Forfatter: Linn

Frøydis skrev et sted at hun verken hadde skrevet eller lest ut en bok på en uke og at da følte hun seg som et dårlig menneske. Det er en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg skriver ikke, og nå har jeg fem bøker liggende rundt sengen og i hybelen som jeg har begynt på, men ikke fullført. De er ikke dårlige noen av dem, jeg bare fullfører dem ikke. Jeg har hybelen full av pappesker som det er meningen at jeg skal legge alt jeg eier i, og i går hentet mamma katten min, så nå er jeg alene. Jeg ble syk i dag tidlig på jobb, og dro hjem. Det er blitt høst og jeg sykler med skjerf. Men jeg har det ikke dårlig. Jeg gjør bare andre ting enn det jeg før ville se på som bra. Ta for eksempel en vanlig kveld: Jeg spiser mat, veldig mye, foran tv’en. Halv elleve begynner Paradise Hotel på tv3, og jeg ser på det. Hver kveld. Jeg skal nå forsøke å fortelle hvorfor:

Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ‘kule’ mennesker. De har seg, de drikker, de krangler og de lurer hverandre, og alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er danske og i 20-åra. Men, og det er her min forsvarstale kommer: Inni mellom alt dette, som jeg fryder meg over å få lov til å se på, så skjer det ting som gjør at jeg beholder trua på menneskeheten. Nick og Diana. Diana er en pen jente, men hun har vært anonym hittil i serien. Jeg tenkte ikke særlig på henne, hun er ikke den peneste jenta, hun er ikke den jenta som er mest i fokus, hun er blond, ikke altfor tynn, ikke bitchy og inni mellom, skjønt ikke ofte, drikker hun seg litt for full og da bærer partneren henne i seng. Og nå i det siste, de siste fem-ti episodene, så har hun og Nick ligget og pratet sammen, sett på stjernene, holdt rundt hverandre. Nick er den heite fyren, en av de mange, der inne. Han har hatt noe på gang med to av jentene som har gått ut, og ligget med en tredje som fortsatt er der, men når han snakker med Diana, så prøver han seg ikke. Og så skjedde det noe som gjorde at de kranglet. Eller, de sluttet å snakke med hverandre. Noe taktikk-greier, og det er ikke interessant, det er ikke det jeg synes er stas med serien, så jeg hopper over det. Men så blir de venner igjen, Diana trekker Nick til side og skal si unnskyld, og Nick er iskald og det ender med at Diana går ut av rommet, stille og rolig, hun gjemmer seg bare på gangen, men hun gråter og Nick ligger inne i sengen og skjønner at han har gått for langt. Diana, ikke gå, vær så snill, kom tilbake igjen. Og der skyter tv3 inn et av disse klippene der de snakker med deltakerne, og du kan høre at Diana sier: Jeg har følelser for Nick, og krangelen deres fortsetter. Hun begynner så å gråte foran ham, og gjemmer ansiktet sitt i hendene sine, før hun går ut på nytt. Så setter de seg ned sammen, og hun sier: Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, og Nick sier: Og du aner ikke hvor glad jeg har blitt i deg, og de legger seg i skje, som de gjør og har gjort. Og Diana er så søt og sjenert, og de setter seg opp i sengen og Nick klemmer henne og gir henne et kyss på skulderen og hun ender opp med å reise seg og gå rundt i hotellrommet og riste på kroppen sin, hendene sine, vi må gå ut, sier hun, jeg er så varm, og Nick spør henne hvorfor hun er så varm og hun ler og sier: Det er fordi du er så hot, Nick, og han ler og sammen går de ut og Nick sier: Skal vi se på stjernene? Og de legger seg ned for å kikke på himmelen. Tv3 klipper inn enda et av disse klippene og Nick sier: Jeg er blitt riktig glad i Diana, hun betyder riktig meget for mig, mer enn noen andre her inne, og i bunn og grunn så føler jeg vel egentlig at Diana er den deiligste person i verden.

Den vakreste kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge er altså en del av et reality-show, der det som sagt egentlig går hardt for seg, de har seg med hverandre alle mann, det er utroskap, svik og tårer, baksnakking og lureri overalt, og midt oppi dette finner man altså en søt historie om to mennesker som ligger ute og ser på stjernene sammen, hun er sjenert og han er heit, og det har ikke skjedd noe mellom dem, og kanskje er det nettopp det som gjør at jeg røres sånn ved hver minste lille ting de gjør, som å møte blikket til hverandre over bordet, eller gi hverandre en klem før de går i seng hver for seg, eller når tv3 klipper inn ting de sier om hverandre, som jeg sitter her hjemme og lurer på: Har de sagt dette til hverandre? Har de holdt kontakten etter at serien er avsluttet? Har de blitt kjærester nå, eller var dette noe som forsvant da de kom tilbake til virkeligheten?

Det minner meg litt om en av mine favorittfilmer, The Breakfast Club, som slutter der alle sammen finner hverandre, der filmkyssene er vare og forsiktige, og dermed også så mye finere enn mange andre filmkyss, og jeg sitter ofte igjen i sofaen etter å ha sett den, for det gjør jeg med jevne mellomrom enten alene eller sammen med noen, og jeg tenker: Ble de kjærester? Claire og John Bender, for eksempel. Hva sa vennene hans da de gikk ned skolekorridoren sammen? Og Allison og Andrew, A & A, ble hun med ham på en av de kule festene han og vennene hans gikk på? Satt hun og heiet på ham under en brytekamp og så gikk de ut og drakk milkshake sammen etterpå?

