Forfatter: Linn

Det er den siste dagen i 2024. Jeg er mer eller mindre den samme som da vi forlot 2023. Men da 2024 begynte, så bestemte jeg meg for å gjøre yoga hver dag i det nye året. Jeg gjorde yoga med Adriene, som jeg har gjort i noen år nå, 30 days of yoga blei en del av livet mitt til slutt, og mens jeg satt på matta i stua og pusta med magen, så tenkte jeg: Men hvorfor ikke gjøre dette hver dag, når det gjør meg glad?

Så da gjorde jeg det hver dag. Okei, ikke hver dag. Jeg gjorde ikke yoga den morgenen jeg sto opp fem for å rekke toget til København fordi jeg skulle se Medina. Jeg gjorde ikke yoga noen morgener jeg var sjuk. Jeg gjorde ikke yoga hvis jeg forsov meg eller valgte å sove en halvtime ekstra, fordi jeg var sliten. Jeg gjorde ikke yoga hver dag på Roskilde. Jeg gjorde ikke yoga hver eneste morgen, uansett humør eller form, men jeg gjorde yoga de aller fleste morgener.

Jeg gjorde yoga på hotellrom rundt omkring, jeg gjorde yoga før det blei lyst, jeg gjorde yoga med katten min, mens jeg noen ganger sjekka klokka fordi jeg følte jeg fikk dårlig tid eller var sliten, jeg gjorde yoga mens jeg så på at sola sto opp, jeg gjorde yoga mens jeg tenkte på alt jeg skulle gjøre den dagen, men jeg gjorde også yoga mens jeg skjøv alle tankene om alt jeg skulle gjøre den dagen sakte ut av hodet, mens jeg svaia på ett bein og trakk pusten, mens jeg løfta armene over hodet, mens jeg strakk på kroppen min, mens jeg tøyde og sto i planke og senka meg sakte ned mot gulvet. Jeg gjorde yoga minst 300 ganger i 2024.

Jeg leste 106 bøker. Jeg så 90 filmer, de aller fleste hadde jeg sett før. Jeg hørte på Medina i over 900 minutter. Jeg dro aleine på Roskilde. Jeg var trist og glad, ensom og sammen, sliten og energisk. Jeg begynte på ny stoffskiftemedisin og løp en hel del fra sommeren og utover høsten. Jeg jobba for mye, enda jeg forsøkte å ta grep. Det er vanskelig for meg å si nei. Du veit du jobber for mye, når du advarer venna dine mot å skli på isen, så de ikke brekker beina, og så tenker hjernen din: Men det hadde vært litt digg, da. Bare knekke foten litt. Måtte ligge på sofaen og være sykemeldt en liten stund?

Du vil ikke knekke foten. Ikke litt engang.

Du vil at noen andre skal ta ansvar for deg, og be deg om å roe ned. Men du må ta ansvar for deg selv. Jeg må ta ansvar for meg selv. Så jeg skriver det igjen, til meg selv og til dere, i 2025 skal jeg jobbe mindre. Jeg skal gjøre meget mere af det meste jeg driver med, men jeg vil jobbe mindre. Jeg vil bruke tida mi på menneskene jeg liker, quizzene jeg blir glad av, fyren jeg bor med, bøkene jeg vil lese og de jeg vil skrive også, og så vil jeg så klart jobbe også, for jeg liker jo å jobbe, det er derfor jeg sier ja til jobbing, men jeg vil leve også.

I 2025 vil jeg gå mer på kino. Jeg vil løpe 5 kilometer på under 30 minutter. Jeg vil dra på konserter. Jeg vil toge til Tyskland. Jeg vil vinne en quiz. Jeg vil skrive brev. Jeg vil skrive ferdig et førsteutkast. Jeg vil lage pasta fra bunnen av. Jeg vil finne tilbake til musikkinteressen min og finne nye skiver igjen, ikke bare høre på de jeg hørte på for 15 år sida (men jeg vil fortsatt høre på dem også, så klart). Jeg vil bade mer enn jeg gjorde i år. Jeg vil bake en kake. Jeg vil ha hjemmefest. Jeg vil gå angsten i møte med den kroppen jeg har og ta den med meg på alt jeg vil, heller enn å ta den med meg hjem. Jeg vil ha fred på jord og friske liv til alle. Gå forsiktig på isen, du vil ikke knekke foten. Jeg står for det.

Så vil jeg minne meg selv, og dere, på noe Hank Green skreiv i en roman jeg leste for et par år sida, og som jeg stadig trenger å bli minna på sjæl:

“You will always struggle with not feeling productive until you accept that your own joy can be something you produce.” 

I 2025 vil jeg jobbe med det. Jeg skal la dere få vite hvordan det går.

Godt nytt år, ta vare på dere selv og hverandre. Gjør noe fint om dere kan. Vi skal spise flæskesteg og rødkål til forsinka julemiddag fordi jeg jo blei sjuk – men ikke før på julaften. Så jeg feira aleine hjemme under dyna i sofaen, uten julemat. Men jeg blei også frisk igjen. Og nå har jeg ferie helt til 6. januar og skal pusle julepuslespill, spise julesjokolade, se film og lese bøker, og i kveld skal vi på fest hos noen venner av J, og jeg skal sikkert hjem først, lenge før festen er ferdig, men jeg skal også forhåpentligvis ha det ganske koselig med mange fine folk før jeg drar hjem aleine og legger meg med katten, før J kommer noen timer seinere og legger seg han også.

Og når vi våkner til et nytt år, så skal det være snø.

Det var en november her. November har de siste åra, så lenge jeg kan huske, vært Nanowrimo. Å skulle skrive 50 000 ord på en måned har føltes umulig, men de siste åra har jeg klart det. Og når jeg sier klart det, så har jeg jo ikke skrivi en roman på en måned. Haha, nei! Jeg har skrivi bruddstykker som kan brukes og lange tekstbolker som ikke kan brukes til noe annet enn å bekrefte at jeg kan skrive noe om jeg må, men at det ikke nødvendigvis blir bra eller engang middels. Men det blir noe, og uten noe har vi som vi alle veit ingenting.

