En peptalk til meg sjæl

2015 var sommeren uten Roskilde. Du husker fortsatt at du gikk mot Øya-området for å få båndet på armen, og dere hadde vært blakke hele sommeren, hele sommeren på én lønning og det dere solgte Roskilde-billettene for. Og så fikk du båndet ditt på armen, og du gleda deg sånn, og du måtte blunke bort tårene og riste bort frysningene og så hadde du båndet og så ringte han og sa at han hadde fått lønn, og så drakk dere dere så fulle på Postkontoret på hans regning. I år er det også sommeren uten Roskilde. Men det er også

Sommeren dere pussa opp kjøkkenet. Sommeren du blei sjuk da det endelig blei sommer. Sommeren med Cosylan. Sommeren du ga ut en bok. Sommeren du var i avisa. Sommeren du ikke fikk sove om natta. Sommeren med høye forventninger og søkk i magen da det ikke gikk som forventa. Sommeren uten festival. Sommeren uten ferie. Sommeren med esker i hele stua. Sommeren med pledd i bakgården og bøker foran deg. Sommeren med grilling i regnet og jobbing i sola. Sommeren som kom, og sommeren som gikk.

Og duskal jo på Øya. I år, som i fjor, som alle årene før. Du husker ingen år uten Øya lenger, du husker bare august og fuglene som flyr over hodene når sommeren forsvinner og noen spiller, i Tøyenparken, før i Middelalderparken.

I 2015 grein du da du fikk på båndet. Du grein da du kjøpte den første ølen. Du grein da Fay Wildhagen spilte Fire on the mountain for deg for første gang. I år kommer du sikkert også til å grine når du får på deg båndet. Du kommer til å grine når du kjøper den første ølen. Du kommer til å gå på Silvana Imam og hoppe, og så kommer du til å gå på Fay Wildhagen, som kanskje skal synge Fire on the mountain for deg igjen, og da skal du grine, med festivalbåndet på armen og sommerfugler i magen og frysninger på ryggen. Det blir festival i år også. Det blir sensommer og det blir bra.

Alt kommer til å gå bra. Den følelsen av udugelighet som du våkner med hver dag kommer til å gå over, og boka di kommer til å finne leserne sine. Ikke vær redd, ikke vær lei deg, det skal nok gå. Du skal få gullbånd og alle venna dine skal klemme deg og du skal danse til Robyn og grine til Fay og regnet skal treffe deg midt i fleisen og uka etterpå skal du feire boka di med å danse til krampa tar deg. Det har du fortjent, selvopptatte fjols! Så skal du riste det av deg og begynne på nytt. Og neste sommer skal du på Roskilde igjen. Kom an, kom igjen. Om du så må dra aleine. Det er bare å skjerpe seg. Ta seg en pils. Bare gjøre det, gjøre det bedre. Tänd alla ljus, dance on your own, set sails!

ALDRI ALDRI ALDRI – soundtrack

Som alltid når jeg skriver, så har Aldri, aldri, aldri en spilleliste som hører til boka, litt som et soundtrack, kanskje dere rekker å lese boka mens dere hører gjennom denne en gang. Dere finner den her.

Tracklist og utdrag:

James Vincent McMorrow – Higher love
Farao – To sleep apart
Daughter – Smother

Når du blir mor, er du det til du dør, sier mamma. Du slutter aldri å være mor. Fra du ble født og til den dagen jeg dør, så vil jeg alltid være mammaen din.

The XX – Intro
Foals – Spanish Sahara
Daughter – Youth
VETO – It’s a test PT1
VETO – It’s a test PT2

Philip vokste opp ved havet. Han har en stor familie, mange søsken, de har alle fått egne barn. Han har blitt onkel tre ganger i løpet av de åra vi har vært sammen, vi dro sammen på sjukehuset hver gang, og da han holdt de nye familiemedlemmene i de store armene sine var det en del av meg som kjente på at jeg frarøva ham muligheten til å holde sitt eget barn på den samme måten, til å bli far, bare ved å være kjæresten hans. Hver gang jeg spurte ham om det, sa han at han bare var glad for at han ikke trengte å stå opp tidlig, glad for at han fikk sove om natta. Men nå får han ikke lenger sove om natta, jeg hører ham romstere rundt i leiligheten, våkner av at han ikke ligger ved sida av meg. Da jeg står opp for å lage kaffe, ligger han og sover, og jeg vekker ham ikke før jeg absolutt må, og han ikke rekker annet enn å skynde seg ut døra uten verken kaffe eller frokost.

Daughter – Shallows
Röyksopp – I had this thing
Sufjan Stevens – To be alone with you
Robyn – Dancing on my own

Flesteparten av vennene mine gikk på byen mest for å finne noen, for å leite i lysa etter en å ta med seg hjem, som skulle bli der, jeg gikk ikke ut for å finne noen, jeg gikk ut fordi jeg ville ut. Jeg har aldri lett etter noen andre enn meg selv på dansegulvet, jeg har dansa aleine og noen ganger fått selskap, og flere av dem har blitt med meg hjem, men jeg har allikevel gått ut igjen dagen etter. En fyr jeg var sammen med en stund sa at jeg aldri kom til å finne det jeg ville ha, at jeg måtte roe meg ned en gang, jeg også, at fredagene ikke kunne være strobelys og drinker for alltid. Jeg ønska meg ikke sånne fredager for resten av mitt liv, men jeg var i hvert fall ikke ferdig med dem bare fordi noen ville holde meg i hånda.

