They’re all different shades of the same song

BellX1 synger om å ha en bad skin day. Egentlig synger de om å være lei seg når noen er langt unna. Jeg fant BellX1 i en stol på sentrum scene. Jeg hadde akkurat tatt av meg jakka da jeg lente meg over rekkverket og fant dem på scenen. Jeg tenkte at de var ok, men så sang de denne. Bad skin day. Da reiste jeg meg opp og gikk for å kjøpe cd’en deres. Så kom Damien Rice og jeg glemte dem litt igjen. Men i dag hører jeg på dem.

Når jeg flyter bortover vannflaten og får vann over munnen og litt i nesa, så har jeg det veldig fint. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som svømmer. Jeg har alltid vært en sånn som stupte kråke under vann, og som prøvde å flyte som en stjerne. Frem og tilbake-svømming har aldri vært helt min greie. Men vi svømmer. Verdens beste jente och jag. Frem og tilbake. Mens vi snakker om ting. (Vi snakker selvfølgelig om pojkarna. Og litt om litteraturvitenskap fra tidlig 1900-tall.) Når jeg flytter, sier jeg, mens vi trekker pusten langs en bassengkant, så kan jeg svømme på Tøyenbadet. Det blir nemlig rett nedi bakken.

Johan Harstad sier i sin anmeldelse av Tore Renbergs bøker, at «det er flaut, denne oppveksten, det er pinlige år og de fleste av oss er takknemlige for at ingen gjorde opptak av stemmene våre, hva vi sa, hvem vi var, hva vi gjorde.» Han snakker om Jarle og hvordan det innimellom oppstår pinlige sekvenser i bøkene om ham. Men han forsvarer det altså med denne talen om å være ung. Jeg lurer på når oppveksten er over. 18 år gamle Linn lager minidisc og 20 år gamle Linn sitter undrende på t-banen og prøver å huske hvem hun en gang var. Nelly Furtado synger om å prøve på nytt og på nytt, og jeg kan huske at jeg en gang løp for å møte ham, han som var ham akkurat da, at jeg var lei meg og at jeg forstyrret ham på en malejobb han hadde den forsommeren, og at jeg ikke ville si hva det var jeg var lei meg for, at jeg bare ba ham om å gi meg en klem. Og det gjorde han. Så klemte vi. Og jeg ruslet hjem igjen, roligere. Det er rart at jeg ikke husker hva det var jeg var så lei meg for, men at jeg kan huske klemmen så godt da jeg hørte sangen igjen.

Oh, Christ, I’m such a dramaqueen, synger han i BellX1 og jeg veit hva han mener. Men han kan ikke noe for det, when you’re far from me. Det er bare sånn det er. Og det er greit. For meg.

Om å ha verdens fineste kjæreste og prøve å være en fin kjæreste tilbake igjen

Jeg går rundt med en koffert full av bøker og en dagbok, men jeg skriver ikke i den. Jeg satt på en benk en dag i solen, og skrev i min lille notatbok, der skrev jeg om tilfeldige ting man kunne se en solfylt dag på Nationaltheateret, et kjærestepar som kranglet i skyggen, et kjærestepar som kysset i solen, en dame som røyket med skjelvende fingre og en annen dame som satt med lukkede øyne bak et par store solbriller. Jeg skrev meldinger på mobilen, og holdt hånden min over den for å kjenne når den vibrerte med et svar fra en kjærestegutt. Vi gikk ikke tur sammen den dagen.

Jeg har ligget på gulvet fordi ting var håpløst, jeg har stått opp før klokken seks om morgenen for å forberede forsvarstaler på t-banen, og så gå opp to svingete trapper og møte en kjæreste i pysjbukse i døren.

