Som i en lang, lang B-film. En bra en.

Alt som går opp, kommer ned, og det har slått meg flere ganger i det siste, mens jeg har ledd av noe han har sagt, eller mens jeg har gispet etter pusten med et colaglass i hånden, eller mens jeg har ligget ved siden av den fineste og beste jenta: dette blir borte en gang det også.

Bestekameraten min spanderer en burger på meg, selv om han ikke har penger, og så sier han at han flytter til Bergen neste år, eller til høsten. Jeg ler av ham helt til jeg skjønner at han ikke tuller. Eller, kanskje ikke til Bergen, sier han. Kanskje et annet sted. Bort, i alle fall. Jeg går og legger meg med en gang jeg kommer hjem, skriver i dagboken min, om alle øyeblikkene i det siste der jeg har tenkt, plutselig, som lyn fra klar himmel, at dette kommer ikke til å vare. Jeg ligger ved siden av smilegutten og prater lavt inne på rommet hans, og jeg sier at han må slutte å tenke så mye, men noen timer tidligere på kjøkkenet deres tenkte jeg at dette kom til å bli borte, magien kom til å forsvinne, visne, bli gjennomsiktig og den eneste måten å kjenne den på, blir å lukke øynene, år fra nå av, og prøve å huske en brøkdel av smilene og hvordan de festet seg i magen og ryggraden og hjertet.

Jenta drar til Paris, bestekameraten til Bergen eller et annet sted, bort i alle fall, en annen av guttene til Danmark, til en kjæreste jeg har kimset av og tenkt at det bare er tull, rebound, noe å drive med mens han venter på den neste store kjærligheten, og nå skal han til Danmark, og jeg vet ikke hva jeg blir mest lei meg av, at jeg ikke har tatt det alvorlig, eller at jeg igjen får høre det av bestekameraten min og ikke av ham. Det er fordi jeg spør rett ut, sier bestekameraten. Ja, sier jeg og dytter en stor bit av burgern inn i munnen min.

Men der panikken pleier å slå inn, der jeg ødelegger gleden ved å grue meg til at det tar slutt, der trykker jeg på play enten på minidiscen eller i hodet, og hører stemmen til Morten Abel som synger en DumDum Boys sang om å spise solnedganger som drops og å leve i en drøm.

Har deg rundt halsen, har deg i lommene, og jeg surfer på et tynt lag av snø, lyden av deg henger igjen. Og i morgen er det tim-konsert og date. Fy faen.

jeg blir, hvis du blir

Snøen smelter før den er kommet, igjen, men smilet mitt smelter ikke, selv om jeg gjør det, på den positive måten, hele tiden. Jeg kjøper feil pensumbok, fordi vi skal bruke den gamle utgaven, ikke den nye, det sier jo seg selv, hva er vitsen med en ny og oppdatert versjon av Bok-Norge, når man kan nøye seg med den gamle, og jeg må bytte, bytte, bytte, bytte, men jeg smiler og leser en bok på t-banen som veier mer enn resten av innholdet i sekken min tilsammen. Jeg går forbi huset hans, huset deres, akkurat idet han sender meg en melding om at det står en naken mann, to etasjer ned, og jeg vet det fra før, men jeg titter allikevel og smiler og skriver tilbake at jeg ikke ser ham. Sekunder senere velger min egen shuffle-knapp den samme sangen, og jeg får frysninger på ryggen, som jeg gjør hver gang jeg hører gitaren i starten, hver gang de er stille på konsert før de setter i gang. Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver igjen.

Ikke alt det andre jeg har å fortelle, for det kan bli for mye av det gode, og dette har vært en av de tingene som er for mye av det gode, for mange smil til at det er mulig å tegne dem med skrift, jeg ligger ved siden av Krummis i sengen min og smiler, på grunn av alt dette.

