Forfatter: Linn

Jeg har sagt dette før. Mange ganger, faktisk. Jeg har skrevet om dem, så de har ringt meg for å si at de fikk tårer i øynene, og jeg har skrevet om dem før jeg en gang kunne skrive, og nå gjør jeg det igjen.

Dere må komme på Tim i kveld, de spiller på Skuret og det koster 80 kroner.

Jeg tror ikke jeg trenger å si mer, det sier liksom seg selv. Jeg har ikke på meg superLinn-t-skjorte, og jeg har ikke på meg tiara, men jeg har sommerfugler i magen og jeg gleder meg. Det burde du gjøre også. Vi sees!

Colletts café: Han spør om jeg skal ha en øl, og jeg nikker til svar. Han kjøper to og kommer gående mot meg, setter seg i sofaen ved siden av meg og vi drikker opp, han kjøper to til. Vennene våre finner frem et spill og de roper for å overdøve musikken på stedet, det kommer flere mennesker og lokalet fylles opp. Vi drikker enda en øl og han finner en penn på gulvet. Jeg har hånden min på låret hans og han snur armen min opp mot seg og plasserer pennen svakt mot den tynne huden på håndleddet mitt. Så skriver han. Pennen kiler på noen ord, mens andre gjør litt vondt. Han setter ikke punktum etter å ha skrevet ferdig setningen, men fortsetter på sitt eget håndledd. Hva står det? spør jeg. Han legger armen sin i kryss over min, og i det svake lyset kan jeg lese ”Mitt beger flyter over” på mitt eget tynne håndledd, og ”jeg mangler ingenting” på hans, hånden min er åpen, hans er knyttet. Det er et bibelsitat, sier han, og klikker pennen tilbake og legger den på bordet, det er det fineste jeg husker. Det er lenge siden han sluttet å tro på noen gud, det vet jeg, og han drikker en slurk av ølen sin før han kysser meg, hendene våre fortsatt i kryss sånn at bibelsitatet peker opp mot taket. Vi mangler ingenting, selv om han siterer Davids salmer i feil rekkefølge, og siden blir jeg med ham hjem.

Jeg har trykket F5 på bloggen din siden 6. november, hva skjer? og jeg pirker i maten min, tenker at det ikke er nok tid i en lunsjpause til å fortelle, og det er ikke nok tid i døgnet til å både få tid til å leve og skrive, og jeg kunne fortalt ham om hvordan pc’en min står ubrukt, bortsett fra når jeg ser på Chuck mens jeg spiser, eller jeg kunne fortalt ham hvordan jeg har et manus som ikke har blitt endret siden jeg satt på en terrasse i et annet land og skrev mens jeg hørte på bølgene, jeg kunne snakket om at jeg ikke sover alene om natten hele tiden lenger, at jeg står bak ham når han røyker på verandaen min, eller at jeg lar ham ta meg i hånden når vi går ute langs fortauene både om dagen og om natten,
jeg kunne snakket om hvordan jeg blir helt satt ut av dette mennesket, at det er det skumleste og det fineste på samme tid, at vi kjøper øl annenhver gang, at han igjen gjør alt riktig, selv om han en gang gjorde alt feil i løpet av noen minutter en sen fredagskveld, jeg kunne fortalt ham om hvordan jeg går hjem om kvelden og skjønner at jeg for første gang i mitt liv har fått en unnskyldning, en unnskyldning jeg sikkert har fortjent flere ganger, men som aldri før har blitt gitt, jeg har stått foran et annet menneske og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
jeg har sittet inne på rommet hans og han har skjønt at jeg fortsatt er redd for at han skal gå igjen, og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
han har ligget inntil meg om natten og han har pustet inn lukten av håret mitt og jeg har lagt meg tett inntil ham og tenkt at han ikke må forsvinne og han har sagt: Jeg kommer ikke til å gå igjen, jeg beklager, igjen og igjen, disse ordene: Jeg beklager.
K spiser egg og bacon og jeg kaster i meg en omelett, mens jeg vet at min lille lunsjpause ikke gir ham alle ordene han fortjener, han har akkurat kommet hjem fra London og han fant meg i bokhandelen og vi gikk for å spise lunsj, og jeg vil fortelle ham om alt sammen, jeg vil snakke om gutten og om historien vår, jeg vil svare på alle spørsmålene hans, jeg vil gi ham alt det bloggen min ikke lenger rommer, men så må jeg drikke opp juicen min og spise den siste biten av omeletten og ta på meg jakka mens vi fortsatt ikke engang har begynt samtalen vår, og så må jeg tilbake til jobb.

