Forfatter: Linn

Fordi det ikke er fiksjon, så poster jeg ikke dokumentet jeg har kalt København usensurert. Det går ikke. Jeg kunne tatt det med i romanen, men jeg gjør ikke det, for romanen min har en åpen, men lykkelig slutt. København usensuert har ikke det. Jeg begynte å skrive om København og det ble lenger enn jeg trodde. Fire sider i word, og jeg er egentlig ikke ferdig, men jeg gir meg. Det er ikke til noen nytte. Jeg printer dem ut og legger dem i dagboken min i stedet og lurer så på hva jeg skal gi dere her.

København er for personlig, både på godt og vondt. Det er innrømmelser der jeg ikke vil la hvem som helst lese, noen positive, andre negative. Det er innrømmelser og fortellinger fra turen som vil være flaut for meg å skrive om, og flaut for andre å lese om.

Jeg kan fortelle dere om syklingen. Jeg gjør det: «…når jeg sitter bak på sykkelen til en kamerat av deg, og lener meg til siden for å se hvor vi sykler mens jeg konsentrerer meg om å ikke la bena mine komme i veien for pedalene, jeg kjenner vinden i håret og vi snakker sammen om hvordan man ikke kan tenke ordentlig når man sykler, fordi man må passe på å ikke sykle ned noen eller bli nedsyklet eller påkjørt selv. Jeg sitter bak på sykkelen hans i København, midt på natten, jeg har foreslått at jeg skal stikke hjemover alene og så slippe inn deg og dine to kamerater senere, men de to kameratene sier at de blir med meg, mens du forblir ute.

Det begynner å bli lyst og det rister i sykkelen hver gang Fredrik sykler over en fortauskant eller en grusvei, jeg sykler ikke, så jeg kan lene hodet mitt bakover og se på himmelen, der den er lyseblå og mørkblå samtidig, og H.P. sier til meg at han alltid har likt navnet Linn, er det med en eller to n’er? Jeg smiler og sier to og de to guttene fortsetter å tråkke på pedalene, mens jeg er stille bak på sykkelen til Fredrik, uten ansvar for noen andre enn meg selv.»

Resten av dokumentet handler om gamle krangler, utenfor en boligblokk i Høsterkøbsgade klokken seks om morgenen, utenfor Teaterhøgskolen på gresset før en forestilling, på veien hjem fra byen den kvelden jeg møtte fotografen og magasin-pojken. Det handler om å si hadet på ordentlig, kanskje sånn som Pedro Carmona-Alvarez’ en gang skrev om å si unnskyld på ordentlig, det minnet meg alltid om deg, jeg forventet meg en unnskyldning, men jeg fikk den aldri, så nå sier jeg hadet i stedet. Nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over.

Nå er det på tide å finne en annen å skrive om, romanen er ferdig, i alle fall handlingen, nå er det en ledig plass som ‘deg’ og ‘du’ i skriften min. Jeg synes ikke det er skummelt. Jeg synes det er deilig. Jeg har hele verden for mine føtter og endelig hele hjertet mitt for meg selv igjen.

På veien hjem hører jeg ikke på Damien Rice, som jeg har gjort hele tiden i det siste. Jeg finner noe annet, en annen av de 1200 sangene jeg har å velge mellom på den lille røde mp3-spilleren min. «Bussen jeg sitter på hjemover er varm og luften er tett, jeg er svett i ryggen og jeg lener meg mot vinduet og ser en overkjørt grevling midt i veien, det følger en bred stripe med blod etter den, eller foran den, alt ettersom hvordan man velger å se det. Jeg snur meg raskt og følger den med blikket så lenge jeg kan. Den er død.»

Og det er vi også. Takk for alt, det var fint og forferdelig. Hadet bra.
Nå er det klart for nye eventyr, og jeg gleder meg.

