Forfatter: Linn

Noen synger i oppgangen, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Katten velter en stol i stua, mellom tørkestativet og alle pappeskene, han mjauer og sitter i vinduskarmen, noen barn utenfor bjeffer til ham, han blir redd og hopper ned, ser fra barna i vinduet til meg, der jeg står halvveis inne i stekovnen fordi jeg lager rundstykker. Dette er sommeren da jeg flyttet i hybel, da jeg flyttet alt jeg eide, alt jeg har samlet på i to år på et eget sted over til et nytt sted som er under halvparten så stort som det forrige. Jeg har stått på alle eksamene mine, og i dag var det en mann i butikken min som sa at jeg var heldig som fikk studere litteratur. ”Noen sier kanskje at det ikke er nyttig, at det ikke kan brukes til noe, men du blir et godt menneske. Det sier jeg deg, du blir et godt menneske av det.” Jeg rydder i noen bunker og lurer på hvorfor jeg ikke kan føle meg priviligert fordi jeg får lov til å studere litteratur. Men kanskje dette er semesteret. Med stor S. Kanskje det er innføring i amerikansk litteratur, mellomkrigstid og litterær kanon som er det store. Kanskje jeg nå blir en av de som nyter å studere, som ikke bare drar seg gjennom, såvidt over ståkarakterene. Det snødde utenfor, virvlet rundt menneskene, Beirut spilte karusellmusikken min, og det var som om sommersnøen danset til den, jeg lover, det var en musikkvideo rett utenfor jobben min, og plutselig kom det en jente utkledd som en kanin inn døren. Det er noen som synger i oppgangen der jeg bor, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Nå var det noen som låste opp en dør. Katten sloss med en av kjolene mine som ligger på gulvet. Jeg skal legge meg, jeg og min superhørsel.

Når jeg titter ut av vinduet mitt i hybelen, fra den grønne stolen foran tv’en, ser jeg et hus og en mørkeblå natthimmel, det er sommer og varmt i hele byen, jeg trasker hjem fra sentrum langs en bråkete bilvei, ser hjulkapsler og løvetann og en katt som hopper inn gjennom et vindu høyt oppe på veggen. En taxi kjører feil og snur flere ganger mens jeg går sakte oppover den lange bakken til stedet der jeg nå bor, sjåføren smiler til meg når han passerer meg for tredje gang. Jeg orker ikke å pakke opp noen av tingene mine, men har pakket ut av de små koffertene. Jeg har satt opp stereoanlegget, tv’en, dvd-spilleren og et hvitt skatoll. Jeg har lagt brevene jeg nå skal ta meg tid til å svare på utover den hvite flaten, og sorterer ting fra en eske full av papirer, blant annet en tegneserie jeg lagde en gang. For lenge lenge siden. Jeg hadde glemt mye av den.

Jeg våkner klokken syv av at jeg har to maur i sengen og får ikke sove igjen. Jeg åpner vinduet på kjøkkenet, det eneste som kan åpnes, ser ut på veien som skal bli min faste vei, den jeg ser på hver morgen, hver dag. Jeg er sliten og orker ikke å pakke ut da heller. Jeg ser på alle tingene, plukker boksen med teposer opp fra en åpen eske og setter den på kjøkkenet. Vannkokeren er pakket ned i en annen eske, og honningen står fortsatt på Skullerud. Jeg har ikke frokost og jeg har ikke penger. Pappa gir meg en femti-lapp, Frøydis gir meg en nektarin. Jeg bærer poser ut i bilen og forbereder pappa på at det ikke er en fin hybel. Han er enig. Han er stille når vi går inn, redd for å si så veldig mye, og jeg skjønner også selv at det kanskje ikke blir så lett å late som at jeg bare er bohem og at det er mer gøy enn trist at det er så stygt der.

Men jeg fortsetter med det. Jeg peker på maurene, de døde i vinduskarmen og de som kryper ut av hullene ved dørkarmen. Det er meg og maurene og en hybel med blå dør og en elefant. Og et hvitt skatoll der jeg kan skrive brev. Eller bok.

Jeg går, og kommer for sent til bussen, snakker med kjærestegutt og blir så lei meg at jeg begynner å gråte når vi ikke får sett hverandre før på mandag. Jeg lener meg mot murveggen ved bussholdeplassen og hører på soundtracket fra Me and you and everyone we know, og svelger hardt og tørker tårer og solkrem, titter ned på de brune converseskoene og asfalten.

Jeg går alene på tim-konsert og tenker at det egentlig ikke er så skummelt, dette har jeg gjort før, mange ganger, faktisk. Solen skinner meg i øynene og jeg ser ikke Torgeir som kommer mot meg før han står rett foran meg. Du kan sitte sammen med oss hvis du vil, sier han. Jeg blir med og smiler, de er glade for at jeg kom, og solen skinner i nakken min, i panna mi, i magen min. Det dirrer i beina når de begynner å spille og jeg sier hjertlig takk for konsert etter at de har spilt ferdig, før jeg går med litt rettere rygg og et litt bredere smil til trikken, der jeg sender en melding til kjærestegutt og spør om han vil møte meg, bare litt, før jeg skal dra videre.