–

Hun spør meg hvorfor det blir så dyrt, og jeg ramser opp prisene på de fire varene hun har kjøpt. Hun tar ut pocketboka som koster 149 og sier: Da vil jeg ikke ha den. Jeg trodde den kostet 99. Ok, sier jeg, og legger den til side. Den koster 149 på grunn av den generelle prisstigningen på pocket-bøker, jeg vet ikke om du husker alt oppstyret som var om at forfatterne tjente for lite på pocket-bøker tidligere i år? sier jeg og begynner å snakke smilende om debatten som var mellom forlag, forfattere og bokhandlere, mens hun finner frem penger. Jeg snakker om det, fordi jeg selv syntes det var interessant, og hun leter fortsatt etter penger og ser på meg over brillene sine. Jeg vet at jeg har sett den til 99 et annet sted, sier hun. Ikke den utgaven der? sier jeg. Jo, sier hun. Jeg ser bort på pc’en min der den nasjonale bokbasen akkurat har fortalt meg at boken koster 149 og at den ble utgitt i år så den ikke har lov til å rabatteres, og så sier jeg: Den skal koste 149, jeg lurer deg ikke, vi priser etter bokhandel-loven og den nasjonale bokbase, men kanskje har du sett den innbundne til 99 kroner?
Hun gir meg pengene og sier hardt og kaldt at vi ikke trenger å gå videre med denne diskusjonen, og jeg blir lei meg og tenker: Hva gjorde jeg feil her? Når mistet jeg henne? Hvorfor er hun sint på meg nå? Hun rasker med seg posen sin og jeg blir stående bak kassa med gråten i halsen og en rød jule-t-skjorte på. Kanskje noen har priset den feil? tenker jeg, kanskje har hun sett en annen tittel av samme forfatter til 99, kanskje sa hun bare at hun hadde sett den billigere for å få den billigere hos oss, kanskje tenker hun ikke lenger på samtalen det sekundet hun går ut av butikken, men der står jeg med gråten i halsen og et stemmebånd som snører seg sammen og jeg skal fungere ut dagen, jeg skal smile og spørre om dere har fått alt dere trenger, jeg skal passe på at gavene dere kjøper ser fine ut, jeg skal anbefale de riktige bøkene og det er min jobb å vite hvorfor en bok koster 149 nå og ikke 99, og det er min jobb å passe på at dere har det fint hos meg, det er min jobb å vise at jeg kan det jeg gjør og at jeg bryr meg mer om bøker enn mange du kjenner gjør, og jeg blir stående stille og føle at jeg har feilet, at jeg har mistet henne, at hun ikke liker meg, hun ser på meg sammenhengende i kanskje et halvt minutt av gangen i en samtale som tar tre minutter, og hun liker meg ikke.
Kanskje var det fordi jeg hadde bustete hår, kanskje var det fordi jeg jobber i en kjede og ingen som jobber i en kjede kan vel ha et reelt forhold til bøker og litteratur, i hvert fall ikke et forhold som overgår forholdet vi har til tall og økonomi, og jeg ser etter henne når hun går raskt ut, og tenker: Du vet ikke hvem jeg er. Jeg er et godt menneske. Og det er du også. Noen er glade i deg, enten du vet det eller ei, noen ligger inntil deg om natten, eller noen har i alle fall ligget inntil deg om natten, noen elsker deg, og et sted der ute. Kanskje bare for fem minutter siden, så tenkte noen på deg og smilte, enten fordi du er en god venn som pleier å si noe morsomt, eller fordi du er deres livspartner og de blir myke i sjelen av å tenke på håret ditt, på smilet ditt, på hvordan du ser ut når du våkner. Men jeg er også et godt menneske. Jeg er verdt å høre på, jeg er verdt å se på, jeg er verdt å smile til. Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg vet det egentlig, jeg bare tror ikke helt på det når det skjer ting som det.

