Forfatter: Linn

Jeg kommer ut fra jobb og låser døra bak meg, og der står de, parkert rett utenfor døra. Tøffe Andreas og Alec, en bil med cd-spiller, potetgull og plass til oss alle tre. Vi ruller ned vinduene og setter på kent. Jeg sitter i baksetet for meg selv, og styrer cd-spilleren og jeg har det bra. Jeg synger med når Joakim Berg ytrer linje på linje om alle tingene jeg tenker på, og håret mitt pisker meg i ansiktet. Du lärde mig att fullständigt försvinna og verden utenfor blir grønnere og full av bondegårder og skog. Den raser forbi mens vi kjører i 120 på vei mot en liten festival, på et hemmelig sted inni skogen. Inngang: 2 pils. Vi følger selvlysende, små piler og nærmer oss festivalen. Vi blir vinket inn på en improvisert parkeringsplass og tar med oss telt og potetgull inn i skogen. De dype skogene i Larvik. Halvveis møter vi en kar med en champagne-flaske i hånda og jeg tenker at jo, det er festival, helt på ordentlig. Så møter vi blomstrende bannere og navnet «Vi smaa en alen… Den 17. festivalen» skrevet med maling ved inngangen. Jeg gir fra meg mine to Corona og neier når jeg har fått festivalpasset, en tynn ulltråd rundt håndleddet, rett ved Roskilde-båndet. Menneskene mine stråler og kvelden forsvinner i en tåke av dansende mennesker, karameller og festivalstemning. Jeg møtte et av bandene i matkø ved ett-tiden, og min manglende evne til å snakke med nye mennesker ødela for meg denne gangen også. You guys were great, sa jeg, og engelskmennene strålte i suppe-kø, fortalte litt om hvordan de hadde syntes det var, og så var det min tur igjen til å si noe. Stillhet. Så fikk de suppen sin og jeg ble stående igjen og vente til de hadde vekslepenger til meg og min egen suppe. En mann spurte om jeg hadde det bra og jeg svarte ja, før jeg gikk i sikksakk tilbake til konserten med en varm suppekopp mellom hendene. Så tror jeg at jeg ble så slått ut av tanker om at jeg klarer ikke dette, å snakke med folk, å bli kjent med nye mennesker, så jeg trakk meg tilbake til teltet. Jeg gikk glipp av Blokk 5 som var grunnen til at jeg dro på den festivalen, men jeg hørte dem i teltet. Jeg lå under et teppe og småfrøs og halvsov mens jeg hørte en dempet utgave av konserten deres. Avstand, femti fulle mennesker og en teltvegg i mellom. Da vi gikk i morgenlyset i dag for å kjøre hjem igjen, satt det mennesker og drakk, det var kø i den lille baren, det lå folk i gresset og sov. Det var festival og det var lenge til den var slutt. Men jeg er ikke kjent for å holde ut like lenge som alle andre. Kanskje jeg rett og slett er en sånn en som kapitulerer. Og angrer på det etterpå. Som da vi satt i bilen i dag og la Alen-festivalen bak oss. Jeg skulle ikke kapitulert. Jeg skulle sett på soloppgangen, jeg skulle funnet igjen det engelske bandet og fortalt dem at jeg ikke pleier å tørre å danse på konserter, men at de var så søte og flinke at jeg ikke klarte å motstå. Jeg burde fortsatt å danse, delt ut den siste karamellen til en jeg aldri har snakket med før, drukket brus og kanskje skaffet meg enda en suppekopp. Det hjelper ikke å tenke at jeg klarer det neste gang. Jeg må bare gjøre det. En gang. Jeg tar t-banen hjem fra Andreas og leser om Kafka Tamura som nå har forvillet seg ut i skogen. Jeg går fra t-banen og hjem med nesa nede i boksidene, noe som gir meg subbende gange fordi jeg ikke ser fortauet. Jeg sovner på sofaen etter å ha dusjet og leser så ut boken. Jeg er ikke så flink med mennesker og forhold, men bøkene mine er jeg flink med. Det er en god ting å være flink med. Jeg fant en bok på gata, Om forlatelse av Ian McEwan. Den må jeg lese, også legge igjen et annet offentlig sted. Akkurat det skal jeg nok klare. Så får vi ta resten en annen gang. Neste sommer. Eller kanskje allerede nå til høsten. Snälla kan du hjälpa mig att fly? skal jeg si til gutten. Og alt skal bli bra. På den ene eller den andre måten.