Jeg skriver, drikker iskaffe, skriver videre, ser at klokken begynner å bli mye, at det er på tide å spise noe før jeg skal ut, men jeg fortsetter å skrive. Jeg skriver, hører at risen koker over, skriver enda en setning før jeg reiser meg og løper ut på kjøkkenet, drar kjelen vekk fra plata og i stedet for å begynne med resten av middagen skriver jeg videre inne i stua, ved det hvite skatollet. Jeg skriver og ser at jeg må skru på leselampa for å ha nok lys, skriver videre og hører på de samme sangene om og om igjen. Tore Renberg hører ikke på musikk når han skriver, han sier at han hører på musikk når han hører på musikk, at han ikke kan skrive samtidig. Jeg skriver ned bildene som er i sangene jeg hører på. Pianoet i 9 crimes av Damien Rice er linjene i ansiktet hennes, fingrene hans som stryker over øyenbrynene hennes, hviskingen av navnet hennes, hodet hennes som snur seg vekk. Damien Rices’ stemme og det han synger om er kjøkkenet i leiligheten hennes, opptakten til en krangel om den første gangen han reiste fra henne, det er den stille samtalen som snart er alt annet enn stille, det er kjevene hennes som knyter seg sammen og staheten i blikket hennes når hun nekter å svare på det han spør om. Refrenget med Lisas såre stemme er bildene i hodet hennes når hun snur seg vekk fra ham, ryggen hans når han snur seg og går, for mange år siden nå, men like levende når hun lukker øynene, han snakker høyere til henne når Damien Rice spør om det er ok, samspillet i det siste refrenget deres er den lange monologen hans som til slutt får henne til å sprekke, på det lille kjøkkenet, og risen koker over, jeg må begynne på maten, alt jeg vil er å fortsette å skrive, alt jeg vil er å skrive ferdig, alt jeg vil er å se hvordan det går. Lose dem trygt i havn. Ordne opp i alt kaoset de har laget for seg selv. Trøste dem når de legger seg til å sove, rygg mot rygg, åpne øyne.

Men jeg må leve jeg også. Jeg må spise middag, skru av pc’en etter å ha lagret de 55 sidene som vokser, redigeres, blir bedre og bedre for hver dag som går. Passe på at risen ikke blir brent og uspiselig. Jeg må leve jeg også.

Men jeg tror det er et sunnhetstegn at jeg akkurat nå, sånn livet mitt er nå, lever mest gjennom sanger av Damien Rice og Sigur Rós og et dokument med en arbeidstittel. Det er derfor jeg sovner med et smil om munnen. Det er derfor jeg drømmer med et soundtrack. Det er derfor jeg sover med penn og notatbok ved siden av senga.

Stina Nordenstam synger, igjen, at du er tryggere med meg her, og det kan tolkes på mange måter. Den første gangen jeg hørte sangen, eller skiva, så sto jeg på rommet mitt på Furuset, jeg bodde hjemme og mamma hadde gitt meg den til jul. Det er spor 2 og jeg husker at jeg ryddet rommet mens jeg hørte på, og da den begynte, så stoppet jeg helt å bevege meg, til jeg gikk bort til anlegget og skippet tilbake da den var ferdig. Jeg lagde en mixtape og da betydde den at du var tryggere med meg her, at du skulle bli hos meg. Den handler egentlig om en dame som forlater elskeren sin, han er tryggere med henne her og seg selv der, altså et annet sted. Sånn kan det gå.

På Furuset snødde det i dag, iskaldt sludd som fikk meg til å angre på at jeg ikke fant frem skjerfet i dag tidlig. Mp3-spilleren min var tom for batteri, så jeg sang selv da jeg gikk langs den våte veien til farmors grav. Jeg plukket blomster og la dem fra meg foran gravsteinen da jeg kom frem. Jeg feiret alle høytider med farmor. Jeg husker en gang jeg var liten, jeg hadde halsbetennelse på 17. mai og vi så på korpset som spilte utenfor vinduet hennes gjennom de gjennomsiktige gardinene. Det er kanskje den beste 17. mai’en jeg kan huske fra jeg var liten. Jeg fikk lov å spise så mye is jeg ville, jeg hentet den bare i fryseren i kjelleren, og farmor og jeg så på tv sammen, vi delte på fjernkontrollen. Hun kilte meg på ryggen og jeg klødde henne på ryggen etterpå.