–

Jeg rakk ikke å fortelle K om alt som burde stått her siden 6. november, og jeg rekker ikke å fortelle det til meg selv heller, dagboken min står stille, eller, den ligger stille i en bunke av bøker, uleste bøker, lese-eksemplarer av høstens nyheter, den ligger oppå et brev jeg skrev en helg og som jeg ikke sendte, som jeg ikke trengte å sende, selv om det var et fint brev. Jeg skrev om at det ikke er hver dag man finner det vi har funnet.
Du kommer til å finne nye jenter i bokhandlere og på bakerier, skrev jeg, folk dør, folk forsvinner, du flytter til nye byer og vennene dine blir sakte erstattet med nye mennesker du skal røyke pot med og drikke vin rett fra flaska med langs fortauene om natten, men velg meg, skrev jeg. Velg meg. Du vet hvor jeg bor og du vet hvor jeg jobber. Velg meg. Og brevet ligger fortsatt i en bunke på skatollet mitt, ordene er ikke blitt sagt, bønnen er ikke blitt ytret, jeg har ikke lagt meg flat og fortalt ham hvor bra dette er, men jeg har stått foran ham inne i leiligheten min og ledd høyt når han har sett meg inn i øynene og spurt: Vil du være kjæresten min? og jeg har kysset ham, og blitt kysset av ham og jeg har blitt helt satt ut hver gang leppene hans er såvidt inntil mine og jeg kan kjenne den varme pusten hans fylle hele meg, jeg har gått hjem med ham etter spillkveld hos Mia, der vi var det beste TP-laget og han holder meg i hånda og sier at vi utfyller hverandre, at vi er et bra team, og jeg tenker at det ikke bare gjelder i TP.

–

En mann med lue ser på meg og spør meg om vi har spiralkalenderen og jeg spør ham om den heter det, eller om han bare ser etter en kalender med spiral, og han forteller om damen som ønsker seg den, at hun har brukt den samme typen kalender som dagbok i over førti år, og etter litt leting står jeg med en dagbok i hånden, med spiral i ryggen og ordet Spiralkalender 2009 trykket på den blå forsiden, og han smiler med hele ansiktet og sier: Du er jo et vidunder!
Jeg spør om han vil at jeg skal pakke den inn som en julegave og han sier: Det vil jeg gjerne, gjør du det altså? Og når han spør om vi har til og fra-lapper, så sier jeg at vi dessverre ikke har noen til å gi ut i år, men at vi selger noen klistrelapper for bare 9 kroner, da får du 6 lapper, og han henter dem der jeg peker på at de ligger og sier: Tusen takk skal du ha, nå blir hun glad, og når han går ut av butikken tenker jeg at den mannen syntes jeg var et vidunder, selv om alt jeg gjorde var jobben min.

Jeg er tilbake på rommet hans igjen, vi har drukket øl på Teketopa og jeg har blitt mindre og mindre nervøs, jeg har snakket om Obama som er min nye superhelt og fortalt ham om at jeg mistet kattebjørnen min og gikk inn på Kiwi for å forsøke å finne en ny i en kinder-egg eske før jeg skulle møte ham, men at de ikke engang hadde kinder-egg på Kiwi, og han lo av meg og jeg sa at nå har jeg ingenting som er trygt lenger, ikke engang kattebjørnen min, nå går alt til helvete.

Jeg er tilbake på rommet hans igjen og jeg bøyer meg ned og plukker opp en bok fra en av de mange haugene med bøker som ligger der inne. Seriøst, sier jeg og ser på ham etter å ha sagt navnet hans. Du må kjøpe deg en bokhylle.

Senere ler han av at jeg ikke vet hvor Bryne er i landet vårt og går for å hente et atlas som han viser meg, som man leser bøker for små barn som ikke kan gjøre annet enn å se på bildene. Han peker på steder i landet vi bor i og sier: Der er Tore Renberg fra. Hvor er Kaizers fra? spør jeg, og han peker. Hvor er Jæren? Han peker igjen.

Jeg lener hodet mitt mot skulderen hans og lar ham fortelle meg om Norge og hvor ting ligger, jeg hører pusten hans mot øret mitt og legger nesa mi inntil hodet hans.

Om han blir borte igjen nå, så vet jeg i alle fall hvor Bryne er på kartet.

1. Han ser på meg når jeg har tatt av meg klærne og sier: Eg e forelska i deg. Jeg sier at jeg er nervøs, og han kysser meg. Han ligger inntil om natten og om morgenen vil han kysse meg selv om jeg snur meg vekk.

2. Han blir med meg på konsert, selv om det er med mine venner og han holder meg i hånda på trikken.

3. Han sier han vil bli med meg hjem etter konserten, selv om han er allergisk mot katter. I går, da vi var ute sammen, sang han for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg tenkte: Hvordan gjør han alt dette? Hvordan klarer han å gjøre alt riktig når han såvidt kjenner meg?