Det er dette jeg gjør hele tiden. Jeg henger meg opp i kjærlighetshistorier i bøker, filmer og på tv, noen mer ekte enn andre, og så ligger jeg våken om natta og dikter videre på dem. Kanskje det er derfor jeg ikke skal miste trua på at jeg skal bli forfatter. Eller kanskje jeg skal holde meg til dikting i hodet og ikke på papiret. Uansett tror jeg at jeg kommer til å få det fint. Jeg skal sitte på balkongen min i Gamlebyen og drikke te og det kommer til å skje fortere enn jeg aner. Snart er hybelen pakket ned, jeg er frisk igjen, jeg sykler med skjerf til Clear Channel fjerner bysyklene, og da begynner jeg å gå i stedet, med en kaffe i hånden om morgenen på vei til jobb, jeg og skjerfet mitt, kanskje også votter, og en lue, og mine egne kjærlighetshistorier skal ta opp like mye tanketid som det Paradise Hotels skjøreste forhold gjorde i slutten av august, på begynnelsen av høsten.

Jeg er alene hjemme, jeg er litt syk, og jeg fryser på føttene fordi jeg ikke har noen katt til å varme dem. Men jeg har det fint. Det er det viktigste.

Jeg har ikke skrevet noe siden det var varmt. Jeg har ikke lest noe særlig, jeg tvinger meg selv til å lese i lunsjen og i dag fikk jeg gåsehud av del 2 i Siri Hustvedts bok, som jeg vet er bra, jeg kjenner det på meg, jeg ser det når jeg leser, jeg merker det, men jeg har allikevel ikke lyst til å lese den. Jeg har lyst til å spise mat foran tv’en og ha en katt på fanget. Så jeg har gjort mye av det i det siste. Jeg går og går, og jeg tenker: Hold inn magen, gå fortere, ta oppoverbakken og trappene, ikke ta bussen, stram magen, begynn å løpe, jogge, svømme, trene. Det er et trenings-studio på veien min hjem, jeg går forbi og kikker inn gjennom vinduene, de løper på tredemøller og ror på romaskiner og trappemaskinene går opp og ned og jeg går forbi utenfor med musikken min på øret og tenker at jeg har begynt å bli gammel, det begynner allerede nå, tenker jeg og ser for meg alle artiklene om hvor mye fett og sukker vi putter i oss og lover meg selv å drikke vann i stedet for cola i morgen, men så frister boks-colaen allikevel og vannflaska er fortsatt halvfull når jeg dumper ned i sofaen etter jobb. Dette skulle egentlig bli en tekst om de fine tingene jeg har opplevd i dag, men det ble en tekst om alt jeg ikke gjør i stedet, og om trening og mat, jeg mener, når var sist gang jeg skrev noe om trening og mat? Aldri? Jeg har blitt en av dem. En av de i sofaen. Man blir ikke forfattar av slikt.

Fine ting i dag: Det Norske Samlagets høst-kataloger kom på jobben og jeg slo opp på side 12, viste det til sjefen min og sa: Han skal få vindusplass. Hun hev seg rundt og sendte en mail til forlagskontakten og spurte hvor mange bøker vi måtte ta inn for å få 100% retur. Det betyr mange bøker. Jeg skal selge alle sammen. Det kommer en dag hvor jeg har tenkt å sette meg ned og skrive hvorfor dere skal kjøpe boken og hvorfor dere skal gjøre det hos meg, men det er ikke i dag. I dag skal jeg fortelle om hun jenta jeg så i Oslos fineste hage da jeg gikk forbi i solen. Det er svakt røde epler på trærne der inne nå og midt i hagen sto det en jente, kanskje en dame, med langt, lysblondt hår og hun strakk seg opp til en av de høye greinene og plukket ned et eple, så tok hun to biter av det, fort, før hun kastet det på bakken. Så tok hun et til. Eller, det vet jeg ikke, for jeg gikk videre, men i hodet mitt tok hun et til. Og et til. Til det lå et titalls halvspiste epler rundt henne. Så gikk hun og satte seg i en stol og ventet på noen. Jeg vet ikke om hun bodde der eller om hun jobbet der.

Jeg hadde mange flere fine ting å fortelle, men jeg har glemt dem. Ingen har lagt inn bud på leiligheten min enda. Hurra. Det kan hende jeg skal bo der. Frøydis var pen da hun kom inn på jobben i dag. Jeg ble glad av det. Vi fikk inn masse av Breaking dawn, denne fjerde og avsluttende boken i vampyr-romanse-serien som selger helt sykt bra og som jeg må innrømme at jeg leste første boken av og jeg ble forelska i Edward Cullen sjæl. Jeg liker at det finnes bøker som får folk til å stå i kø, selv om det er fantasy og ikke kortprosa fra Samlaget. En dag skal det være fest og nattåpent når boka di kommer, tenker jeg. Og som du en gang sa, finnes det en Nils-Øivind Haagensen-hatt? fordi du kjøpte Adressebøkene da Harry Potter et-eller-annet-nummer ble lansert, og jeg tenker: Finnes det en Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd-t-skjorte? Hatt? Button? Det burde vært spilt indie-musikk over anlegget og vi skulle delt ut cocabrus til alle kundene. Jeg fyller det ene bordet i vinduet med den tidligere nevnte vampyr-romansen og så går jeg ut i solen for å drikke iskaffe med verdens beste tjej, som snakker om han gutten og jeg får en melding fra han gutten jeg sover ved siden av og han spør om han skal komme på besøk. Det var også to fine ting. Det vil egentlig ingen ende ta.