Jamie XX feat. Romy – Loud places
No. 4 – Henda i været
Avicii – Wake me up

En russebuss står parkert oppi åsen og musikken slår mot oss da vi klemmer. Han spør om jeg har det bra, og jeg nikker. Han setter seg på benken ved sida av meg, så sitter vi i stillhet mens musikken fra russebussen fyller lufta rundt oss. Det er en av de siste festene deres før russetida er over.
«Husker du den natta de vekka oss?» Jeg peker i retning av musikken.
«Hvilken av dem?»
«Den natta jeg sto opp og åpna alle vinduene og gikk ut på balkongen i stedet for å forsøke å sove videre,» sier jeg.
«Jeg kommer aldri til å glemme det.»
«Det var så fint,» sier jeg.
«De spilte ‘Wake me up’. Det var så morsomt, at de vekka oss med akkurat den sangen. Og du var så sint!» Jeg snur meg mot ham, han later som at han ikke husker det.
«Jeg var vel ikke noe sintere enn deg?»
«Du var rasende,» sier jeg. «Du trykka putene mot ørene og jeg hoppa over deg og ut av senga og løp ut i stua hvor jeg åpna alle vinduene og så løp jeg ut på balkongen og forsøkte å få øye på dem.»
«Jeg liker ikke å bli vekka.»
«Jeg veit det.»
«Du er den eneste jeg kjenner som blir glad av russen,» sier  han.
«De er så fine,» sier jeg. «De tror disse festene er det største i livet. Og så veit de ikke at det er først nå det begynner. Alt sammen.» Han sier ikke noe tilbake, så blir vi stille igjen begge to.

Gabrielle – MER
Sufjan Stevens – Casimir Pulaski Day
Daughter – Candles
Sufjan Stevens – The Avalanche
Ellen Sofie Hovland – Det må du ikke få vite
Band of horses – No one’s gonna love you

Du kommer til å bli så vakker som gravid, var det en som sa til meg en gang. Jeg hadde på meg en kjole som var tettsittende over brystet og løs over magen. Du kommer til å bli en fantastisk mor. Du er skapt for det, det sitter i oss, koda inn i genene. Jeg er ikke redd for å miste kroppen min, den kommer tilbake, ikke akkurat som før, men en annen versjon av den. Kiloene forsvinner igjen, organene skal finne tilbake til riktig plass etter å ha blitt dytta oppunder ribbeina for å gjøre plass til barnet. Kroppene våre skal reparere seg selv, alle cellene skal samarbeide på vegne av deg, inni deg. Jeg er ikke redd for det, det er ikke forfengelighet som gjør at jeg ikke vil ha et barn. Det er redselen for å miste meg selv, for å miste hodet, ikke kroppen.

Bear’s den – Sophie
Sufjan Stevens – For the widows in paradise…
Damien Rice – 9 crimes
Band of horses – The Funeral
Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand
Crystal Castles – Tell me what to swallow
Aunt Martha – Omaha
José González – Heartbeats
Erasue – Oh L’amour
John Grant – GMF
Hajk – Somebody else

Regnet er varmt mot huden, kroppstemperert, så jeg kjenner det nesten ikke, bare vekten av dråpene hver gang de treffer. På veien hjem ser jeg andre gjenger sitte i parkene med aviser over hodet, i fast tro på at det snart skal gi seg og de kan bli sittende, men himmelen er mørk og jeg ser ikke for meg at dette regnet gir seg før seinere i kveld. Et barn står utenfor Rema 1000 i klissvåte klær og roper mot himmelen, jeg skal til å stoppe for å spørre om det går bra, men så ser jeg faren hennes komme smilende mot henne fra inngangen til butikken der han har vært og handla, og løfte henne opp og jeg hører plutselig hva hun roper.
«Regn, regn, gå din vei!» roper hun, og så begge to i kor, og hun klapper i de våte henda mens det renner en elv ned langs fortauskantene mellom oss.

Sufjan Stevens – Should have known better
London Grammar – Metal & dust
Death Cab for Cutie – Title and registration
No. 4 – Det finnes bare vi
Stina Nordenstam – Little star
Innlandet – Besvärjelse

Jeg har sneket et bilde av meg og pappa i lomma, og da jeg kommer hjem henger jeg det på soverommet, over vekkerklokka. Jeg er kanskje fire år gammel og det er 17. mai og pappa har på seg dress, jeg har rød kjole. Vi ser så glade ut, begge to. Det er mamma som har tatt bildet, og øverst i det ene hjørnet kan man se en rosa skygge, det er fingeren hennes over linsa.

This will destroy you – They move on tracks of never-ending lights
Daughter – Doing the right thing
Robyn – Honey
Stevie Winwood – Higher love

Pappa døde før han visste at han aldri kom til å bli morfar. Hvis han fortsatt hadde levd, og jeg hadde fått en sønn, i en annen verden, et annet liv, så ville jeg kalt ham opp etter ham.

Om å jobbe fram min fjerde bok og om en karakter som endelig fikk bli med helt i trykken

Om en liten uke utkommer min fjerde roman. Jeg har ikke snakka så mye om den, ikke skrevet så mye om den til dere, men den har jo vært der, lenge nå. Jeg vil prøve å si noe om den uten å si for mye.

Det begynte med et par. Jeg skreiv om dem, skreiv dem fram, de var sammen og så var de ikke sammen. Jeg hang med dem i noen måneder, skreiv fram dialoger og lurte på hvem de var, og det ble etterhvert tydelig at en av dem ville ha barn og den andre ikke. Jeg trodde dette skulle bli romanen min, endelig skulle kjærlighetshistorien skrives. Men det ble jo ikke sånn.

