Ingenting

Det lukter vinter mellom de gule bladene. Hvis du går helt inntil, legger nesa ned til det kalde, papirlignende bladet, så lukter det vinter. Det kjennes som vinter, følelsen av hodetelefonene over ørene mine, den kalde, harde lyden av kents nye singel. Er den bra? spurte jeg. Nei, sa hun. Synth, var hovedordet. Jeg liker synth, sa jeg. Før jeg hadde hørt den. Jeg liker fortsatt synth. Nå som jeg har hørt den.

Det passer bra at kent kommer med Ingenting nå. Det passer egentlig alltid bra med kent.

Hei Linn, liker du bare band som heter guttenavn, du? Ja, nesten. På en måte.

En gang, for lenge siden, da jeg drømte om en om natten og stirret ut på gule heisekraner fra trikkevinduer og bussruter, da jeg tråkket i kram snø og hørte på vinterdiscen min, pleide jeg å skrive historier i hodet, om samtaler vi skulle ha, øl i baren, svette konsert t-skjorter, nervøse smil og cd-spilleren på utestedet skulle spille kent, og vi skulle le av at jeg bare likte band som hadde guttenavn.

Han skulle le av meg når jeg snakket om sangene deres med like stor entusiasme som for det andre guttenavn-bandet, kanskje med enda mer entusiasme, siden disse gutta faktisk har utgitt ti år mer med materiale å være entusiastisk over, og jeg skulle lukke øynene når trommene kom, hør nå, skulle jeg si, og han skulle være stille og se på meg når jeg viftet med hendene mine i trommetakten. Men hvem liker du best, da? skulle han spørre, mens han tok en slurk av ølen sin og hevet øyenbrynene. Hvem er best i verden, liksom? Du, skulle jeg svare, fortsatt med lukkede øyne og armene hevet over bardisken og ølglasset. Du er best i verden.

Sover

Jeg leser det du skriver, men jeg tror ikke på deg. Jeg snur meg rundt, i sengen der jeg burde byttet sengetøy og dytter katten unna puta. Jeg kommer hjem sent, altfor sent, og i stedet for å sove, skrur jeg på dvd-spilleren, ser enda en episode av Twin Peaks alene. Og enda en. Det er altfor mange. Rockettothesky sang i det lille rommet på Nasjonalbiblioteket, og jeg tror jeg smilte selv om jeg ikke helt mente det. Jeg misjonerte mitt budskap om tim på trikken hjem, og jeg tror jeg smilte da også. Jeg tror tilogmed jeg smilte inne på rommet til Krums opptil flere ganger tidligere på kvelden. Jeg smilte da Thomas lagde middag til oss, jeg smilte da vi spiste den, og jeg smilte til naboMia som jeg møtte på bussen. Jeg smiler og smiler og smiler.

Jeg hører på tim og bena mine går i den takten sangen tilbyr. Fort hvis det er Full hollender, sakte hvis det er Sover. Jeg må stoppe innimellom, bare for å høre ekstra. Jeg må stoppe rett før første refrenget på Sover, når det blir stille et mikrosekund før både Morten og refrenget begynner igjen. Jeg må stoppe når han skriker på slutten. Jeg må stoppe på May Irene når koringen har blitt tydeligere. Jeg må stoppe på Piano når stemmen til Morten er både lys og mørk samtidig. Jeg stopper så ofte at jeg ikke kommer meg hjem, og det er like greit, for hjemme er jeg alene, sammen med katten, i en rotete hybel, med en dvd-boks med Twin Peaks og i går pauset jeg bildet av Donna og James som kysser i sofaen, og jeg gråt ikke. Jeg gråt ikke.

Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvor hen du vil, eller vil du tenke på det? Skal vi skrike eller le, ikke spør meg om jeg tør.  Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

For jeg er din, du gjør hva kan og er det mere nå, si i fra. Jeg er din, du gjør hva du kan, men er det mere nå, si ifra…

Noen farer forbi mellom asfalten og sola. Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover.

For du er min (jeg er din) jeg gjør hva jeg kan, er det mere nå si i fra. Du er min (jeg er din…), jeg gjør hva jeg kan, og er det mere nå, si i fra… Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola…? – tim, Sover

Lübeck. Løp og kjøp.