4. Han sitter i sofaen min med katten mens jeg skifter sengetøy. Jeg slenger boksingelen med diktet til Linda Klakken i fanget hans, og han leser. Jeg er ikke klar ennå, gi meg fem minutter, og

5. han ser på meg når han ligger ved siden av meg i senga og sier: Dette kommer ikke til å gå.

6. Jeg ber ham om å gå

7. Jeg føler meg som verdens dummeste person

8. Jeg er forelska i deg, sier jeg, og han sier at han er forelska i meg også.

Da snakker vi ikke samme språk, sier jeg. Og så begynner jeg å gråte.

Jeg vil ikke være bitter, og jeg vil ikke gi opp, og jeg vil ikke tenke at fordi det var for godt til å være sant denne gangen, så vil det alltid være det. Han er ikke forelska i meg, han kan ikke være det, for da ville han ikke gått før han hadde latt meg bety noe. Jeg kan ikke la deg bety noe, når jeg ikke kan gi deg det du vil ha, sa han. Jeg var ute med ham om natten og hver gang jeg så på ham, så tenkte jeg: Der er han. Han som skal komme til å bety noe mer. Jeg kjenner ham såvidt, men der er han.

Det er bedre at han går nå enn om et år, dette går sikkert fortere over. Han var bare ikke interessert. Det er sånt som skjer. Det skal komme mange flere og de skal kunne bety noe selv om de ikke leser for meg og selv om de ikke synger og selv om de ikke gjør alt riktig. For det er jo ikke det som betyr noe. At de gjør alt riktig. I hvert fall ikke når de gjør helt feil når det gjelder det som betyr mest.

Så jeg hører på José Gonzalez som spør hvem som vil bry seg, hundre år fra nå, og jeg tenker: Jeg vet ikke, men i hvert fall ikke jeg. Det går over.

Det går over.

1. jeg drar på quiz med lakris-sjokolade i veska og jeg gjør det fordi jeg vil ha øl. jeg kom for ølen, sier jeg til ham når vi står utenfor og han tar sin andre røyk, fordi miriam og jeg kom ut litt senere enn ham. jeg kom for ølen, sier jeg til meg selv når han stopper meg på vei inn igjen, tar meg i hånden og snurrer den bak ryggen sin, så jeg blir slengt inntil ham i trappa og overrasket med et kyss før jeg får tenkt meg om. jeg kom for ølen, jeg liker øl. det lønner seg å ha lasso i baklomma, sier camilla og vi ler når jeg kommer tilbake igjen til bordet vårt, en ny øl står på bordet, jeg er så forfjamset at jeg tar det tomme ølglasset for å drikke, og jeg har problemer med å høre på hva samtalen dreier seg om, jeg svarte ikke på et eneste spørsmål på quiz’en

og vi vet jo alle at jeg egentlig ikke kom for ølen. jeez, louise.

 

2. Når han tar opp mp3-spilleren sin, for nå skal vi ha et Garden State-moment, og jeg sier: Men skal vi høre på The Shins? Og han sier, nei, vi skal høre på Steely Dan, og jeg ler, og sier at de spilte The Shins på radioen den søndagen vi satt i vinduskarmen hans og han sier: Eg veit det, eg merka at du skrudde opp, og så setter han på sangen og vi tar hver vår plugg og når batteriet går ut etter de tre første strofene, så ler han og sier:

Dette var altså Garden State 2, der ALT går galt!

 

3. Jeg ringer S, for han er i Oslo og jeg sier: Jeg håper du har det bra. Har du det bra? Ja, sier han. Ok, sier jeg. Det er verdens kleineste telefonsamtale, men jeg tok den. Jeg ringte, selv om jeg ikke ringer til folk, jeg ringte til ham, selv om han ikke snakker med meg lenger, og da han spurte meg om jeg hadde det bra, sa jeg: Ja. Veldig bra. Veldig bra. For det er sant. Kanskje vi en gang kommer til å være venner igjen, kanskje ikke, kanskje vi en gang kommer til å krangle om det vi alltid krangler om, har kranglet om, kanskje ikke, kanskje han har løftet meg opp og snurret meg rundt for siste gang, det må man leve med.

