Min farmor er død

Telefonen min ringer og jeg tar den. Det er mamma. Jeg kan høre at hun gråter, så da mobilbatteriet mitt går, så går jeg bare sakte bort til komfyren og rører i tomatsuppen som jeg holder på å lage. Jeg vil ikke ringe opp igjen, tenker jeg. Jeg vil ikke høre det hun skal si. Tilslutt går jeg allikevel bort til hustelefonen og slår nummeret hennes.

Hva gjør du? spør hun.
Lager mat, sier jeg.
Du må huske å skru av platene, da, sier hun.
Ja, sier jeg.
Farmor er død.
Ja, sier jeg.

Pappa rakk ikke fram, sier hun. Som om det hadde vært annerledes om han hadde kjørt fortere og kommet inn døra på rommet hennes før hun døde. Som om det hadde forandret det faktum at kroppen hennes endelig ga opp.

Det er alle klisjéene, alt man har sett på film og lest i bøker. Det man tror ikke egentlig stemmer. Det at når man står inne på rommet hennes, en time etter at hun pustet for siste gang, får lyst til å riste i kroppen hennes, rope at hun skal puste igjen, eller at man forventer at hun skal trekke pusten, sette seg opp i sengen og be oss om å slutte å gråte sånn. Jeg står der helt stille, foran ved ansiktet hennes som er så blekt og stille, så altfor stille.

Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet på kjøkkenet hennes og ikke tenkt over at jeg en dag ikke skal sitte der lenger. At hun en dag ikke skal sitte der lenger.

Det er den typiske, sikkert vanlige, hjelpesløsheten som kom over meg da mamma sa at hun var død, fordi jeg hadde tenkt meg bort til henne i går kveld. Jeg hadde tenkt å sitte en stund ved sengen hennes, som jeg har gjort de to siste ukene, og holde henne i hånden. Men jeg var så sliten, og da jeg ringte pappa, så hadde han dratt hjem etter å ha sittet der hele dagen, så jeg droppet det. Så typisk at jeg droppet det den dagen hun faktisk døde. Men igjen, det ville ikke gjort noen forskjell om jeg hadde dratt, hun hadde dødd allikevel. Jeg kunne ikke reddet henne ved å synge lavt for henne. Jeg kunne ikke gitt henne tilbake varmen ved å holde henne i hånden som tilslutt ikke klemte tilbake. Jeg kunne ikke pustet liv i ordene hennes, de hun ikke klarte å få frem mot slutten. De som stoppet bak de tørre leppene.

Min farmor er død, og på fredag begraves hun i samme grav som farfar. Han var også en bra kar. Han kunne vifte med ørene og knipse ti-kroner så de snurret fort bortover kjøkkengulvet. Vi spiste napoleonskake sammen, og så døde han. Jeg var fire år, og husker ikke så mye av det, bortsett fra at jeg likte å løpe frem og tilbake i gangene på sykehuset.

Min farmor er død, og jeg sa hadet i går. Jeg kan si det igjen, på fredag. I år er det to stykker vi skal tenne lys for på kirkegården på julaften. Det er to stykker vi skal tenke på når vi spiser julemiddagen, som ikke er der. Det er to stykker som ikke fins lenger.

Mamma sender meg melding og sier at hun gråter i dag, men at det er lov. Jeg sov på sofaen hennes i natt og så tok vi følge til jobb. Jeg hadde på meg lue og votter og vinterjakke og hadde røde øyne. På jobb fikk jeg besøk av alle de vakre menneskene, kakao og boller og klemmer og muligheter til å holde på smilene litt lengre enn noen få minutter. Som John sa for litt siden, det kan ikke stoppe opp helt, men litt. Litt stopper det opp. Derfor sitter jeg hjemme i dag, i den grønne stolen min, og gråter og hører på Thomas Dybdahl live fra Amsterdam. Også skriver jeg. Til jeg ikke har flere ord.

