En låt fra gamle dager

Gamle dager. Ja, det heter gamle dager nå. P3sessions var en greie en gang. En sein natt jeg satt oppe og så på musikkvideoer på youtube, så fant jeg denne perla. Thomas Dybdahl som gjester Bigbang på P3sessions for å synge A thousand times over. Den har blitt en fast post på musikkvideo-kveldene mine etter dette.

Jeg blir så rørt av denne videoen, av mange grunner. Skateskoa til Thomas, t-skjorta hans. At Øystein Greni er så ung, at Thomas er så ung, at vi var så unge. Jeg var ikke der, men jeg hadde sikkert veldig lyst. Jeg var derimot på Slottsfjell da Thomas blei med Bigbang på scena, for å synge akkurat denne, i 2009 tror jeg, for da var jeg der i stedet for på Roskilde (koko!) og jeg husker at vi sto langt unna, men at vi hoppa over steinmuren med rosévin i hånda for å komme nærmere scena da Thomas kom på, vi løp med de unge kroppene våre og vi kom oss nærmere.

Thomas Dybdahl, og en fyr jeg elska en gang, er grunnen til at jeg begynte å dra på festival. Roskilde 2004, som blei viktigere for meg enn det jeg skjønte som 18-åring på bussen på vei ned, den sommeren som varte evig i hjertet mitt. Jeg kom litt seint til Dybdahl-festen, men jeg er en av de siste som går, det lover jeg, her og nå.

Stemmen hans får meg til å huske hvem jeg var og hvem jeg er. Og i verden sånn verden en gang var, så har julekonserten hans på Vega i København blitt en førjulstradisjon for meg. Jeg hadde billetter i 2020 – den ble avlyst. Jeg hadde billetter i 2021, for da jeg bestilte dem på sommeren, så likna verden seg selv igjen, før alt stengte ned på nytt. Men jeg har reist ned dit før, aleine, i desember for å se ham synge i det blå lyset på Vega, for å stå i liksom-snøen inne i det runde rommet og siden gå ut i det som kanskje er ekte snø, eller bare litt regn, i gatene i København etterpå. Det er litt fint å tenke på at jeg kanskje har sett flest konserter med Thomas i Danmark, selv om han egentlig kommer fra Norge. Jeg kommer også egentlig fra Norge, men jeg føler meg alltid hjemme i Danmark.

I know you break my heart again, and again and again, just to see if I love you.

Denne låta er fra en annen tid, for en annen meg, fra en versjon av verden der jeg var mye lei meg, men den gangen var det for noe konkret – jeg var hjerteknust og ensom, jeg elska en som ikke elska meg – eller jeg elska en som ikke turte å si at han elska meg. Det går for det samme. Her jeg sitter nå, så er jeg eldre og jeg gråter ikke på den samme måten jeg gjorde da, jeg bor med noen som sier at han elsker meg og som jeg elsker tilbake, vi lever et stille liv med en katt (som ikke alltid er så stille, men akkurat nå, på dagen, så sover han selv om han aldri sover om natta.) Men jeg trenger å kjenne etter, finne fram igjen den versjonen av meg som en gang var så usikker og full av kjærlighet som ikke blei besvart, jeg trenger å huske hvem jeg var og hvem jeg trodde jeg skulle bli. Musikk får meg til å huske det.

Bigbang har også vært et sånt band som har en spesiell plass i meg, og i fjor var jeg på få konserter – men en av dem var med nettopp Bigbang. Det skreiv jeg om her. Og på NRK kan dere se en konsertfilm med dem, som jeg anbefaler i denne trauste tida der konserter og sommeren er milevis unna. Den ligger her.

2021 – 4

Oktober og ny mediefaste på ny runde med skrivekurs med Ida Jackson. Denne gangen var jeg flink. Jeg redigerte hele manuset mitt og jobba med andre utkast, men jeg leste også bøker. Jeg lager mine egne regler! Jeg er voksen og kan gjøre som jeg vil (nesten). Jeg leste bøkene til Pedro Carmona-Alvarez fordi det var pedroktober og prøvde å ikke stresse for mye – jeg stressa for mye. Men det var gode dager også. Katt i sofaen, quiz på pub, fyr jeg bor med.

Beste låt: Lonely in a crowd – Miriam Bryant feat. Joakim Berg
Beste bok: Et liv forbi– Helga Flatland
Beste TV-serie: Lik meg sesong 5

November kom med mer stress og nerver for å reise, fordi jeg skulle til Hamburg den siste uka i måneden. Smittetallene steg for hver gang jeg sjekka nyhetene og jeg husker jeg tenkte at jeg måtte avlyse turen på grunn av pandemien og at jeg var for redd, da feberen tok meg – og da var det ingenting jeg heller ville enn å dra. Men det ble ingen tur, det ble sykdom og udugelighet. Men november var også ny julepynt i trøstepremie, en haug med gode bøker, dansetrening hver tirsdag fram til jeg blei sjuk. Jeg pynta til jul og advent da jeg blei frisk nok i slutten av måneden og prøvde å ikke føle meg altfor udugelig, selv om det var vanskelig.

Beste låt: In my maserati- Olakira
Beste bok: Tonefall– Andreas Veie-Rosvoll / Mitt Abruzzo – Per Petterson
Beste TV-serie: Atypical sesong 4

Desember begynte med at jeg fikk presentere debutanter på De store debutant-dagene på Litteraturhuset. En drøm. Jeg var nervøs, så klart, men det var også veldig gøy. Egentlig skulle jeg til København for å se Thomas Dybdahl spille på Vega, men jeg hadde ikke turt å reise i pandemien og bestemte meg ganske tidlig for at jeg droppa det – men da 16. desember kom, så kom også mailen om at konserten var avlyst. Vi lærte oss den greske bokstaven omikron og alt stengte ned igjen. Men da alt stengte ned, så starta også onlinequizzene opp igjen, så jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel. Jeg hadde på meg julegenser med Baby Yoda på, og hadde mye dyne i sofaen etter jobb. Jeg hørte på Julestemning med Live og Ronny hver morgen og sto opp tidlig for å stikke innom kontoret før bokhandelen, jeg var sliten da det nærma seg juleferie og den siste dagen min på jobb måtte jeg sette meg ned litt på gulvet på pauserommet. Du har holdt 80 kilometer i timen, sa Unni da jeg strakk meg over beina mine og hang litt med huet. Det er lov å kjøre litt saktere, sa hun. Du er flink nok! Så jeg tok en smultring og kjørte litt saktere den siste dagen. Julaften tilbragte jeg hos mamma på Lindeberg, så var det familiemiddager 1. og 2. dag jul, og i romjula har jeg bare lest bøker og prøvd å kjøre i 0 kilometer i timen. Vi har fått sikkert 5 kilo godteri til jul og jeg tipper det varer i minst et par måneder.