 

4. Jeg er full og sitter på trikken ved siden av ham, vi kommer til Stensgata, stoppet før han skal av, og han sier: Gå av med meg, ta en øl, en kaffe, et glass vann, whatever, bare gå av med meg på neste. Ok, sier jeg, og vi går av i regnet, alt er stengt og vi kjøper kakao på Deli de Luca, han kjøper kakao på Deli de Luca, og vi snakker, jeg ler, han ler, han får meg til å le, og når han kysser meg, så slutter jeg å puste og jeg kjenner hjertet mitt dundre i hele kroppen og han sier: Bli med meg hjem, og jeg sier at jeg ikke kan, og han lener pannen sin mot min og trikken kommer om ett minutt, om ett minutt blir dette borte, og han spør om han kan bli med meg hjem, og jeg blir satt ut og klarer ikke å være cool selv om jeg er full engang, og jeg sier det, at jeg øver på å være cool, men det går ikke, det går ikke med deg, sier jeg og trikken kommer og jeg sier: Fredag. Jeg sover hos deg på fredag, og han sier fredag, og trikken kjører av gårde og jeg sitter på den og The Shins synger til meg og jeg vet ikke når denne høsten kom og overrasket meg, men det gjorde den og jeg vet ikke hvor dette går eller hva som skjer, eller hva han egentlig vil og mener, men jeg vet at dette er annerledes enn alt annet.

Så gjør vi det igjen, tenker jeg. Jeg får ikke sove om natta og jeg går smilende hjem fra fest, det trenger ikke bety noenting, det er ingenting som er sikkert eller planlagt eller i orden, men det er heller ingenting som enda ikke har funka, ingenting er avlyst og ingenting er ødelagt.

Jeg tenker på alle begynnelsene jeg har fått lov til å være med på, jeg tenker på da Lars og jeg lagde gulrotkake hos meg på Skullerud og hvordan vi kysset første gang på kjøkkenet der, hvordan jeg sto såvidt på tå for å rekke opp til ham, hvordan alt var nytt og varmt og uvant, men fint, hvordan man ikke tenker på hvordan det blir eller kan komme til å bli, men bare gjør det man har lyst til.

Jeg tenker på brevene jeg fikk i postkassa mi på Skullerud sommeren før, da jeg satt i oppgangen og leste med tårer i øynene og bankende hjerte, det satt en gutt i Bergen og skrev brev til meg, limte bilder på dem, lagde mixtapes med mitt navn på, og jeg så for meg bokhyller og at han skulle lese høyt for meg mens vi satt sammen på verandaen eller i sengen eller i sofaen. Han leste bare høyt for meg noen få ganger og ingenting ble som vi planla, men begynnelsen var fin.

Er ikke begynnelsen alltid fin? Men er den alltid finest? Hele livet er fullt av begynnelser, men hvor er fortsettelsene? Skal jeg skrive om begynnelsene resten av mitt liv? Eller skal de eneste fortsettelsene jeg har være romanene jeg skriver når det er slutt på begynnelsen og alt man sitter igjen med er minnet om hvordan det kjentes ut å sitte inntil noen med bena på trikken før man var et offisielt par, når de eneste som visste hva vi drev med når ingen så oss, var oss selv?

Men jeg sier ikke at jeg ikke liker begynnelser eller at jeg skulle ønske noe var annerledes, for der står jeg på jobb og når Andreas kommer inn, så klarer jeg ikke holde meg og jeg sier noe om gårsdagen, jeg forteller ham noe om smil og lapper som ble skrevet og puttet raskt i lomma, så svart på, og så spør jeg: Men hvorfor er det dette som er viktig? Hvorfor er det bare dette som får meg til å ha det sånn? Det er ikke kjærlighet jeg mener, for dette er ikke kjærlighet, dette er en begynnelse på noe som kan bli til ingenting eller noe helt annet, jeg mener, det er det ingen som vet, det er bare en begynnelse, men hvorfor er begynnelsene så store at de kan høres som ekkoer gjennom årelange forhold, og hvorfor er det begynnelsene jeg sitter igjen med når det har gått flere år? Men Andreas, som er en av de beste jeg kjenner, han sier: Men er det ikke det som er så fint med å være mennesker? At de kan bety noe på den måten, at de kan gjøre at vi føler sånne ting? Og hvordan ville toppene sett ut om hverdagen var som du har det nå?

