2019: 10

Legen min tar masse tester av meg når jeg forteller henne at jeg har gått ned i vekt. Jeg ser det på bildene som er tatt av meg, jeg ser det på klærne mine, jeg ser det på armene mine i speilet og jeg kjenner det på hulheten i kroppen min, som om jeg ikke lenger fyller ut skallet jeg bor i. Jeg klarer ikke alltid å spise og jeg føler meg dårlig, og jeg drikker aldri øl lenger, for jeg klarer jo ikke å leve. Jeg er bare trist og sjuk.

Jeg ser Barn på kino aleine og elsker den. Jeg går på dansetrening hver onsdag og tenker at så lenge jeg klarer det, så er jeg kanskje ikke døende – i hvert fall ikke med det første. Jeg trasser meg ut i regn og kulde, hører på Lana del Rey på hjemturen og drømmer om Los Angeles og varmen og et bedre liv.

Jeg reiser til Bergen og Litteraturhuset og klarer å drikke øl etterpå og når jeg går til nattoget i regnet så føler jeg meg som meg sjæl igjen og det føles trygt og helt fantastisk. Jeg får det kanskje ikke til hver dag eller så ofte som jeg skulle ønske, men jeg fikk det til en gang og det er også noe.

2019: 9

September og nok en måned der jeg måtte gå hjem, fra fest, fra jobb, fra avtaler, fordi jeg trodde jeg var sjuk – fordi jeg følte meg sjuk. Jeg var også booka inn på litteraturarrangementer hver helg gjennom måneden og dro til Fredrikstad på et bokbad for tre personer, som faktisk var skikkelig hyggelig, jeg leste og snakka i en badstu som var skikkelig hyggelig og skikkelig varmt, og jeg dro til Stavanger og snakka med skikkelig bra folk på scenen og så lå jeg i hotellsenga i stedet for å være på Bøker og børst og leve livet. Men livet er også smågodt i en hotellseng, jeg må ikke glemme det.

Jeg var hos legen min gang på gang og vi fant ikke ut av noe, men hun sendte noen henvisninger og hva mer kan man egentlig kreve? Jeg spiste ramen med Camilla og snakka om at livet var vanskelig og at jeg noen ganger ikke klarer å svelge. Men jeg klarte å spise ramen den dagen. Det er da noe.

Så skulle jeg til Hellas fordi jeg brukte sommeren på å være sjuk og drikke Cosylan, og jeg skulle lese bøker og kanskje skrive på noe nytt og jeg skulle ikke dø selv om jeg var redd for det, men da jeg våkna den dagen jeg skulle dra, så sto det på NRK at Thomas Cook Airlines var konkurs. Det er jo litt rart, sa jeg høyt og gnei meg i øya. Hva da? spurte J søvnig fra ved siden av meg. Flyselskapet mitt er konkurs, sa jeg og viste ham overskrifta. Men jeg hadde jo nettopp fått melding med beskjed om å sjekke inn, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og tok med meg kofferten min til Gardermoen der jeg blei møtt av to skjermer hvor det sto: Kansellert, og så dro jeg til Malmö og København med tog i stedet. Det var kaldt og etterhvert ganske trist, men jeg spiste på gresk restaurant en dag og gråt bare litt i hotellsenga mi mens jeg spiste smågodt. Ok, ganske mye. Jeg hadde sjekka inn på et luksushotell som frista med å være «det nærmeste du kommer Bali», men det er jo bare en betongklump med et basseng i midten og riktignok ganske fine planter opp langs veggene, men når de som jobber der er kjipe og det er for kaldt til å sitte ved bassenget uten skjerf, så ble det ikke helt den Syden-følelsen jeg trodde jeg skulle få. Så jeg satt under dyna og så på film i stedet og noen ganger gikk jeg ned i resepsjonen og bestilte mat, som jeg spiste i senga. Utenfor regna det og var grått september-vær, akkurat som det skal være.  Men før jeg dro til København og «luksushotellet» som er det dyreste og dårligste hotellet jeg har vært på i mitt liv, så var jeg i Malmö hos Krummis og der var det faktisk litt Syden. Vi bada til og med i sjøen, og selv om det var 13 grader, så var det badstu rett etterpå og tilsammen blir det ganske bra faktisk. Vi spiste kake og pizza og det var til og med sol. Jeg tok danskebåten (<3) hjem og vant musikkquizzen aleine for andre gang. Jeg ga bort flaska med musserende til det laget med morsomst navn og spiste smågodt i senga på lugaren til jeg sovna.

Og da jeg kom hjem hadde jeg fått en innkalling til operasjon i november – de skulle kikke inni magen min og se om de finner ut av det.

