2018, del 1

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.

De beste bøkene jeg leste i 2018

Hittil i år har jeg lest 105 bøker. Noen på lydbok, noen på mobilen, noen har jeg lånt på biblioteket, noen har jeg fått og mange har jeg kjøpt. Her kommer litt om de beste, og jeg driver ikke med topp 10, for det er så mange flere som fortjener anbefalinger, så her kommer en drøss. Og, hvis flere, som meg, er nysgjerrige på hva de som kårer årets beste bøker faktisk har lest (for å sjekke om de har lest din favoritt, men ikke tatt den med, eller om de bare ikke hadde lest den og at den dermed kunne vært med om de hadde rukket å lese den) så ligger oversikten over alle bøkene jeg har lest i år på Goodreads.

Olaug Nilssen – Tung tids tale er en kort, men utrolig sterk bok om en mors kamp mot systemet – om å ha en autistisk sønn, om søknader og skjemaer, om familieliv og kjærlighet. Denne boka er så presis og samtidig så full av følelser, for det er mulig å være full av følelser og samtidig være saklig. Jeg skreiv om boka for bokmerker.org.

Rune F. Hjemås – Aurora. Denne boka leste jeg manuset til to ganger før den ble utgitt. Jeg kjenner Rune godt, og jeg har alltid elsket alt han skriver, enten det er blogg, dikt, noveller, brev eller nå, äntligen: en roman. Aurora er en fortelling om et ønske om å forsvinne, om hjertet som slår og slår selv om man er redd det en gang skal stoppe, om å prøve å finne sin egen vei mens alt rakner rundt deg, og om alle forandringene som dukker opp i brytningstida mellom ung voksen og litt eldre voksen. Stadig i forandring, stadig i live, sakte blir vi større versjoner av oss selv, rommer alt vi har opplevd og gjør plass til alt som er igjen å oppleve. Aurora er en nydelig roman som jeg er så glad for at ble utgitt.

Kyrre Andreassen – Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Denne boka hørte jeg på lydbok, det er forfatteren sjøl som leser, og jeg tror jeg vil anbefale at alle som har muligheten til det, hører på lydboka. Dette er en fortelling om en elektriker med ryggprolaps som begynner å undervise i norsk for innvandrere. Det er også historien om livet hans, om familien, om menneskene han møter og alt som kommer i veien for å prøve å gjøre det riktige. Den er både morsom, velskrevet og til tider ganske trist.

Lina Wolff – De polyglotta älskarna er en tredelt roman, som føyer seg inn i kategorien wow them at the end for min del. De to første delene var fine, men da jeg lukka boka etter endt lesing var jeg dypt imponert, berørt og samtidig ganske forvirra. For hva er det egentlig jeg har lest? Jeg har i hvert fall lest en roman jeg synes flere burde lese.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei. Denne boka er det umulig å si noe om som ingen har sagt før, men jeg vil si noe om den allikevel. Det er et portrett av to unge menn som vokser opp i Groruddalen på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. Det er historien om hvordan noen stiller svakere enn andre når vi liksom skal delta i samme konkurranse, eller livet, om du vil, om alle som bor i blokkleilighetene der jeg selv vokste opp, om hvordan det var å være Mo eller Jamaal da tvillingtårnene falt og verden endra seg for alltid, og samtidig er det en historie om vennskap, tilhørighet, familie og om å bli voksen.

Philip Pullman – The book of dust: La Belle Sauvage. Dette er første bok i en ny trilogi av Pullman, som er en prequel til His dark materials, som jeg nileste i tidlige tenår og igjen som voksen et par ganger. Den er like magisk og realistisk som His dark materials, og det var en glede å være tilbake i Pullmans univers.

Jakob Ejersbo – Revolution. Jeg sparte den siste boka i Afrika-trilogien til Ejersbo til i år, fordi han er død og ikke skriver mer, og endelig, i påsken i København, sittende ute i den første vårsola, begynte jeg på Revolution, en novellesamling som viser Ejersbos styrker som forteller. Det favner så bredt og han forteller like engasjert og realistisk om unge gruvearbeidere, prostituerte, sykepleiere og kafé-eiere.

Rune Skyum-Nielsen – Jakob var her. Biografien om Ejersbo ble kjøpt og slukt på vei hjem fra København. Jeg strigråt i lugaren på danskebåten, etter å ha vunnet musikkquizen aleine forøvrig, og lukka boka rørt og begeistra da jeg var ferdig. Historien om Ejersbo er historien om en nysgjerrig, empatisk og samtidig ekstremt ambisiøs forfatter som døde så altfor ung, men som levde et liv fullt av historier fram til sin siste dag. Kanskje var det fullest av andre menneskers historier, som han skamløst stjal, skrev ned på fest, gjorde om på og framprovoserte, men jeg tror verden er et bedre sted fordi historiene til Ejersbo finnes, fordi han skrev dem ned, fordi han fikk lov til å utgi dem – fortelle oss om vennene sine, oppveksten i Danmark og Tanzania, skrive fram skjebnene som vanligvis ikke blir til historier. Jeg skreiv om Jakob Ejersbo på bokmerker.org

Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet: Denne debutboka tror jeg mange har venta på i mange år, etter å ha fulgt bloggen til Kathleen gjennom sikkert 10 år, minst. Jeg likte boka godt, som jeg også liker bloggen hennes godt. Dette er en historie om forelskelse og planter, trær og menn man møter på fest, om å være ung og student, om lukten av et annet menneske og hvem vi blir sammen med dem.

Marte Spurkland – Klassen. En dokumentar hvor Spurkland har fulgt en klasse på videregående og læreren deres gjennom en lang periode, hvor vi får innblikk i enkeltelevers personlige historier og hvordan læreren gjør alt (kanskje for mye?) for dem for at de skal komme seg gjennom skolen på best mulig måte. Alt som skjer i så mange liv på ett og samme sted i løpet av et skoleår er overveldende, sterkt og rørende, og boka er like mye et generasjonsportrett som en skildring av en engasjert lærers liv og virke.

Angie Thomas – The Hate U Give. Å LØ! Kanskje en av årets aller beste leseropplevelser. Denne må alle i hele verden lese, faktisk. Jeg grein, blei rasende, og ekstremt glad i karakterene i denne historien, som handler om Starr som er vitne til at en av hennes beste venner blir skutt og drept av politimann. Rasisme og politivold er sterke temaer som blir behandla og tatt opp i denne romanen på en realistisk og samtidig engasjerende måte. Verden er full av redsler og fordommer og urettferdighet, men denne boka finnes heldigvis også – i den samme verdenen, og for det tror jeg at den kan bli et bedre sted, litt etter litt. For det må jeg tro på.

Jarett Kobel – I hate the internet. En særdeles vittig, smart og gøyal komedie om hvordan internett har endra oss som mennesker.

“The Internet was a wonderful invention. It was a computer network which people used to remind other people that they were awful pieces of shit.”

Leonard Franzén – Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt. Altså, bare tittelen er jo et dikt i seg sjæl. Denne er helt fantastisk – les den! Jeg skreiv om denne på bokmerker.org

Chris Rose – 1 dead in attic. Journalist Chris Rose skrev en tekst i uka etter Katrina-orkanen i New Orleans, og denne boka har samla alle. Dette er en kjærlighetserklæring til en by, til innbyggerne som bor der, til livet selv om det til tider er bekmørkt og vanskelig.

Ingrid Z. Aanestad – Kva hender i romanen? Dette er en av de første bøkene i Lese/Skrive-serien til Oktober, og jeg leste den under syrinene i bakgården en permisjonsdag der jeg ikke klarte å skrive sjæl, men det var fint å lese om skriving.

