Om dinosaurer og The Shins. Litt.

The Shins synger om at Caring is creepy og jeg hører på dem og tenker at sangen er jo egentlig ikke trist. Den er ikke trist i det hele tatt. Da er det kanskje ikke så fælt å være redd for å bli glad i noen. Jeg trykker på play med en gang den er ferdig, og dette fører til at en jevn strøm av The Shins kan høres fra rommet mitt hele dagen. Ikke en cd, nei, en låt. Kun en låt. Hele dagen. Hadde jeg hatt noen å si det til, så hadde jeg lukket igjen døra på rommet mitt, bedt dem sette seg på sengen, og trykket på play etter at jeg hadde sagt at denne sangen kom til forandre livet deres. Men den eneste som sitter på sengen min er den tjukke katten, og han bryr seg lite om The Shins.

Det han bryr seg om er å være klump, å spise og å legge seg på puten min før jeg skal legge meg, sånn at jeg må ligge med ansiktet inni pelsen hans. Det er greit for meg.

Alt er greit for meg for tiden. Eksamensoppgavene er vanskelige, jeg smiler og tar på meg de slitte converseskoene mine som var sjokoladebrune en gang, og trasker ut i regnet for å dra på kollokvie. Kjøleskapet er tomt, jeg smiler og lager meg fire knekkebrød med masse nugatti på. Jeg søler brus på en av bøkene jeg hadde tenkt å gi til en bra en til jul, jeg smiler og leser den selv i stedet.

Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så kan jeg lage en liste.
Jeg ønsker meg:
– en liste med bokanbefalinger, cd-anbefalinger eller film-anbefalinger. Håndskrevet. Helst.
Dere må i det minste levere den i levende live, og ikke på mail. Det syns jeg.
– Hvis jeg må være meg av Geir Gulliksen
– julesjokolade
– skrivebøker
– 1001 books you should read before you die
– The Shins cd’er
– Sufjan Stevens julealbum
– fine bøker med hilsener foran
– smil
– en fin film
– kake
– dinosaurer

Hva ønsker du deg?

Gjennom taket

Det er nå jeg skal lese til eksamen. Det gjør jeg ikke. Jeg danser i stua og pynter meg til jeg skal gå på jobb. Jeg har et blått hjerte i halsen og jeg stiller meg opp fremfor den tomme, lille bokhylla som jeg har plassert alle bøkene jeg ikke har lest oppå. Ja, oppå. I en stabel. I seks stabler, for å være nøyaktig. I seks ca. en meter høye stabler. Jeg drar pekefingeren langs bokryggene, opp og ned, og tilslutt plukker jeg frem en bok på måfå. De skal leses alle sammen. Og jeg leser romaner i stedet for å lese om litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer, men jeg skal nok klare meg fint. Universitetet er ikke det eneste som gjør deg til et godt og belest menneske.

Jeg strekker armene mot taket mens Gogol Bordello synger at through the roof er den eneste veien å gå. Og underground, om vi skal være pirkete. Jeg sitter på bussen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg sitter på t-banen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg har jobbet og jeg leser Håkan Nesser og sender deg noen ord fra boken på melding. Jeg får melding fra en annen enn deg som spør hva en frøken som meg gjør på en kveld som denne, og jeg går av t-banen halvveis hjem og snur og drar tilbake til byen. Jeg snakker med Frøydis og tripper på tå i stua, vi hopper og ler og jeg viser henne akkurat hva hun skal gjøre og si til de menneskene som ikke er verdt hennes sjelekvaler. Vi feirer med juice og jeg glemte å lage sjokoladekake.

Jeg subber rundt i stua med tøflene til farmor og nynner. Katten går i sikksakk mellom bena mine og jeg drikker te med lynghonning og lager frokost. Jeg antar at det jeg prøver å formidle er at jeg smiler. Og at jeg ønsker meg flere bøker til jul.