 

2019: 8

August og Øya! Jeg sto på programmet i år og det gikk som det gikk. Øya var en blanding av helt ekstremt bra og helt ekstremt dårlig, for min del. Den starta med at jeg begynte å grine av glede da Robyns «Missing U» kom til takeoff-en akkurat idet jeg runda hjørnet på vei inn den første dagen og jeg blei fylt av gåsehud og forventninger da jeg så Sirkus-scena, som i tillegg til å være favorittscena mi var enda større i år enn de tidligere åra. Så hoppa vi og skreik til Silvana Imam som åpna kalaset og så blei jeg dårlig og dro hjem og grein på veien, men jeg tok meg sammen og kom tilbake igjen til Fay Wildhagen der jeg fikk øl i gjenbruksglasset mitt av venna mine og jeg husker at jeg avslutta kvelden med å spise dumplings med J utafor mens Blood Orange spilte på Sirkus og at jeg var så glad jeg hadde skjerpa meg og dratt tilbake, at jeg var der, at jeg levde.

To av dagene var jeg bare sjuk og jeg gikk glipp av både Sigrid og Erykah Badu, jeg var innom legen og legevakta flere ganger og de sa jo at jeg ikke var døende, men kroppen min lagde et nytt symptom hver gang jeg hadde vært hos dem og jeg klarte ikke å tro på at det ikke var noe galt med meg, for jeg var jo dårlig – om det så bare kommer fra hjernen min og betyr at jeg er koko, så er jo det også en sykdom. Men midt oppi legevaktturer og grining, så sto jeg også i barkø rett før Robyn gikk på og jeg hadde god tid helt til hun foran meg skulle ha kvittering for fem øl og han i baren ikke klarte å skrive den ut. Klokka var ti på halv, sju på halv, fem på halv, to på halv og jeg sa: hva kjøpte du? til den dama som var ganske ufin mot den stakkars bartenderen som hadde trykka på noe feil og ikke fikk til å kjøre ut en kopi av kvitteringa. Fem öl, sa dama på svensk og jeg sa: gi meg fem øl og gi henne kvitteringa. Er det sant? sa bartenderen, og jeg sa: ja, men kjappa på er du grei, Robyn begynner nå. Og så skulle han til å begynne å tappe fem øl, men så kom det noen fra den andre kassa foran oss og klokka blei ett på halv, halv, to over halv og jeg trippa mens jeg venta på at han skulle få tappa de fem ølene og gitt den svenske, litt sinte, dama ved siden av meg kvitteringa og så hadde jeg fem øl i hånda og J kom mot meg i køen for å hente meg (han lurte på hva som tok så lang tid) og jeg ropte: bare gå, bare gå, bare gå, og han snudde på hælen og vi småløp mot scena og jeg løfta brettet med øl over hodet og bana meg fram i mengden og så møtte vi de andre – som også hadde et brett med øl – og fra Amfi hørte jeg Robyn begynne, heldigvis et par minutter for seint og vi småløp med øl over hodet og det skvulpa litt hit og dit og da vi fant plassen vår delte vi ut øl og alle sto med to øl i henda og Robyn spilte foran oss og på et punkt husker jeg at hun tok en baklengs rulle på scena, MENS HUN SANG, og jeg snudde meg mot gjengen min og sa: HERRIGUD, FY FAEN, og de lo og sa: ja. Jeg var der. Vi var der. Robyn var der. Og det var amaze.

Dagen etter regna det og jeg fikk angst på scenen og måtte gå av som den tulletjejen jeg er og jeg var svimmel og trodde jeg skulle dø, men jeg døde ikke, og etterpå spiste jeg indisk mat oppe under et telt og jeg blei klissvåt før Karpe gikk på, men jeg blei til de hadde spilt Her, og da dro jeg hjem og la meg, og det gjorde vondt i ryggen min og magen min og hjertet mitt og bak navelen min og i stoltheten min og i halsen min og i brystet mitt og legen min sa det ikke var noe galt med meg, igjen og igjen sa hun det og jeg sa: men hva er det da? Og det kunne ingen vite.

Jeg hadde slippfest for boka mi og angst hele kvelden og på et punkt måtte jeg ta ei runde, jeg måtte bare gå, forlate alle som drakk øl og dansa og var glade og jeg prøvde å puste med magen, men det gikk ikke, og hele tida var det en klump i halsen min som jeg ikke klarte å svelge bort og så småløp jeg ut fra Bruket og rundt hjørnet og så hørte jeg en stemme bak meg som sa: jeg bare blir med litt, jeg går her bak, si fra hvis du trenger noe, og det var E som hadde sett det, sett meg, og som gikk bak meg. Vi gikk sakte rundt kvartalet og jeg pusta med magen og hun sa: jeg vet at du kanskje føler at du ikke klarer det nå som du måtte gå, men jeg synes tvert imot at dette også er å klare det, å ta en pause når man trenger det, du skal ikke være sint på deg selv for dette. Og vi klemte og jeg spiste en banan og jeg fikk en flaske vin som jeg skjenka i glass og ga bort til alle venna mine og jeg dansa litt og så samla jeg sammen blomsterbukettene og lista meg hjem før tolv enda Dansestøl fortsatt spilte, men jeg klarte ikke å være der, jeg klarte ikke å danse og jeg var sliten og redd og lei meg og noen ganger blir det sånn, det kan man ikke noe for. Alt lå til rette for en fantastisk kveld, og så klarte ikke kroppen min å være med på det.