Så det finnes sånne dager. Sånne helt vanlige dager. Ingen skriver bøker om dem. Ikke jeg heller. Ingen har gått fra meg, ingen har dødd, ingen har knust hjertet mitt, ingen har fått meg til å gråte. Jeg har jobbet, spist et tonn med laks til middag og vært så mett at jeg måtte avlyse daten min og spørre om han kan komme i morgen i stedet, gått hjem, oppover djevelbakken, forbi det huset der jeg kanskje skal bo fra slutten av måneden, drukket vann i stedet for cocabrus, og satt meg ned foran tv’en. En helt vanlig dag i livet til en helt vanlig tjej. Er det ikke grusomt kjedelig? Er ikke dette forferdelig å lese om? Tenker du ikke: Jaha, og hva så? Hvor er frysningene? Hvor er det triste, hjerteskjærende, opplysende, spesielle?

Akkurat som at det ikke kan regne hele tiden, så kan man ikke skrive gull hele tiden heller. Nå har jeg i hvert fall skrevet noe. Gullet får vente til jeg sitter på en terrasse på Kreta med pc’en i fanget, en vannflaske på bordet foran meg, en ny leilighet hjemme som jeg skal pakke ut i når jeg kommer tilbake, og saltvann i håret. Og da skal jeg igjen skrive om kärleken. For du vet det, at love will tear us apart again. Jeg lover.

Jeg drikker øl, Jäger, vin og vann, jeg kjøper en leilighet, får beskjed om at den er min og at jeg kan flytte inn 26. august, for så å få beskjed om at den ikke er min allikevel enda, men at jeg får vite det den 19. august. Jeg sa opp hybelen i mellomtiden av disse to beskjedene og i verste fall er jeg husløs fra 30. september, hva gjør man da? Man drikker øl, Jäger, vin og vann, sjokolademelk, te, iskaffe og hylleblomst og flytter inn i kjelleren til pappa, lar katten bo hos mamma og oppholder meg mest mulig i mine venners nærhet for å ikke miste alt håpet.

Denne sommeren begynte tidlig og av en eller annen grunn føler jeg nå at den er over. Jeg kan gå med olabukser uten å føle at jeg kveles av varme og det regner i nakken min på vei hjem fra Øya-festivalen, men jeg synes det er helt greit. Planen var egentlig å sitte på en liten balkong i åttende etasje i Gamlebyen og se på at trærne ble oransje rett foran meg, katten og pc’en min, eller en bok i fanget, jeg har jo så mange av dem, men kanskje skal jeg fortsette å komme dryppende våt inn på visninger, ta av meg skoene og tasse rundt for å se på steder der andre mennesker har bodd før meg og tenke: Skal jeg bo her? Stryke fingrene mine langs vegger og lister og tenke: Er det her jeg skal skrive tredjeutkastet av min unge roman? Er det her jeg skal bo de neste 10 årene? Er det her du skal bli med meg hjem?

Jeg legger meg i sengen tidlig hver morgen, ser at taket snurrer over meg, noen ganger ligger det en ved siden av meg, andre ganger ligger jeg alene, sånn har det vært i sommer, og sånn skal det være fremover, og det er ikke til å unngå at mennesker spør om vi er kjærester, og det er heller ikke til å unngå at jeg svarer nei. Hvorfor ikke? spør de. Jeg er ikke forelska, sier jeg, og jeg kan ikke fortsette å gi alt jeg har. Jeg skal gi alt jeg har til meg selv fremover nå, tenker jeg. Som du sa til meg på t-banestasjonen da vi fortsatt var venner. Jeg skulle tenke på meg selv, og bare meg, og selv da tenkte jeg mer på deg enn på meg selv, og selv nå lar jeg bitterhet og uvennskap være følelser jeg forsøker å glemme navnet på og sender deg en melding i min beruselse av øl, Jäger, festival, hoppende mennesker og Sigur Rós som står foran meg på scenen og for en gangs skyld ikke får meg til å gråte, men til å ta opp mobilen og skrive til deg, for første gang siden jeg reiste hjem fra København.

Hvorfor det? spør jeg meg selv når jeg våkner dagen etterpå, men jeg vet at svaret er sant og jeg vet at det ikke bare var fordi jeg var full og hadde klart å stjele øl fra baren på festivalen, det var ikke bare fordi jeg ikke helt visste hva jeg gjorde eller manglet de vanlige sperrene som forteller meg hva jeg skal og ikke skal gjøre, hva jeg bør og ikke bør si, kanskje har jeg uansett for mange av dem til vanlig, men nei. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi at jeg ikke vet når en av oss blir borte for godt. Det er en klisje, og det er en godt brukt en, men det er fordi det er helt sant og vi vet det alle sammen. Jeg vet ikke når jeg våkner og du ikke lenger finnes i denne verdenen lenger, jeg vet ikke når jeg våkner og ikke er våken i det hele tatt. Det er derfor det er viktig å si det.