De som skinner mest

Sengen min er full av sølefotspor, i dag tidlig lå jeg våken klokken seks, jeg hadde dusjet i glovarmt vann og pustet varme inn i lungene mine. Det er ingenting som er verdt å skrive om, jeg teller dagene til jeg er ferdig med eksamen og kan lese romaner igjen uten å tenke på at jeg heller burde lest pensum. Jeg kjører t-bane og batteriene på minidiscen min piper og tar slutt. Jeg rister min rosa paraply og lager en vanndam under setet. Det er ikke noe sort hull der. Det burde det vært. Og Tom Waits burde ventet på meg da jeg gikk av på Forskningsparken litt over åtte i mørket, og han skulle hatt på seg hvit dress, for the P.I.C. kler seg kun i hvitt, og han skulle sagt at jeg var en lucky bastard, og sendt meg avgårde til et bra sted. Tom Waits står ikke på t-banestasjonen, han er et annet sted, og det er egentlig jeg også, men jeg går på skolen, jeg jobber, jeg slipper ut katten og lager middag. Jeg vasker opp og skriver oppgaver.

Jeg legger kinnet inntil den kalde ruta og tenker at jeg kanskje må feire jul sammen med bare mamma i år. Det blir trist. Men sånn blir det når farmor dør og etterlater seg en familie spredt for alle vinder. Jeg besøkte graven hennes i går, brun jord og en veltet, hvit lykt. Jeg rettet den opp og klappet på jorden. Hånden min ble møkkete og jeg satt lenge på huk og snakket til en jordhaug. Om trivielle ting. At tannlegen sa jeg hadde fine tenner, null hull, at jeg gledet meg til å være ferdig med eksamen, at det regnet. Da hun levde snakket vi aldri om trivielle ting. Vi snakket om livet och döden och kärleken. Og litt om gutter. Så sang jeg Tyven, tyven og så reiste jeg meg og gikk.

Det blir bra. Og snart kommer noen og redder meg. Selv om det kanskje ikke blir Tom Waits.

It’s a small crime

Is that allright with you? spør Damien meg og jeg lukker øynene og sitter på trikken, det er sol og Damien har fortalt meg hva vi gjør når ingen andre er der. I morgen skal vi spise kanelboller, om ikke jeg har innbilt meg alt sammen, og til helgen skal jeg kanskje kjøre tog dit det snør, med nye ord fra Damien på en mixtape som Sufjan hittil har dominert. Jeg løp og skled ned bakken fra t-banen i dag og Sigur Rós glitret i ørene mine.

I går kom jeg inn døra hjemme, så dunket Frøydis og jeg hodene våre i veggen
samtidig. Jeg gikk inn på rommet mitt og la meg under dyna, helt under, også dukket jeg frem igjen og bestemte meg for å lese i stedet for å sove. Aidan Chambers er sært, men fint og jeg er glad for at jeg fikk en time mindre med søvn. Jeg glemte at jeg følte meg dum med en gang jeg åpnet boken og ble møtt med ordene: All skrift er hukommelse.

Min er svært selektiv. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal le eller gråte, men så lenge jeg gjør en av delene, så kan jeg vel regnes blant de levende. Og det er jeg glad for.

Så, en dag, skal jeg klare å bruke mer tid på å tenke på smil og bra ting, og ikke dvele ved kritikk av musikksmak, bitterhet uten logiske grunner, at jeg føler meg som Verdens Teiteste Person, at jeg ikke rekker banen uansett hvor tidlig jeg går og at jeg ikke skjønner så mye.

Damien Rice hører ikke hjemme i denne høsten, han er fra en annen tid,
et annet sted, en annen meg.
Damien Rice, du har nettopp kommet to år for sent med din nyeste plate.
It’s the wrong kind of place to be thinking of you.

Dette gir ingen mening, ikke engang for meg, and I’ve got no excuse.

Før kalte jeg denne følelsen kaos, og jeg var kaospilot, nå legger jeg meg bare under dyna og later som at noen leser for meg, om følelser som ikke har noe navn.