I går satt jeg i en trappeoppgang, i en vinduskarm, med mobiltelefonen inntil øret mitt og stemmen hans som noen ganger ble borte i en spraking. Mobil-spraking. Togene kjørte forbi innimellom, for John lyver nemlig ikke om at han bor ved togskinnene, det er helt sant. Jeg har sett dem selv. Jeg har hørt dem selv. Jeg kommer inn igjen til vinen og potetgullet og smilene, og de ser på meg og sier: Du rødmer. Og jeg rødmer.

Jeg har kjørt tog selv, og funnet togtider for tog som kjører helt til Paris og London. Vennene jeg skal dra med ser rart på meg når jeg heller vil kjøre tog i over et døgn enn å kjøre fly i en times tid. «Det er jo mye dyrere!», «Det er jo under vann!?» Og jeg bare sier ja, og tenker på alle bøkene jeg skal lese. Jeg liker å reise. Ikke å komme frem, men å reise. Ã… sitte på et tog eller en buss veldig lenge og komme meg fra et sted til et annet, det er en slags unntakstilstand, der jeg kan kaste bort tiden og allikevel komme meg et sted. Jeg kan lese eller sove eller skrive uten at det går utover noe annet. Når jeg tar buss til Bergen, så får jeg åtte timer jeg kan få lov til å bruke til hva jeg vil. Ikke det at det blir så mange bussturer til Bergen nå, for nå kommer gutten til min by. Byen min. Byen vår?

Det er ikke noe «vi» lenger. Ikke på den måten. Allikevel sitter jeg altså i en trappeoppgang med stemmen hans mot øret mitt. Og snart kommer han til Oslo og skal være der. I Oslo. Jeg trenger ikke sitte på studentkantina og drikke te alene og sende meldinger til ham, jeg kan sitte på studentkantina sammen med ham og drikke te. Jeg trenger ikke lete etter ham på trikken selv om jeg vet at han ikke er der, jeg kan sende en melding og fortelle ham når jeg har planer om å gå på.

Det kan bli fint. Jeg tror det blir fint. Oslo er en snill by. Det regner ikke så mye som i Bergen. Og den har trikk. Og t-bane. Og snart en colagutt. Og ja, masse fine konserter. Som for eksempel tim den 11. august. Det er på tide med litt superhelter igjen, kjenner jeg.

Skål for resten av sommeren. Løp og bad. Stjel en sykkel. Spis jordbær.

Nå skal jeg jobbe.

Da vi satt på en benk ved flytoget, så sa han at han gruet seg til å komme hjem og være alene. Jeg tenkte, på en buss på vei for å møte John litt senere, at vi er jo ikke alene. Vi har venner og familie. Ikke alene. Aldri.

Og nå, her jeg sitter, med en katt som sover i sengen min, så vil jeg ikke legge meg, alene i sengen. Jeg vil ikke lese en bok. Jeg vil ikke skru av musikken min. Jeg vil ikke skru av lyset. For jeg føler meg så alene.