Jeg går meg vill i Frognerparken, hilser på pappaen hans og vi snakker om litteratur, dansk litteratur, fengende litteratur, Anne B. Ragde-litteratur og litt av hvert. Jeg tar meg selv i å prøve å bruke litt voksne ord, og føler meg litt dum fordi jeg ikke tror det funker helt, men han ønsket meg i alle fall velkommen til Larvik hvis jeg ville.

Jeg går den lengste veien til mamma, og hun har kjøpt cola og melkerull til meg, lilleste og jeg ser på Brannmann Sam og leser noen bøker, Gubben og katten och sådär, før hun legger seg og sier at nå kan hun sove.

Sommeren blåser oppunder kjolen min, i håret mitt, langs halsen, mellom pengeproblemene som kom plutselig og uventet, den blåser bort maurene, lukten av fukt som slår deg når du kommer inn i hybelen, det at jeg ikke orker å pakke ut enda og at jeg bare sov fem timer i natt fordi jeg ble vekket av maur.

Sommeren og tim og kjærestegutt blåser bort de blanke øynene og at alt er håpløst. Og snart pakker jeg ut. Snart har jeg kjøleskap og frokost og komfyr. Snart har jeg penger på konto igjen, og bøker i bokhyllene, og jeg kan begynne å høre på festivalbandene mine. Cd’ene ligger i bunker, klare ved stereoanlegget. Peter Bjorn & John, Loney. Dear, Flaming Lips, Jens Lekman, Beirut, LCD Soundsystem. Kanskje er tim en del av min festivalsommer neste år. Med pilotbrillene sine, og enda flere nye, fantastiske låter. Bare vent.

Jeg er klar.

Jeg sitter på t-banen på vei hjem fra enda en kveld som ikke ble fest, men noe helt annet. I stedet for å kanskje møte noen nye fine folk, satt jeg i sengen til en som har vært en fin folk nesten hele livet mitt. Vi så på tv og lo høyt, han lærte meg å spille Best of you av Foo Fighters på gitar, i hvert fall noe som kan ligne en intro, og fulgte meg til banen etterpå.

Jeg bar på en kilo kattemat, for på verandaen min har det i det siste bodd en hjemløs, sliten, mager og noe mørbanket katt, altså, i tillegg til den tjukke jeg bor sammen med til vanlig.

I går satt jeg på gulvet i en kjeller der jeg for noen år siden var redd for mørket og sang høyt for meg selv de sekundene det tok før lyset skrudde seg på, nå rydder vi huset, i alle kriker og kroker, og det dukker opp souvenirer fra en ikke glemt, bare gjemt barndom. Jeg samlet sammen forstørrelsesglasset med lyspære, nattkjolen hennes som jeg pleide å få låne innimellom, da kunne jeg leke brud med slep fordi den var så lang, en barbie-hest som en gang var min, to store kryssordbøker (jeg skal bli like flink som farmor til å løse kryssord, sier jeg. Jaha, sier pappa), en styggfin veske og enda flere bøker.

90 prosent av det jeg eier er bøker. Sånt finner man ut når man pakker ned alt man eier i esker. Etter å ha spist middag og drukket cola, kjørte pappa meg hjem og jeg sendte melding til Helge som feiret bursdag og sa at etter en uke med eksamen, kjæreste med blindtarmbetennelse og en bestevenninne med hjertesorg, så orket jeg ikke annet enn å dra hjem. Så det gjorde jeg. Det var meg, varm katt, teppe, grønn lesestol og Sex, lies and videotapes på tv-skjermen.

I love you in the morning, when you’re still hungover, synger Bloc Party og om morgenen, når jeg våkner etter en natt full av mareritt, sånne som man ikke helt skjønner ikke er virkelige når man våkner, så våknet jeg også til en melding fra kjærestegutten som savnet meg, akkurat som jeg savnet ham.

På jobb i dag byttet jeg en cd mot sjokoladekuler, så to bøker og to cd’er mot en krokanrull og et kinogavekort. Jeg ble så glad at jeg måtte hvine litt på bakrommet. På torsdag var jeg på Splashgirl-konsert, de spilte Sigur Ros og jeg tenkte på de man skal tenke på når man hører Sigur Ros, eks-kjærester og nåværende kjærester. Tidligere nevnte eks-kjæreste sendte meg en melding der det sto Would you smile again for me? og jeg svarte: Alltid, Sigmund. Alltid.