I dag lå jeg på gulvet fordi jeg var stille, og jeg satte på Dogs av Damien Rice, og ba kjærestegutt om å legge seg oppå meg. Jeg liker denne sangen, sa jeg inn i nakken hans, den myke huden og den gode varmen. I rommet ved siden av hørte jeg latteren til verdens beste jente og kjæresten hennes, som er hjemme fra Paris i noen uker. Noen ganger er man bare stille. Vi gikk ikke tur sammen i dag heller, men vi satt på en benk og det kom en gammel dame som minte meg om farmoren min. Hun sa at skjørtet mitt var fint. Så satt vi foran på t-banen og gikk den lengste veien hjem til min mor. Der var det en danske og hans kone, vi spiste mat og dansken skjenket rødvin i glasset til kjærestegutt og var imponert over hans danske aner. Konen lente seg inntil meg på kjøkkenet og sa: Så utrolig pen han er, jeg klarer ikke å slutte å se på ham, jeg. Jeg rødmet og sa ja. Jeg klarer ikke å slutte å se på ham jeg heller.

Jeg prøver alt jeg kan å ikke trå feil, å ikke gjøre de samme feilene som jeg alltid gjør, men uansett hvor mange blondeskjørt jeg har, og uansett hvor mange mixtapes jeg lager, så blir det jo alltid noen feil. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? spør jeg bestekameraten. Jente møter gutt, gutt møter jente, så blir de kjærester og alt er fint? Fordi det ikke er sånn det funker, ler han tilbake. Men jeg syns ikke du er urimelig eller vanskelig, fortsetter han. Han har kjent meg siden jeg var 6 år gammel og ikke turte å gå på do alene. Jeg får stole på at han har rett, selv om jeg ofte føler meg som et dårlig menneske.

Men selv dager som begynner med å ligge søvnløs og tenke på en eneste dum setning kvelden før, et eneste dumt spørsmål og et eneste dumt svar, der jeg ikke rakk å lyve, fordi jeg ikke klarer å lyve uten å forberede meg på det først, kan ende med at jeg står på en t-banestasjon og fryser mens verdens heiteste gutt kysser meg og gjør meg varm i hele kroppen, før han går på t-banen og sender meg en melding der det bare står:

Jeg liker deg.

Life goes easy on me, most of the time

Jeg skrev, for hundre år siden, i papirdagboken min at det handlet om å ta kontroll på kontinentet. At jeg måtte sprenge det, samle alle tankene om ham og alle minnene vi har, og alt vi noen gang har gjort sammen, på et sted, også måtte jeg sprenge det, for det var for stort for meg. Det var for mye å gå rundt og bære på, for mye å ta med meg videre. Samtidig som dette skrev jeg om å høre på Sigur Rós, på en skive vi ikke engang hadde hørt på sammen, og jeg skrev at jeg drev med førsteklasses sutring. Dagen i dag er et bevis på at det hjelper å sutre innimellom.

Jeg blir oppringt av en jente som spør om det er jeg som ville ha en Damien Rice-billett. Ja, det er så meg at det gjør vondt, svarer jeg, og vi avtaler å møtes klokken ni utenfor Sentrum Scene. Hun fant meg på internett, og lette opp nummeret mitt ut i fra at jeg bor på Skullerud, og vips befant jeg meg inne på Sentrum Scene mens oppvarmingsbandet akkurat hadde begynt. Og ikke bare det, jeg fikk billetten av Helge. Helge som alltid er blakk, Helge som ikke har penger til Roskilde, Helge ga meg en 500-lapp og sa: Gi meg 200-lappen tilbake etterpå. Jeg ga ham noen kyss på kinnet og sa at jeg elsker ham litt nå. Det Helge ga meg, var Damien Rice som fortalte en historie om at noen ganger må man gjøre andre ting enn det man tror for å få det man vil. Han snakket om kuer og jorder, og jeg så for meg grønt gress og løvetann. Han spilte Rootless Tree så jeg måtte holde meg fast i gelenderet foran meg og gjemme ansiktet mitt i hendene mine.

