Grunnlagsproblemer

Jeg åpner øynene og sammenlikner teoretikere med hverandre, prøver å finne overbevisende overganger til teoretikerne jeg kan fra de jeg ikke kan. Jeg ser på at klokken nærmer seg eksamen og jeg prøver å puste sakte og hjertet mitt prøver å kravle opp gjennom halsen min. I går satt jeg på rommet mitt med hodet i hendene og gråt og snakket med Frøydis, og jeg skrek at jeg ikke ville dette mer, jeg vil ikke bruke tiden min på å lese om ting jeg ikke har lyst til å lære meg, og stemmen til mamma roper i bakhodet mitt at jeg må fortsette, jeg må ha en utdanning, jeg kan ikke slutte nå når jeg har kommet halvveis, du blir ikke lykkelig uten en utdanning, og jeg faller sammen på gulvet og det er svært tydelig at jeg ikke er lykkelig nå, og Frøydis stryker meg på håret og sier at litteraturstudiene ikke var det vi forventet oss, ingen av oss. Jeg legger meg en time senere, med tårestriper under øynene og stemmen til Frøydis i hodet som forteller meg at jeg ikke kommer til å stryke, men jeg tror ikke noe på den. Jeg ser for meg at jeg stryker og begynner å gråte, selv om dette ikke betyr noe for meg. Det er stemmen til mamma i telefonen, når jeg forteller henne at jeg tror jeg strøk på ex.phil-testen, det er hvordan de tar det som en spøk når jeg sier at jeg kanskje ikke orker mer av det. Jeg ringer pappa og han redder dagen. Han sier at det sikkert går bra, og forteller om da han strøk på eksamen. Han trøster meg når jeg ikke har sagt at jeg trenger trøst, og sier at han tror jeg blir lykkelig i bokhandel, hvis jeg vil det.

Jeg kunne skrevet en roman, for faen, sier jeg til Frøydis, sittende på gulvet, med panikken litt på avstand. I stedet for å bruke tiden min på dette. Teoretikere som sier ting om litteratur som jeg verken forstår eller er enig i. De snakker om språket og forfatterens funksjon, og jeg og Frøydis ser ned på bokstavene og syns bare de er vakre når de danner setninger og ord. Det er alt vi trenger. Tori Amos sier at hun tror at en ekte kunstner, med ord eller bilder, er den som klarer å hviske minnene tilbake til deg, og det er en helt annen verden enn den Adorno eller Bakhtin eller de Man snakker om. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med deres verden. Jeg vil ikke bruke energien min og hjertet mitt på å lære meg det, for å stryke på eksamen og la det ødelegge smilet mitt.

Men jeg går på eksamen. Jeg drar snart. Også får det gå som det går. 20 minutter av mitt liv, med stotring og stamming, og en snill sensor, i følge mine medstudenter som allerede har fått karakterer, og de var gode.

Det får gå som det går.

En Kärleks Historia

Jeg sjekker posten på vei ut, og som om det var mars og sol og jeg var på vei til Kingosgate 3 så finner jeg en pakke i posten. Formet som en cd. Jeg tar den med meg ut, som de gjør i filmer, vet dere, går raske skritt mens jeg leser på etiketten som er festet på konvolutten og river den opp med nøkkelen min på vei opp bakken til t-banen, jeg titter nedi og vet ikke hva jeg forventet å finne, men at det er en cd er ingen overraskelse. Jeg tar den opp, og akkurat som i mars faller noe ut av konvolutten. Det er ikke polaroider denne gangen, det er en liten, hvit lapp. Jeg stopper og plukker den opp, og leser den, ser på cd’en, som er en dobbel-cd, kikker på lappen igjen, på cd’en, stopper, tar opp mobilen og ringer til den eneste i verden det kan være som har sendt dette.