Denne gangen har jeg jobba deltid mens jeg har holdt på, så det har ikke vært like ille som da jeg skreiv førsteutkastet til Du dør ikke i november 2015 med full jobb i forlag, der jeg satt enten timen før eller etter jobb på kontoret og skreiv. Jeg husker jeg skreiv mye om tunnelen ned til Stortinget t-banestasjon, for jeg følte at jeg tilbragte mye tid der (selv om det bare var på vei til og fra jobb).

I år har jeg sittet på Kaffebrenneriet. Jeg har lært meg at jeg liker å sitte der før jobb. Kanskje ikke når jeg begynner ni, for da må jeg jo ut døra hjemme før sju, men når jeg begynner 10 på lørdager, da føles det faktisk som en bonustime å få sitte på KB fra ni til fem på ti og skrive, når jeg uansett pleier å være på jobb fra ni på hverdagene. Det er en vane jeg håper å ta med meg.

Jeg har også vært raus med meg selv. Jeg har skrevet hver dag, med to unntak. 1. november, da jeg ikke husker hvorfor jeg ikke klarte å begynne, og 23. november, da jeg reiste til Budapest og var utslitt og full av inntrykk og reisenerver. Dette betyr at jeg helt fra starten av lå minst én dag bak skjema, men jeg holdt meg ganske greit på linje med grafen som viser vei til 50 000 ord, jeg bare lå 2000, og noen ganger 4000 ord bak målet. Men i går skreiv jeg før jobb, og så jobba jeg, og så jobba jeg litt med transkriberinga da jeg kom hjem, for å gjøre søndagen litt lettere for meg selv – og så, siden jeg bare mangla 1800 ord, så satte jeg meg ned i går kveld og hamra inn de siste.

Blei det en bok?

Nei. Men det kan ha blitt starten på en ny bok, og flere tekster til den boka jeg allerede har starta på. Jeg tror noe av det beste jeg vrei ut av meg i løpet av denne travle måneden der det skorta på søvn og scrolletid, og jeg satt som en flittig og sliten forfatter på Kaffebrenneriet, blei til da jeg mente at jeg ikke hadde noe å skrive om, og så plutselig på side fire for dagen, så skimta jeg noe som kanskje kan bli til noe en gang. Og jeg hadde kanskje ikke klart å finne det uten å skrive meg fram til det.

Det er det fineste med november, at jeg etablerer en skrivevane. Selv om jeg alltid er utslitt når desember kommer, og i tillegg da er bokhandler så jeg ikke har energi til noe annet enn å løpe rundt der inne og hjelpe dere med hvilke bøker som skal gis bort til jul, så er det noe med å føle at jeg er forfatter i november. At jeg er en som skriver hver dag. Det trenger ikke være bra, det trenger bare å gjøres. Det er en vane. Og jeg har følt det i år, en forfatter er en som skriver, og jeg skreiv hver dag.

Jeg fant også et godt triks på de dagene der jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Jeg kjøpte gulrotkake på Kaffebrenneriet og satte den ved siden av kaffen. Kaffen fikk jeg drikke, men kaka fikk jeg først spise når dagens ordmål var nådd. Noen dager fikk jeg kake etter 2000 ord, noen ganger 1800, noen ganger 1500. Ordmålet blei satt da jeg hadde satt i gang og kjente etter. Men kaka, kaka den var alltid god.

I dag skriver jeg dette i stedet for på manuset. Det skal få hvile seg nå, til etter jul. I dag åpner NØ og jeg jula, og jeg har på meg den nye Stitch-julegenseren jeg kjøpte i Budapest da vi var på flyplassen i sju timer før flyet vårt gikk. Mer om det en annen gang, eller kanskje aldri.

Jeg fant en julegenser på internett i 2020. Jeg bestilte den, fikk bekreftelse, fikk en sporingslink, og så forsvant den. Jeg venta på den i noen uker, så noen uker til, og da jeg sendte en mail for å spørre hvor den var blitt av, så svarte de med den samme sporingslenka jeg hadde fått en måned i forveien. Det sto at pakka var lasta på bil. I England. Den blei aldri sendt videre fra den bilen. Kanskje sjåføren fikk seg ny julegenser, kanskje den datt av i en sving. Jeg lurer ofte på hvor ting blir av. De blir jo ikke bare borte.

Som med boka jeg mista under setet mitt på bussen hjem fra Roskilde – les om det her, så lurer jeg ofte på hvor ting blir av. Pakkene vi sender til hverandre, gjennom verden, gjennom borettslag og postkontor, lagerhus og lastebiler. Når de forsvinner, hvor blir de av? Ligger de i en haug til de brennes? Har de blitt med noen andre hjem? Har noen stjålet dem? Jeg sender mange pakker, jeg selger ting på internett og pakker dem pent inn, skriver hentekoder med sprittusj og ofte går det bra, de dukker opp i postkassa til den som har kjøpt det, på dørmatta med avisa om morgenen. Men en gang i blant, oftere enn man skulle tro, så forsvinner de. Som oftest er siste sporing at de har henta pakka, og så … poff. Jeg tenker jo at det bør være mulig å finne ting, hvis de ikke er stjålet. Hvis det var en jobb, å åpne pakker, leite etter mottakeren som av mystiske grunner har forsvunnet fra systemet, så skulle jeg gjerne hatt den. Det kunne vært en nettside, en podcast, savner du noen turkise converse i størrelse 38? Savner du en Fleabag-julegenser med bilde av Phoebe Waller-Bridge som griner? Savner du en bok? Jeg vil finne det igjen til deg.

Uansett, jeg bestilte en julegenser i 2020. Den blei borte på veien. Det fantes ingen nettside å etterlyse den på, men jeg håper den ikke blei brent. I 2021 hadde de slutta å sende til Norge. I 2022 tenkte jeg ikke på det. Men i fjor, så tenkte jeg på den igjen. Fleabag-julegenseren. Finnes den fortsatt? Jeg fant den og de sendte fortsatt ikke til Norge, men jeg så at de sendte til Danmark. Jeg kjenner noen i Danmark. Kan jeg sende en pakke til dere? spurte jeg A. A sa at det kunne jeg så klart. Så jeg bestilte genseren på nytt, og under to uker seinere, så fikk jeg melding av A om at den var kommet trygt fram. Ville jeg hente den? Ville jeg vente til moren hans hadde vært på besøk i jula og få den over jul? Nei, sa jeg. Jeg vil få den tilsendt. Med sporing! Så den ikke blir borte. Så vi betalte Postnord for at de skulle få den trygt fram til Norge.

