Forfatter: Linn

Håper at du vil forstå…

Jeg løp fra Kingosgate 3 i går. Nå må jeg gå, sa jeg til ham. Nå må vi gå. Ut i den store verden. Nei… sa han. Jo, sa jeg. Nå må jeg gå, og sånn blir det. Jeg skulle gått for lenge siden. Jeg er glad du ble så lenge, sa han. Jeg har hatt det fint… Ikke bare fint, sa jeg. Nei, sa han. Men det betyr ingenting.

Jeg løp ned langs parken på Alexander Kiellands plass og bestekameraten ringte og spurte om det gikk bra med meg. Og jeg smilte og sa, det går veldig bra med meg. Gikk det bra med ham? spurte bestekameraten. Nei, sa jeg. Men det kommer til å gå bra. Det kommer alltid til å gå bra. Eller, det skal nok gå, som danskene sier med sitt flotte språk.

Jeg gikk helt inn til byen. Nye sko på bar asfalt. De altfor store headphones’ene mine, med høy musikk i. Jeg kjøpte en sjokomelk og tok bilder av verden. Det er egentlig litt fælt at jeg skal ha det så bra etter at jeg har gått, men jeg burde gått for lenge siden. «Det var på tide med en opprydning» sa John. John er lur. Han er en av de lureste jeg kjenner.

Ingen kan slå seg nå

Jeg kom hjem til et brev i postkassen som jeg ikke klarte å vente med å åpne. Jeg kastet fra meg veske og bøker rett utenfor døra, og satte meg ned i oppgangen. Der var de bokstavene jeg er blitt så glad i. John pleier å si at jeg føler i bokstaver. Jeg kjenner en til som føler i bokstaver. Også gråt jeg. «…det er du som er smilepiken alltid. Om du vil så er du.» Jeg vet at alltid bare er her og nå. Kanskje bare der og da. Kanskje alt er annerledes i morgen, kanskje alt forsvinner med høstløvet. Kanskje vi ikke rekker å bli noenting før sommeren blir oktober. Men akkurat der. Akkurat der han satt og skrev de ordene og akkurat der jeg satt og leste dem. Da var jeg. Smilepiken for alltid.

Om du vil, så er du… også.

Sorrow drips into your heart through a pinhole

Jeg skal hjem til noen etter jobb i dag og levere nøklene jeg har hatt et halvt år. Jeg skal gå ut døren og lukke den etter meg uten å låse. Og han skal sitte i sofaen og være sint på meg. Jeg skulle gjort dette for lenge siden. Jeg gjorde egentlig dette for lenge siden, men det har aldri blitt til at jeg faktisk har gått. Jeg har stått med en fot utenfor og den andre igjen inni, og selv om han har sagt at han vet at jeg kommer til å gå, så tror jeg at han har håpet på at jeg skulle bli og trodd at jeg skulle det. Det ville jeg gjort. Det vet jeg at jeg ville gjort. Så derfor kommer han til å være sint på meg. Fordi jeg plutselig går. Så hvorfor har jeg blitt så lenge? Det har aldri vært ekte uansett, hvorfor gikk jeg ikke for hundre år siden? Lettere for ham, han hadde kanskje glemt meg by now, om jeg bare hadde gått da jeg burde. Jeg burde gått da han kysset meg i bilen etter a-ha-konserten i høst. Jeg burde gått da jeg latet som at jeg sov da han gikk etter den første gangen han var hos meg. Jeg burde gått før jeg noengang ble. Jeg husker at jeg skrev et brev til Helge om at jeg hadde våknet ved siden av feil person. Men jeg tror jeg ble fordi jeg ikke så noen riktige personer i sikte på lang tid.

Jeg tror jeg er et forferdelig dårlig menneske…

Jeg går inn på bussen og trykker på play på minidisk-spilleren. Det suser i ørene mine etter litt høy lyd på konserten. Det er ikke helt magien lenger. Men det er bra for det. Jeg drakk en halv øl og lo høyt etterpå sammen med bestekameraten som mobbet meg fordi jeg bare smilte hele dagen. For det er det jeg gjør. Jeg bare smiler hele dagen. Jeg er rastløs og jeg klarer ikke å tenke ordentlig. Jeg bare smiler.

På t-banen i dag fant jeg et hjerte det sto Nicolas inni. Det var risset inn under vinduet der jeg satt. Jeg tenkte på alle de hjertene som skal risses inn i trær og benker og vinduskarmer på t-baner rundt omkring. Jeg tenkte på alle hjertene som allerede var overalt, og på hvordan de som risset dem inn trodde at her og nå skulle vare for alltid. Her og nå er bare her og nå. Det varer ikke lenger enn dette. Poff, så er det vekk, og hjertene er der like fullt, men de som en gang risset dem inn kjenner kanskje ikke hverandre lenger. Kanskje de er bitre og sinte og glad for å bli kvitt hverandre. Eller kanskje de er gift og har tre barn og bor i en hvit villa med epletrær og syriner i hagen. Jeg tenkte tilbake på Stockholmsturen der jeg gikk rundt i mine egne tanker og skulle gjøre det slutt med kjæresten min gjennom to år, fordi jeg plutselig drømte om en annen om natten. Jeg kom på at jeg fant en brostein på et gatehjørne i Stockholm, der det sto: Her treffades Lukas och Carmen, i dag är dom gifta och har en dotter.

Jeg satt og så på hjertet med Nicolas inni og lurte på hva den som en gang lagde det ville tenkt hvis han eller hun plutselig satte seg der jeg satt. Fant det igjen. Jeg lurte på om personen ville blitt glad, lei seg… eller kanskje sint. Kanskje satt seg et annet sted. Jeg tenker på om Lukas og Carmen fortsatt er sammen. Om de har fått flere barn.

Tenk hvis de ikke er sammen. Tenk om de er sinte på hverandre og i bitre forhandlinger om skilsmisse og hvem som skal ha barna og hvem som skal få huset. Jeg ser for meg Stockholm om høsten, det regner og det er en helt vanlig ukedag, men det er sent og det er kaldt, og Lukas står alene på gatehjørnet og ser ned på brostenen der de møttes for en million år siden. Her treffades Lukas och Carmen, i dag er dom gifta och har en dotter… og de snakker ikke lenger sammen.

Jeg tenker på alle de stedene jeg skal møte folk. På alle de stedene der ting skal bety noe. Jeg tenker på gjerdet på Norwegian Wood rett før Bright Eyes konserten der jeg egentlig ikke møtte ham, men der jeg møtte ham allikevel. Jeg tenker på gatene i Bergen og gresset i Frognerparken når det regner og jeg står i pizzakø. Jeg tenker på colakorker og en vegg full av polaroider. Og jeg tenker på at gatene i denne byen en gang tilhørte noen helt andre. Jeg tenker på alle strekhjertene som er risset inn på forskjellige steder, og hvor mange evigheter som er lovet bort og deretter visnet vekk.

«Tenk om alt går til hælvete» sier bestekameraten min og tar en slurk av ølen. Tenk om det ikke gjør det, sier jeg, og tar en slurk av min.