Mål for det nye året: jeg vil skrive mer. Jeg skal ha skrivepermisjon, så det bør jeg få til. Jeg vil bade mer, til og med kanskje mens det fortsatt er kaldt? Jeg vil fortsette å danse, og håper dansekurset mitt kan gjennomføres på et vis selv om pandemien fortsatt er over oss. Jeg vil henge mer med vennene mine og være mindre ensom. Jeg vil løpe mer og skal skaffe meg medlemsskap på treningssenter nå når det er snø og is på asfalten. Jeg vil lese enda mer, selv om jeg rakk å lese over 100 bøker om man regner med alle jeg leste på forlagsjobben min. Jeg skal ha ordentlig ferie – minst fire uker sammenhengende. Jeg vil bli gladere igjen – det håper jeg at jeg skal klare. Send meg gjerne noen tips om du har noen. Alt hjelper! Her er jeg veldig glad etter å ha gått av bussen på Furuset skole på julaften. Det var kaldt på den helt perfekte måten på julaften. Rød på nesa og i ny, gammel dressjakke størrelse gammel mann:

Beste låt: If you need somebody else – Dragonborn, Saveus, Astes (denne er egentlig gammal, men jeg har bare hatt et opptak fra Youtube på spillelistene mine, før den blei sluppet nå!)
Her er spillelista mi over alle låtene fra 2021 om du vil høre!
Beste bok: Slouching towards Bethlehem– Joan Didion
Beste TV-serie: And just like that (selv om det ikke er ferdig enda)

2021 – 3

I juli jobba jeg – masse. Det var varmt og jeg leste mye, og jeg levde jo et slags liv i juli også. Jeg hadde en plan om å bade på vei til jobb, men det rakk jeg jo aldri – men en dag dro jeg bort på Tjuvholmen og bada i lunsjpausen, og de to minuttene der jeg lå uti vannet og var vektløs var to av de beste minuttene i hele 2021. En fredagskveld dro jeg ut til Holmlia til ei venninne og drakk øl på balkongen hennes, og det blei passe seint før jeg måtte hjem fordi jeg jobba dagen etter. På trikken på vei nedover Ekebergåsen hørte jeg på musikk og så ut av vinduet på sommernatta, J var på hyttetur med venna mine fordi jeg hadde jobbhelg og måtte være hjemme og jeg fikk oppdateringer jevnlig og skulle ønske jeg kunne vært med. Men jeg rakk å skvise inn en filmkveld på Parkteatret med Nilsen midt i juli, og det blei altfor seint – men det var verdt det. Jeg var også på parkquiz, spiste en pølse fra Syverkiosken for første gang, drakk lunka øl og dro på en endagsferie til huset til søsteren min for å være kattepasser. Der bada jeg, fikk hvilepuls, leste tre bøker på ett døgn og var tilbake igjen i byen før åtte om morran og hørte på en podcast-episode som handla om viktigheten av å ta en hviledag på toget inn fra Lillestrøm. Jeg husker jeg tenkte: ja, akkurat sånn. Jeg tenkte da at jeg burde bli flinkere til å ta hviledager – jeg tenker fortsatt at jeg må bli flinkere til det. Nok et nyttårsforsett spikra! En dag tidlig i juli blei vi fanga i regnet, det var et eventyr. Vi tørka igjen, man gjør heldigvis det.

Beste låt: Hajde- Benny Jams, Gilli, KESI, B.O.C.
Beste bok: Vi tøyler tidevannet – Vendela Vida
Beste TV-serie: Girls sesong 1 (som jeg begynte å se på nytt – igjen)

I august dro vi ut på hytta til familien til J et døgn, vi bada og spiste Tom & Jerry-kjeks, så på stjernene og hadde bålpanne. Jeg dro på en siste ferie til Sørlandet der jeg tilbragte noen dager i sommerparadiset før hverdagen var tilbake for fullt. Jeg fikk jogga en skikkelig morgentur, spist deilig mat og hengt med noen favorittfolk – og kjøpt sjokolade fra Heimdal sjokoladefabrikk i Arendal før bussen kjørte meg hjem igjen til Oslo og augustlivet. Jeg var på festival! Øya kjørte en miniversjon og jeg dro den dagen Ane Brun og ISAH spilte, det var fantastisk. Det var bordplassering, men det føltes som en ekte festival. Jeg fikk pyro, kald øl i sola og sommerfugler i magen. Vi feira bursdagen til mamma den siste dagen i august på Sørenga med gresk mat og bestemte oss for å dra til Hellas neste sommer, alle søstrene og mamma. Som jeg håper det blir noe av.

Beste låt: STAY- The kid Laroi, Justin Bieber
Beste bok: Vänligheten– John Ajvide Lindqvist
Beste TV-serie: Hvide sande

I september begynte jeg på dansekurs igjen, og de åpna landet. Jeg jobba på forlagenes store boksalg den lørdagen de oppheva meteren klokka fire, og jeg husker jeg sto i kassa da noen sa: Da er klokka fire dere, og alle i køen tok ett skritt fram så de ikke lenger holdt en meter. Folk var ute og feira, mens jeg var utslitt og dro hjem fra jobb nærmere ni. Men jeg var glad. Jeg så a-ha-filmen på kino aleine en tidlig mandag ettermiddag og det var fantastisk på alle mulige måter. Så kjøpte jeg en ny stol på tise som jeg henta i Lille Tøyen hageby og bar hele veien hjem. Quizzene var ikke lenger fra sofaen og jeg var ute på livet hver onsdag og torsdag. Mamma var på sykehuset (det gikk bra!) og jeg husker at jeg løp alt jeg kunne fra bussen for å ikke komme for seint til musikkquizzens første runde etter å ha besøkt henne innafor de strenge besøkstidene, jeg bytta buss to ganger for å få til den beste ruta og bussen svingte opp foran Jakobs kirke bare noen minutter over halv åtte og jeg løp over gangfeltet og kom inn til laget mitt tidsnok til å svare riktig på et spørsmål og sette meg rolig ned og få igjen pusten. Det er sånn man kjenner at man lever, etter sykehusbesøk og med bussbytter fra Ahus til Verkstedet for å få med seg ukas høydepunkt.