Ariel Levy – Når reglene ikke gjelder. Dette er historien om en kvinne som ikke vil ha barn, før hun plutselig vil det – og når hun mister barnet, aleine på et hotellrom på en jobbreise, så mister hun etterhvert også kona si, som er alkoholiker, huset de eide sammen og egentlig alt hun trodde var meninga med livet. Dette er en tankefull, reflekterende, rørende og sterk fortelling om hva vi vil her i livet og hvem vi egentlig er bak alt det vi trodde vi ønska oss og trengte. Det er sterkt å lese om opplevelsene til Levy, som er dypt personlige og tragiske, men hun klarer også å gjøre det allment og åpner for refleksjon som drar leseren inn i det uten at det føles påtrengende eller kikker-aktig, selv om man får innblikk i noen av hennes livs verste øyeblikk. En svært god bok som fortjener mange lesere.

Marit Eikemo – Alt inkludert. Marit Eikemo er en favoritt! Alt jeg har lest av henne preges av det samme, selv om bøkene er forskjellige på sitt vis. Hun klarer å skildre personer og historier som på den ene siden kan virke quirky, usympatiske, man vet aldri hva karakterene hennes skal gjøre og ofte er jeg uenig i ting de foretar seg, valgene de tar og orda som kommer ut av munnene deres, men jeg har også alltid sympati for dem og heier på dem samtidig. Det er en humor og empati i bøkene hennes, som ikke likner på noen andre jeg har lest.

Maria Sveland – Bitterfittan 2. For en fest av en bok! Maria Sveland følger opp Bitterfittan 10 år etter med en historie om en skilsmisse, om å være mor annenhver uke, om kvinnerollen og venninnenes plass i et liv, om å drikke vin på en veranda og kjenne seg lykkelig og ensom på samme tid, om at livet venter der ute når du frykter at det ikke gjør det, og ikke minst: om årets heltinne 2018: naboen Edith <3

“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”

Jeg skreiv om denne boka på bokmerker.org

Sandra Beijer – Det handlar om dig. Dette er boka for deg som kanskje har glemt hvordan det var å være tenåring og forelska. Om hjerte-smerte, om klining og sommerfugler i magen, om kjærlighetssorgen som river i deg så du føler det kan ses fra utsida og om hvordan hele verden liksom gløder når akkurat han går forbi og smiler til deg. Som å se en romantisk komedie og bli 14 igjen på samme tid.

Fredrik Backman – Britt-Marie var her. Kanskje årets feel good-roman for min del. Som jeg koste meg med denne. Og mens jeg er på denne, så kan jeg jo i samme åndedrag anbefale Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman. Eleanor og Britt-Marie er like på sitt vis, og bøkene anbefales begge to varmt. Jeg skreiv om dem på bokmerker her.

Inga Sætre – Det finnes en død etter livet er en tegneseriebok som jeg storkoste meg med. Jeg ville henge opp flere av tegningene på veggen og se på dem hver dag. Anbefales til alle som lever et liv.

Martin Kellerman – Rocky & Edith. Jeg leste mye Rocky før, og så forsvant det liksom ut av livet mitt, så i år tok jeg med meg denne hjem fra biblioteket en dag og hver kveld i en uke etterpå satt jeg og skrattlo av Rocky i senga før jeg slukka lyset for å sove. Kellerman er morsom, sarkastisk, smart og velartikulert. Rocky er til tider mitt alterego og det er nesten skremmende hvor ofte jeg tenker: ja, akkurat sånn er det når jeg leser.

Olav Løkken Reisop – Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss. Dette er den beste boka jeg leste i år. Jeg skulle bare kikke litt i den i en lunsjpause, og så, noen timer seinere, var jeg ferdig med den. Dette er historien om Olav og Elissa, om reiser og turer, om å være en og å være to, om liv og død, familie og hunder, den klarer å være en dypt personlig fortelling samtidig som at jeg til tider følte jeg leste en bok om meg selv.

Mats Strandberg – Slutet. Kan en dommedagsroman om at jorda skal gå under om fem uker også være en nydelig kjærlighetsroman om to tenåringer som finner hverandre mens de venter på undergangen? Svaret er ja, og boka heter Slutet. Les den, alle som en. Jeg skreiv om den på bokmerker her.

Chloe Benjamin – De udødelige. På sitt beste minte denne boka meg om noe John Irving kunne skrevet for kanskje 20 år sida. Det er et kompliment. Vi følger en søskenflokk som går til en synsk dame som barn, som forteller dem akkurat når de skal dø. Hvordan lever de livene sine fram til den datoen? Og stemmer det? En mangfoldig fortelling som er spennende og spenner like bredt som søsknene er forskjellige. En skikkelig god leseropplevelse, jeg ville ikke legge den fra meg før den var utlest.

Monica Isakstuen – Rase. Denne boka røska i meg, både fordi den skildrer et raseri som var gjenkjennelig (selv om jeg ikke har barn) og fordi den er skrevet på en sånn måte at man kan høre sin egen stemme si (eller rope) det hovedpersonen sier (eller roper). Det er en fortelling om å frykte noe som bor i oss alle, om raseri og kontroll, eller mangelen på kontroll som kan oppstå i raseriet. Men det er også historien om en familie som blir større, om hverdagen og øyeblikkene der alt er stille og man føler at man har gjort noe riktig allikevel.

Even Vaa – Jeg tror det er vinden. Even Vaa utforsker og skriver om spiritisme, om hva det er, hvor det oppsto, om menneskers nysgjerrighet og tro på, eller håp om, at det er mulig å oppnå kontakt med den andre siden. Denne boka er spennende og morsom, og ta det fra en skeptiker som bare tror på spøkelser etter å ha sett på skrekkfilmer, den var til tider ganske skummel – på akkurat den måten jeg elsker at noe er skummelt; jeg turte ikke skru av lyset noen kvelder etter å ha lest, men det var borte igjen når sola sto opp. Som vanlig.

Bjarte Arneson – Du og jeg og Vito. Altså, årets morsomste bok 2018 – helt klart. Jeg har jo bare lest 105 bøker i år, og langt i fra alle var fra 2018, men denne novellesamlinga er den morsomste boka jeg har lest i år, om ikke i hele mitt liv. Med utgangspunkt i kjente barnesanger skriver Arneson noveller som aldri, og da mener jeg aldri, går i den retninga du skulle tro. Jeg har ledd høyt gjennom hele. Favoritt: Fader Jakob-novella som handler om to munker med stammeproblemer. DERE MÅ LESE DEN, JEG MENER DET!

Nina LaCoeur – We are okay. En ganske så perfekt julebok, faktisk, selv om den kan leses når som helst på året. Hovedpersonen skal være igjen på campus i juleferien, aleine, og får besøk av sin beste venninne. Det er en historie om ensomhet og sorg, men også om vennskap og familie – om en snøstorm som tar strømmen og om en jul som ikke blir som man hadde planlagt. En skikkelig, skikkelig fin bok.

Janne S. Drangsholt – Winterkrigen. Dette er også en ganske så perfekt julebok, selv om den kan leses når som helst på året. Det er den tredje boka om Ingrid Winter, min heltinne, som i denne boka er om mulig enda mer stressa enn i de to foregående. Jeg leste den med en evig sympatistressklump i halsen, høye skuldre, og tenkte mens jeg leste at det var pussig at jeg ikke hadde ledd høyt enda, som jeg gjorde opptil flere ganger i de to første bøkene. Men boka var minst like bra som de to foregående, om ikke bedre, og alle tinga jeg har likt ved dem var med her også: jobbkaos, familiekaos, vittige replikkvekslinger, gjenkjennelige kvaler og krangler, what the Foucault, og alt avsluttes i jula fra helvete i deilig feel bad/feel good-stil der alt som kan gå galt, går galt, og det ordner seg allikevel på en måte som gjorde om stressklumpen i halsen til offentlig strigrining på toget til min egen minijuleferie i København.

