2021 – 1

Jeg starta året aleine hjemme. Jeg hadde vært på fest, hos naboene JT og Lea, spist kalkunmiddag og var glad, så dro jeg hjem ikke altfor seint for å se Peters friends aleine i sofaen mens J dro på fest hos en kompis som var aleine. Det var restriksjoner på hvor mange man kunne være, og ingen skulle være alene om de ikke ville. Jeg hadde det fint, jeg så på rakettene ut av vinduene, Amandus var redd og gjemte seg under sofaen, Arkimedes så ikke ut til å bry seg så mye. Januar kom med gullraketter og kulde, og Stephen Fry og vennene hans som skålte for det nye året mens jeg så på dem under dyna i sofaen. Jeg skulle på sykehuset for en ufarlig undersøkelse tidlig i januar som hadde blitt flytta på grunn av sykdom – denne kroppen, disse infeksjonene. Undersøkelsen gikk bra og legen sa jeg var helt frisk og fin. En sykepleier holdt meg i hånda og da jeg spakt spurte hvorfor jeg fortsatt hadde så vondt, så sa hun: det han mener er at vi ikke finner noen grunn til plagene dine, det betyr ikke at du ikke har dem. Å ha en kvinnesykdom er en fest. Jeg husker at jeg tok bussen hjem fra sykehuset og prøvde å fokusere på at det var bra de ikke hadde funnet noe skummelt eller alvorlig som var grunn til smertene mine, og overdøve skriket inni meg som var fortvila over at det bare skulle være sånn her for alltid om de ikke fant ut av det. Jeg leste Men du ser ikke syk ut og grein, tenkte på da kroppen min var friskere og at jeg fortsatt måler alt jeg ikke får til mot et ideal satt av en kropp som var yngre og som løp rundt uten de plagene den drasser med seg ti år seinere. Men jeg får også til mange ting med kroppen jeg har nå. I januar lagde jeg middager fra bunnen av og ikke fra pose, jeg leste manus på hjemmekontoret og leita etter noen siste skrivefeil etter korrekturen med falkeblikket mitt, jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel annahver helg.

Beste låt: Lose your head – London Grammar
Beste bok: Mit arbejde – Olga Ravn
Beste TV-serie: Jeg så How I met your mother på nytt, og Dawsons Creek på nytt og egentlig ikke noe nytt som var overveldende på noe vis.

Februar kom og var årets korteste måned. Men den hadde også sine øyeblikk. Lyset kom tilbake, jeg husker jeg gikk hjem fra jobb langs havna en dag, myste mot sola. Jeg grein så jeg hulka til Rådebank sesong 2, så ferdig den danske serien 29 som var fantastisk hele veien ut (og som gjorde litt vondt i København-hjertet mitt som savner den byen så hardt), koste meg med TV-serien High Fidelity. Telte ned mandager til våren, som jeg gjør hvert år, det føles kortere da. Årets første løpetur ute kom allerede i februar, men det ble ikke så mange som jeg hadde håpa på. Det er godt å ha noe å strekke seg etter, et nyttårsforsett om å løpe mer i året som kommer enn året som har gått. Det bør ikke bli vanskelig.

Beste låt: Kitchen stories – Dreamers circus
Beste bok: Drømmeprinsen – Randi Fuglehaug & Anne Gunn Halvorsen
Beste TV-serie: Rådebank sesong 2

I mars rakna det. Jeg tenkte det var fordi nedstengninga begynte å tære på, jeg husker jeg dro til legen min etter å ha grini så jeg hulka ved flere anledninger uten noen tilsynelatende god grunn. Jeg gjemte meg under dyna og hiksta, følte meg som verdens verste menneske, alt jeg gjorde føltes feil og verden føltes som et mørkt og skummelt sted. Jeg sa til legen at det sikkert ikke var noe mer synd på meg enn andre, men at det var tungt. Hun sa det var vanlig å kjenne på at det var tungt nå, ett år inn i en pandemi som ikke så ut til å forsvinne med det første, at jeg ikke var alene, men at hun ville ta noen prøver for å se om det kanskje var en grunn til at det var litt ekstra mye nå. Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Så jeg begynte på medisiner og lyset kom sakte tilbake igjen, også inni meg. Det var bar asfalt og flere joggeturer ute, og inne var jeg fortsatt på quiz fra sofaen, på streamshow med Berrum og Beyer og på hjemmekontoret med kattene.

Beste låt: Cola – Arlo Parks / Klart det er tough – Jan Mabbro Andersen
Beste bok: Olive – Emma Gannon / Ett system så magnifikt att det bländar – Amanda Svensson
Beste TV-serie: Genera+ion

Noen ganger føler jeg for å kaste henda i været

Siste frihelg før jul – jeg skulle skrive julekort, det gjorde jeg ikke. Men jeg så Love actually med Nilsen, som jeg pleier. Eller, i fjor gjorde vi det kanskje ikke pga. pandemien og året før der gjorde vi det ikke fordi jeg var så sjuk, da husker jeg at jeg så den lille julaften, seint på natta, aleine i senga mens J var ute med venna våre. Det var nesten perfekt. Nå så vi den på kontoret, med en meters avstand og før den filmkvelden, så var jeg hos frisøren og fikk ordna sveisen for i år. Å ta hårkur og få hodebunnsmassasje før noen klipper det tjafsete, lange håret mitt så det ikke buster så mye er en luksus jeg unner meg.

Dagene går fort, jeg står ikke opp så tidlig som jeg skulle ønske, jeg er ikke så glad som jeg skulle ønske, jeg får ikke til alt jeg skulle ønske. Men jeg er heller ikke helt mislykka, det kunne vært verre. Jeg møter få folk, men mange kunder i butikken. Jeg sender meldinger til venner og prøver å ikke bli lei meg når de ikke svarer – jeg veit hvordan det er, å være overvelda, å glemme ting, å ikke ha tid.

Jeg ser de nye episodene av Sex and the city – And just like that, og strigriner etter første episode, hulking og tårer som drypper fra haka og J som tar pause i spillet sitt for å spørre om det går bra. Ja, sier jeg og begynner å le mens jeg griner, for det er jo tåpelig, det er bare en TV-serie, det er ikke ekte sorg, det er deilig sorg – sånn ufarlig sorg, jeg investerer känslorna i fiktive personer og deres liv. Jeg griner når Carrie krangler med Big i serien, jeg griner når han kommer til Paris og jeg griner når første episode av And just like that er slutt, men et sted inni meg stikker en ekte følelse som ikke handler om de fiktive menneskene og deres glamorøse, dog dramatiske liv: jeg har ingen å snakke med om dette.