Det ble noe annet. For etter et par runder med redaktøren min, så fant vi ut at det ikke kunne handle om dette paret. Jeg måtte finne ut hva jeg ville skrive om, hvorfor jeg ville skrive denne boka. Jeg vil skrive om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn, sa jeg, etter å ha tørka tårene over å være udugelig og ikke få til boka mi. Gjør det, sa redaktøren min, skriv en bok om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn.

Så jeg dro hjem og så skreiv jeg noe helt annet, jeg måtte kaste alt og begynne på nytt. Men jeg begynte jo ikke egentlig helt på nytt. For jeg hadde jo skrevet dem fram, de hadde vært der, i bakhodet mitt, og jeg kjente dem allerede, jeg bare visste ikke at det var jenta som ikke ville ha barn og han som ville. Men så visste jeg det. Og så kom det. Aldri, aldri, aldri begynte med et par og da den var ferdig var det blitt en bok om en 35 år gammel kvinne som ikke vil ha barn.

Kjæresten hennes Philip har bodd sammen med henne i åtte år og de har vært enige om å ikke få barn, men så skjer det som alltid kan skje, uansett hvor sikker man er på noe i livet, man våkner en dag og vil noe annet. Så Philip vil kanskje allikevel bli pappa. Og det er litt av historien i min nye bok, som utkommer neste uke. Den handler kanskje like mye om å ville være alene som å ville være sammen, like mye om å ta vare på barna i livet sitt som å ikke ønske seg noen selv, like mye om å ta valg og stå for dem som å go with the flow og aldri bli konfrontert med hvorfor. Det er en historie om små og store mennesker, om kjærligheten man tror skal vare livet ut og om å danse aleine.

Og selvom det ikke ble den kjærlighetshistorien jeg har hatt lyst til å skrive siden 2008, så skjedde noe jeg har forsøkt på siden 2010. Karakteren Philip fikk endelig lov til å være med i en bok! Philip var en gang eksen/kjæresten til Eva fra Furuset og Du dør ikke, men han ble strøket i hver bok – først ble han omskrevet til Miriam i Furuset, så ble han omskrevet til Jo i Du dør ikke, men som tradisjonen tro, så var han med i Aldri, aldri, aldri også, fra fjerde til siste utkast, og denne gangen fikk han bli. Han er jo ikke den samme som han ville vært om han hadde blitt med i Furuset eller Du dør ikke, men han har liksom vært en fin fyr jeg synes karakterene mine fortjener å ha i livet sitt. Og nå er han her, nå finnes han. Litt eldre enn jeg skreiv ham fram den første gangen, men allikevel på en måte den samme.

Jeg håper dere vil ta boka godt imot.

Og Tina Dickow synger

Jeg er på aleneferie i København igjen. Jeg må hit en gang i året, eller fler. Jeg drar hit, og jeg bor på hotell. Jeg drar hit, og jeg løper rundt Søerne. Jeg drar hit og jeg møter vennene mine. Jeg drar hit, og jeg hører alltid på Tina Dickow eller Selvmord eller Medina eller L.O.C. når toget kjører inn til Nørreport, som ligger en tre minutters gåtur fra hotellet jeg alltid bor på. Jeg drar hit og jeg går over Dronning Louises bro, hvor jeg husker at jeg sykla i 2011 – jeg hadde på meg skjørt og jeg hadde Medina på øret, og jeg kjente brisen langs beina, jeg løfta henda fra styret, jeg var på vei. Jeg drar hit og jeg møter A igjen, vi drikker øl på hans nye lokale vannhull, der de ikke har vanlig pilsner, men der de har Ty, og jeg sier, entusiastisk: Ty! For Ty er det beste dårlige du får i en bar i Danmark. Han sykler meg på lasteplanet på kassesykkelen og jeg er redd for å bli påkjørt av bilene vi suser forbi, redd for at beina mine, som er utenfor sykkelen, skal kjøres på, men vi suses hele veien til Islands brygge og vi bader, bare litt, men nok til å kjenne på vannet, på sommeren, og så suser vi tilbake igjen. Vinden i håret så det tørker innen vi er framme.

Jeg drar hit for å spise på Laundromat og Bankeråt igjen, jeg drar hit for å kjenne på den jeg en gang var og den jeg kunne blitt. Jeg drar hit for å gå tur i Assistens og huske at vi en gang satt på Musiksmag og drakk Lambrusco og så på pusherne der ute i gata. Jeg drar hit for å legge igjen en penn hos Jakob Ejersbo, for å legge igjen en penn hos Dan Turéll, for å ikke klare å lese kartene i Assistens, men for å finne gravene når jeg har gitt opp. Jeg drar hit for å møte en jeg ikke har møtt ordentlig på hundre år. Jeg drar hit for å gå og sette meg i Assistens med en øl og en bok, og for å myse mot sola mens vi snakker om alt som var og ikke ble og alt som er nå. Han er akkurat som jeg husker ham.

Jeg drar hit for å lure på om jeg burde vært her, om jeg burde bodd her, om jeg burde blitt en annen. Hvorfor er du så glad i Danmark? Jeg burde jo ikke vært det. Hvis man skal oppsummere Danmark i mitt liv, så er det sånn her:

Min første kjærlighet flytta hit og jeg ble igjen.

Jeg hadde innbrudd i leiligheten jeg leide her en gang. De stjal PC-en min og fire sider jeg aldri får tilbake. Det var sikkert det beste jeg noensinne har skrevet.

Jeg klarer ikke å snakke dansk. R-ene er for vanskelige. De ruller ikke av tunga som de skal, og jeg klarer ikke å gjenta det jeg hører i sangene mine, i seriene mine, på Paradise Hotel sesong 15 (Ja, danskene er langt foran oss!)