Hei, jeg skal bestille noen skiver, jeg. Jaha, sier damen. Hvilke da? Blokk5, sier jeg. Har de gitt ut flere enn den ene? spør hun mens hun taster iherdig på pc’en sin. Eh, nei, jeg tror ikke det, sier jeg. Ja, for det er Scandals & Animals du skal ha? Ja, sier jeg, det er jo det. Den har vi! sier damen. Oj, sier jeg. Jeg trodde ikke den fantes noe sted. Men, eh, ja, så skal jeg ha Lübeck av tim. Hun taster noe på pc’en igjen, og igjen. Og igjen. Hva var det de het, sa du? Tim, sier jeg. T. I. M. Tre stykker, sier jeg. Går det greit å betale depositum for alle tre? spør hun. Ja, jeg hadde regna med det, sier jeg. Ok, sier hun. Så går hun for å hente Blokk5. Og hun kommer tilbake med ikkje ein, men to skiver. Hun legger de foran meg på disken og sier at de nettopp hadde fått inn den tim-skiva. Jeg smiler fra øre til øre og lirker skiva til meg mellom pc’en hennes og en bankterminal. Shitmandude, sier jeg. Hva er det for noe, egentlig? spør hun. Og jeg prøver å fatte meg i korthet, og i ord som kan forstås og kanskje høres interessante ut for en annen enn meg, men jeg tror ikke jeg helt klarte det.

Spol tilbake:

Jeg går inn i min tredje Platekompaniet-filial og går bort til kassa, får blikk-kontakt og formulerer meg tydelig. Tim, sier jeg. De taster og taster, spør igjen og igjen, og jeg staver tålmodig det tre bokstaver lange navnet. Trond. Inger. Magnus. Nei, den har vi ikke, du. Indie-gutten bak kassa smiler ironisk til meg og sier at nei, det bandet får de nok ikke inn noe av hehe. He he. Jeg har sett ham før, har til og med hørt ham snakke om dem, han sa det var så jævlig norskt. Javel, tenker jeg. Men det må da ha engasjert deg LITT siden du i det hele tatt gidder å ha en diskusjon om et band der du hevder at det er dårlig fordi det høres norskt ut. Jeg tenker jo egentlig at det er cred i seg selv at han har giddet å kaste bort litt av sin dyrebare tid på å i det hele tatt diskutere favorittbandet mitt, og at det egentlig var ganske morsomt at han gjorde det en gang jeg var i nærheten. De finnes i hvert fall i vokabularet hans, men tydeligvis ikke i cd-hyllene i butikken der han står og henger. Nei vel. Deg om det.

Spol fremover:

Jeg går ut av min faste Platekompaniet-filial der jeg har brukt nok bonuser fra stamkunde-kortet til å fylle tre nye, med skjelvende hender og den altfor lenge etterlengtede tim-skiva i hånden. Jeg smiler så bredt at jeg tror jeg så sinnsyk ut, jeg tok opp discman’en fra min overfylte veske, tung av pensumlitteratur, og klikket cd’en på plass, tok på meg headset’et og trykket på play.

Hvis du lurer på hva jeg har gjort i dag, så har jeg hørt på tim. (Og vært på litteratur på mono, snakket med københavneren, vært stille med kjærestegutten, pirket på buksestoffet hans, varmet fingrene hans i mine halv-vanter med stjerner på og sett Frode Grytten se på lp-plater på Youngstorget, men det er ikke dette som er viktig i dag!)

Jeg sa, allerede før jeg hadde hørt skiva, at «dette er den ultimate Lübeck!». Jeg sa det allerede før jeg hadde hørt den, på grunnlag av de versjonene som var lagt ut på diverse nettsider, ikke alle sangene riktignok, men nok, mente jeg. Den ultimate Lübeck finnes, og den kan faktisk kjøpes på Platekompaniet selv om visse besserwizzere mener den ikke kan det. Jeg hadde helt rett. Det er helt sant. Og den gjør seg best med mye lyd, og gjerne i headset med litt kvalitet.

Mens jeg hørte på den for femte gang i dag, så slo det meg at de har gjort akkurat de tingene de burde gjort. Det er den riktige May Irene du vil få høre, det er den perfekte 21 gram, den perfekte Sover osv. At rekkefølgen er fucka, det må du bare overse. Og at jeg er fastkjørt på å prate om tim og ting som har med tim å gjøre de neste ukene, det må du også bare overse. Det bare er sånn. Det må gjøres.

Jeg lover å komme tilbake med hjerteknus, hjertesorg, hjertegrublerier og kärlek snart, men først skal jeg bare slite ut Lübeck og si de tingene som må sies om tim. Det går mye fortere over hvis du kjøper skiva. Jeg lover.