Så, hva skjedde? Det er her jeg skal ha en god forklaring. Men det har jeg ikke. Jeg sto og så på at han gikk på flytoget i dag, og jeg tenkte at jeg aner ikke om det jeg har gjort var riktig. Ulempen er at jeg er så sta, at har jeg først gjort det slutt, så er det slutt. Så, hvorfor gjorde jeg det slutt? Hvorfor i all verden sa jeg «Dette går ikke» til den beste gutten jeg noensinne har møtt? Hvorfor vil  jeg ikke være kjæresten til gutten med ordene, han som lager polaroider, han som sitter inne på nyttårsaften og hører på 747 og skriver dagbok, han som siterer sangtekster, han som tror på at jeg er magisk. Og svaret er, mine damer og herrer, jeg vet ikke. Kanskje ble det for skummelt for meg å være kjæreste igjen. Kanskje var jeg overmodig og tok på meg en tittel som jeg ikke lenger tror at jeg fortjener. Kanskje ga jeg opp for tidlig? Stillheten virket aldri så ille når jeg tenkte på det i ettertid, når jeg skrev dagbok om dagene vi hadde hatt sammen. Det går seg til, skrev jeg. Og kanskje ville det gjort akkurat det. Kanskje ville stillheten sakte blitt fylt med våre ord, begges stemmer i mørket. Men før jeg ga ham sjansen til å ta vekk stillheten, så hadde jeg fylt den med ordene «Dette går ikke». Nei vel. 

«Jeg føler meg som et fjerdedivisjonsfotball-lag som ved en feiltakelse har blitt plukket ut til å være med i Champions League» sier han og jeg tenker at Champions League er noe ordentlig dritt.

Fy faen, sa jeg da jeg møtte John og fikk en klem i dag. Fy faen, tenkte jeg da jeg måtte slippe ham og la ham gå ombord på flytoget. Fy faen, tenker jeg her jeg sitter.

Det som forvirrer meg aller mest med dette, er at da det ble slutt og selve samtalen der vi gjorde det slutt var over, så snakket han plutselig. Disse dagene der vi har vært eks-kjærester har vært sånn som jeg hadde håpet at kjæreste-dagene skulle være. Sånn bortsett fra det faktum at vi nå ikke er kjærester lenger.

Alt går til helvete uansett, sier jeg til bestekameraten min. Neida, sier han. Det bare fucker seg opp litt innimellom. Jeg får stole på ham. Og jeg får stole på at det kommer en måned som heter september og at Bergen fortsatt ligger der den alltid har ligget. Man kan ikke være verdensmestere i alt. Det var bare synd at vi ikke var noe flinke til å være kjærester…

Jeg römmer selv i varmen, med svensk tastatur, dette er liksom ferieparadiset, barnefamilier, altfor mye lyd, bassenger så langt öyet kan se og kelnere som smiler sine kritthvite smil og spör lenge etter at det ble plagsomt om det er noe de kan hjelpe deg med. Nei, sier jeg. Nei nei nei nei nei. Jeg vil ikke ha noe hjelp, jeg vil ikke ha noen meny, jeg vil ikke ha noe fra baren, jeg vil ikke ha mer mat, jeg vil ikke vil ikke vil ikke. Dette stedet gjör meg til en 14-åring, og det er egentlig like greit, for jeg tror det er det alle tror jeg er, der jeg sitter sammen med moren min og lilleste på snart 3 år. De ser at jeg ikke smiler, og tenker at der sitter det en som ikke ville väre med på ferie. Stakkars. Om noen år kan hun bestemme selv. Hun vil sikkert inn til byen og feste. Jeg er på Ayia Napa, «nesten-Ibiza» som jeg hörte noen si på bussen fra flyplassen.

Jeg er ikke sint. Jeg er sliten av all lyden. Lyden som ikke er musikken min. Eller stillhet. Hvem skulle tro at jeg ville savne stillhet etter å ha brukt den siste uken på å pröve å få gutten til å snakke, til å ta vekk stillheten. Til å si noe, hva som helst, bare si noe. Så jeg ikke skulle väre redd for at han tenkte at nei, det her går ikke… hun er ikke sånn jeg trodde hun skulle väre. Jeg har fölt meg som Clementine på sitt mest plagsomme i Eternal Sunshine. På toget. Der hun snakker og snakker selv om det er tydelig at Joel syns det er nok, at han er redd for henne. Jeg har alltid fölt meg som Joel, jeg har i hemmelighet ment at Clementine er en jävla masekjerring, og at hun prater for mye… og der sitter jeg, i min egen leilighet og ender opp med å si de dummeste ting, bare for å dra noen ord ut av ham. Gutten som bruker alle ordene sine på papir og internett.