Men det er også sånn her:

Roskilde finnes. Og Roskilde finnes.

Jeg skrev nesten hele Furuset her.

Jeg skrev ferdig Du dør ikke her.

Jeg var på besøk her i 2008 og ble hjerteknust, men overlevde.

Jeg bodde her en måned i 2010 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg bodde her to måneder i 2011 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg blir mjuk i sjela av å høre folk tale dansk.

Jeg kjenner meg som den jeg skal være når jeg går langs gatene, når jeg sykler, når jeg er her. Som om jeg egentlig bor her, og har kommet hjem. Som om jeg hører hjemme langs Nørrebrogade. Som om jeg skal være tilstede på en morgenfest en gang i blant, løfte ølen og hodet, se mot himmelen, mot taket, mot sola som står opp. Som om hjertet mitt banker på en annen måte her.

Så jeg drar på aleneferie hit, så ofte jeg kan. Jeg bor på Ibsen Hotell, som har sett sine beste dager, men som har senger og dyner og puter som er så mjuke at man tror man sover i en sky. Som har gratis øl til gjestene hver dag klokka fem. Som ligger i gangavstand fra alt jeg elsker. Som sier Velkommen tilbage når jeg sjekker inn.

Så Tina Dickow synger om å sitte i vinduet, en kopp kaffe og en sigg eller to, og jeg hører hotellgjestene i bakgården skråle gjennom det åpne vinduet, og noen er på fest og noen er hjemme, noen er bare på snartur og noen bor her, noen kysser noen for første gang og noen kysser noen for siste gang, noen er nettopp ferdige på skolen og feirer på en lastebil, noen ser på fra sidelinja og husker hvordan det var å være ung, noen skal slutte å røyke og noen tar en ny snus, noen jogger i L.O.C.-t-skjorte rundt Søerne og noen har ikke klatra på flere måneder, noen skal legge seg snart og noen skal legge seg i morgen tidlig.

Jeg ville vært en annen om jeg hadde bodd her. Men jeg bodde aldri her. Ikke på ordentlig. Men jeg kan dra hit, og kjenne på det. Hva som kunne vært, hvem jeg kunne vært. Alt som kunne skjedd og alt som ikke skjer. Og hele tida lever jeg.

Robyn, Veronica Maggio och jag

Robyn fylte 40. Jeg skulle feire med å drikke øl, men i stedet feira jeg med Pepsi og penicillin fordi jeg fikk min første urinveisinfeksjon på over to år. Man kan velge å si: æsj, så dritt, uflaks! Men siden det er hele to år sida forrige penicillinkur på grunn av mitt latterlig korte urinrør og unike evne til å få urinveisinfeksjon bare jeg fryser litt på lilletåa, så velger jeg å tenke at det egentlig er flaks at jeg ikke har hatt flere de siste åra. Nå er det tilbake på hardt kjør med tranebær og ullsokker for å ikke bruke resten av sommeren på å grine når jeg tisser. Men! Det var ikke tissing dette skulle handle om! Beklager det, det er sikkert fordi jeg begynner å bli gammal.

Robyn fylte 40! En av kvinnene i mitt liv er blitt 40 år gammal, og hun er like kul, om ikke kulere, som da jeg fant henne for første gang i en gymsal på Haugen Skole, på kassett av alle ting. Jeg håper noen feira henne, at de spratt champagnen da hun våkna, at de dansa aleine eller lot henne gjøre det, eller at de dansa i ring, alle sammen, mens de sang høyt til favorittlåtene hennes. At hun føler seg kul, at hun er frisk, at hun er glad.

Mens jeg venter på sommeren, framtida, høsten, så hører jeg på Robyn og Veronica Maggio. Det eneste de egentlig har til felles er vel at de er svenske, men begge to har fått meg til å føle meg mindre aleine i verden. De er kule, de er tjejs, de får meg til å danse og grine (ikke nødvendigvis samtidig, men noen ganger det også). Jeg har ikke sett Maggio så mange ganger live, men i sommer har jeg forsøkt å finne en konsert det passer for meg å gå på. Uten hell hittil, men alt kan skje. Uansett, hun er jo aktuell med ny skive, som hun har skrevet sammen med Joakim Berg og i et intervju jeg leste med henne der hun blant annet snakker om hvordan det er å jobbe med min helt, så siterer hun kritikerne sine på følgende: ”det verkar inte som att det händer något i hennes värld – hon är för evigt fast i en krogkö”.

Og det slo meg da jeg leste det, mens jeg hørte på den ene nye låta hennes Tilfälligheter, som jeg ELSKER, at det er jo akkurat det jeg elsker ved musikken hennes, med alt hun og hennes musikkpersona er. Jeg skjønner jo at Veronica Maggio kanskje er like kjedelig som alle oss andre, at hun har et lykkelig samliv, at familien hennes spiser fiskepinner til middag og ser på TV-serier om kvelden, henter i barnehagen og ikke lenger har sex hele natta, men låtene hennes finnes jo fortsatt og jeg ELSKER at de handler om strobelys, barkøer, knust glass på gulvet, klissete drinker og kyss, bankende hjerter og regnet som treffer deg i nakken når du går hjerteknust hjem fra byen. Ikke fordi jeg står i strobelyset fortsatt, jeg sitter jo også hjemme og drikker tranebærjus i ullsokkene mine og har ikke dansa på flere år, men fordi jeg elsker å huske at jeg gjorde det en gang.