Jeg fikk en sporingskode. Den blei lasta på bil.

Så forsvant den.

Vi klagde og de sa de skulle leite etter den, at pakka jo var et sted. At når de fant den, hvis de fant den, så kom det til å dukke opp nye bevegelser på sporinga. Jula kom og gikk, og ingen pakke blei funnet. Blei den brent? Ligger den fortsatt mellom setene i budbilen? Ligger den aleine under en hylle på lageret? Går budbilsjåføren med Fleabag-genseren min? Hvem veit. Jeg håper den ikke blei brent.

Tidligere i år, så fant jeg genseren på ebay. Halleluja, sa jeg, og bestilte den. Det sto den skulle komme fra UK. Jeg tenkte at ebay var folk som solgte ting brukt, og håpa genseren var i god stand. Da jeg fikk beskjed om at pakka var sendt, så sto det ikke at den kom fra UK, det sto at den kom fra Kina. Pussig. Og det kom en pakke til meg fra Kina. Og inni pakka var det en genser. Jeg hadde bestilt Knitted Fleabag Xmas Sweater. Denne genseren var … ikke knitted. Den var i plast og den lukta gift. Motivet var forsåvidt liknende det på den originale genseren, men som om de hadde tatt et bilde av den og forstørra det og så pikselert det på denne genseren. Den kom i hvert fall fram, men jeg tør ikke bruke den, jeg tror den er giftig og jeg skal levere den på miljøstasjonen. Jeg tror ikke den bør brennes! Den bør sorteres på forsvarlig vis. Merkelappen sier ikke hva slags materiale det er, bare at det er 100 % natural fabrics. Natural, jeg veit ikke, eller giftlig plast er jo natural det også, på et vis. Uansett!

Så tenkte jeg videre på Fleabag-genseren. Jeg måtte gi opp nå. Nå hadde jeg tross alt brukt en del penger på en genser som jo aldri kom fram i posten. Jeg hadde spandert julegensere på kanskje to budbilsjåfører, eller sørga for at to pakker til blei brent på bålet når de ikke fant mottakeren på grunn av kluss i systemet, og jeg hadde bestilt en giftig kopi av et merkelig firma som lager gensere i Kina. Nok får være nok. Men så, fordi jeg er som jeg er, håpløs, men også full av håp på samme tid, så sendte jeg en ny melding til A. Kan jeg sende en pakke til dere? Så klart, svarte A. Og akkurat som sist, så blei pakka levert i Danmark, trygt og godt, i løpet av to små uker. IKKE SEND DEN NOE STED, skreiv jeg til A. Jeg kommer.

Så gikk tida og oktober skulle bli november snart og alle veit hva som skjer i november, da er det snart desember, og så er året over, og tida mi strekker ikke til, jeg får ikke dratt på noe koselig besøk til A før jul, men jeg får bestilt et billig minicruise med DFDS og får fem timer i København, om han har tid til å treffe meg til en lunsj? Det har han så absolutt. Så jeg booker meg minicruise med kampanjepris, tur-retur København for 150 kroner. Jeg går av båten, tar en buss, setter meg på et fortau og venter, og så kommer A i bilen sin, vi går og spiser lunsj, jeg får pakka mi og jeg åpner den, og der var den. Genseren. Fleabag-julegenseren jeg har drømt om. Nå gjensto det bare å se om den passa, for jeg hadde originalt bestilt S, men de var tomme for alt unntatt XS, og jeg håpa at størrelsen var som på andre julegensere, litt for stor, og lo and behold, den passa perfekt. Phoebe Waller-Bridge griner på forsida, en rev lusker på baksida, pynteborden er GT-bokser og jeg har endelig, etter mange år, fått kloa i min helt egne Knitted Fleabag Xmas Sweater.

Jeg feira med å oppgradere lugaren min på vei hjem, og seilte fra København i en dobbeltseng. Det blei en dyr genser. Men nå er den min. Endelig. Jeg skal være så glad hver eneste gang jeg bruker den.

Jeg våkna tidlig i dag. Jeg hadde en legetime en time før jeg skulle være på jobb. Jeg var trøtt og det regna. Jeg hadde fått en melding fem minutter før jeg våkna, og jeg våkna av meg selv ti minutter før vekkerklokka skulle ringe. Det sto: Men i alle dager! Og var et screenshot fra NRK.

Jeg svarte: MEN I ALLE DAGER!

Så vekka jeg J, selv om han skulle sove et par timer lenger enn meg. JEG SKAL PÅ KENT-KONSERT IGJEN!

Så sto jeg opp, løp gjennom dusjen, så videoen deres på Instagram, så den igjen mens jeg pussa tenner, så den igjen mens jeg fant fram en Kent-t-skjorte fra skapet. Så den igjen mens jeg gikk til bussen. Så den igjen på venteværelset til legekontoret. Så den mens jeg satt i sofaen etter å ha tatt influensavaksina. Og hele tida tenkte jeg på folka jeg er glad i. Jeg tenkte på R, og sendte melding: Gratulerer med dagen, den er vår! Jeg tenkte på A, som hadde sendt meg melding. Jeg tenkte på Krummis i Malmö, på folka mine på internett, på alle oss som har stått med henda i været, med tårer i øya, med blikket festa mot tigere og hester og hunder på skjermene bak favorittbandet vårt. Jeg tenkte på at jeg til stadighet tenker tilbake på de siste konsertene og skulle gitt så mye for å få oppleve det igjen, bare én gang til.

Og så, siden jeg er den jeg er, så var jeg også stressa. Tenk om jeg ikke får kjøpt billett fordi det blir tomt? Tenk om jeg ikke får fri fra jobb? Tenk om alle hotellene er fulle? Tenk om, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om det blir like nydelig som det var i 2016 da vi sa takk for alt. Tenk om jeg får høre noen favoritter fra de gamle skivene. Tenk om jeg får se Joakim slå takta på brystet sitt igjen. Tenk om jeg kan stå i mengden og grine til de låtene jeg fant som tenåring, og som fortsetter å forme livet mitt selv om jeg blei voksen for lenge, lenge sida.