Jeg skrev ikke et ord i dagboken min mens han var hos meg, flere sider forble blanke, og da jeg kom inn döra hos mamma kvelden för vi skulle fly hit, så stengte jeg meg inne på rommet og skrev. Om stillheten. Om gutten. Om at jeg liker ham så godt. Om et postkort der han skrev at han aldri ville tilgi seg selv om jeg ble lei av ham, så nå skulle han snakke. Og det gjorde han.

Jeg leser böker på stranden og gråter bak solbrillene mine når jeg lukker Kompani Orheim. Jeg sitter på verandaen vår når mamma og Julie har sovnet, og leser diktene til Nils-Öivind om igjen og om igjen, mens jeg stryker fingeren min over de sidene jeg synes er finest. Jeg leser the Lovely Bones og hörer ikke når mamma snakker til meg, hun tar i boken og jeg utbryter et höyt HMM?, som om jeg egentlig hörte på höy musikk.

Kanskje jeg egentlig er litt 14 år på denne turen. Det eneste jeg gjorde da jeg var 14 var nemlig å lese böker. Men jeg er ikke sint. Verken på lilleste krapyl eller mammaen min. Det bare blir litt mye for meg. Med all lyden.

Vi kan godt väre stille sammen når jeg kommer hjem. Hvis jeg får lov til å sette på en cd. Da kan du väre stille så lenge du vil, og jeg skal höre på deg. Det kan godt regne også. Til og med tordne. Så lenge du ikke ler av meg når jeg gjemmer meg under dyna. For det gjör jeg fortsatt. Akkurat som da jeg var 14.

Det er her jeg skal fortelle dere hvor fantastisk Roskilde var, hvor mange soloppganger jeg så og hvor mange konserter jeg gråt på av glede. Jeg danset ikke i regnet. Da det regnet, la jeg meg med hodet langt under soveposen og var litt sint fordi det ikke lå en colagutt ved siden av meg. Men det regnet heldigvis bare første dagen. Det tordnet og regnet, og lyden av regn på telt er egentlig mer skummel enn fin. Roskilde var preget av ufattelig mye hasjlukt og humoren i campen gikk ut på å kaste loff og rundstykker i hodet på folk og å skrive ting i ansiktet på folk som sover med sprittusj. Ikke helt min greie. Så jeg og Krummis gjorde vår egen greie. Vi spiste karameller og leste bøker og lo av våre ufattelig dumme internvitser, så hasjcampen syntes nok at vi var forferdelige. (les: dumme og barnslige og teite og overlegne) Det er greit for meg. Jeg hadde det fint. Jeg har blitt solbrent og sliten. Jeg har drukket ufattelig mye cola, uten å ha en å dele den med på ordentlig. Jeg har sett en topp 5-film. Spol tilbake her:

I kino-teltet på Roskilde er det mørkt og det lukter popcorn. Vi hadde sett Adams Epler og skulle se Kiss kiss bang bang etterpå, og mellom dem gikk det en film jeg ikke hadde hørt om. Det var Scarlett og John, så vi ble enige om å se den. Jeg satte meg ned i setet etter en endeløs do-kø, og drakk cola. Filmen begynner og John Travolta går langs et sørstatslandskap mot en begravelse. Nesten to timer senere sitter jeg og hulker inn i genserermet mitt uten å lage en lyd, mens rulleteksten går over skjermen til en låt som heter det samme som filmen. A love song for Bobby Long.

Roskilde har vært litt hulking inn i genserermet. Sigur Rós kom inn bak forhenget sitt og satte i gang med Glósóli og jeg hadde ingen å holde meg fast i, så jeg måtte holde meg fast i meg selv. Tårene rant nedover kinnene mine og da de fortsatte med Ný batterí, så var det plutselig vinter igjen og verden var grå og hjertet mitt var i tusen biter og mer til, men det var ikke vinter. Det var Roskilde og det er lenge siden det var vinter. Den konserten var en blanding av gode og vonde minner og følelser, stjernesnø og glitter, et marching band på scenen og jeg tror aldri jeg har vært så tversigjennom lykkelig mens jeg har grått noensinne. Det eneste som var trist var jo at den beste konserten var på den første dagen, så etterpå var det liksom bare downhill.