Da han spilte Cannonball gråt jeg uten at jeg visste at jeg kom til å gråte, og det er ikke for stort, ingenting er for stort for hjertene våre, det er rart hvor mye det egentlig er plass til, det er kanskje det største jeg har opplevd, men det er plass til så mye mer. Jeg gråt da han sang ordene som var med meg da jeg gikk, da han sang at det var noen ord jeg ville høre, men som aldri kom.

Da jeg tok på meg det meterlange skjerfet mitt og gikk ut i kulden, sendte jeg en melding fra mobilen min, til helt riktig gutt, der jeg fortalte om Damien, at han var en bra en, og da jeg satte på Minidiscen min, som jeg kjøpte for 8 bøker av en studievenninne, den funker, så smilte jeg og tenkte at den gutten skal jeg ligge ved siden av i morgen kveld. Den fineste gutten jeg vet. Samme hvor mye Damien synger om alle de fra fortiden.

Read me your favourite line, synger han og jeg åpner postkassen min og finner en cd og et brev fra ham. Jeg leser det, stående ved stuebordet, med katten malende ved siden av meg, en sløv hånd over ryggen hans og et smil om munnen. Jeg går inn på det rotete rommet mitt, setter på Damien Rice og ser på cd’en jeg alt har brent til ham, uten at jeg klarer å fullføre det brevet jeg begynte på i forrige uke. Some things, they stay the same like time. There’s always time.

Det er kontroll på kontinentet, stålhånd, og det er greit nå. Jeg skrev, enda en gang i papirdagboken, den får alle tilståelsene, jeg lyver ikke i dagboken min, selv om Ane Brun synger at jeg gjør det for å rettferdiggjøre valgene jeg har tatt, uansett, jeg skrev at skjebnen ikke ville at jeg skulle gå på denne konserten, fordi det ville gjøre for vondt, det ville bli for mye for meg, det ville ødelegge igjen. Det hjelper ikke å distansere seg fra det en periode, og tro at alt går fint, for med en gang noe skjer, med en gang han ringer elle rmed en gang Damien åpner kjeften sin, så er det like ille. Men jeg visste at skjebnen tok feil denne gangen. Og jeg beviste det.

What I want from you is learn to let go, og jeg har klart det helt fint. Takk, Damien.

Takk for beviset.

Skjulte tiltroelser og en barnslig innrømmelse

Det er om å gjøre å få dette innlegget til å ikke virke så trist som den følelsen jeg har i magen nå. Det er om å gjøre å snakke om fine ting, som vindmølla i den fantastiske parken i Danmark, eller de to nye koffertene mine, at jeg kjøpte halvtreds stk. karameller på Søstrene Grene, eller sju nye skiver og to dvd’er til den nette sum av litt over 300 danske kroner. Jeg går den lengste veien til t-banen fra mamma, synger på Sufjan Stevens, for lyden min er blitt borte, den døde med minidiscen og jeg må lage musikken min selv, og det gjør meg trist. Kanskje det er der det begynte i dag, med at jeg måtte synge John Wayne Gacy Jr. selv, mens de gamle damene så rart på meg på søndagstur. Jeg møtte en tom buss, og tok den helt hjem, fant tv-lisensen i postkassen og en purring på en regning jeg vet at jeg har betalt, en mobilregning som er høyere enn dJuice lovte meg og jeg stirrer på nettbanken min og ser at hele månedbudsjettet mitt rakner. Jeg synger Kristofer Ã…ström på bussen, det skinner sol på meg gjennom den møkkete ruta og jeg tenker på det halvferdige brevet jeg plutselig begynte å skrive, jeg tenker på formuleringer, for at dette skal bli riktig, jeg tenker på at jeg ikke kan teksten til den sangen jeg liker best, men at jeg vet at den minner meg om han. Jeg kunne skrevet deg, men det er en annen deg som betyr noe nå, og han har jeg savnet mens jeg har vært i Danmark, jeg har våknet om natten og skrevet i mørket om ham, om hvordan han ser ut i lyset fra stearinlys. Jeg vet ikke helt hva jeg skriver, for det er helt mørkt, skrev jeg, men jeg savner ham. Han er fin. Den fineste. Finest.