Pandemien har snevra inn livene våre, men det er ikke bare derfor. Voksenlivet har kommet også, på toppen av det. År har gått, kjærester har kommet til, barn er blitt født, viktige jobber er landa, landegrenser er kryssa, noen bor til og med i en annen tidssone, og de som fortsatt bor i byen har jeg kanskje ikke sett på månedsvis uansett. Livet forandrer seg, venner forandrer seg. Det er ikke synd på meg, jeg har det fint i mitt lille liv. Jeg er frisk-ish, jeg har en psykolog som hører på at jeg tjater en gang i uka, jeg har et quizlag som er min kohort nå som de har stengt ned igjen, jeg har en fyr jeg bor sammen med og som trøster meg selvom han synes jeg er tåpelig når jeg hulker til Candi Staton på rulleteksten, jeg har en katt som sover på beina mine mens jeg skriver dette, han rykker litt, kanskje han drømmer, og jeg har penger til strømregninga.

I noen år nå har jeg sagt at jeg tror jeg har en slags krise når folk har spurt hvordan det egentlig går – jeg føler meg til tider retningsløs, redd og forvirra, som om jeg liksom ikke klarer å finne ut hvilken vei jeg skal, hva jeg skal gjøre med livet mitt. Nå skal jeg jobbe hver dag fram til jul og håpe ingen av oss blir sjuke eller havner i karantene, og så skal jeg skrive julekort. Flere enn i fjor. Til alle jeg tenker på, alle jeg savner, alle jeg ikke får sett. Og så kanskje jeg finner veien ut av krisa i 2022, kanskje det er i det nye året jeg skal finne veien min.

Og hvis du, som meg, har sett And just like that og trenger noen å snakke med – send meg en melding, a. Jeg griner fortsatt.

Om å se på The Holiday og tenke over feriene det ikke blei noe av

Da toget til Gøteborg gikk tirsdag morgen 06.01, så lå jeg hjemme og sov. Jeg blei sjuk lørdag kveld og blei ikke bedre til turen min, så den blei avlyst. Jeg er fortsatt sjuk og har nesten ikke vært utafor huset siden lørdag, bortsett fra et legebesøk for å sjekke at jeg ikke hadde noe mer alvorlig enn en seig forkjølelse – ingen streptokokker i sikte! Ei heller korona!

Hva har jeg gjort siden? Vært skuffa over meg sjæl. Sett på Felicity på Disney+. Pynta huset til advent i sneglefart fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Fått Apotekernas julmust-bokser i gave av J, men ikke orka å drikke noen av dem. Vært svimmel. Spist take away-middager som jeg ikke har orka å spise opp. Sett Gremlins og Hjelp, det er juleferie. Klappa katten. Hatt dyne i sofaen. Lest litt. Sovet mye. Sett de første episodene av Familien Durrells greske eventyr – og elska det! Savna Hellas. Savna sommeren. Savna å gå ut. Savna å jogge. Og jobbe. Tenkt på at nå skulle jeg vært på vei til Tyskland, nå skulle jeg sjekka inn på hotellet, nå skulle jeg spist lunsj, nå skulle jeg, nå skulle jeg, nå skulle jeg – og så er jeg bare her.

Jeg ser The Holiday som går på TV, og det slår meg at jeg ofte ser den sånn her, sittende i sofaen med dyne, litt småsjuk eller sliten, lengter etter å gjøre noe tilsvarende, kaste om på livet og ende opp i en liten hytte med peis og tregulv. Det er et paradoks at jeg ofte ser på filmer eller TV-serier om ro og folk som leser eller skriver, mens jeg sitter og ser på dem på en skjerm og tenker: sånn skulle jeg hatt det. Jeg kan jo ha det sånn jeg også, om jeg lukker denne skjermen eller skrur av TV-en.

Men utenlandsturene mine har ikke bragt hellet med seg de siste åra. Og det slår meg at det er ikke «en stressende periode» – det er i så fall en lang periode på flere år det er snakk om. Jeg husker jeg var sliten etter sommeren 2019 og bestilte meg en ferietur til Parga, aleine en uke i september, jeg skulle lese bøker og kanskje skrive. Så gikk Ving konkurs og flyet mitt blei innstilt. Jeg reiste til Malmö og København i stedet, sjekka inn på et luksushotell som viste seg å være bare dritt – det lå to kvartaler unna mitt faste hotell, men jeg ville ha Syden i København, så jeg gikk for det hotellet med innendørs basseng – det var dritkaldt der og firma-eventer hele tida så jeg hørte klirring i glass og hva bartenderne snakka om inn på rommet mitt der jeg satt og grein og spiste smågodt i senga. Men jeg husker at jeg, den siste kvelden, så Fire bryllup og en gravferd og drakk øl i senga og var veldig glad akkurat der jeg satt, under dyna.

Så reiste jeg til København igjen i starten av en pandemi for å egentlig bo der i fire uker og se våren ankomme mens jeg skreiv ny roman, pandemien blei erklært av WHO på min femte dag i København, og etter seks dager toga jeg hjem igjen mens Erna stengte landet. Uflaks og dårlig timing.

Nå skulle jeg på jobbtur, på eventyr til Tyskland og blei sjuk. Kanskje egentlig like greit siden pandemien ikke akkurat har roa seg i Europa og jeg ville garantert vært redd om jeg leste nyhetene på NRK ombord et tog i Tyskland akkurat nå.

Så her sitter jeg, under dyna i sofaen, ser på at Cameron Diaz handler vin og godteri og ser på TV under dyna i senga. Dette er også et liv.

Forhåpentligvis blir jeg frisk igjen veldig snart. Forhåpentligvis kan vi reise igjen snart. Eller kanskje jeg lærer meg å ha det som på reise hjemme. Slappe av. Jeg kan kanskje ikke gjøre som familien Durrell, selge alt og flytte til Korfu – for jeg vil jo ikke egentlig det – men jeg vil ha flater av tid og ro i kroppen heller enn harehjerte og dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre.