Tilbake til min motivasjon for å skrive igjen, til dere, verdens beste band spiller på fredag, på John Dee. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive som ikke blir gjentakelser av alt jeg har fortalt dere før. Men disse gutta fortjener deres oppmerksomhet. Ikke bare har de en sjarm som kunne slått en i bakken, men de har også sanger som kiler i magen. Og dette er helt sant. Jeg snakker om sanger som sniker seg inn i hodene deres og setter seg et sted i magen eller hjertet, et sted midt i mellom, og kiler. Jeg er rett og slett forelska i tim, i hvordan sangene deres føles inni meg, og det er bra på cd, men det er absolutt best på konsert.

Så vær så snill, kom på konsert. Kom på konsert fordi dere blir nysgjerrige på hvordan det føles å være forelsket i et band. Kom på konsert fordi dere har lyst til å kunne være kule og si, om noen år, når de har tatt over verden og blitt superberømte, at dere var på en konsert før det tok av, før de var allemannseie. Kom på konsert fordi dere vil se den tøffeste, mest karismatiske, heiteste, kuleste, beste (jeg tar meg lov til å si alt dette, selv om han har kjæreste) vokalisten noensinne. Kom på konsert fordi dere vil høre de tørreste vitsene mellom sangene. Kom på konsert fordi jeg sier det.

John Dee, fredag den 19. januar, Asleep varmer opp, og de er bra de også, det må bare bli best, akkurat som alle de andre gangene. Og for dere som har vært på konsert og tror dere har hørt alt, den nye låta deres er fantastisk, kanskje en av de beste tim-låtene jeg har hørt. Den sangen er verdt billettprisen alene. Den spinner i huet og setter seg et sted i bena, så de dirrer når Morten synger refrenget. Jeg tuller ikke.

Kom, kom, kom. Bli med på fest.

Om verdens beste kjøkken, ronja-gutter, en eske, boktips og snø.

Jeg fikk en eske fra en pojk i Paris. Det står at livet skylder meg en gigantisk marsipankake og inni er det et utklipp fra en islandsk avis der det står om dagdrømmer og Sufjan Stevens. Også lå det mange ting oppi esken. Jeg sto midt i et lyskryss og åpnet den, sent i går kveld, etter at jeg hadde låst butikken og slukket lyset, så alle bøkene ble gjemt i mørket. Fy faen, sa jeg høyt og åpnet konvolutten som lå oppi. Der var det bilder av meg fra Paris, bilder av meg og bestekameraten foran Eiffeltårnet og et bilde av Morten i tim fra konserten på Betong, og et bilde av meg sammen med Morten og Sturla i tim. Og jeg begynner å grine. Selvfølgelig gjør jeg det. Hva annet kan man gjøre når man har fått en eske med ting i fra en av verdens beste pojkar. Midt i et lyskryss ved Nationaltheateret.

Jeg har sittet på det kjøkkenet jeg liker best i verden og drukket kärleks-te, tullet om at hvis jeg drakk fort nok, og om jeg drakk opp alt, så ville det plutselig være masse fine gutter å velge mellom. Christoffer hoppet litt frem og tilbake og latet som at han var alle guttene, og jeg lo der jeg satt på kjøkkenbenken. Jeg gjør det når jeg sitter på den kjøkkenbenken. Krummis sitter på en stol og ler og jeg sitter på kjøkkenbenken, og jeg drikker kopp etter kopp med te, klokken nærmer seg stå opp-tid, men jeg bryr meg ikke. Vi snakker om Paris-pojken, om andre pojkar, om Roskilde og om kärleken.

Jeg tegnet en tegneserie med en gutt jeg kjenner, han ble en ronja-gutt på papiret, det skjedde ingenting i tegneserien, han bare sto der og var ronja-gutt, egentlig. Men det er de som teller, er det ikke? Ronja-guttene? (Oversettelse: Har dere lest Ronja? Serie som går i Nemi-bladet. Hun tegner tynne, markerte, litt punkete gutter, som filosoferer over livet og generelt er ganske bra. Paris-pojken er en Ronja-gutt helt på ordentlig. Han har et bilde av kjæresten sin på veska si og hun smiler med glitter i øynene når hun snakker om ham. Jeg kjenner en annen ronja-gutt også, det er han jeg har tegnet. Bra kar. Fin å tegne.)