Ã…rets viktigste bloggpost

Ok, hør på meg nå.

For 5 år siden fant jeg en demosingel i en pappeske på et kontor i NRK. Det var bilde av en by, og jeg lurte på hvem det var som hadde laget den. Jeg kom hjem, skrudde på stereoanlegget, la inn skiva og så på når cd’en forsvant inn i stereoanlegget. Jeg trykket på play og ble stående. Jeg hørte tekstlinjer som ikke lignet noe jeg hadde hørt før, og et gitarriff som ga meg frysninger på ryggen. Jeg hørte på den singelen resten av kvelden.

Det var to sanger på den, etter fem timer kunne jeg dem utenat. Jeg hadde med den ene av de to låtene på samtlige mixtapes jeg lagde de neste 3 årene. Vinter, sommer, høst, vår, kärlek, kjærlighetsorg, hurramegrundt eller regnfulle dager.

Jeg fant ikke ut hvem det var som sto bak. Jeg gikk rundt i Oslos gater med stemmen hans på øret og hver gang jeg gikk forbi noen som kunne se ut som at de lagde sanger, så pleide jeg å ta av meg hodetelefonene sånn at han kunne høre hva jeg hørte på når han gikk forbi. Kanskje det er han, tenkte jeg. Han med gitaren. Han som sitter der med skinnjakke. Han med de slitte joggeskoene der borte. Han som går inn på Råkk & Rålls nå. Hva med han? Men det var ingen av dem.

I avisen en tidlig vintermorgen i 2005 sto det en liten notis på konsertsidene om at Movie og et band til skulle spille på John Dee senere i januar. Jeg rev ut den bittelille annonsen og viste det frem til min daværende kjæreste. Nei, sa han. Det kan jo ikke være dem, det er sikkert hundre band som heter det.

Vi gikk på konserten. Vi sto foran. Jeg dirret da oppvarmingsbandet Movie var ferdige med sitt sett. Ut på scenen kom det noen mennesker jeg aldri hadde sett før. Vokalisten hadde lang pannelugg som falt foran øynene hans. Han hadde rød t-skjorte og slitte olabukser. Lyset traff ham bakfra og gjorde håret hans gyllent. Bandet bak ham begynte å spille, trommer som hjertebank, gitarer som hviskende stemmer, og han lente seg inn til mikrofonen. Han pustet ut.

Vi er Tim, sa han. Vi skal spille litt for dere her i kveld.

Bandet i mitt liv hadde entret scenen og jeg hadde gåsehud fra første sekund. Og de spilte. Hjertet mitt banket takten, benene mine dirret i samme rytme som bassen, pianotoner fra keyboardet strøk meg i nakken, på kinnet, langs ryggraden. Og stemmen. Den stemmen. På en senere konsert gikk vokalisten forbi meg før de begynte, han sang på refrenget i låten de senere åpnet med, og jeg holdt på å miste colaen min i gulvet.

Glem alle rockestjerner dere har hørt før, glem alle dere har hatt på veggen, glem de dere har lest om i avisene, glem de dere har hørt på radioen. Tim er ikke som noen av dem.

Tim er asfalten i parkene rundt om i byen, de er syklene som står låst til parasollene, de er gresset om sensommeren før frosten kommer, de er den første snøen, og den siste med eksosen, de er summingen fra gatelyktene, lastebilene som kjører over en bro, dundringen fra godstogene om natten, det skitne glasset i den lokale kebabsjappa. Tim er kjæresteparet som krangler på vei hjem fra byen, de knuste ølglassene på gulvet etter en konsert, de svette t-skjortene, den våte luggen etter regnet, den som følger deg hjem eller deler en drosje med deg etter en bytur.

Tim er ikke bare et band, en skive, en demosingel funnet ved ren tilfeldighet for 5 år siden. De er en av grunnene til at jeg skriver, en av hovedgrunnene til at jeg hører på musikk, førsteplassen på heltelista, og en av mine største inspirasjoner til alt jeg gjør, enten det er å skrive, ta bilder, smile, le eller elske.

De som har lest det jeg har skrevet på internett lenge, de har hørt det før. De er kanskje lei. Men det er en grunn til at jeg aldri gir meg. Det er en grunn til at jeg er like gira hver gang. Det er en grunn til at jeg føler så sterkt om dette bandet. Det er ikke bare det at jeg vil dere skal komme på konserten, kjøpe skiva, høre på dem og dele dem med de dere er glade i, har vært glade i, kommer til å bli glade i.