Og det er derfor det er viktig å fortsette å ikke sove bort sommernatta, som snart er høstnatta, og det er derfor det er viktig at jeg reiser meg opp og går ut denne døra, kanskje for en av de siste gangene fordi jeg får ny leilighet i slutten av måneden, kanskje ikke, uansett skal jeg kjøpe meg en iskaffe og traske nedover mot BigBang, enda et av disse bandene som hører til det kapittelet som jeg skriver siste punktum i hver dag før jeg sovner og åpner på nytt når jeg slår opp øynene. Men du vet, det er ikke det at du er mitt livs kjærlighet. Det er bare det at du var det en gang.

Og det er fint. Det var bare det jeg ville si. Uansett hva som er riktig å si eller ikke si, og uansett hva du mener om det.

Så jeg sendte inn et manus og mistet troen på meg selv, er det sånn det skal være? Det handler om å ikke gi opp, det handler om å skrive på nytt når man får et nei, eller skrive noe nytt når man får et nei. Det handler om å tro nok på at man skal skrive, på at det er det man skal gjøre, uansett hva forlagene forteller deg. Og ingen kommer til å fortelle meg at jeg ikke skal skrive. Kanskje forteller de meg at jeg ikke skal skrive Kamikaze, som egentlig burde hete Når jeg er hos deg, eller Når du er hos meg, eller Når vi ikke er hos hverandre, Når ingen er hos noen av oss, Når du bare forsvinner og andre morsomme tittelforslag som Frøydis og jeg finner på med hver vål ølboks i hånden, men Linn Ullmann har allerede brukt den tittelen jeg synes passer best, og sånn går det. Det handler om å ikke slutte å puste, inn og ut, gjenta etter behov, og være forberedt på alt. Vil jeg de skal si ja? Vil jeg at dette skal bli min første utgivelse? Det vet jeg ikke. Hun Linn, hun skrev en roman om sin tapte kjærlighet som aldri kom tilbake og sånn er det. Der går hun jenta som aldri klarte å glemme deg, der går hun du knuste hjertet til, der går hun som skriver om deg om natten og aldri helt gir slipp, der går hun som later som at alt ville blitt bra igjen om du bare sto utenfor døren hennes en dag hun kom hjem fra jobb. Der går hun som ikke krangler.

Der går hun, hun med ølboksen i hendene, hun som sitter på toppen av en av de mange trappene i Frognerparken og snakker høyt om det som betyr noe her i livet: kärleken, 18-åringen, sex og ikke-forhold. Hun som går hjem om natten, gjennom kirkegården, hun som blir med de menneskene som betydde mest for henne på ungdomsskolen ut for å nattbade, fordi de nylig har flyttet rett nedi gata for der hun bor, der hun snart skal flytte fra, der alt snart skal ligge i esker og ingen vet hvor de skal flyttes enda.

Hva gjør man når alt annet feiler? Man går ut, man skrur av den dårlige reality-serien man sitter og ser på, man tar med seg en bok eller ti, man slenger døra igjen bak seg, den døra man snart ikke lenger har nøkkel til, skrur på Radiohead på mp3-spilleren som man pleide å ha inntil hjertet og så danser man. Det kan ingen ta fra meg. Det kan regne, det kan være sol, de kan refusere meg, du kan reise igjen og igjen, han kan slutte å komme på besøk om natten og jeg kan bli alene igjen, helt alene, men jeg kan fortsatt danse til Reckoner, 15 step og All I need. Jeg kan danse i Converse-sko med og uten ullsokker, jeg kan danse med og uten skjerf, jeg kan danse med vått hår og tørt hår, og saltvann på huden, jeg kan danse uansett hva som skjer. Det er det som er det viktige her i livet. Alt man kan gjøre uansett hvor mye som går til helvete. Så om du vil og om du trenger det, så er det bare å bli med. Det hjelper, jeg lover.

Amalie og jeg drikker kaffe på Evita, hun spør meg om jeg er ferdig, og jeg sier ja og trekker opp bunken med ark fra veska mi. Hun holder den i hendene sine og sier: Nå går vi og kjøper en konvolutt til deg. Jeg står i kø for å kjøpe konvolutt, går inn på jobben min for å putte arkene nedi og skriver med litt skjelvende hånd adressen til Flamme med tykk tusj. Sjefen min smiler og sier lykke til, Andreas sier best of luck når jeg går ut døren for å finne en postkasse. Amalie spør meg på veien bort om jeg har tenkt ut hva jeg skal si når jeg putter konvolutten nedi, og jeg smiler og sier: ”Det er nå det begynner, ikke sant?” og hun ler.

Jeg blir stående litt foran postkassen før jeg slipper den nedi og lukker lokket etter at replikken fra Reprise er blitt gjentatt til applaus fra Amalie. Hun tar rundt skuldrene mine, gir meg en klem og sier: Nå går vi og feirer. Og på toppen av Oslo er det nettopp det vi gjør. Jeg drikker en øl og snakker om å være litt sosialt tilbakestående, hun ler av meg, jeg ler av meg, jeg drikker mer øl og vi snakker om gutter og jenter, og jeg ser på denne jenta med det lange, fine håret og det flotte smilet og alle de smarte tingene hun sier, og jeg tenker at det er så fint at jeg kan sitte på toppen av Oslo med henne, i solen en sommerdag, hver vår øl i hånden, og vi ler sammen og hun forteller meg om han hun ble med hjem og jeg forteller henne om han jeg ikke tør sende melding til helt enda, og for noen måneder siden hadde vi enda ikke møtt hverandre helt ordentlig, men vi sendte hverandre hemmeligheter på internett og ingen av oss visste kanskje da at vi skulle sitte sammen i en sofa på Stratos, drikke øl, min med lime, hennes uten, og feire at jeg hadde sendt inn mitt første forsøk.