Osaka, Kyoto og Tokyo på 6 dager

Jeg var i Japan. Det var langt å reise, og da vi kom fram til Tokyo reiste vi enda lenger. Vi tok Shinkansen til Osaka, den kjører i 400 kilometer i timen. Jeg sovna, siden klokka var midt på natta hjemme, enda det var morgen i Japan. Vi kjøpte reisekort, Icoca, som har et nebbdyr som maskot. Jeg elska det nebbdyret. Se så fin han var!

Vi spiste mat, hver dag spiste vi mat. Den første kvelden gikk vi rundt i Osaka og fant et sted å spise hvor vi fikk smake på masse godt. Vi drakk iskald øl og var våkne lenger enn man skulle tro vi klarte, etter å ha reist i nesten et døgn. Det var godt å komme på hotellrommet til slutt, legge seg i en annen tidssone. Da jeg la meg, sto dere opp, og mens jeg var våken gikk dere og la dere. Jeg var i Japan for å snakke om bøkene mine, og jeg gjorde det på Universitetet i Osaka og Kyoto, og på den norske ambassaden i Tokyo. Innimellom pratinga om bøker og skriving og om å være en forfatter fra Norge gikk jeg tur aleine og sammen med de andre, jeg drakk godterikaffe på Starbucks og jogga til en park mellom de høye bygningene, så på ledningene som ligger over bakken i stedet for under på grunn av jordskjelvene, så på neonlysa overalt, fanga pokemons der de kommer fra og kjøpte en gjennomsiktig paraply som den Scarlett Johansson har i Lost in Translation.

Jeg våkna midt på natta og fikk ikke sove mer, fordi det var dag hjemme, jeg leste på internett om hva vennene mine gjorde mens jeg var langt unna. Jeg sto opp tidlig og spiste frokost i senga på hotellrommet, energibar med smak av kakao og banan, en ordentlig banan, en jus jeg trodde var smudi, men den var god uansett. Jeg så på TV-serier i senga og møtte de andre for å dra dit vi skulle. Jeg var redd for maten, som jeg alltid er, selv når jeg er på restaurant i Oslo er jeg redd for maten, og på den ene middagen lente sidemannen seg over til meg og spurte om jeg ikke likte japansk mat. Joda, sa jeg, med gråten i halsen, det går bra. Han hviska så bare jeg kunne høre ham: da jeg bodde i Oslo tok det nesten et år før jeg klarte å spise ordentlig. Liker du potet? Her er potet. Liker du søtpotet? Det er søtpotet, selv om den er lilla. Så smøg han forsiktig mat jeg kunne smake på over på tallerkenen min. Han satte seg ved meg på middagen dagen etter også, i Kyoto, ga meg laksen fra sin egen salat da han så at jeg spiste opp all min. Han snakket islandsk, norsk og svensk – og japansk. Ved siden av meg satt de to eldste på seminaret, de var 84 og 94 år gamle. Min 84 år gamle sidemann helte øl i glasset mitt hver gang jeg hadde tatt et par slurker. Kampai, sa hun og klinka glasset sitt mot mitt. Jeg kan ikke japansk, men jeg lærte meg kampai. De var så søte, jeg vil også være sånn, jeg vil også bli så gammel.

Jeg likte aller best å forflytte meg, gå i gatene, se på husa, se opp, ta toget og se ut av vinduene, gå inn i sidegater, se opp på trærne, løpe for å ta igjen de andre. Jeg lette etter en japansk katt, og så en, men den var for langt unna til at jeg kunne klappe den. Jeg snakka med oversettere som jobba med noen utvalgte sider av boka mi, vi snakka om slang og ord som ikke finnes på japansk. Seff finnes ikke, men hvis man bare sier den første delen av det japanske ordet for selvfølgelig, så går det. Mochi! Furuset er kanskje et lite sted i Groruddalen, i Norge, men det kunne like gjerne vært i Japan – det finnes Evaer rundt omkring i hele verden.

På t-banen leste alle på mobilene sine, men da jeg tok en kopp kaffe på en kafé satt vi fire stykker aleine ved hvert vårt bord med en bok. Da jeg drakk morgen-godterikaffen min på Starbucks og skreiv i dagboka mi om at det var jul på Starbucks alt i november (de spilte amerikansk julemusikk hele dagen) var det raid på et pokemon-gym rett utenfor og det ble fullt i løpet av sekunder. Vi gikk under bakken, i t-baneundergangene der det var fullt av butikker og rulletrapper, mennesker overalt, vi fulgte etter hverandre, fant fram. Vi drakk kaffe fra porselenskopper under de grønne trærne. Jeg bukka da jeg sa hei og takk. Vi klappa en gang for god helse da vi hadde spist middag. Jeg grua meg til å fly hjem, men ikke like mye som jeg grua meg til å fly dit. Det er alltid sånn, mye verre å dra hjemmefra enn å dra hjem igjen. Den siste kvelden var vi i Tokyo og jeg googla hotellbaren fra Lost in Translation. Jeg kommer nok aldri tilbake hit, tenkte jeg. Jeg vil så gjerne se den. Jeg kan dra dit aleine, sa jeg, jeg klarer nok å finne fram og så finne en taxi hjem – men dere kan bli med om dere vil. Om vi vil! sa de, og så dro vi dit, etter å først ha spist ramen og gyoza, så tok vi heisen opp i 52. etasje og fant baren der Bill Murray og Scarlett Johansson satt søvnløse i filmen fra tidlig 2000-tall, så utover byen, som er endeløs. Jeg er vant til å se på lysa fra byer, men jeg er også vant til å se slutten av byen – at det kommer en ås eller et hav, men i Tokyo var det bare by, by, by, så langt øyet kunne se. Vi var så høyt oppe og så ikke enden av det.

På kveldene satt jeg på hotellrommet med en siste øl som jeg hadde kjøpt enten på en brusautomat i lobbyen eller på 7-11, en siste øl for kvelden mens jeg skreiv i dagboka mi om alt jeg hadde gjort. Jeg var på den andre sida av jorda, og her hjemme var alt som før. Jeg overlevde og da jeg kom hjem var jeg akkurat som før, men jeg hadde jetlag og la meg klokka åtte de første tre kveldene – våkna fem og var klar for alt. Nå er det nesten to uker siden jeg kom hjem, og døgnrytmen min er litt bedre. Jeg legger meg litt etter ni og står opp seks, det er kanskje mer normalt. Litt tidlig å legge seg litt etter ni, men det er så mørkt, jeg kan ikke huske at november har vært så mørk, men det har den kanskje vært. Men det er varmt i leiligheten og jeg har hengt opp adventsstjerna på kjøkkenet. Det gule lyset fra den er så varmt og godt. Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg prøver å skrive selv om jeg ikke har tid. Det var det jeg lærte i permisjonen, av sikkert mange ting, at jeg skriver best når jeg egentlig ikke har tid. Når jeg bare har tid, så roter jeg den bort. Det er bedre å ha ting å gjøre. Da lengter jeg etter skrivinga, skriver i hodet mitt på vei til jobb, skriver i hodet mitt på tredemølla, skriver i hodet mitt når jeg skal sove om kvelden. Og noen ganger skriver jeg her.