Enda tidligere så jeg Farvel Falkenberg på kino, og da David leste fra dagboken gråt jeg. Den sommeren var så vakker, grønn og full av morgener som somre skal være. Det var en trist, men nydelig film, se den bare for bildenes skyld, og for musikken. Hvordan kan noe som bare er skrevet, diktet opp, være så ekte? Er det ikke sånn med alt jeg leser, som jeg elsker?

Jeg leser Marisha Pessl’s Special topics in calamity physics, den er ikke, som Aftenposten hevder: Alt en leser kan ønske seg. Ghostwritten av David Mitchell, derimot, den er virkelig alt en leser kan ønske seg. Det fortalte Frøydis meg for lenge siden, det var faktisk noe av det første hun noengang fortalte meg. Etter mange gode bøker, var det endelig Ghostwrittens tur. Det er jeg glad for.

I sengen min ligger det en katt og sover. Snart ligger det en Linn og sover der også.

Og om ikke så altfor mange dager ligger det kanskje en kjæreste ved siden av meg også. Helt inntil. En som puster og er varm. Den fineste jeg vet om. Selv i bakrus, eller med blindtarmbetennelse, bustete hår, udusjet og shabby. Akkurat som det skal være.

Jeg har sommerferie, jeg skal bruke den på ord, smil, varme, sykkel, trær, musikk og gode klemmer.

På Roskilde har jeg, i løpet av årene, opplevd noen av de beste øyeblikkene i mitt liv. En av heltinnene mine sa en gang at livet bare er en serie øyeblikk. Hun har sikkert stjålet det fra et sted, men det er greit. Mine øyeblikk kommer gjerne fra et jorde i Danmark, med slitne joggesko på beina, regn i håret og nakken og et smil jeg bare har på Roskilde. Roskilde-smilet. Jeg vet ikke om jeg skal skrive dette kronologisk, og begynne med første gangen jeg sto og ventet på at portene skulle åpne og kjente at det kilte i magen da folkehavet begynte å telle ned fra ti ti sekunder på fem. Eller om jeg skal begynne med det siste, da jeg satt på en buss på vei hjem og så på det slitne, brune jordet og var sliten etter en nesten søvnløs natt og visste at om bare et døgn kom jeg til å begynne å glede meg til neste gang. Brun i ansiktet av alt støvet, dødsliten, illeluktende og hes, men med en hel festival i lomma og hjertet. Og en festival er noe helt spesielt.

Roskilde har gitt meg to av favorittfilmene mine, noen av de beste minnene jeg eier av forholdet mellom ekskjæresten min og meg, konsertopplevelser som overgår alt annet jeg har vært med på, veteranstatus etter to år, tålmodighet i køer av all slags sort, verdens beste tjej som bestevenninne, latterkramper som varte opptil flere timer og en forkjærlighet for dansker.

Hvorfor Roskilde? I 2004 var jeg sammen med en gutt. Han hadde vært på Roskilde i 2003. Han hadde møtt The One, drukket seg dritings, røyka noe han ikke burde røyka på Björk, gått glipp av Sigur Ròs og Coldplay, og nå skulle han tilbake igjen. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg ble med. Hvem hadde trodd at den festivalen skulle definere sommerferiene mine årene fremover.

Roskilde 2004 ga meg verdens beste tjej i en sving på East, Eternal Sunshine of the spotless mind på kino på vår utflukt til Køben en regnfull dag, Thomas Dybdahl som la seg ned på scenen, tok seg en røyk og sa: Fy faen…, leire som rakk meg til leggen og slukte shelltoes’ene mine, verdens beste pizza, erfaring med å jekke opp pils med lighter,
ekte glede over å se grønt gress første festivaldag, lyden av regn på teltduk og knasende knekkebrød i soveposen, lyden av to gutter som synger To fulle menn så falskt og høyt de kan på vei til ølboden for rope: Vi vil ha øl! tre timer før de åpner, en siste natt som innebar stjeling av alkohol fra en full nordlending, soloppgang, latterkramper og fåfengt teltbrenning fordi alle teltene var så våte av alt regnet.

Roskilde 2005 ga meg en ekskjæreste som satt utenfor teltet mitt om natten og snakket med andre jenter og gjorde meg søvnløs, en bestekamerat som holdt meg med selskap når jeg gikk hjem tidlig, en helomvending ved festivalstart da jeg endte opp med å gå sist i seng, samle sammen kent-konfetti og kaste det utover campen, dra tidligere nevnte ekskjæreste ut av teltet for å gå på tokt, hvor vi møtte en full danske med helheim-øl på en og en halvliters flaske som han gladelig delte, helheim-nasch i campen ved siden av som insisterte på å høre på DDE natten lang, tagging på telt til venner og kjente og mindre kjente, lasagne klokken halv seks om morgenen når solen sto opp, nordmenn som hørte på Maria Solheim og tilbød oss en gammel dansk, jeg drakk saft, Dave Grohl som stoppet meg på vei til en lang dokø med å skrike at han hadde en confession to make, I’m your fool og jeg stoppet opp og fikk med meg den beste konserten med Foo Fighters, sendte melding til tidligere nevnte heltinne da de spilte Everlong, å legge seg tidlig en konsertdag og bli dratt ut av teltet av tre av guttene i campen som ville ha meg med på helheim-nasch og kose med håret mitt, jeg endte opp med å ligge utenfor teltet i gresset i soveposen og bli pjusket i håret fra to sider, mens Duran Duran spilte bak trærne, og til slutt en siste natt der jeg ble tilbudt øl (som jeg solidarisk bare sendte videre til gutta i campen min) fra Skarnes-folka i campen ved siden av vår, snakket med en som hadde lært å spille gitar av Thomas Dybdahl, og kapitulerte og ble med, igjen, tidligere nevnte ekskjæreste inn i teltet klokken fem om natten. Ingen vellykkede teltbrenninger denne natten heller, forresten.