Det var bare det jeg ville si. Never change, Veronica Maggio, vær vårt anthem, enten for oss som en gang var som deg eller, kanskje enda viktigere, for alle de som nå står og griner i barkø fordi han fyren fra i fjor sommer har finni en annen og knust hjertet ditt over en mojito. Husk alltid: Finns det en, så finns det flera! Og så danser du det av deg. Med Robyn og Veronica.

Historien om et band jeg fant på en plakat

Jeg begynte dagen i dag med å kjøpe konsertbilletter til Bear’s den som kommer til Parkteatret i november. Det er godt å ha noe å glede seg til. Så gikk jeg og den gjennomsiktige Scarlett Johansson-paraplyen min fra Japan i regnet til jobb. Vi hørte på Bear’s den som sang om øsende regn  mens det dryppet små dråper fra kanten av paraplyen min. Jeg går gjennom parken, under trærne, jeg ser på det grønne, på det grå, på kirsebærblomstene som har blåst bort og syrinene som sakte kjemper seg fram.

Bear’s den er et band jeg fant på Parkteatret. Vår faste bar, vårt favorittsted, der utallige quizzer over bordet har foregått, der vi sitter i hjørnet og ser ut på regnet eller sola og prater om livet eller prater skit. På døra ned mot toalettene henger det ofte plakater om konsertene som skal være der, og plakaten om Bear’s den-konserten var rett og slett bare albumcoveret deres, Red earth & pouring rain. Hm, tenkte jeg mens jeg vaska hender og så på den på dodøra. Det så kult ut, sikkert noe dansbart, noe 80-tallsaktig. Konserten var i går, men jeg sa navnet deres høyt et par ganger mens jeg rista vannet av hendene mine og så fant jeg dem på Spotify. Jeg spilte denne først:

Red earth & pouring rain

Javel. Er det sånn det skal være? Det var noe helt annet enn jeg trodde, enn jeg kunne forestilt meg. For hva var det jeg hørte? Ikke noe dansbart. Ikke noe elektronika eller popaktig. Jeg husker at jeg gikk og hørte på det og at jeg skrudde opp, og skrudde opp igjen, og at det regna da også. Fy faen, tenkte jeg. Tenk at disse var i byen og så var det ingen som fortalte meg at jeg burde vært der jeg også.

Bear’s den er som Bastille, men uten synth og med gitaren til José Gonzalez i stedet, de høres ut som å være forelska når man er 18 år gammel, som noen som alltid har vært der, men også som noen du aldri har møtt før. Just you and I, love, just you and I, love. Den andre låta som knuste hjertet mitt var denne:

Sophie

JAVEL! Er det sånn det skal være! Skal vi grine av en intro også nå? Ja, det skal vi, og det skulle jeg, og det gjorde jeg. Kanskje var det en blanding av at introen minner meg om en annen intro som får meg til å grine (denne), kanskje var det teksten, kanskje var det at dette var en sånn låt som alltid får meg til å ville skrive, fordi den vrir opp hjertet mitt som en oppvaskklut. Didn’t know when I started running, I was running for my life.

Javel, javel, javel. Det får bare være sånn. Og jeg har venta siden da på at de skulle dukke opp igjen. Jeg har bestilt skivene deres på Platekompaniet, jeg har sjekka på INTERNETT hvor de spiller og sett at de spiller i England og Frankrike og Nederland og tenkt: skal jeg ta tog dit for å se dem? Og så våkna jeg altså i dag og det første som skjedde var at INTERNETT fortalte meg at de kom tilbake til Parkteatret. I november. Å, det skal bli så fint. Dere finner meg grinende med en øl et sted bakerst.

Ikke overbevist? En til da:

Berlin

Her synger han om Eternal sunshine of a spotless mind. Og jeg bare: !!! Og det regna og jeg hadde på meg Roskilde-genseren min og det var sommer, men ikke helt, og jeg var 18 og 33 og jeg var 27 og 17 og jeg gikk aleine til jobb og jeg holdt deg i hånda og jeg huska alt, alt, alt, alltid. So happy is the blameless vestals lot, the world forgetting by the world forgot.

Det er bare gull der. Jeg mener det. Rent gull. Og nå har du sjansen til å oppdage dem før dagen etter at de har spilt. Vær så god.

33

Jeg starta dagen i dag med at vekkerklokka mi ringte som vanlig klokka seks, selv om det er fri. Jeg spiste en aprikosyoghurt halv sju, i treningstights. Så løp jeg. Jeg løp over Jordal, der jeg klappa en oransj katt, jeg løp over Kampen der jeg ikke fikk klappe en brun katt, jeg løp over Tøyenparken og Tøyenbadet der en bil passerte meg i oppoverbakken, jeg så utover byen min og skyene på himmelen som innimellom sprakk opp og viste fram den blå himmelen bak. Jeg løp over Ola Narr og akkurat i parken kom Bon Iver på spillelista, jeg løp ned Grenseveien, nedover, nedover, nedover, tilbake til Tøyenparken der en politibil sakte passerte meg og en syklist raskt suste forbi meg, jeg løp forbi noen som venta på bussen enda klokka såvidt var sju, jeg løp hjemover langs Kjølberggata og så kirsebærblomstene på trærne, og bladene på asfalten, jeg løp så fort jeg orka i oppoverbakken, og så orka jeg ikke lenger og akkurat da jeg stoppa for å puste så sa dama i løpeappen: you have run 5 kilometres, og da passa det så perfekt å gi seg, bare sånn, rusle de siste metrene hjem, men først stoppe og se på himmelen, som åpna seg der bak bygården jeg bor i, og dagen har bare såvidt begynt og jeg har fylt 33 år og jeg valgte å starte den med å løpe. Sånn har det blitt. Jeg vet ikke om det skal gjenta seg, men siden bursdagsfesten min ble utsatt på grunn av en annen kjær del av husholdningens forkjølelse, så kunne jeg jo like gjerne stå opp og være fresh og sharp og løpe meg inn i mitt nye år.