For meg var farmor udødelig, skriver mamma, og jeg vet hva hun mener. Det er som om den gamle damen som lå i sykesengen i går ikke var farmor. At hun fortsatt sitter på kjøkkenet sitt og venter på at jeg skal komme på besøk, at jeg skal gå og handle for henne, løse kryssord med henne, snakke om hva jeg gjør for tiden, fortelle henne om menneskene mine. Gå i skapene hennes og hente sjokolade, som vi deler. Alt dette er jo betydningsløst for alle dere, det er kjedelig lesning. Men hun var farmor. Den udødelige, evige farmor. Og nå er hun død. Hun er borte.

Min farmor er død, damen som alltid fortalte meg historier fra jeg var liten. Hun fortalte om ting jeg sa, ting jeg gjorde, ting jeg drømte om, alt jeg ikke husker selv. «Du var verdens snilleste unge», sa hun alltid.

Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for akkurat det.

Alternative begynnelser

Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Jeg kunne begynt med hvordan toget svinger frem og tilbake og bråker om natten. Hvordan tyske konduktører nekter å snakke engelsk, og hvordan ingen vil la deg sitte ved bordet deres i restaurantvognen. Jeg kunne fortalt om hvordan Kevin Spacey snakket to meter fra ansiktet mitt i et gammelt teater i England, at jeg fikk studentrabatt hos John Porbes i Charing Cross Road da jeg kom opp fra kjelleren deres med Ted Hughes’ Birthday Letters og Jack Kerouacs On the Road.

Jeg kunne fortalt dere om hvordan det er å ligge våken på et natt-tog og høre på Sufjan Stevens i mørket. Han sang om mødre som gråter i sengen og hemmeligheter under gulvplankene. Jeg kunne prøvd å beskrive hvordan høsten lukter i Paris eller hvordan det var å sitte på toget hjem og vite at jeg ikke ville rekke noen av togene mine videre fordi vi var over en time forsinket.

Eller jeg kunne fortalt dere om hvordan det var å komme inn til farmor på sykehjemmet da jeg var godt hjemme igjen, og hvordan det føltes å se på henne der hun lå i sengen sin. Hvordan jeg gikk bort til henne og smilte til henne, selvom hun ikke kjente meg igjen da hun åpnet øynene. At jeg satte meg ned på huk og at hun grep etter hånden min og holdt den fast da hun sovnet igjen. At jeg nynnet lavt på Sufjan Stevens låter mens jeg satt alene på rommet hennes og så på henne.

Jeg kunne fortalt dere, her jeg sitter i stuen min og skriver dette istedet for å fullføre exphil-oppgaven min, at jeg nettopp er kommet hjem fra London og Paris og fire døgn sittende på tog, og at jeg bare vil dra igjen. I drove to Chicago, synger Sufjan og jeg lukker øynene og tenker at jeg godt kunne blitt med. Når som helst.

Men jeg kan ikke det. Jeg skal ikke det. Derfor skal jeg ikke skrive det heller. Det jeg skal fortelle dere er at Eiffeltårnet er høyt og at det bor en due i det som bare har et bein. Det har en bra islending fortalt meg. Og at tim endelig skal spille inn Julia og Barbie & Ken blant annet. Og at det blir bra. Alt sammen.

All things go, all things go. Så da kan dere bare glemme alt annet.

ingen kan slå seg nå

Det er sånn her det blir. Svevende lykke og lag på lag med gode ting. Høsten er gule blader i håret og slagstøvler med sommerfugler på. En rosa paraply og et buss-skur. Et platecover i svart-hvitt. En pakke i posten. Inviter til middag på Sinsen og gi meg bøker som heter det samme som byene jeg skal besøke. Gå på jobb og jobb med de elskede bøkene. Papirlukt på fingrene. Bokrygger er alt du kan se. Smugles Johan Harstad bak disken. Smil til kundene. Kjøp din egen kaffe, den smaker bedre enn den du skulle drukket med han med filmstjernesmilet. Stå opp tidlig for å kikke ut av vinduet og kjenne på regnet.

