Hva har det blitt av Roskilde når folk som meg drar dit?

På Roskilde har jeg, i løpet av årene, opplevd noen av de beste øyeblikkene i mitt liv. En av heltinnene mine sa en gang at livet bare er en serie øyeblikk. Hun har sikkert stjålet det fra et sted, men det er greit. Mine øyeblikk kommer gjerne fra et jorde i Danmark, med slitne joggesko på beina, regn i håret og nakken og et smil jeg bare har på Roskilde. Roskilde-smilet. Jeg vet ikke om jeg skal skrive dette kronologisk, og begynne med første gangen jeg sto og ventet på at portene skulle åpne og kjente at det kilte i magen da folkehavet begynte å telle ned fra ti ti sekunder på fem. Eller om jeg skal begynne med det siste, da jeg satt på en buss på vei hjem og så på det slitne, brune jordet og var sliten etter en nesten søvnløs natt og visste at om bare et døgn kom jeg til å begynne å glede meg til neste gang. Brun i ansiktet av alt støvet, dødsliten, illeluktende og hes, men med en hel festival i lomma og hjertet. Og en festival er noe helt spesielt.

Roskilde har gitt meg to av favorittfilmene mine, noen av de beste minnene jeg eier av forholdet mellom ekskjæresten min og meg, konsertopplevelser som overgår alt annet jeg har vært med på, veteranstatus etter to år, tålmodighet i køer av all slags sort, verdens beste tjej som bestevenninne, latterkramper som varte opptil flere timer og en forkjærlighet for dansker.

Hvorfor Roskilde? I 2004 var jeg sammen med en gutt. Han hadde vært på Roskilde i 2003. Han hadde møtt The One, drukket seg dritings, røyka noe han ikke burde røyka på Björk, gått glipp av Sigur Ròs og Coldplay, og nå skulle han tilbake igjen. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg ble med. Hvem hadde trodd at den festivalen skulle definere sommerferiene mine årene fremover.

Roskilde 2004 ga meg verdens beste tjej i en sving på East, Eternal Sunshine of the spotless mind på kino på vår utflukt til Køben en regnfull dag, Thomas Dybdahl som la seg ned på scenen, tok seg en røyk og sa: Fy faen…, leire som rakk meg til leggen og slukte shelltoes’ene mine, verdens beste pizza, erfaring med å jekke opp pils med lighter,
ekte glede over å se grønt gress første festivaldag, lyden av regn på teltduk og knasende knekkebrød i soveposen, lyden av to gutter som synger To fulle menn så falskt og høyt de kan på vei til ølboden for rope: Vi vil ha øl! tre timer før de åpner, en siste natt som innebar stjeling av alkohol fra en full nordlending, soloppgang, latterkramper og fåfengt teltbrenning fordi alle teltene var så våte av alt regnet.

Roskilde 2005 ga meg en ekskjæreste som satt utenfor teltet mitt om natten og snakket med andre jenter og gjorde meg søvnløs, en bestekamerat som holdt meg med selskap når jeg gikk hjem tidlig, en helomvending ved festivalstart da jeg endte opp med å gå sist i seng, samle sammen kent-konfetti og kaste det utover campen, dra tidligere nevnte ekskjæreste ut av teltet for å gå på tokt, hvor vi møtte en full danske med helheim-øl på en og en halvliters flaske som han gladelig delte, helheim-nasch i campen ved siden av som insisterte på å høre på DDE natten lang, tagging på telt til venner og kjente og mindre kjente, lasagne klokken halv seks om morgenen når solen sto opp, nordmenn som hørte på Maria Solheim og tilbød oss en gammel dansk, jeg drakk saft, Dave Grohl som stoppet meg på vei til en lang dokø med å skrike at han hadde en confession to make, I’m your fool og jeg stoppet opp og fikk med meg den beste konserten med Foo Fighters, sendte melding til tidligere nevnte heltinne da de spilte Everlong, å legge seg tidlig en konsertdag og bli dratt ut av teltet av tre av guttene i campen som ville ha meg med på helheim-nasch og kose med håret mitt, jeg endte opp med å ligge utenfor teltet i gresset i soveposen og bli pjusket i håret fra to sider, mens Duran Duran spilte bak trærne, og til slutt en siste natt der jeg ble tilbudt øl (som jeg solidarisk bare sendte videre til gutta i campen min) fra Skarnes-folka i campen ved siden av vår, snakket med en som hadde lært å spille gitar av Thomas Dybdahl, og kapitulerte og ble med, igjen, tidligere nevnte ekskjæreste inn i teltet klokken fem om natten. Ingen vellykkede teltbrenninger denne natten heller, forresten.