Det er det faktum at dette bandet fortjener deres oppmerksomhet. De fortjener deres lørdagskveld, deres ører, deres tid, en del av deres liv. Jeg mener det virkelig. Mandag 3. september slippes skiva Lübeck. Lørdag 1. september feires dette på John Dee. Jeg skal dit, kjæresten min skal dit, MORA MI SKAL DIT. Skal du?

By this time tomorrow I’ll be over you

Jeg leser, jeg skriver ikke.  Jeg går, sakte fremover, med en bok i hendene, nedover en bakke, langs en fortauskant, over en bilvei, et gangfelt, inn på dagligvarehandelen 200 meter unna døra mi, ned til Middelalderparken og en festival som jeg endte opp med å forlate etter at Johan Harstad hadde lest et utdrag fra sin nye bok, som jeg da allerede visste at jeg kom til å lese, flere ganger, og gi bort til alle jeg kjenner. Kjente. Hvorfor er vi så glade i Albert Ã…berg? Fordi han ikke har hår, svarte Bjørn Esben Almaas. Eller, det er fordi han er så redd. Fordi han ikke er redd for å være redd. Jeg er redd for å være redd. Jeg er redd for å møte blikket til noen og se at de ikke møter mitt, med vilje. Jeg vet de ser meg, har sett meg, vet at jeg er der, at jeg ser at de ikke ser.

Men jeg er ikke redd for å si Hurra når Bjørn Esben Almaas introduserer Johan Harstad, selv om jeg satt helt alene i bokteltet, med vesken min som nærmeste nabo. Det satt mennesker rundt meg, andre var også alene, man er alene hele tiden. Når man lager te, når man går til butikken, når man leser en bok der noen en gang skrev om at mine bokhyller var bokhyller alle bøker drømte om å bo i. Jeg ser på bokhyllene mine, og hvis jeg hadde vært en bok, ville jeg gjerne bodd der. Så kan du nå mene hva du vil. Dere alle sammen, kan tro og mene hva dere vil. Det er lov, det. Det er det vi har meninger til. Ã… mene dem.

Jeg lyver når jeg sier at jeg ikke har skrevet, for jeg skriver mer enn noengang før, men jeg skriver ikke her. Eller der. På internett. Jeg skriver i bøker, med kulepenn, i den grønne stolen på kjøkkenet, foran vinduet, eller ved det hvite skatollet, eller i sengen. Jeg skriver om helt hverdagslige ting, skriver ting jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg skriver, hvem skal ville lese dette? Men så tenker jeg på Ragnar Hovland og hans Ei Vinterreise, der de fineste delene er dagbokdelene, som ikke egentlig handler om noe, annet enn filmene han ser, musikken han hører på, tingene han gjør, men så tenker jeg igjen: Men Linn, det er Ragnar Hovland… Heldigvis fortsetter jeg å skrive.

Jeg leser når som helst, hele tiden, mer enn før, når jeg går og når jeg står, og dermed skriver jeg mer. Jeg aner ikke hvor tiden til alt dette kommer fra, om den kommer fra at jeg sover mindre, spiser mindre, gjør mindre på jobb? Nei, jeg vet ikke. Jeg skriver ut pensumlister og snart skal jeg klippe håret. Jeg skal sitte på bibliotekene, der det er stille, og jeg skal lese og skrive, mest sannsynlig mer utenfor pensumlistene enn innenfor. Det er ikke pensum som er viktig. Jeg er fornøyd med å være en dårlig student. Jeg er snart ferdig med det. Det er greit for meg, sier jeg, det er greit. Jeg liker det. Jeg tør å være middelmådig, det hadde jeg aldri turt før. Jeg tør å mene at jeg ikke liker det vi lærer, at jeg ikke føler jeg trenger det. At jeg gjør akkurat det jeg trenger for å stå, at jeg går frisk og rask ut etter å ha hørt eksamensresultatene, som andre ville grått over, men som jeg skåler for, sier: Hurra for vel overstått, nå er jeg et skritt nærmere ferdig.

Ferdig.

Jeg hadde ingenting fornuftig å si, men dette er det jeg gjør om dagen. Jeg jobber, skriver, leser, leser, skriver, leser, jobber, sover, leser, leser, skriver, spiser, leser, kysser, tar av meg alle klærne, tar av ham alle klærne, kysser, sover, leser, leser, leser, leser, elsker, lever. Jeg vil gjerne grille og bade litt til før sommeren blir til høst, men det klarer jeg nok å få til. Ingen vits å bekymre seg. Det årner seg. Jeg leste gjennom en dagbok fra jeg var 18 og sønderknust, leste samtaler med ham jeg hadde glemt at jeg hadde. Det var både vondt og fint at jeg hadde glemt dem. Jeg trodde ikke jeg var en sånn som glemte sånne ord, men det var jeg visst. Kanskje det er derfor jeg skriver. Fordi jeg ikke skal glemme alt, som til syvende og sist er så langt fra ubetydelig.