Dette er den beste høsten. Noensinne.
Og det er ikke engang oktober.

jeg blir, hvis du blir

Det er noen dager som ikke kan beskrives med ord. Skriften er ikke nok til å forklare hva som har skjedd, hva som er hendt, hva man har følt. Men jeg har en tendens til å tro på det som er skrevet, og derfor må jeg bare skrive ned dette. Dette som har skjedd de to siste dagene.

Det at jeg har sittet i et tre og dinglet med beina, og at det nå står risset inn R & L i det treet. Og at jeg hadde på meg det fine skjerfet mitt og at jeg så ned på Converse-skoene mine mens han sa at jeg var, og fortsatt er den mest fantastiske jenta han har møtt. Tenk at jeg kan være det, tenkte jeg. Jeg hadde brukt helgen på å skrive sinte dagboktekster til meg selv i papirdagboken min der jeg brukte ord på ord på å beskrive akkurat hvorfor jeg ikke har englevinger, sånn som noen tror, og hvorfor jeg ikke var den mest fantastiske jenta noen kan ha møtt.

Da jeg sto opp i dag fant jeg frem t-skjorta jeg kjøpte i barneavdelingen på H&M da jeg var på Roskilde. Supermann-logo på fremsiden. Det skulle bli en bra dag. Jeg møtte en barnehage på vei til jobb, og en av guttene stanset og pekte på t-skjorta mi og spurte om jeg var Supermann. Jeg sa ja og gikk videre, og han sa: Kuuuuult! før en av barnehagetantene dro ham med seg videre.

På vei til Betong hentet jeg en Sindri på Nasjonalteateret, og sammen gikk vi opp mot tim-konserten i smug, for han skulle overraske kjæresten sin og jeg var med på det. Det ble finere enn jeg hadde tenkt meg til og med da han kom inn i lokalet og hun så på ham og jeg så at hun tenkte: Hvem er han som ser helt lik ut som kjæresten min? før hun skjønte at det var kjæresten hennes, og da ble hun så glad og da hun klemte meg etterpå, så sa hun bare at jeg var best. Jeg følte meg ganske best

hele kvelden, egentlig.

Jeg var SuperLinn. Jeg var aller best. Jeg var den beste. Heite-Lars spanderte Solo og Krummis spanderte Solo og jeg drakk brus så jeg ble søtere enn sukker, og konserten var den beste.

«Hvor mange konserter har du vært på nå?» spør Adrian.
10, svarer jeg.

Jubileum, sier de. Jeg ler og drikker Solo.

Og nå skal jeg fortelle om det jeg må skrive ned for å tro at det kan ha hendt. Kanskje er det bare fiksjon, kanskje har jeg funnet på dette helt selv. Tim spiller, og de spiller best, akkurat som jeg tenkte, fra Magne har trykket ned den første tangenten og til Morten har sunget siste linje i en av låtene. De er best, alltid. Også blir de stille. Og Morten sier at de vil dedikere den neste sangen til noen, noen som er i salen i dag. Jeg ser meg rundt og prøver å se etter hvem det er. Ikke at jeg ville visst hvem det var, men dere vet, man ser jo rundt salen etter hvem det kan være for det. Så sier han at det er en som heter Linn, og jeg rekker egentlig ikke å tenke over hvem andre i salen som kan hete Linn, for Morten peker på meg og Colagutten peker på meg og jeg havner foran alle sammen og resten av det Morten sier blir borte, for jeg tenker ikke så mye, jeg står foran alle sammen og jeg skjønner ikke hva som skjer, men Colagutten har sagt at han sa noe sånt som at jeg har vært på nesten samtlige av konsertene deres det siste året og at det betyr veldig mye for dem. «Vi er fan av deg», mener han bestemt at Morten sa. Jeg hørte ingenting, jeg gjemte ansiktet i hendene mine og tenkte litt at noen lurte meg, og litt at det faen meg er det fineste som har skjedd meg noengang. Også spilte de Midt i byen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av kvelden.