Jeg skjønner at det ikke er mulig å ha ferie i månedsvis, ikke egentlig. Men jeg har alltid, siden jeg begynte å jobbe og studere, drømt om å ha fri hele sommeren, to måneder i strekk. Jobbe mye for å spare og så ta den tida, ta meg tid til den tida. Og så har jeg aldri gjort det. Ikke på ordentlig.

Jeg er 35 år gammel og dårlig på å ta meg tid, men god til å stresse. Det er ikke en god egenskap. Har denne uroen alltid vært en del av meg? Kanskje. Men det er i hvert fall på tide å gjøre noe med den. Nå som jeg er sjuk kan jeg uansett ikke gjøre noe annet enn å sitte her, under dyna. Men jeg kan åpne en Apotekernas julmust. Den er kald, rett fra kylen. Og katten i fanget mitt er varm. Og en drita Jude Law banka akkurat på døra til Cameron Diaz, så there’s that.

 

Om å krisemaksimere, grue seg og ta en fot i bakken

Hvis alt går som det skal, så skal jeg reise til Hamburg om to uker. Jeg skal reise via Göteborg og Malmö og København, jeg skal toge hele veien, jeg skal bo på Ibsen hotell, som alltid, jeg skal ankomme Hamburg en ettermiddag og finne hotellet mitt og dagen etter skal jeg være med på et arrangement og så skal jeg toge hjem dagen etter det igjen. Jeg er nervøs og stressa, ikke så mye for selve turen, jeg elsker å toge, jeg elsker spesielt København som jeg ikke har satt mine føtter i siden pandemien ble erklært mens jeg var der i 2020, men jeg er nervøs for å reise i en pandemi, og jeg er nervøs for å ikke få lov til å reise allikevel i en pandemi. Alt føles så usikkert.

Skuldrene mine er høye for tida, pusten stopper øverst i brystet, jeg overveldes lett av alt jeg skal og burde. Det er litt mye, i mesta lagi, som dem sier. Jeg forsøker å huske om det alltid har vært sånn, om jeg alltid har latt meg overvelde, eller om det er noe som har kommet til. Jeg tror jeg alltid har vært sånn.

Men jeg må bare ta et kvarter om gangen.

Jeg sitter i sofaen min under dyna, jeg har lest manus i hele dag, drukket kaffe, hatt en katt under dyna sammen med meg, og da det tikka inn en mail fra Hamburg om timeplanen min der, så gleda jeg meg, samtidig som pulsen steg og krisemaksimeringshjernen min hviska (skreik) de kommer til å avlyse turen din dagen før du skal dra / du kommer til å bli rana og knivstukket om du går langs havna til stedet du skal være, ta en drosje / kanskje du ikke rekker togene dine og så reiste jeg meg opp og henta noe å drikke på kjøkkenet mens jeg plutselig huska tilbake til i våres, og det forrige oppdraget mitt som jeg var så nervøs for.

Jeg toga til Lillehammer og Oslo hadde vært stengt i månedsvis og de åpna igjen mens jeg var på festivalen og jeg ankom byen med munnbindet på og ingen i Lillehammer brukte munnbind og jeg tok det nølende av meg, jeg måtte kjøpe smertestillende på butikken fordi jeg hadde fått hodepine, sikkert av å ha hatt på meg munnbindet i tre timer, og så husker jeg at jeg la meg i senga på hotellet med skoa og klærne på fordi jeg skulle rett ut igjen, men jeg lå der og så på Poirot og var redd jeg ikke skulle klare å komme meg ut til det jeg skulle, men verden venta og jeg rusla ut av hotellet, det var varmt, forsommer, og jeg satte meg i parken like ved der jeg skulle på scenen og jeg husker at jeg satt i gresset, at jeg pusta ned i magen, at jeg drakk brus og tok smertestillende, at jeg var redd for å dø eller for å bli sjuk eller for å dumme meg ut og så gjorde jeg det jeg skulle og noen timer seinere satt jeg ute og drakk øl med faktiske mennesker for første gang på hundre år og jeg gikk hjem til hotellet i rimelig tid og reiste hjem igjen dagen etter.

Det er helt greit å måtte ligge på senga med klærne og skoa på, hvis man trenger det. Det er helt greit å måtte lese manus på hjemmekontoret i sofaen under dyna om man trenger det. Det er helt greit å ta en time out for å trekke pusten og kjenne at man finnes, at kroppen er der. Kroppen min er der hele tida, det er jo kanskje egentlig problemet – eller, alternativet hadde vært verre, men mye av problemet er jo at det er så mye greier med denne kroppen, så mye å kjenne etter, så mye som går og kan gå galt. Men jeg glemmer liksom hele tida å gi meg sjæl kred for det som går som det skal, det som til og med går bra.

Høsten er tung, dere, men jeg er her fortsatt.

Jeg ville bare si det.

Ukene er sånn her: hver mandag jobber jeg og gjør ingenting etterpå, hver tirsdag jobber jeg og går på dansetrening etterpå, hver onsdag starter jeg dagen hos psykologen min og går til jobben etterpå og så vinner jeg eller taper en quiz, hver torsdag jobber jeg, kanskje hjemmefra, og så taper jeg en quiz og annahver fredag og lørdag jobber jeg og annahver fredag og lørdag har jeg fri. Det blir mørkere og kaldere, men det blir også mer jul for hver dag som går.

Jeg prøver å ta et kvarter om gangen, ikke overveldes, ikke grue meg og krisemaksimere, som jeg er så god på, jeg gjør meg ingen tjenester ved å krisemaksimere, jeg bare spenner bein for meg sjæl, gang på gang. Forrige gang jeg grua meg sånn her, så dro jeg på et eventyr som ga meg et av de beste øyeblikka i livet mitt: da jeg dro til Japan, livredd og stressa, og plutselig var jeg på en joggetur i november til en rosehage der jeg så en familie spille «On the sunny side of the street» og så tok jeg et bad etterpå.

Jeg veit ikke hva meninga med livet er, om det har noen mening, men jeg tror noe av meninga for meg er å gjøre ting jeg er redd for og prøve å oppleve nye ting, selv om det skremmer meg. Det trenger ikke skje i Japan, det kan være å bare kjøpe noe annet enn jeg pleier på søndagsturen min og å gå en annen vei hjem. Se om jeg finner noe fint. For det er mye fint der ute.