Roskilde 2006 ga meg veteranstatus, 2 kool 4 skool-flagg som vi stolte viftet med på vei fra East-inngangen til West-inngangen, pasta med pesto, egen partykoffert med zoo og
karameller, langvarig venting på Axl Rose, også kalt n’ Rose, som ikke dukka opp før vi var på vei mot Sigur Rós, der jeg holdt meg fast i meg selv for å ikke falle fra hverandre, der jeg sto på den sterkeste konsertopplevelsen i mitt liv, hengekøye å lese i, A love song for Bobby Long i et støvete film-telt, blå solbriller, kort skjørt, Hjertet er en ensom vandrer av Carson McCullers som vi fant på Roskilde Antikvariat, en bag full av bøker og skitne klær på vei hjem, tusen internspøker med verdens beste tjej, en konsert med Placebo der jeg lå på gresset utenfor og halvsov mens noen tyske 30-åringer delte den tjukkeste jointen jeg hittil i mitt liv har sett, og en siste natt som bestod av lite teltbrenning, litt soving og stor nysgjerrighet rundt om verdens beste tjej klarte å kapre nåværende Pariserpojk.

For en liten stund siden fikk jeg en kommentar på mitt forrige Roskilde-innlegg, skrevet rett etter at jeg kom hjem i sommer, en ganske så kritisk kommentar om hva Roskilde egentlig dreide seg om. Kommentatoren sa at jeg kunne finne meg en hippiefestival i Tyskland i stedet, og at Roskilde virkelig dreide seg om «drekking, puling, knusing og brenning av ting». Alt jeg vil si til det, er:

Hvis det er alt du har fått ut av en festival, så har du sovet for mye.

Roskilde er musikk, leire, støv, sol, øl, blå himmel selv i 2004 da vi vassa i leire, hengekøyer, lengre netter enn noen andre steder, smil, latter, utrolig morsomme mennesker overalt, god mat, køer, køer og atter køer, kanelsnegler og en lille Matilde, å ringe hjem fra en skitten telefonkiosk og prøve å fortelle alle de fine tingene i løpet av en dansk 20-kroning og selvfølgelig feile, og sist, men ikke minst: kärlek.

Jeg tror ikke lista blir noe mindre positiv av den kommende festivalen. Og jeg har ikke tenkt å finne meg en hippiefestival i Tyskland. Det får du gjøre sjæl. God sommer.

Kaostanker og ryddemani

Det er stille her fordi jeg ikke har noen historier å fortelle. Jeg går på jobb, skriver eksamen, rydder, pakker og betaler regninger. Jeg har to uker igjen å skrive på, og i de to ukene skal jeg jobbe og fortsette å pakke og vaske hybelen min også. Bilen til pappa har gått i stykker, så hvordan jeg nå skal kunne flytte sakene mine sakte, men sikkert over til Gamlebyen, det er for meg et mysterium. Men det årner seg.

Da jeg gikk til bestekameraten i regnet i går, med min rosa paraply over hodet, skrudde jeg av minidiscen min for å høre på regnet. Det var stille bortsett fra tappingen av regndråpene, midt i byen var det stille. Regnet gjør det med byen. Jeg liker hvordan regnet tapper på de bare leggene mine.

Når ting er håpløst, og jeg må legge meg ned på gulvet, så puster jeg rolig og prøver å tenke på fine ting. Jeg tenker på den gamle damen jeg så på biblioteket som syklet og hadde med seg sykkelkurven sin inn på biblioteket. Den fylte hun med bøker. Jeg tuller ikke når jeg sier fylte. Hun satte dem side om side, med ryggen opp, åtte ganger to bøker. I sykkelkurven. Jeg var utrolig fascinert og ble stående å se på henne og sykkelkurven hennes helt til mannen i låneskranken måtte kremte for å fortelle meg at det var min tur.

I sommer skal jeg også lese. Da bor jeg i en hybel, alene med katten, og jeg har mange fine tekopper og et rent kjøkken. Vinduene som nå for øyeblikket er ødelagte, skal da være i orden. Veggene som nå er møkkete og tomme, skal da være fylt med bilder av smil og musikk og kärlek. Og bokhyller. Jeg skal igjen få lov til å ha hauger med bøker på gulvet, stabler med uleste ord, magiske høyhus med eventyr og smil.

Jeg hater å flytte. Jeg hater å bo i en unntakstilstand, trippende på tærne hele tiden, ryddig ryddig ryddig, visning, bilder, rydd under senga også, rydd vekk alle spor etter det livet du har levd her de siste to årene. Eksamen skyves inn under den grønne stolen min, og selv om jeg drar på jobb, så banker den meg i bakhodet. Om to uker er jeg ferdig. Med det meste.

Jeg sa i går, da smilegutten og jeg satt ute på verandaen og spiste frokost, at jeg aldri har gledet meg så mye til sommeren før. Ikke engang da jeg gikk på barneskolen og sommerferien var det beste av det beste, bedre enn julaften og bursdag til sammen. Jeg har fri i sommer. Tre uker fri, med bare meg og bøkene mine og hybelen min, katten min og kjærestegutt og bestevenninne. Selv om de jobber begge to. Det betyr bare at jeg skal kjøre tog til Larvik og bade i Farris, stå utenfor jobben til kjærestegutt og vente på ham når han er ferdig, og lese bøker og skrive når de jobber. Alene.