Roskilde 2006 ga meg veteranstatus, 2 kool 4 skool-flagg som vi stolte viftet med på vei fra East-inngangen til West-inngangen, pasta med pesto, egen partykoffert med zoo og
karameller, langvarig venting på Axl Rose, også kalt n’ Rose, som ikke dukka opp før vi var på vei mot Sigur Rós, der jeg holdt meg fast i meg selv for å ikke falle fra hverandre, der jeg sto på den sterkeste konsertopplevelsen i mitt liv, hengekøye å lese i, A love song for Bobby Long i et støvete film-telt, blå solbriller, kort skjørt, Hjertet er en ensom vandrer av Carson McCullers som vi fant på Roskilde Antikvariat, en bag full av bøker og skitne klær på vei hjem, tusen internspøker med verdens beste tjej, en konsert med Placebo der jeg lå på gresset utenfor og halvsov mens noen tyske 30-åringer delte den tjukkeste jointen jeg hittil i mitt liv har sett, og en siste natt som bestod av lite teltbrenning, litt soving og stor nysgjerrighet rundt om verdens beste tjej klarte å kapre nåværende Pariserpojk.

For en liten stund siden fikk jeg en kommentar på mitt forrige Roskilde-innlegg, skrevet rett etter at jeg kom hjem i sommer, en ganske så kritisk kommentar om hva Roskilde egentlig dreide seg om. Kommentatoren sa at jeg kunne finne meg en hippiefestival i Tyskland i stedet, og at Roskilde virkelig dreide seg om «drekking, puling, knusing og brenning av ting». Alt jeg vil si til det, er:

Hvis det er alt du har fått ut av en festival, så har du sovet for mye.

Roskilde er musikk, leire, støv, sol, øl, blå himmel selv i 2004 da vi vassa i leire, hengekøyer, lengre netter enn noen andre steder, smil, latter, utrolig morsomme mennesker overalt, god mat, køer, køer og atter køer, kanelsnegler og en lille Matilde, å ringe hjem fra en skitten telefonkiosk og prøve å fortelle alle de fine tingene i løpet av en dansk 20-kroning og selvfølgelig feile, og sist, men ikke minst: kärlek.

Jeg tror ikke lista blir noe mindre positiv av den kommende festivalen. Og jeg har ikke tenkt å finne meg en hippiefestival i Tyskland. Det får du gjøre sjæl. God sommer.

Det er stille her fordi jeg ikke har noen historier å fortelle. Jeg går på jobb, skriver eksamen, rydder, pakker og betaler regninger. Jeg har to uker igjen å skrive på, og i de to ukene skal jeg jobbe og fortsette å pakke og vaske hybelen min også. Bilen til pappa har gått i stykker, så hvordan jeg nå skal kunne flytte sakene mine sakte, men sikkert over til Gamlebyen, det er for meg et mysterium. Men det årner seg.

Da jeg gikk til bestekameraten i regnet i går, med min rosa paraply over hodet, skrudde jeg av minidiscen min for å høre på regnet. Det var stille bortsett fra tappingen av regndråpene, midt i byen var det stille. Regnet gjør det med byen. Jeg liker hvordan regnet tapper på de bare leggene mine.

Når ting er håpløst, og jeg må legge meg ned på gulvet, så puster jeg rolig og prøver å tenke på fine ting. Jeg tenker på den gamle damen jeg så på biblioteket som syklet og hadde med seg sykkelkurven sin inn på biblioteket. Den fylte hun med bøker. Jeg tuller ikke når jeg sier fylte. Hun satte dem side om side, med ryggen opp, åtte ganger to bøker. I sykkelkurven. Jeg var utrolig fascinert og ble stående å se på henne og sykkelkurven hennes helt til mannen i låneskranken måtte kremte for å fortelle meg at det var min tur.

