selv, jeg føler meg levende, og glad, og som om det kommer til å gå bra med meg.

Boka mi blir nominert til Bokhandlerprisen og den får en femmer i Dagbladet og jeg har ikke influensa lenger, selv om jeg fortsatt blir utslitt av å gå opp trappa til jobb. Vi vinner musikkquizzen på Times den siste dagen i måneden og desember begynner med et smil og et glass cava jeg nipper til. Operasjonen blir utsatt til romjula og jeg må bare tro at de skal finne ut av det og hjelpe meg, at det skal bli bedre. At det skal bli bra.

2019: 10

Legen min tar masse tester av meg når jeg forteller henne at jeg har gått ned i vekt. Jeg ser det på bildene som er tatt av meg, jeg ser det på klærne mine, jeg ser det på armene mine i speilet og jeg kjenner det på hulheten i kroppen min, som om jeg ikke lenger fyller ut skallet jeg bor i. Jeg klarer ikke alltid å spise og jeg føler meg dårlig, og jeg drikker aldri øl lenger, for jeg klarer jo ikke å leve. Jeg er bare trist og sjuk.

Jeg ser Barn på kino aleine og elsker den. Jeg går på dansetrening hver onsdag og tenker at så lenge jeg klarer det, så er jeg kanskje ikke døende – i hvert fall ikke med det første. Jeg trasser meg ut i regn og kulde, hører på Lana del Rey på hjemturen og drømmer om Los Angeles og varmen og et bedre liv.

Jeg reiser til Bergen og Litteraturhuset og klarer å drikke øl etterpå og når jeg går til nattoget i regnet så føler jeg meg som meg sjæl igjen og det føles trygt og helt fantastisk. Jeg får det kanskje ikke til hver dag eller så ofte som jeg skulle ønske, men jeg fikk det til en gang og det er også noe.

2019: 9

September og nok en måned der jeg måtte gå hjem, fra fest, fra jobb, fra avtaler, fordi jeg trodde jeg var sjuk – fordi jeg følte meg sjuk. Jeg var også booka inn på litteraturarrangementer hver helg gjennom måneden og dro til Fredrikstad på et bokbad for tre personer, som faktisk var skikkelig hyggelig, jeg leste og snakka i en badstu som var skikkelig hyggelig og skikkelig varmt, og jeg dro til Stavanger og snakka med skikkelig bra folk på scenen og så lå jeg i hotellsenga i stedet for å være på Bøker og børst og leve livet. Men livet er også smågodt i en hotellseng, jeg må ikke glemme det.

Jeg var hos legen min gang på gang og vi fant ikke ut av noe, men hun sendte noen henvisninger og hva mer kan man egentlig kreve? Jeg spiste ramen med Camilla og snakka om at livet var vanskelig og at jeg noen ganger ikke klarer å svelge. Men jeg klarte å spise ramen den dagen. Det er da noe.

Så skulle jeg til Hellas fordi jeg brukte sommeren på å være sjuk og drikke Cosylan, og jeg skulle lese bøker og kanskje skrive på noe nytt og jeg skulle ikke dø selv om jeg var redd for det, men da jeg våkna den dagen jeg skulle dra, så sto det på NRK at Thomas Cook Airlines var konkurs. Det er jo litt rart, sa jeg høyt og gnei meg i øya. Hva da? spurte J søvnig fra ved siden av meg. Flyselskapet mitt er konkurs, sa jeg og viste ham overskrifta. Men jeg hadde jo nettopp fått melding med beskjed om å sjekke inn, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og tok med meg kofferten min til Gardermoen der jeg blei møtt av to skjermer hvor det sto: Kansellert, og så dro jeg til Malmö og København med tog i stedet. Det var kaldt og etterhvert ganske trist, men jeg spiste på gresk restaurant en dag og gråt bare litt i hotellsenga mi mens jeg spiste smågodt. Ok, ganske mye. Jeg hadde sjekka inn på et luksushotell som frista med å være «det nærmeste du kommer Bali», men det er jo bare en betongklump med et basseng i midten og riktignok ganske fine planter opp langs veggene, men når de som jobber der er kjipe og det er for kaldt til å sitte ved bassenget uten skjerf, så ble det ikke helt den Syden-følelsen jeg trodde jeg skulle få. Så jeg satt under dyna og så på film i stedet og noen ganger gikk jeg ned i resepsjonen og bestilte mat, som jeg spiste i senga. Utenfor regna det og var grått september-vær, akkurat som det skal være.  Men før jeg dro til København og «luksushotellet» som er det dyreste og dårligste hotellet jeg har vært på i mitt liv, så var jeg i Malmö hos Krummis og der var det faktisk litt Syden. Vi bada til og med i sjøen, og selv om det var 13 grader, så var det badstu rett etterpå og tilsammen blir det ganske bra faktisk. Vi spiste kake og pizza og det var til og med sol. Jeg tok danskebåten (<3) hjem og vant musikkquizzen aleine for andre gang. Jeg ga bort flaska med musserende til det laget med morsomst navn og spiste smågodt i senga på lugaren til jeg sovna.

Og da jeg kom hjem hadde jeg fått en innkalling til operasjon i november – de skulle kikke inni magen min og se om de finner ut av det.