Er det deg? spør jeg.
Ja, det er meg, svarer han og ler.
Men er det deg? spør jeg.
Jeg vet ikke helt om jeg er helt med nå…
Er det du som har sendt cd’en?
Cd?
Ja.
Det er lenge siden, i så fall… hvilken cd er det?

Jeg forteller, leser fra coveret, merker at jeg blir litt sint fordi han gjør seg til og later som at han ikke har sendt meg noe. Vi snakker, og jeg går fort mot t-banen, blir sintere og sintere fordi jeg ikke får noe ut av ham.

Hva sto det på lappen, da?
«Fordi smilet ditt er vakrere enn alle andres», sto det.
Ja. Han blir stille litt. Du burde jo egentlig fått sånne pakker hver dag, du.
Haha, sier jeg. Det er bare en som kan sende sånne ting, og det er deg.
Nei, sier han.
Jo, sier jeg.
Nei, jeg har gitt opp, jeg, sier han.

Jeg går på t-banen og ser på cd’en, på lappen. Det kan bare være ham, og han nekter. Da kan det ikke være noen, da er det noen som lurer meg. Selvfølgelig.

Så denne setningen som egentlig skal få meg til å bli glad. Denne setningen som følger med en cd med den musikken jeg liker aller best, hvordan vet noen at jeg liker den musikken aller best?, den gjør bare at jeg blir litt sint. Fordi jeg ikke vet hvem det er. Fordi jeg ikke kan ta det seriøst om jeg ikke har et navn å feste til det. Fordi jeg ikke klarer å tro på at noen som ikke tør å si hvem de er, mener det de sier. Eller skriver. På pc. Og printer ut og legger ned i en konvolutt etterpå.

Grunnen til at jeg blir sint, er vel også at jeg skulle ønske jeg visste hvem som syntes at smilet mitt var vakrere enn alle andres. Jeg skulle visst det, så jeg kunne smilt til den personen, og spandert kakao, eller sjokolade. Eller fortalt en historie. Hva som helst. Men når jeg ikke vet hvem det er, så blir det vanskelig å gi noe tilbake. Men jeg kan gi dette, for jeg regner med at den som sendte det, enten du er gutt eller jente, om du ser meg daglig eller nesten aldri, leser dette.

Da jeg kom frem til t-banestasjonen. Så stilte jeg meg opp ved søppelkassen. Kastet konvolutten etter å ha sjekket om det sto noe mer på den, i den. Også sjekket jeg innholdsfortegnelsen på skiva.

Også smilte jeg.

Det er alt du ser med auga lukka

Vet du hva som får deg til å holde ut? spør han. Det du ser når du lukker øynene… Jeg lukker øynene, og tårene renner nedover kinnene mine, jeg knuger fingrene mine inntil munnen min, jeg ser det som får meg til å holde ut akkurat nå, det jeg ser når jeg lukker øynene, hemmelighetene i mørket, og tårene mine renner nedover kinnene, de renner når han forteller om The Smiths og hva musikken gjør med ham, de renner når moren hans dør og jeg plutselig står på rommet til farmor en time etter at hun har sluttet å puste, han strør påskeliljer rundt sengen hennes, jeg gråter når han skal ut i verden og finne hun han ikke engang vet navnet på, jeg gråter når han forteller om jenta på 19 år, som kysset ham, og akkurat da ville han bare kysse henne resten av livet, og jeg lukker øynene og ser det igjen og igjen, det jeg ser når jeg lukker øynene, bare da.

Jeg har sett Bikubesong og grått, jeg har sittet ved siden av en som sa høyt nei da de kom ut helt tilslutt, da han hadde funnet kjærligheten. Jeg gråter og tenker at dette er for alle de som fortsatt tror på kjærligheten. Frøydis og jeg skåler for å tro på kjærligheten, for å ikke bli bitre, men det er lenge siden, det var før Bikubesong, men skålen gjelder enda. Den gjelder ut året og lengre enn det. Jeg sitter oppe om natten på rommet til Helge og snakker om å være naiv, vi snakker om jenta og gutten og gutten og gutten, om flere jenter og han kysser meg i pannen og jeg går og legger meg igjen.