I en drosje på vei til Sinsen får jeg en håndskrevet spilleliste av Colagutten, som han har plukket med seg fra Betong og jeg har ikke helt skjønt hva som har skjedd i kveld enda, selv om jeg har tatt drosje fra Sinsen og til Skullerud, og selv om jeg ikke har gått og lagt meg enda. Da jeg gikk og la meg i går tenkte jeg at det hadde vært den beste dagen på lenge, og hva skal jeg tenke når jeg nå går og legger meg? Dette er jo bedre enn noe kunne blitt? Hva skal jeg drømme om nå, om det ikke skal være at tim skal dedikere en sang til meg?

Tusen takk, sa Morten da de var ferdige med Midt i byen. Ut mot publikum. Og tusen takk, sa han, mot meg.

Jeg var superhelt for en dag. SuperLinn som henter kjærester på Nasjonalteateret, SuperLinn som bringer folket til tim og tim til folket, SuperLinn som følger gutter med sykkel hjem og SuperLinn som smiler så hun gråter på konsert med alle de andre superheltene. De beste superheltene, de som lager musikk som kiler i magen.

Jeg gir meg ende over. Det er ingenting jeg kan skrive for å beskrive den kvelden her. Det er ikke oppfunnet ord som betyr det jeg har inni meg nå. Den var til meg. Midt i byen var til meg. Det er helt sant.

Er du også skribent?

Jeg holder lange taler om at man må kunne ofre en natt med søvn for kärleken, og her sitter jeg og tenker at jeg må da kunne ofre litt søvn for skriften også. Bokstavene. Mine fingre over tastaturet. Jeg er barbent og jeg har skiftet sengetøy, verandadøren står oppe og jeg prøver alt jeg kan å bli forkjølet. Da vil jeg ha et svar når folk spør hvorfor jeg går med det lange skjerfet.

Jeg har vært på fest på Spasibar, der ordene satte seg i veggene, utenpå kroppen min, festet seg i ørene og øynene mine. Debutantene leste og en av dem var min Colagutt, og mens han leste var det noen som veltet mitt colaglass utover min utgave av Signaler. Min utgave av Signaler er full av cola, og kanskje ville den vært det uten at noen faktisk måtte helle cola utover den. En av mine favorittforfattere sitter foran meg og biter negler, og ute blir jeg presentert for en annen av mine favorittforfattere og det første han spør meg om er: Er du også skribent, og jeg må le og ser ned og sier at nei, jeg er bare en blogger. Jeg bor i en blogg. Det er her jeg bor, det er her jeg sitter oppe om natten og skriver ned mine melankolske og selvsentrerte ord.

Jeg legger nesen min inntil skulderen hans bakfra, så kinnet. Marianne leser dikt fra scenen og jeg vet at jeg er fan allerede idet jeg finner diktene hennes i en rask gjennomblaing av Signaler. We have the facts and we’re voting no, skriver hun og jeg vet at jeg er enig. Jeg sier hadet til henne når jeg går, og forteller henne at jeg er fan og at jeg håper jeg ser mer til henne i bokform. Så trasker jeg ut i regnet

og setter meg på t-banen med min røde blyant og en novellesamling som ikke er utkommet enda. Jeg øver meg på å bli forlagskonsulent, men jeg ville ikke blitt en god en, for jeg ser kun etter det positive. Det er ikke sånn det fungerer her i verden, man kommer ikke langt med det.

Pedro strøk på eksamen i litteraturvitenskap, og jeg trøster meg med det mens jeg ser på bunken av uleste kompendier og pensumlitteratur. Jeg vil mye heller lese romanene mine, sier jeg og krøller meg sammen under dyna. Jeg er stor nok til å lese med nattlampen på, jeg trenger ingen lommelykt. Og jeg har det fint, akkurat som jeg er, jeg trenger ingen gode karakterer på litt.vit. eller litteraturformidling. Den eneste grunnen jeg kan komme på for at jeg går der nå, er for å få noen skarve kroner av Lånekassen pr. bestått eksamen.