Det var skikkelig dritt.

Det at jorda vår går under er også skikkelig dritt, men derfor var jeg med på Klimabrølet i slutten av august og det var rørende og fint og selv om jeg trodde at jeg var alvorlig sjuk fordi jeg ikke orka noe lenger og har vondt overalt, så klarte jeg å brøle sammen med alle de andre. Jeg brølte alt jeg kunne, for jorda og for meg sjæl og for oss. Og så blei det september.

2019: 7

Det blir juli og sommeren er her. Jeg husker julimåned som varm, men jeg var ikke så mye ute. Jeg ser at jeg drakk øl med noen venninner på Dattera til Hagen i kalenderboka mi, det var en fin kveld, den ble senere enn jeg forventa. Jeg ser at jeg spiste på Oslo street food (nam!) og at jeg jogga opp en lang, bratt bakke med en kompis. Vi bestilte nytt kjøkken på IKEA og overskapet som nå har stått i stua vår i flere måneder skal endelig henges opp på veggen på kjøkkenet, men først skal det pakkes ned, rives, males og bygges nytt. Det tar lang tid, men det tar også bare et par uker fra vi river det og til det nye kjøkkenet er oppe. Det verste med å ha revet kjøkkenet var å spise middag i senga – jeg elsker egentlig å spise middag i senga, jeg gjør det på hotell hele tida, men det er noe annet å måtte gjøre det, og å måtte gjøre det hjemme hos seg selv. Vær glad hvis du kan spise ved et spisebord.

Jeg snakka med VG om å ha skrevet en bok om en som ikke vil ha barn. De ville helst snakke med meg om at jeg ikke vil ha barn, men jeg veit jo ikke hva jeg vil. Jeg vil ikke ha barn såvidt jeg veit, men plutselig våkner jeg i morra og har ombestemt meg. Plutselig våkner du en dag og så går du inn hit og ser at det har blitt en mammablogg, du kan aldri vite! Ingen er trygge! Men det har ikke skjedd enda. Men jeg skreiv en bok om ei som ikke ville ha barn, og den utkom i juli.

Men før det gikk jeg på trilletur med ei venninne og hennes lille, nye venn i botanisk hage, jeg var på quiz på Månefisken, jeg jobba noen ekstravakter på Norli Universitetsgata og så leste jeg i tre kvarter fra den nye boka mi på Litteraturhuset dagen før den kom. Det var fullt hus og jeg var nervøs og glad og veldig rørt over at så mange ville komme og høre på meg. Etterpå kjøpte flere øl til meg, men jeg klarte såvidt å drikke opp den ene jeg fikk på huset og så gikk jeg hjemover med Miri med klumpen i magen og halsen og brystet og så begynte jeg å hoste og da jeg våkna dagen etter hadde jeg ikke stemme lenger. Den var forsvunnet. Men så sjukt flaks at den først forsvant dagen etter at jeg skulle lese 30 sider høyt for en gjeng fine folk!

Så fikk jeg Cosylan og nytt kjøkken og en ny bok i hånda og alt skulle bli bra nå, nå skulle jeg få det til. Boka skulle bli lest og anmeldt av mange, jeg skulle få det til, jeg skulle våkne til gode anmeldelser og utenlandssalg og jeg skulle ikke ha angst eller være sjuk. Det var det jeg håpa på. Jeg fikk litt rett, men det kommer vi til. Men! Jeg så sånn her ut også, innimellom all hostinga og engstelsen:

(foto: VG / Hallgeir Vågenes)

 