When all I do is treat you wrong, synger Kristofer og en dame-stemme, akkurat som Damien pleier å gjøre, på en måte, og jeg skjønner at det egentlig betyr mye for meg å få sett Damien live en gang. Det betyr så mye at jeg faktisk begynner å gråte når en kamerat av meg får gått på konserten allikevel. Kanskje det er derfor jeg er trist. Jeg vet ikke. Jeg vet at mamma har kjøpt en lampe til meg, og at rommet mitt skal bli finere enn det er nå, at den har en lampeskjerm som er så fin at jeg kommer til å sitte og se litt på den med en gang jeg har satt den sammen. Det er så mange fine ting, tenker jeg og ser ut på våren som har samlet seg på Skullerud for å fortelle meg at det går bra, det blir bra igjen, du trenger en tur ut i solen, du husker vel hvor bra alt ble forrige søndag. Du trenger frisk luft og et kamera rundt halsen, for du har jo alltid visst at halvbra landskapsbilder er akkurat din greie. Jeg tror jeg har det som katten, og jeg vet ikke hvorfor. Han mjauer og ser på våren, før han hopper opp i fanget mitt og dunker hodet mot brystet mitt. Han vet ikke hva han vil. Han vet ikke om han vil være inne eller ute, han vet ikke om han er sulten eller mett, han vet ikke så mye. Jeg sa til mamma, da vi gikk forbi de gule husene i Krokodillegade at der vil jeg bo en gang, jeg sa det, og jeg visste allikevel at sannsynligheten var liten.

Jeg skrur opp det Damien synger og nå har jeg tenkt å gå for å lage meg en kopp te. Med honning. Jeg har aldri vært redd for å gråte, det har aldri vært vanskelig for meg, jeg vet ikke hva som skjedde, om det de sa i den filmen da jeg var liten er sant, when you grow up your heart dies, og jeg svelger og svelger og Damien synger at han ikke vet, og at han ikke kjenner deg lenger, og jeg svelger igjen, tenker på det jeg sa til frøken eske om at når jeg gråter blir jeg på en måte enda mer lei meg, for det er å innrømme at ting ikke er bra.

Og det er det jeg ikke vil. Det psykologistudenten ville gjort nå, er å se på meg og spørre hva som ikke er bra. Jeg ville sett ned i bakken, eller bort på gresset ved hestene, som vi kunne se fra den benken der vi pleide å sitte, og jeg ville først sagt jeg vet ikke, så ville jeg kanskje snakket om diverse familierelasjoner, stusslige samtaler, jeg vet ikke. Jeg tror det er så enkelt som dette, og det er det som gjør det hele latterlig:

Jeg har mistet musikken min, og jeg har ikke billetter til Damien Rice. Alt det andre er bare unnskyldninger som er mer forsvarlige enn dette, som jeg tror er sannheten. Jeg har alltid sagt at musikk har reddet livet mitt, og det vil si at jeg tror at den steinen i magen vil forsvinne når jeg kan gå rundt med hodetelefonene mine igjen, i stedet for å synge alle sangene med min spinkle stemme. Jeg velger å tro det. Og jeg velger å tro at dere som i det hele tatt har lest alt dette, sitter og ler nå. Men sånn er det. Jeg tror det er sånn. Nå må jeg gå ut i stua og legge meg litt på gulvet, mens Damien synger at noen må slippe ham løs, ut av det han sitter fast i. Og fuck you.