Lik meg når jeg er teit

Jeg limer tegneseriestriper på veggene mine og stirrer på dem, lenge. Få meg til å le, sier jeg. Kom igjen, da. Jeg snakker med meg selv når jeg er alene hjemme, teip og tack-it på fingrene, ansikt til ansikt med M og Pondus. En kopp med snart kald kakao på skrivebordet, fem halvferdige prosjekter liggende strødd utover gulvet på rommet og på skrivebordsflaten.

Få meg til å le, sier jeg og dunker pannen min inntil tegningene. Jeg lukker øynene og setter meg ned i sengen, oppå klærne jeg har lagt frem til begravelsen. Frøydis hjalp meg å plukke dem ut, og jeg kan ikke noe for at jeg følte meg ganske hjelpesløs da jeg spurte henne hva jeg skulle ha på meg. Jeg er 20 år gammel og burde kunne klare å gjøre sånt selv. Men det klarte jeg ikke. Jeg ville ikke engang prøve.

Jeg har gått rundt i en tåke av nesespray, varm te, ullsokker og ullpledd i tre dager nå. Jeg blir andpusten av å gå fra rommet mitt til kjøkkenet og må sette meg ned på stoler og på gulvet rett som det er. Da jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet, så orket jeg ikke å late som at jeg var frisk, sånn som jeg alltid gjør. Jeg gikk på jobb da jeg hadde lungebetennelse, men nå som jeg har fått en liten forkjølelse og er blitt hes i stemmen og hoster litt og har bittelitt feber, så ringer jeg sjefen og kapitulerer. Jeg legger meg under dyna igjen og lukker øynene, selv om jeg ikke får sove. Jeg gråter ikke, jeg bare ligger der. Så står jeg opp. Og gjør tåpelige ting som å snakke til en tegneserie som jeg har hengt på veggen.

Det er i hvert fall bedre enn å gjøre ingenting. Jeg har ikke gitt opp helt, bare litt. Latt det stoppe opp litt.

I morgen skal jeg hjelpe pappa med å rydde i leiligheten hennes, og jeg gruer meg litt for hvor mye jeg kommer til å ha lyst til å ta med meg hjem. Pappa har allerede kastet en del, og jeg vet at det må man. Man må kaste ting. Det gamle bestikket hennes, f.eks. Men jeg kan ikke noe for at jeg tar meg selv i å tenke at jeg ville ha det gamle bestikket. Det var ikke noe fint engang. Jeg mener det, det var virkelig stygt. Men allikevel så var det den første tanken som slo meg da pappa sa han hadde kastet det. Jeg ville ha det bestikket.

Det er bare fordi det var farmor sitt. Hun kommer ikke tilbake selv om jeg tar vare på alle de gamle og stygge tingene hun eide. Heller ikke om jeg tar vare på de fine tingene. Det var mange av dem også. Som f.eks. kakeboksene. Men de har jeg fått. Og bøkene hennes. De skal jeg få.

På onsdag er det begravelse, og da skal ting bli bedre. Da skal jeg ha sluttet å snakke med tegneserier, og begynt å snakke med mennesker igjen. I morgen skal jeg på kino og i kveld skal jeg se skrekkfilm. Så skal ting sakte bli normalt igjen. Det skal bli vinter og snø og is og paradis, misteltein og kanskje til og med kyss.

Og nå skal jeg lage meg en ny, varm kopp med kakao.

Min farmor er død

Telefonen min ringer og jeg tar den. Det er mamma. Jeg kan høre at hun gråter, så da mobilbatteriet mitt går, så går jeg bare sakte bort til komfyren og rører i tomatsuppen som jeg holder på å lage. Jeg vil ikke ringe opp igjen, tenker jeg. Jeg vil ikke høre det hun skal si. Tilslutt går jeg allikevel bort til hustelefonen og slår nummeret hennes.