Å danse og grine til Medina

Danske Medina er født i 1982. Hun er fire år eldre enn meg. Jeg oppdaget Medina i 2009, tror jeg. Det var den megahiten hennes, Kun for mig, som dundra ut av høyttalerne på danske Paradise Hotel, og så på en dansetime jeg tok høsten 2009 da vi varma opp. Danseinstruktøren var dansk. Jeg liker dette, husker jeg at jeg tenkte, både om musikken og dansinga, men fordi livet kom i veien, så fikk jeg aldri dratt tilbake på dansetreninga den høsten. Men Medina fant jeg uten dette. Jeg spurte kompisen min A som bodde i København da, og som bor i København fortsatt, om han kunne vite hva det var. Det er ganske tung bass, sa jeg, sånn skikkelig tung bass og så synger hun om å være på klubben og danse, tror jeg, men jeg er ikke sikker. Det er denne, sa han, og måka på med Kun for mig i stua. DET ER AKKURAT DEN! Ropte jeg, og så dansa vi.

Og jeg skulle ende opp med å danse mye til Medina i 20-åra mine. Kanskje var det fordi jeg da, som nå, var glad i København og kunne bøte på Danmarkssavnet med å høre på dansk pop, kanskje ville jeg blitt fan av henne også her hjemme i Oslo uten å noensinne sykle uten hender langs Københavns gater mens Medina sang i ørene mine. Kanskje var det en blanding av mange ting, tilfeldigheter som at jeg så på det danske Paradise Hotel før jeg så det norske, at jeg var på akkurat den dansetimen da vi varma opp til Kun for mig, som ble en så enorm hit i Danmark i 2009 – den befesta en ny æra i dansemusikken, den ble et fenomen.

Var det den tunge bassen, som dundra i både ørene og hjertet da de satte på låta? Var det blandinga av hjertesorg og girlpower, også befesta av en annen dame som har en konstant plass i musikkhjertet mitt ved navn Robyn? Var det den herlige blandinga av trash og glede på samme tid, klissete dansegulv, knuste ølglass, store øreringer og perfekt lagt sminke? Medina forteller at hun lagde låta med sine to samarbeidspartnere og etter noen dager i studio der Medina hadde kommet med tekst og en slags melodi, og produsentene hadde lagt på keyboardet, det melankolske droppet som går gjennom hele låta bak stemmen hennes, og så tilslutt ramma det inn med beat og bass, så satte de på låta i en leilighet i Istedgade. De satte på låta på repeat og åpna vinduene, lot musikken flomme utover Istedgade i sommerdagen som ble til sommernatta, og folk kom og dansa og feira den nye låta som skulle bli Medinas gjennombrudd, som skulle velte om på livet hennes og livet til alle de hjerteknuste jentene i 20-åra som trengte å danse det av seg. Jeg var en av dem.

Kun for mig er en av låtene på albumet Velkommen til Medina, som mange tror er hennes første, men det er hennes andre. Det første albumet har jeg ikke hørt, jeg har bare hørt Medina etter at hun ble dronninga av å grine mens man danser. På Velkommen til Medina er det et flust av sånne sanger som Kun for mig, min andre favoritt er Ensom, som A satte på til meg på fest i 2010 da jeg bodde i København en måned. Jeg hadde blitt dumpa dagen før jeg reiste og jeg bodde i en liten leilighet i Julius Bloms Gade, jeg skrev hver dag, drakk vin aleine, dro ut og dansa. Jeg håper du er ensom, sang Medina, og jeg shotta Jäger på studentfest på Panum, og så sykla jeg og møtte en fyr jeg hadde blitt kjent med noen dager før, som jeg var begynt å bli forelska i, men jeg var jo også forelska i eksen min. Eksen min kom seg aldri til København for å finne meg igjen, jeg var der aleine i en måned, med Medina, jeg sto og ropesang på et klissete dansegulv midt på natta med Medina i ørene og hjertet. Jeg husker at jeg sykla hjem seinere, at jeg var skuffa hver gang han ikke sto utenfor døra mi, men han visste jo ikke engang hvor jeg bodde, og hvem ville jeg vært i dag om han faktisk hadde kommet? Jeg vet ikke.

Året etter bodde jeg også i København i noen måneder, det var varmere da, det var noen måneder seinere på året. I 2010 var det mars, jeg var nydumpa og nyforelska på samme tid. Det ble aldri noe med verken den ene eller den andre fyren. I 2011 var det forsommer og det var jeg som gjorde det slutt via Skype en uke inn i oppholdet mitt, på Harbo bar, der jeg satt og gråt etterpå og ble møtt av Eira som sa: det eneste vi kan gjøre nå, er å kjøpe en sixpack og sette oss på Dronning Louises bro i sola, så det var akkurat det vi gjorde. De samme menneskene som bodde i byen året før, bodde i byen dette året også, men denne gangen var det en varm vår i stedet for en kald vinter, og jeg øvde meg på å sykle uten hender mens Medina sang, på engelsk denne gangen, og den varme vinden fulgte meg både ut og hjem igjen og igjen. Jeg fikk besøk fra Oslo og vi dansa hele natta, utestedet vi var på stenger åtte om morgenen og hele natta sto vi i strobelyset og dansa til Medina og andre hits og da vi ramla ut i morgensola føltes det som at vi hadde vært i en annen verden, et annet sted. Vi hadde skylt ned hjertesorg, forelskelser, klining og krangling med utvanna drinker og billig øl og Medinas stemme som sang ljoma i ørene mine da vi endelig velta inn i senga hjemme og sovna i en klynge: It’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness. I can’t let go, I can’t let go of this sadness.

Samme år utkom albumet For altid som har to høydepunkter: Tittelsporet, som er en roligere danselåt med et refreng om forelskelse: mig og dig for altid, det eneste mine øyne ser, dig og mig for altid, hele livet har jeg ventet her, mig og dig for altid. Jeg har svingt meg i stuer og på dansegulv til denne låta også, snurra rundt og rundt og venta på å bli forelska igjen, på ordentlig. Den er full av håp, den låta og skiva, og min andre favoritt er en låt om å være på fest: Lyser i mørke. Den låta har vært til meg siden jeg hørte den første gang. Den handler om å være på fest, kanskje for mye, om å være på 10 000 nachspiel, som heter morgenfester i København, fordi, som dere husker stenger ikke byen før neste morgen når sola har stått opp for lengst, og Medina synger om at sola står opp over Danmark, og hun har kanskje dumma seg, driti seg ut, sagt noe hun ikke skulle sagt, vi har alle vært der, men sola den står opp igjen og da vet hun at hun får en sjanse til, for sola den står opp, hun så det skje.
Når solen den står op over Danmark
Så ved jeg at jeg får en chance til
At se ud af mørket
At se mig i spejlet
At se ind i hjertet
Jeg ser mine fejltrin
At lære at mærke
At lyse i mørket
Jeg lyser i mørke
Jeg lyser i mørke!

Og når beaten dropper etter første refreng, så er den perfekte danselåta i gang, og jeg ser strobelys og discokuler og en bar full av drinker når jeg lukker øya. At jeg de siste åra ikke har dansa til denne låta, men løpt til den, er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli voksen jeg også. Voksen og kjedelig, men et sted inni meg er det en rastløs sjel som vil skru på låta, ta på headsettet og en kjole og stikke på byen og bli der, for alltid.