Dette er bare en blogg, men den er min og det er ingen som skriver det jeg skriver. Dette er mitt lille bidrag til alle verdens bøker. Det kan aldri bli for mange av dem. Det er jeg enig i. God natt.

I will hold my breath until these shivers subside

Jeg kjører frem og tilbake med t-banen mens jeg hører på R.E.M. Jeg skjønner at jeg burde hørt på fatter’n da han sa: Denne skiva må du kjøpe, og pekte på Automatic for the people. Jeg var åtte eller ni år gammel og syntes ikke R.E.M. var så fryktelig interessant. Nå skjønner jeg hva han mente.

I will try not to breathe, synger Michael Stipe og jeg holder pusten mens vi kjører i en tunnel. Jeg gjemmer nesen min nedi skjerfet mitt og jeg lengter etter høsten. Jeg møtte samlegutten på fest her om dagen, og da han spurte hva jeg hadde gjort siden sist, så ville jeg bare si ingenting. Det er et år siden sist, men jeg vil bare si ingenting. Jeg har sovet i tre forskjellige senger, jeg har gått og kommet tilbake igjen, jeg har vært rasende på en gutt som har forflyttet seg raskt mellom Danmark, min leilighet, Molde og diverse fester i Oslo. Jeg har hatt kjæreste, og selvfølgelig ødelagt alt på tre sekunder. Dette går ikke lenger tar ikke lenger tid enn det å si.

Jeg har ikke sjekket opp en eneste vokalist, jeg har ikke lært meg å fly, jeg har ikke skrevet noe, jeg har ikke lært meg hvordan man ser at en gutt er forelska i en, jeg har ikke gitt ut skiva til tim, jeg har ikke badet naken, jeg har ikke lest 100 gode bøker, og jeg har ikke fått A på eksamen.

Nå tar jeg ned bilder fra veggen min, og flytter rundt på det som blir igjen. Jeg skal på kino med min beste venn, og så skal jeg spise middag hos noen fine folk. Frøydis har lært meg å kaste ting, og snart skal jeg til London og Paris. Det skjer fortsatt ingenting.

Neste gang noen spør hva jeg har gjort siden sist, så vil jeg fortelle noe fint. Jeg kunne fortalt ham at jeg plukket et godt eple fra et tre, over et gjerde, og at det smakte veldig godt, men det gjorde jeg ikke før jeg hadde gått fra festen med halen mellom bena og blikket i asfalten. Det eplet reddet virkelig kvelden min.