This is an alright start

Jeg går frem og tilbake på en tilfeldig t-banestasjon med mobilen trykket opp mot øret, og en stemme det er altfor lenge siden sist gang jeg hørte. Han leser for meg, en tekst det er jeg som har skrevet, og det var rart å høre skuespillerstemmen hans sitere mine egne ord. Jeg ler og han sier det er godt å høre latteren min igjen, at han savner meg. Har savnet meg. Vi snakker om hvorfor det er lenge siden sist. Det er jo… rart når den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet, sier han. Og vi ler, på hver vår side av telefonrøret. Hvor mange telefonsamtaler har jeg ikke hatt med den stemmen, hvor mange sider i dagbøkene mine har ikke den stemmen fått plass på.

Jeg vil gjerne møte ham, sier han og jeg smiler. Han er en bra kar, sier jeg. Ja, jeg vet det, svarer han. Vi snakker litt mer, om før, og nå, om Molde og sjekketriks, om at det har vært vanskelig, om alt han har funnet ut, alle de store spørsmålene som han fant svaret på ved å være alene i en kjedelig by. Du vet det, at… han er stille litt. Det ville jo blitt slutt uansett. Jeg skulle jo til Danmark, og så til Molde, og… det ville jo aldri gått. Jeg smiler og sier at jeg vet det. Jeg vet det.

Jeg lener meg mot en t-banebenk og ser ned på grusen. Sigmund? sier jeg. Ja, svarer han. Kan du alltid være den som løfter meg opp når du klemmer meg? Han ler og sier at han skal løfte meg opp når han klemmer meg til han blir 80 og ikke orker mer. Jeg har alltid lyst til å klemme deg, sier han. Når vi har lagt på, ler jeg for meg selv og legger mobiltelefonen tilbake i veska.

Den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet. Han heter Lars og er verdens fineste gutt. Og det var fint å kjenne at han fortsatt var den fineste gutten jeg vet om, selv etter en sånn telefonsamtale. Og fint å kjenne det, selv om jeg har en ekskjæreste som jeg forhåpentligvis alltid vil løpe i møte med et smil som rekker opp til begge ørene, og bli møtt med en klem der han løfter meg opp fra bakken og snurrer meg rundt.

It’s life’s illusions I recall

Jeg går fra han med det fine smilet og de gode klemmene og svinger med kofferten mens jeg nynner på Joni Mitchell. Jeg går langs Hausmanns gate og ser to ambulanser, noen mennesker som står på fortauet og jeg går forsiktig forbi, ute i bilveien og får se et to sekunders-glimt av ambulansepersonell som utøver førstehjelp på en livløs mann i 50-årene på fortauet. Jeg snur meg og ser rett fram, går videre, har sluttet å svinge med kofferten og inni hodet mitt er Joni kommet til linjen: I really don’t know life at all…

og jeg setter meg ned på fortauet, det er vått og kaldt og jeg finner fram navnet hans på mobilen og ringer. Trikketuren hjem til ham er lang, og jeg sier ikke så mye. Jeg blunker vekk tårene, for jeg føler ikke at det er mine tårer å gråte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så satt ut av det, sier jeg. Jeg skjønner ikke at det kan bety så mye for meg, men han bare er på forsiden av alle aviser og det var så utrolig unødvendig. Og det ble for mye da jeg så han som noen prøvde å redde i tillegg. Det ble litt for mye død på en dag.

Det var minnestund for Micro, Mohamed, utenfor Kamikaze i går kveld og jeg satt på en trikk på vei hjem til kjæresten min, med tårer i øynene og tankene mine gikk til Benny, broren hans, og resten av familien, og vennene hans. Det er ikke min sorg, det er ikke meg det er verst for, men jeg ble satt ut for det. Som Camilla sa, da vi snakket om det, vi trente der to-tre ganger i uka i over to år. Vi så mer til Micro enn mange andre vi kjente.

Det er bare alle ordene, sier jeg. Likvidert. Rå makt. Lagt i et bagasjerom. Drept. Og jeg lukker øynene og ser for meg forskjellige scener i hodet mitt, hvordan jeg tror det kan ha skjedd, hvordan han gikk rolig inn på et kontor og aldri gikk levende ut igjen, blandet med bilder av latteren hans og den teite stokken han brukte for å banke i gulvet hvis vi snakka for mye på trening, eller hvordan han så ut hvis vi sa noe dumt, hvordan han prøvde å holde seg alvorlig helt til han sprutet ut i latter og slo oss på ryggen.