Jeg hørte på Musik non-stop, som aldri var en stor favoritt hos meg, men som var en av de aller kuleste på avskjedskonsertene. Jeg hørte på När det blåser på månen og tenkte på den konserten i Lillestrøm der de spilte den og jeg kjente nedtellinga i hele kroppen. Jeg hørte på Romeo återvändar ensam og tenkte på å få den i Spektrum og begynne å grine av de første tonene. Jeg tenkte på alle gangene jeg har subba rundt i verden, på Furuset, i Groruddalen, i Oslo, i sentrum, i dyp snø, kald sørpe, i vått regn, i den første sola som varmer fjeset mitt, i natta, i morgenen, i dagene, i alle åra der jeg har gått og gått og gått og gått, rundt i livet mitt, i dagene mine, i åra mine. Og så tenkte jeg på Eva.

Jeg tenkte på Eva som får en melding av Miriam etter at de ikke har snakka sammen på mange år. Jeg tenkte på Eva som ringer til Jo, selv om de heller ikke snakker så ofte sammen lenger. Jeg tenkte på Eva som er voksen nå, som lever et lite liv i en stor verden, som fortsatt går rundt og rundt i livet sitt og hører på det samme bandet, som aldri ga opp å få se dem igjen. Som smilte lurt og litt trist når folk spurte om hun trodde de noen gang skulle gjenforenes. Jeg tror ikke det, svarte hun. Det var så endelig, så veldig slutt. Det hadde jo vært fint, men det finns inget hjärta om man inte har kul.

Men så våkner det til live igjen. Begynner sakte å slå, forsiktig, så hardere og hardere. Det var noe der. Det fantes noe en gang. Vi var en gjeng, var vi ikke? Vi var sammen om noe. Vi trodde på hverandre, på at det vi gjorde betydde noe. Vi sa ha det og takk for alt, og nå sier vi: én gang til. Det er aldri for seint. Jag har bara alla mina jävla ord, alla dom här stora, tomma orden, finns det någon mening i att vänta … Eva og jeg har venta siden 2016. Kanskje har hun venta hele livet. Kanskje skal vi fortsette å vente også etter konsertene mars 2025, på alt som skal skje, på alt som fortsatt kan skje, på alt som skal gjøre vondt og alt som skal gjøre godt, men nå samles gjengen igjen. En gång till.

Jeg er seint ute med denne, og september står som uskrevet i denne bloggen. Jeg prøver å skrive minst en gang i måneden, men noen ganger flyr tida. September fløy av gårde, og det gjorde jeg også. Jeg løp over 50 kilometer, 5 kilometer av gangen, ut døra hjemme, ned fortauet, innover langs togskinnene, ned mot Svartdalsparken, gjennom den, ut på den andre sida, rundt til Vålerenga igjen, rundt Jordal og hjem.

Nå er det oktober og det har regna. Høsten er her, og jeg lager suppe til middag, vi har laga fårikål, jeg har pledd over dyna, men våkner midt på natta og er varm og klam. Det er ikke for kaldt ennå, men heller ikke varmt nok.

Uansett, dette skal handle om Unnveig Aas. Jeg kjenner Unnveig litt, følger henne på Instagram, har sett henne spille konsert, har hørt henne lese fra bøkene sine, har prata med henne på julebord. Vi deler forlag og jeg liker henne godt.

The bottomless sea var en av de første låtene av henne som jeg hørte, og jeg husker det godt, fordi jeg la merke til den på Slottsfjell da hun spilte der i 2014, tror jeg det var. Det regna ikke da, om jeg husker riktig, så var det sol hele tida, jeg var varm og på jobb, jeg anmeldte konserter for Gaffa og det var en fin festival. Jeg endte opp på et nach på en seilbåt hos en kaptein jeg bare kalte Kon-Tiki, men han het noe annet. Uansett, konserten til Unnveig var tidlig i festivalen, og jeg hørte henne synge «The bottomless sea», og mange andre låter, og jeg husker jeg tenkte at jeg elska det.

I sommer slo jeg til på alle vinylplatene hennes da hun solgte de hun hadde igjen. Vi avtalte å møtes, og begge glemte det. Men så leste vi begge på slippfesten til Victoria Durnak og Heidi Furre i september, og da huska hun dem, så jeg fikk alle skivene (jeg kjøpte dem, da, men de føltes som en gave) i et Unnveig Aas-nett som jeg har brukt mye etterpå. Jeg var kjempenervøs, som alltid. Det går ikke over. Jeg spør alle de andre som også skal gjøre noe, blir du nervøs, spør jeg. Hva gjør du når du er nervøs? Unnveig sa hun ikke ble så nervøs, eller at hun var mest nervøs for om hun hadde stemme, og hvis hun hadde stemme, så gikk det bra. Det er en fin tanke. Jeg blir så nervøs, og tror jeg skal dø hver gang, så hvis jeg ikke dør, så burde det jo gå bra, men det veit jeg jo aldri før jeg har overlevd, så nervøsiteten lever i beste velgående.

Uansett! Unnveig.

Til tider har jeg hørt mye på Unnveigs skiver, så mye at tekstene hennes har festa seg. Det er så mye bra der. Stemmen og melodiene hennes er også bra, men tekstene, dere, tekstene. Å høre på Unnveig Aas er perfekt høst, det handler om tapt kjærlighet og sinne, om å være ung og eldre, om regn og vin, om tid. Om fortid.

Så mens september har blitt til oktober, og oktober skal bli til vinter, så synes jeg du skal høre litt på Unnveig Aas. Jeg skal gjøre det. Her hjemme i leiligheten, mens det er mørkt utenfor, og fortsatt ikke helt lyst her inne, fordi lyset først kommer når jeg pynter til jul og henger opp stjernene som skal få meg over kneika og over i det nye året. Men det er fortsatt mye år igjen her vi er nå.