Det er snart 10 år siden jeg hørte Medina for første gang, og hun utgir fortsatt album. Det siste heter Grim og er et roligere album enn de foregående, med ett spesielt unntak: bangeren Det ku’ være mig. Den begynner rolig og bygger seg sakte opp mens hun synger om å være forelska i en som ikke vil ha henne. Men det kunne vært meg. Det kunne vært meg, meg, meg, og beaten legger seg oppå og jeg løper i skogen på jakt etter min tiende kilometer – beina mine går som trommestikker under meg og Medina synger at du har meg, du har meg, du har meg, uansett hva faen jeg gjør, kan jeg ta patent på deg, for det vil jeg, men man kan jo ikke ta patent på verken følelser eller mennesker. Enten så vil de ha deg, eller så vil de ikke. Det er ikke lett, men det er sånn det er.

Mot slutten av skiva kommer den tristeste sangen hun noensinne har skrevet, og jeg sender refrenget til Krummis etter å ha sagt at Medina er trist. Hun er så trist, skriver jeg, og siterer: Bare lad mig løbe så langt væk jeg kan
Lad mig være uendeligt, håbløst, ødelagt forevigt
Lad mig være alene igen

Det er ikke alt som kan danses vekk, sier Krummis, og jeg hører videre på låta om et par som har gått fra hverandre. Medina er voksen nå. Det er ikke alt som kan danses vekk. Jeg var mye hjerteknust i 20-åra, men jeg visste alltid at det kom til å gå over, at jeg kunne danse det bort. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble hjerteknust nå, men jeg tror ikke jeg ville klart å danse det av meg, danse det bort. Jeg ville vel løpt, så langt vekk jeg kunne, kanskje til København, drukket vin aleine, måttet bli passa på av vennene mine, skrevet i dagboka mi, tvunget meg selv til å spise, å leve, vært knust og ødelagt. Grini og hørt på Medina. Og levd i håpet om at jeg en dag kunne dansa det av meg. For tiden leger alle sår, og jeg kan fortsatt danse, selv om jeg er over 30. Og fortsatt blogger.

Average pace: sakte

Jeg løp en mil. Det var langt. Mens jeg løp, tenkte jeg: dette er langt. Jeg løp i Svartdalsparken, tre runder der jeg vanligvis bare løper en før jeg tar en sving bortom Jordal eller Tøyenparken, men denne kvelden løp jeg tre runder i Svartdalsparken, forbi gutta med weed i svingen, den søte lukta som slår mot meg før jeg runder hjørnet, forbi menneskene med hundene sine, den ene av dem passerte jeg fire ganger, forbi andre joggere og bak dem, opp de små bakkene, ned igjen, og jeg løp og hadde bestemt meg før jeg begynte at i dag skulle jeg løpe 10 kilometer. Jeg har løpt 5, jeg har løpt 7, jeg har løpt 8, da kan jeg også løpe 10. Så jeg løp og jeg løp, jeg holdt på å gi meg halvveis, fordi jeg var så sliten og det var så langt igjen, men samtidig var det ikke langt igjen, det var bare å gjøre det samme en gang til, 5 kilometer x 2, så jeg hosta og satte på en ny låt og så løp jeg videre, rundt og rundt, helt til jeg løp ut av parken og opp til Jordal der Florence + the machine sang i øret mitt og jeg visste at neste gang løpedama snakka til meg så ville hun si: Time: 1 hour, 15 minutes, distance: 10,06 kilometres, average pace: 8 minutes, 11 seconds per kilometer og da kunne jeg skru av, endelig. Så da skrudde jeg av og så gikk jeg hjem, tøyde, var glad, men ikke så glad jeg så for meg at jeg skulle være.

Jeg løp en mil. Det var langt, men ikke noe maraton eller halvmaraton. Jeg er den samme som før jeg løp en mil.

Det er kaldt på soverommet her jeg sitter og skriver, jeg har nettopp gjort mandagsritualet: skrive inn i kalenderen alt jeg skal denne uka. Jeg liker det, selv om mye av det er ting jeg bare flytter over fra uka før og uka før der igjen, ting jeg bruker eviglang tid på å gjøre. En optimisme hver mandag, kanskje er det denne uka jeg skal rydde i den esken, kanskje er det denne uka jeg skal opp på loftet, kanskje er det denne uka jeg skal vaske hele leiligheten ordentlig, ikke bare ta det nødvendige.

Det har kommet ny sesong av Vampire diaries på HBO, så jeg fornya abonnementet mitt. Jeg liker Vampire Diaries, jeg husker at jeg ikke likte det da jeg så det første gang, noen få episoder bare, og jeg tenkte: for noe møl, dette gidder jeg ikke. Men, som så ofte før med dårlige TV-serier, så er de gode å ha når man ikke vil gjøre det man egentlig skal, og plutselig satt jeg i København og så flere sesonger på rad mens jeg egentlig skulle skrive en bok. Jeg liker det selv om det er dårlig, fordi det er dårlig på en måte jeg liker. Konfliktene begynner med en misforståelse eller en tabbe, så eskalerer de, så kommer klimakset og noen dør og blir gjenoppliva igjen, noen går fra hverandre og finner tilbake til hverandre igjen, noen blir vampyr eller varulv eller heks, og så blir alt bra igjen, før neste misforståelse eller skurk entrer scenen, og dette kan de drive på med i sesong på sesong, episode etter episode. Jeg så nesten hele sesong sju i går, under dyna, fordi det var søndag og jeg ville ikke stå opp, så jeg lå under dyna med to katter oppå meg og så sesong sju. Den ene vampyren (som lever evig med mindre noen dreper ham) hadde plutselig blitt rammet av en forbannelse som gjorde at han ville dø når mennesket han var knytta til døde (om kanskje 50 år, da, hvis hun er i 20-åra nå, dere skjønner greia) og han sa at han følte det som en velsignelse heller enn en forbannelse. I can live like I’m human, like every minute counts. Jeg lo, høyt, der jeg lå i senga mi fortsatt, klokka fire eller fem en vanlig søndag, og så for meg alt jeg burde gjort – alle turene jeg kunne gått, alle kyssene jeg burde kyssa, alle eventyrene jeg burde vært på, og i stedet lå jeg i senga mi mens det regna og hadde det ganske kjedelig og ganske fint på samme tid. De minuttene teller vel også, men de endrer ikke akkurat verken livet mitt eller verden.

Så kom J hjem fra Stavanger hvor han var mens jeg løp en mil, mens jeg var på fest, mens jeg lå i senga vår en hel søndag og så på en dårlig TV-serie og rett før jeg sovna la han seg inntil meg og når jeg sovner sånn, inntil ham, så føles det som om de få minuttene der jeg sakte sovner varer langt inn i natta, selv om jeg vet at han står opp igjen etterpå. Han sovner alltid seinere enn meg, men det er greit, så lenge jeg får sovne inntil ham.

Noen sommerøyeblikk og starten på høsten

Jeg har kjørt tog i sommer, så mange tog – jeg tok toget til Sør-Frankrike, så til Malmö, og til Malmö tok jeg med meg kameraet mitt, som jeg prøver å bruke igjen, fordi jeg har det, og jeg tok dette bildet ut av vinduet på toget. Det er så fint å ta tog. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg tok også bilde av Krummis som bada, se her:

Hun er en glad bader. Hun kan stupe også, det tok jeg også bilde av, men jeg fikk det ikke ordentlig til, så det ble et smilende svømmebilde i stedet. Jeg har også bilder av at vi har forspist oss på dimsum og at vi drakk øl på Far i hatten, men jeg tror jeg synes dette svømmebildet er det fineste bildet fra turen. Hjemme tar jeg for det meste bilde av kattene, den ene ser sånn her ut:

Han liker å ligge i fanget, eller most inntil i sofaen.