2019: 6

Jeg dro på angstkurs flere ganger i uka. I starten følte jeg meg malplassert, vi lærte oss pusteteknikker for å få bukt med hyperventilering, vi snurra rundt for å lære oss å være svimle og jeg gråt etterpå fordi angsten min verken fikk meg til å hyperventilere eller gjorde meg svimmel. Jeg trenger å lære meg å svelge, jeg trenger å lære meg alle triksene i boka for når angsten min, som er en kameleon, slutter å oppføre seg på den ene måten og går over til å oppføre seg på en ny og uvant måte. Jeg trenger et arsenal av teknikker, det hjelper ikke å lære meg å hyperventilere, for det slutta angsten min med nesten før den begynte. Jeg blir ikke svimmel, jeg blir kald i hele kroppen. Jeg får ikke prikking i fingrene, jeg blir dårlig og tror jeg har spist noe jeg ikke tåler. Men jeg fortsatte å gå på angstkurset og jeg fortsatte å gå på dansing og jeg fortsatte å stå opp hver dag og prøve på nytt, og den første uka i juni skulle jeg på konsert med J på Kampen Bistro og jeg var på dansetrening og så jogga jeg hjem og mens jeg sto i dusjen sa kroppen min, eller angsten, at jeg kom til å dø, men da sa jeg: javel, så dør jeg, men først skal jeg på konsert.<

Så vi dro på konsert og Spencer Krug spilte piano og sang for oss, han svetta og drakk rødvin, det var varmt og klamt i det lille rommet og vi sto helt inntil ham, og alle var helt stille. Etterpå drakk vi enda en øl, etter at han hadde avslutta konserten med låta mi, «All fires», som vi jubla høyt for, og så kom han bort til bordet vårt med en whisky og spurte: were you the guys that woo’ed when I played «All fires»? Ja, sa vi, det var oss. Nice to meet you, sa han, og så drakk han en drink med oss før han skulle kjøre videre til Stavanger samme natt, og J og jeg gikk hjemover sammen langs Kampen og jeg levde fortsatt.

Robyn fylte 40 og jeg skulle feire henne med øl på en helt vanlig onsdag, men først skulle jeg lese høyt fra den kommende boka mi på en utstilling på løkka, og jeg husker at jeg sto bakerst i lokalet og angsta, som vanlig, jeg låste meg inn på do tre-fire ganger og så var det min tur og jeg tenkte at dør jeg, så dør jeg, men jeg døde ikke. Jeg sa noe teit, sikkert om nervøsitet eller angst, og så leste jeg, og så regna det ute og jeg gikk på penicillin fordi kroppen min ikke får til å være en velfungerende kropp og jeg fikk ikke feira Robyn med tusen øl, men jeg hørte på henne mens jeg gikk hjem i regnet.

Noen dager etter var det Piknik i parken og jeg dro aleine, for J kunne ikke være med og jeg hadde lovet psykologene på angstkurset at jeg skulle spise noe ute, så jeg kjøpte en bao med kylling etter å ha sett Matt Corby i regnet (han spilte Brother!) og jeg spiste nesten hele, så drakk jeg et glass vann for hver halvliter øl og så møtte jeg en kompis i en kø mens jeg gikk i min egen verden, i full fart mot vannet mens kroppen min igjen ropte at jeg ikke egentlig følte meg bra, at jeg kom til å besvime, eller dø, eller dumme meg ut på et eller annet vis foran alle som var på festival, og han stoppa meg og sa: halla, og jeg stoppa opp og sa: halla, og så sto jeg der og fikk jo puste, det går automatisk, man puster og prater og hilser på folk man ikke kjenner og en av dem kjente meg igjen – det skjer aldri – hun spurte om jeg var selveste, den Linn som hadde skrevet den boka, Furuset, og jeg sa ja – det er meg, og så gikk vi på konsert og jeg glemte å drikke vann, men jeg drakk øl, og Theobror som fikk billetten til J kom tidsnok til Jungle, som var de vi var der for, og vi dansa, alle dansa, og det var så fint, det var sommer og festival, og alle festivaler lukter litt som Roskilde, uansett hvor i verden de er, det er noe med øl som faller på bakken i sola, eller i regnet, noe med mennesker samla foran en scene, noe med himmelen over oss og asfalten og gresset og grusen under oss og jeg husker at jeg gikk hjem en hel konsert etter at jeg egentlig skulle hjem og at jeg hadde det fint, at jeg følte meg som meg sjæl igjen.

Det var glimt av dette gjennom resten av året, og flere av dem var i juni. Det var godt å kjenne på. Jeg var på jobbpils og det pøsregna da jeg skulle hjem, men jeg var så glad for at jeg sto og venta på trikken etter tolv, for at jeg ikke hadde rømt hjem før det begynte, men blitt der og hatt det gøy. Jeg husker at vi hadde musikkquiz og at jeg forsøkte å få dem til å forstå hvorfor Medina var bra selv om hun også er trash, men de lo av meg og sa at de hørte mest trash. Sånn kan det gå.