I sommer skal jeg også lese. Da bor jeg i en hybel, alene med katten, og jeg har mange fine tekopper og et rent kjøkken. Vinduene som nå for øyeblikket er ødelagte, skal da være i orden. Veggene som nå er møkkete og tomme, skal da være fylt med bilder av smil og musikk og kärlek. Og bokhyller. Jeg skal igjen få lov til å ha hauger med bøker på gulvet, stabler med uleste ord, magiske høyhus med eventyr og smil.

Jeg hater å flytte. Jeg hater å bo i en unntakstilstand, trippende på tærne hele tiden, ryddig ryddig ryddig, visning, bilder, rydd under senga også, rydd vekk alle spor etter det livet du har levd her de siste to årene. Eksamen skyves inn under den grønne stolen min, og selv om jeg drar på jobb, så banker den meg i bakhodet. Om to uker er jeg ferdig. Med det meste.

Jeg sa i går, da smilegutten og jeg satt ute på verandaen og spiste frokost, at jeg aldri har gledet meg så mye til sommeren før. Ikke engang da jeg gikk på barneskolen og sommerferien var det beste av det beste, bedre enn julaften og bursdag til sammen. Jeg har fri i sommer. Tre uker fri, med bare meg og bøkene mine og hybelen min, katten min og kjærestegutt og bestevenninne. Selv om de jobber begge to. Det betyr bare at jeg skal kjøre tog til Larvik og bade i Farris, stå utenfor jobben til kjærestegutt og vente på ham når han er ferdig, og lese bøker og skrive når de jobber. Alene.

Jeg skal fortelle dere historier som ikke handler om eksamen, stress, rydding og å flytte i slutten av juni. Da bor jeg i en hybel med blå dør. Der bor det en elefant som bringer lykke. Jeg kjøpte den for en tier på loppis i helgen. Han har flyttet inn allerede, det gjør meg ganske rolig. Det, og tanken på bøkene. Den gamle damen og bøkene.

Jeg ønsker meg en sykkel med sykkelkurv.

Jeg plukker bildene mine ned fra veggene, flytter møbler ut i boden på verandaen, og pakker bøker ned i esker. I går var jeg på visning i en hybel som er altfor dyr, og det er verken bad eller toalett der, det er ute i gangen og nede i vaskekjelleren, og må deles med den andre hybelboeren rett over gangen. Jeg får en blå dør, da. Og to store vinduer. Og et fantastisk stygt kjøkken. Og katten min kan bo der sammen med meg. Men alt dette er bare sant om jeg vinner prutingen etterpå. Om jeg klarer å leke tøff og si at jeg må få det femhundre kroner billigere. Krummis og jeg går nedover til bussen etter visningen, og jeg spør henne om hun syns jeg er gal som tenker at dette er godt nok. Nei, sier hun. Jeg hadde tatt det på et sekund hvis det var det vi ble tilbudt i Paris, sier hun. Det er en lang nedoverbakke å gå til bussen, og det er grønt der allerede. Mine naboer blir villa-beboere med to biler og fem dvd-spillere. Jeg tenker at jeg kan bli som hun i Saman er ein mindre aleine. Selv om hybelen min er hakket bedre enn hennes.

Jeg kan gå tur på gravlunden og gå hjem fra öyafestivalen om natten. Også kan jeg lære Biggen å hoppe inn og ut gjennom vinduet. Det blir bare meg, et stygt kjøkken, et stort rom til bokhyllene mine, tv, seng, sofa og tre stoler. Jeg kan invitere på te, som hun gjør i I dag er ein fin dag. Jeg må ha mye fin te om noen skal ville være på besøk hos meg, tror jeg.

Bortsett fra dette, så feirer jeg bursdagen min den 1. mai i Birkelunden, og du er invitert om du har lyst til å komme. Du kan ta med deg en du liker eller er glad i, en grill, eller en du kjenner som har grill, mat å grille, noe å drikke og en klem. Eller et hei. Det skal være sol, og jeg regner med at vi første tropper opp med pledd og mat ca. klokka to.

Jeg ønsker meg en fin bok, en liste over hvilke tre bøker jeg skal låne neste gang jeg er på biblioteket, en dinosaurus eller sjokolade. Så vet du det.

Jeg tror det handler om å være lei av seg selv, på et vis. Denne følelsen jeg får, når jeg slutter å snakke, og det er så altfor tydelig at det er ikke deg, det er meg, og det gjelder alle jeg kjenner, det er ikke dere, det er meg, det er jeg som ligger våken og tenker på ting jeg har sagt og ting jeg har tenkt, og ting jeg har holdt på å si, og jeg er lei av alt sammen, jeg er lei av meg selv, om det er lov å være det. Jeg sitter på konsert med et colaglass og det blir for mye lyd av oppvarmingsbandet, det blir for varmt, og jeg har for mange tanker, og jeg reiser meg og går ut. Ut i den kjølige kveldsluften som allikevel ikke er kald. Jeg lener meg mot veggen og puster tungt ut, og verdens beste tjej står foran meg med armene i kors og puster litt selv. Jeg har ingen slagplan om hva jeg skal si, jeg vet bare at jeg ikke ville sitte der lenger, med meg selv, så jeg gikk.