Jeg har sittet på jernbanekaféen og snakket om å tro på Gud, og det er litt det samme som å tro på kjærligheten. Sufjan Stevens får meg til å tro på begge deler for tiden. Jeg kjenner mange som ikke tror på noen av delene. Jeg tror på alt. Jeg tror på at det snart er jul og jeg tror på at noen kjøper Sufjan Stevens’ julealbum til meg, at noen kjøper The Shins-skiva der Caring is creepy er, at jeg står på eksamen, alle tre, at det jeg ser når jeg lukker øynene ikke bare skal være noe jeg finner på, at det blir snø, at Bikubesong skal sitte i meg lenge, at det er juleferie på fredag. Jeg tror på alt det.

Jeg har aldri vært vanskelig å overbevise.

Om dinosaurer og The Shins. Litt.

The Shins synger om at Caring is creepy og jeg hører på dem og tenker at sangen er jo egentlig ikke trist. Den er ikke trist i det hele tatt. Da er det kanskje ikke så fælt å være redd for å bli glad i noen. Jeg trykker på play med en gang den er ferdig, og dette fører til at en jevn strøm av The Shins kan høres fra rommet mitt hele dagen. Ikke en cd, nei, en låt. Kun en låt. Hele dagen. Hadde jeg hatt noen å si det til, så hadde jeg lukket igjen døra på rommet mitt, bedt dem sette seg på sengen, og trykket på play etter at jeg hadde sagt at denne sangen kom til forandre livet deres. Men den eneste som sitter på sengen min er den tjukke katten, og han bryr seg lite om The Shins.

Det han bryr seg om er å være klump, å spise og å legge seg på puten min før jeg skal legge meg, sånn at jeg må ligge med ansiktet inni pelsen hans. Det er greit for meg.

Alt er greit for meg for tiden. Eksamensoppgavene er vanskelige, jeg smiler og tar på meg de slitte converseskoene mine som var sjokoladebrune en gang, og trasker ut i regnet for å dra på kollokvie. Kjøleskapet er tomt, jeg smiler og lager meg fire knekkebrød med masse nugatti på. Jeg søler brus på en av bøkene jeg hadde tenkt å gi til en bra en til jul, jeg smiler og leser den selv i stedet.

Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så kan jeg lage en liste.
Jeg ønsker meg:
– en liste med bokanbefalinger, cd-anbefalinger eller film-anbefalinger. Håndskrevet. Helst.
Dere må i det minste levere den i levende live, og ikke på mail. Det syns jeg.
– Hvis jeg må være meg av Geir Gulliksen
– julesjokolade
– skrivebøker
– 1001 books you should read before you die
– The Shins cd’er
– Sufjan Stevens julealbum
– fine bøker med hilsener foran
– smil
– en fin film
– kake
– dinosaurer

Hva ønsker du deg?

Gjennom taket

Det er nå jeg skal lese til eksamen. Det gjør jeg ikke. Jeg danser i stua og pynter meg til jeg skal gå på jobb. Jeg har et blått hjerte i halsen og jeg stiller meg opp fremfor den tomme, lille bokhylla som jeg har plassert alle bøkene jeg ikke har lest oppå. Ja, oppå. I en stabel. I seks stabler, for å være nøyaktig. I seks ca. en meter høye stabler. Jeg drar pekefingeren langs bokryggene, opp og ned, og tilslutt plukker jeg frem en bok på måfå. De skal leses alle sammen. Og jeg leser romaner i stedet for å lese om litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer, men jeg skal nok klare meg fint. Universitetet er ikke det eneste som gjør deg til et godt og belest menneske.