Jeg skal fortelle dere historier som ikke handler om eksamen, stress, rydding og å flytte i slutten av juni. Da bor jeg i en hybel med blå dør. Der bor det en elefant som bringer lykke. Jeg kjøpte den for en tier på loppis i helgen. Han har flyttet inn allerede, det gjør meg ganske rolig. Det, og tanken på bøkene. Den gamle damen og bøkene.

Jeg ønsker meg en sykkel med sykkelkurv.

En blå dør

Jeg plukker bildene mine ned fra veggene, flytter møbler ut i boden på verandaen, og pakker bøker ned i esker. I går var jeg på visning i en hybel som er altfor dyr, og det er verken bad eller toalett der, det er ute i gangen og nede i vaskekjelleren, og må deles med den andre hybelboeren rett over gangen. Jeg får en blå dør, da. Og to store vinduer. Og et fantastisk stygt kjøkken. Og katten min kan bo der sammen med meg. Men alt dette er bare sant om jeg vinner prutingen etterpå. Om jeg klarer å leke tøff og si at jeg må få det femhundre kroner billigere. Krummis og jeg går nedover til bussen etter visningen, og jeg spør henne om hun syns jeg er gal som tenker at dette er godt nok. Nei, sier hun. Jeg hadde tatt det på et sekund hvis det var det vi ble tilbudt i Paris, sier hun. Det er en lang nedoverbakke å gå til bussen, og det er grønt der allerede. Mine naboer blir villa-beboere med to biler og fem dvd-spillere. Jeg tenker at jeg kan bli som hun i Saman er ein mindre aleine. Selv om hybelen min er hakket bedre enn hennes.

Jeg kan gå tur på gravlunden og gå hjem fra öyafestivalen om natten. Også kan jeg lære Biggen å hoppe inn og ut gjennom vinduet. Det blir bare meg, et stygt kjøkken, et stort rom til bokhyllene mine, tv, seng, sofa og tre stoler. Jeg kan invitere på te, som hun gjør i I dag er ein fin dag. Jeg må ha mye fin te om noen skal ville være på besøk hos meg, tror jeg.

Bortsett fra dette, så feirer jeg bursdagen min den 1. mai i Birkelunden, og du er invitert om du har lyst til å komme. Du kan ta med deg en du liker eller er glad i, en grill, eller en du kjenner som har grill, mat å grille, noe å drikke og en klem. Eller et hei. Det skal være sol, og jeg regner med at vi første tropper opp med pledd og mat ca. klokka to.

Jeg ønsker meg en fin bok, en liste over hvilke tre bøker jeg skal låne neste gang jeg er på biblioteket, en dinosaurus eller sjokolade. Så vet du det.

Jeg er din, du gjør hva du kan…

Jeg tror det handler om å være lei av seg selv, på et vis. Denne følelsen jeg får, når jeg slutter å snakke, og det er så altfor tydelig at det er ikke deg, det er meg, og det gjelder alle jeg kjenner, det er ikke dere, det er meg, det er jeg som ligger våken og tenker på ting jeg har sagt og ting jeg har tenkt, og ting jeg har holdt på å si, og jeg er lei av alt sammen, jeg er lei av meg selv, om det er lov å være det. Jeg sitter på konsert med et colaglass og det blir for mye lyd av oppvarmingsbandet, det blir for varmt, og jeg har for mange tanker, og jeg reiser meg og går ut. Ut i den kjølige kveldsluften som allikevel ikke er kald. Jeg lener meg mot veggen og puster tungt ut, og verdens beste tjej står foran meg med armene i kors og puster litt selv. Jeg har ingen slagplan om hva jeg skal si, jeg vet bare at jeg ikke ville sitte der lenger, med meg selv, så jeg gikk.

Mot oss kommer ikkje ein, ikkje to, men tri medlemmer av verdens beste band, og vi blir stående og le oss hese av fortellinger om hvordan det gikk på konserten på Rock mot Rus, hvordan tim på Rock mot rus er som hånd i sko, hvordan de går fra lydsjekk og spør drosjesjåføren om hvor nærmeste ølutsalg befinner seg, og vi ler og ler, jeg får høre om diverse kjærester, og han spør hvordan det gikk med meg og… han som var med sist, og jeg ser ned i bakken og sier at joda, jeg fikk ham på kroken. De gratulerer og vi finner ut at hemmeligheten er en tim-konsert, da er alt i boks. Da har dere jo vært
sammen i… nesten tre måneder?, og jeg ler og sier «ikke at jeg teller, men vi ble sammen 29. januar, da.» De røyker ferdig og snur seg for å finne «noe som kan ligne en backstage» og jeg sier at jeg gleder meg til etterpå, og det gjør de også. Så går vi inn, og jeg finner en smilegutt i baren og jeg lener meg inntil ham og får et kyss også bærer jeg den ene ølen tilbake til plassene våre ved scenen.