Mot oss kommer ikkje ein, ikkje to, men tri medlemmer av verdens beste band, og vi blir stående og le oss hese av fortellinger om hvordan det gikk på konserten på Rock mot Rus, hvordan tim på Rock mot rus er som hånd i sko, hvordan de går fra lydsjekk og spør drosjesjåføren om hvor nærmeste ølutsalg befinner seg, og vi ler og ler, jeg får høre om diverse kjærester, og han spør hvordan det gikk med meg og… han som var med sist, og jeg ser ned i bakken og sier at joda, jeg fikk ham på kroken. De gratulerer og vi finner ut at hemmeligheten er en tim-konsert, da er alt i boks. Da har dere jo vært
sammen i… nesten tre måneder?, og jeg ler og sier «ikke at jeg teller, men vi ble sammen 29. januar, da.» De røyker ferdig og snur seg for å finne «noe som kan ligne en backstage» og jeg sier at jeg gleder meg til etterpå, og det gjør de også. Så går vi inn, og jeg finner en smilegutt i baren og jeg lener meg inntil ham og får et kyss også bærer jeg den ene ølen tilbake til plassene våre ved scenen.

Jeg snakker høylydt på veien hjem, om hvor bra de var i kveld, om hvor bra karer de er, om hvor godt jeg likte den nyeste låta, om hvor utrolig kult jeg syns det var at de kom bort til meg og snakka, jeg finner en barnslig glede i at jeg er for sjenert til å gå bort til dem, men at jeg allikevel ender opp med å klare å føre en hel samtale med tre av dem. Så sovner jeg og våkner igjen med den samme følelsen som har begynt å følge etter meg, og jeg ligger og tenker på meg selv igjen, at jeg ikke liker meg selv sånn jeg er, at jeg sikkert bare var pinlig kvelden før, at jeg uansett ikke hadde vært noe mindre pinlig om jeg hadde husket å ta med meg tiara og superLinn-tskjorte. Igjen, det er ikke deg, det er meg, det er meg og meg og meg, og alt jeg sier som jeg bruker for mye tid på å angre på.

Vi går på kinoteket og ser Kometen kommer, og jeg har vært stille hele formiddagen, under frokosten, redd for å fortsette å si ting jeg ikke liker selv, ikke at jeg egentlig sier noe dumt, det bare blir dumt når jeg hører det om igjen i hodet mitt, helt vanlige, dagligdagse ting blir fryktelig pinlige i reprisene som sendes i hodet mitt. Vi går etterpå, mot BLÃ… og han slipper armen min og jeg tenker at jeg egentlig bare burde dra hjem, gå før jeg ødelegger dagen for dem alle sammen, men jeg kjøper en jordbær-is og sier: Vet du hva? Du er favoritten min, til smilegutten, mens jeg spiser og han stopper for å kysse meg på kinnet. Når jeg sier sånne ting, er det ingen pinlige repriser i hodet mitt i ettertid, det er bare helt riktig.

Jeg kjøper en lommebok og en notatbok, går opp en skummel trapp og setter meg ned på fanget til smilegutten og utsetter alt jeg kan å gå hjem for å skrive ferdig diverse oppgaver. Når jeg endelig klarer å karre meg opp, har sagt hadet til verdens fineste tjej og hennes pariserpojk og gitt kjærestegutten et kyss, så går jeg mot solen og varmen, og blir stoppet rett før jeg er ute med at kjærestegutten har løpt forsiktig etter meg, og så lener han seg inntil meg og hvisker at han er glad i meg, før jeg fortsetter ut mot den skumle trappen igjen. Smilet mitt da han sa det, har heller ikke blitt en pinlig reprise i hodet mitt. Oppgaven er skrevet, en kopp te er drukket, en ny oppgave er påbegynt og jeg vet at det forsvinner snart, «det er ikke deg, det er meg»-syndromet, som i denne sammenhengen ikke har noenting med forhold og å gjøre det slutt å gjøre, men rett og slett med meg og verden. Det er ikke verden, det er ikke verdens fineste kjæreste, tjej og hennes pojk, det er ikke den søte jeg bor sammen med, det er ikke bestekameraten, det er ikke katten, leiligheten, han i Molde, mamma, pappa, studievenner eller kundene på jobben, men det er meg. Men det jeg vet, er at det finnes en kur. Og jeg tror den kuren er å finne i tims «Sover». Så, skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvorhen du vil? Eller vil du tenke på det…? Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

Jeg tror det bare er å vente til det går over. Men, som sagt, kuren finnes der ute. Den er i en sang, i en tekst, i en følelse, i en kjæreste, i et smil, i et kyss, i en sommer. Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola?