Jeg ligger på sofaen om natta fordi jeg skriver dagbok til jeg sovner og katten durer oppå brystet mitt, og jeg er alene hjemme, så jeg kan egentlig sove hvor jeg vil. Sånn er det å være alene hjemme.

Jeg skulle ønske jeg hadde noe fint, lurt, morsomt, vakkert å fortelle dere, men det har jeg
ikke. Det er ikke så mye å fortelle enda fra det nye året. Jeg har solgt 3 eksemplarer
av Time Travelers Wife allerede, mitt nye hovedprosjekt er nynorsk-avdelingen vår.
Jeg skal selge så mye Ragnar Hovland og Anna Gavalda som mitt hjerte makter. Og Bitterhonning Blues. Den må dere lese.

Jeg sa til Krummis at jeg ikke ønsket meg snø, men da løy jeg. Jeg ønsker meg snø. Jeg vil ake og lage snøengel og tråkke hjerter i snøen. Og lage fotspor i snøen mens jeg hører på kent. Sånn det skal være om vinteren. Det var snø her for to dager siden, og da sto jeg opp midt på natten for å se ut av vinduet. Det lyste bak bondegården, som om det var der solen hadde gått og lagt seg. Det så magisk ut. Snøen gjør sånt med byen min.

Jag har lärt av mina misstag

I 2006 har jeg fått en forelskelse i posten, polaroider å henge på veggen, en lapp der det står at smilet mitt er vakrere enn alle andres, jeg har funnet ut at jeg er best sammen med en annen tjej som jeg får lov til å ligne på og som får meg til å le som ingen andre gjør, jeg har lest 81 bøker og sett flere filmer på kino enn i 2005, noe som betyr at jeg klarte nyttårsforsettet mitt.

Jeg har grått meg gjennom en hel Sigur Rós-konsert, uten at det var trist, jeg har sett Sufjan Stevens kaste supermenn på publikum og følt meg som en selv på tim-konsert, jeg har reist med sovetog til andre land og tatt med meg lukten av engelske antikvariatkjellere hjem, jeg har hørt Damien Rice synge fuck you & all we went through og tenkt at siden hele O skiva var til ham, så kan Rootless tree være til ham også.

Jeg har sovet under åpen himmel og spurt verdens beste tjej om det ble klinings da hun kom tilbake fra en morgentur med islendingen som endte opp med å bli kjæresten hennes, men akkurat da jeg spurte ble hun mest flau og svaret var foreløpig nei, jeg har vært på roadtrip med to kule gutter som får meg til å føle meg søt, hørt på kent i baksetet og skrevet i dagboken min mens jeg tittet ut gjennom et litt møkkete bilvindu.

Jeg har tråkket et hjerte i snøen til han som bor i Kingosgate 3, gått fra ham og begynt å få meldinger med fine bok- og musikktips fra ham igjen nå de siste ukene, jeg har sittet i et tre og risset inn initialene til gutten som tok mig från kylan in, fikk meg til å føle meg som Evelyne og var lika ensam som jag. Jeg har dinglet med bena og sittet på en benk ved en fontene og lest bøker og sendt ord til Bergen og Trondheim, alt ettersom hvor han befant seg, et par ganger til og med til London.

Jeg har drukket mye te, spist mye middag på Blindern, hatt eksamen og tilhørende eksamensangst, jeg har vurdert å slutte på studiene, fått kjeft av mamma, og skarpe ord fra andre kanter, jeg har gått alene på kino, grått bak solbrillene mine på Roskilde i den støvete salen der de sendte A love song for Bobby Long, gitt mange klemmer og fått dobbelt så mange tilbake. Jeg har stått på et kjøkken og snakket med en gutt på fest, jeg har kjøpt en rosa paraply som har fulgt meg gjennom både sommer-, høst- og vinterregn.

Jeg har sunget høyt til The Shins og funnet ut at det ikke er skummelt å være redd for å være glad i noen, jeg har smilt ned i skjerfet, gjemt meg i genserhalser, sagt mye dumt, hoppet i vanndammer, dratt til Bergen på grunn av en pojk, brukt 600 kroner på å stemme frem tim til Underwood-scenen, delt ut karameller fra partykofferten på Roskilde, solgt fine bøker til fine folk, kjøpt julegaver, vært i begravelse og begynt å bruke hjertet farmor ga meg i dåpsgave fast.