Så jeg fortsetter å samle på begynnelser. Og jeg fortsetter å skrive fortsettelsene på papir i stedet for i virkeligheten, for jeg er god på begynnelser, men dårlig på fortsettelser, men en dag er det min tur. En dag skal noen lese høyt for meg og hverdagen skal være en fortsettelse av begynnelsen, jeg skal lage kaker sammen med noen andre, kanskje mer enn bare den ene gangen, jeg skal sitte inntil noen på trikken og de skal holde meg i hånda, jeg skal gå søndagstur i parken, eller sette meg bak ham på verandaen når han røyker og ser på trærne rett utenfor, eller jeg skal kysse ham når han snuser og ikke lenger tenke på hvordan det prikket i leppa mi når jeg engang kysset en annen som snuser, eller kanskje han verken snuser eller røyker, men står opp før meg om morgenen for å jogge og jeg går inn til ham i dusjen når han kommer hjem, og vi skal ha det fint. Vi skal fortsette det vi en gang begynte på. Og det skal være like fint.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror ikke engang du må ha en begynnelse som slår de jeg alt har opplevd, jeg tror man bare må begynne et sted. Man kan begynne med et hei, en dårlig spøk fra Twin Peaks, en trikketur, en konsert på festival med et band man enda ikke vet at man liker, en latter man snur seg etter eller en som minner deg om en du en gang kjente uten å egentlig ligne noe særlig på ham. Og så er vi i gang. Og vi gjør det igjen.

Jeg starter dagen med å lese ut Darlah, Johan Harstads siste roman, og verden går under. Jeg står opp og går i dusjen, studerer meg selv i speilet, katten hopper opp på vasken og slår poten sin mot sitt eget speilbilde, jeg lar mitt eget være i fred og snur meg heller og går for å ta på meg klærne.

Hendene mine er tørre og kalde, jeg lager meg en kopp kakao, så en kopp te og forsøker å varme både hendene mine og meg selv. Jeg får en melding av mamma og jeg vil ikke kalle det en skuffelse, for jeg blir glad når jeg får melding av mamma, men det var ikke en melding fra verken ham, han eller deg, som om dette skulle forsvunnet hvis bare en av de jeg tenker på sendte meg en melding.

På lørdag slapp jeg ut Biggen og fikk panikk da jeg ikke fant ham igjen, så jeg stoppet en nabo på vei ut og fikk lov til å låne en lommelykt av ham. Jeg har ikke sett deg før, sa han, før han ga meg lommelykten sin. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg hilste på ham og sa hva jeg het, jeg husker i alle fall at han sa hva han het før han ønsket meg lykke til, mens jeg bare unnskyldte meg, jeg hadde på meg slagstøvler og var våt fordi jeg hadde falt inne i bygningsanlegget et sted på jakt etter katten som alt hadde funnet seg ly for regnet under en maskin et sted.

Jeg slo på lommelykten og snakket med meg selv, passet på å fortelle meg selv både hvor dum jeg var som trodde det skulle gå fint, og samtidig si til meg selv at det er en katt det er snakk om, selvfølgelig går det bra, han er bare ute på tur, han skal bare utforske litt, det er ikke så skummelt som det ser ut som, han klarer seg selv, det er bare du som ville gått deg bort her. Jeg er hun jenta i åttende etasje som mister katten sin og må låne lommelykter av naboer som løper tre etasjer opp for å hente den til henne, fordi hun ser så fortvilet og liten ut. Jeg har ikke sett deg her før, sier han, som om alle naboene vet hvem hverandre er, selv om det er ni etasjer i blokka, kanskje er det en hemmelig nabo-pils jeg ikke vet om enda, dugnader ingen har informert meg om.

Du trenger ikke unnskylde deg, sa han da han ga meg lommelykten og viste meg hvordan den skulle brukes, jeg håper du finner igjen katten din. Han spurte ikke hvordan jeg hadde klart å miste den når jeg bodde i åttende etasje. Kanskje trodde han at den hadde falt ut av vinduet og at jeg var i sjokk. Kanskje trodde han egentlig ikke på at jeg har en katt.

Jeg fant igjen Biggen, han kom mot meg som om ingenting hadde hendt, mellom gravemaskiner og trillebårer med spor av sement, og jeg satte meg på huk og da jeg fikk tak i ham, så slapp jeg ikke igjen. Jeg holdt ham litt for hardt og han ville ikke være med inn, jeg trykket på heisen og han klorte meg da stemmen i heisen begynte å snakke, den er så høy, den stemmen, den skjærer gjennom natten og stillheten, jeg kan til og med høre den når jeg har lagt meg, når blokka sover, jeg hører at mennesker tar heisen, og stemmen sier: ”Heisen går ned”, og jeg vet at du skal ut, hvorfor skal du ut nå? Klokka er fire, kan jeg tenke, før jeg sovner igjen.