Jeg strekker armene mot taket mens Gogol Bordello synger at through the roof er den eneste veien å gå. Og underground, om vi skal være pirkete. Jeg sitter på bussen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg sitter på t-banen og lener hodet mitt mot vinduet, jeg har jobbet og jeg leser Håkan Nesser og sender deg noen ord fra boken på melding. Jeg får melding fra en annen enn deg som spør hva en frøken som meg gjør på en kveld som denne, og jeg går av t-banen halvveis hjem og snur og drar tilbake til byen. Jeg snakker med Frøydis og tripper på tå i stua, vi hopper og ler og jeg viser henne akkurat hva hun skal gjøre og si til de menneskene som ikke er verdt hennes sjelekvaler. Vi feirer med juice og jeg glemte å lage sjokoladekake.

Jeg subber rundt i stua med tøflene til farmor og nynner. Katten går i sikksakk mellom bena mine og jeg drikker te med lynghonning og lager frokost. Jeg antar at det jeg prøver å formidle er at jeg smiler. Og at jeg ønsker meg flere bøker til jul.

De som skinner mest

Sengen min er full av sølefotspor, i dag tidlig lå jeg våken klokken seks, jeg hadde dusjet i glovarmt vann og pustet varme inn i lungene mine. Det er ingenting som er verdt å skrive om, jeg teller dagene til jeg er ferdig med eksamen og kan lese romaner igjen uten å tenke på at jeg heller burde lest pensum. Jeg kjører t-bane og batteriene på minidiscen min piper og tar slutt. Jeg rister min rosa paraply og lager en vanndam under setet. Det er ikke noe sort hull der. Det burde det vært. Og Tom Waits burde ventet på meg da jeg gikk av på Forskningsparken litt over åtte i mørket, og han skulle hatt på seg hvit dress, for the P.I.C. kler seg kun i hvitt, og han skulle sagt at jeg var en lucky bastard, og sendt meg avgårde til et bra sted. Tom Waits står ikke på t-banestasjonen, han er et annet sted, og det er egentlig jeg også, men jeg går på skolen, jeg jobber, jeg slipper ut katten og lager middag. Jeg vasker opp og skriver oppgaver.

Jeg legger kinnet inntil den kalde ruta og tenker at jeg kanskje må feire jul sammen med bare mamma i år. Det blir trist. Men sånn blir det når farmor dør og etterlater seg en familie spredt for alle vinder. Jeg besøkte graven hennes i går, brun jord og en veltet, hvit lykt. Jeg rettet den opp og klappet på jorden. Hånden min ble møkkete og jeg satt lenge på huk og snakket til en jordhaug. Om trivielle ting. At tannlegen sa jeg hadde fine tenner, null hull, at jeg gledet meg til å være ferdig med eksamen, at det regnet. Da hun levde snakket vi aldri om trivielle ting. Vi snakket om livet och döden och kärleken. Og litt om gutter. Så sang jeg Tyven, tyven og så reiste jeg meg og gikk.

Det blir bra. Og snart kommer noen og redder meg. Selv om det kanskje ikke blir Tom Waits.

It’s a small crime

Is that allright with you? spør Damien meg og jeg lukker øynene og sitter på trikken, det er sol og Damien har fortalt meg hva vi gjør når ingen andre er der. I morgen skal vi spise kanelboller, om ikke jeg har innbilt meg alt sammen, og til helgen skal jeg kanskje kjøre tog dit det snør, med nye ord fra Damien på en mixtape som Sufjan hittil har dominert. Jeg løp og skled ned bakken fra t-banen i dag og Sigur Rós glitret i ørene mine.

I går kom jeg inn døra hjemme, så dunket Frøydis og jeg hodene våre i veggen
samtidig. Jeg gikk inn på rommet mitt og la meg under dyna, helt under, også dukket jeg frem igjen og bestemte meg for å lese i stedet for å sove. Aidan Chambers er sært, men fint og jeg er glad for at jeg fikk en time mindre med søvn. Jeg glemte at jeg følte meg dum med en gang jeg åpnet boken og ble møtt med ordene: All skrift er hukommelse.