Men igjen, dette er ikke min sorg, latteren hans betydde ikke mest for meg. Men bare det at den betyr såpass etter at han bare var treneren min i noen år, er nok til at jeg ikke klarer å tenke meg sorgen andre mennesker sitter med nå. Og mine kondolanser går til alle dem som ikke orker å stå opp om morgenen nå, de som lukker øynene når de ser forsidene av avisene, de som er sinte og opprørt over at sånne ting kan skje. De som hadde en stor og spesiell plass for Mohamed i hjertene sine. Jeg vet at det er mange av dere.

Jeg håper dere har noen å ringe til når det blir for mye. Jeg håper dere har noen som tar dere med hjem til et varmt sted når dere gir opp, og setter dere på fortauet i regnet og legger hodet i hendene. Jeg håper dere har noen som kan gjøre det bedre.

Love will tear us apart

Det snør igjen, kalde drypp i nakken min. Vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt, jeg drar hånden min langs veggen i trappeoppgangen, støtter meg til muren og vrir nøkkelen stille om i døra. Til et hus som ikke er mitt. Til en seng som rommer en kjæreste. Natten ble tilbragt i en sofa på en kafé, på en nesten tom flyplass, boller, pepsi, kaffe og sjokolade på bordet foran oss. Rundt oss ligger folk på benker og sover, det rasler i papir når noen våkner og leser avisen for å fordrive tiden. Vi ser opp i taket og snakker om kärleken, om guttene våre, om gutten hun skal til Paris og besøke. Om gutten som ligger i en seng på Majorstua. Vi snakker om å være redd for å vise at man er glad i noen, at man er mest glad i noen, hvordan vi spiller og sier ting vi ikke mener for å dempe det, for å late som at det ikke betyr så mye, for jo mer det betyr, jo skumlere er det, og jeg ytrer, midt på natten: Jeg ville dødd om han bodde i Paris.

Kommentaren dempes selvfølgelig av at klokken var halv fire og at vi hadde dopet oss ned på kaffe, scrabble, hyppige toalettbesøk for å få tiden til å gå litt fortere, og blå druer som vi spiste med blikket andre steder, sløvt opp i taket eller bort på de som sover. Men da hun gikk gjennom sikkerhetskontrollen og vi ga hverandre en sliten klem og jeg tuslet ned til flytoget som dessverre ikke gikk før halv seks, så tenkte jeg at det ikke var så overdrevet som det kan høres ut som. Akkurat det at jeg ville dødd er nok å smøre litt tykt på, men det må man vel for å få frem effekten.

Jeg tenker på at hun flyr til Paris for å være sammen med ham i litt under to uker, at hun snart skal flytte dit og bo der, for ham, hvordan vi kaster alt vi har i hendene for disse pojkene, hvordan de har så mye å si, etter så liten tid. Og det er skummelt, men mest fint, at et annet menneske kan bety så mye.

Jeg deler t-banestasjonen med fire enslige mennesker, jeg skiller meg ut med en lysegrønn koffert med marihøner på, jeg leser i boken min og mens andre går på jobb, går jeg opp trappene til verdens beste kollektiv, som mangler verdens beste tjej i to uker, låser meg inn og kler av meg før jeg kryper inntil ham. Han er varm og våken, og vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt.