Så fort det har gått, sier folk, og jeg sier ja, og at det ikke nødvendigvis er en bra ting, men Amalie sa: Den historien der har du hatt lenge, du skulle bare ikke skrive den før nå. Og jeg vet at det er sant. Så nå er det bare å lene seg tilbake, senke skuldrene, slutte å redigere og terpe, være forberedt på mange flere år før det kommer et ja, men være fornøyd med at jeg har begynt. Et sted må man begynne. Et sted begynte min helt Johan Harstad, et sted begynte min helt Pedro Carmona-Alvarez. Et sted begynte min helt Nils-Øivind Haagensen, som er et av navnene bak forlaget som i løpet av neste uke skal åpne konvolutten jeg sendte dem i går.

Og samtidig som meg i går var det kanskje en annen som leverte manuset sitt, og kanskje er det han som skal få ja’et denne gangen. Akkurat som at det var Phillip som fikk ja, og ikke Erik. De var 22 år gamle begge to, og Erik reiser til Paris, mens Phillip går på en smell, og kanskje er det jeg som får et nei og går på et smell, mens han som får et ja reiser til Paris, kanskje møter jeg igjen han jeg har skrevet om i noen måneder nå etter å ha fått et nei, eller måske et kanskje, kanskje kommer han endelig tilbake, kanskje kommer jeg til å sitte våken om natten og fortsatt skrive tekster om ham, men innse at han bare er et konsept, at han finnes i meg, at jeg har funnet ham opp, diktet ham opp innimellom alle minnene våre og Sigur Rós skal holde meg med selskap når høsten kommer og overtar for sommernettene, og jeg skal forstå at han aldri ga meg håp som ble en skuffelse, det var skuffelser helt fra starten av, men det er greit. Jeg lever enda. Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.

Skål for det.
Skål for fremtiden.
Skål for alle de oppdiktede minnene.
Skål for at det finnes sofaer på toppen av byen, i solen.
Skål for alle de som har heiet på meg, og som jeg håper vil fortsette å heie helt til jeg vinner.

Jeg våkner til en grå himmel og i hodet mitt spiller Tina Dickow sangen So long hearts, som jeg ikke egentlig har hørt så mye på før. Jeg står opp uten å dusje og skrur på pc’en. Setter på sangen, legger den til i spillelista som heter Kamikazeroman og åpner dokumentet der jeg har begynt på andreutkastet. Frøydis sa at jeg burde skrive alt på nytt, men jeg tør ikke enda. Jeg ser på bunken av papir som ligger ved siden av pc’en og begynner sakte å rette opp skrivefeil og skrive om setninger, men jeg vet at hun har rett. Jeg burde skrive på nytt, jeg burde gjøre det igjen og heller sette inn de setningene som virkelig fungerte i førsteutkastet der jeg ikke klarer å toppe det i andreutkastet, men mest sannsynlig vil det bli bedre andre gangen jeg skriver det. Men jeg vet ikke om jeg klarer. Det er vanskelig, det er en jobb jeg ikke har gjort før. Det er noe nytt jeg ikke vet hvordan jeg skal arbeide med. Men jeg gir ikke opp, jeg bare lukker dokumentene, både første og andre, og lener meg tilbake i stolen, hører på Tina Dickow som synger om unge hjerter som skal vise oss… vise oss alle sammen at det går an, at det går an å være modig, at det går an å satse. Did you ever gamble anything for love? spør hun i en annen sang, og jeg går rundt i byen med Tinas stemme og ord på øret, inntil hjertet, ned til sykkelstativer og hard asfalt, ikke noe regn enda.

Da jeg begynte på romanen skulle det ikke bli noen roman, jeg hørte på Placebo som sang Pierrot the clown og jeg begynte å skrive i et word-dokument, om å komme tilbake, om regnet som traff asfalten, om å stå inntil ham og si at han kunne komme tilbake neste gang han var i byen, og Placebo sang if you’re ever around, in the city or the suburbs, be sure to come around, og jeg tenkte på å kjøre i bilen til Andreas, høsten da Sigmund reiste fra meg, jeg tenkte på regnet på bilrutene, på fingeren min som trykket tilbake hver gang sangen var ferdig, på døren min på Skullerud som var tung å åpne, på å gå ut av bilen til Andreas og gå sakte mot inngangspartiet i regnet, på at det var noen uker til neste gang jeg hadde selskap av ham og nå bor han i Ã…rhus og det går måneder, om ikke halvår mellom hver gang han ler av meg. When I dream, I dream your lips. When I dream, I dream your kiss. When I dream, I dream your fists, synger Placebo og jeg begynte på en roman i april, en dag det regnet, og nå er det sommer og jeg skal begynne på andreutkastet og jeg tør ikke. Det handler om å bli modig nok til å tørre å feile. Det handler om å sette seg ned foran pc’en og forsøke å vite hvor det skal ende, det handler om å ta historien vår og plukke den i biter, kutte alt det som ikke funker og lyve så jeg tror det selv, lyve så leseren kjøper det.