Hva gjør du? spør hun.
Lager mat, sier jeg.
Du må huske å skru av platene, da, sier hun.
Ja, sier jeg.
Farmor er død.
Ja, sier jeg.

Pappa rakk ikke fram, sier hun. Som om det hadde vært annerledes om han hadde kjørt fortere og kommet inn døra på rommet hennes før hun døde. Som om det hadde forandret det faktum at kroppen hennes endelig ga opp.

Det er alle klisjéene, alt man har sett på film og lest i bøker. Det man tror ikke egentlig stemmer. Det at når man står inne på rommet hennes, en time etter at hun pustet for siste gang, får lyst til å riste i kroppen hennes, rope at hun skal puste igjen, eller at man forventer at hun skal trekke pusten, sette seg opp i sengen og be oss om å slutte å gråte sånn. Jeg står der helt stille, foran ved ansiktet hennes som er så blekt og stille, så altfor stille.

Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet på kjøkkenet hennes og ikke tenkt over at jeg en dag ikke skal sitte der lenger. At hun en dag ikke skal sitte der lenger.

Det er den typiske, sikkert vanlige, hjelpesløsheten som kom over meg da mamma sa at hun var død, fordi jeg hadde tenkt meg bort til henne i går kveld. Jeg hadde tenkt å sitte en stund ved sengen hennes, som jeg har gjort de to siste ukene, og holde henne i hånden. Men jeg var så sliten, og da jeg ringte pappa, så hadde han dratt hjem etter å ha sittet der hele dagen, så jeg droppet det. Så typisk at jeg droppet det den dagen hun faktisk døde. Men igjen, det ville ikke gjort noen forskjell om jeg hadde dratt, hun hadde dødd allikevel. Jeg kunne ikke reddet henne ved å synge lavt for henne. Jeg kunne ikke gitt henne tilbake varmen ved å holde henne i hånden som tilslutt ikke klemte tilbake. Jeg kunne ikke pustet liv i ordene hennes, de hun ikke klarte å få frem mot slutten. De som stoppet bak de tørre leppene.

Min farmor er død, og på fredag begraves hun i samme grav som farfar. Han var også en bra kar. Han kunne vifte med ørene og knipse ti-kroner så de snurret fort bortover kjøkkengulvet. Vi spiste napoleonskake sammen, og så døde han. Jeg var fire år, og husker ikke så mye av det, bortsett fra at jeg likte å løpe frem og tilbake i gangene på sykehuset.

Min farmor er død, og jeg sa hadet i går. Jeg kan si det igjen, på fredag. I år er det to stykker vi skal tenne lys for på kirkegården på julaften. Det er to stykker vi skal tenke på når vi spiser julemiddagen, som ikke er der. Det er to stykker som ikke fins lenger.

Mamma sender meg melding og sier at hun gråter i dag, men at det er lov. Jeg sov på sofaen hennes i natt og så tok vi følge til jobb. Jeg hadde på meg lue og votter og vinterjakke og hadde røde øyne. På jobb fikk jeg besøk av alle de vakre menneskene, kakao og boller og klemmer og muligheter til å holde på smilene litt lengre enn noen få minutter. Som John sa for litt siden, det kan ikke stoppe opp helt, men litt. Litt stopper det opp. Derfor sitter jeg hjemme i dag, i den grønne stolen min, og gråter og hører på Thomas Dybdahl live fra Amsterdam. Også skriver jeg. Til jeg ikke har flere ord.

For meg var farmor udødelig, skriver mamma, og jeg vet hva hun mener. Det er som om den gamle damen som lå i sykesengen i går ikke var farmor. At hun fortsatt sitter på kjøkkenet sitt og venter på at jeg skal komme på besøk, at jeg skal gå og handle for henne, løse kryssord med henne, snakke om hva jeg gjør for tiden, fortelle henne om menneskene mine. Gå i skapene hennes og hente sjokolade, som vi deler. Alt dette er jo betydningsløst for alle dere, det er kjedelig lesning. Men hun var farmor. Den udødelige, evige farmor. Og nå er hun død. Hun er borte.