You decide your own fate

Jeg ser på at Ane Brun står i en heis og synger, og hun vugger frem og tilbake med gitaren. På t-banen ser jeg ut av vinduet, på fuglene som flyr i mønstre på himmelen, og snøen smelter, om fem uker er den helt borte og det er april, eller kanskje bare nesten. Ane Brun synger Rubber & Soul og det er nesten sånn at jeg må ta litt rundt omkring på meg selv med hendene, kjenne etter om jeg fortsatt er hel, om jeg fortsatt fungerer, om hjertet fortsatt banker. Jeg pleide å falle fra hverandre da jeg hørte denne sangen, jeg sto på konsert, helt foran, inntil gjerdet, og det var ikke nok til å holde meg stående, det var ikke nok styrke i metallet til å holde meg sammen, båndene gjorde ikke jobben sin, solbrillene falt av og jeg måtte gå. Let me get a hold of this, sang hun og jeg kravlet meg bakover i mengden og satte meg ned på bakken, med solbrillene i fanget. Defeated.

Malin fant meg og vi delte en appelsin. Jeg ble med ham hjem for siste
gang den kvelden. Jeg satt på sykkelstyret og vi suste gjennom byen.
Det var sommer og det er hundre år siden nå.

Jeg tester sangene, trykker på play og lukker øynene, som man gjør om man er redd for et smell. Det smeller selvfølgelig ikke. Det skjer ingenting i det hele tatt. Ane Brun synger og synger, hun nynner og vugger med gitaren og jeg åpner øynene og det er vinter ute, jeg har en kopp te ved siden av meg som Frøydis har laget, og jeg har tusen ting å gjøre i vinterferien, men studier kan være studier, jeg vil heller krype inntil en varm kjæreste-gutt. Se på ham når han sover, og glede meg til jeg skal sitte på en benk sammen med ham og dele en pose med smågodt.

Tegne opp et nytt kart over byen, det er på tide å kaste det gamle.

It all will fall, fall right into place

Hvis jeg hadde kunnet knipse bilder med øynene, ville jeg vist dere hvordan snøen faller så sakte under gatelyktene at det ser ut som at den svever oppover i stedet for nedover. Jeg ville vist dere verdens fineste pojk, og hvordan han ser ut når han sover. Dere ville også fått se hva slags rot jeg lever i hver dag, hvordan alle papirene flyter utover skrivebordet mitt og hvordan det egentlig ikke er orden i noenting. Jeg har et kamera jeg ikke bruker, ca. femti skiver jeg enda ikke har hatt tid til å høre på, fjorten bokser med såpebobler som bare venter på å bli brukt opp, fargeblyanter som ikke blir til noen tegneserie og diverse kort og lapper fra folk jeg liker.

I går trasket jeg hjem i snøen, med øynene lukket, da ville dere ikke sett noenting. Jeg hørte på Red Hot og tenkte at snart, en dag jeg åpner øynene, vil det ikke være mere snø å traske i, da vil det være sol og bar asfalt, markblomster på bordet i stua og bringebær å
spise på vei til t-banen om morgenen. Jeg kommer til å ha andre ting å tenke på enn at leiligheten min er rotete og at jeg henger en uke etter med både jobb og utdanning fordi jeg har ligget under en dyne i en uke og hatt influensa.

Snart er det vinterferie og verdens beste tjej drar på kärlekstur. Mandag kveld sitter vi med partykofferten på Gardermoen og venter på flyet hennes, og ved fem-tiden tirsdag morgen tar jeg flytoget tilbake igjen til Oslo og hun sitter straks på et fly til hennes beste pojk og Paris, byen der sommeren aldri tar ferie, selv om det sikkert er snø der nå. Noen ganger får jeg lyst til å flytte dit selv. Ha en leilighet med en sånn bitteliten
veranda, med plass til noen blomster og en katt på. Eller til København. Bo sånn at jeg kan gå til Kongens Nytorv når som helst, spise crepes med Nutella på, vandre langs Strøget og handle på Søstrene Grene, karameller til 98 øre når som helst.

Men, når jeg går med lukkede øyne nedover bakken til leiligheten min, i snøen, med en enslig buss som passerer meg innimellom, så vet jeg at jeg har det veldig fint akkurat her. Jeg har det veldig fint inni skjerfet mitt som rekker tre ganger rundt meg, jeg har det veldig fint med ansiktet ned i pelsen til verdens dummeste og fineste katt, og jeg har det veldig fint når jeg tenker på at jeg har en kjæreste som bor på Majorstua, i verdens beste kollektiv, som er varm og fin og god. En som prikket meg på skulderen for hundre år siden og sa «Hei Linn, fin koffert!»