Vi var i bryllup der jeg smakte på kamskjell (fikk kudos av angstpsykologene) og dagen etter var vi i en 20-årsdag som skulle vise seg å bli en av de hyggeligste kveldene i hele 2019. Jeg følte meg gammel, men det var kanskje mest fordi alle andre var så unge. Det var rart å ikke høre hjemme verken i gjengen til bursdagsbarnet eller i foreldregenerasjonen, vi var et sted i midten, men det var så fint å se dem danse og å få bli med innimellom, og det var fint å skåle med foreldrene til bursdagsbarnet og snakke om alvorlige ting, og det var så fint å se ham igjen, en av de fineste historiene fra 2013 – bare uker før jeg møtte J – og vi sto utenfor utestedet da de stengte, alle sammen og prata skit og lo, og da vi endelig gikk hjemover gjennom parken, så var vi fulle og glade og altfor seint oppe til at det var søndag, og J holdt rundt meg og det var sommer og varmt midt på natta.

Jeg rømte til Køben uten en plan, bare for å få litt ferie, for å gå rundt i de samme, gamle gatene, bo på det samme hotellet, se på folka som dro på Roskilde, mens jeg dro tilbake. Men før jeg sto på Nørreport og kjørte toget i feil retning, så satt jeg i sola, i 30 grader i Køben mens det regna hjemme, og jeg spiste sushi (poeng til meg) og drakk en øl og redaktøren min sendte meg melding om at det kom til å bli VG-intervju med meg når boka mi kom. Shitmandude, husker jeg at jeg sa høyt, selv om jeg satt aleine med en øl og sushi. Så kom A syklende og han ba meg slenge meg på lastesykkelen, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og så suste vi til Islands brygge, jeg hadde skjørt som flagra i vinden og vinden i håret, jeg holdt meg godt fast og vi suste forbi biler og andre sykler og jeg følte meg trygg og glad og det var så varmt og da vi hoppa uti vannet, var det mitt første bad – av bare et par denne sommeren. Vi drakk en øl på hans nye lokale bar og dagen etter fikk jeg besøk av Krummis fra Malmö, men jeg klarte ikke å svelge igjen, og ikke spise noe, så jeg dro hjem tidlig og så på Fleabag på hotellrommet mens jeg endelig klarte å spise en banan og en yoghurt. Jeg starta allikevel dagen etter med en tidlig joggetur rundt Søerne, som var altfor varm selv om den var tidlig. Sommeren peaka de dagene i København, seint i juni.

Så møtte jeg ham i Assistens kirkegård og vi snakka sammen på ordentlig for første gang på mange år, og det var rart og litt trist, men aller mest var det fint. Han var akkurat den samme, og samtidig ikke. Vi lo, akkurat som vi gjorde den gangen da jeg var ung og han var yngre, og så dro han på fest og jeg rusla hjem til hotellet og så resten av Fleabag mens jeg drakk øl og skreiv i dagboka mi. Jeg husker at jeg hørte lyden av andre mennesker fra bakgården og at jeg åpna vinduene for å høre dem bedre, at jeg slapp inn lyden av sommeren og glade folk, og at jeg var glad jeg hadde kjøpt noen øl på kiosken før jeg løp opp trappene til hotellrommet mitt og satt der i stedet for å sitte ute i verden. Men jeg var glad, så glad.

Hjemme venta J og livet mitt og vi satt i kveldssola og snakka om livet og kjærligheten og de vi var før vi ble hverandres, og vi sov med vinduet åpent og selv om det var helt stille i bakgården så hørtes det også ut som sommeren.

2019: 5

Jeg fylte 33 1. mai og jeg starta dagen med å løpe 5 kilometer før klokka sju. Det var varmt og så blei det kaldt, men det var blå himmel og kirsebærblomster og syrinene kom fram, fra ingenting nesten. Jeg fikk hjelp av ei venninne til å ringe hundre psykologer (ok, bare et titalls på lista) fordi jeg bare fikk avslag i posten og ble mer og mer motløs hver gang det kom et brev hvor det i stedet for å stå: vi skal hjelpe deg, sto: vi kan ikke hjelpe deg, du må prøve videre. Jeg fikk time hos en fysioterapeut som skulle løse opp stressnakken min og hun ba meg skrive angstdagbok. Det var trist å se det nedskrevet, se at det ikke var innimellom, det var hele tiden, hver dag måtte jeg skrive noe på mobilen min, om alt som knyter seg i meg, alt som går skeis, alt som ikke er som jeg skulle ønske. Alle dagene hvor jeg ikke fikk det til, å være et vanlig menneske.

Vi henta et overskap fra 60-tallet på Sagene, vi fikk hjelp av en fyr vi fant på underskog som hadde stor nok bil, og etterpå tok vi en utepils på Corner’n og mens vi satt der kom det en luftballong svevende og livet var godt også, det var ikke bare vondt. Vi hadde et kjøkkenskap på gulvet i stua og ting skulle bli bra.