Min farmor er død, damen som alltid fortalte meg historier fra jeg var liten. Hun fortalte om ting jeg sa, ting jeg gjorde, ting jeg drømte om, alt jeg ikke husker selv. «Du var verdens snilleste unge», sa hun alltid.

Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for akkurat det.

Alternative begynnelser

Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Jeg kunne begynt med hvordan toget svinger frem og tilbake og bråker om natten. Hvordan tyske konduktører nekter å snakke engelsk, og hvordan ingen vil la deg sitte ved bordet deres i restaurantvognen. Jeg kunne fortalt om hvordan Kevin Spacey snakket to meter fra ansiktet mitt i et gammelt teater i England, at jeg fikk studentrabatt hos John Porbes i Charing Cross Road da jeg kom opp fra kjelleren deres med Ted Hughes’ Birthday Letters og Jack Kerouacs On the Road.

Jeg kunne fortalt dere om hvordan det er å ligge våken på et natt-tog og høre på Sufjan Stevens i mørket. Han sang om mødre som gråter i sengen og hemmeligheter under gulvplankene. Jeg kunne prøvd å beskrive hvordan høsten lukter i Paris eller hvordan det var å sitte på toget hjem og vite at jeg ikke ville rekke noen av togene mine videre fordi vi var over en time forsinket.

Eller jeg kunne fortalt dere om hvordan det var å komme inn til farmor på sykehjemmet da jeg var godt hjemme igjen, og hvordan det føltes å se på henne der hun lå i sengen sin. Hvordan jeg gikk bort til henne og smilte til henne, selvom hun ikke kjente meg igjen da hun åpnet øynene. At jeg satte meg ned på huk og at hun grep etter hånden min og holdt den fast da hun sovnet igjen. At jeg nynnet lavt på Sufjan Stevens låter mens jeg satt alene på rommet hennes og så på henne.

Jeg kunne fortalt dere, her jeg sitter i stuen min og skriver dette istedet for å fullføre exphil-oppgaven min, at jeg nettopp er kommet hjem fra London og Paris og fire døgn sittende på tog, og at jeg bare vil dra igjen. I drove to Chicago, synger Sufjan og jeg lukker øynene og tenker at jeg godt kunne blitt med. Når som helst.

Men jeg kan ikke det. Jeg skal ikke det. Derfor skal jeg ikke skrive det heller. Det jeg skal fortelle dere er at Eiffeltårnet er høyt og at det bor en due i det som bare har et bein. Det har en bra islending fortalt meg. Og at tim endelig skal spille inn Julia og Barbie & Ken blant annet. Og at det blir bra. Alt sammen.

All things go, all things go. Så da kan dere bare glemme alt annet.

ingen kan slå seg nå

Det er sånn her det blir. Svevende lykke og lag på lag med gode ting. Høsten er gule blader i håret og slagstøvler med sommerfugler på. En rosa paraply og et buss-skur. Et platecover i svart-hvitt. En pakke i posten. Inviter til middag på Sinsen og gi meg bøker som heter det samme som byene jeg skal besøke. Gå på jobb og jobb med de elskede bøkene. Papirlukt på fingrene. Bokrygger er alt du kan se. Smugles Johan Harstad bak disken. Smil til kundene. Kjøp din egen kaffe, den smaker bedre enn den du skulle drukket med han med filmstjernesmilet. Stå opp tidlig for å kikke ut av vinduet og kjenne på regnet.

Dette er den beste høsten. Noensinne.
Og det er ikke engang oktober.

jeg blir, hvis du blir

Det er noen dager som ikke kan beskrives med ord. Skriften er ikke nok til å forklare hva som har skjedd, hva som er hendt, hva man har følt. Men jeg har en tendens til å tro på det som er skrevet, og derfor må jeg bare skrive ned dette. Dette som har skjedd de to siste dagene.