Jeg blei så glad da jeg trykka på shuffle og Spotify ga meg denne. Raymond & Maria var et helt år for meg. De var en sommer og en vinter, de var en forelskelse og et brudd. Jeg husker at jeg tulla og sa jeg ikke likte dem, og derfor fikk jeg skiva deres i gave. Jeg gjorde narr av den genser-sangen deres, «ingen vill veta var du köpt din tröja», tullesang jeg ofte. Så fikk jeg skiva og hørte ikke på annet på flere måneder. Raymond & Maria synger om livet sånn det kjentes ut da jeg var i 20-åra. Raymond & Maria synger sanger som minner meg om lukta av markjordbær oppe i Ekebergåsen, de synger sanger som minner meg om sommeren, enda jeg hørte på dem om høsten, vinteren og våren også. De synger sanger som minner meg om en jeg en gang var, om ei som drømte om å skrive noe mer enn bare en blogg, om ei som studerte og snart var ferdig, om ei som lurte på hvordan livet en gang skulle se ut.

«Min pappa» var favoritten min, selv om hele skiva er fantastisk. Den heter Vi ska bara leva klart og kom i 2004. Jeg hørte på den mest i 2007 og 2008. Den holder seg. «Min pappa» begynner med en gitar, som så mange andre favorittlåter jeg har i livet. De synger om en pappa, om å komme fra Kalmar, om å flytte, om rekkehus, pingpong, veien til jobben, drømmer om framtida og framtida som kommer. De synger om å bo i en leilighet, om å drømme om noe større, om å sykle til jobben, om å ikke huske hvordan stemmen til faren din høres ut, de synger om et vanlig liv og alle åra man har igjen, og jeg sykla til jobben fra min lille hybelleilighet, jeg gikk gjennom kirkegården og så den gå fra grønn til rød til svart til grønn igjen, jeg hørte stemmene i hodetelefonene og sang sammen med dem: Men dom har sagt att vi har så många år kvar, låt dom börja nu, snälla, låt dom börja nu.

Åra går og jeg flytter fra hybelleiligheten min. Jeg går ikke lenger gjennom kirkegården for å komme til jobb. Jeg hører nesten aldri på Raymond & Maria lenger, men jeg husker for et par år sida, så var det så varmt om sommeren og jeg sto opp grytidlig for å jogge, og da hørte jeg på dem igjen, jeg løp før sju om morgenen og hørte på Raymond & Maria igjen, og jeg var blitt eldre enn jeg en gang var, og jeg bodde fortsatt ikke i villa eller ved sjøen, men jeg sto opp og løp om morgenen og jeg bodde med en fyr i en helt passe stor leilighet, og vi hadde en katt. Vi har fortsatt en katt.

I dag løp jeg også joggeruta mi, men jeg trengte ikke stå opp så tidlig, for det er snart høst og det var overskya da jeg løp ut døra. Jeg løp min andre raskeste runde noensinne, men det var på grunn av et 35 sekunders stopp ved et lyskryss og hadde det ikke vært for det, så hadde jeg fortsatt å slå min egen rekord. Jeg driver med det nå, jeg er blitt en som prøver å løpe fortere enn meg selv. Tida går og åra glir ved siden av oss. Jeg løper i Svartdalsparken, forbi hunder og andre joggere, jeg løper den faste ruta og kjenner meg igjen, veit at jeg bare skal rundt neste sving før jeg får en liten nedoverbakke og det som føles som en pause, selv om jeg ikke stopper. Jeg løper ut av Svartdalsparken og begynner på ferden tilbake igjen til leiligheten min, og i dag løp jeg forbi en hel gymklasse som ikke var slitne. Jeg var kjempesliten og pusta og peste, siste kilometeren er den raskeste og også den mest slitsomme. Det er da jeg setter inn støtet for å ta igjen meg selv. Og åra går, glir over i det neste.

Jeg hørte på Raymond & Maria da jeg studerte, da jeg var nesten ferdig, da jeg leverte bacheloroppgaven min og begynte å sitte på Blindern for å skrive en roman i stedet. Jeg var pliktoppfyllende og strukturert. Jeg jobba nesten fulltid, og de andre timene i uka der jeg ikke jobba, så skreiv jeg. Først bacheloroppgave, som jeg leverte på tida, så en roman, som aldri blei ferdig – men som blei en annen roman året etterpå.

Jeg hørte på Raymond & Maria og var voksen, men ikke på samme måte som jeg er voksen i dag. Jeg hørte på Raymond & Maria og var på besøk i kollektivet til venna mine, jeg tilbragte søndagene i senga, jeg jogga ikke enda, og jeg hadde heller ikke fått angst, jeg sykla til jobben og når frosten kom, så tok jeg bussen til jobben, og jeg husker ikke hvilke kvaler jeg hadde, hva jeg var redd for, hva jeg tenkte på når jeg ikke fikk sove. Det finnes jo her, i arkivet mitt, om jeg blir nysgjerrig – eller om du blir det.

Men jeg husker det som at jeg tenkte mye på alt som skulle komme, alt jeg ville bli, alle jeg skulle elske – og alle som skulle elske meg. Jeg husker jeg tenkte at Raymond & Maria sang om å være voksne, eldre enn meg. Jeg husker at jeg blei både glad og trist av å høre på dem.

Jeg skreiv min første tekst som kom på trykk våren 2008, og da skreiv jeg om et sommerhus i Kalmar. Et fiktivt sommerhus som jeg så for meg at jeg en gang skulle ha, og den eneste grunnen til at jeg har hørt om Kalmar, er fordi Raymond & Maria synger om at min pappa kommer derfra. Jeg har fortsatt aldri vært i Kalmar. Men åra går og plutselig en dag, så kanskje jeg leier et sommerhus der. Man veit aldri.

Jeg kjøper månedskort i august for å bade masse. Jeg har hjemmekontor i ferien, fordi jobbene kommer ramlende også når man har fri, men jeg drar ut til Huk en formiddag før det er meldt regn. Jeg spiser is før middag. Jeg drikker iskaffe mens jeg jobber. Så tar jeg fri igjen. Løser kryssord. Ser på tv-serier som trøster et slitent hode.

Jeg drar til Malmö for å se min beste venn feire vielsen sin. Vi sitter i en hage full av frukttrær og familie, vi sitter ved bålpanna når gjestene har dratt hjem. Jeg tar bilder av dem foran epletreet, med hundene og sønnen som ruller i gresset foran ekteparet. Jeg er varm og glad for å få være der. Familien og vennene til A, som jeg møter for første gang, tror jeg er søsteren til Krummis. «Ni är så lika!» Vi ser på hverandre og smiler. Ja, ganske.