Jeg snakker høylydt på veien hjem, om hvor bra de var i kveld, om hvor bra karer de er, om hvor godt jeg likte den nyeste låta, om hvor utrolig kult jeg syns det var at de kom bort til meg og snakka, jeg finner en barnslig glede i at jeg er for sjenert til å gå bort til dem, men at jeg allikevel ender opp med å klare å føre en hel samtale med tre av dem. Så sovner jeg og våkner igjen med den samme følelsen som har begynt å følge etter meg, og jeg ligger og tenker på meg selv igjen, at jeg ikke liker meg selv sånn jeg er, at jeg sikkert bare var pinlig kvelden før, at jeg uansett ikke hadde vært noe mindre pinlig om jeg hadde husket å ta med meg tiara og superLinn-tskjorte. Igjen, det er ikke deg, det er meg, det er meg og meg og meg, og alt jeg sier som jeg bruker for mye tid på å angre på.

Vi går på kinoteket og ser Kometen kommer, og jeg har vært stille hele formiddagen, under frokosten, redd for å fortsette å si ting jeg ikke liker selv, ikke at jeg egentlig sier noe dumt, det bare blir dumt når jeg hører det om igjen i hodet mitt, helt vanlige, dagligdagse ting blir fryktelig pinlige i reprisene som sendes i hodet mitt. Vi går etterpå, mot BLÃ… og han slipper armen min og jeg tenker at jeg egentlig bare burde dra hjem, gå før jeg ødelegger dagen for dem alle sammen, men jeg kjøper en jordbær-is og sier: Vet du hva? Du er favoritten min, til smilegutten, mens jeg spiser og han stopper for å kysse meg på kinnet. Når jeg sier sånne ting, er det ingen pinlige repriser i hodet mitt i ettertid, det er bare helt riktig.

Jeg kjøper en lommebok og en notatbok, går opp en skummel trapp og setter meg ned på fanget til smilegutten og utsetter alt jeg kan å gå hjem for å skrive ferdig diverse oppgaver. Når jeg endelig klarer å karre meg opp, har sagt hadet til verdens fineste tjej og hennes pariserpojk og gitt kjærestegutten et kyss, så går jeg mot solen og varmen, og blir stoppet rett før jeg er ute med at kjærestegutten har løpt forsiktig etter meg, og så lener han seg inntil meg og hvisker at han er glad i meg, før jeg fortsetter ut mot den skumle trappen igjen. Smilet mitt da han sa det, har heller ikke blitt en pinlig reprise i hodet mitt. Oppgaven er skrevet, en kopp te er drukket, en ny oppgave er påbegynt og jeg vet at det forsvinner snart, «det er ikke deg, det er meg»-syndromet, som i denne sammenhengen ikke har noenting med forhold og å gjøre det slutt å gjøre, men rett og slett med meg og verden. Det er ikke verden, det er ikke verdens fineste kjæreste, tjej og hennes pojk, det er ikke den søte jeg bor sammen med, det er ikke bestekameraten, det er ikke katten, leiligheten, han i Molde, mamma, pappa, studievenner eller kundene på jobben, men det er meg. Men det jeg vet, er at det finnes en kur. Og jeg tror den kuren er å finne i tims «Sover». Så, skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvorhen du vil? Eller vil du tenke på det…? Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

Jeg tror det bare er å vente til det går over. Men, som sagt, kuren finnes der ute. Den er i en sang, i en tekst, i en følelse, i en kjæreste, i et smil, i et kyss, i en sommer. Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola?

They’re all different shades of the same song

BellX1 synger om å ha en bad skin day. Egentlig synger de om å være lei seg når noen er langt unna. Jeg fant BellX1 i en stol på sentrum scene. Jeg hadde akkurat tatt av meg jakka da jeg lente meg over rekkverket og fant dem på scenen. Jeg tenkte at de var ok, men så sang de denne. Bad skin day. Da reiste jeg meg opp og gikk for å kjøpe cd’en deres. Så kom Damien Rice og jeg glemte dem litt igjen. Men i dag hører jeg på dem.

Når jeg flyter bortover vannflaten og får vann over munnen og litt i nesa, så har jeg det veldig fint. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som svømmer. Jeg har alltid vært en sånn som stupte kråke under vann, og som prøvde å flyte som en stjerne. Frem og tilbake-svømming har aldri vært helt min greie. Men vi svømmer. Verdens beste jente och jag. Frem og tilbake. Mens vi snakker om ting. (Vi snakker selvfølgelig om pojkarna. Og litt om litteraturvitenskap fra tidlig 1900-tall.) Når jeg flytter, sier jeg, mens vi trekker pusten langs en bassengkant, så kan jeg svømme på Tøyenbadet. Det blir nemlig rett nedi bakken.