Det at jeg har sittet i et tre og dinglet med beina, og at det nå står risset inn R & L i det treet. Og at jeg hadde på meg det fine skjerfet mitt og at jeg så ned på Converse-skoene mine mens han sa at jeg var, og fortsatt er den mest fantastiske jenta han har møtt. Tenk at jeg kan være det, tenkte jeg. Jeg hadde brukt helgen på å skrive sinte dagboktekster til meg selv i papirdagboken min der jeg brukte ord på ord på å beskrive akkurat hvorfor jeg ikke har englevinger, sånn som noen tror, og hvorfor jeg ikke var den mest fantastiske jenta noen kan ha møtt.

Da jeg sto opp i dag fant jeg frem t-skjorta jeg kjøpte i barneavdelingen på H&M da jeg var på Roskilde. Supermann-logo på fremsiden. Det skulle bli en bra dag. Jeg møtte en barnehage på vei til jobb, og en av guttene stanset og pekte på t-skjorta mi og spurte om jeg var Supermann. Jeg sa ja og gikk videre, og han sa: Kuuuuult! før en av barnehagetantene dro ham med seg videre.

På vei til Betong hentet jeg en Sindri på Nasjonalteateret, og sammen gikk vi opp mot tim-konserten i smug, for han skulle overraske kjæresten sin og jeg var med på det. Det ble finere enn jeg hadde tenkt meg til og med da han kom inn i lokalet og hun så på ham og jeg så at hun tenkte: Hvem er han som ser helt lik ut som kjæresten min? før hun skjønte at det var kjæresten hennes, og da ble hun så glad og da hun klemte meg etterpå, så sa hun bare at jeg var best. Jeg følte meg ganske best

hele kvelden, egentlig.

Jeg var SuperLinn. Jeg var aller best. Jeg var den beste. Heite-Lars spanderte Solo og Krummis spanderte Solo og jeg drakk brus så jeg ble søtere enn sukker, og konserten var den beste.

«Hvor mange konserter har du vært på nå?» spør Adrian.
10, svarer jeg.

Jubileum, sier de. Jeg ler og drikker Solo.

Og nå skal jeg fortelle om det jeg må skrive ned for å tro at det kan ha hendt. Kanskje er det bare fiksjon, kanskje har jeg funnet på dette helt selv. Tim spiller, og de spiller best, akkurat som jeg tenkte, fra Magne har trykket ned den første tangenten og til Morten har sunget siste linje i en av låtene. De er best, alltid. Også blir de stille. Og Morten sier at de vil dedikere den neste sangen til noen, noen som er i salen i dag. Jeg ser meg rundt og prøver å se etter hvem det er. Ikke at jeg ville visst hvem det var, men dere vet, man ser jo rundt salen etter hvem det kan være for det. Så sier han at det er en som heter Linn, og jeg rekker egentlig ikke å tenke over hvem andre i salen som kan hete Linn, for Morten peker på meg og Colagutten peker på meg og jeg havner foran alle sammen og resten av det Morten sier blir borte, for jeg tenker ikke så mye, jeg står foran alle sammen og jeg skjønner ikke hva som skjer, men Colagutten har sagt at han sa noe sånt som at jeg har vært på nesten samtlige av konsertene deres det siste året og at det betyr veldig mye for dem. «Vi er fan av deg», mener han bestemt at Morten sa. Jeg hørte ingenting, jeg gjemte ansiktet i hendene mine og tenkte litt at noen lurte meg, og litt at det faen meg er det fineste som har skjedd meg noengang. Også spilte de Midt i byen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av kvelden.