Min er svært selektiv. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal le eller gråte, men så lenge jeg gjør en av delene, så kan jeg vel regnes blant de levende. Og det er jeg glad for.

Så, en dag, skal jeg klare å bruke mer tid på å tenke på smil og bra ting, og ikke dvele ved kritikk av musikksmak, bitterhet uten logiske grunner, at jeg føler meg som Verdens Teiteste Person, at jeg ikke rekker banen uansett hvor tidlig jeg går og at jeg ikke skjønner så mye.

Damien Rice hører ikke hjemme i denne høsten, han er fra en annen tid,
et annet sted, en annen meg.
Damien Rice, du har nettopp kommet to år for sent med din nyeste plate.
It’s the wrong kind of place to be thinking of you.

Dette gir ingen mening, ikke engang for meg, and I’ve got no excuse.

Før kalte jeg denne følelsen kaos, og jeg var kaospilot, nå legger jeg meg bare under dyna og later som at noen leser for meg, om følelser som ikke har noe navn.

Lik meg når jeg er teit

Jeg limer tegneseriestriper på veggene mine og stirrer på dem, lenge. Få meg til å le, sier jeg. Kom igjen, da. Jeg snakker med meg selv når jeg er alene hjemme, teip og tack-it på fingrene, ansikt til ansikt med M og Pondus. En kopp med snart kald kakao på skrivebordet, fem halvferdige prosjekter liggende strødd utover gulvet på rommet og på skrivebordsflaten.

Få meg til å le, sier jeg og dunker pannen min inntil tegningene. Jeg lukker øynene og setter meg ned i sengen, oppå klærne jeg har lagt frem til begravelsen. Frøydis hjalp meg å plukke dem ut, og jeg kan ikke noe for at jeg følte meg ganske hjelpesløs da jeg spurte henne hva jeg skulle ha på meg. Jeg er 20 år gammel og burde kunne klare å gjøre sånt selv. Men det klarte jeg ikke. Jeg ville ikke engang prøve.

Jeg har gått rundt i en tåke av nesespray, varm te, ullsokker og ullpledd i tre dager nå. Jeg blir andpusten av å gå fra rommet mitt til kjøkkenet og må sette meg ned på stoler og på gulvet rett som det er. Da jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet, så orket jeg ikke å late som at jeg var frisk, sånn som jeg alltid gjør. Jeg gikk på jobb da jeg hadde lungebetennelse, men nå som jeg har fått en liten forkjølelse og er blitt hes i stemmen og hoster litt og har bittelitt feber, så ringer jeg sjefen og kapitulerer. Jeg legger meg under dyna igjen og lukker øynene, selv om jeg ikke får sove. Jeg gråter ikke, jeg bare ligger der. Så står jeg opp. Og gjør tåpelige ting som å snakke til en tegneserie som jeg har hengt på veggen.

Det er i hvert fall bedre enn å gjøre ingenting. Jeg har ikke gitt opp helt, bare litt. Latt det stoppe opp litt.

I morgen skal jeg hjelpe pappa med å rydde i leiligheten hennes, og jeg gruer meg litt for hvor mye jeg kommer til å ha lyst til å ta med meg hjem. Pappa har allerede kastet en del, og jeg vet at det må man. Man må kaste ting. Det gamle bestikket hennes, f.eks. Men jeg kan ikke noe for at jeg tar meg selv i å tenke at jeg ville ha det gamle bestikket. Det var ikke noe fint engang. Jeg mener det, det var virkelig stygt. Men allikevel så var det den første tanken som slo meg da pappa sa han hadde kastet det. Jeg ville ha det bestikket.

Det er bare fordi det var farmor sitt. Hun kommer ikke tilbake selv om jeg tar vare på alle de gamle og stygge tingene hun eide. Heller ikke om jeg tar vare på de fine tingene. Det var mange av dem også. Som f.eks. kakeboksene. Men de har jeg fått. Og bøkene hennes. De skal jeg få.