Hurra.

All I ever wanted was your life

Jeg rydder i hybelen og finner en gammel dagbok under sengen. Jeg leser om R, sommeren i fjor, hvordan farmor ble sykere og sykere. Jeg finner to blanke sider i oktober, mellom 23 og 25. Den 23. skriver jeg: Jeg tror farmor dør i natt. Den 26. skriver jeg: Farmor er død.

Take it away, I never had it anyway, take it away and everything will be OK, synger Kiedis og i går på jobb fikk jeg et konsertbilde sneket inn foran meg på disken mens jeg sto og bestilte inn alle de engelske bøkene vi mangler. Kiedis ser sliten ut, han holder på mikrofonen med en hånd med en sånn halvhanske på seg. Flea spiller konsentrert på bassen sin. This is the way I knew that it would be with you.

Jeg har begynt å våkne om natten. Ved fem eller seks-tiden. Jeg gjorde aldri det før. Jeg står opp, ser ut av vinduet, drikker litt vann, går ut i oppgangen der det alltid er lyst for å gå på do, snakker med katten (som sover) eller blar litt i de forskjellige bøkene mine. I motsetning til min forrige leilighet plager det meg ikke at det ikke er ryddig her. Det var det jeg tenkte meg, at hybelen min ville kle litt kaos. Skullerud kledde ikke rot og kaos. Jeg trenger litt kaos rundt meg, for å føle meg hjemme.

Jeg får postkort i postkassa med navnet mitt på, Nemi og M-blader, regninger og noen regninger til. Jeg kjøper frukt på en sånn frukthandel og legger det i et fruktfat som står oppå kjøleskapet. Jeg leser avisen i den grønne stolen min, og hver morgen må jeg drikke en kopp te før jeg kan snakke. Det er godt jeg bor alene. Så ingen tenker at det er frekt eller noe sånt.

Men, jeg fant denne dagboka, den hadde falt ut av esken sin, for katten leker Tarzan mellom skatollet og eskene med ting i. Jeg ser på dagboken, blar litt i den, leser om følelser jeg hadde glemt jeg hadde, hendelser jeg hadde glemt skjedde, jeg er forlovet med Lars fordi vi hadde på oss The Clash-t-skjortene våre samtidig en gang. Han ga meg en lekering og jeg husker at det var i den perioden da jeg ikke ville innrømme for meg selv, heller ingen andre, at det var ham jeg så da jeg lukket øynene. Jeg leser om dager i fjor sommer da Sigmund kom innom jobben min, jeg leser om dager i fjor vinter da Sigmund kom innom jobben min. Jeg leser om mailer fra R, jeg leser selve mailene som ligger printet ut og brettet innimellom sidene i boken. Jeg leser om farmor som er syk, farmor som er død, farmor som er borte.

Ten more reasons why I need somebody new, just like you. Jeg hører på Red Hot hjemme, Loney, dear på jobb, diverse mixtape-sanger når jeg går. Jeg går og går, noenganger kommer jeg til bussen, andre ganger kommer jeg til en rød postkasse, et tre, en barnehage eller en trapp. Jeg har mistet paraplyen min, jeg har fått en ny mailvenn, jeg har funnet to gamle bokskatter på bruktmarked i Stavern (Bibbi bokkens magiske bibliotek og Sitt eget rom) og i kveld skal jeg bade i Sognsvann.

Jeg leser bøker om natten, ser på filmer på svensk TV, hører på regnet og skulle ønske at det kunne tordne og lyne snart. Jeg har begynt å jobbe igjen, og det er like fint som alltid. Annenhver bok jeg selger heter Harry Potter & the deathly hallows. Neste sommer det min tur til å lese den. Først skal jeg lese minst 80 andre bøker.

Nå skal jeg inn til byen for å møte en studievenninne, kjøpe melk og frukt og ta henne med til min kaotiske, sjarmerende hybel i Gamlebyen.