Denne låta av Miriam Bryant og Joakim Berg, for eksempel.

Snakkes snart. Jeg lover.

«Jeg vil høre den sangen med han fra tegnefilm-videoen»

Jeg gikk aleine på kino og så a-ha-filmen. Det var en av de beste mandagsettermiddagene hittil i 2021. Filmen er fantastisk – jeg vil tørre å påstå at du ikke engang trenger å være særlig fan fra før for å få noe ut av den, men det er en fordel å ha hørt en a-ha-sang. Og hvem hakke det??

Jeg hørte på pappas Hunting high and low i kjelleren hos farmor, det var der stereoanlegget hans sto da jeg var liten. Jeg var forelska i Morten Harket fordi jeg hadde sett «tegnefilm-videoen», som bare et barn kan være forelska, og jeg dansa på kjellergulvet til «Take on me» og «The sun always shines on TV», jeg var trist til «Living a boy’s adventure tale» som jeg syntes var så trist, noe med melodien, stemmen til Morten. Jeg hadde ikke flere album av dem og jeg hørte vel heller ikke noe nyere av dem før jeg blei tenåring, men mamma hadde Morten Harkets nydelige Wild Seed, som hun hørte på hver dag i hele 1995 (føltes det som) og jeg husker jeg ønska meg Savoys debutalbum til bursdagen min i 1996 fordi jeg likte «Velvet» så godt. Da var jeg 10 år gammal og a-ha fantes på en måte ikke mer, selv om de jo ikke hadde lagt opp på ordentlig.

I tiende klasse husker jeg at læreren vår spurte, før timen begynte en vanlig vårdag, om noen visste hva som skulle skje på Ullevål Stadion på lørdag. Fotballkamp, ropte noen av gutta. Nei, a-ha spiller konsert, mumla jeg. Hva sa du? spurte læreren min meg. A-ha spiller konsert, sa jeg. Jaha, hvis du skulle gått dit, hvem ville du tatt med deg? Mamma, svarte jeg. Da skal du få to billetter av meg, sa hun og gikk gjennom klasserommet og la to billetter på pulten min. Hun kunne ikke gå selv, og hadde bestemt seg for at hvis noen visste hva som skjedde den lørdagen, så skulle de få billettene. Jeg kom full av glede hjem til mamma og sa vi skulle på konsert. Men jeg kan ikke dra på konsert, sa mamma, og jeg husker ikke hvorfor. Jeg spurte kjæresten min i stedet og vi dro på konsert, en av de første i livet mitt, og vi så a-ha spille mange av låtene jeg kunne fra før og veldig mange jeg ikke kunne, jeg husker det var første gangen jeg hørte «Manhattan Skyline» og begynte å grine av hvor fin den var, jeg husker jeg utvida cd-samlinga mi med flere a-ha-album etter den konserten.

Det er fortsatt den eneste a-ha-konserten jeg har vært på, selv om de har spilt mange etter det, de har spilt mange konserter etter at de spilte sin siste konsert. Jeg husker jeg var på ferie den sommeren etter tiende klasse, vi var i Danmark, og en av skivene jeg hørte mye på var Lifelines, som var ny det året. a-ha er lyden av barndommen min og tenåra mine, de er et svært band på alle mulige måter, store for meg, store i verden.

Å se a-ha-filmen var som å henge med en gammel venn og å bli kjent på nytt, det var så mye jeg ikke visste. Jeg har alltid visst at de har hatt konflikter innad i bandet, men jeg har trodd at det har handla om for eksempel at Morten, som blei frontfigur, blei så veldig frontfigur, sånne konflikter som kan oppstå når man egentlig er et band, men en person liksom alltid zoomes inn på, blir lagd plakater av, forguda, dere veit. Men det er et helt annet bilde som males opp i denne filmen, det handler om et bands historie, om verdensberømmelse, stahet, vennskap – men a-ha var aldri et venneband, ikke egentlig, de ville bare bli berømte, og det blei de. Et sted i filmen sier en, jeg tror det er kjæresten til Morten Harket: a-ha har fortsatt ikke laget sitt beste album, og den replikken fikk meg til å lene meg fram med sommerfugler i magen, for det føltes sant, selv om de har laga fantastiske album helt fra start.

Filmen begynner med at regissøren spør gutta, som alle intervjues alene, aldri sammen, om de vil lage et nytt album, og så handler egentlig filmen mest om hvorfor de ikke vil, kan, klarer å lage nytt album. Det er en rørende film om sterke personligheter, om suksessens ensomme virkelighet, om hylende fans og stillheten i en bil som kjører deg fra et konsertsted til et annet.

Og, lo and behold: A-has nye album kommer snart. Og det at de slipper nytt album er så fint at det nesten er til å grine av, jeg har ikke hørt det, men jeg klarer ikke tenke meg noe annet enn at det er bra. Og mens jeg venter, så kjøper jeg inn hullene i platesamlinga mi. Jeg eier for eksempel ikke Hunting high and low, for det er jo pappa sitt jeg hørte på, så det må kjøpes nå. Jeg har heller ikke kjøpt noe nytt a-ha-album etter Analogue, for da forsvant de liksom litt for meg. Denne filmen minte meg på at de finnes, og at de er viktige for meg. Da jeg gikk ut av kinosalen på Vega, og ut i høstmandagen, så satte jeg de på i øretelefonene mine og gikk bortover gata mens Morten Harket sang, med den stemmen jeg vokste opp med, som er en av de mange grunnene til at musikk betyr så mye for meg, er noe av det beste som finnes i verda. A-has debutalbum kom året før jeg blei født. Scoundrel Days er like gammalt som meg. De finnes fortsatt og True North utkommer neste år.

Nå er filmen ute og du burde se den på kino. Jeg fikk sinnsykt lyst til å dra rett på a-ha-konsert etterpå, og her jeg sitter akkurat nå og skriver dette, så skal jeg på en online-quiz der quizmasteren nettopp satte på a-ha. De er et av verdens beste band, jeg bare sier det.

Favorittøyeblikk i noen låt, kanskje noensinne, er når Morten Harket sier HUH! i «The sun always shines on TV». Det finnes! Og det gjør meg så glad.