Death Cab sang om avstand og jeg gikk hjem til teltet og savnet colagutten enda mer. I need you so much closer, skrev jeg på et kort før jeg sovnet. UnderByen sang Hjertebarn for meg og jeg lukket øynene og smilte. Roger Waters klimpret på gitaren foran en gigantisk måne på Orange, og jeg tok bilde av folkehavet. Roskilde var over for denne gang, og jeg og Krummis kjøpte med en cola på vei hjem til campen. Vi sov ute på en luftmadrass som noen av hasjmenneskene la igjen til oss, og sov i et buss-sete på vei hjem. Da bussen kjørte ut fra festival-området, så jeg på alt søppelet og alle de nedtaggede teltene, og jeg tenkte at det er rart jeg liker meg så godt der. Så mange folk som er dritings og dopa på et sted, så mange festivaltullinger, så mye rot og skrot og ting man helst ikke vil tenke på at man puster inn. Og så mange smil.

Jeg fikk ingen soloppgang, og ingen svensk kille att hångla med, som var planen da jeg kjøpte billetten en gang i februar. Nå vil jeg mye heller ha en colagutt som sender meg meldinger fra London og som kommer til Oslo på onsdag. Ingen svensk kille i hele verden kan erstatte ham. Ikke engang Håkan eller Jocke. Tenk det.

Takk for all sjokomelken til frokost, all solen, alle festivaltullingene, alle smilene, alle konsertene jeg sang med på, hengekøyene ved Odeon der jeg leste bøkene mine, takk til alle som ville spandere øl, men som jeg sa nei takk til, takk for pasta med pesto og Maxi Karamell, takk for stjernene om natten og de gode klemmene jeg fikk. Sees neste år, Roskilde.

Jeg har et perlekjede fra kent og i følge Helge, en sang fra tim der Morten pekte på meg. Jeg har en colagutt til kjæreste og meksikansk øl i kjøleskapet. Jeg har fragmenter å smile av fra de siste dagene. Om jeg lukker øynene, så ser jeg armene til colagutten, med de fine remsene rundt håndleddet. Jeg hører regn utenfor vinduet mitt og åpningen på Ansgar & Evelyne på Norwegian Wood. Det är vi mot världen, synger han mot meg og jeg lener hodet mitt mot skulderen hans. Jeg lukker øynene og kjenner varmen fra kvelden i går, der vi satt på kafé og lo høyt og spiste cookies. Jeg ser oss gå inn mot sentrum i et regnvått Oslo der det er varmere enn man skulle trodd om man bare så ut. Jeg holder en colagutt i hånden og foran meg går gutten som bor over togskinnene og gutten med alvestøv i lomma. Igjen lener jeg hodet mitt mot skulderen hans, det har blitt mye av det de siste dagene. Nå sitter jeg hjemme i en rotete leilighet og straks begynner hverdagen igjen, med jobb og bøker, og i kveld må jeg handle inn mat, for nå er det snart tomt. Jeg lukker øynene igjen og legger meg ned ved siden av katten min. Colagutten sitter i Slottsparken og leser for meg fra en av de beste bøkene jeg har lest i år. Det er ikke alle følelser som har et navn, leser han, fra novellen «Følelser som ikke heter noe» av Sara Johnsen. Spol fremover, jeg står og klamrer meg til gjerdet idet tim avslutter konserten sin med Julia, og i går kveld syklet Helge foran meg og vi sang i kor til den samme sangen. Jeg tenker at jeg er forelska akkurat sånn som de synger der… Jeg fryser, jeg brenner… Og alle kan se hvem jeg liker… Rune. Oslo har vært en penere by de siste dagene. Gresset har vært grønnere og himmelen blåere. Og selv om det er grått og vått her nå, og colagutten snart befinner seg i London, så tror jeg at disse fragmentene vil få meg til å smile og lukte sommer i lange tider fremover. Hei verden, nå skal jeg ut og selge bøker med et teit smil om munnen. Du kan regne meg i nakken så mye du bare vil, jag är lycklig. God sommer.