Jeg har sett Tom Waits fortelle en historie om to trær, oppdaget Gogol Bordello, grått av to smil og sett en kar knipse en fyrstikk så den ble en stjerne. Da rulleteksten kom, gråt jeg mest, det er en greie som har kommet nå i 2006, at alle følelsene kommer når det er slutt, når filmen er over. Jeg vet ikke hvorfor.

I 2007 skal jeg lese flere bøker, blant annet minst 40 av de som ligger i stabler i stua mi, spise flere grønne epler, ha med matpakke, ha ordentlig sommerferie, bade når det er fint vær, gå hjem til Skullerud en natt, gå mer på markedet på Blå, spise vafler, ta flere bilder og dra på roadtrip. Også vil jeg til Køben. Flere ganger enn jeg var der i år. For Køben er et bra sted. De har TP og Søstrene Grene, og der har de karameller. Bra ting.

2007 blir bra. Jeg lover.

Så møtes vi i tankene og rusler samme vei

Om du titter ut av vinduet en sen desembernatt og du føler deg litt ensom, litt alene og forlatt, skal du tenke på en venn, der du sitter for deg selv, for da er du ikke ensom likevel synger Hanne Hukkelberg med sin søte, myke, litt hese stemme. Jeg står midt på stuegulvet i leiligheten til mamma, det er julaften og jeg rydder i bøkene hennes mens hun gjør seg ferdig med de siste forberedelsene til middag og besøk, og jeg stopper opp. Jeg begynner å gråte første gang den dagen, klokken er litt over ti, eller snart elleve, hva har det å si, det er bare klokken fem på julaften som er viktig, for da ringer klokkene og det er jul, men nå ser jeg på Julemorgen og de sender siste episode av Jul i Svingen, før 3 nøtter til Askepott og før Reisen til Julestjernen, og Hanne Hukkelberg synger inn i hjertet mitt og jeg gråter. Det ble mye vondt i hjertet på julaften. Det ble mye stirring ned i gulvet og forsøk på å tørke vekk tårene før de rant nedover kinnene mine. Men det ble mange smil også. Pappa strøk meg på armen da jeg gråt i bilen hans, mamma hadde laget en collage med bilder av meg og farmor, bilder jeg ikke har sett før, fra jeg var liten, bestekameraten min ringte meg for å høre om alt hadde gått bra, og for å si takk for gaven, og vi avsluttet kvelden med å se en dårlig film på tv2, jeg og mamma.

Det sies alt for sjeldent, så jeg sier det igjen. Det hjelper litt å tenke på en venn.

Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover

Det slo meg på t-banen i dag tidlig, da jeg leste uten å få med meg det som sto i boken min, at jeg gruer meg til jul. Jeg spiste lunsj med Morgenbladet, en sjokomelk og et ferskt brød fra 7-11, mens jeg sendte meldinger til en bra en, og det slo meg hvor mye jeg gruer meg til at alt skal være som før. Eller, ikke som før, men som det har vært siden en gang i oktober. September. November. Siden i høst. Jeg går og går, mot kirkegården og farmor, men jeg snur halvveis, eller jeg ender opp med å ikke gå ut av døren hjemme engang. Jeg går omveier rundt den, tar bilder av trærne i stedet for å gå inn porten og bort til steder der hun ligger. Jeg har ikke engang sett gravsteinen, da jeg var der hadde de enda ikke gravert inn navnet hennes. Det var bare en jordhaug, ikke en ordentlig grav. Nå er det et navn der. Nå er det på ordentlig.