Different seasons

Bye, I’m telling this goodbye. Jeg går fort til t-banen og puster tungt ned i magen. Jeg har tatt på meg jakken min, den med den store hetta, og jeg går fort for å rekke banen ned til byen. Det er mørkt og jeg setter meg helt foran og ser ut gjennom vinduet. Jeg innser at jeg ikke har gjort dette siden jeg flyttet hjemmefra, for t-baneskinnene er ukjente. Denne strekningen er ikke det den alltid har vært før. Jeg holder hardt i vesken min og sender noen ord ut til forskjellige hjørner av byen. Unnskyldninger og svada. Jeg fyller alt med ord, nye ord som skal dekke over alle de gamle. Jeg leser andres ord for å dekke over mine egne tanker. Jeg skriver mine egne for å få noen til å høre på meg, se meg, forstå meg. Bye, I’m too tired to cry. Jeg legger haken min ned til den røde vinduskarmen i t-banevognen og ser ut i mørket. Jeg prøver å ikke tenke på den gangen jeg satt akkurat her, i en helt annen verden, i en helt annen t-banevogn, og det satt en liten jente ved siden av meg og snakket med meg om savn. Jeg var en annen dengang da. Jeg titter ut av vinduet og puster tåke foran speilbildet av ansiktet mitt. Jeg vil det skal bli høst. Jeg vil ha regn, skriver jeg. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. Det regner når jeg går med raske skritt mot John Dee. Jeg hadde egentlig tenkt å bli hjemme, jeg var sliten og ville låse meg inne på rommet mitt med diverse pensumbøker og en kopp te. Jeg ville sette meg innerst i hjørnet av den store sengen min og lese, en dyne for stor for en person, og for liten for to. Ullsokker og te med honning. Jeg ville sovne med oppslåtte bøker rundt meg og bustete hår. Ingen som strøk fingre over verken krageben eller armer. Men jeg gikk altså ut. Ut av huset. Og så sto jeg utenfor John Dee og Maria kom på scenen. Try, it’s not too late to try. Try, our fear has got to die. Jeg gråter igjen, til nye sanger denne gangen, en ny høst, en ny følelse, som allikevel er helt lik den gamle. Kanskje er det selve følelsen av høst jeg lever av, den grå følelsen som kommer og gjør alt meningsløst og som blir der. Som blir værende når alt annet forsvinner, når alt glir inn i tåken, som jeg er sikker på at jeg lager selv med mitt eget sinn, som UnderByen synger. Jeg omringer meg med spøkelser og gamle sanger, setter minidiscen på shuffle og stirrer ut på høsten gjennom stripete regnvinduer. Jeg sitter våken om natten og skriver, med den samme, gamle følelsen i magen. Den som gjør at jeg fyller side på side med ord på repeat, uten å komme frem til noe som helst nytt under solen. I know it’s only an illusion. They say it’s only an illusion. I guess it’s only an illusion. They say it’s only an illusion… Maria Solheim har skjønt det. I guess it’s only an illusion. Denne høsten skal bli noe nytt. Noe annet. Jeg sier det høyt til meg selv og leser nye bøker og legger inn nye sanger på minidiscen min. Selv om, og dette vet du jo allerede, selv de nyeste sangene fortsatt handler om deg.

Keep this scene inside your head

Jeg la meg ned i sengen og våknet en time senere av at telefonen ringte. Jeg skrudde av telefonen, og snudde meg rundt og sovnet igjen med en gang. Ingen tanker om hva han ville, han var sikkert full, uten at det nødvendigvis er noe negativt, han sier mye fint i fylla også. Klokken var seks over fire akkurat som sist gang, men forskjellen var at jeg nettopp var kommet meg i seng selv. Jeg hadde vært på prinsessefest tidligere på kvelden og hadde hatt på meg tiaraen min. Den jeg har hatt på meg på mang en tim-konsert uten å ha sjarmert en eneste vokalist. Ikke engang fra oppvarmingsbandet. Denne gangen ble jeg stående på kjøkkenet på festen i mange timer og snakke med en svært sjarmerende ung mann og jeg klarte til og med å lirke til meg en første kyss-historie fra ham. Han og kjæresten har vært sammen i 5 år, og det er ca. en liten evighet. Små evigheter må være fine å ha sammen. Jeg fikk følge til nattbussen og selskap under ventetiden av både ham og en søt skrivejente som kom hjem fra ferie og skulle få tak over hodet i min leilighet den ene natten før hun dro hjem til Bergen igjen. Nattbussen kom, og den kom frem til mitt stoppested og jeg la meg ned på sengen og så opp i taket og tenkte at jeg hadde hatt en veldig fin kveld. Telefonen ringte, og jeg skrudde av både lyd og strøm og sov videre. Kanskje ble han sint. Mest sannsynlig sovnet han uten å tenke mer på det. I går kveld kjørte Andreas meg hjem i det sinte regnet og jeg fisket Placebo-skiva opp fra veska mi, og puttet den forsiktig inn i cd-spilleren i bilen. Nummer ni, sa jeg. Jeg så ut av stripete regnvinduer og sang forsiktig. La denne høsten bli noe annet enn hule løfter og brotne von. Jeg har en magisk paraply og jeg har snakket med noen på fest. Det er ikke dårlig bare det.