Hver høst siden S reiste har jeg vært ute og reist selv på denne tiden. Hver gang finner jeg ut at jeg egentlig ikke liker å reise. Jeg har sittet på t-baner i andre land enn mitt eget, i byer der jeg aldri har vært sammen med S eller noen andre, jeg har hatt på meg lange skjerf, mistet skjerf på forskjellige steder og måttet kjøpe nye, jeg har spist gulrotkake og drukket kakao både alene og sammen med mennesker jeg er glad i, jeg har tatt tog og lent hodet mitt mot togvinduene og skrevet dagbok helt fra Oslo til Paris, tegnet hunder som sover på perrongen og lurt på hva menneskene i køyene over og under meg drømmer om når de sover på tog, om de er satt på pause eller om de føler at livet er i gang, at dagene de har igjen leves akkurat slik de ønsker seg, og jeg har kommet hjem igjen, akkurat den samme, helt annerledes.

Jeg har låst opp døren til det stedet der jeg bor, tre forskjellige steder har det blitt, og denne høsten har jeg ingen rømningsveier klare, jeg har ingen ekskursjoner eller tidlige tog å rekke, jeg har ingen å besøke i favorittbyen min og jeg tar meg selv i å tenke at jeg må dra et sted, om så bare for å ta en pause, for å sette livet mitt litt på pause når jeg allikevel selv er det. Jeg lager en kopp te til og ser at det er en time til jeg skal gå på jobb, og mens jeg rører i teen min, så lukker jeg øynene og ser meg selv ligge på en madrass ved siden av sengen hans, jeg har dratt på besøk og vi snakker sammen, det blir natt og det regner og jeg skal tørre å spørre om jeg ikke får lov til å ligge i sengen hans og han skal si at det går greit, akkurat som Antoine spør Mia, og vi er alle 16 år gamle innimellom, jeg lover,

og jeg går og setter meg i den grønne stolen min og setter på Sigur Rós og rører igjen i tekoppen min, og jeg lukker øynene igjen og da ser jeg en helt annen, og jeg står utenfor det nye stedet der han bor og han skal komme ut og se meg og jeg klarer ikke å bestemme meg for om han ville blitt glad eller sint, men jeg skal si at jeg trengte bare å se ham, jeg trengte bare å høre stemmen din, jeg trengte bare å vite at du er der, for jeg er alltid der for deg, jeg lover, jeg er alltid der for deg og det tror jeg du vet. Så skulle jeg snu igjen. Noen ganger løper han etter, noen ganger blir han stående, andre ganger snur han seg bare for å gå og gjøre det han var på vei til da han møtte meg i døra. Sånn kan det gå, sånn kan det gå. Man vet aldri.

Alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på ting som aldri skjedde. Når Damien synger at some things in life may change, and some things – they stay the same, like time, så går jeg rundt i Oslo og tenker at jeg er en av de som ikke forandrer seg, men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg kjenner det, jeg merker det, og om jeg ikke forandrer meg, om du kommer tilbake og blir sint fordi jeg fortsatt er den samme, så gjør jeg i alle fall ikke fortsatt de samme tingene, jeg drikker øl, jeg går alene på kino, jeg hører ikke egentlig bare på Damien Rice, jeg sykler, litt fort til og med, for jeg er blitt kjepphøy og modig, men nothing unusual, nothing strange, close to nothing at all og there’s no explosions here, synger Damien, jeg har flyttet fra minus en etasje til pluss åtte, og Ingrid Olava synger om å kjøre heis, numbers like months passing by, og jeg skriver ingenting, jeg jobber, jeg står opp hver morgen klokken seks og jeg snakker med katten min, nothing unusual, nothing’s changed, i’m just a little older, that’s all, jeg hører på Damien Rice når jeg legger meg, just another soldier on a road to nowhere, read me your favourite line, det er stille, ingen leser for meg, om jeg leser selv, så leser jeg i hodet mitt og ikke høyt, read me the story of old, tell it like you still believe that in the end of the century, there’s a change for you and me, jeg ser ikke på film, jeg skriver ikke roman, jeg vasker ikke opp, jeg finner ikke telefonnumre på internett for å høre på stemmen til noen andre enn meg selv, men jeg har en nabo som driver med yoga og før jeg ga opp, så hadde jeg en gutt som var en ulv innimellom, når han tok på meg, på besøk om natten, got a wolf to keep her warm when he comes over, men nå sender jeg ingen meldinger om natten, jeg ser på det som en seier, og jeg snur meg vekk fra nattbordet og mobiltelefonen, jeg drar dyna over hodet og Damiens skjulte spor begynner når jeg nesten har sovnet, alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på alt det som aldri skjedde.