Det har det vel egentlig vært hele tiden. Alt er på ordentlig. Latteren min på Muddy Waters, på en barkrakk sammen med Krummis, den er på ordentlig. Den nye låta til tim som får det til å dirre i brystet mitt er på ordentlig. Turen hjem til Krummis og Lars etterpå er på ordentlig. Alle bokhaugene på jobb dagen etterpå, med en kort natt med søvn bak meg, er på ordentlig. BigBang når jeg er alene på jobb er på ordentlig. Det er også ordentlig at han kommer gående inn døra på jobben min, med en stjålet jakke og trøtte øyne, og at vi blir stående kort ved et bord fullt av bøker og diskutere hvorfor han ikke får gave av meg i år, hvor lenge siden det er at vi var kjærester, «jeg kan nesten ikke huske det» sier han, og jeg retter på en bokstabel og sier at jeg husker det. Jeg husker det. Jeg får en pakke av ham, og han kysser meg på kinnet før han går. Jeg blir stående og se etter ham og tenker at det er på ordentlig, alt sammen.

Det er sant at Morten i tim spilte Sover fordi han lovte meg det forrige gang, det er sant at de er verdens beste band, det er sant at jeg smiler når jeg får meldinger fra han som er bra, det er sant at du sa, mens jeg pakket inn bøkene til faren din, at «der kan jeg se hva jeg gikk glipp av da jeg ikke ville være sammen med deg lenger», selv om det var mest på spøk, det er sant at det snart er jul, det er sant at bestekameraten min spanderer middag på meg, det er sant at farmor ligger i et hull i bakken og ikke er mere. Det er helt sant alt sammen. Samme hvor usannsynlig det høres ut.

I morgen klokken seks har jeg verdens korteste juleferie. Det gleder jeg meg til. Den skal jeg bruke på å skrive alle topp 5-listene over 2006. Og lese bøker. Og se på Jesus & Josefine på Julemorgen. God jul.

Grunnlagsproblemer

Jeg åpner øynene og sammenlikner teoretikere med hverandre, prøver å finne overbevisende overganger til teoretikerne jeg kan fra de jeg ikke kan. Jeg ser på at klokken nærmer seg eksamen og jeg prøver å puste sakte og hjertet mitt prøver å kravle opp gjennom halsen min. I går satt jeg på rommet mitt med hodet i hendene og gråt og snakket med Frøydis, og jeg skrek at jeg ikke ville dette mer, jeg vil ikke bruke tiden min på å lese om ting jeg ikke har lyst til å lære meg, og stemmen til mamma roper i bakhodet mitt at jeg må fortsette, jeg må ha en utdanning, jeg kan ikke slutte nå når jeg har kommet halvveis, du blir ikke lykkelig uten en utdanning, og jeg faller sammen på gulvet og det er svært tydelig at jeg ikke er lykkelig nå, og Frøydis stryker meg på håret og sier at litteraturstudiene ikke var det vi forventet oss, ingen av oss. Jeg legger meg en time senere, med tårestriper under øynene og stemmen til Frøydis i hodet som forteller meg at jeg ikke kommer til å stryke, men jeg tror ikke noe på den. Jeg ser for meg at jeg stryker og begynner å gråte, selv om dette ikke betyr noe for meg. Det er stemmen til mamma i telefonen, når jeg forteller henne at jeg tror jeg strøk på ex.phil-testen, det er hvordan de tar det som en spøk når jeg sier at jeg kanskje ikke orker mer av det. Jeg ringer pappa og han redder dagen. Han sier at det sikkert går bra, og forteller om da han strøk på eksamen. Han trøster meg når jeg ikke har sagt at jeg trenger trøst, og sier at han tror jeg blir lykkelig i bokhandel, hvis jeg vil det.

Jeg kunne skrevet en roman, for faen, sier jeg til Frøydis, sittende på gulvet, med panikken litt på avstand. I stedet for å bruke tiden min på dette. Teoretikere som sier ting om litteratur som jeg verken forstår eller er enig i. De snakker om språket og forfatterens funksjon, og jeg og Frøydis ser ned på bokstavene og syns bare de er vakre når de danner setninger og ord. Det er alt vi trenger. Tori Amos sier at hun tror at en ekte kunstner, med ord eller bilder, er den som klarer å hviske minnene tilbake til deg, og det er en helt annen verden enn den Adorno eller Bakhtin eller de Man snakker om. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med deres verden. Jeg vil ikke bruke energien min og hjertet mitt på å lære meg det, for å stryke på eksamen og la det ødelegge smilet mitt.