Det er sommer og det regner ikke, men jeg er ikke på stranda, jeg jobber på dagtid og drikker iskaffen min bak disken på jobb, jeg smiler til kundene og kjenner at jeg liker jobben min. Jeg pakker opp eskene med bøker og innimellom lurer jeg på hvordan det vil kjennes å holde min egen bok mellom hendene, men jeg må jobbe for det, jeg må sitte foran pc’en og jeg må jobbe så jeg kjenner det i sjelen og i hjertet, jeg må hoppe utfor, jeg må satse like mye på boka som jeg gjør på kjærligheten, og jeg tror jeg skal klare det. Men først må jeg bare høre litt mer på Tina Dickow, og tenke litt mer på den solbrune gutten som ligger i solen, jeg må tenke litt mer på hvordan armbåndet han kjøpte for lenge siden i Hellas kjentes ut under fingertuppene mine den gangen vi var på konsert og jeg helt glemte å tenke på S.

Jeg kommer hjem fra Roskilde, eller, jeg kjører hjem fra Roskilde, og det regner utenfor bussen, jeg skriver i dagboka mi om alt det som har skjedd og jeg bestemmer meg der og da for å skrive om de fine tingene. Det er mye jeg kan si om ting som ikke var så fint, og det er mye jeg kan si om det siste døgnet som kanskje på en måte ødela alt sammen. Men jeg velger å redigere det bort, jeg lener meg tilbake og smaker på de fine tingene i stedet.

Som å høre på Moldy Peaches i campen mens vi fortsatt hadde en boomblaster, altså før den ble stjålet, med Modest Mouse inni. Jeg sang forsiktig sammen med Moldy Peaches, og tenkte mye på setningen: Just because I don’t say anything, doesn’t mean that I don’t like you, for du brukte noen døgn på å få meg, og jeg brukte noen døgn på å være sosialt tilbakestående og feig, men alt jeg vil er å sykle sammen med deg og se på tegnefilmer sammen med deg om natta, Josie & the Pussycats og Scooby-Doo, vi kunne sittet i huset ditt langt ute i skogen og du kunne laget mat til meg og vi kunne drukket øl mens vi spiste og så på tv, sånn som du fortalte meg at du og søsteren din pleier å gjøre sammen.

Men han fortalte meg bare sånne ting når vi var alene, og ellers snakket vi ikke så mye. Man kan ikke fortsette noe når man bare liker noen innimellom. Men jeg skjønner nå at jeg likte ham veldig godt innimellom. Veldig godt. Jeg likte at vi satt oppe om natten og så på soloppgangen sammen, at han forsiktig snek hånden sin inn under teppet mitt og tok meg på leggen. Jeg likte at han snek hånden sin inn i min mens vi satt i campen og snakket, alle vennene hans rundt oss, jeg likte den første gangen han kyssa meg mens det fortsatt var lyst og at han spurte meg, da han merka at jeg ble litt forlegen, om campen var off limits og jeg svarte nei og kysset ham på nytt.

Jeg likte at vi sang på de samme Modest Mouse sangene om natten og jeg likte hvordan kroppen hans var så solbrun at jeg ble helt kritthvit når jeg lå inntil ham om natta. Jeg likte at han ikke ga opp selv om jeg trakk meg unna de første nettene når vi satt oppe og så på soloppgangene, jeg likte at jeg gikk inn for det selv om jeg ikke turte å satse helt, jeg liker at jeg ikke gikk og la meg den andre kvelden da han og kameraten sto utenfor teltet og spurte om vi hadde lagt oss. Jeg dro på meg klærne igjen og gikk ut for å knyte på meg skoene og sammen gikk vi og kjøpte øl, og han tok hånden min allerede da og jeg måtte stoppe for å puste og ta meg sammen da han sa hvor gammel han var.

Krummis og jeg hadde snakket om dem, de to guttene i bar overkropp, jeg syntes egentlig kameraten hans var søtest, men etter tre setninger forandret det seg kjapt, og vi trodde de var 19, men da han sa, med sin mørke, men forsiktige stemme, at han var 18, så måtte jeg stoppe for å puste, før jeg sa til meg selv: Bare fortsett å gå, du skal drikke øl med dem og det skal bli fint. Og det ble det og det gjorde jeg.

Roskilde var ikke så mange storartede konsertopplevelser, men jeg gråt på José Gonzalez og det plager meg litt, at det fortsatt gjør vondt, men det er også fint å vite at jeg ikke er voksen i Breakfast Club-målestokk enda (when you grow up, your heart dies) og det tenkte jeg også på da Krummis og jeg snakka sammen den siste, triste natta, da jeg lå i soveposen min med våte klær og hadde gått ut av teltet hans etter å ha nølt med å gi ham telefon-nummeret mitt og ødelagt alt, hun så på meg og sa: Vi blir nok kyniske fort nok, det er bare fint at du er lei deg nå.

Radiohead er en stor, blå konsert og jeg hoppet opp og ned da de spilte Reckoner og bak meg sto 18-åringen og pustet meg varmt i håret og nakken og hånden hans holdt meg godt fast inntil seg, Tina Dickow sang til meg, der jeg sto med en øl i solen og Krummis kom og holdt meg med selskap og var fornøyd etterpå og da ble jeg så glad. Roskilde var lange dokøer, Beatles av Lars Saabye Christensen på teppet i campen mens 18-åringen strøk meg på leggen eller i håret, hylleblomstsaft, hengekøyer, soloppganger, kald øl fra boks eller plastglass, tørt gress, å komme hjem til campen og bli møtt av 18-åringens øyne, hender eller munn og at han sier noe sånt som: Der er du jo, eller Hvor har du vært?