I en drosje på vei til Sinsen får jeg en håndskrevet spilleliste av Colagutten, som han har plukket med seg fra Betong og jeg har ikke helt skjønt hva som har skjedd i kveld enda, selv om jeg har tatt drosje fra Sinsen og til Skullerud, og selv om jeg ikke har gått og lagt meg enda. Da jeg gikk og la meg i går tenkte jeg at det hadde vært den beste dagen på lenge, og hva skal jeg tenke når jeg nå går og legger meg? Dette er jo bedre enn noe kunne blitt? Hva skal jeg drømme om nå, om det ikke skal være at tim skal dedikere en sang til meg?

Tusen takk, sa Morten da de var ferdige med Midt i byen. Ut mot publikum. Og tusen takk, sa han, mot meg.

Jeg var superhelt for en dag. SuperLinn som henter kjærester på Nasjonalteateret, SuperLinn som bringer folket til tim og tim til folket, SuperLinn som følger gutter med sykkel hjem og SuperLinn som smiler så hun gråter på konsert med alle de andre superheltene. De beste superheltene, de som lager musikk som kiler i magen.

Jeg gir meg ende over. Det er ingenting jeg kan skrive for å beskrive den kvelden her. Det er ikke oppfunnet ord som betyr det jeg har inni meg nå. Den var til meg. Midt i byen var til meg. Det er helt sant.

Er du også skribent?

Jeg holder lange taler om at man må kunne ofre en natt med søvn for kärleken, og her sitter jeg og tenker at jeg må da kunne ofre litt søvn for skriften også. Bokstavene. Mine fingre over tastaturet. Jeg er barbent og jeg har skiftet sengetøy, verandadøren står oppe og jeg prøver alt jeg kan å bli forkjølet. Da vil jeg ha et svar når folk spør hvorfor jeg går med det lange skjerfet.

Jeg har vært på fest på Spasibar, der ordene satte seg i veggene, utenpå kroppen min, festet seg i ørene og øynene mine. Debutantene leste og en av dem var min Colagutt, og mens han leste var det noen som veltet mitt colaglass utover min utgave av Signaler. Min utgave av Signaler er full av cola, og kanskje ville den vært det uten at noen faktisk måtte helle cola utover den. En av mine favorittforfattere sitter foran meg og biter negler, og ute blir jeg presentert for en annen av mine favorittforfattere og det første han spør meg om er: Er du også skribent, og jeg må le og ser ned og sier at nei, jeg er bare en blogger. Jeg bor i en blogg. Det er her jeg bor, det er her jeg sitter oppe om natten og skriver ned mine melankolske og selvsentrerte ord.

Jeg legger nesen min inntil skulderen hans bakfra, så kinnet. Marianne leser dikt fra scenen og jeg vet at jeg er fan allerede idet jeg finner diktene hennes i en rask gjennomblaing av Signaler. We have the facts and we’re voting no, skriver hun og jeg vet at jeg er enig. Jeg sier hadet til henne når jeg går, og forteller henne at jeg er fan og at jeg håper jeg ser mer til henne i bokform. Så trasker jeg ut i regnet

og setter meg på t-banen med min røde blyant og en novellesamling som ikke er utkommet enda. Jeg øver meg på å bli forlagskonsulent, men jeg ville ikke blitt en god en, for jeg ser kun etter det positive. Det er ikke sånn det fungerer her i verden, man kommer ikke langt med det.

Pedro strøk på eksamen i litteraturvitenskap, og jeg trøster meg med det mens jeg ser på bunken av uleste kompendier og pensumlitteratur. Jeg vil mye heller lese romanene mine, sier jeg og krøller meg sammen under dyna. Jeg er stor nok til å lese med nattlampen på, jeg trenger ingen lommelykt. Og jeg har det fint, akkurat som jeg er, jeg trenger ingen gode karakterer på litt.vit. eller litteraturformidling. Den eneste grunnen jeg kan komme på for at jeg går der nå, er for å få noen skarve kroner av Lånekassen pr. bestått eksamen.

Dette er bare en blogg, men den er min og det er ingen som skriver det jeg skriver. Dette er mitt lille bidrag til alle verdens bøker. Det kan aldri bli for mange av dem. Det er jeg enig i. God natt.