Det bakerste krysset

Jeg begynte på dansekurs igjen denne uka. Jeg går mitt sjette semester på commercial nybegynner. Jeg kommer aldri til å bli noe annet enn nybegynner, og det er jeg egentlig komfortabel med, selv om det er litt flaut at lærerne kjenner meg igjen. Kanskje det ikke egentlig er flaut, kanskje det bare er hyggelig, men jeg går liksom dit i et slags ønske om å være usynlig og bare stå bakerst og øve og danse i min egen verden og glemme at folk kan se meg og den rare kroppen min. Uansett, nå har jeg bytta dag og dermed lærer, fordi livet endrer seg og plutselig er ikke onsdag en bra trenedag lenger, så da prøver jeg noe nytt. Samme kurs, ny dag og lærer. Jeg går dit i sola, gjennom hundeparken og over skulpturparken, jeg elsker å gå til dansetreninga.

Jeg kommer tidsnok til å finne meg en plass i rommet før det begynner, jeg velger meg krysset innerst i det borterste hjørnet og tenker: her ser ingen meg. Så tar jeg et skritt bort fra krysset for å legge fra meg tinga mine og sette vannflaska tilgjengelig på gulvet. Salen fylles opp og det stiller seg flere ved siden av meg i hjørnet, uten å tenke over at vi skal holde en meter avstand og så skjønner jeg idet jeg snur meg tilbake mot speilet og krysset mitt at noen andre også har et ønske om å stå innerst og borterst, så hun har stilt seg på krysset 40 cm fra meg, som jeg trodde var mitt. Det sto jo ikke navnet mitt på det og jeg hadde ikke satt foten på det og liksom lent meg inn mot veggen for å sette fra meg tinga mine, jeg hadde gått bort fra det og da var det jo fritt vilt, selv jeg skjønner det, men jeg ville liksom ikke gi det helt fra meg heller for de eneste ledige kryssa nå var midt på gulvet – foran!!!

«Hei og velkommen,» sa læreren og snakka litt om kurset og hva vi skulle lære og hjertet mitt banka seg opp fra brystet og gjennom halsen og så peip jeg til min kryss-kompis: «Skal du stå der?»

«Å, du sto kanskje her…?» sa hun forsiktig og jeg rista flaut på hodet, for jeg sto jo ikke der, jeg hadde ikke foten min på krysset, jeg hadde foten min et skritt unna og siden jeg holder en meter til folk, så tror jeg fortsatt feilaktig at folk holder en meter avstand til andre også og at krysset derfor var trygt, men kryss er faktisk fritt vilt, vi lever i et fritt land og hun sto faktisk på krysset da timen begynte, jeg sto midt på gulvet som en annen idiot, så jeg kremta og sa: «Neida, det går bra, jeg kan stå her, jeg er jo voksen.»

Man blir ikke mer voksen av å si at man er voksen. Men jeg ER voksen. Jeg er 35 år gammel og tåler å se dum ut! Jeg ser ut som jeg gjør. Så jeg stilte meg foran og svetta alt før oppvarminga, fordi jeg hadde gjennomlevd et ekstremt indre drama med «det var mitt kryss! – Men Linn, du eier ikke kryss – Men det var mitt kryss – Du skjønner selv at det ikke var ditt kryss, du får komme tidligere neste gang og sette deg ned på krysset da, veit du, så ingen andre stjeler det om det er så viktig for deg.» og så satte vi i gang med å varme opp med isolasjoner og det lærerne kaller grooves og beats. Jeg kan ikke groove, ok, jeg er stiv som en pinne, men jeg liker å danse allikevel, og når jeg står bakerst, så trenger jeg ikke å se meg selv i speilet, da kan jeg se på de foran meg og treneren, men her jeg sto nå, foran, så måtte jeg se på dette opplegget jeg kommer med: stiv kvinne, 35, bøyer kroppen i keitete posisjoner til musikk. Det var ikke så morsomt å danse når jeg måtte se på det selv. Men jeg ga meg ikke, jeg lukka øya og bevegde kroppen. Jeg betaler for dette! Dette er min time!

Læreren snakka litt før vi begynte på koreografien, da sa han blant annet at «alle sanger har en rytme og det er den vi må danse etter». Ja, så det er så nybegynner dette kurset, jeg tuller ikke.

Så begynte vi å danse, og koreografien er jo enklere enn på jazzballett-kurs for 8-åringer (jeg vet det, for jeg var på jazzballett-kurs da jeg var 8, ok!), men hjernen min er ikke like kvikk som da jeg var 8 og lærte meg Klippe, klippe, sy og sy, vips så er du fin og ny-dansen hos Inger Johanne Vesjes ballettskole, hjernen min er 35 år gammal og opptatt av at jeg ikke er Justin Bieber (eller like flink til å danse som ham), men det trenger ikke hindre meg fra å gjøre mitt beste innafor de rammene jeg har. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å danse riktig, og jeg klarte tilslutt å sette de repeterende trinna i riktig rekkefølge, men jeg GJØR dem jo ikke som de skal gjøres. Men jeg gjør dem på min måte. Mens jeg dansa, igjen og igjen, og prøvde å ikke se på meg sjæl og heller ikke tenke at noen kunne se meg, så skamma jeg meg over hvor dårlig jeg var, men jeg tenkte at dette er min trening, noen går på zumba eller styrketrening eller spinning, jeg går frivillig inn i en sal for å lære en dans og gjør den igjen og igjen – fem, seks, sju, ÅTT – og det at jeg ikke får det helt til og dermed skammer meg, gjør at jeg rødmer, og det at jeg rødmer gjør at jeg blir varmere, og det at jeg blir varmere gjør at jeg svetter mer – så da blir det bedre trening. Innbiller jeg meg.

Da vi var ferdige løp jeg så fort jeg kunne ut derfra og så begynte jeg på joggeturen hjem, fordi jeg tenkte å slå to treningsøkter i en tirsdagssmekk, men jeg var så støl i låra etter å ha bøyd knærne så godt jeg kunne i alle dansetrinna at jeg måtte gi meg, skjelvende, etter 1 skarve kilometer.

Øvelse kommer ikke til å gjøre meg til mester, men øvelse kommer til å gjøre meg mindre flau – tror jeg. Så jeg øver på den dumme dansen hjemme, selv om jeg fortsatt er støl i låra.