Beste låt: Renegade – Big red machine feat. Taylor Swift
Beste bok: Beautiful world, where are you?– Sally Rooney
Beste TV-serie: Girls sesong 5 (på nytt!)

 

2021 – 2

April kom og vi avliva Arkimedes. Den rare, tynne, gode katten vi hadde fått bo med i mange år og som blei sjuk og så ikke blei frisk igjen. Han var medisinert de siste åra av livet sitt og avgjørelsen om at det var nok var tung å ta, men riktig. Dagen han blei avliva så jeg den første hestehoven. Det gikk fort mot vår, buskene i bakgården blei grønnere for hver dag og sola skinte, naboene drakk øl ute og alt føltes lettere. Kirsebærtrærne blomstra og jeg skulle bli 35. Jeg hadde mediefaste på skrivekurset til Ida Jackson, og var som vanlig rasende over å ikke få se på TV, kaste bort skrivetida mi på internett eller lese, så jeg la meg så tidlig jeg kunne. Sov bort timene som en trassig unge. Den ene kvelden ville jeg legge meg før sju og da sa J at jeg måtte skjerpe meg, at det ikke var noe vits å gå på det kurset om jeg bare skulle sove bort livet. Så jeg tok med meg en colaboks, en snus og en bok i senga og så leste jeg hele mens det regna utafor. Det var en av de beste lesekveldene i hele 2021. Og jeg avslutta mediefasten to dager før jeg egentlig skulle. Fordi jeg heller vil lese enn å sove! Skrivinga var det så som så med, men det kommer vel når det kommer.

Beste låt: Bitter st – dePresno
Beste bok: Roseanna – Sjöwall & Wahlöö
Beste TV-serie: Years and years!

Mai og skrivesperre, eller skrivekrise eller hva vi nå skal kalle det. Jeg snakka med psykologen min om hva jeg ville med livet mitt, om å ikke ville skuffe noen, men om at jeg bare ville være glad. Gjøre det jeg ville. Boka mi kom i nytt opplag i Tyskland og det føltes helt koko. Jeg ville feire, men jeg fikk det liksom ikke til. Men bursdagen min fikk jeg feira – først med venner på besøk i bakgården dagen før, og så med planlagt overraskelsesfest fra quizlaget mitt på selve dagen (de sendte melding noen dager før og spurte om jeg ville overraskes eller helst vite om det på forhånd, siden jeg er litt engstelig av meg – jeg sa jeg godt kunne overraskes sånn i 15-tida, så da ringte de på da). Vi. kunne møte mennesker igjen ute, i sola, i parken, i varmen, og verden begynte å ligne seg selv igjen. Butikkene fikk lov å åpne igjen og jeg gikk bananas på Platekompaniet. I slutten av måneden dro jeg på Litteraturfestival på Lillehammer etter å akkurat ha klart å bli frisk fra en halsbetennelse og skjenkinga åpna igjen den dagen vi var der. Det var helt drøy stemning, folk overalt, øl i sola og en lykkerus jeg bare har sett på festival tidligere. Jeg drakk utepils og gikk hjem i rimelig tid og var så glad, så glad.

Beste låt: kan du love å vente – Gabrielle feat. ISAH
Beste bok: Jeg vil ikke tilbage – digte fra dage med covid-19 – Caspar Eric
Beste TV-serie: Pørni!!!

I juni hadde jeg to uker ferie, de eneste denne sommeren, og jeg tok den helt ut. Vi var på konsert og så BigBang, vi drakk øl, jeg bada flere ganger (men ikke nok!), jeg feira åtte år sammen med J, jeg blei vaksinert (!), vi hadde jobbfest i hagen til K, det var varmt hele tida og jeg gikk rundt i kort skjørt uten strømpebukser og levde mitt beste liv. I året som kommer ønsker jeg meg mer ferie – jeg har ønska meg mer ferie siden jeg blei student og en dag må jeg gjøre noe med det, så dette er et løfte til meg selv: du lever ikke for å jobbe, du jobber for å leve. Så lev litt før det er for seint!

Beste låt: SE MIG – Veronica Maggio
Beste bok: Kys mik – Mari Grydeland
Beste TV-serie: Master of none sesong 3

2021 – 1

Jeg starta året aleine hjemme. Jeg hadde vært på fest, hos naboene JT og Lea, spist kalkunmiddag og var glad, så dro jeg hjem ikke altfor seint for å se Peters friends aleine i sofaen mens J dro på fest hos en kompis som var aleine. Det var restriksjoner på hvor mange man kunne være, og ingen skulle være alene om de ikke ville. Jeg hadde det fint, jeg så på rakettene ut av vinduene, Amandus var redd og gjemte seg under sofaen, Arkimedes så ikke ut til å bry seg så mye. Januar kom med gullraketter og kulde, og Stephen Fry og vennene hans som skålte for det nye året mens jeg så på dem under dyna i sofaen. Jeg skulle på sykehuset for en ufarlig undersøkelse tidlig i januar som hadde blitt flytta på grunn av sykdom – denne kroppen, disse infeksjonene. Undersøkelsen gikk bra og legen sa jeg var helt frisk og fin. En sykepleier holdt meg i hånda og da jeg spakt spurte hvorfor jeg fortsatt hadde så vondt, så sa hun: det han mener er at vi ikke finner noen grunn til plagene dine, det betyr ikke at du ikke har dem. Å ha en kvinnesykdom er en fest. Jeg husker at jeg tok bussen hjem fra sykehuset og prøvde å fokusere på at det var bra de ikke hadde funnet noe skummelt eller alvorlig som var grunn til smertene mine, og overdøve skriket inni meg som var fortvila over at det bare skulle være sånn her for alltid om de ikke fant ut av det. Jeg leste Men du ser ikke syk ut og grein, tenkte på da kroppen min var friskere og at jeg fortsatt måler alt jeg ikke får til mot et ideal satt av en kropp som var yngre og som løp rundt uten de plagene den drasser med seg ti år seinere. Men jeg får også til mange ting med kroppen jeg har nå. I januar lagde jeg middager fra bunnen av og ikke fra pose, jeg leste manus på hjemmekontoret og leita etter noen siste skrivefeil etter korrekturen med falkeblikket mitt, jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel annahver helg.