Jeg tenkte, mens jeg løp, at jeg er så glad jeg kan løpe. Jeg løper ikke fort og ikke ofte nok og jeg kunne vært bedre til det, teknikkmessig, men jeg gjør det, det er det viktigste, og det føles bra – jeg er så glad jeg har en kropp i verden, en som kan løpe, en som kan gå, en som kan ta meg fra et sted til et annet, som kan høre på musikk eller podcast eller lydbok, som kan bevege seg, som gjør som jeg vil den skal. Hver gang jeg løp over en vei, så tenkte jeg: kanskje det kommer en bil jeg ikke ser nå, og så kan jeg ikke lenger gå, eller tenke, eller puste, eller høre på musikk. Men det kom ingen bil. Jeg så meg for, godt, i begge retninger. Men man kan aldri vite! Alle som blir utsatt for ulykker tror jo ikke at det skal skje, det er derfor det skjer. Det er ulykker. De skulle ikke skjedd. Og alle som blir syke, som opplever at kroppene deres ikke lenger gjør som de skal, som de vil, de skulle jo heller ikke bli syke. Vi er her, helt til vi ikke er her.

Jeg er her og jeg har vært her i 33 år. Jeg er så glad for at jeg er her. De siste dagene har jeg tenkt på dette sitatet jeg så på ei venninnes instagram. Det er fra Barbara Ehrenreichs bok Natural causes. Mens jeg løp og tenkte at jeg var så glad jeg kunne løpe, så tenkte jeg også på dette:

You can think of death bitterly or with resignation, a tragic interruption of your life, and take every possible measure to postpone it. Or, more realistically, you can think of life as a interruption of an eternity of personal nonexistence, and seize it as a brief opportunity to observe and interact with the living, ever-surprising world around us.

Om å gå i sjuende klasse

Husker du hvordan det var å gå i sjuende klasse? Jeg husker det ikke helt. Det er lite man kan huske akkurat som det var. Men jeg husker noe. Jeg husker hvordan det føltes å være 12. Jeg husker å være for liten til å være tenåring, men å ville være så mye eldre enn jeg var. Jeg husker kodene jeg ikke skjønte, hos både de voksne og de andre barna. Jeg husker ensomheten og hvor viktig alt var, hvor lange kveldene etter skolen var hvis jeg ikke hadde noen å henge med – og hvor mye morsomt vi gjorde sammen da jeg var ute med vennene mine, eller på klubben. Jeg vokste opp uten sosiale medier, vi fikk MSN på ungdomsskolen og jeg husker at jeg søkte etter bilder av Espen Lind på Altavista innen den tid med et modem som lastet ned bildet en strek i minuttet. Det var andre tider da. Nå har 12-åringer hele verden i lomma til enhver tid, og de kjenner allikevel på den samme ensomheten vi gjorde da vi vokste opp – kanskje enda verre, fordi sosiale medier åpner for å vise «hvordan man har det» og gjør det lettere å tenke at man ikke får det til, som de andre gjør, at man er den eneste som er aleine.

Her om dagen så jeg hele sesong 1 av Lik meg. Jeg skulle bare sjekke det ut, og tre timer seinere hulka jeg så høyt inne på soverommet at samboeren min måtte spørre om det gikk bra med meg. Det gjorde jo ikke det, eller, det gjorde det, men allikevel ikke. Det bare er så trist, hulka jeg, og J sa: Ja. Så grein jeg videre mens jeg trykka på neste klipp og neste klipp og neste klipp.

Lik meg er historien om Oda og Arin som har vært bestevenner siden barnehagen. De går i samme klasse og de skal på leirskole, og for å finne ut hvem som skal bo på rom med hvem, så skal alle skrive navnet på en de vil bo med til læreren, så alle får bo med minst en de vil. Oda skriver Arin. Hvem andre skulle hun skrevet? Det er jo bestevennen hennes. Men skriver Arin Oda?

Gjennom klippbasert plattform, akkurat som SKAM som dere sikkert fortsatt husker, bygges historien om disse to jentene og hierarkiet i klassen. De kule jentene, som med sin skjønnhet og mystikk og allerede voksne fremtoning er milevis unna Oda og hennes fortsatt barnslige interesser. Når de andre snakker om sminke og mascara, snakker Oda om å sminke seg skummelt og skremme folk. Når de kule jentene himler med øynene, lukker Oda sine egne. Det er klipp her i denne serien som er på høyde med det beste fra SKAM – et øyeblikk fra leirskolen der Oda ringer hjem til pappaen sin var det første som knuste hjertet mitt i tusen knas, akkurat som Håper du har plass-klippet med Sana gjorde for et par år sida.

Å skildre ensomhet og utenforskap på en måte som gjør at vi alle kjenner oss igjen, gjør at jeg både føler meg mindre aleine, men også at jeg gråter for alle som har det sånn nå. Min ensomhet er fra lenge siden – den sitter i meg som en erfaring og ikke en følelse jeg må kjenne på daglig. Men Odas ensomhet er skarp som en kniv og forvirrende, fordi den kom ut av det blå, den er altoppslukende og føles som om den skal vare evig, som alt gjør når man er 12.