BellX1 synger om å ha en bad skin day. Egentlig synger de om å være lei seg når noen er langt unna. Jeg fant BellX1 i en stol på sentrum scene. Jeg hadde akkurat tatt av meg jakka da jeg lente meg over rekkverket og fant dem på scenen. Jeg tenkte at de var ok, men så sang de denne. Bad skin day. Da reiste jeg meg opp og gikk for å kjøpe cd’en deres. Så kom Damien Rice og jeg glemte dem litt igjen. Men i dag hører jeg på dem.

Når jeg flyter bortover vannflaten og får vann over munnen og litt i nesa, så har jeg det veldig fint. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som svømmer. Jeg har alltid vært en sånn som stupte kråke under vann, og som prøvde å flyte som en stjerne. Frem og tilbake-svømming har aldri vært helt min greie. Men vi svømmer. Verdens beste jente och jag. Frem og tilbake. Mens vi snakker om ting. (Vi snakker selvfølgelig om pojkarna. Og litt om litteraturvitenskap fra tidlig 1900-tall.) Når jeg flytter, sier jeg, mens vi trekker pusten langs en bassengkant, så kan jeg svømme på Tøyenbadet. Det blir nemlig rett nedi bakken.

Johan Harstad sier i sin anmeldelse av Tore Renbergs bøker, at «det er flaut, denne oppveksten, det er pinlige år og de fleste av oss er takknemlige for at ingen gjorde opptak av stemmene våre, hva vi sa, hvem vi var, hva vi gjorde.» Han snakker om Jarle og hvordan det innimellom oppstår pinlige sekvenser i bøkene om ham. Men han forsvarer det altså med denne talen om å være ung. Jeg lurer på når oppveksten er over. 18 år gamle Linn lager minidisc og 20 år gamle Linn sitter undrende på t-banen og prøver å huske hvem hun en gang var. Nelly Furtado synger om å prøve på nytt og på nytt, og jeg kan huske at jeg en gang løp for å møte ham, han som var ham akkurat da, at jeg var lei meg og at jeg forstyrret ham på en malejobb han hadde den forsommeren, og at jeg ikke ville si hva det var jeg var lei meg for, at jeg bare ba ham om å gi meg en klem. Og det gjorde han. Så klemte vi. Og jeg ruslet hjem igjen, roligere. Det er rart at jeg ikke husker hva det var jeg var så lei meg for, men at jeg kan huske klemmen så godt da jeg hørte sangen igjen.

Oh, Christ, I’m such a dramaqueen, synger han i BellX1 og jeg veit hva han mener. Men han kan ikke noe for det, when you’re far from me. Det er bare sånn det er. Og det er greit. For meg.

Jeg går rundt med en koffert full av bøker og en dagbok, men jeg skriver ikke i den. Jeg satt på en benk en dag i solen, og skrev i min lille notatbok, der skrev jeg om tilfeldige ting man kunne se en solfylt dag på Nationaltheateret, et kjærestepar som kranglet i skyggen, et kjærestepar som kysset i solen, en dame som røyket med skjelvende fingre og en annen dame som satt med lukkede øyne bak et par store solbriller. Jeg skrev meldinger på mobilen, og holdt hånden min over den for å kjenne når den vibrerte med et svar fra en kjærestegutt. Vi gikk ikke tur sammen den dagen.

Jeg har ligget på gulvet fordi ting var håpløst, jeg har stått opp før klokken seks om morgenen for å forberede forsvarstaler på t-banen, og så gå opp to svingete trapper og møte en kjæreste i pysjbukse i døren.

I dag lå jeg på gulvet fordi jeg var stille, og jeg satte på Dogs av Damien Rice, og ba kjærestegutt om å legge seg oppå meg. Jeg liker denne sangen, sa jeg inn i nakken hans, den myke huden og den gode varmen. I rommet ved siden av hørte jeg latteren til verdens beste jente og kjæresten hennes, som er hjemme fra Paris i noen uker. Noen ganger er man bare stille. Vi gikk ikke tur sammen i dag heller, men vi satt på en benk og det kom en gammel dame som minte meg om farmoren min. Hun sa at skjørtet mitt var fint. Så satt vi foran på t-banen og gikk den lengste veien hjem til min mor. Der var det en danske og hans kone, vi spiste mat og dansken skjenket rødvin i glasset til kjærestegutt og var imponert over hans danske aner. Konen lente seg inntil meg på kjøkkenet og sa: Så utrolig pen han er, jeg klarer ikke å slutte å se på ham, jeg. Jeg rødmet og sa ja. Jeg klarer ikke å slutte å se på ham jeg heller.

Jeg prøver alt jeg kan å ikke trå feil, å ikke gjøre de samme feilene som jeg alltid gjør, men uansett hvor mange blondeskjørt jeg har, og uansett hvor mange mixtapes jeg lager, så blir det jo alltid noen feil. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? spør jeg bestekameraten. Jente møter gutt, gutt møter jente, så blir de kjærester og alt er fint? Fordi det ikke er sånn det funker, ler han tilbake. Men jeg syns ikke du er urimelig eller vanskelig, fortsetter han. Han har kjent meg siden jeg var 6 år gammel og ikke turte å gå på do alene. Jeg får stole på at han har rett, selv om jeg ofte føler meg som et dårlig menneske.