På trikken på vei til verdens beste tjej senere på dagen slo det meg at jeg ikke er singel. Jeg er singel når man tenker på sivilstatus, men ikke om man tenker på mentalt. Jeg har ikke kjæreste, men jeg ser ikke etter en heller. Jeg har det fint som jeg er. Jeg har det fint alene. Jeg har det fint med å gå hjem etter jobb og skrive på meg senebetennelse i den høyre armen, jeg har det fint med å lage middag til en person, jeg har det fint med å lese mange bøker, jeg har det fint med å gå tur bare fordi jeg har lyst, jeg har det fint med å høre på den musikken jeg hører på og snakke med de menneskene jeg snakker med. Jeg savner ingen.

Så det jeg har tatt for å være usunn mangel på interesse for det andre kjønn, det er egentlig kanskje bare tilfredshet med livet sånn det er med meg selv og bare meg selv. Og han fyren, han fyren som skal komme og ødelegge alt igjen, han kommer når det passer som dårligst. Gjør han ikke alltid det? Han kommer valsende inn mens jeg står og hører på en Cat Power-skive på Platekompaniet, eller når jeg står og priser bøker i butikken min, eller han går på meg på min siste dag på lesesalen på Blindern der jeg har sittet bare for å printe ut de foreløpige sidene av romanen min på Blinderns regning, eller, hei, han er på alle de samme konsertene som meg på öya eller Roskilde, i år eller neste år, eller kanskje ikke før året etter det igjen. Han kommer og alt blir snudd på hodet, men han kommer uten at jeg bryr meg om det før han står der, før han står der og gjør det klart at det ikke er noe annet å gjøre enn å gi opp tilfredsheten min alene og gi plass til en til. Og jeg er klar for det også. Bare ikke akkurat nå. Nå er det bare meg og ordene mine.

Disse ordene som strømmer ut gjennom fingrene mine, de som ligger ved siden av meg i form av en innbundet rapport som jeg har brukt et helt semester på å skrive, disse ordene som ble levert til en sensor via internett på fredag morgen, disse ordene som gjør at dokumentet som lagres både på min pc og min minnepenn blir større og større. Det er mer enn nok for meg akkurat nå.

Så jeg går til trikken alene, med mp3-spilleren inntil hjertet og den tomheten som fylte meg mens jeg egentlig var en del av noe som skulle være stort og fint, den er erstattet med en følelse av å ha det bra med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, den er urokkelig. Men kjærligheten er i alt det vanlige jeg gjør også. Kanskje er det egentlig der den er og har vært hele tiden. Jeg er omringet av mennesker som ber meg inn på te etter å ha vært på teater for å se det stykket en av de aller fineste monologene er fra, nye skiver man kan kjøpe av fine folk på Platekompaniet, festivalplaner som nærmer seg med stormskritt, buss-billetter til favorittbyen og brosteiner, tv-serier man kan se med de beste tjejene, kjeks formet som dinosaurer man kan dele med andre eller seg selv på t-banen, bøker som står klare i bokhylla for å bli lest og elsket. Det går ikke an å miste trua når man er så priviligert som meg. Og det er jeg oppriktig glad for.

Jeg håper du har hatt en fin 17. mai.

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv, jeg lurte på det selv, jeg lurte på what makes the animal run, run away og det var mørkt og varmt og jeg tenker at jeg må gå mer, jeg må bare gjøre det, bare åpne døra og gå ut på asfalten, i solen, i regnet, man trenger ikke ha et sted å gå, man kan ta med seg musikken sin eller stemmen sin, og bare gå, oppdage nye veier, steder man ikke har vært før.