Det er 20 år sida vi møttes i en sving på Roskilde, og nå er hun gift og bor i et hus med stor hage rett utafor Malmö. På et punkt etter grillmiddag og dessert, så sitter jeg og ser meg rundt, dingler med beina fra en benk. Jeg skjønner dette, sier jeg og ser på henne. Hundene ligger i gresset, sønnen hennes leker i bassenget sitt på terrassen, vennene til A ler høyt av noe, søstrene hans henger i hagesofaen. Gratulerer, sier jeg og vi tar hverandre i hånda, ler.

Morgenen etter står jeg opp og spiser frokost med dem, leker med min kompis, lille A, han er en t-rex og spiser de andre lekene som jeg gir lyd til. En veps dør sånn her: sum sum suuuuum. Loke dør sånn her: humtidum-dum-duuuuum. En elefant dør sånn her: Æææææææææææ. En slange dør sånn her: Ssssssssss. Lille A ler like mye hver gang.

Så kjører de meg til toget og jeg reiser til Varberg, som jeg aldri har vært i om sommeren, selv om det jo er en sommerby. Jeg har jo skjønt det når jeg har vandra rundt her om høsten og tidlig vår, jeg har sett de stengte is-sjappene og strendene, jeg har sett den grå byen og tenkt at den nok kommer til sin rett om sommeren, og nå er jeg her, om sommeren. Jeg har booka meg to netter på Gästis, og denne gangen har jeg fått balkong og badekar.

Jeg går for å finne en strand og finner Skarpe nord, en lukka nakenstrand for kvinner. Jeg bader ved badetrappa, det er høye bølger og jeg holder meg fast mens jeg vaker opp og ned i havet. Jeg står med lukka øyne og vått hår etterpå og kjenner at jeg er lykkelig.

Jeg kjøper en is på minigolfen der de spiller 80-tallsmusikk og et søskenpar krangler på engelsk. «No, she did it, it wasn’t me!» Den ene søsteren krangler med faren som har kjefta på dem, han har en baby i bæresele og himler med øya. Den andre søsteren står med golfkølla over skulderen og smiler lurt. Åååå, sier den første søsteren, sparker i gresset. jeg spiser mjukglass med sjokoladestrøssel, den smelter fort, jeg får is på låret som jeg ikke ser før jeg er tilbake på rommet. Det har størkna. Jeg bader i badekaret, senker meg ned i det varme vannet. Jeg går på gresk restaurant og bestiller moussaka.

Jeg leser ut en bok i hotellsenga med balkongdøra åpen, det har skya over der ute og blåser en del, men inne i hotellsenga er det lunt. Jeg hører måkene og sommerbyen der utenfor. Jeg finner fram Ebba och Didrik på SVT Play, som man ikke kan se i Norge, og tenker på alle somrene jeg har vært en søster som også har krangla med søstrene mine. Slitne foreldre i sommerhus, slitne mammaer i Syden, slitne pappaer i bilen, slitne småsøsken i baksetet og på restaurant, klissete solkrem , vepsestikk og sand i skoa. Det var livet, det også.

Om sommeren tenker jeg alltid på den jeg var da jeg var barn. Jeg tenker på feriekoloniene jeg var på, det lille teltet pappa satte opp i farmors hage, syrinene og solbærbuskene, jeg tenker på Mikke Mus-kryssord og saft i rosa glass med sugerør og plastfolie, så det ikke skulle komme veps i dem. Jeg tenker på alle somrene da jeg lengta etter å bli voksen, å bli større, og nå er jeg både voksen og større, og jeg tenker på barnet jeg var og barndommen jeg hadde.

Jeg så på Ebba och Didrik og tenkte på å være forelska. Jeg så på Pacific Blue og tenkte på å være fin i bikini. Jeg så på Dawsons Creek og tenkte på kyssing. Jeg så på Are you afraid of the dark og tenkte på å ha en vennegjeng å fortelle spøkelseshistorier med. Jeg så på Beverly Hills 90210 og tenkte på å få en kjæreste. Om sommeren ser jeg på alle de seriene og tenker på meg selv.

Å være 12 år og lengte etter å bli noen, og så var man noen allerede da. Jeg hadde vennskapsbånd på armen og anklene, som jeg hadde fletta selv, men ikke turte å gi bort til noen. Jeg leste bøker og skreiv dagbok, var solbrent på kinna og skuldrene. Jeg skulle bli 13 og 14, få mitt første kyss og så min første kjæreste, jeg skulle få sommerjobb og begynne på ungdomsskolen og videregående, jeg skulle bli 18 og få hjertet mitt knust, jeg skulle bli student og flytte inn i en hybel jeg bodde i den sommeren jeg jobba seinvakter hver dag og så på TV til sola sto opp etterpå. Jeg skulle bli voksen og ikke klare å ta ferie, men hver sommer kommer allikevel, og hver ledige time er en liten ferie den også. Og nå er jeg her, i Varberg, om sommeren, i to dager uten planer.

Jeg skal lese flere bøker. Jeg skal bade på Skarpe nord, være en av kvinnene som sitter der i sola etterpå med lukka øyne. Jeg skal spise is og bakverk, jeg skal spise middag aleine med en bok, jeg skal drikke øl på takterrassen til hotellet i morgen, jeg skal prøve å skrive noe igjen.

Så skal jeg ta toget hjem igjen til hjemmekontoret og hverdagen, i leiligheten jeg bor i med en fyr og en katt, min lille familie. Det er ikke epletrær eller plommer i bakgården min, men det er syriner der, og neste forsommer kommer de tilbake. Da får jeg en ny sjanse til å prøve å ha ordentlig ferie. Hele tida er man et menneske. Så lenge man lever, er man et menneske, og kan prøve å gjøre det man alltid har drømt om. Kysse, ha en kjæreste, være voksen, ha en vennegjeng, men fortsatt være litt solbrent på kinna, løse kryssord, sitte i gresset, se på TV-seriene man så på da man var liten og drømte om livet som skulle komme.

Jeg var på Roskilde aleine. Det var egentlig mye som forventa. Jeg skreiv mye om det på Instagram mens jeg var der, så dere kan følge ferden i stories og se oppsummeringene etter hver dag der om dere vil. Jeg heter linnstromsborg på Instagram, følg meg gjerne for katter, festivaler, bøker og fjas.