Beste låt: Lose your head – London Grammar
Beste bok: Mit arbejde – Olga Ravn
Beste TV-serie: Jeg så How I met your mother på nytt, og Dawsons Creek på nytt og egentlig ikke noe nytt som var overveldende på noe vis.

Februar kom og var årets korteste måned. Men den hadde også sine øyeblikk. Lyset kom tilbake, jeg husker jeg gikk hjem fra jobb langs havna en dag, myste mot sola. Jeg grein så jeg hulka til Rådebank sesong 2, så ferdig den danske serien 29 som var fantastisk hele veien ut (og som gjorde litt vondt i København-hjertet mitt som savner den byen så hardt), koste meg med TV-serien High Fidelity. Telte ned mandager til våren, som jeg gjør hvert år, det føles kortere da. Årets første løpetur ute kom allerede i februar, men det ble ikke så mange som jeg hadde håpa på. Det er godt å ha noe å strekke seg etter, et nyttårsforsett om å løpe mer i året som kommer enn året som har gått. Det bør ikke bli vanskelig.

Beste låt: Kitchen stories – Dreamers circus
Beste bok: Drømmeprinsen – Randi Fuglehaug & Anne Gunn Halvorsen
Beste TV-serie: Rådebank sesong 2

I mars rakna det. Jeg tenkte det var fordi nedstengninga begynte å tære på, jeg husker jeg dro til legen min etter å ha grini så jeg hulka ved flere anledninger uten noen tilsynelatende god grunn. Jeg gjemte meg under dyna og hiksta, følte meg som verdens verste menneske, alt jeg gjorde føltes feil og verden føltes som et mørkt og skummelt sted. Jeg sa til legen at det sikkert ikke var noe mer synd på meg enn andre, men at det var tungt. Hun sa det var vanlig å kjenne på at det var tungt nå, ett år inn i en pandemi som ikke så ut til å forsvinne med det første, at jeg ikke var alene, men at hun ville ta noen prøver for å se om det kanskje var en grunn til at det var litt ekstra mye nå. Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Så jeg begynte på medisiner og lyset kom sakte tilbake igjen, også inni meg. Det var bar asfalt og flere joggeturer ute, og inne var jeg fortsatt på quiz fra sofaen, på streamshow med Berrum og Beyer og på hjemmekontoret med kattene.

Beste låt: Cola – Arlo Parks / Klart det er tough – Jan Mabbro Andersen
Beste bok: Olive – Emma Gannon / Ett system så magnifikt att det bländar – Amanda Svensson
Beste TV-serie: Genera+ion

Noen ganger føler jeg for å kaste henda i været

Siste frihelg før jul – jeg skulle skrive julekort, det gjorde jeg ikke. Men jeg så Love actually med Nilsen, som jeg pleier. Eller, i fjor gjorde vi det kanskje ikke pga. pandemien og året før der gjorde vi det ikke fordi jeg var så sjuk, da husker jeg at jeg så den lille julaften, seint på natta, aleine i senga mens J var ute med venna våre. Det var nesten perfekt. Nå så vi den på kontoret, med en meters avstand og før den filmkvelden, så var jeg hos frisøren og fikk ordna sveisen for i år. Å ta hårkur og få hodebunnsmassasje før noen klipper det tjafsete, lange håret mitt så det ikke buster så mye er en luksus jeg unner meg.

Dagene går fort, jeg står ikke opp så tidlig som jeg skulle ønske, jeg er ikke så glad som jeg skulle ønske, jeg får ikke til alt jeg skulle ønske. Men jeg er heller ikke helt mislykka, det kunne vært verre. Jeg møter få folk, men mange kunder i butikken. Jeg sender meldinger til venner og prøver å ikke bli lei meg når de ikke svarer – jeg veit hvordan det er, å være overvelda, å glemme ting, å ikke ha tid.

Jeg ser de nye episodene av Sex and the city – And just like that, og strigriner etter første episode, hulking og tårer som drypper fra haka og J som tar pause i spillet sitt for å spørre om det går bra. Ja, sier jeg og begynner å le mens jeg griner, for det er jo tåpelig, det er bare en TV-serie, det er ikke ekte sorg, det er deilig sorg – sånn ufarlig sorg, jeg investerer känslorna i fiktive personer og deres liv. Jeg griner når Carrie krangler med Big i serien, jeg griner når han kommer til Paris og jeg griner når første episode av And just like that er slutt, men et sted inni meg stikker en ekte følelse som ikke handler om de fiktive menneskene og deres glamorøse, dog dramatiske liv: jeg har ingen å snakke med om dette.

Pandemien har snevra inn livene våre, men det er ikke bare derfor. Voksenlivet har kommet også, på toppen av det. År har gått, kjærester har kommet til, barn er blitt født, viktige jobber er landa, landegrenser er kryssa, noen bor til og med i en annen tidssone, og de som fortsatt bor i byen har jeg kanskje ikke sett på månedsvis uansett. Livet forandrer seg, venner forandrer seg. Det er ikke synd på meg, jeg har det fint i mitt lille liv. Jeg er frisk-ish, jeg har en psykolog som hører på at jeg tjater en gang i uka, jeg har et quizlag som er min kohort nå som de har stengt ned igjen, jeg har en fyr jeg bor sammen med og som trøster meg selvom han synes jeg er tåpelig når jeg hulker til Candi Staton på rulleteksten, jeg har en katt som sover på beina mine mens jeg skriver dette, han rykker litt, kanskje han drømmer, og jeg har penger til strømregninga.