På onsdag er det begravelse, og da skal ting bli bedre. Da skal jeg ha sluttet å snakke med tegneserier, og begynt å snakke med mennesker igjen. I morgen skal jeg på kino og i kveld skal jeg se skrekkfilm. Så skal ting sakte bli normalt igjen. Det skal bli vinter og snø og is og paradis, misteltein og kanskje til og med kyss.

Og nå skal jeg lage meg en ny, varm kopp med kakao.

Min farmor er død

Telefonen min ringer og jeg tar den. Det er mamma. Jeg kan høre at hun gråter, så da mobilbatteriet mitt går, så går jeg bare sakte bort til komfyren og rører i tomatsuppen som jeg holder på å lage. Jeg vil ikke ringe opp igjen, tenker jeg. Jeg vil ikke høre det hun skal si. Tilslutt går jeg allikevel bort til hustelefonen og slår nummeret hennes.

Hva gjør du? spør hun.
Lager mat, sier jeg.
Du må huske å skru av platene, da, sier hun.
Ja, sier jeg.
Farmor er død.
Ja, sier jeg.

Pappa rakk ikke fram, sier hun. Som om det hadde vært annerledes om han hadde kjørt fortere og kommet inn døra på rommet hennes før hun døde. Som om det hadde forandret det faktum at kroppen hennes endelig ga opp.

Det er alle klisjéene, alt man har sett på film og lest i bøker. Det man tror ikke egentlig stemmer. Det at når man står inne på rommet hennes, en time etter at hun pustet for siste gang, får lyst til å riste i kroppen hennes, rope at hun skal puste igjen, eller at man forventer at hun skal trekke pusten, sette seg opp i sengen og be oss om å slutte å gråte sånn. Jeg står der helt stille, foran ved ansiktet hennes som er så blekt og stille, så altfor stille.

Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet på kjøkkenet hennes og ikke tenkt over at jeg en dag ikke skal sitte der lenger. At hun en dag ikke skal sitte der lenger.

Det er den typiske, sikkert vanlige, hjelpesløsheten som kom over meg da mamma sa at hun var død, fordi jeg hadde tenkt meg bort til henne i går kveld. Jeg hadde tenkt å sitte en stund ved sengen hennes, som jeg har gjort de to siste ukene, og holde henne i hånden. Men jeg var så sliten, og da jeg ringte pappa, så hadde han dratt hjem etter å ha sittet der hele dagen, så jeg droppet det. Så typisk at jeg droppet det den dagen hun faktisk døde. Men igjen, det ville ikke gjort noen forskjell om jeg hadde dratt, hun hadde dødd allikevel. Jeg kunne ikke reddet henne ved å synge lavt for henne. Jeg kunne ikke gitt henne tilbake varmen ved å holde henne i hånden som tilslutt ikke klemte tilbake. Jeg kunne ikke pustet liv i ordene hennes, de hun ikke klarte å få frem mot slutten. De som stoppet bak de tørre leppene.

Min farmor er død, og på fredag begraves hun i samme grav som farfar. Han var også en bra kar. Han kunne vifte med ørene og knipse ti-kroner så de snurret fort bortover kjøkkengulvet. Vi spiste napoleonskake sammen, og så døde han. Jeg var fire år, og husker ikke så mye av det, bortsett fra at jeg likte å løpe frem og tilbake i gangene på sykehuset.

Min farmor er død, og jeg sa hadet i går. Jeg kan si det igjen, på fredag. I år er det to stykker vi skal tenne lys for på kirkegården på julaften. Det er to stykker vi skal tenke på når vi spiser julemiddagen, som ikke er der. Det er to stykker som ikke fins lenger.