Men jeg går på eksamen. Jeg drar snart. Også får det gå som det går. 20 minutter av mitt liv, med stotring og stamming, og en snill sensor, i følge mine medstudenter som allerede har fått karakterer, og de var gode.

Det får gå som det går.

En Kärleks Historia

Jeg sjekker posten på vei ut, og som om det var mars og sol og jeg var på vei til Kingosgate 3 så finner jeg en pakke i posten. Formet som en cd. Jeg tar den med meg ut, som de gjør i filmer, vet dere, går raske skritt mens jeg leser på etiketten som er festet på konvolutten og river den opp med nøkkelen min på vei opp bakken til t-banen, jeg titter nedi og vet ikke hva jeg forventet å finne, men at det er en cd er ingen overraskelse. Jeg tar den opp, og akkurat som i mars faller noe ut av konvolutten. Det er ikke polaroider denne gangen, det er en liten, hvit lapp. Jeg stopper og plukker den opp, og leser den, ser på cd’en, som er en dobbel-cd, kikker på lappen igjen, på cd’en, stopper, tar opp mobilen og ringer til den eneste i verden det kan være som har sendt dette.

Er det deg? spør jeg.
Ja, det er meg, svarer han og ler.
Men er det deg? spør jeg.
Jeg vet ikke helt om jeg er helt med nå…
Er det du som har sendt cd’en?
Cd?
Ja.
Det er lenge siden, i så fall… hvilken cd er det?

Jeg forteller, leser fra coveret, merker at jeg blir litt sint fordi han gjør seg til og later som at han ikke har sendt meg noe. Vi snakker, og jeg går fort mot t-banen, blir sintere og sintere fordi jeg ikke får noe ut av ham.

Hva sto det på lappen, da?
«Fordi smilet ditt er vakrere enn alle andres», sto det.
Ja. Han blir stille litt. Du burde jo egentlig fått sånne pakker hver dag, du.
Haha, sier jeg. Det er bare en som kan sende sånne ting, og det er deg.
Nei, sier han.
Jo, sier jeg.
Nei, jeg har gitt opp, jeg, sier han.

Jeg går på t-banen og ser på cd’en, på lappen. Det kan bare være ham, og han nekter. Da kan det ikke være noen, da er det noen som lurer meg. Selvfølgelig.

Så denne setningen som egentlig skal få meg til å bli glad. Denne setningen som følger med en cd med den musikken jeg liker aller best, hvordan vet noen at jeg liker den musikken aller best?, den gjør bare at jeg blir litt sint. Fordi jeg ikke vet hvem det er. Fordi jeg ikke kan ta det seriøst om jeg ikke har et navn å feste til det. Fordi jeg ikke klarer å tro på at noen som ikke tør å si hvem de er, mener det de sier. Eller skriver. På pc. Og printer ut og legger ned i en konvolutt etterpå.

Grunnen til at jeg blir sint, er vel også at jeg skulle ønske jeg visste hvem som syntes at smilet mitt var vakrere enn alle andres. Jeg skulle visst det, så jeg kunne smilt til den personen, og spandert kakao, eller sjokolade. Eller fortalt en historie. Hva som helst. Men når jeg ikke vet hvem det er, så blir det vanskelig å gi noe tilbake. Men jeg kan gi dette, for jeg regner med at den som sendte det, enten du er gutt eller jente, om du ser meg daglig eller nesten aldri, leser dette.

Da jeg kom frem til t-banestasjonen. Så stilte jeg meg opp ved søppelkassen. Kastet konvolutten etter å ha sjekket om det sto noe mer på den, i den. Også sjekket jeg innholdsfortegnelsen på skiva.

Også smilte jeg.