I dag har jeg også gått, ikke sett noen kirsebærtrær, men vært på kino og sett en morsom film med en venninne og hennes venninne, jeg lo og etterpå gikk vi ut i solen igjen og jeg drakk iskaffe på Aker Brygge, så gikk jeg på Platekompaniet for å bytte gavene jeg fikk til bursdagen min som jeg hadde fra før, og for å bruke gavekortet som var reservert den nye skiva til Ane Brun. Jeg har hørt at den er dårlig, jeg har hørt at den er bra, men jeg visste at jeg skulle ha den, for hun synger om Gillian Welch og den første gangen hun sang om Gillian Welch så jeg hørte det var jeg alene på Quart-festivalen, jeg hadde ligget på gresset og sovet etter en lang natt med samlegutten, hørt på Thomas Dybdahl og bandet som gikk forbi meg og snakka på den fine dialekten sin, og jeg var alene i Kristiansand, på gresset, på en festival som foregikk mest ute på byen og ikke på fesitivalområdet,

og Ane Brun gikk på scenen i sola, jeg reiste meg og tok med meg veska bort til scenekanten, det var kanskje 20 andre der i løpet av de første sangene, så kom det sakte flere, og hun begynte å spille på denne nye sangen etter å ha snakket i noen sekunder om Gillian Welch som jeg da ikke kjente til, men som jeg senere hørte på jobb på grunn av Kingosgate 3 og hans enorme musikksamling og som siden har vært en av mine heltinner, men Ane Brun, hun spilte og begynte å synge om hvordan musikken trøstet henne og tok henne med tilbake til perioder av livet hennes, Gillian spilte en sang og den var bare til henne, den dagen da alt var galt, Gillian sang i hjertet hennes og i ørene hennes og tårene rant nedover kinnet, hun så ned i bakken, Gillian sang om Elvis og tiden, dette kommer til å gå over snart,

og senere den sommeren sto jeg på öya-festivalen og Ane Brun spilte den igjen, denne sangen jeg ikke fant på nettet eller noen skiver, noe sted, og han sto ved siden av meg og skulle reise, denne sommeren jeg måler alt opp til, dette navnet jeg skriver om, denne avskjeden som er slutten på min film, og jeg sto helt foran ved gjerdet og Ane Brun sang om Gillian Welch og at alt ville gå over snart, og jeg lurte på når, jeg måtte gå og han ble igjen der fremme, det har ikke gjort så vondt siden, ingenting noensinne.

Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten, det er bare starten på noe nytt, noe annet, og dette vil være over snart, og Ane Brun vugger fra side til side og hun synger denne sangen flere ganger og nå finnes den på en cd og jeg legger den i cd-spilleren og trykker meg frem til sporet, holder coveret i hånden, og jeg blir stående foran spilleren, mellom høyttalerne, og jeg er tilbake igjen på gresset i Kristiansand, jeg er tilbake igjen på støvete öya, jeg er tilbake igjen på Rockefeller ved siden av bestekameraten, måneder etter at han hadde reist, måneder etter at jeg hørte noe fra ham sist, og jeg husker at jeg bestemte meg for å sende et brev som jeg senere fikk et svar på. Den er ikke like fin på cd som den var på scenen, men kanskje er det jeg som er annerledes.

Kanskje har det endelig gått over nå.

Så jeg våknet med Tears for Fears’ Head over heels i hodet og jeg visste at dette ville bli en god dag. Jeg var våken da vekkerklokka ringte og Biggen gjespet i fotenden av senga før han trasket oppover mot hodet mitt, kattepoter tungt over magen og brystet og et dunk i haka da han kom frem. Jeg skriver i lunsjen og egentlig på kvelden, men noen kvelder går jeg rundt i byen og hører på musikk. Jeg hører på de samme sangene om og om igjen og jeg har en liten notatbok der jeg skriver ned alt som skjer i hodet mitt når jeg hører akkurat de sangene. I går kjørte jeg buss og da dukket det plutselig opp et slitent sommerhus, dagen før det kjørte jeg også buss, og da dukket det opp en vond krangel. Jeg spiser dinosaurkjeks til frokost og på jobben anbefaler jeg novellesamlinger og dikt, i går natt leste jeg ut Skutt i filler av Mads Mikkelsen og jeg kan med hånden på hjertet si at hun ikke har skrevet min bok allikevel. Men jeg må skrive, for hvis ikke er det noen andre som gjør det. Men først skal jeg kjøre mer buss, gå på quiz, feire bursdagen min* og lese flere bøker.