I noen år nå har jeg sagt at jeg tror jeg har en slags krise når folk har spurt hvordan det egentlig går – jeg føler meg til tider retningsløs, redd og forvirra, som om jeg liksom ikke klarer å finne ut hvilken vei jeg skal, hva jeg skal gjøre med livet mitt. Nå skal jeg jobbe hver dag fram til jul og håpe ingen av oss blir sjuke eller havner i karantene, og så skal jeg skrive julekort. Flere enn i fjor. Til alle jeg tenker på, alle jeg savner, alle jeg ikke får sett. Og så kanskje jeg finner veien ut av krisa i 2022, kanskje det er i det nye året jeg skal finne veien min.

Og hvis du, som meg, har sett And just like that og trenger noen å snakke med – send meg en melding, a. Jeg griner fortsatt.

Om å se på The Holiday og tenke over feriene det ikke blei noe av

Da toget til Gøteborg gikk tirsdag morgen 06.01, så lå jeg hjemme og sov. Jeg blei sjuk lørdag kveld og blei ikke bedre til turen min, så den blei avlyst. Jeg er fortsatt sjuk og har nesten ikke vært utafor huset siden lørdag, bortsett fra et legebesøk for å sjekke at jeg ikke hadde noe mer alvorlig enn en seig forkjølelse – ingen streptokokker i sikte! Ei heller korona!

Hva har jeg gjort siden? Vært skuffa over meg sjæl. Sett på Felicity på Disney+. Pynta huset til advent i sneglefart fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Fått Apotekernas julmust-bokser i gave av J, men ikke orka å drikke noen av dem. Vært svimmel. Spist take away-middager som jeg ikke har orka å spise opp. Sett Gremlins og Hjelp, det er juleferie. Klappa katten. Hatt dyne i sofaen. Lest litt. Sovet mye. Sett de første episodene av Familien Durrells greske eventyr – og elska det! Savna Hellas. Savna sommeren. Savna å gå ut. Savna å jogge. Og jobbe. Tenkt på at nå skulle jeg vært på vei til Tyskland, nå skulle jeg sjekka inn på hotellet, nå skulle jeg spist lunsj, nå skulle jeg, nå skulle jeg, nå skulle jeg – og så er jeg bare her.

Jeg ser The Holiday som går på TV, og det slår meg at jeg ofte ser den sånn her, sittende i sofaen med dyne, litt småsjuk eller sliten, lengter etter å gjøre noe tilsvarende, kaste om på livet og ende opp i en liten hytte med peis og tregulv. Det er et paradoks at jeg ofte ser på filmer eller TV-serier om ro og folk som leser eller skriver, mens jeg sitter og ser på dem på en skjerm og tenker: sånn skulle jeg hatt det. Jeg kan jo ha det sånn jeg også, om jeg lukker denne skjermen eller skrur av TV-en.

Men utenlandsturene mine har ikke bragt hellet med seg de siste åra. Og det slår meg at det er ikke «en stressende periode» – det er i så fall en lang periode på flere år det er snakk om. Jeg husker jeg var sliten etter sommeren 2019 og bestilte meg en ferietur til Parga, aleine en uke i september, jeg skulle lese bøker og kanskje skrive. Så gikk Ving konkurs og flyet mitt blei innstilt. Jeg reiste til Malmö og København i stedet, sjekka inn på et luksushotell som viste seg å være bare dritt – det lå to kvartaler unna mitt faste hotell, men jeg ville ha Syden i København, så jeg gikk for det hotellet med innendørs basseng – det var dritkaldt der og firma-eventer hele tida så jeg hørte klirring i glass og hva bartenderne snakka om inn på rommet mitt der jeg satt og grein og spiste smågodt i senga. Men jeg husker at jeg, den siste kvelden, så Fire bryllup og en gravferd og drakk øl i senga og var veldig glad akkurat der jeg satt, under dyna.

Så reiste jeg til København igjen i starten av en pandemi for å egentlig bo der i fire uker og se våren ankomme mens jeg skreiv ny roman, pandemien blei erklært av WHO på min femte dag i København, og etter seks dager toga jeg hjem igjen mens Erna stengte landet. Uflaks og dårlig timing.

Nå skulle jeg på jobbtur, på eventyr til Tyskland og blei sjuk. Kanskje egentlig like greit siden pandemien ikke akkurat har roa seg i Europa og jeg ville garantert vært redd om jeg leste nyhetene på NRK ombord et tog i Tyskland akkurat nå.

Så her sitter jeg, under dyna i sofaen, ser på at Cameron Diaz handler vin og godteri og ser på TV under dyna i senga. Dette er også et liv.

Forhåpentligvis blir jeg frisk igjen veldig snart. Forhåpentligvis kan vi reise igjen snart. Eller kanskje jeg lærer meg å ha det som på reise hjemme. Slappe av. Jeg kan kanskje ikke gjøre som familien Durrell, selge alt og flytte til Korfu – for jeg vil jo ikke egentlig det – men jeg vil ha flater av tid og ro i kroppen heller enn harehjerte og dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre.

Jeg skjønner at det ikke er mulig å ha ferie i månedsvis, ikke egentlig. Men jeg har alltid, siden jeg begynte å jobbe og studere, drømt om å ha fri hele sommeren, to måneder i strekk. Jobbe mye for å spare og så ta den tida, ta meg tid til den tida. Og så har jeg aldri gjort det. Ikke på ordentlig.

Jeg er 35 år gammel og dårlig på å ta meg tid, men god til å stresse. Det er ikke en god egenskap. Har denne uroen alltid vært en del av meg? Kanskje. Men det er i hvert fall på tide å gjøre noe med den. Nå som jeg er sjuk kan jeg uansett ikke gjøre noe annet enn å sitte her, under dyna. Men jeg kan åpne en Apotekernas julmust. Den er kald, rett fra kylen. Og katten i fanget mitt er varm. Og en drita Jude Law banka akkurat på døra til Cameron Diaz, så there’s that.