Neste gang skal jeg karre til meg krysset bakerst. Jeg er kanskje voksen, men jeg forbeholder meg retten til å stå bakerst og ikke synes hvis det er det som er best for min trening. Jeg skal ikke vise dette fram til noen uansett, jeg skal bare danse for meg sjæl. Og lære meg moonwalk. For en gangs skyld skal jeg lære meg moonwalk. Det har vært drømmen min sida jeg var 6 år, så nå må det skje. Dere leste det her først!

Denne dagen for 16 år siden

Internett minner meg om gamle dager, telefonen min viser meg bilder fra denne dagen for tre år siden, fem år siden, femten år siden. Dette bildet er tatt ut fra 70-bussen, i regnet, av en bensinstasjon en sein kveld jeg var på vei hjem fra noe – jeg husker ikke hva, men jeg husker fortsatt bildet. Jeg husker at jeg tok den bussen hjem, til leiligheten der jeg bodde og var ulykkelig da jeg nettopp hadde flytta hjemmefra. Jeg lå på gulvet og grua meg til eksamen, jeg lå på gulvet og grua meg til å gå på jobb fordi jeg burde lest i stedet, jeg lå på gulvet og hadde hjertesorg og jeg tok bilder av regndråpene på vinduet i svart/hvitt-funksjonen på digitalkameraet mitt.

Jeg tar ikke så mye bilder, og i hvert fall ikke med digitalkameraer. Jeg burde gjøre det, for jeg blir glad av disse minnene, av bilder fra gamle dager, for det er gamle dager nå. Plutselig er det fem år sida eller ti år sida eller enda lenger sida, og du er ikke lenger den du en gang var. Jeg prøver å huske hvem jeg var da jeg lå på gulvet og var så redd og stressa, enda jeg ikke engang hadde hatt mitt første angstanfall – det skulle komme seinere, mye seinere. Jeg var hjerteknust og ensom, jeg bodde i en mørk leilighet på Skullerud og prøvde å få til å være voksen.

August er snart over, og jeg ligger ikke på gulvet, men jeg har ligget i gresset. Jeg har ikke tatt bilder av så mye, men jeg har vært på konsert med hu dama jeg nesten garantert hørte på da jeg tok det bildet av en tåkete bensinstasjon i 2005: Ane Brun. Jeg var nemlig på festival igjen, og så Orions Belte, som var dritfint, og ISAH, som begynte med et smell og som kjørte pyro fra første låt og fyrverkeri på tredje låta og som fikk meg til å kjenne at jeg kunne betalt for billetten min en gang til om jeg fikk lov til å reise meg og danse, men jeg blei sittende, for vi måtte sitte på plassen vår – og så spilte Ane Brun og himmelen mørkna sakte over oss, fuglene fløy og Ane Brun sang og dansa sakte mens jeg satt ytterst på benken og så på henne.

Det føltes nesten som at verden var normal igjen, selv om vi måtte sitte stille og ikke kunne stå samla, tett i tett foran scena. Nå som smittetalla stiger igjen, så er jeg redd verden aldri blir normal igjen, men jeg får andre dose av vaksina på fredag og kanskje skal jeg på flere konserter denne høsten, og kanskje skal jeg til og med stå inntil noen igjen en gang. I 2005 lå jeg på gulvet og tenkte at jeg aldri kom til å elske noen igjen, eller i hvert fall at ingen kom til å elske meg. Da visste jeg ikke hva pandemi var for noe. Ikke endometriose heller. Jeg jogga ikke, jeg drakk ikke, ikke hadde jeg skrivi noen bøker. Det var ikke bare elendighet som venta, selv om det var nok av det også.

Jeg er totalt innstilt på høsten nå, men gradestokken kryper godt over 20-tallet midt på dagen allikevel og jeg prøver å skvise så mye sommer jeg kan ut av disse siste dagene. I dag betydde det å dra på loppemarked på Bolteløkka og i Etterstad kolonihage, jeg spiste en vaffel i gresset før jeg gikk tur rundt og så på de små hyttene, jeg fikk lyst til å grine av hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne bo der jeg også. Skrivehus-drømmen ble konkretisert av ei lita, turkis hytte med hengekøye og epletrær i hagen. Kanskje jeg får det til, og internett starter dagen min om 16 år med et minne fra i dag da jeg lå i gresset etter å ha vært på loppemarked og en av nabolagets katter kom bort og la seg på pleddet mitt sammen med meg, og J tok bilde av oss fra vinduet mens jeg leste Maria Gripe, som jeg leste den sommeren jeg var 12 også, og ikke visste verken at jeg skulle ligge på gulvet i 2005 eller på gresset i 2021.

Jobbsommeren er over

One of the most reliable signs that you need a holiday is the conviction that you cannot spare the time to take one.
– Bryan Magee

Jeg har jobba. I hele sommer har jeg jobba. Det er ikke sant, jeg hadde to uker ferie i slutten av juni. Jeg var på konsert, jeg bada, jeg fikk vaksine, jeg drakk øl og var på quiz, men så – så var jeg på jobb. Jeg har to deltidsjobber (og egentlig skriver jeg i tillegg, men i år har jeg ikke skrevet i tillegg, jeg har skrevet mindre og mindre, gitt mer og mer opp, og nå sier jeg bare at jeg ikke skriver – jeg jobber). Jeg har jobba bort sommerferien, og nå er ferien over og jeg er tilbake på jobb på ordentlig, sammen med alle andre.

Jeg visste at jeg skulle jobbe i hele sommer, så jeg forberedte meg, jeg skulle bade på vei til eller fra jobb, jeg skulle møte folk rett etter jobb og gå hjem tidlig, jeg skulle lese bøker i ledige øyeblikk. Jeg bada ikke så mye på vei til eller fra, men en dag, en lummer dag rett før regnet skulle komme, så gikk jeg i raskt tempo mot Tjuvholmen i lunsjpausen og lå uti vannet i fem minutter og fløt før jeg raskt gikk opp igjen, skifta tilbake til klærne jeg kom i og gikk, i raskt tempo, tilbake til bokhandelen. Vannet på Tjuvholmen var glassklart og perfekt temperert, jeg var våt i håret og perfekt temperert fram til ca. 200 meter fra bokhandelen igjen, da den første svetteperla fant veien fram i panna mi. Men i ca. en halvtimes tid der var alt perfekt, selv om jeg var travel fordi jeg tok litt lenger pause enn jeg egentlig har. Men ofte tar jeg kortere pause enn jeg egentlig har, så en litt lang en, plutselig, en rolig dag før regnet kom, det var lov og fortjent.