*Bursdagen min: I morgen den dag, 1.mai, fyller jeg 22. Det er meldt regn, så det blir mest sannsynlig feiret på Oslo Mekaniske verksted fra klokka tre, om det ikke regner, men er fint vær, så skal den feires med brask og bram i tradisjonen tro midt i Birkelunden med grilling, flotte folk, sjokomelk, dinosaurer og solkrem fra klokken ett og utover. Du er herved invitert. (Og du kan ringe meg på 93207041 om du våkner i morgen og ikke er sikker på om det er fint vær eller ikke og dermed heller ikke er sikker på hvor i verden dette bursdagskalaset finner sted.)

Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,

og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.

At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?

Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?

Jeg kan ikke lese tanker.

Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.

Dan Turéll skriver at han liker hverdagen. Jeg leser ut boken mens jeg sitter på en barkrakk, inntil DJ-båsen der Mia og Krummis spiller skiver på Uglebo. Jeg leser ut boken og putter den ned i veska, tar opp en ny. Det er nesten tomt i lokalet, men det kommer flere mennesker etterhvert. Jeg skal hjem, sier jeg. Så gir jeg jentene en klem og går ut av kjellerlokalet, opp trappen, ut i sola. Klokka er åtte og jeg går fortsatt ut i sola. Jeg tar på meg høretelefonene og Ingrid Olava synger den sangen,

den sangen, du vet, som har et pianospill i starten, som høres nesten helt likt ut som melodien i Radioheads Reckoner, den jeg liker så godt. Dan Turéll liker hverdagen og på bussen hjem ser jeg ut av vinduet, jeg svelger og har barberblader i halsen, jeg hoster vondt og er litt svimmel, men jeg har det fint. Jeg ser på en heisekran som det skinner i fordi solen fortsatt er her, og jeg tenker på at jeg skal betale internett-regningen min når jeg kommer hjem, at jeg skal lage mat, skrive, vaske opp, lese avisen, i morgen tidlig skal jeg lese avisen, pusse tenner, drikke Sanasol, gå med papiret før jeg går den lille strekningen opp til bussholdeplassen og drar på jobb. Jeg liker dette. Jeg liker alt vi gjør, hver dag, de ubetydelige tingene som egentlig er alt vi har.

Jeg liker å gå i trappene på Blindern, jeg liker å logge meg på pc’ene deres og skrive på mine egne ting, og ikke noe som noen skal karaktersette lenger. Jeg liker brosteinene ned mot Fredrikke, jeg liker t-baneholdeplassen og benken like ved 7eleven der nede, der Frøydis og jeg en gang satt og feiret at vi var ferdige med eksamen. Jeg liker alt vi feirer. Jeg liker at det går an å være en C-student som får A på det siste og viktigste hun gjør. Jeg liker at det alltid går en buss eller t-bane eller et tog et sted. Jeg liker at det er sol på heisekranene og at det er en trygg rytmikk i hvordan jeg fullfører en bok, for å bare trekke opp en ny fra veska og flytte bokmerket over i den.

Jeg liker å lage de samme tingene til middag om og om igjen mens katten ser på fra den grønne lesestolen under vinduet. Jeg liker at jeg våkner ti minutter før vekkerklokka ringer om morgenen og at jeg går sakte inn i dusjen, skrur på vannet mens jeg setter opp håret så det ikke blir vått, tråkker inn i den glovarme strålen og våkner på ordentlig. Jeg liker at min beste venninne er min beste venninne og at hun ber meg være med på grilling i parken i morgen.

Jeg liker at vi kan stå utenfor HF og snakke om tullingene vi kjenner, gestikulere med armene, snakke om idioter, at vi er idioter, snakke om guttene, snakke om kjærligheten, snakke om bøkene, filmene, musikken og alt det vanskelige innimellom, og at det går bra tilslutt. Jeg liker at jeg sitter på bussen, på vei hjem, på en helt vanlig hverdag, at det kommer en sang jeg ikke har hørt på lenge på mp3-spilleren og at jeg tenker: Nå elsker jeg deg ikke lenger, og det er helt greit.