Nå er det høst, nå må det være lov å si at det er høst, og jeg har akkurat klart å kicke sensommer-forkjølelsen, derfor tok jeg en morgenløpetur i dag i skogen og over Vålerenga og Jordal, klokka inn 5,2 kilometer på 40 minutter og jeg elsker å høre løpedama snakke til meg, høre hvordan jeg begynner med å løpe en kilometer på over 11 minutter, og så klarer å få gjennomsnittshastigheten ned på nærmere 6 minutter når jeg har løpt langt og lenge og lenger enn langt. Kjenne hvordan kroppen varmes opp, hvordan jeg løper fortere, hvordan jeg klarer å skyve metrene fra meg. Å løpe 10 kilometer kjennes overkommelig. Jeg tror jeg skal klare det på 1 time og 15 minutter, det er målet mitt.

Siden sist har jeg vært inne i en MR-maskin og kjent på dødsangsten, men de skulle bare ta bilde av en kul i hånda mi som sikkert ikke er farlig. Det var ikke særlig stas å ligge inni maskina som dundra og tok bilder av meg, men det var stas å overleve. Jeg feira med en Hoegaarden og skjelvende hender. Jeg har også vært på hagefest i Tønsberg og måttet gå og legge meg på hotellet før Vigdis Hjort og Per Petterson inntok scenen, men sånn kan det gå når bihulene acter opp. Så har jeg vært på kurs for å lære meg hvordan man oppfører seg på en scene, for i høst skal jeg få lov til å være forfatter i utlandet, jeg skal presentere bøkene mine og forhåpentligvis være kul, eller i hvert fall ikke så nervøs at jeg ødelegger alt for meg selv og bøkene mine. Jeg grua meg til kurset, men det var så gøy, jeg kjente mestring (og begeistring) over å få lov til å tulle og prøve meg fram sammen med de andre forfatterne og læreren. Jeg tror et av favorittøyeblikkene mine var da jeg skulle rope teksten min så høyt jeg kunne, pluss lese fortere og fortere og fortere til jeg ikke klarte mer. Så gøy det hadde vært om en av tekstene om Eva faktisk skulle leses sånn – i rasende tempo og lydnivå. Men de skal nok bare leses som de har pleid, enn så lenge. Og aller helst av noen andre enn meg, men det var gøy, så gøy.

Jeg har også kommet halvveis i et førsteutkast på den nye boka under trærne på Åpent Bakeri i Inkognito terrasse, som er det fineste utekontoret jeg har finni hittil i byen, vært i bryllupet til M & A som møttes for første gang i stua vår på Tøyen, kjøpt nytt skatoll som jeg nå sitter ved og skriver, og vaska klærne våre, badet vårt, kjøkkenbenken, men ikke vinduene. Livet ruller videre selv om høsten er her. Jeg rakk ikke å se Oslo 31. august før september kom, men jeg tenkte å se den i kveld, fordi jeg kan.

Jeg har kjøpt billetter til No. 4 1 desember og Bjarte Tjøstheims monolog Det går betre no 8. desember, og 30. oktober skal jeg se bon iver – nå kan høsten bare komme. Med alle sine vanlige og uvanlige dager. Jeg skal prøve å ta bilder av dem også.

Fra 8 til 10 kilometer

Det som mangla på Øya i år var trekkfuglene som pleier å fly over oss på siste konsertdagen. Jeg så etter dem, men kunne ikke få øye på dem. Kanskje venta de en uke til, kanskje dro de før Øya, fløy med vinden, eller kanskje jeg bare så opp på feil tidspunkt. Det pleier riktignok å gå et sus gjennom publikum, og hodene våre pleier å vris mot himmelen der vi kan se mønstrene av sommeren som forsvinner over trærne. Høsten kommer alltid uka etter Øya, kanskje mest inni meg, men i år som i fjor og alle år før der igjen så skjedde det igjen. Det ble høst.

Skatteoppgjøret kom, og jeg åpna det mens jeg holdt pusten. Jeg visste jeg skulle få baksmell, fordi jeg er forfatter og ikke betaler forskuddsskatt på det jeg tjener i tillegg til jobben min, og jeg hadde satt av det jeg kunne, og selv om baksmellen var stor, så var den 1000 kroner mindre enn jeg hadde spart opp. Så jeg kunne puste letta ut og overføre den resterende tusenlappen til neste års oppgjør. Jeg oppdaterte regnskapet mitt i excel og hver gang jeg gjør det, blir jeg så glad av å se at kodene funker, at utregningene gjøres og at de stemmer, at summene per måned er overkommelige, selv om noen regninger er store. Avisabonnementene mine gjør et innhugg i økonomien, men om man deler den årlige summen på 12, så blir den jo ikke så fæl, og jeg elsker avisene mine. Hver måned betaler jeg inn litt og litt, og når de store regningene kommer, så merker jeg dem ikke lenger, fordi pengene alt står der. Noen ganger når jeg sitter sånn med regnskapet mitt og fikser og oppdaterer, så tenker jeg at jeg kunne vært regnskapsfører om jeg var flinkere til dette, i et annet liv med en annen utdannelse. Jeg liker å se at tall går opp, jeg liker å være forberedt på hva som kommer. Jeg liker å spare den summen regnskapet mitt sier at jeg må spare hver måned for å ikke gå på en smell.

Death Cab slipper nytt album og jeg hører på det mens jeg lager kaffe til kjøkkenkontoret mitt. Rundt meg her jeg sitter nå har jeg en stabel med bøker jeg skal skrive om for bokmerker, en stabel med bøker jeg skal bla gjennom på jakt etter en novelle til en konsulentjobb jeg gjør og ved min venstre hånd ligger manusbunken min. Den nye romanen min som nå er printa ut, dobbeltsidig print og allikevel en raus bunke med ark som jeg skal gå gjennom mens jeg omrokkerer dokumentet digitalt – setter ting på plass der de hører hjemme, lage en kronologi, en disposisjon, fester løse tekster til noe så de hører hjemme der, finne ut hvilke hull som må fylles og hva som mangler før jeg kan kalle det et ordentlig førsteutkast. Det føltes bra å få arka i hånda, noe håndfast som bevis på at alle disse dagene der jeg har hatt permisjon ikke har resultert i ingenting, selv om det til tider har føltes sånn. For det er jo her, disse orda mine, de finnes og nå er de til og med printa ut, og det er over 100 sider.

Jeg fant fram skinnskoene jeg kjøpte på bakgårdsmarked i fjor eller året før og tok dem på meg, gikk med klakkende skritt gjennom bakgården til biblioteket, lette gjennom hyllene etter bøker jeg kunne ta med hjem for å jobbe med, bar dem i sekken som ble tyngre for hvert biblioteksbesøk, vinden blåste mot de strømpebuksekledde beina mine og jeg så ned på de brune skinnskoene og tenkte at det var dette jeg savna i sommer da det var så varmt. Jeg liker høsten også, selv om jeg godt kan like å gå barbeint, så liker jeg også når det klakker mot asfalten. Man må finne sine ting, sine greier, for å komme gjennom årstidene.