Men selv dager som begynner med å ligge søvnløs og tenke på en eneste dum setning kvelden før, et eneste dumt spørsmål og et eneste dumt svar, der jeg ikke rakk å lyve, fordi jeg ikke klarer å lyve uten å forberede meg på det først, kan ende med at jeg står på en t-banestasjon og fryser mens verdens heiteste gutt kysser meg og gjør meg varm i hele kroppen, før han går på t-banen og sender meg en melding der det bare står:

Jeg liker deg.

Jeg skrev, for hundre år siden, i papirdagboken min at det handlet om å ta kontroll på kontinentet. At jeg måtte sprenge det, samle alle tankene om ham og alle minnene vi har, og alt vi noen gang har gjort sammen, på et sted, også måtte jeg sprenge det, for det var for stort for meg. Det var for mye å gå rundt og bære på, for mye å ta med meg videre. Samtidig som dette skrev jeg om å høre på Sigur Rós, på en skive vi ikke engang hadde hørt på sammen, og jeg skrev at jeg drev med førsteklasses sutring. Dagen i dag er et bevis på at det hjelper å sutre innimellom.

Jeg blir oppringt av en jente som spør om det er jeg som ville ha en Damien Rice-billett. Ja, det er så meg at det gjør vondt, svarer jeg, og vi avtaler å møtes klokken ni utenfor Sentrum Scene. Hun fant meg på internett, og lette opp nummeret mitt ut i fra at jeg bor på Skullerud, og vips befant jeg meg inne på Sentrum Scene mens oppvarmingsbandet akkurat hadde begynt. Og ikke bare det, jeg fikk billetten av Helge. Helge som alltid er blakk, Helge som ikke har penger til Roskilde, Helge ga meg en 500-lapp og sa: Gi meg 200-lappen tilbake etterpå. Jeg ga ham noen kyss på kinnet og sa at jeg elsker ham litt nå. Det Helge ga meg, var Damien Rice som fortalte en historie om at noen ganger må man gjøre andre ting enn det man tror for å få det man vil. Han snakket om kuer og jorder, og jeg så for meg grønt gress og løvetann. Han spilte Rootless Tree så jeg måtte holde meg fast i gelenderet foran meg og gjemme ansiktet mitt i hendene mine.

Da han spilte Cannonball gråt jeg uten at jeg visste at jeg kom til å gråte, og det er ikke for stort, ingenting er for stort for hjertene våre, det er rart hvor mye det egentlig er plass til, det er kanskje det største jeg har opplevd, men det er plass til så mye mer. Jeg gråt da han sang ordene som var med meg da jeg gikk, da han sang at det var noen ord jeg ville høre, men som aldri kom.

Da jeg tok på meg det meterlange skjerfet mitt og gikk ut i kulden, sendte jeg en melding fra mobilen min, til helt riktig gutt, der jeg fortalte om Damien, at han var en bra en, og da jeg satte på Minidiscen min, som jeg kjøpte for 8 bøker av en studievenninne, den funker, så smilte jeg og tenkte at den gutten skal jeg ligge ved siden av i morgen kveld. Den fineste gutten jeg vet. Samme hvor mye Damien synger om alle de fra fortiden.

Read me your favourite line, synger han og jeg åpner postkassen min og finner en cd og et brev fra ham. Jeg leser det, stående ved stuebordet, med katten malende ved siden av meg, en sløv hånd over ryggen hans og et smil om munnen. Jeg går inn på det rotete rommet mitt, setter på Damien Rice og ser på cd’en jeg alt har brent til ham, uten at jeg klarer å fullføre det brevet jeg begynte på i forrige uke. Some things, they stay the same like time. There’s always time.

Det er kontroll på kontinentet, stålhånd, og det er greit nå. Jeg skrev, enda en gang i papirdagboken, den får alle tilståelsene, jeg lyver ikke i dagboken min, selv om Ane Brun synger at jeg gjør det for å rettferdiggjøre valgene jeg har tatt, uansett, jeg skrev at skjebnen ikke ville at jeg skulle gå på denne konserten, fordi det ville gjøre for vondt, det ville bli for mye for meg, det ville ødelegge igjen. Det hjelper ikke å distansere seg fra det en periode, og tro at alt går fint, for med en gang noe skjer, med en gang han ringer elle rmed en gang Damien åpner kjeften sin, så er det like ille. Men jeg visste at skjebnen tok feil denne gangen. Og jeg beviste det.

What I want from you is learn to let go, og jeg har klart det helt fint. Takk, Damien.

Takk for beviset.