Mamma sender meg melding og sier at hun gråter i dag, men at det er lov. Jeg sov på sofaen hennes i natt og så tok vi følge til jobb. Jeg hadde på meg lue og votter og vinterjakke og hadde røde øyne. På jobb fikk jeg besøk av alle de vakre menneskene, kakao og boller og klemmer og muligheter til å holde på smilene litt lengre enn noen få minutter. Som John sa for litt siden, det kan ikke stoppe opp helt, men litt. Litt stopper det opp. Derfor sitter jeg hjemme i dag, i den grønne stolen min, og gråter og hører på Thomas Dybdahl live fra Amsterdam. Også skriver jeg. Til jeg ikke har flere ord.

For meg var farmor udødelig, skriver mamma, og jeg vet hva hun mener. Det er som om den gamle damen som lå i sykesengen i går ikke var farmor. At hun fortsatt sitter på kjøkkenet sitt og venter på at jeg skal komme på besøk, at jeg skal gå og handle for henne, løse kryssord med henne, snakke om hva jeg gjør for tiden, fortelle henne om menneskene mine. Gå i skapene hennes og hente sjokolade, som vi deler. Alt dette er jo betydningsløst for alle dere, det er kjedelig lesning. Men hun var farmor. Den udødelige, evige farmor. Og nå er hun død. Hun er borte.

Min farmor er død, damen som alltid fortalte meg historier fra jeg var liten. Hun fortalte om ting jeg sa, ting jeg gjorde, ting jeg drømte om, alt jeg ikke husker selv. «Du var verdens snilleste unge», sa hun alltid.

Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for akkurat det.

Alternative begynnelser

Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Jeg kunne begynt med hvordan toget svinger frem og tilbake og bråker om natten. Hvordan tyske konduktører nekter å snakke engelsk, og hvordan ingen vil la deg sitte ved bordet deres i restaurantvognen. Jeg kunne fortalt om hvordan Kevin Spacey snakket to meter fra ansiktet mitt i et gammelt teater i England, at jeg fikk studentrabatt hos John Porbes i Charing Cross Road da jeg kom opp fra kjelleren deres med Ted Hughes’ Birthday Letters og Jack Kerouacs On the Road.

Jeg kunne fortalt dere om hvordan det er å ligge våken på et natt-tog og høre på Sufjan Stevens i mørket. Han sang om mødre som gråter i sengen og hemmeligheter under gulvplankene. Jeg kunne prøvd å beskrive hvordan høsten lukter i Paris eller hvordan det var å sitte på toget hjem og vite at jeg ikke ville rekke noen av togene mine videre fordi vi var over en time forsinket.

Eller jeg kunne fortalt dere om hvordan det var å komme inn til farmor på sykehjemmet da jeg var godt hjemme igjen, og hvordan det føltes å se på henne der hun lå i sengen sin. Hvordan jeg gikk bort til henne og smilte til henne, selvom hun ikke kjente meg igjen da hun åpnet øynene. At jeg satte meg ned på huk og at hun grep etter hånden min og holdt den fast da hun sovnet igjen. At jeg nynnet lavt på Sufjan Stevens låter mens jeg satt alene på rommet hennes og så på henne.

Jeg kunne fortalt dere, her jeg sitter i stuen min og skriver dette istedet for å fullføre exphil-oppgaven min, at jeg nettopp er kommet hjem fra London og Paris og fire døgn sittende på tog, og at jeg bare vil dra igjen. I drove to Chicago, synger Sufjan og jeg lukker øynene og tenker at jeg godt kunne blitt med. Når som helst.

Men jeg kan ikke det. Jeg skal ikke det. Derfor skal jeg ikke skrive det heller. Det jeg skal fortelle dere er at Eiffeltårnet er høyt og at det bor en due i det som bare har et bein. Det har en bra islending fortalt meg. Og at tim endelig skal spille inn Julia og Barbie & Ken blant annet. Og at det blir bra. Alt sammen.

All things go, all things go. Så da kan dere bare glemme alt annet.