Standing in line to see the show tonight

Det regnet i bøtter og spann på Roskilde i år, den våteste festivalen noensinne, jeg var våt overalt, gjennom regnponcho, jakke, slagstøvler med Spiderman-plaster under på alle gnagsårene og ullgensere og sokker. Konserten som gjorde alt verdt det har fått alt fra null til tre stjerner i de forskjellige anmeldelsene, jeg kan altså aldri bli musikkjournalist da jeg tydeligvis har en musikksmak som ikke ligner noe her i verden. Jeg sto der, klokken ett om natten, og dirret i hele kroppen og plutselig sto de der. Heltene. På en scene 200 meter fra meg, for vi orket ikke køen for å stå nærmere. Vi sto bak der, mellom de to høye lydmastene, noen trøtte og fulle, noen bare trøtte og en Linn som var delt i to, det var 13-14 år gamle Linn som var i ekstase og den nåværende Linn som… ja, også var i ekstase. Også sto de der, altså. I levende live. Kiedis kom ut og jeg hoppet, så godt det var mulig med bena plantet i seig leire og gjørme.

Roskilde 2007 var vått, gjørmete, fullt av festivaltullinger som likte å spy, tisse på og rive ned telt i nærheten av der vi sov, og preget av litt laber stemning. Men det var også en solfylt dag i Roskilde by, der verdens beste tjej og jeg tok til oss en livsvisdom fra to fulle nordmenn som sto et par minutter og snakket med oss før de sa: Nå må vi gå, selv om vi elsker dere høyere enn himmelen, og vi så på hverandre og lo, og tenkte: Vi tar det til oss. Noen ganger må man gå selv om man elsker noen høyere enn himmelen. Det er greit.

Det var absolutt høy lyd av regn og diverse festivaltullinger gjennom teltduken, men også en lyd av en Øystein Greni fra Orange, en Björk i regnet, en Thomas på Arena, Peter Bjorn & John og Klaxons sammen på Odeon og, som nevnt, superhelter fra en Orange på lang avstand. Det var karameller fra en døende partykoffert, og så karameller fra en ny partykoffert, det var cola fra Tuborg-boden, pannekaker med is og syltetøy, pasta med pesto, økologisk Matilde på literspakning, verdens beste tjej i et telt rett ovenfor mitt eget, potetgull i regnet, lange morgener med en kjærestegutt som ikke fikk sove fordi han var bekymret for om teltet ville tåle alt regnet (det gjorde det, akkurat. 1 millimeter mer, og vi ville vært klissvåte begge to.), og igjen, jeg får ikke sagt det nok, en helt fantastisk konsert med superheltene i Red Hot Chili Peppers. Jeg tviler ikke på at dette er en av de svakeste konsertene de har holdt, men da tror jeg at jeg ville dødd på en av de beste, for dette var mer enn bra nok for meg. Setlisten var proppfull av akkurat de låtene jeg hadde drømt om å få høre live, men som jeg aldri trodde jeg virkelig ville få oppleve. Da de strøk av de første akkordene på Snow trodde jeg at jeg skulle besvime, da de kjørte på med She’s only 18 var det umulig for meg å puste normalt, og da de satte igang med Parallel Universe var det vanskelig å holde meg fra å lette fra bakken.

The world I love, the tears I drop, to be a part of the wave I can’t stop, ever wonder if it’s all for you?

Det var all for me, jeg er helt sikker, selv om jeg for første gang siden jeg begynte å abonnere på Dagsavisen har vært dypt uenig med Mode Steinkjer. Det var alt for i kveld. Nå må jeg gå, selv om jeg elsker dere høyere enn himmelen. Jeg har en date med en sommerferie full av regn, bøker, en tjukk katt og en varm kjærestegutt. Vi skal til Larvik i helgen og jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til å møte familien hans. Det er en sjeldent god følelse.

Come take a walk with me out into the summer rain

På mange måter minner denne sommeren meg om 2004, selv om alt er annerledes. Det jeg vet, det jeg har lært, er at Roskilde aldri blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det ingenting her i livet som blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det en god ting. Mest sannsynlig er det en god ting. Øystein Greni skal synge for meg fra Orange, det vet jeg. Han kommer kanskje til å synge om at it’s not all bad what’s going down the drain, come take a walk with me out into the summer rain, og vi skal smile i regnet, alle vi, alle oss på den våte festivalen. Jeg pakker varme gensere og slagstøvler, ser for meg klamme og våte klær og telt og store smil. Lars sa plutselig i natt: Jeg kjøper en presenning nå, jeg. Det var mørkt og jeg visste ikke at han var våken. Vi lå visst begge to og hørte på regnet. Jeg vet ikke om klokka var fire, to eller seks. Våkne var vi uansett. Jeg smilte og tok på ham. Han er varm når han sover.