Jeg har vært på quiz  noen ganger etter jobb, vi har vunnet noen, tapt noen, en av dem var det jeg som tapte for oss fordi jeg bytta årstall på gjettet vårt ett sekund før innlevering – fra riktig år til feil år. Sånn kan det gå. Jeg spanderte en runde på laget og vi vant jo egentlig, vi bare tapte tie-breakeren (på grunn av meg).

Jeg har lest bøker i gresset, i senga, på pauserommet, på benker, i parken, på vei til og fra ting – jeg har lest over 20 bøker i sommer og skal lese flere før høsten kommer på ordentlig. Og noen ganger, når jeg ligger med harehjerte etter å ha våkna av morgenens første alarm, så tenker jeg på folka som bor i min egen bok, og de lever der, bak øyelokka mine, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg i hodet før jeg står opp, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg en rask side før jeg går på jobb, liksom nederst i manuset, ikke på riktig sted engang, men det er der og det er bedre enn at det ikke er der.

I morra reiser jeg på sommerens tredje miniferie, jeg skal være to dager på Sørlandet, jeg skal kanskje bade, kanskje jogge, kanskje lese, kanskje skrive, men mest av alt skal jeg være rolig, rusle opp mot utedoen og lytte etter kuene, kanskje drikke en Arendalspilsner, kanskje grille noe, kanskje spille kort. Her hjemme har høsten begynt – altså, ikke høsten, egentlig, men høstsemesteret, og jeg begynner det med en ferie. Måtte livet bli mer ferie framover.

Jeg har ønska meg mer tid siden jeg begynte å jobbe da jeg var 14. En dag våkner jeg kanskje og er dau, og da kommer jeg til å angre på at jeg ikke gjorde mer av det jeg ville her i livet.

Så jeg begynner i morra.

Eller, jeg begynte i dag, jeg løp ut og kjøpte plommer og tok fem minutter ekstra pause på jobben, og nå skriver jeg dette etter å ha pakka til i morra. I morra har jeg tre og en halv time for meg selv på en buss. Jeg gleder meg allerede. Så venter kuene og gresset og sommeren på Sørlandet. Jeg har kanskje ikke noe eget sommerhus (enda), men jeg er venn med de som har dette – heldigvis.

Om å være redd for at sommeren er over før den har begynt og for at kroppen skal slutte å bære meg – men sommeren er her og kroppen lever fortsatt

Jeg hadde to ferieuker i slutten av juni og fylte dem med konsert, første vaksinedose, bøker, bøker, bøker, et bad, en quiz, noen øl og ganske mange vanlige timer og dager. Nå er det juli og som vanlig kommer den melankolske «nå er det snart over, tida renner ut mellom fingra dine og du kan ikke stoppe den, sommeren er over før du rekker å skjønne at den er her, midtsommer har vært og nå blir det bare mørkere og mørkere!»-julifølelsen jeg har hvert eneste år. Her jeg sitter nå er det jo ikke mørkt og det skal heldigvis være lyst og varmt i noen uker til før høsten kommer og jeg må ta på meg strømpebuksene igjen. Men det nytter jo ikke å grue seg til det, for jeg sitter her nå, i sofaen vår, med en katt på foten og en fyr i den andre enden og utafor har det regna i hele dag, men jeg har jogga allikevel.

Jeg bor jo i en kropp som skremmer meg, daglig, er det et angstanfall eller har jeg fått en mystisk sykdom? Jeg veit aldri hva det er, og da hjelper det ofte å jogge. I dag var en sånn dag. Så jeg reiste meg plutselig fra frokostbordet og skifta til joggeklær, løp ut i regnet og begynte på runden min. De første fem minuttene gikk bra, så stoppa jeg for å gå og klarte ikke å begynne igjen. Jeg var svimmel og det prikka i hendene mine og jeg tenkte: hvis jeg faller nå, finner noen meg da? Så trakk jeg pusten og gikk videre, kjente hjertet slå i brystkassa, og som vanlig tenkte jeg både at jeg kom til å dø og at det bare var angsten som lurte meg. Så jeg fortsatte å gå, og da jeg kjente at jeg kunne begynne å løpe igjen, så lovte jeg meg at jeg bare skulle stoppe hvis jeg var framme og ferdig med runden – eller hvis jeg måtte besvime eller kaste opp. Og så løp jeg. Etter fem minutter og 0,67 kilometer til (jeg løper sakte) så var jeg i gang og det kjentes ut som at jeg kunne løpt i minst en time. Jeg løp og løp, forbi vinduer og folk, over fortau og gangfelt, langs Tøyenbadet og grafittiveggen, forbi en mann med en hund og vanndammer jeg tok sats og hoppa over for å ikke bli enda våtere.

Og da jeg stoppa var jeg hjemme igjen. Det hjelper alltid å løpe. Jeg er glad jeg kan det, hver gang jeg løper blir jeg glad for at jeg kan det. For at denne kroppen min, som jo motarbeider meg ofte (føler jeg) også samarbeider med meg, at den bærer meg gjennom byen min, ut på joggetur når alt føles håpløst.

Jeg jobber resten av juli, med noen få dager fri her og der, og det går fint. Jeg må gripe sommeren når jeg kan. Slenge meg i sjøen på vei til jobb. Jogge når jeg kan. Lese bøker på kveldene. Møte venna mine på en uteservering, selv om jeg må hjem tidlig.

For et år sida var vi noen dager på Sørlandet, sommerparadiset til A og familien hans. I år skal vi ingen steder, jeg skal være bokhandlerske og oppholde meg innafor Ring 3 i Oslo. For 16 år sida dro jeg aleine på Quart-festivalen denne uka for å se Thomas Dybdahl, jeg hadde ikke hotellrom, bare en togbillett til og en togbillett hjem igjen morgenen etter. Jeg var 19 år og jeg reiste med en spøkelseskoffert i hånda der jeg hadde en bok og solbriller, en lommebok og kanskje en genser. Jeg så Ane Brun i sola og Thomas i sommernatta, og så sov jeg på hotellrommet til ei venninne som fant meg i mengden og sa jeg måtte bo hos henne. Det ordna seg, men når jeg tenker tilbake på det nå, så kan jeg ikke skjønne at jeg bare reiste sånn, uten en plan (eller, planen min var å gå rundt til morgentoget gikk, kanskje låse meg inn på offentlig toalett og sove der om alt annet feila, sånn tenker en bekymringsløs 19-åring uten penger til hotell) – men det er fint å tenke at det ordna seg, og at jeg en gang var en sånn, som bare gjorde sånt.