Jeg leste høyt fra den kommende boka mi på en forlagsfrokost for utenlandske forleggere, og rett før jeg gikk på scenen sto redaktøren min bak meg og sa: Dette kommer til å gå så bra. Så boksa han meg liksom i ryggen, som man gjør med boksere som skal i ringen, og så pusta jeg med magen og hoppa litt opp og ned, jogga på stedet, i svarte jeans og kul blazer over det jeg synes å huske var Justin Bieber-t-skjorta mi, før jeg gikk opp på scenen og presenterte meg, på engelsk, og så leste jeg, på engelsk, fra Aldri, aldri, aldri uten å dø. Etterpå fikk jeg ta med meg fem makroner opp på kontoret igjen, fordi de ikke ble spist opp. Altså, jeg veit ikke hva som feiler folk, men jeg er glad de ikke spiste dem opp. Makroner er digg! Jeg fikk vannmelon også. Alt var bra. Jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer og var med på quizen, det regna og jeg hørte på Veronica Maggios Tilfälligheter hele tida på repeat og etter banknatta så jeg det siste klippet til SKAM i hotellsenga og grein mens det blei lyst utenfor, men det var god grining, nachspiel for meg selv med favorittklippene mine og Pepsi Max og en sol som står opp utenfor vinduene. Det finnes også.

Vi lanserte en bok på Gressholmen og jeg hadde angst under arrangementet, men jeg hadde satt meg bakerst så innimellom gikk jeg ut for å puste og der fant jeg en kanin som jeg fulgte litt etter, jeg krøp langs bakken og snakka med den og den hoppa forsiktig ved siden av meg, kom nesten bort til meg en gang, men hoppa videre. Bartenderen sto og tok seg en sigg og sa til meg, da jeg reiste meg opp: Den er fin, den er, kaninen. Ja, sa jeg, og så drakk jeg øl og solgte bøker. Jeg klarte det.

Jeg fikk ikke noen psykolog, ingen av de vi ringte hadde plass og noen av dem sa til og med at det var håpløst, at jeg ikke kom til å bli bedre uansett, men en av de siste dagene i mai ringte en psykolog fra DPS som sa at jeg kunne få komme på angstkurs. Jeg tror det vil passe for deg, sa hun. Jeg begynte å grine og tenkte at alt kom til å bli bra. Jeg var full av håp.

Da jeg skulle feire bursdagen min natt til 1. juni var jeg full av angst. Jeg løp i Svartdalsparken etter jobb for å prøve å løpe fra det. Jeg fikk ikke puste på butikken da jeg skulle kjøpe øl og løp ut derfra. Jeg dusja og prøvde å få pusten helt ned i magen, og så kom gjestene mine. Det rakk å komme tre stykker før jeg måtte be dem om å gå igjen og avlyse festen, med en melding til alle som sa de skulle komme. Jeg sa det som det var, at jeg avlyste fordi jeg hadde angst og ikke klarte å ha fest. Så gråt jeg, så forferdelig mye. Jeg klarte ikke å svelge og jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å være  meg selv. Det var den vondeste kvelden i hele 2019, selv om den ligna mange andre kvelder – for mange kvelder, så forferdelig mange kvelder.

2019: 4

Jeg ser Fra balkongen og hører på Chaka Khan. Det blir vår og varmt, plutselig kan jeg gå uten strømpebukser og når jeg går til dansetreninga hver onsdag, så trenger jeg ikke ha på noe annet enn treningstøy og Roskilde-hettegenseren. Jeg føler meg tøff og kul etter å ha dansa, jeg går med henda i lomma og skipper nedover bakken fra Hasle, mot Carl Berner, hører på hip-hop og nikker med huet mens beina mine går i takt til beaten. Jeg ser Aurora-dokumentaren på NRK og når refrenget kommer på «All is soft inside» så dirrer det i hjertet mitt og jeg får gåsehud av stemmen hennes. Jeg har ikke hørt på henne før, annet enn en og annen låt på radio som aldri traff meg, men nå treffer hun. Noen burde fortalt meg at hun egentlig var til meg.

Jeg løper min første tur ute når det slutter å dunke for hardt i kjeven der den siste visdomstanna mi satt. Jeg går på loppemarked og finner hestehov på hestehov på hestehov på veien. Jeg kjøper et rumpeakebrett til vinteren, selv om det er lenge til vinteren nå, heldigvis.

Jeg ser The old man and the gun på kino og liker den godt. Jeg tenker alltid når jeg er på kino at jeg må gå mer på kino. Jeg gjør det aldri, men det er godt å vite at jeg hele tida kan gå mer på kino om jeg vil. Jeg ser Friday night lights og er forelska i Tim Riggins, alle er forelska i Tim Riggins. Texas forever!

Jeg ser Lik meg sesong 1 og hulkegriner i over en time med mobilen i hånda foran meg og så mye tårer i øya at jeg noen ganger må pause fordi jeg ikke lenger ser skjermen.