Jeg liker at hverdagen min er alt jeg har, og at jeg er glad jeg har den. Jeg liker hverdagen, akkurat som Dan Turéll. Og han var alt annet enn hverdagslig. Et sted der ute sitter det noen som tenker eller kommer til å tenke at jeg ikke er hverdagslig også. Jeg lurer på om han ville kile meg på beina når vi så på TV. Om han ville lese en bok ved siden av meg i sengen. Om han ville se på mens jeg lagde mat, eller om han ville laget maten mens jeg så på eller leste høyt for ham fra den grønne lesestolen, med katten i fanget.

Når er det man skjønner at dette går virkelig ikke lenger? Når man ser tilbake på tiden man har hatt sammen, tiden jeg har ligget ved siden av deg i en seng og tenkt, tiden vi har brukt på å avvente og se hva som skjer, når skjønte vi at det ikke kom til å gå lenger? Skjønte du det ikke før du sa det? Jeg skjønte det i så fall før deg. Jeg skjønte det lenge før deg. Jeg skjønte det, men lot være å si noe. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt trodde det var smil igjen. Jeg trodde fortsatt det var fine øyeblikk å hente i oss. Og det var det.

Bare timer før du sa at du ikke elsket meg, så lå jeg inntil deg og jeg kjente hjertet ditt banke mot ryggen min, og jeg husker at jeg tenkte: Dette er noe av det fineste vi har gjort noengang. Så er bragden å få det øyeblikket til å ikke bli ødelagt av det faktum at du gikk fra meg bare timer etter den tanken og det øyeblikket. At det øyeblikket henger sammen med din tanke om at alt var feil, at det ikke var det fineste vi noengang hadde gjort sammen. Og det er det som gjør vondt, men er det ikke alltid skeivt fordelt? Er det ikke alltid sånn at man oppfatter ting på forskjellige måter?

Da jeg var sammen med S så var jeg så glad for at vi aldri kranglet, og da vi møttes før jul så brukte han fire timer på å fortelle meg at jeg må lære meg å krangle, at vi hadde vært sammen lenger om vi bare hadde kranglet. Og jeg ser på ham med tårer i øynene, over bordet på kafeen der vi sitter, og jeg forteller ham med lange pauser mellom ordene fordi jeg prøver å svelge bort gråten, at etter å ha vært i et forhold i to år der alt jeg kan huske er krangling, så kunne jeg endelig slappe av med ham, jeg så på det at vi aldri kranglet som en fordel. Det var noe av det fineste med oss. Så feil kan man ta.

Når skjønte jeg det med S? Det er et godt spørsmål.

Når skjønte jeg det med L? Da jeg spurte hvorfor er du sammen med meg, han svarte fordi det var hyggelig, og spurte så nervøst hvorfor jeg var sammen med ham, jeg svarte: Fordi jeg er forelska i deg. Han sa: Enda?

Enda. Og for alltid. Natalie Portman sier i Closer, I would have loved you forever. Det er kanskje like greit at hun ikke var sammen med Jude Law forever, jeg mener, han er en fløtepus, og det er bedre for meg at jeg ikke er sammen med L for alltid. Men jeg ville gjort det. Det er det som er poenget. Det er det som betyr noe. Det er det som er ekte. Det var bare det jeg ville si.

No walls, no chains can keep him to me. He’s a Montague, he always will be. My racing heart has made him stay behind… He’s got me pretending I see no finish line, but in the end there always is. There always is… – Ingrid Olava, Juliet’s Wishes

Hva kan jeg si? Jeg går i regnet, jeg hører på Ingrid Olava på repeat, jeg skriver, jeg rusker deg i håret før jeg går hjem tidlig for tredje gang denne helgen, jeg er hun som velger sitt eget selskap, jeg er hun som skriver alene om kvelden, hun som ikke skriver bachelor-oppgave selv om det nå er to uker igjen til den skal leveres. På fredag går natt-toget til Bergen og jeg er med, og sikkert min bærbare pc også, hotellrommet deles med mamma og jeg skal skrive bachelor-oppgave mens det regner i Bergen. Jeg tror det regner. Jeg har ingen penger, jeg har kjøpt nye briller som kommer snart, jeg lengter etter å sette punktum i dokumentet som heter Rapport der det står om kundene som handler på ARK Pocket, jeg lengter etter å kunne konsentrere meg om det viktige her i livet, det dokumentet som heter noe helt annet, den jobben som består av å rydde i bokhyller og smile til mennesker som kjøper bøker. Kvelder med smil som kanskje avsluttes tidlig, som tendensen har vært den siste uka.