I går falt jeg ut i veien med en bysykkel. Jeg fikk skrubbsår på kneet og en veiarbeider kom bort til meg med en kaffekopp i hånden og spurte om det gikk bra. Jeg sa ja og så stolt ned på blodet på kneet, hullet i den stripete leggingsen. Krummis stilte opp med kloke ord, Pyrisept og Spiderman-plaster. Skrubbsår går det fint an å fikse med Pyrisept og Spiderman-plaster, men noen av de dumme tingene jeg tenker innimellom er det litt verre å fikse. Forrige gang jeg gruet meg sånn til Roskilde, var jeg 18 år gammel og hadde aldri vært der før. Da visste jeg ikke hva det innebar i det hele tatt. Nå vet jeg det, og allikevel gruer jeg meg. Men jeg vet jo at det blir bra. Bedre. Best.

Jeg vet at det kommer til å være pizza i Roskilde-by, partykoffert, karameller, TP Musikmarked, BigBang, Beirut, Red Hot Chili Peppers, The Killers, Arcade Fire, Klaxons, Thomas Dybdahl, varme dusjer, lange køer, slagstøvler med sommerfugler på og et støvete kinotelt og verdens beste venninne. Også blir det nok mer varm kjæreste om natten enn jeg tror.

Når man ligger i telt hører man regnet bedre enn når man sover på Majorstua. I min nye hybel hører jeg regnet på asfalten utenfor kjøkkenvinduet. Jeg liker å høre på regnet. Jeg elsker det. I telt også. Så det er greit for meg om det regner. Jeg er klar. Mer klar enn Hove-festivalen var, for å si det sånn.

Min nye helt, uavhengig av alt dette her, heter Robert Reed Flatjord og har skrevet en helt fantastisk roman som heter Edward Nansen. Gjør deg selv en tjeneste og les den i sommer. Ikke les Special Topics in Calamity Physics, eller A thousand Splendid Suns eller A spot of bother eller Papillon. Les Edward Nansen.

En helt vanlig tirsdag

Noen synger i oppgangen, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Katten velter en stol i stua, mellom tørkestativet og alle pappeskene, han mjauer og sitter i vinduskarmen, noen barn utenfor bjeffer til ham, han blir redd og hopper ned, ser fra barna i vinduet til meg, der jeg står halvveis inne i stekovnen fordi jeg lager rundstykker. Dette er sommeren da jeg flyttet i hybel, da jeg flyttet alt jeg eide, alt jeg har samlet på i to år på et eget sted over til et nytt sted som er under halvparten så stort som det forrige. Jeg har stått på alle eksamene mine, og i dag var det en mann i butikken min som sa at jeg var heldig som fikk studere litteratur. ”Noen sier kanskje at det ikke er nyttig, at det ikke kan brukes til noe, men du blir et godt menneske. Det sier jeg deg, du blir et godt menneske av det.” Jeg rydder i noen bunker og lurer på hvorfor jeg ikke kan føle meg priviligert fordi jeg får lov til å studere litteratur. Men kanskje dette er semesteret. Med stor S. Kanskje det er innføring i amerikansk litteratur, mellomkrigstid og litterær kanon som er det store. Kanskje jeg nå blir en av de som nyter å studere, som ikke bare drar seg gjennom, såvidt over ståkarakterene. Det snødde utenfor, virvlet rundt menneskene, Beirut spilte karusellmusikken min, og det var som om sommersnøen danset til den, jeg lover, det var en musikkvideo rett utenfor jobben min, og plutselig kom det en jente utkledd som en kanin inn døren. Det er noen som synger i oppgangen der jeg bor, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Nå var det noen som låste opp en dør. Katten sloss med en av kjolene mine som ligger på gulvet. Jeg skal legge meg, jeg og min superhørsel.

Og alt skjer nå

Når jeg titter ut av vinduet mitt i hybelen, fra den grønne stolen foran tv’en, ser jeg et hus og en mørkeblå natthimmel, det er sommer og varmt i hele byen, jeg trasker hjem fra sentrum langs en bråkete bilvei, ser hjulkapsler og løvetann og en katt som hopper inn gjennom et vindu høyt oppe på veggen. En taxi kjører feil og snur flere ganger mens jeg går sakte oppover den lange bakken til stedet der jeg nå bor, sjåføren smiler til meg når han passerer meg for tredje gang. Jeg orker ikke å pakke opp noen av tingene mine, men har pakket ut av de små koffertene. Jeg har satt opp stereoanlegget, tv’en, dvd-spilleren og et hvitt skatoll. Jeg har lagt brevene jeg nå skal ta meg tid til å svare på utover den hvite flaten, og sorterer ting fra en eske full av papirer, blant annet en tegneserie jeg lagde en gang. For lenge lenge siden. Jeg hadde glemt mye av den.