Jeg åpner øynene og låser opp døra og smiler fordi livet er en fin og underfundig ting. Selv for en tjej med en fantastisk rotete leilighet.

Smilegutten

I går sa jeg, ganske strengt, kanskje, til min beste venninne, at hun ikke måtte slutte å skrive selv om det bare handler om en gutt i Paris og hvor mye hun savner ham. Jeg har alltid vært flink til å gi andre råd og ikke følge dem selv. Jeg har ingen gutt i Paris, men jeg har en gutt her i Oslo, og han er litt min, det er helt sant. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, noe jeg gjør veldig ofte nå, 2007 skal bli skrive-året, så ender det opp med å handle om ham. Jeg kan tenke at nå må jeg skrive om noe annet, noe annet av det som skjer i livet mitt, f.eks. at jeg synger høyt til the Postal Service på jobben, eller at jeg har jordbær-te som smaker godt, eller noe om de fine bøkene jeg har lest, eller noe om hvor bra det plutselig går på studiet mitt, at det er nå det begynner, det er i 2007 det skjer, det er nå jeg skal bli student på ordentlig, og jeg klarte det jo litt, som dere ser.

Nå står det noe annet der, noe annet enn beskrivelser av sommerfugler i magen og hvordan jeg blir helt myk inni meg av å se på ham om natten.

Men det er ikke til å komme bort i fra at januar har vært en veldig god start.

Om jeg kikker i manuset, så ser jeg tegninger av en Ronja-gutt på et kjøkken, fra den
kvelden da jeg sovnet med ryggen til Krummis og ordet faen på repeat inni hodet mitt. Den kvelden da jeg ga opp, og tenkte at jeg må ha vært verdens dummeste som trodde at han var interessert i meg.

Jeg ser meg selv sitte på et kjøkken med Christoffer og se ned i bordplata, mens han sier at det er bedre å være en brautende tulling enn en tafatt idiot, og hvis ting går skeis, så kan jeg bare si i fra, så skal han plukke opp bitene, også blunket han til meg med begge øyne, og jeg lo, og kjente at han allerede hadde begynt å sette sammen bitene av meg.

Jeg sjekker mobilen min i pausen på jobb, og har fått en melding der det står: Linn, kan ikke vi ta en kaffe sammen eller noe? og jeg får litt panikk og tenker at faen, nå har Krummis sagt det, nå skal han «ordne opp» og si sorry, jeg liker deg veldig godt og sånn, men ikke på den måten, og jeg gjemmer meg på personalrommet og øver meg på å leke uberørt, det er ikke noen big deal, bare glem det.

Vi tar en kakao, og jeg hører Christoffers stemme i hodet mitt, det er bedre å være en brautende tulling, og jeg går så nærme kanten som jeg tør å gå, uten å slippe taket, og jeg tror jeg klarte å få frem budskapet. Jeg liker deg. Så enkelt som det. Han inviterer seg selv på te, og jeg slipper meg baklengs ned i senga når jeg har fulgt ham til banen, og ser at det snurrer i taket.

Januar ga meg glitrende snø under gatelyktene, gjennom bakvinduet på en trikk. Christoffer og Krummis ga meg selvtillit nok til å be ham på date. Han ga meg et kyss, mens vi bakte kake, kaka ble ikke noe god, men for en unnskyldning å ha for at den ble mislykka. Jeg fikk et kyss og klarte ikke å konsentrere meg om så mye annet etter det.

Jeg fikk et kyss og klarer fortsatt ikke å konsentrere meg om så mye annet. Om ikke det er grunn nok til å tro på at 2007 blir et bra år, så veit ikke jeg.