For hundre år siden fant jeg en gutt på internett. Han het Rune og jeg kalte ham for Colagutt. Han skrev Internetts fineste blogg, Sharing a coke is kind of like kissing, og jeg scrollet opp og ned på siden hans, så på de fine bildene, leste de fine tekstene, stalket ham om natten når jeg egentlig burde sovet, alt for å finne andre steder der han også hadde strødd ordene sine rundt på nettet. Det var en del ord, heldigvis, og jeg husker at jeg fint kunne bruke flere timer på å lese dem, om igjen og om igjen. Så fant jeg ham på en kent-konsert, for, ja, Colagutt, Rune eller bare R om du vil, stor eller liten, spiller ingen rolle, bokstaven er hans og tilhører ingen andre, i alle fall, han er en kent-pojk. Han sto i mengden på en kent-konsert, og jeg ble overmodig og skulle absolutt bort og si hei, du er bra, så det gjorde jeg. Jeg og Krummis. Vi var ikke redde, eller, vi latet som at vi ikke var redde, og så var kontakten opprettet. Det var bare noen få setninger, og det var bare en jævlig bra kent-konsert, men jeg husker det som om det var i går, og da vi kom til tog-stasjonen etter konserten, for den var i Lillestrøm av alle steder, og togstasjonen var full av folk, så husker jeg at jeg så ham sitte for seg selv og vente, som alle andre gjorde den kvelden, og jeg angrer litt på at jeg ikke turte å gå bort og si hei enda en gang, men en gang fikk være nok, noen fnisete setninger til min store helt måtte holde for den dagen, den kvelden, den flotte konsert-kvelden der Joakim Berg spilte När det blåser på månen fra den andre siden av teltet og jeg er sikker på at både R og jeg kjente det samme hoppet i hjerterytmen akkurat da. Det var den første gangen vi snakket sammen, R og jeg. Vi har snakket mye sammen siden, både på internett og i virkeligheten, om dagen og om natta, ute og inne, med musikk eller uten, og han er fortsatt min helt. Jeg har alltid sagt at om jeg ble rik, så skulle jeg utgi bøkene hans, for det er ikke egentlig boken i entall det er snakk om, det bor mange bøker i Rune. Det bor bøker i ham om kärlek och musik, det viktigste her i livet, det bor bøker i ham om konserter, om nye og gamle band, om vennskap, familier, barne- og ungdomsskolen, de første forelskelsene og kyssene, de siste av det samme, det bor bøker der som kanskje høres ut som en mixteip full av Postal Service, Death Cab for Cutie og The Shins, eller enda mer riktig; Radiohead og kent. Og nå har han klart det, uten at jeg har blitt rik og hjulpet til på noe vis, han har utgitt en bok, den første av mange, og det er noe man bør feire. Vi har ikke ballonger, milkshake eller mixteips til alle, selv om vi absolutt burde hatt det, men vi har boka. Mange eksemplarer til vår lille butikk å være.

I en bokhandel i Storgata kommer det til å bli laget et lite vindu der vi stiller ut boka, jeg kommer til å stå bak disken og smile mitt fineste smil når noen legger den på disken foran meg for å betale, og jeg kommer til å bli varm inni meg, akkurat som jeg ble den første gangen jeg sa hei til ham og fniste, og mennesker fra overalt skal ta boken under armen og gå ut i høsten og begynne og lese akkurat den boka.

Og denne boka er en mixteip. En av de beste denne høsten. Det tør jeg å si, her jeg står med min Charlotte Isabel Hansen t-skjorte, det tør jeg å si etter å ha lest Bisettelsen som var jævlig bra, det tør jeg å si uansett hvor vakker Simon Strangers bok mnem er både utenpå og inni, Rune F. Hjemås har skrevet en av de beste bøkene denne høsten og den heter Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og du kommer ikke til å angre på å ha kjøpt den. Jeg lover.

Og du burde kjøpe den av meg.