 

Om å krisemaksimere, grue seg og ta en fot i bakken

Hvis alt går som det skal, så skal jeg reise til Hamburg om to uker. Jeg skal reise via Göteborg og Malmö og København, jeg skal toge hele veien, jeg skal bo på Ibsen hotell, som alltid, jeg skal ankomme Hamburg en ettermiddag og finne hotellet mitt og dagen etter skal jeg være med på et arrangement og så skal jeg toge hjem dagen etter det igjen. Jeg er nervøs og stressa, ikke så mye for selve turen, jeg elsker å toge, jeg elsker spesielt København som jeg ikke har satt mine føtter i siden pandemien ble erklært mens jeg var der i 2020, men jeg er nervøs for å reise i en pandemi, og jeg er nervøs for å ikke få lov til å reise allikevel i en pandemi. Alt føles så usikkert.

Skuldrene mine er høye for tida, pusten stopper øverst i brystet, jeg overveldes lett av alt jeg skal og burde. Det er litt mye, i mesta lagi, som dem sier. Jeg forsøker å huske om det alltid har vært sånn, om jeg alltid har latt meg overvelde, eller om det er noe som har kommet til. Jeg tror jeg alltid har vært sånn.

Men jeg må bare ta et kvarter om gangen.

Jeg sitter i sofaen min under dyna, jeg har lest manus i hele dag, drukket kaffe, hatt en katt under dyna sammen med meg, og da det tikka inn en mail fra Hamburg om timeplanen min der, så gleda jeg meg, samtidig som pulsen steg og krisemaksimeringshjernen min hviska (skreik) de kommer til å avlyse turen din dagen før du skal dra / du kommer til å bli rana og knivstukket om du går langs havna til stedet du skal være, ta en drosje / kanskje du ikke rekker togene dine og så reiste jeg meg opp og henta noe å drikke på kjøkkenet mens jeg plutselig huska tilbake til i våres, og det forrige oppdraget mitt som jeg var så nervøs for.

Jeg toga til Lillehammer og Oslo hadde vært stengt i månedsvis og de åpna igjen mens jeg var på festivalen og jeg ankom byen med munnbindet på og ingen i Lillehammer brukte munnbind og jeg tok det nølende av meg, jeg måtte kjøpe smertestillende på butikken fordi jeg hadde fått hodepine, sikkert av å ha hatt på meg munnbindet i tre timer, og så husker jeg at jeg la meg i senga på hotellet med skoa og klærne på fordi jeg skulle rett ut igjen, men jeg lå der og så på Poirot og var redd jeg ikke skulle klare å komme meg ut til det jeg skulle, men verden venta og jeg rusla ut av hotellet, det var varmt, forsommer, og jeg satte meg i parken like ved der jeg skulle på scenen og jeg husker at jeg satt i gresset, at jeg pusta ned i magen, at jeg drakk brus og tok smertestillende, at jeg var redd for å dø eller for å bli sjuk eller for å dumme meg ut og så gjorde jeg det jeg skulle og noen timer seinere satt jeg ute og drakk øl med faktiske mennesker for første gang på hundre år og jeg gikk hjem til hotellet i rimelig tid og reiste hjem igjen dagen etter.

Det er helt greit å måtte ligge på senga med klærne og skoa på, hvis man trenger det. Det er helt greit å måtte lese manus på hjemmekontoret i sofaen under dyna om man trenger det. Det er helt greit å ta en time out for å trekke pusten og kjenne at man finnes, at kroppen er der. Kroppen min er der hele tida, det er jo kanskje egentlig problemet – eller, alternativet hadde vært verre, men mye av problemet er jo at det er så mye greier med denne kroppen, så mye å kjenne etter, så mye som går og kan gå galt. Men jeg glemmer liksom hele tida å gi meg sjæl kred for det som går som det skal, det som til og med går bra.

Høsten er tung, dere, men jeg er her fortsatt.

Jeg ville bare si det.

Ukene er sånn her: hver mandag jobber jeg og gjør ingenting etterpå, hver tirsdag jobber jeg og går på dansetrening etterpå, hver onsdag starter jeg dagen hos psykologen min og går til jobben etterpå og så vinner jeg eller taper en quiz, hver torsdag jobber jeg, kanskje hjemmefra, og så taper jeg en quiz og annahver fredag og lørdag jobber jeg og annahver fredag og lørdag har jeg fri. Det blir mørkere og kaldere, men det blir også mer jul for hver dag som går.

Jeg prøver å ta et kvarter om gangen, ikke overveldes, ikke grue meg og krisemaksimere, som jeg er så god på, jeg gjør meg ingen tjenester ved å krisemaksimere, jeg bare spenner bein for meg sjæl, gang på gang. Forrige gang jeg grua meg sånn her, så dro jeg på et eventyr som ga meg et av de beste øyeblikka i livet mitt: da jeg dro til Japan, livredd og stressa, og plutselig var jeg på en joggetur i november til en rosehage der jeg så en familie spille «On the sunny side of the street» og så tok jeg et bad etterpå.

Jeg veit ikke hva meninga med livet er, om det har noen mening, men jeg tror noe av meninga for meg er å gjøre ting jeg er redd for og prøve å oppleve nye ting, selv om det skremmer meg. Det trenger ikke skje i Japan, det kan være å bare kjøpe noe annet enn jeg pleier på søndagsturen min og å gå en annen vei hjem. Se om jeg finner noe fint. For det er mye fint der ute.

Denne låta av Miriam Bryant og Joakim Berg, for eksempel.

Snakkes snart. Jeg lover.

«Jeg vil høre den sangen med han fra tegnefilm-videoen»

Jeg gikk aleine på kino og så a-ha-filmen. Det var en av de beste mandagsettermiddagene hittil i 2021. Filmen er fantastisk – jeg vil tørre å påstå at du ikke engang trenger å være særlig fan fra før for å få noe ut av den, men det er en fordel å ha hørt en a-ha-sang. Og hvem hakke det??