Johan Harstad sier i sin anmeldelse av Tore Renbergs bøker, at «det er flaut, denne oppveksten, det er pinlige år og de fleste av oss er takknemlige for at ingen gjorde opptak av stemmene våre, hva vi sa, hvem vi var, hva vi gjorde.» Han snakker om Jarle og hvordan det innimellom oppstår pinlige sekvenser i bøkene om ham. Men han forsvarer det altså med denne talen om å være ung. Jeg lurer på når oppveksten er over. 18 år gamle Linn lager minidisc og 20 år gamle Linn sitter undrende på t-banen og prøver å huske hvem hun en gang var. Nelly Furtado synger om å prøve på nytt og på nytt, og jeg kan huske at jeg en gang løp for å møte ham, han som var ham akkurat da, at jeg var lei meg og at jeg forstyrret ham på en malejobb han hadde den forsommeren, og at jeg ikke ville si hva det var jeg var lei meg for, at jeg bare ba ham om å gi meg en klem. Og det gjorde han. Så klemte vi. Og jeg ruslet hjem igjen, roligere. Det er rart at jeg ikke husker hva det var jeg var så lei meg for, men at jeg kan huske klemmen så godt da jeg hørte sangen igjen.

Oh, Christ, I’m such a dramaqueen, synger han i BellX1 og jeg veit hva han mener. Men han kan ikke noe for det, when you’re far from me. Det er bare sånn det er. Og det er greit. For meg.

Om å ha verdens fineste kjæreste og prøve å være en fin kjæreste tilbake igjen

Jeg går rundt med en koffert full av bøker og en dagbok, men jeg skriver ikke i den. Jeg satt på en benk en dag i solen, og skrev i min lille notatbok, der skrev jeg om tilfeldige ting man kunne se en solfylt dag på Nationaltheateret, et kjærestepar som kranglet i skyggen, et kjærestepar som kysset i solen, en dame som røyket med skjelvende fingre og en annen dame som satt med lukkede øyne bak et par store solbriller. Jeg skrev meldinger på mobilen, og holdt hånden min over den for å kjenne når den vibrerte med et svar fra en kjærestegutt. Vi gikk ikke tur sammen den dagen.

Jeg har ligget på gulvet fordi ting var håpløst, jeg har stått opp før klokken seks om morgenen for å forberede forsvarstaler på t-banen, og så gå opp to svingete trapper og møte en kjæreste i pysjbukse i døren.

I dag lå jeg på gulvet fordi jeg var stille, og jeg satte på Dogs av Damien Rice, og ba kjærestegutt om å legge seg oppå meg. Jeg liker denne sangen, sa jeg inn i nakken hans, den myke huden og den gode varmen. I rommet ved siden av hørte jeg latteren til verdens beste jente og kjæresten hennes, som er hjemme fra Paris i noen uker. Noen ganger er man bare stille. Vi gikk ikke tur sammen i dag heller, men vi satt på en benk og det kom en gammel dame som minte meg om farmoren min. Hun sa at skjørtet mitt var fint. Så satt vi foran på t-banen og gikk den lengste veien hjem til min mor. Der var det en danske og hans kone, vi spiste mat og dansken skjenket rødvin i glasset til kjærestegutt og var imponert over hans danske aner. Konen lente seg inntil meg på kjøkkenet og sa: Så utrolig pen han er, jeg klarer ikke å slutte å se på ham, jeg. Jeg rødmet og sa ja. Jeg klarer ikke å slutte å se på ham jeg heller.

Jeg prøver alt jeg kan å ikke trå feil, å ikke gjøre de samme feilene som jeg alltid gjør, men uansett hvor mange blondeskjørt jeg har, og uansett hvor mange mixtapes jeg lager, så blir det jo alltid noen feil. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? spør jeg bestekameraten. Jente møter gutt, gutt møter jente, så blir de kjærester og alt er fint? Fordi det ikke er sånn det funker, ler han tilbake. Men jeg syns ikke du er urimelig eller vanskelig, fortsetter han. Han har kjent meg siden jeg var 6 år gammel og ikke turte å gå på do alene. Jeg får stole på at han har rett, selv om jeg ofte føler meg som et dårlig menneske.

Men selv dager som begynner med å ligge søvnløs og tenke på en eneste dum setning kvelden før, et eneste dumt spørsmål og et eneste dumt svar, der jeg ikke rakk å lyve, fordi jeg ikke klarer å lyve uten å forberede meg på det først, kan ende med at jeg står på en t-banestasjon og fryser mens verdens heiteste gutt kysser meg og gjør meg varm i hele kroppen, før han går på t-banen og sender meg en melding der det bare står:

Jeg liker deg.