Det er alt du ser med auga lukka

Vet du hva som får deg til å holde ut? spør han. Det du ser når du lukker øynene… Jeg lukker øynene, og tårene renner nedover kinnene mine, jeg knuger fingrene mine inntil munnen min, jeg ser det som får meg til å holde ut akkurat nå, det jeg ser når jeg lukker øynene, hemmelighetene i mørket, og tårene mine renner nedover kinnene, de renner når han forteller om The Smiths og hva musikken gjør med ham, de renner når moren hans dør og jeg plutselig står på rommet til farmor en time etter at hun har sluttet å puste, han strør påskeliljer rundt sengen hennes, jeg gråter når han skal ut i verden og finne hun han ikke engang vet navnet på, jeg gråter når han forteller om jenta på 19 år, som kysset ham, og akkurat da ville han bare kysse henne resten av livet, og jeg lukker øynene og ser det igjen og igjen, det jeg ser når jeg lukker øynene, bare da.

Jeg har sett Bikubesong og grått, jeg har sittet ved siden av en som sa høyt nei da de kom ut helt tilslutt, da han hadde funnet kjærligheten. Jeg gråter og tenker at dette er for alle de som fortsatt tror på kjærligheten. Frøydis og jeg skåler for å tro på kjærligheten, for å ikke bli bitre, men det er lenge siden, det var før Bikubesong, men skålen gjelder enda. Den gjelder ut året og lengre enn det. Jeg sitter oppe om natten på rommet til Helge og snakker om å være naiv, vi snakker om jenta og gutten og gutten og gutten, om flere jenter og han kysser meg i pannen og jeg går og legger meg igjen.

Jeg har sittet på jernbanekaféen og snakket om å tro på Gud, og det er litt det samme som å tro på kjærligheten. Sufjan Stevens får meg til å tro på begge deler for tiden. Jeg kjenner mange som ikke tror på noen av delene. Jeg tror på alt. Jeg tror på at det snart er jul og jeg tror på at noen kjøper Sufjan Stevens’ julealbum til meg, at noen kjøper The Shins-skiva der Caring is creepy er, at jeg står på eksamen, alle tre, at det jeg ser når jeg lukker øynene ikke bare skal være noe jeg finner på, at det blir snø, at Bikubesong skal sitte i meg lenge, at det er juleferie på fredag. Jeg tror på alt det.

Jeg har aldri vært vanskelig å overbevise.

Om dinosaurer og The Shins. Litt.

The Shins synger om at Caring is creepy og jeg hører på dem og tenker at sangen er jo egentlig ikke trist. Den er ikke trist i det hele tatt. Da er det kanskje ikke så fælt å være redd for å bli glad i noen. Jeg trykker på play med en gang den er ferdig, og dette fører til at en jevn strøm av The Shins kan høres fra rommet mitt hele dagen. Ikke en cd, nei, en låt. Kun en låt. Hele dagen. Hadde jeg hatt noen å si det til, så hadde jeg lukket igjen døra på rommet mitt, bedt dem sette seg på sengen, og trykket på play etter at jeg hadde sagt at denne sangen kom til forandre livet deres. Men den eneste som sitter på sengen min er den tjukke katten, og han bryr seg lite om The Shins.

Det han bryr seg om er å være klump, å spise og å legge seg på puten min før jeg skal legge meg, sånn at jeg må ligge med ansiktet inni pelsen hans. Det er greit for meg.

Alt er greit for meg for tiden. Eksamensoppgavene er vanskelige, jeg smiler og tar på meg de slitte converseskoene mine som var sjokoladebrune en gang, og trasker ut i regnet for å dra på kollokvie. Kjøleskapet er tomt, jeg smiler og lager meg fire knekkebrød med masse nugatti på. Jeg søler brus på en av bøkene jeg hadde tenkt å gi til en bra en til jul, jeg smiler og leser den selv i stedet.

Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så kan jeg lage en liste.
Jeg ønsker meg:
– en liste med bokanbefalinger, cd-anbefalinger eller film-anbefalinger. Håndskrevet. Helst.
Dere må i det minste levere den i levende live, og ikke på mail. Det syns jeg.
– Hvis jeg må være meg av Geir Gulliksen
– julesjokolade
– skrivebøker
– 1001 books you should read before you die
– The Shins cd’er
– Sufjan Stevens julealbum
– fine bøker med hilsener foran
– smil
– en fin film
– kake
– dinosaurer

Hva ønsker du deg?