Her kommer den deiligste dagen i år, den kommer ut av det blå hver vår. Den kommer som et sjokk og hele byen går plutselig helt amok. I parken så ligger vi strødd omkring, vi ler og blåser ut en røykring, og når jeg kjenner din hud så er det nesten sånn at jeg tror det fins en gud.

You cannot conquer time, siterte Ethan Hawke på en trapp i Wien, og de lå der og så opp på himmelen. Jeg har hatt nesten en uke ferie, og jeg dro til Bergen. Jeg bare dro til Bergen. Om jeg bare skal ha en uke, så skal jeg faen meg ha så mye som mulig tid med gutten, tenkte jeg. Og der sto jeg i Bergen. Tenk om han blir sint. Tenk om han ikke vil se meg. Tenk om alt faktisk går til helvete denne gangen. Jeg satt på Vågen med Kjærlighet i koleraens tid og frøs på hendene. Min fjerde glasscola var nesten borte og ingen colagutt var noe sted å se. Så stelte jeg meg utenfor i solen med en ny cola, som egentlig var til ham, også ventet jeg. Plutselig sto et nytt par Converse ved siden av mine egne. Hei, jeg juksa, jeg. I mitt forsøk på å erobre tiden i min eneste uke med ferie som ikke er i utlandet. Det døgnet ble et fint døgn. Og om den første dagen i sommerferien er den verste, så finnes det ikke grenser for hvor fin denne ferien kan bli.

Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå med små, hvite bomullskyer på.

Vi er Ethan og Julie, sier jeg når folk spør hvordan det gikk i Bergen. Det finnes ikke bedre ting å være. Og vi trengte ikke pariserhjul engang. En glasscola på deling og en by der det egentlig pleier å regne.

Her kommer den deiligste dagen i år og samme hva som værdamen spår, så er det sånn at jeg tror at de kommer som perler på en snor.

Jeg våkner til blå himmel og sol og tasser barbent ved siden av katten min ut i stua og gir ham mat. Så inn i dusjen. Jeg setter meg på verandaen med en bok og et glass juice. Jeg har handlet øl og glasscola og masse juice og det ligger og blir kaldt i kjøleskapet mitt. Det er blomster og kronblader på gulvet mitt etter at katten min har løpt rundt ute i buskene og tatt det med seg inn i stua mi med pelsen sin. Jeg støvsuger ikke, for jeg syns ikke blomster er det verste å ha på gulvet i stua.

Og senere hvis sola går ned, skal vi bare ligge der i gresset og be en stille bønn om at dette ikke bare er en drøm. Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå, med små, hvite bomullskyer på. – Folk og røvere feat. Unni Wilhelmsen

Det er ikke en drøm. Det er ikke engang en film. Nå er det du og jeg, sa han. Og jeg tror jeg sluttet å puste litt. Og jeg smilte hele veien hjem. Ã…tte timer på en buss, med en mixtape med The Cure og en annen med Radiohead. I really don’t think it gets any better than this…

I dag har jeg vært hos gutten som bor over togskinnene og spist potetgull, drukket te, spist is, lent meg ut av vinduet, sett på en gammel batman-film, ledd altfor høyt og lagt meg ned på gulvet hans når det ble litt for mye for meg. (Se, John, jeg linker til deg. I et innlegg. Ikke dårlig.) Så tok jeg bussen hjem og jeg satt som vanlig midt i, på bakerste rad. Og jeg smilte hele veien hjem. Så kom jeg hjem til ny seng. Helt ny seng, nyoppredd og fin. Og stor. Jeg hoppet litt i den, før jeg la meg ned og stirret i taket. Plutselig er det plass til noen ved siden av meg.