as the bruises turn to yellow and the swelling goes down

And if you’re ever around in the city or the suburbs of this town, be sure to come around, synger Placebo og det er ekko i hodet mitt fra samtalen vår på stranden i går. Han ringer og er bakfull og jeg tar telefonen og setter meg opp på teppet. Jeg hadde badet og vist ekskjæresten min at jeg kan flyte på vannet, som en stjerne. Det var kaldt og last day of summer var ikke bare noe vi sa, det var noe både sporveien og universitetet hadde bestemt, for bussen sluttet å gå til Hvervenbukta og i dag begynte universitetet igjen. Men alt dette var langt unna i går, i går satt jeg på stranda og var våt i håret og han ringte meg for å snakke med meg om noe viktig. Jaså, sa jeg. Hele samtalen var egentlig en merkelig affære, men innimellom alle de høye stemmene og de oppgitte sukkene og enten jeg eller han som sa «Du er så dum!», så kom vi frem til mye. Vi kom frem til at jeg må slutte å lukke meg inne i meg selv. Vi kom frem til at han er en kynisk drittsekk som det er umulig å ikke være glad i. Vi kom frem til at det er bedre at jeg knuser en tallerken i hodet hans enn å slutte å snakke. Vi kom frem til at han kom til å ringe meg neste gang han var i byen. Og vi kom frem til at jeg ikke skal besøke ham i Molde, for det året han har brukt på å bli en mann, det har jeg brukt på å lære meg at jeg ikke skal være slem med meg selv. Vi la tilslutt på og han sa at han var glad i meg. Jeg sa at jeg var altfor glad i ham, og vi la på. Klikk. Jeg visste ikke helt om jeg skulle kaste mobilen min i sjøen eller svelge den eller bare legge den tilbake igjen i veska. Jeg har lært at jeg ikke skal være slem med meg selv, men heller ikke med andre. Så nå må jeg være alene. Helt til det er plass til noen andre sammen med meg. For sånn det er nå, så er det ikke plass til så mye annet enn meg og bøkene mine. Og en håndfull gode venner. Og alt dette skulle egentlig være en hemmelighet, men som dere alle vet, så er jeg dårlig med hemmeligheter. Be sure to come around, synger de og jeg klikker meg videre til neste låt. Det blir bra igjen, sier jeg til Lars og jeg tenker ikke bare på ham. Jeg tenker på oss alle. Det blir bra igjen, og det kommer en dag i morgen med blanke ark og fargestifter og nye cd’er og gode boksider. Og jeg ville lyve hvis jeg sa at det gjør så vondt som det en gang gjorde. Jeg tror jeg er over halvveis til dit jeg skal. Jeg skal vekk fra 2004, uten å svartmale de fine tingene. Snart kan jeg sikkert høre på Sigur Rós igjen også, uten å måtte plukke opp bitene av meg selv etterpå. Det blir bra. Det blir absolutt bra. Det er jo høst.

timtimtim

så var det tid for det obligatoriske «kom på tim, de spiller i kveld»-innlegget.

KOM PÃ… TIM, DE SPILLER I KVELD!

klokken 2300 på Skuret, smil mot smil, may irene på en sky, skuret sier på sine nettsider at gutta i bandet skal få deg til å falle 11 etasjer ned og at de ikke kan garantere at du klarer å reise deg igjen, og det høres bra ut for meg. jeg har skrevet utallige anbefalinger om dette bandet før. jeg er klar. kom kom kom. bare gjør det. sleng med deg de 30 kronene det koster å komme inn, og penger til litt pils eller et pent smil så noen spanderer. jeg har tatt frem tiaraen for anledningen og gleder meg som en gærning.

kom kom kom.

jeg tuller ikke.

kom!