Jeg hørte på pappas Hunting high and low i kjelleren hos farmor, det var der stereoanlegget hans sto da jeg var liten. Jeg var forelska i Morten Harket fordi jeg hadde sett «tegnefilm-videoen», som bare et barn kan være forelska, og jeg dansa på kjellergulvet til «Take on me» og «The sun always shines on TV», jeg var trist til «Living a boy’s adventure tale» som jeg syntes var så trist, noe med melodien, stemmen til Morten. Jeg hadde ikke flere album av dem og jeg hørte vel heller ikke noe nyere av dem før jeg blei tenåring, men mamma hadde Morten Harkets nydelige Wild Seed, som hun hørte på hver dag i hele 1995 (føltes det som) og jeg husker jeg ønska meg Savoys debutalbum til bursdagen min i 1996 fordi jeg likte «Velvet» så godt. Da var jeg 10 år gammal og a-ha fantes på en måte ikke mer, selv om de jo ikke hadde lagt opp på ordentlig.

I tiende klasse husker jeg at læreren vår spurte, før timen begynte en vanlig vårdag, om noen visste hva som skulle skje på Ullevål Stadion på lørdag. Fotballkamp, ropte noen av gutta. Nei, a-ha spiller konsert, mumla jeg. Hva sa du? spurte læreren min meg. A-ha spiller konsert, sa jeg. Jaha, hvis du skulle gått dit, hvem ville du tatt med deg? Mamma, svarte jeg. Da skal du få to billetter av meg, sa hun og gikk gjennom klasserommet og la to billetter på pulten min. Hun kunne ikke gå selv, og hadde bestemt seg for at hvis noen visste hva som skjedde den lørdagen, så skulle de få billettene. Jeg kom full av glede hjem til mamma og sa vi skulle på konsert. Men jeg kan ikke dra på konsert, sa mamma, og jeg husker ikke hvorfor. Jeg spurte kjæresten min i stedet og vi dro på konsert, en av de første i livet mitt, og vi så a-ha spille mange av låtene jeg kunne fra før og veldig mange jeg ikke kunne, jeg husker det var første gangen jeg hørte «Manhattan Skyline» og begynte å grine av hvor fin den var, jeg husker jeg utvida cd-samlinga mi med flere a-ha-album etter den konserten.

Det er fortsatt den eneste a-ha-konserten jeg har vært på, selv om de har spilt mange etter det, de har spilt mange konserter etter at de spilte sin siste konsert. Jeg husker jeg var på ferie den sommeren etter tiende klasse, vi var i Danmark, og en av skivene jeg hørte mye på var Lifelines, som var ny det året. a-ha er lyden av barndommen min og tenåra mine, de er et svært band på alle mulige måter, store for meg, store i verden.

Å se a-ha-filmen var som å henge med en gammel venn og å bli kjent på nytt, det var så mye jeg ikke visste. Jeg har alltid visst at de har hatt konflikter innad i bandet, men jeg har trodd at det har handla om for eksempel at Morten, som blei frontfigur, blei så veldig frontfigur, sånne konflikter som kan oppstå når man egentlig er et band, men en person liksom alltid zoomes inn på, blir lagd plakater av, forguda, dere veit. Men det er et helt annet bilde som males opp i denne filmen, det handler om et bands historie, om verdensberømmelse, stahet, vennskap – men a-ha var aldri et venneband, ikke egentlig, de ville bare bli berømte, og det blei de. Et sted i filmen sier en, jeg tror det er kjæresten til Morten Harket: a-ha har fortsatt ikke laget sitt beste album, og den replikken fikk meg til å lene meg fram med sommerfugler i magen, for det føltes sant, selv om de har laga fantastiske album helt fra start.

Filmen begynner med at regissøren spør gutta, som alle intervjues alene, aldri sammen, om de vil lage et nytt album, og så handler egentlig filmen mest om hvorfor de ikke vil, kan, klarer å lage nytt album. Det er en rørende film om sterke personligheter, om suksessens ensomme virkelighet, om hylende fans og stillheten i en bil som kjører deg fra et konsertsted til et annet.

Og, lo and behold: A-has nye album kommer snart. Og det at de slipper nytt album er så fint at det nesten er til å grine av, jeg har ikke hørt det, men jeg klarer ikke tenke meg noe annet enn at det er bra. Og mens jeg venter, så kjøper jeg inn hullene i platesamlinga mi. Jeg eier for eksempel ikke Hunting high and low, for det er jo pappa sitt jeg hørte på, så det må kjøpes nå. Jeg har heller ikke kjøpt noe nytt a-ha-album etter Analogue, for da forsvant de liksom litt for meg. Denne filmen minte meg på at de finnes, og at de er viktige for meg. Da jeg gikk ut av kinosalen på Vega, og ut i høstmandagen, så satte jeg de på i øretelefonene mine og gikk bortover gata mens Morten Harket sang, med den stemmen jeg vokste opp med, som er en av de mange grunnene til at musikk betyr så mye for meg, er noe av det beste som finnes i verda. A-has debutalbum kom året før jeg blei født. Scoundrel Days er like gammalt som meg. De finnes fortsatt og True North utkommer neste år.

Nå er filmen ute og du burde se den på kino. Jeg fikk sinnsykt lyst til å dra rett på a-ha-konsert etterpå, og her jeg sitter akkurat nå og skriver dette, så skal jeg på en online-quiz der quizmasteren nettopp satte på a-ha. De er et av verdens beste band, jeg bare sier det.

Favorittøyeblikk i noen låt, kanskje noensinne, er når Morten Harket sier HUH! i «The sun always shines on TV». Det finnes! Og det gjør meg så glad.

Det bakerste krysset

Jeg begynte på dansekurs igjen denne uka. Jeg går mitt sjette semester på commercial nybegynner. Jeg kommer aldri til å bli noe annet enn nybegynner, og det er jeg egentlig komfortabel med, selv om det er litt flaut at lærerne kjenner meg igjen. Kanskje det ikke egentlig er flaut, kanskje det bare er hyggelig, men jeg går liksom dit i et slags ønske om å være usynlig og bare stå bakerst og øve og danse i min egen verden og glemme at folk kan se meg og den rare kroppen min. Uansett, nå har jeg bytta dag og dermed lærer, fordi livet endrer seg og plutselig er ikke onsdag en bra trenedag lenger, så da prøver jeg noe nytt. Samme kurs, ny dag og lærer. Jeg går dit i sola, gjennom hundeparken og over skulpturparken, jeg elsker å gå til dansetreninga.