Jeg overlevde i hvert fall, med glans egentlig. Jeg klarte mye av det jeg trodde jeg ikke skulle klare, og koste meg mer enn jeg turte å håpe på. Jeg lærte en del, om meg selv og livet. Og da jeg dro hjem søndagen, først med tog og så med buss, så var jeg glad og stolt over å ha gjort det. Jeg kom hjem, tok meg en velfortjent dusj, satt i sofaen i sommerkjole, med vått hår og festivalbånd på armen og J sa han var glad jeg var hjemme igjen, og at han syntes jeg var tøff.

Så skulle jeg legge meg og lese videre i Johan Harstad-boka mi som hadde vært med meg på aleinefestivalen. Og så var den ikke i nettet mitt. Jeg huska at jeg leste på bussterminalen i Göteborg. Jeg husker at jeg ikke leste på bussen, fordi jeg blir bussyk og kan bare se ut av vinduene og høre på musikk eller sove. Men jeg huska at nettet mitt hadde falt, og at jeg hadde satt det opp igjen. Og hvor lå boka mi? Øverst i det nettet. Hvor lå den nå? Under sete 3A på den aktuelle bussen jeg hadde forlatt fire timer tidligere. Jeg sendte en melding til hittegods før jeg la meg og leste en annen bok. Kryssa fingra for at de skulle finne den til meg.

Dagen etter hadde jeg fått svar fra hittegods i Vy om at bussen jeg tok ikke var drifta av dem, selv om jeg hadde kjøpt billetten min hos dem. Du må kontakte Bus4You, skreiv han. Takk, skreiv jeg, og sendte så en ny hittegods-melding til Bus4You. Fire dager seinere, så purra jeg.

Vi har ikke fått inn noen bok, svarte de. Men vi håller tummorna og beholder kontaktinfoen din i tre uker.

Men har noen sett under sete 3A i den aktuelle bussen? spurte jeg i en ny mail. De svarte ikke. Nå begynner eventyret …

Det var bare en bok, jeg veit det. Men den er stor og tjukk, og NOEN har funnet den boka. Ikke bare er det en bok jeg allerede elsker, selv om jeg bare hadde lest halve, men i den boka, på den siden jeg var kommet til, så lå også bokmerket mitt, et postkort med bilde av Anne Sexton på skrivekontoret sitt. Hun vipper på stolen sin og ser så kul, så kul ut. Hadde noen tatt boka selv da de fant den? Jeg kan leve med det, men det jeg ikke kunne leve med, var at sjåføren i den aktuelle bussen hadde funnet den og så KASTA DEN, for det føltes som en plausibel mulighet.

Jeg dro ned på bussterminalen for å se etter en Bus4You og for å spørre om de visste hva som skjedde. Jeg fikk ikke kvinna meg opp til å spørre sjåføren på den bussen jeg fant, men jeg spurte i informasjonen på bussterminalen. Nei, de skulle levere inn ting, har du kontaktet hittegods? spurte hun, og jeg sa ja, mange ganger. Så mange ganger at de har slutta å svare, faktisk. (Det er tre, forresten, ikke hundre.)

Så ga jeg egentlig opp, men før jeg ga opp, så spurte jeg på underskog om noen tilfeldigvis skulle busse mellom Oslo og Göteborg og om de i hvert fall kanskje kunne se selv under sete 3A om de var i nærheten, for kanskje var det samme buss, og kanskje, bare kanskje kunne boka ha kilt seg inn sånn at verken bussjåfører eller støvsugere fant den uten at man visste hva man så etter?

Så hadde jeg egentlig altså gitt opp, men på søndag som var, så var jeg i Moss, og da jeg tok bussen hjem fra Moss, så ankom jeg bussterminalen tre kvarter før den samme avgangen jeg hadde kommet med for eksakt en uke sida skulle komme. Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk på å få snakket med en ekte Bus4You-sjåfør og spørre om de kunne forklare meg hva som skjedde med bøker som forsvant under setene deres, og så gi opp.

Tidligere den søndagen hadde jeg gått, i regnet, til Ensjø, for å låne en ny utgave av Johan Harstad-boka, som en snill underskoger tilbød meg, som trøst for at jeg var kommet halvveis og ellers måtte ha venta til august som alle andre vanlige lesere som ikke jobba i bokhandel og hadde fått et eksemplar. Så jeg satte meg ned på bussterminalen med Johan Harstad-boka mi, og leste.

Den er cirka 900 sider lang. Jeg var kommet halvveis, men jeg huska ikke helt hvor halvveis, og jeg ville nødig hoppe for langt fram, så søndag morgen hadde jeg begynt på nytt. Jeg hadde henta boka, i regnet, kommet hjem til sofaen der jeg hadde to timer før jeg skulle til Moss, og så, i stedet for å prøve å finne tilbake til Ebba, Jonatan og Ingmar som tenåringer på nyttårsaften, så satte jeg bare kaffekoppen på bordet og bladde opp på første side igjen. Du och jag, sa jeg til Ingmar, og leste på nytt igjen.

Mens jeg satt og venta på bussen som skulle ankomme 19.15 fra Göteborg søndag kveld, så kom det en buss fra en sommerleir. Hallen fyltes opp av tenåringer med rosa hår, piercinger, sopelimer, hettegensere, skinnjakker og sommerkjoler. Et sorl av stemmer som sa hadet og ses neste år omringa meg mens jeg satt og leste. Rett før de forsvant i alle retninger, så var det en ung gutt som bar på en gammel skrivemaskin som ropte til gjengen som sto igjen: Ha det bra, alle sammen, vi ses neste sommer! Peace! Og så holdt han opp to fingre og snudde seg for å gå, koffert i den ene armen og skrivemaskina i den andre. Jeg begynte nesten å grine, det var så fint.