Jeg våkner klokken syv av at jeg har to maur i sengen og får ikke sove igjen. Jeg åpner vinduet på kjøkkenet, det eneste som kan åpnes, ser ut på veien som skal bli min faste vei, den jeg ser på hver morgen, hver dag. Jeg er sliten og orker ikke å pakke ut da heller. Jeg ser på alle tingene, plukker boksen med teposer opp fra en åpen eske og setter den på kjøkkenet. Vannkokeren er pakket ned i en annen eske, og honningen står fortsatt på Skullerud. Jeg har ikke frokost og jeg har ikke penger. Pappa gir meg en femti-lapp, Frøydis gir meg en nektarin. Jeg bærer poser ut i bilen og forbereder pappa på at det ikke er en fin hybel. Han er enig. Han er stille når vi går inn, redd for å si så veldig mye, og jeg skjønner også selv at det kanskje ikke blir så lett å late som at jeg bare er bohem og at det er mer gøy enn trist at det er så stygt der.

Men jeg fortsetter med det. Jeg peker på maurene, de døde i vinduskarmen og de som kryper ut av hullene ved dørkarmen. Det er meg og maurene og en hybel med blå dør og en elefant. Og et hvitt skatoll der jeg kan skrive brev. Eller bok.

Jeg går, og kommer for sent til bussen, snakker med kjærestegutt og blir så lei meg at jeg begynner å gråte når vi ikke får sett hverandre før på mandag. Jeg lener meg mot murveggen ved bussholdeplassen og hører på soundtracket fra Me and you and everyone we know, og svelger hardt og tørker tårer og solkrem, titter ned på de brune converseskoene og asfalten.

Jeg går alene på tim-konsert og tenker at det egentlig ikke er så skummelt, dette har jeg gjort før, mange ganger, faktisk. Solen skinner meg i øynene og jeg ser ikke Torgeir som kommer mot meg før han står rett foran meg. Du kan sitte sammen med oss hvis du vil, sier han. Jeg blir med og smiler, de er glade for at jeg kom, og solen skinner i nakken min, i panna mi, i magen min. Det dirrer i beina når de begynner å spille og jeg sier hjertlig takk for konsert etter at de har spilt ferdig, før jeg går med litt rettere rygg og et litt bredere smil til trikken, der jeg sender en melding til kjærestegutt og spør om han vil møte meg, bare litt, før jeg skal dra videre.

Jeg går meg vill i Frognerparken, hilser på pappaen hans og vi snakker om litteratur, dansk litteratur, fengende litteratur, Anne B. Ragde-litteratur og litt av hvert. Jeg tar meg selv i å prøve å bruke litt voksne ord, og føler meg litt dum fordi jeg ikke tror det funker helt, men han ønsket meg i alle fall velkommen til Larvik hvis jeg ville.

Jeg går den lengste veien til mamma, og hun har kjøpt cola og melkerull til meg, lilleste og jeg ser på Brannmann Sam og leser noen bøker, Gubben og katten och sådär, før hun legger seg og sier at nå kan hun sove.

Sommeren blåser oppunder kjolen min, i håret mitt, langs halsen, mellom pengeproblemene som kom plutselig og uventet, den blåser bort maurene, lukten av fukt som slår deg når du kommer inn i hybelen, det at jeg ikke orker å pakke ut enda og at jeg bare sov fem timer i natt fordi jeg ble vekket av maur.

Sommeren og tim og kjærestegutt blåser bort de blanke øynene og at alt er håpløst. Og snart pakker jeg ut. Snart har jeg kjøleskap og frokost og komfyr. Snart har jeg penger på konto igjen, og bøker i bokhyllene, og jeg kan begynne å høre på festivalbandene mine. Cd’ene ligger i bunker, klare ved stereoanlegget. Peter Bjorn & John, Loney. Dear, Flaming Lips, Jens Lekman, Beirut, LCD Soundsystem. Kanskje er tim en del av min festivalsommer neste år. Med pilotbrillene sine, og enda flere nye, fantastiske låter. Bare vent.

Jeg er klar.