Jeg kommer tidsnok til å finne meg en plass i rommet før det begynner, jeg velger meg krysset innerst i det borterste hjørnet og tenker: her ser ingen meg. Så tar jeg et skritt bort fra krysset for å legge fra meg tinga mine og sette vannflaska tilgjengelig på gulvet. Salen fylles opp og det stiller seg flere ved siden av meg i hjørnet, uten å tenke over at vi skal holde en meter avstand og så skjønner jeg idet jeg snur meg tilbake mot speilet og krysset mitt at noen andre også har et ønske om å stå innerst og borterst, så hun har stilt seg på krysset 40 cm fra meg, som jeg trodde var mitt. Det sto jo ikke navnet mitt på det og jeg hadde ikke satt foten på det og liksom lent meg inn mot veggen for å sette fra meg tinga mine, jeg hadde gått bort fra det og da var det jo fritt vilt, selv jeg skjønner det, men jeg ville liksom ikke gi det helt fra meg heller for de eneste ledige kryssa nå var midt på gulvet – foran!!!

«Hei og velkommen,» sa læreren og snakka litt om kurset og hva vi skulle lære og hjertet mitt banka seg opp fra brystet og gjennom halsen og så peip jeg til min kryss-kompis: «Skal du stå der?»

«Å, du sto kanskje her…?» sa hun forsiktig og jeg rista flaut på hodet, for jeg sto jo ikke der, jeg hadde ikke foten min på krysset, jeg hadde foten min et skritt unna og siden jeg holder en meter til folk, så tror jeg fortsatt feilaktig at folk holder en meter avstand til andre også og at krysset derfor var trygt, men kryss er faktisk fritt vilt, vi lever i et fritt land og hun sto faktisk på krysset da timen begynte, jeg sto midt på gulvet som en annen idiot, så jeg kremta og sa: «Neida, det går bra, jeg kan stå her, jeg er jo voksen.»

Man blir ikke mer voksen av å si at man er voksen. Men jeg ER voksen. Jeg er 35 år gammel og tåler å se dum ut! Jeg ser ut som jeg gjør. Så jeg stilte meg foran og svetta alt før oppvarminga, fordi jeg hadde gjennomlevd et ekstremt indre drama med «det var mitt kryss! – Men Linn, du eier ikke kryss – Men det var mitt kryss – Du skjønner selv at det ikke var ditt kryss, du får komme tidligere neste gang og sette deg ned på krysset da, veit du, så ingen andre stjeler det om det er så viktig for deg.» og så satte vi i gang med å varme opp med isolasjoner og det lærerne kaller grooves og beats. Jeg kan ikke groove, ok, jeg er stiv som en pinne, men jeg liker å danse allikevel, og når jeg står bakerst, så trenger jeg ikke å se meg selv i speilet, da kan jeg se på de foran meg og treneren, men her jeg sto nå, foran, så måtte jeg se på dette opplegget jeg kommer med: stiv kvinne, 35, bøyer kroppen i keitete posisjoner til musikk. Det var ikke så morsomt å danse når jeg måtte se på det selv. Men jeg ga meg ikke, jeg lukka øya og bevegde kroppen. Jeg betaler for dette! Dette er min time!

Læreren snakka litt før vi begynte på koreografien, da sa han blant annet at «alle sanger har en rytme og det er den vi må danse etter». Ja, så det er så nybegynner dette kurset, jeg tuller ikke.

Så begynte vi å danse, og koreografien er jo enklere enn på jazzballett-kurs for 8-åringer (jeg vet det, for jeg var på jazzballett-kurs da jeg var 8, ok!), men hjernen min er ikke like kvikk som da jeg var 8 og lærte meg Klippe, klippe, sy og sy, vips så er du fin og ny-dansen hos Inger Johanne Vesjes ballettskole, hjernen min er 35 år gammal og opptatt av at jeg ikke er Justin Bieber (eller like flink til å danse som ham), men det trenger ikke hindre meg fra å gjøre mitt beste innafor de rammene jeg har. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å danse riktig, og jeg klarte tilslutt å sette de repeterende trinna i riktig rekkefølge, men jeg GJØR dem jo ikke som de skal gjøres. Men jeg gjør dem på min måte. Mens jeg dansa, igjen og igjen, og prøvde å ikke se på meg sjæl og heller ikke tenke at noen kunne se meg, så skamma jeg meg over hvor dårlig jeg var, men jeg tenkte at dette er min trening, noen går på zumba eller styrketrening eller spinning, jeg går frivillig inn i en sal for å lære en dans og gjør den igjen og igjen – fem, seks, sju, ÅTT – og det at jeg ikke får det helt til og dermed skammer meg, gjør at jeg rødmer, og det at jeg rødmer gjør at jeg blir varmere, og det at jeg blir varmere gjør at jeg svetter mer – så da blir det bedre trening. Innbiller jeg meg.

Da vi var ferdige løp jeg så fort jeg kunne ut derfra og så begynte jeg på joggeturen hjem, fordi jeg tenkte å slå to treningsøkter i en tirsdagssmekk, men jeg var så støl i låra etter å ha bøyd knærne så godt jeg kunne i alle dansetrinna at jeg måtte gi meg, skjelvende, etter 1 skarve kilometer.

Øvelse kommer ikke til å gjøre meg til mester, men øvelse kommer til å gjøre meg mindre flau – tror jeg. Så jeg øver på den dumme dansen hjemme, selv om jeg fortsatt er støl i låra.

Neste gang skal jeg karre til meg krysset bakerst. Jeg er kanskje voksen, men jeg forbeholder meg retten til å stå bakerst og ikke synes hvis det er det som er best for min trening. Jeg skal ikke vise dette fram til noen uansett, jeg skal bare danse for meg sjæl. Og lære meg moonwalk. For en gangs skyld skal jeg lære meg moonwalk. Det har vært drømmen min sida jeg var 6 år, så nå må det skje. Dere leste det her først!