Det heter sensommer, men jeg fryser når jeg går ut døra og jeg fryser når jeg ligger i senga. Snart er det for kaldt til at jeg kan løpe ute, men før det skal jeg løpe 10 kilometer for første gang i mitt liv. Jeg skal løpe mens jeg hører på den nye låta til Medina og Robyn, mens jeg hører på de nye låtene til Florence, mens jeg hører på de gamle låtene jeg alltid har hørt på, jeg skal løpe inn i Svartdalsparken, opp og ned de små bakkene, over brua over Alnaelva, forbi noen joggere, bak noen andre, jeg skal puste og kjenne skrittene mine slå mot jorda under meg, kjenne kilometrene i kroppen, og hele tida tenker jeg på boka mi, på hva den skal bli om jeg får det til, på setninger jeg kan sette inn i den, setninger som må tas ut. Jeg tenker på Florence og hennes siste album, hvordan det slo mot meg gjennom hodetelefonene og jeg begynte å grine fordi det var så fint. Det kosta henne noe å lage det, å skrive det, å synge det. Jeg må tørre å la denne boka koste noe også. Den må koste noe mer enn bare ensomheten i å skrive hver dag, å føle at jeg ikke gjør alt jeg kan, alt jeg skal, det sitter der inne i meg et sted og jeg må tørre å skrive det ut. Hvis jeg kunne skrive om angst, kan jeg også skrive om dette. Hvis jeg kan løpe 8 kilometer, kan jeg også løpe 10. Det koster bare litt mer.

ØYA 2018

I år som i fjor, og fjorten år før der igjen, så var jeg på Øya. Mens jeg var der, skreiv jeg litt på mobilen min, her er det jeg skreiv + litt mer:

Første Øya-dag: Jeg så Phoebe Bridgers, som jeg aldri har hørt før, og hun covra Gillian Welch, som jeg har hørt tusen ganger før og det var dritfint! Så spilte Band of Gold og da de spilte favoritten min, som jeg bare kaller Fleetwood Mac-jr, så kom sola! Så landa en sommerfugl på meg i mengden. Etter det tok jeg pause ved Ølparadiset med fine folk før Arcade Fire spilte den beste konserten av dem jeg har vært vitne til (!!!), jeg fikk endelig «We used to wait», som jeg har venta på, og allsangen på «Wake up» var til å grine av, så gikk jeg på Gundelach heller enn Arctic Monkeys, fordi den forrige Gundelach-konserten var fabelaktig selv uten at han hadde sluppet et album, men nå er albumet her og alle burde høre på det og konserten var bedre. Åååååå, Øya! Jeg var glad. På Gundelach var jeg aleine i mengden, og noen ganger er det å gå på konsert aleine bedre enn å gå sammen med noen, for jeg kunne gå langt fram uten å være redd for å angre meg, for hvis jeg angra meg, så kunne jeg jo bare gå bakover igjen uten å si fra til noen eller unnskylde meg. Så jeg gikk langt fram, og så sto jeg der til fem på halv elleve, for da hadde jeg bare en slurk øl igjen og så tenkte jeg: jeg rekker å kjøpe en til, så jeg gikk og kjøpte en til, og så gikk jeg inn igjen, inn i mengden, inn i musikken, og det var så bra. Morgenen etter våkna jeg med stemmen til Gundelach i hodet og det var fint.

Arcade fire i regnet:

Øya dag 2: jeg gikk glipp av Fieh, Zeshan Shakar var syk og dumplingene på Dagens var skuffende – men etter dette gikk det bare en vei! Moses Sumney var helt fantastisk, for en stemme, for en fyr! Jeg sto helt foran, fordi det var plass til meg, det var gøy. Marlon Williams var fint, der satt jeg langt bak i gresset, fordi det var plass til meg. På Fever Ray sto jeg utenfor ved treet og hang med alle venna mine som kom og gikk og så gikk vi til Kendrick der jeg fant kompisene mine Ashkan og Jan-Tore i mengden. Jeg fikk «m.A.A.d city» og var fornøyd, men det var snaut å bare spille en time, synes jeg. Vi vil ha mer Kendrick! Det får bli neste gang. Har lova JT å kunne alle låtene innen da, akkurat som han kan.

Øya dag 3: Jeg har glemt snus og vinden gjør at det knaker skummelt i scena der Susanna spiller, men de ville vel avlyst om det var farlig. Det er storm og et fuglereir blåste i hodet på noen som sto foran meg. Jeg kjøper kaffe og hører på vinden og Susanna fra langt unna. Jeg kan ikke stå her, sier hun som fikk reiret i hodet. Joda, sier kompisen hennes. Det kommer ikke flere. Jeg får selskap og vi går på konserter med harehjertene våre og skutter oss for vindkastene, men scenene står fortsatt og ett etter ett blir trærne i parken sikra, noen kutter av greiner og fikser gjerder og jeg blir så glad av folk som fikser. Så kjøper vi mat og venter på Tønes og jeg får låne en ullgenser, så kommer Tønes og spiller, og han har på caps fordi det skulle blåse sånn og han ikke ville at håret hans skulle se så rart ut, og jeg har rart hår i vinden og blir så glad av Tønes. Seinere ligger jeg i en hengekøye og så spiller Tønes en gang til på gjesteområdet, så jeg går fra hengekøya og dit. Det blåser og blåser og hele tida vurderer jeg å dra hjem, men det skjer noe fint også hele tida som får meg til å bli, litt til og litt til. Som Tønes spiller en sang til og en sang til. På delillos er halve publikum født etter 1993, men alle er glade. J tuller mellom sangene. Hvem er dette igjen, spør han. Postgirobygget? Trang fødsel? Nei, nå husker jeg det, di derre! Men jeg tror han koser seg, han liker tross alt Kokken Tor like godt som meg. Når Lykke Li begynner å spille har jeg kjøpt meg en mocktail, og hun spør etter åpningslåta: hur mår ni? Og jeg tenker: jeg er ganske kald og sliten, men du er kul. Jeg kommer nok allikevel til å smyge hjemover før du er ferdig. Skal tross alt se No. 4 i morra og være på plass her om bare 13 timer. Angster du? spør Julius. Nei, jeg danser, svarer jeg. Så gikk jeg hjem. Men jeg var glad. J sa etter å ha lest dette at det ikke er like morsomt at han spurte om jeg angsta da jeg dansa hvis man ikke så hvordan jeg dansa. Jeg dansa kult, sa jeg. Ja, sa han, men også rart. Det går an å være rar og kul samtidig. (Men han hadde egentlig rett, for jeg angsta litt og pleier å bote på det noen ganger ved å riste litt på knærne, henda, hodet, gjenta etter behov, til rytmen, og tilslutt blir det en slags dans. Knærne blir gele, håndledda blir gele, nakken blir gele, og så ser jeg for meg Erlend Øye eller Napoleon Dynamite, og så blir jeg til dem, eller min versjon av dem, og så glemmer jeg at jeg bare er meg selv.)

Øya dag 4: Jeg dro inn tidlig for å se No. 4 med en Munkholm, og mens alle andre sover, eller hviler, eller har Øya-vors, lever vi – de matcha armbåndet mitt og midt i konserten tok to i bandet en bitteliten pause med en øl bak på scena, og jeg liker så godt sånt. Etterpå drakk vi øl og prata skit, noen skifta til varmere klær, for sola som var lova fram til i dag tidlig kom ikke allikevel. Så kom jeg for seint til Dungen, men ikke altfor seint. På Neneh Cherry var det så få folk ett minutt før det begynte at jeg trodde vi hadde gått feil, men det var riktig. Jeg fikk vondt i ryggen og gikk ut fra kremplassen for å sitte litt på en fortauskant, men lyden utafor teltet er jo heldigvis nesten like bra som inne, så jeg hørte allikevel. Halvveis takka hun for at vi fortsatt var der, for hun spilte mest helt nye låter som vi ikke kjenner enda. Men snart kan dere dem, sa hun. Men på festival vil de fleste synge noe de kan, så en etter en går folk ut og forbi meg, vekk fra Neneh og ut til en annen scene eller bar for å sjekke stemninga. Jeg finner noen venner i gresset og vi snakker om å være gamle og ikke klare å sitte på bakken. Man må tøye, sier jeg. Men egentlig må vi vel trene også, trene kjernemuskulaturen. Ikke i dag. Vi har aldri vært så gamle som i dag. Men det er jo sant. Vi møter en del av gjengen og Laugen sier hun har peaka for tidlig, for hun er full og glad og fin. Det årner seg, du får drikke vann og danse det av deg, så klarer du Cez for pres seinere på kvelden. Eller Kris Karlsen, som Julius kaller Cezinando. Og en halv Alex Cameron-konsert seinere sitter vi og drikker øl og koser oss, og Laugen får to kyss på kinnet før vi må løpe på Cezinando og hun har klart å holde på peaken, og vi kommer nesten helt foran selvom det var dokø og jeg blir helt blown away av hele produksjonen. Det er så bra, så sjukt bra. CEZ KASTA MIKROFONSTATIVET mot slutten og spurte Øya, er dere med meg? Ja, for hælvette!!!!! Og så griner jeg, for sånn er jeg, og venna mine ler og nå er Øya over for i år, og jeg gleder meg allerede til neste gang. Takk for i år, Øya. Og takk for konserten, Cez. Cez for pres!