Jeg tenkte mye på replikken fra Fucking Åmål, en annen perle om ungdomstida mens jeg så på, der Agnes sier til faren sin, som prøver å trøste henne med at de kule ikke kommer til å være de kuleste for alltid, at det blir bedre; men pappa, jeg vil jo ikke være lykkelig om 25 år, jeg vil ha det bra NÅ!

Lik meg er en genistrek av en TV-serie, den er allmenngyldig og vond, den viser med korte glimt av fantastisk TV en tid vi alle husker og samtidig har glemt, akkurat hvordan det var å bli voksen. Den viser hvor forferdelig vondt det er å være barn, hvor slemme vi var med hverandre, noen ganger med vilje og noen ganger fordi vi ikke tenkte langt nok, fordi vi alle hadde nok med oss selv og våre egne problemer. For det er ingen som bare har det bra. Heller ikke de som mobber og utestenger, eller alltid bare har fine bilder av seg selv på Instagram. De som vokser opp i dag med snapchat og instagram og bloggere og fake news i alle retninger trenger mennesker rundt seg som skjønner hva de sliter med, som skjønner hvordan de har det. Jeg håper sånn at de har noen å snakke med, en venn eller en voksen. En som ikke bare sier at det kommer til å ordne seg når de blir eldre, fordi det må også ordne seg nå. Om hundre år er allting glemt, men jeg vil huske Lik meg til jeg dør.

TV-serien har en målgruppe på 11+, men absolutt alle voksne burde se Lik meg, spesielt om dere har barn – alle lærere burde se Lik meg, alle storesøsken burde se Lik meg, alle mødre og fedre og tanter og onkler, alle medmennesker og venner burde se Lik meg. 

Andre sesong har nettopp begynt, så det er bare å slenge seg på lasset. Du kan se Lik meg her. 

 

Fra balkongen

Jeg låner Fra balkongen på biblioteket, tenker at jeg skal se den når jeg har trukket min siste visdomstann. Jeg orker ikke gjøre så mye når jeg har trukket visdomstenner, det dunker i kjeven, i hodet, jeg svelger pillene jeg har fått i en liten brun papirpose og ser på tennene mine som ligger i en lik brun papirpose. Jeg har dem i hånda, rister på dem, tenker at de satt i kjeven min en gang, nå ligger de her. Jeg ser ikke Fra balkongen, men jeg leser to bøker og ser på TV-serier jeg har sett før.

Jeg våkner midt på natta og kjenner på kroppen min. Den er her fortsatt.

Jeg får melding fra biblioteket om at jeg må levere tilbake filmen innen to dager. Jeg ser den i stedet for å gå på dansetrening, fordi det fortsatt dunker litt i kjeven min, selv om det er mange dager siden tanna ble trukket nå. Jeg velger meg en film om livet i stedet for å leve mitt.

Fra balkongen er en film av Ole Giæver, den handler om helt vanlige ting man ser fra balkongen, om hverdagene og hvem han er og hvem han var og hvem han vil bli. Det er klipp fra gamle hjemmevideoer og nyere klipp fra leiligheten hans på Bjølsen. Midt i filmen er det en sekvens der han og flere danser til Chaka Khan og den får meg til å grine. Er det en fin film? spør J som kommer inn i stua der jeg sitter. M-m, nikker jeg og smiler. Det er en veldig fin film.

Den får meg til å ville være her, i livet mitt, i hverdagen, på dansetimene, men også i de vanlige kveldene uten planer, der jeg kanskje jogger eller kanskje ser på TV eller kanskje spiller et spill eller kanskje bare ser ut av vinduet, på naboen som går tur med katten sin, på han med sparkesykkelen, vaktmesteren som klipper hekken. Jeg vil bare være her for alltid, gjøre de samme, gamle tinga, noen ganger kanskje noen nye. Være i kroppen min, kjenne at jeg puster, at jeg lever.

 

Blodig alvor

Jeg har utlevert livet mitt på internett siden jeg var tenåring – jeg har skrevet om hjertesorg, angst, TV-serier, mennesker jeg elsker, katter jeg elsker, seine kvelder og tidlige morgener. Jeg har ikke hatt noen andre sperrer eller kvaler enn at jeg ikke skal utlevere noen andre enn meg selv, så godt det går an. Men så var det noe galt med livmora mi, og da stoppa alt opp. Jeg kan jo ikke skrive om det på internett! Men nettopp derfor skal jeg skrive om det på internett. Fordi jeg kan. Fordi det er 8. mars.

I dag kan man gå i tog bak paroler for selvbestemt abort, for 6-timers dagen, for kvinners rettigheter og kvinners helse. Endometrioseforeningen stiller bak parolen: Kvinnehelse er folkehelse – bort med mannen som norm!

Hvorfor gjør de det? Blant annet fordi: 1 av 10 kvinner har endometriose. Det tar i snitt 7 år å få diagnosen. 7 år!

Jeg visste ikke hva endometriose var. Eller, jeg hadde hørt om det, lest litt om det, og tenkt – at siden ingen undersøkelser jeg har tatt tidligere i livet har påvist at jeg har det, så har jeg nok ikke det. Jeg har hatt menssmerter hele livet, som så mange andre har, og jeg har ikke tenkt noe på det. Jeg har svimt av på det verste i tenåra, jeg har knaska Ibux og Paracet, jeg har blitt koko av hormoner i prevensjon og fått kobberspiral – på eget ansvar – fordi jeg visste at den ville forverre menssmertene før det stabiliserte seg. Og det stemte, men så gikk det seg til. Før det ble verre. Og verre. Og verre.

Og tilslutt var jeg hos gynekologen min som sa at det var vanskelig å påvise endometriose, man kunne som regel ikke se det på ultralyd.