Det er ingen skam i å dra hjem tidlig, Ingrid Olava venter, Radiohead venter, stereoanlegget venter, katten venter, ordene venter. En kopp te ved siden av meg på skrivebordet, et åpent vindu, beina oppe i stolen under meg, jeg sitter i indianer-stilling og jeg skriver.

Jeg er penere inni enn utenpå med brillene, men det er helt ok. Det er helt ok. Det er ikke plass til at noen skal synes at jeg er pen lenger nå. Det er ikke rom for det. Det kommer en dag når jeg våkner og du ikke lenger tar så stor plass, du og det at du ikke er her, du er ikke her, du er ikke hos meg, du finnes ikke lenger, du er bare en gutt, du er ikke min, jeg kan bare rufse deg i håret på avstand, møte blikket ditt der du sitter ved et annet bord enn meg og se ned igjen med en gang etterpå. Det er ikke plass til noen andre enn meg selv og ordene mine. Og det er greit.

Så jeg skal gjemme meg bak nye briller, regnet og det Ingrid Olava synger om kamikaze-forhold.

Mamma kommer innom jobben min tidlig om morgenen og på kontoret når vi leter etter et lese-eksemplar som hun kan få med seg hjem, så sier jeg det. Jeg sier hva jeg gjorde i går, og hun spør hva den første setningen er. Jeg sier den første setningen, og hun omfavner meg, helt spontant, ut av det blå, hun tar tak i skuldrene mine og gir meg en klem og hun blir nesten forskrekket av seg selv og går kjapt unna meg igjen, med et smil om munnen, hun løfter hånden opp til munnen og sier: Ã…h, Linn, det er en god første setning. Det er det!

Mamma klemmer svært sjeldent. Hun er ikke en spontan person.

Hun ga meg troen på meg selv i dag tidlig da hun gjorde det. Kanskje det er det mammaer er til for. Ã… gi folk troen på seg selv.

Jeg har fortalt det til mange mennesker, jeg føler at dette egentlig er ting man ikke forteller til folk, men på den annen side så tenker jeg at hvis jeg forteller folk det, hva jeg gjør, så kommer folk til å spørre, og fordi jeg ikke er en som liker å måtte si til folk at jeg ikke klarte det, så kommer jeg til å måtte gjøre det. Jeg kommer til å måtte fullføre dette. Helt på ordentlig. Jeg kommer til å sitte oppe like sent som jeg har gjort i går og i dag mange mange mange netter fremover, og jeg kommer til å bruke lang tid på alle setningene. Jeg kommer til å føle at jeg ikke duger til noenting. Jeg kommer til å føle at jeg har mistet tråden, men så lese gjennom og se at den er der, at den må jobbes med, men at den er der. Og jeg kommer til å bli ferdig. Jeg skal feire på side 50. Det er allerede det lengste jeg har skrevet.

Jeg skal bli refusert gang på gang, jeg skal gå på en smell eller tusen, jeg skal gi opp, og miste troen på alt, jeg skal tro at det aldri var meningen allikevel, at dere har løyet til meg alle mann, men så skal jeg gjøre det på nytt igjen. Det er som med alle kjærlighetsforholdene mine, dette. Det er kjærlighetsforholdet mitt.

En av mine beste sa en gang at jeg føler i bokstaver.
Det gjør jeg. Nå skal jeg gjøre det på fulltid.

Jeg har en arbeidstittel, jeg har en første setning, jeg har en plan. Jeg skal fullføre, selv om det blir tidenes dårligste samling av tekster. Jeg mener det. Dette er våren det skal skje. Dette er året. Jeg tuller ikke.

Dere får heie på meg når jeg trenger det som mest.