I morgen klokken 12 har jeg sommerferie og jeg planlegger en film i hodet. Har du filmmusikken? spurte John. Ja, sa jeg. Jeg har alt. Jeg har pariserhjulet, filmmusikken, litt av regien og gutten. Gutten er det viktigste. Han bor i Bergen, heter Rune og er världens finaste kille. Hvis det var noen tvil et sted på linja. Noe jeg ikke tror det er lenger.

Jeg har allerede begynt å tenke «vi» i stedet for «jeg». Det har vært «vi» lenge nå. Hver morgen jeg våkner er en morgen mindre å våkne i en by der bare en av oss befinner seg.

I går satt jeg ved en sykeseng og så ut av vinduet. Grønne trær og blå himmel. Mennesker på sykler, små som maur. Moren min satt i en stol på den andre siden av sengen, og hun tok seg av mesteparten av pratingen. Sykepleiere gikk inn og ut av rommet, det pep fra alarmer fra de andre rommene på avdelingen. Farmor snakket lavt, men ordene var som de pleier å være. Hun har falt og de mistenker at noen ribbein er brukket. Hun ligger i sykesengen og titter ut på verden, et forvirrende mylder av farger for henne, som ikke ser så godt lenger.

Jeg stryker en finger over sårene etter diverse slanger de har stukket i hendene hennes. «Og du da, Linn» sier hun. «Skal du besøke han kjæresten?» Jeg ser opp på henne og lurer på om hun surrer igjen. Om hun befinner seg i en annen tid, tilbake til for et år siden, eller enda lengre tilbake. Hæ, sier jeg. «Ja, drar du til Bergen?» spør hun. Jeg hører setningen om igjen i hodet mitt. Ordet kjæreste som får meg til å lure på om hun ikke vet hvem hun snakker til, men som jeg allikevel håper er rettet til meg. At jeg ikke trenger å rette på henne. At det er gutten i Bergen hun sikter til. «Du må dra, vet du. Så han ikke stikker av.» Og jeg ser på henne med tårer i øynene, og sier at ja, jeg må vel det. Så snur hun seg mot mamma igjen og klager på en sykesøster. Noe med at hun hadde fått kald suppe her om dagen.

Jeg følger ikke med. Jeg er et sted der gutten i Bergen blir omtalt som kjæresten. Og jeg tenker at jeg aldri har tatt med meg noen kjærester til farmoren min før. At farmor har vært min. At jeg ikke har delt henne med noen. Og nå som hun ligger på sykehuset og det virkelig ikke går bra, så tenker jeg at jeg så gjerne skulle tatt ham med til henne. Hun skulle sittet på kjøkkenet sitt og røyket ut av vinduet. Fulgt med på hva naboene drev med. Snudd seg mot ham på sin skeptiske måte og spurt hva slags kar han var. Hva han drev med. Så hadde hun ikke sagt så mye mer, men spurt om vi var sultne. Hun ville vel brukt resten av tiden på å snakke om naboene og bråket nedi gata forrige natta. At hun ikke fikk sove. Også kanskje hun hadde klaget på noe hun hadde lest i avisen siden sist. Så ville hun sagt at vi fikk komme oss avgårde, ungdommen ut i solen. Så hadde vi gått ut i sommeren sammen og han hadde sikkert følt at hun ikke likte ham, men neste gang jeg stakk innom ville hun myse på meg og si: Ja, du får beholde han der. Skal du flytte til Bergen nå? Også ville jeg ledd og laget noe mat til oss… Snakket om noe annet. Spurt om hun trengte noe på butikken. Om jeg skulle kjøpe røyk til henne. Mens jeg hele tiden ville tenkt på det hun sa først om ham. I stedet får jeg tenke på at hun omtalte ham som kjæresten. Selv om hun aldri får sett ham. Også får jeg håpe at det ikke bare er ordene til en gammel dame på sykehuset som ikke helt vet hvilken dag det er lenger… Men at det kanskje snart kan sies helt på ordentlig. At jeg kan si kjæreste. At jeg kan være kjæreste. Kjæresten til gutten i Bergen… Kanskje.

They will see us waving from such great heights, ‘Come down now’, they’ll say. But everything looks perfect from far away, ‘Come down now’, but we’ll stay. – Postal Service