Vi begynner å planlegge oppussing av kjøkkenet vårt og sola skinner der ute, får meg til å glemme at det noen gang har vært kaldt. Jeg finner løvetann på en joggetur etter påskeferien og en onsdag har vi jobbfest og jeg møter J og Theobror til en øl etterpå, og da sitter vi ute i en bakgård og det teller som utepils selv om de har varmelamper.

Jeg leser Rockypedia 1998 – 1999 på senga og ler høyt. Morgenene når jeg går til jobb og hører på musikk eller lydbok er noe av det beste jeg veit. Det er grønt rundt meg og jeg drar på en venninnes bursdagsfest selv om jeg ikke klarer å komme meg dit før i nitida. Det regner og jeg har paraply og er engstelig, når jeg sitter i sofaen hennes og prater med en annen venninne sitter jeg og pirker meg på neglebåndene og klorer meg på hendene, som jeg gjør når hjertet banker og jeg forsøker å svelge bort angsten og M-A legger hånda si over min og holder den fast, hånda hennes er tørr og varm og mjuk og jeg trekker pusten og ser på henne, hun smiler forsiktig og holder hånda mi mens hun prater videre og så går det over. Jeg blir lenge på festen, helt til vi bare er noen få igjen som leker et musikkquizspill og et av spørsmålene er om Espen Lind og alt er bra.

Jeg avlyser bursdagsfeiringa mi natt til 1. mai og flytter den til natt til 1. juni, men ikke fordi jeg har angst denne gangen, men fordi J er forkjøla. Det går bra, for nå er det vår og alt skal bli bra, alt skal være tørt og varmt og jeg skal være glad og 33 år.

2019: 3

Jeg ser dokumentaren om Joan Didion: The center will not hold. Den gir meg trua på så mye, på skrivinga og livet, på kald colabrus og notatbøker. Før quizzen på Litteraturhuset den første tirsdagen i måneden leser jeg ut Geoff Dyers bok White sands og griner av det siste essayet. Han skriver om å ville være her, og det er jo akkurat det jeg vil, det er derfor jeg er så redd og dum. Jeg vil også være her. Selv om våren bruker lang tid på å komme. Selv om kroppen min fylles med is, som det badekaret på den festen den gangen. Jeg skal se Florence + the machine i Oslo Spektrum og møte ei venninne et par timer før konserten. Jeg klarer det ikke og må hjem, der jeg sitter og ligger på gulvet og hater meg selv og at jeg lar meg selv fylles av angsten. Når det nærmer seg konsertstart drar jeg allikevel og når jeg står i publikum før hun går på, holder jeg meg fast i meg selv, en hånd rundt det ene håndleddet og så kjøper vi øl og to timer seinere lever jeg fortsatt. Florence synger til oss og jeg griner og etter konserten drikker vi den ølen vi skulle drukket før konserten egentlig. Jeg tok det igjen. Noen ganger klarer man å ta det igjen.

Jeg ser Cherrie på Parkteatret og før det møter jeg noen venner til en øl, men først står jeg og blør neseblod på kjøkkenet og har fått mitt første avslag fra en psykolog som har skrevet i brevet at jeg har sendt henvisninga feil (det viste seg at det var han som tok feil og ikke jeg, men det kan man ikke vite når man får brev fra en psykolog, man tror jo at de vet hva de driver med). Jeg snyter meg og vasker vekk blodet fra ansiktet og går for å møte vennene mine selv om jeg egentlig vil gi opp hele dagen, hele kroppen, hele tida. Cherrie er fantastisk og selvom jeg må klamre meg til bardisken under en av låtene fordi jeg blir svimmel av smertene i korsryggen og livmora mi, så holder jeg meg stående, levende, i livet. Jeg får beskjed på en av mine mange legetimer at jeg har jernmangel og må ta jerntilskudd som gjør meg dårligere før jeg blir bedre. Det er ofte sånn, at man blir dårligere før man blir bedre.

Jeg ser Silvana Imam på Rockefeller og hun spiller låta mi. Jeg blir så lykkelig når hun spiller låta mi:

I slutten av måneden trekker jeg en visdomstann og det er bar asfalt ute og noen ganger når jeg har trent, så går jeg hjem i treningstøyet og Converse-sko. En onsdag kveld etter dansetrening drikker jeg øl og ser på High Maintenance og føler at jeg får til livet igjen. Det skal ikke så mye til. Det er viktig å huske på.