Jeg går ut av teltet hans den siste natten og jeg angrer alt på alt det jeg ikke turte å si, som hvor bra han er, virkelig hvor bra han er, eller hvor bra han kommer til å bli engang. Men han er fire år yngre enn meg, og selv om jeg sikkert ikke har all erfaringen de fleste andre 22-åringer har og selv om jeg mangler sosial intelligens og andre special skills som andre voksne mennesker har, så er vi på helt forskjellige steder i livet og han skal møte andre jenter som skal ta ham med seg inn i teltet sitt, og han skal møte andre jenter med langt hår han kan ta på og han skal møte andre jenter som han skal lage mat til og drikke øl med i huset langt inne i skogen. Det skal ikke være meg.

Du skulle vært født fire år før, sier jeg til ham før jeg går og han sier: Du skulle vært født fire år senere. Jeg ser på ham og sier: Da hadde jeg aldri turt å gjøre noe av det vi har gjort denne uka, og jeg vet at det er sant. Så litt mer voksen har jeg blitt, og litt mer øl har jeg drukket og litt flere kyss har jeg samlet og hjertet mitt er ikke dødt enda, for jeg var mer trist denne siste natta og da vi dro hjem enn jeg trodde jeg skulle bli. Jeg lo og tullet om at det var en ‘one-festival-stand’, men det gjorde mer vondt å utelukke noe mer enn jeg trodde. Og når vi går fra bussterminalen og L spør meg om blei noe på meg, med en humoristisk tone, og jeg må smile og se ned i bakken og Krummis og Tobias ler, for så å fortelle om Linns eventyr med 18-åringen, så er jeg fortsatt litt satt ut og lei meg for at ting ble som de ble. And now you’re probably holdning hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands, og hun er sikkert like gammel som deg og du skal glemme hun 22-åringen du møtte på Roskilde i 2008. Det er sånn det går.

Tina Dickow synger og hun har evnen til å få meg til å huske ting som aldri har skjedd, til å synge om nye ting hver gang jeg hører sangene hennes, som om setningene forandrer seg ettersom jeg opplever nye ting. En sang kan handle om noe jeg ikke kjenner meg igjen i, men jeg synes den er fin, så kommer jeg hjem fra København og den handler om de siste tre årene. I came here to save you, though I know I never could, I don’t wanna change you, I just wish you understood… Jeg vet jeg utlyste stillingen som ‘deg’ og ‘du’ da jeg kom hjem, men det er for mye igjen å skrive om til å slutte helt enda. Jeg er ferdig, men det er mer igjen hver gang jeg åpner et word-dokument. Men det kan jeg leve med. Jeg kan leve med så mangt. Jeg er verdensmester i å være alene, jeg er verdensmester i å vente, jeg er verdensmester i å være naiv og tro at ting skal bli bra og så innse at det går til helvete, men jeg er vant til det og jeg klarer meg fint. Tina Dickow synger skjørt om å se hjerter knuses, og jeg skrur opp lyden og tenker at jeg synes det er fint at det går an å få hjertet sitt knust. There’s nothing like hearts breaking in two, as only trusting hearts can do. Jeg går hjem fra byen og jeg får kjeft fordi jeg stoler på folk, jeg får kjeft fordi jeg liker folk for godt og fordi jeg blir myk inni meg av folk jeg egentlig ikke kjenner. Men det er greit. Det er sånn jeg gjør det.

Jeg står opp om morgenen uten å være bitter, jeg går alene på Bare Jazz og leser bok mens det ikke kommer noen melding og det kommer ingen luntende bort til bordet mitt og smiler og sier: Er det her du er? Men jeg skriver om det for det. Og jeg løfter hodet hver gang det kommer noen i min retning, og jeg sjekker mobilen når det durer i bordet. Og nå drar jeg på Roskilde med ballerinaskjørtet mitt, verdens største telt, verdens fineste folk og en spilleplan som rommer 21 band. Lykke til, sa en jente da hun så den, men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Jeg gjør alltid det. Både å gå på 21 konserter, møte noen nye folk som skal få æren av å gjøre meg helt myk inni og senere få lov til å sitte ved bordet mitt på Bare Jazz og stryke meg på låret mens jeg leser den siste siden i boka mi og drikker den siste slurken av hylleblomstsaften, før jeg tar ham i hånden og tar ham med meg hjem. Til det går til helvete igjen. It is time to cut the strings now, it is time to walk away.