Den varmeste sommeren

Jeg hopper fra brygga i Malmö som er over to meter høy, og jeg rekker å tenke at jeg håper jeg ikke dør før jeg treffer vannet. Men jeg gjør det igjen etterpå, og så igjen enda en gang hjemme i Norge ved en like høy brygge. J står ved siden av meg og sier at vi kan hoppe sammen, men jeg står med harehjerte og ser ned i sjøen og sier at jeg skal hoppe selv, jeg skal hoppe selv, og så hopper jeg, eller jeg hopper ikke, men jeg tråkker utfor der det ikke lenger er brygge og så lander jeg i vannet noen millisekunder seinere og jeg lever ennå. Jeg ligger uti vannet i sikkert et kvarter, flyter som en stjerne og kjenner på sommeren, og på brygga jeg hoppa fra er det en guttegjeng, kanskje i slutten av tenåra, kanskje i starten av 20-åra, og de roper og hopper sammen, noen tar bilde, og jeg tenker: dette er sommeren deres, neste år er dere kanskje ikke like mange, noen har flytta, noen har fått dame, noen har falt ut, men nå er dere sammen, og dere tror at dette er det beste, this is it. Dere kommer til å huske denne sommeren, jeg lover, selv om livet forandrer seg. Til slutt svømmer vi inn igjen til stranda, soltørker og så drar vi på fest hvor de spiller beerpong og vi ser ikke blodmånen for bare trær og skyer.

På veien hjem hører jeg på Goo Goo Dolls sin setlist fra London, de spilte to konserter der denne uka, og fordi internett finnes og har forandra livene våre, så kan man finne setlista deres, og jeg lager en liste på Spotify med alle låtene, og hvis de spiller disse låtene 7. august, så dævver jeg av lykke, jeg kommer til å grine så mange ganger, og jeg kommer til å grine enda mer om de ikke spiller disse låtene, og jeg gleder meg mer til denne konserten enn til hele Øya tilsammen, men Øya blir også fint. Jeg har vært på Øya hvert år siden 2004, aldri ikke vært der. Et år tenkte jeg at jeg ikke gadd, men så booka de The XX og så booka de meg til å lese fra Roskilde-boka mi i biblioteksteltet, og så booka de Robyn til dagen etter at jeg fikk dagspass for å lese, og så vant jeg et Øyapass to dager før festivalen og lovte meg selv og alle eventuelle høyere makter at jeg aldri skulle droppe å kjøpe Øyapass igjen – så det har jeg ikke gjort. Aldri mer ikke Øya, jeg bor der nå, dere blir ikke kvitt meg.

Jeg hører på Goo Goo Dolls og som jeg har skrevet om før, så blir jeg 12 år igjen, og båten går fra Nesodden til Aker Brygge og jeg rekker en buss til Jernbanetorget og bussen videre hjem kommer akkurat når jeg runder hjørnet til holdeplassen min og jeg sitter i et sete og ser ut på Oslo i sommernatta, etter den varmeste dagen noensinne, og det er ikke noe jeg bare sier, det er fakta, varmerekorden er slått og man kan grine eller late som at det ikke betyr at klimaendringene finnes, men denne varme dagen hoppa jeg i sjøen fra en to meter høy brygge, jeg hoppa aleine og jeg overlevde, enn så lenge, og Goo Goo Dolls synger om da jeg var 12 og nå er jeg 32 og jeg skal se dem for første og garantert siste gang, og de skal synge sangene sine til meg fra scenen dagen før Øya, og jeg har blitt et voksent menneske siden jeg fant dem for første gang.

John Rzeznik har skrevet låter siden han var tenåring sjæl, jeg så et intervju med ham om Name, den første store låta de hadde, som han skreiv da han var blakk og kjæresten hans var lei av at han spilte i et band som ikke tjente noen penger og husleia måtte betales og livet går videre selv om du sitter med en gitar og klimprer i garasjen, og han tenkte: javel, nå må det skje, og så skreiv han Name og den kom på radio, og nå over 20 år seinere, skal han stå på scena med bandet sitt, og kjæresten han hadde da er ikke kjæresten hans lenger, men bandet hans er det samme, og ansiktet hans er ikke lenger det samme, for han har operert seg og sprøyta inn botox og sikkert både nippa og tucka, men en gang var han ung og usikker han også, og jeg tror han husker det. Han drømte om å ta over verden, om å spille gitar og synge til hundre tusenvis av mennesker, og han var ung og hadde langt hår, og nå er han eldre og har kortere hår, men tekstene hans finnes fortsatt, og selv de nyeste låtene kommer til å få meg til å grine. Jeg er bare en vanlig tjej i Oslo, som aldri ikke har vært på Øya, siden første gang jeg var der, og jeg kommer ikke til å operere ansiktet mitt for å jage ungdommen, men jeg kommer alltid til å høre på de banda jeg fant da jeg satt aleine på et rom i en blokkleilighet og drømte om å bli voksen, om å bli funnet, om å bli elska, om å bli en annen.

Jeg har blitt en som hopper fra to meter høye brygger og ned i vannet, jeg har blitt en som kan flyte som en stjerne i sjøen og i bassenger uten saltvann, jeg har skrillex-hår fordi jeg liker det, og korte skjørt, jeg har venner som blir med meg på konserter og en kjæreste som blir igjen på fest når jeg drar, men som elsker meg, jeg har to rare katter som ligger i senga mi når jeg sover og et huslån på en leilighet på Galgeberg, som ligger 40 minutter unna jobben min om jeg går, 20 minutter unna på sykkel og 11 minutter unna med bussen. Jeg har hatt somre som har vært de beste, flere år på rad, men alle forskjellige. Jeg har et bilde fra Roskilde 2005, etter russetida, med gjengen min når vi nettopp har kommet av bussen fra Roskilde, og vi visste ikke at det skulle bli det siste bildet vi tok sammen, men da vi tok det tenkte vi at det var oss mot verden og at det kom til å forbli sånn, selv om vi sikkert visste at vi skulle forsvinne, at vi skulle få andre kjærester, bo i andre byer, bli andre mennesker, bli voksne. Jeg har blitt en som jogger for å holde angsten på avstand, selv om jeg snuser og ikke lever et særlig sunt liv ellers. Men hjertet mitt slår fortsatt, og John Rzezniks stemme kommer til å synge for meg også etter at han og bandet hans ikke lenger finnes – hvis jeg lever så lenge. Det håper jeg. Måtte det aldri aldri aldri ta slutt. (Selv om jeg veit, så godt, at det kommer til å ta slutt – en gang.)

Åh, Florence

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)