Life goes easy on me, most of the time

Jeg skrev, for hundre år siden, i papirdagboken min at det handlet om å ta kontroll på kontinentet. At jeg måtte sprenge det, samle alle tankene om ham og alle minnene vi har, og alt vi noen gang har gjort sammen, på et sted, også måtte jeg sprenge det, for det var for stort for meg. Det var for mye å gå rundt og bære på, for mye å ta med meg videre. Samtidig som dette skrev jeg om å høre på Sigur Rós, på en skive vi ikke engang hadde hørt på sammen, og jeg skrev at jeg drev med førsteklasses sutring. Dagen i dag er et bevis på at det hjelper å sutre innimellom.

Jeg blir oppringt av en jente som spør om det er jeg som ville ha en Damien Rice-billett. Ja, det er så meg at det gjør vondt, svarer jeg, og vi avtaler å møtes klokken ni utenfor Sentrum Scene. Hun fant meg på internett, og lette opp nummeret mitt ut i fra at jeg bor på Skullerud, og vips befant jeg meg inne på Sentrum Scene mens oppvarmingsbandet akkurat hadde begynt. Og ikke bare det, jeg fikk billetten av Helge. Helge som alltid er blakk, Helge som ikke har penger til Roskilde, Helge ga meg en 500-lapp og sa: Gi meg 200-lappen tilbake etterpå. Jeg ga ham noen kyss på kinnet og sa at jeg elsker ham litt nå. Det Helge ga meg, var Damien Rice som fortalte en historie om at noen ganger må man gjøre andre ting enn det man tror for å få det man vil. Han snakket om kuer og jorder, og jeg så for meg grønt gress og løvetann. Han spilte Rootless Tree så jeg måtte holde meg fast i gelenderet foran meg og gjemme ansiktet mitt i hendene mine.

Da han spilte Cannonball gråt jeg uten at jeg visste at jeg kom til å gråte, og det er ikke for stort, ingenting er for stort for hjertene våre, det er rart hvor mye det egentlig er plass til, det er kanskje det største jeg har opplevd, men det er plass til så mye mer. Jeg gråt da han sang ordene som var med meg da jeg gikk, da han sang at det var noen ord jeg ville høre, men som aldri kom.

Da jeg tok på meg det meterlange skjerfet mitt og gikk ut i kulden, sendte jeg en melding fra mobilen min, til helt riktig gutt, der jeg fortalte om Damien, at han var en bra en, og da jeg satte på Minidiscen min, som jeg kjøpte for 8 bøker av en studievenninne, den funker, så smilte jeg og tenkte at den gutten skal jeg ligge ved siden av i morgen kveld. Den fineste gutten jeg vet. Samme hvor mye Damien synger om alle de fra fortiden.

Read me your favourite line, synger han og jeg åpner postkassen min og finner en cd og et brev fra ham. Jeg leser det, stående ved stuebordet, med katten malende ved siden av meg, en sløv hånd over ryggen hans og et smil om munnen. Jeg går inn på det rotete rommet mitt, setter på Damien Rice og ser på cd’en jeg alt har brent til ham, uten at jeg klarer å fullføre det brevet jeg begynte på i forrige uke. Some things, they stay the same like time. There’s always time.

Det er kontroll på kontinentet, stålhånd, og det er greit nå. Jeg skrev, enda en gang i papirdagboken, den får alle tilståelsene, jeg lyver ikke i dagboken min, selv om Ane Brun synger at jeg gjør det for å rettferdiggjøre valgene jeg har tatt, uansett, jeg skrev at skjebnen ikke ville at jeg skulle gå på denne konserten, fordi det ville gjøre for vondt, det ville bli for mye for meg, det ville ødelegge igjen. Det hjelper ikke å distansere seg fra det en periode, og tro at alt går fint, for med en gang noe skjer, med en gang han ringer elle rmed en gang Damien åpner kjeften sin, så er det like ille. Men jeg visste at skjebnen tok feil denne gangen. Og jeg beviste det.

What I want from you is learn to let go, og jeg har klart det helt fint. Takk, Damien.

Takk for beviset.