Sommeren før pandemien kom, så bestilte jeg en tur til Hellas den siste uka i september, den siste i sesongen, og jeg var så redd, jeg var 33 år gammel og grua meg til å være aleine i Hellas, til å fly, men Ving gikk konkurs og jeg slapp å ta fly, og dro bare til Malmö og København i stedet. Jeg hadde ingen back-up-plan, men jeg lagde en, klokka seks om morran på Gardermoen. Jeg hadde penger i banken og en uke ferie som hadde gått i dass. Nå er jeg 35 og tenker på den uka jeg skulle vært i Hellas, at jeg håper jeg får reist dit igjen, til Parga, til sirissene, det turkise vannet og den lokale ølen. Jeg klarer ikke helt å se for meg at verden skal tillate det igjen, men i september får jeg andre vaksinedose og hvis kroppen min fortsatt bærer meg, så kommer det kanskje en ny sesong i 2022. Eller 2023.

Mens jeg venter, så er jeg her, i Oslo. Joggende i regnet. Dette er også et liv, og det er mitt. Om kvelden leser jeg bøker og later som at jeg sitter på en balkong, selv om jeg bare sitter i stua mi. Med vinduet åpent kan jeg høre 37-bussen og en og annen sparkesyklist suse forbi. Sommeren er her nå, i regnet og sola, og i august skal jeg se Ane Brun i Tøyenparken. Kanskje hun spiller den låta si om Gillian Welch, som jeg hørte første gang på Quart i 2005. Det er hundre år sida, og det føles nesten som i går.

Lat som at dere hopper!

Da jeg var 18 år var jeg på min første Bigbang-konsert. Jeg tror det var på Slottsfjell, jeg kan ikke huske noen før det, men det ble den første av mange – veldig mange. I nedstengninga har jeg sett mye på TV, drømt om bedre tider, og en av de fineste kveldene var med konsertfilmen til Bigbang som ligger på NRK – Play louder. Den fikk meg til å huske hvordan det var å være på konsert, nesten på ordentlig, den fikk meg til å huske folka, hvordan det føles å stå inntil noen man ikke kjenner, hvordan det føles å se på bandet, følge med på trommisen, bassisten, beina til gitaristen, stortromma, lysa, kjenne hvordan musikken liksom omfavner oss, alle oss, vi som står der, foran, i mengden.

Pandemien har fått meg til å savne mange ting, men konserter er nok i den øverste bolken. Og i går var jeg på konsert igjen. Jeg så Bigbang på Sentrum Scene, jeg hadde to billetter, en til meg og en til J, vi sto i kø klokka sju og holdt en meters avstand til de foran oss. Vi fikk velge et bord med plass til to, og valgte et nesten inne ved veggen, jeg liker å få lov til å sitte på konsert, selv om jeg gjerne skulle stått – eller nei, jeg vil ikke stå, jeg vil hoppe. Uansett, 19.59 skrudde de av lyset og publikum jubla, selv om det var få av oss, lagde vi mye lyd. De begynte med låta jeg tidligere på dagen hadde sagt at jeg ønska meg da A spurte. «Long Distance man», en evig favoritt.

08.59 samme morgen gikk jeg gjennom Gamlebyen kirkegård på vei til min ukentlige avtale på Oslo Hospital og så tikka meldinga jeg har venta på inn på mobilen min: Hei LCS, du er herved innkalt til… leste jeg og hoppa av glede før jeg booka vaksinetime. Jeg var glad, og så ble jeg redd. Gleden min liker å ha med seg angsten, som om gleden kjører spark og ikke vil kjøre avgårde uten å ha med seg redselen og angsten på setet foran seg. Sånn er jeg og sånn er det. Men selv om jeg er redd (for hva da? for å dø, for å bli sjuk, for å få alvorlige, sjeldne bivirkninger) så skal jeg ta vaksina. For jeg er redd for hva som skjer om man ikke tar den også. (for hva da? for å aldri kunne klemme igjen, for å aldri bli ferdig med dette, for å aldri se Bigbang spille igjen)

Øystein Greni, som jeg har båret gjennom publikum ved flere anledninger i tenåra og tidlig 20-åra, så ut på Sentrum Scene og sa, litt ut i konserten: «Dere aner ikke hvor godt det er å spille for dere igjen. Vi fikk lov til å begynne for litt sida, for 50 stakkars publikummere som mente vi spilte for høyt, og det var jo døllt, men vi ga jernet vi. Dere kan egentlig se på dette som å være på Bigbang-konsert i Tyskland i 2003.» Vi jubla. «Men dere synger garantert høyere enn tyskerne på denne låta her.» Så begynte han på «Wild bird», og vi sang – vi sang høyt. «Lat som at dere hopper!» ropte han uti låta og vi trampa i gulvet under bordet og heiv henda i været, gjorde så godt vi kunne med begrensningene vi hadde på våre faste plasser i salen.

De spilte «Something special», de spilte «Saturn Freeway», de spilte «Oslo Bowl», «Glory Chord» som glei rett over i «Welcome to the mountain» og da var jeg så glad og jeg klappa så hardt at jeg hadde vondt i både kinna og henda, Julius lente seg over til meg og sa: Jeg har ikke sett deg så glad på lenge. Jeg bobla over og etter konserten satte vi oss på Internationalen og drakk en øl ute mens folk var samla på Youngstorget for å se på fotball-kamp, de jubla med jevne mellomrom, men jeg veit ikke hvem som spilte eller hvem som vant. Jeg veit bare at jeg er så glad jeg en gang var 18 år gammel og blei med en jeg var forelska i på Bigbang-konsert. Jeg veit at jeg er glad jeg er 35 år gammel og fortsatt blir like lykkelig av å høre gitaren til Øystein Greni. Jeg veit at jeg er redd, men modig på samme tid.

Når dette er over vil jeg på minst titusen konserter. Og jeg håper ti av dem, i hvert fall, er med Bigbang. Igjen og igjen og igjen.