Jeg går ned den lange bakken, så låner jeg en sykkel av byen, jeg justerer setet og så setter jeg meg på den. Jeg har på meg skjørt som blåser i vinden og jeg sykler sakte, legger press på bakbremsen med det høyre benet mitt. Etter noen meter begynner jeg å tråkke på pedalene, menn i sykkeldress med sekk på ryggen og fancy hjelm suser forbi meg, men jeg tråkker sakte oppover den lille bakken, så svinger jeg inn på fortauet fordi jeg ikke tør å sykle på trikkeskinnene. Nedover litt til, så over et lyskryss, det er grønt og jeg tråkker på pedalene til jeg er forbi. En skoleklasse passerer meg, jeg vugger med hodet til Raymond & Maria som synger om at mitt liv är en drog ingen vill pröva, jeg hopper av sykkelen utenfor Toucan og kanskje går jeg inn og kjøper en smoothie, en ny smak hver dag, selv om alle smaker det samme, most frukt. Jeg stryker håret vekk fra ansiktet mitt og fortsetter å vugge med hodet, former kanskje de svenske ordene stille med leppene. Betaler for smoothien jeg kanskje har kjøpt, så går jeg ut igjen i regnet eller sola og trasker de siste meterne opp til jobben. Det er sommer og jeg jobber seks dager i uka, men snart skal jeg på Roskilde og det skal regne, jeg skal ha med meg paraply som jeg kan ha over hodet når jeg går for å kjøpe mat eller for å stille meg i do-kø, men så begynner festivalen på ordentlig og vaktene kommer til å ta paraplyen, jeg må huske på å legge den igjen i teltet, så den ikke blir liggende i en gjørmete haug av tomme vannflasker og møkkete paraplyer. Jeg skal gå inn i slagstøvlene mine og Tina Dickow skal synge om kamikazeforhold og Robyn skal synge om hjertesorgen sin, jeg skal gå i takt med stemmen hennes, hvert skritt skal gjøre mindre vondt enn det forrige, det skal ikke lenger gjøre vondt ved hvert hjerteslag og så skal jeg ta bussen hjem igjen og jeg skal se ut på festivalområdet og det skal lukte sånn det bare gjør på Roskilde når det regner, og vi skal lene oss tilbake i buss-setet og kanskje skal jeg lese en bok jeg har hatt lyst til å lese, kanskje skal jeg bare sove, men bussen skal ta meg med hjem og jeg skal stå opp neste morgen og gå ned den lange bakken, så låne en sykkel av byen, justere setet og så sette meg på den.

Fordi det ikke er fiksjon, så poster jeg ikke dokumentet jeg har kalt København usensurert. Det går ikke. Jeg kunne tatt det med i romanen, men jeg gjør ikke det, for romanen min har en åpen, men lykkelig slutt. København usensuert har ikke det. Jeg begynte å skrive om København og det ble lenger enn jeg trodde. Fire sider i word, og jeg er egentlig ikke ferdig, men jeg gir meg. Det er ikke til noen nytte. Jeg printer dem ut og legger dem i dagboken min i stedet og lurer så på hva jeg skal gi dere her.

København er for personlig, både på godt og vondt. Det er innrømmelser der jeg ikke vil la hvem som helst lese, noen positive, andre negative. Det er innrømmelser og fortellinger fra turen som vil være flaut for meg å skrive om, og flaut for andre å lese om.

Jeg kan fortelle dere om syklingen. Jeg gjør det: «…når jeg sitter bak på sykkelen til en kamerat av deg, og lener meg til siden for å se hvor vi sykler mens jeg konsentrerer meg om å ikke la bena mine komme i veien for pedalene, jeg kjenner vinden i håret og vi snakker sammen om hvordan man ikke kan tenke ordentlig når man sykler, fordi man må passe på å ikke sykle ned noen eller bli nedsyklet eller påkjørt selv. Jeg sitter bak på sykkelen hans i København, midt på natten, jeg har foreslått at jeg skal stikke hjemover alene og så slippe inn deg og dine to kamerater senere, men de to kameratene sier at de blir med meg, mens du forblir ute.

Det begynner å bli lyst og det rister i sykkelen hver gang Fredrik sykler over en fortauskant eller en grusvei, jeg sykler ikke, så jeg kan lene hodet mitt bakover og se på himmelen, der den er lyseblå og mørkblå samtidig, og H.P. sier til meg at han alltid har likt navnet Linn, er det med en eller to n’er? Jeg smiler og sier to og de to guttene fortsetter å tråkke på pedalene, mens jeg er stille bak på sykkelen til Fredrik, uten ansvar for noen andre enn meg selv.»

Resten av dokumentet handler om gamle krangler, utenfor en boligblokk i Høsterkøbsgade klokken seks om morgenen, utenfor Teaterhøgskolen på gresset før en forestilling, på veien hjem fra byen den kvelden jeg møtte fotografen og magasin-pojken. Det handler om å si hadet på ordentlig, kanskje sånn som Pedro Carmona-Alvarez’ en gang skrev om å si unnskyld på ordentlig, det minnet meg alltid om deg, jeg forventet meg en unnskyldning, men jeg fikk den aldri, så nå sier jeg hadet i stedet. Nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over.

Nå er det på tide å finne en annen å skrive om, romanen er ferdig, i alle fall handlingen, nå er det en ledig plass som ‘deg’ og ‘du’ i skriften min. Jeg synes ikke det er skummelt. Jeg synes det er deilig. Jeg har hele verden for mine føtter og endelig hele hjertet mitt for meg selv igjen.

På veien hjem hører jeg ikke på Damien Rice, som jeg har gjort hele tiden i det siste. Jeg finner noe annet, en annen av de 1200 sangene jeg har å velge mellom på den lille røde mp3-spilleren min. «Bussen jeg sitter på hjemover er varm og luften er tett, jeg er svett i ryggen og jeg lener meg mot vinduet og ser en overkjørt grevling midt i veien, det følger en bred stripe med blod etter den, eller foran den, alt ettersom hvordan man velger å se det. Jeg snur meg raskt og følger den med blikket så lenge jeg kan. Den er død.»

Og det er vi også. Takk for alt, det var fint og forferdelig. Hadet bra.
Nå er det klart for nye eventyr, og jeg gleder meg.