Skjulte tiltroelser og en barnslig innrømmelse

Det er om å gjøre å få dette innlegget til å ikke virke så trist som den følelsen jeg har i magen nå. Det er om å gjøre å snakke om fine ting, som vindmølla i den fantastiske parken i Danmark, eller de to nye koffertene mine, at jeg kjøpte halvtreds stk. karameller på Søstrene Grene, eller sju nye skiver og to dvd’er til den nette sum av litt over 300 danske kroner. Jeg går den lengste veien til t-banen fra mamma, synger på Sufjan Stevens, for lyden min er blitt borte, den døde med minidiscen og jeg må lage musikken min selv, og det gjør meg trist. Kanskje det er der det begynte i dag, med at jeg måtte synge John Wayne Gacy Jr. selv, mens de gamle damene så rart på meg på søndagstur. Jeg møtte en tom buss, og tok den helt hjem, fant tv-lisensen i postkassen og en purring på en regning jeg vet at jeg har betalt, en mobilregning som er høyere enn dJuice lovte meg og jeg stirrer på nettbanken min og ser at hele månedbudsjettet mitt rakner. Jeg synger Kristofer Ã…ström på bussen, det skinner sol på meg gjennom den møkkete ruta og jeg tenker på det halvferdige brevet jeg plutselig begynte å skrive, jeg tenker på formuleringer, for at dette skal bli riktig, jeg tenker på at jeg ikke kan teksten til den sangen jeg liker best, men at jeg vet at den minner meg om han. Jeg kunne skrevet deg, men det er en annen deg som betyr noe nå, og han har jeg savnet mens jeg har vært i Danmark, jeg har våknet om natten og skrevet i mørket om ham, om hvordan han ser ut i lyset fra stearinlys. Jeg vet ikke helt hva jeg skriver, for det er helt mørkt, skrev jeg, men jeg savner ham. Han er fin. Den fineste. Finest.

When all I do is treat you wrong, synger Kristofer og en dame-stemme, akkurat som Damien pleier å gjøre, på en måte, og jeg skjønner at det egentlig betyr mye for meg å få sett Damien live en gang. Det betyr så mye at jeg faktisk begynner å gråte når en kamerat av meg får gått på konserten allikevel. Kanskje det er derfor jeg er trist. Jeg vet ikke. Jeg vet at mamma har kjøpt en lampe til meg, og at rommet mitt skal bli finere enn det er nå, at den har en lampeskjerm som er så fin at jeg kommer til å sitte og se litt på den med en gang jeg har satt den sammen. Det er så mange fine ting, tenker jeg og ser ut på våren som har samlet seg på Skullerud for å fortelle meg at det går bra, det blir bra igjen, du trenger en tur ut i solen, du husker vel hvor bra alt ble forrige søndag. Du trenger frisk luft og et kamera rundt halsen, for du har jo alltid visst at halvbra landskapsbilder er akkurat din greie. Jeg tror jeg har det som katten, og jeg vet ikke hvorfor. Han mjauer og ser på våren, før han hopper opp i fanget mitt og dunker hodet mot brystet mitt. Han vet ikke hva han vil. Han vet ikke om han vil være inne eller ute, han vet ikke om han er sulten eller mett, han vet ikke så mye. Jeg sa til mamma, da vi gikk forbi de gule husene i Krokodillegade at der vil jeg bo en gang, jeg sa det, og jeg visste allikevel at sannsynligheten var liten.

Jeg skrur opp det Damien synger og nå har jeg tenkt å gå for å lage meg en kopp te. Med honning. Jeg har aldri vært redd for å gråte, det har aldri vært vanskelig for meg, jeg vet ikke hva som skjedde, om det de sa i den filmen da jeg var liten er sant, when you grow up your heart dies, og jeg svelger og svelger og Damien synger at han ikke vet, og at han ikke kjenner deg lenger, og jeg svelger igjen, tenker på det jeg sa til frøken eske om at når jeg gråter blir jeg på en måte enda mer lei meg, for det er å innrømme at ting ikke er bra.

Og det er det jeg ikke vil. Det psykologistudenten ville gjort nå, er å se på meg og spørre hva som ikke er bra. Jeg ville sett ned i bakken, eller bort på gresset ved hestene, som vi kunne se fra den benken der vi pleide å sitte, og jeg ville først sagt jeg vet ikke, så ville jeg kanskje snakket om diverse familierelasjoner, stusslige samtaler, jeg vet ikke. Jeg tror det er så enkelt som dette, og det er det som gjør det hele latterlig:

Jeg har mistet musikken min, og jeg har ikke billetter til Damien Rice. Alt det andre er bare unnskyldninger som er mer forsvarlige enn dette, som jeg tror er sannheten. Jeg har alltid sagt at musikk har reddet livet mitt, og det vil si at jeg tror at den steinen i magen vil forsvinne når jeg kan gå rundt med hodetelefonene mine igjen, i stedet for å synge alle sangene med min spinkle stemme. Jeg velger å tro det. Og jeg velger å tro at dere som i det hele tatt har lest alt dette, sitter og ler nå. Men sånn er det. Jeg tror det er sånn. Nå må jeg gå ut i stua og legge meg litt på gulvet, mens Damien synger at noen må slippe ham løs, ut av det han sitter fast i. Og fuck you.

This is an alright start

Jeg går frem og tilbake på en tilfeldig t-banestasjon med mobilen trykket opp mot øret, og en stemme det er altfor lenge siden sist gang jeg hørte. Han leser for meg, en tekst det er jeg som har skrevet, og det var rart å høre skuespillerstemmen hans sitere mine egne ord. Jeg ler og han sier det er godt å høre latteren min igjen, at han savner meg. Har savnet meg. Vi snakker om hvorfor det er lenge siden sist. Det er jo… rart når den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet, sier han. Og vi ler, på hver vår side av telefonrøret. Hvor mange telefonsamtaler har jeg ikke hatt med den stemmen, hvor mange sider i dagbøkene mine har ikke den stemmen fått plass på.