2019: 2

Februar blei lysere og jeg hjalp lillesøsteren min med engelskleksene hennes. Vi skreiv foredrag på ipad. Jeg var på dansetrening hver onsdag selv om jeg noen ganger måtte sette meg ned midt i koreografien og krype bakerst i lokalet fordi livmora mi kramper seg i tide og utide. Jeg husker at en av de andre på kurset spurte meg om det gikk bra, og at jeg var både flau og glad da jeg svarte ja, flau over å åpenbart ikke ha det så bra, men glad for at noen brydde seg nok til å spørre – hvis svaret hadde vært nei, hadde det jo vært bra å bli spurt om jeg trengte hjelp så jeg kunne få det. Jeg kom meg alltid opp igjen.

Jeg så Death Cab for Cutie på Sentrum Scene og passa kattene til lillesøsteren min. Jeg sendte ikke henvisninga til psykologen før den siste dagen i måneden. Jeg var på Izakaya med noen venner og måtte gå hjem fordi jeg fikk angst – igjen og igjen og igjen.  Jeg så Olive Kitteridge-serien og elska den, jeg så filmen Tag og elska den også. Jeg grein til TV-serien This is us og så uendelige mengder Bloggerne. Den siste sesongen av New Girl dukka opp på Netflix og jeg grein og grein og grein og elska den. I lunsjen leste jeg LA-boka til Anna Kleiva, Echo mountain, og jeg lengta til Los Angeles og sola og varmen, men heldigvis blei det lysere og lysere utenfor de kalde vinduene også her hjemme. Det er det som er med februar, den er kort og lysere for hver dag som går.

2019: 1

Jeg tror nyttårsaften inn til 2019 var sånn at J ble hjemme og jeg dro på fest nedi gata, hos naboene. Jeg tror jeg hoppa inn i det nye året fra en sofa og at vi hørte på Death Cab som sang: So this is the new year, and I don’t feel any different. Men det kan hende jeg blander. Nyttårsaften etter nyttårsaften glir inn i hverandre, de ligner hverandre, og med mindre det skjer noe spektakulært, så er de vanskelige å skille fra hverandre. Jeg husker mange og har sikkert glemt noen. Men jeg tror jeg hoppa fra en sofa da det smalt og jeg tror jeg så gullraketter gjennom vinduene, de aller fleste av dem bare reflektert i de andre vinduene over gata. Jeg tror det var sånn.

Januar var mørk og kald og jeg sleit med å sove og jeg sleit med å stå opp, men jeg lasta ned en alarm-app som vekte meg med lyden av en park om morgenen. Jeg hadde besøk av Julie Grønn som ga meg en forsinka julegave; Robyns nye album på CD, LP og KASSETT!!! Vi spiste linsegryte og så på Bloggerne. Det var en fin dag i januar. Vi drakk øl fra glass, delte halvlitere på tre, og vi åpna flere enn vi hadde tenkt, det er alltid en god kveld når man åpner flere øl enn man har tenkt.

Jeg gikk på treningsstudioet om morgenen og jogga og var sint fordi det var mørkt og tidlig og kaldt. Jeg hørte på ZAYN og drømte om sommeren. Jeg drakk øl med Krummis på Postkontoret før hun dro hjem igjen til Malmö. Jeg så på Dawsons Creek og pusla puslespill på gulvet hjemme. Amandus prøvde å spise brikkene og klarte å spise den ene av de 1500, så det blei bare 1499 igjen.

Redaktøren min og jeg drakk øl en fredag på Postkontoret, han møtte meg på hjemmebane, og jeg frykta han skulle si at det var langt igjen, men i stedet sa han at det blei bok i august. Jeg var så glad! Vi var ikke ferdige, men vi kom til å bli det og det føltes så godt.

Jeg var på hjemmefest og dro hjem før mange andre, men ikke altfor tidlig heller. Jeg så sånn her ut da jeg tok den siste slurken av ølen min:

Jeg fikk angst på en annen hjemmefest og rømte etter to slurker øl. Det finnes ikke bilder av det, og jeg tenker stadig tilbake på den festen som en av de der det gikk ordentlig skeis og jeg lot det skje fordi jeg blir for redd og jeg klarer det ikke aleine. Angsten tar overhånd og forteller meg ting som ikke er sant, den fyller hele kroppen min med gruff, som det badekaret på festen var fylt med is og øl. Alt lå til rette for en skikkelig bra kveld og jeg rømte fordi hele kroppen min frøs til is av frykt. Jeg fikk det ikke til. Jeg hater at jeg ikke fikk det til. Flere ting i kalenderen min er strøket ut i januar, fordi jeg ikke fikk det til og det er så vondt å se.

Jeg hadde bihulebetennelse og var hos legen min to ganger i januar. Jeg var hos gynekologen min en gang. Jeg skulle finne en psykolog og fikk henvisning og lot den ligge i noen måneder. Jeg drakk øl på Oslo mek med en venninne og snakka om å fryse til is inni meg, om å være koko og redd, om skriving og om å være hypokonder. Det ble en av altfor få seine kvelder i 2019, men det var heldigvis en god en.