Men hun så det på meg. Fordi det var blitt relativt ille.

Hva er relativt ille? Hva er endometriose i det hele tatt?

Endometriose er en sykdom som gjør at vevet i livmoren sprer seg til steder der det ikke skal være. Kvinner med endometriose opplever sterke smerter, smerter som etterhvert ikke kan døyves av vanlige smertestillende, smerter som utarter seg ikke bare under menstruasjon, men som kan oppstå midt i syklusen, rundt eggløsning og etterhvert også utenom dette. Det finnes operasjoner som kan gjøres for å fjerne det betente vevet som har forvilla seg ut i kroppen, det går an å fjerne eggstokkene og livmoren, hvis man har fått de barna man vil ha. Kvinner som har endometriose kan ha vanskeligheter med å bli gravid, de kan ha så sterke smerter at de ikke lenger fungerer i arbeidslivet, det er en diagnose som går utover store deler av livet og som er vanskelig å påvise. Det går an å gå på hormoner for å stanse menstruasjonen og dermed sørge for at det ikke blir verre.

For det blir verre, for hver menstruasjon blir det verre. Og min kobberspiral, som jeg valgte for å ikke bli koko av hormoner, gjorde at sykdommen fikk løpe løpsk i kroppen min. Jeg skulle aldri hatt den spiralen. Men det var det ingen som visste – fordi sykdommen er vanskelig å diagnostisere.

Jeg husker at jeg hørte på en podcast om endometriose og begynte nesten å grine og le samtidig da en gynekolog som er ekspert på området sa at det var meget sannsynlig at tilstanden endometriose var sterkt knytta til IBS, og at IBS og endometriose igjen var knytta til angst, fordi det er lett å bli bekymra når kroppen gjør vondt og ikke gjør som den skal. Jeg har IBS og angst – og endometriose.

Jeg kom så langt i sykdommen at jeg nå har smerter ikke bare ved mensen, men spredd utover i hele syklusen og har fått reseptbelagte betennelsesdempende smertestillende – jeg hater å ta dem, for jeg føler de etser bort magesekken min (det er bare i hodet mitt, de gjør ikke det) så jeg velger å bare ha vondt med mindre det blir uutholdelig. Det er blitt en del av hverdagen min nå. Det kan bli bedre, men der jeg er nå, så er kroppen min i en betennelsestilstand der vevet som ikke sitter der det skal fører til smerter – i  korsryggen, i magen – og den kvalmende smerten dukker opp på en helt vanlig tirsdag, på jobb, på trening, hjemme.

Jeg er en av 10. Det går bra med meg, det kunne vært verre – men det kunne også vært bedre, om jeg hadde visst mer om dette for noen år siden.

Det tar i gjennomsnitt sju år å få satt diagnosen og man må ofte si til legen sin at man mistenker endometriose for at de skal henvise til riktige undersøkelser – det burde jo være legen som foreslår det så man ikke må være sin egen dumme internett-lege, som jeg var. Da jeg nevnte det for legen min var det som om et rødt flagg poppa opp i journalen min og jeg ble endelig tatt på alvor, for man skal jo ikke måtte være sykemeldt en til to dager i måneden fordi livmora mi hater meg. Det er ikke vanlige menssmerter.

Så, fordi det er 8. mars og man kan gå i tog. Gå i tog om du kan. Gå gjerne bak en annen parole enn den om kvinnehelse også om du vil.

Vær sint om du er sint. Jeg er sint. Jeg er sint og syk. Det er det lov å være.

Jeg vil gi kudos til Femihelse for å ha laga en episode om endometriose – og mange andre bra episoder. Og jeg vil gi en uendelig mengde kudos til Lena Dunham for å ha turt å skrive på instagram om sykdommen sin, så jeg visste hva jeg skulle google (og ikke minst tørre å skrive om det selv):

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Yesterday I had a two hour surgery to remove my left ovary, which was encased in scar tissue & fibrosis, attached to my bowel and pressing on nerves that made it kinda hard to walk/pee/vamp. Over the last month it got worse and worse until I was simply a burrito posing as a human. *** My mother took this picture after I spent 9 hours in the post op recovery area with v low blood pressure that the nurses were diligently monitoring. I was so out of it that I thought I looked sensually moody a la Charlotte Rampling (turns out it was more of a constipation vibe.) *** A lot of people commented on my last post about being too sick to finish promoting my show by saying my hysterectomy should have fixed it (I mean *should* is a weird one). That I should get acupuncture and take supplements (I do). That I should see a therapist because it’s clearly psychological (year 25 of therapy, y’all. These are the fruits!) But a big lesson I’ve learned in all of this is that health, like most stuff, isn’t linear- things improve and things falter and you start living off only cranberry juice from a sippy cup/sleeping on a glorified heating pad but you’re also happier than you’ve been in years. I feel blessed creatively and tickled by my new and improved bellybutton and so so so lucky to have health insurance as well as money for care that is off of my plan. But I’m simultaneously shocked by what my body is and isn’t doing for me and red with rage that access to medical care is a privilege and not a right in this country and that women have to work extra hard just to prove what we already know about our own bodies and beg for what we need to be well. It’s humiliating. *** My health not being a given has paid spiritual dividends I could never have predicted and it’s opened me up in wild ways and it’s given me a mission: to advocate for those of us who live at the cross section of physical and physic pain, to remind women that our stories don’t have to look one way, our pain is our gain and oh shit scars and mesh “panties” are the fucking jam. Join me, won’t you? *** ? @lauriesimmons

Et innlegg delt av Lena Dunham (@lenadunham)