Jeg vil gjerne møte ham, sier han og jeg smiler. Han er en bra kar, sier jeg. Ja, jeg vet det, svarer han. Vi snakker litt mer, om før, og nå, om Molde og sjekketriks, om at det har vært vanskelig, om alt han har funnet ut, alle de store spørsmålene som han fant svaret på ved å være alene i en kjedelig by. Du vet det, at… han er stille litt. Det ville jo blitt slutt uansett. Jeg skulle jo til Danmark, og så til Molde, og… det ville jo aldri gått. Jeg smiler og sier at jeg vet det. Jeg vet det.

Jeg lener meg mot en t-banebenk og ser ned på grusen. Sigmund? sier jeg. Ja, svarer han. Kan du alltid være den som løfter meg opp når du klemmer meg? Han ler og sier at han skal løfte meg opp når han klemmer meg til han blir 80 og ikke orker mer. Jeg har alltid lyst til å klemme deg, sier han. Når vi har lagt på, ler jeg for meg selv og legger mobiltelefonen tilbake i veska.

Den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet. Han heter Lars og er verdens fineste gutt. Og det var fint å kjenne at han fortsatt var den fineste gutten jeg vet om, selv etter en sånn telefonsamtale. Og fint å kjenne det, selv om jeg har en ekskjæreste som jeg forhåpentligvis alltid vil løpe i møte med et smil som rekker opp til begge ørene, og bli møtt med en klem der han løfter meg opp fra bakken og snurrer meg rundt.

It’s life’s illusions I recall

Jeg går fra han med det fine smilet og de gode klemmene og svinger med kofferten mens jeg nynner på Joni Mitchell. Jeg går langs Hausmanns gate og ser to ambulanser, noen mennesker som står på fortauet og jeg går forsiktig forbi, ute i bilveien og får se et to sekunders-glimt av ambulansepersonell som utøver førstehjelp på en livløs mann i 50-årene på fortauet. Jeg snur meg og ser rett fram, går videre, har sluttet å svinge med kofferten og inni hodet mitt er Joni kommet til linjen: I really don’t know life at all…

og jeg setter meg ned på fortauet, det er vått og kaldt og jeg finner fram navnet hans på mobilen og ringer. Trikketuren hjem til ham er lang, og jeg sier ikke så mye. Jeg blunker vekk tårene, for jeg føler ikke at det er mine tårer å gråte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så satt ut av det, sier jeg. Jeg skjønner ikke at det kan bety så mye for meg, men han bare er på forsiden av alle aviser og det var så utrolig unødvendig. Og det ble for mye da jeg så han som noen prøvde å redde i tillegg. Det ble litt for mye død på en dag.

Det var minnestund for Micro, Mohamed, utenfor Kamikaze i går kveld og jeg satt på en trikk på vei hjem til kjæresten min, med tårer i øynene og tankene mine gikk til Benny, broren hans, og resten av familien, og vennene hans. Det er ikke min sorg, det er ikke meg det er verst for, men jeg ble satt ut for det. Som Camilla sa, da vi snakket om det, vi trente der to-tre ganger i uka i over to år. Vi så mer til Micro enn mange andre vi kjente.

Det er bare alle ordene, sier jeg. Likvidert. Rå makt. Lagt i et bagasjerom. Drept. Og jeg lukker øynene og ser for meg forskjellige scener i hodet mitt, hvordan jeg tror det kan ha skjedd, hvordan han gikk rolig inn på et kontor og aldri gikk levende ut igjen, blandet med bilder av latteren hans og den teite stokken han brukte for å banke i gulvet hvis vi snakka for mye på trening, eller hvordan han så ut hvis vi sa noe dumt, hvordan han prøvde å holde seg alvorlig helt til han sprutet ut i latter og slo oss på ryggen.

Men igjen, dette er ikke min sorg, latteren hans betydde ikke mest for meg. Men bare det at den betyr såpass etter at han bare var treneren min i noen år, er nok til at jeg ikke klarer å tenke meg sorgen andre mennesker sitter med nå. Og mine kondolanser går til alle dem som ikke orker å stå opp om morgenen nå, de som lukker øynene når de ser forsidene av avisene, de som er sinte og opprørt over at sånne ting kan skje. De som hadde en stor og spesiell plass for Mohamed i hjertene sine. Jeg vet at det er mange av dere.

Jeg håper dere har noen å ringe til når det blir for mye. Jeg håper dere har noen som tar dere med hjem til et varmt sted når dere gir opp, og setter dere på fortauet i regnet og legger hodet i hendene. Jeg håper dere har noen som kan gjøre det bedre.