Så kom bussen fra Göteborg og jeg reiste meg, gikk ut og trakk pusten, før jeg prikka bussjåføren på skuldra. Hei, sa jeg. Hvis man mister noe på bussen, tappar något, hva händer med det då? Da ringer du dette nummeret, sa hun og begynte å finne fram noe på mobilen. Nei, sa jeg. Jeg har ringt og jeg har mailet, jeg lurer på, rent fysisk, når finner dere ting. Hva skjer med det. Hvem finner det? Vad har du tappat? spurte hun. En bok, sa jeg og skulle til å forklare hvorfor det var viktig for meg. En tjock bok? spurte hun. Ja, sa jeg og holdt nesten pusten. Jag har sett den … sa hun. Og jeg hvinte før jeg sa: Hæ, men hvor har du sett den? Hittegods sier de ikke har sett den. Nej, sa hun og så liksom ut i lufta. Vilken buss var det? spurte hun. Akkurat denne avgangen for en uke siden, svarte jeg. Ja, hun trakk på det, og så holdt hun opp en pekefinger foran meg. Sjåføren hadde funnet boka, sa hun, men den ble ikke levert til hittegods, den lå her, sa hun og pekte på dashbordet. Så kjørte jeg den bussen noen dager senere, og da satte jeg den på vårt billettkontor. Så fant hun fram en timeplan og sa at hun skulle til Oslo igjen den 20., hvis jeg ville få boka mi da.

Takk, sa jeg, men jeg har en kontakt i Göteborg som reiser hjem på tirsdag. Kan hun hente den? Å ja, sa hun, den står bare der, du forstår, vi har en sånn bokhylle der vi bare setter bøker som vi finner, og ingen har tatt den, det kan jeg love deg. Den står der. Den er i Göteborg.

Den er i Göteborg. DEN ER I GÖTEBORG! Jeg takka henne hundre ganger og så løp jeg hjemover, skreiv til J at boka mi var i Göteborg. Han hadde for lengst blitt lei av tjaset mitt om at boka mi var et sted, den forsvinner jo ikke bare i løse lufta. Noen har den boka, mumla jeg sint mens jeg hadde lange samtaler med hittegodskontoret til Bus4You i hodet.

Tirsdag 16. juli skulle en underskoger fra Göteborg til Oslo. 13.45 gikk bussen. 13.40 fikk jeg et bilde av boka mi, som hun holdt i hånda si. Den var på vei. 17. 15 møtte jeg henne og fikk tilbake boka mi, med bokmerket av Anne Sexton og det hele. Jeg følte det var en slags seier for koko tjejs som bare nekter å gi seg. Et eventyr!

I går fikk jeg svar fra hittegods, som svarte at bussjåførene ryddet bussen etter ankomst og at alt ble levert inn til dem, men ingen hadde altså funnet boka mi. Jaha, svarte jeg. Men det stemmer ikke, for jeg har boka mi nå, takk skal dere ha og heldigvis, men det er takket være at jeg var koko nok til å stå på bussterminalen og vente på en buss fra Bus4You, og så tilfeldigvis finne den bussjåføren som fant boka mi, som altså ikke var levert inn til hittegods, men som bare lå der, på dashbordet, kanskje de tenkte at ingen var koko nok til å ville etterlyse en skarve bok, så det var ikke så farlig å levere den til hittegods. Men det var før Linn Strømsborg hadde lest halve Under brosteinen, stranden! og glemt den på bussen på vei hjem fra Roskilde, og så etterlyst den med hittegodsskjemaet med riktig bookingnummer og avgangsinfo, og så nekta å gi seg selv om de sa at ingen hadde funnet boka. Og nå har altså en ukjent som reiste fra Göteborg til Oslo tatt med seg boka mi, levert den til meg, og den er hjemme igjen.

Og hver dag etter sommerjobben min på Tronsmo, så leser jeg i den. Og hver dag tenker jeg på at det noen ganger er helt greit å være litt koko. Og hver dag rister jeg litt sånn vantro på hodet, for tenk at jeg fant den igjen. Tenk at jeg fant akkurat hun bussjåføren. Tenk at hun fant akkurat min bok. Tenk at Irene skulle reise fra Göteborg til Oslo og henta den for meg. Tenk, tenk, tenk. Når jeg har fortalt folk dette, så har de ledd og sagt at de aldri hadde trodd jeg skulle få igjen den boka. Den er borte, sa de da jeg fortalte dem om hvor jeg glemte den. Den får du ikke igjen, sa de, da jeg sa jeg hadde maila hittegods. Den er kasta, sa de, og jeg sa nei. Nei, nei, nei. Og nå er den hos meg. Igjen. Jeg klarte det også.

Jeg pressa inn tre festivaler i juni, en hel og noen dagspass. Jeg var på min første aleinefestival i år, men ikke i livet. Jeg huska nemlig plutselig at jeg jo dro aleine på Quart da jeg var 19 for å se Thomas Dybdahl. Jeg dreiv med sånt da også, med andre ord. Jeg dro uten hotell, fordi jeg var 19 og ikke like bekymra som jeg er i dag. Jeg møtte noen venninner og sov på hotellrommet deres, men planen min var egentlig bare å gå rundt til morgentoget gikk hjem igjen dagen etter. Jeg er ganske glad jeg slapp å teste ut hvordan det føltes.

Uansett, jeg dro til Middelfart i Danmark. Der hadde jeg aldri vært før, men jeg skulle se Tina Dickow, Rasmus Seebach og Suspekt. Jeg tok nattbussen til København, med begynnende bihulebetennelse. Først kjøpte jeg en Covid-test på apoteket på Jernbanetorget som jeg tok på doen på bussterminalen en halvtime før bussen gikk, klar for å snu snute hjem igjen dersom den var positiv. Det var den ei, så da gikk jeg ombord på bussen og halvsov hele veien til København. Jeg var trøtt da jeg kom fram, og trøtt da jeg tok toget videre til Middelfart, og hotellrommet mitt var ikke klart, men jeg tusla litt rundt i byen der, eller byen, Middelfart er jo ikke akkurat noen storby, men jeg tusla nå rundt til hotellrommet mitt var klart, og da halvsov jeg litt i senga før jeg sto opp og kledde på meg alle klærne jeg hadde med meg, glitra meg og dro avgårde med shuttlebuss for å se konserter i regnet.

Jeg koste meg på Tina Dickow, som turnerer rundt i hele Danmark i sommer – dog ikke på Roskilde, så da må man til Middelfart, da. Jeg elsker Tina Dickow, jeg fikk den første skiva jeg hørte av henne i posten fra Danmark, riktignok en brent versjon, men jeg har siden kjøpt alt av henne og hørt på henne jevnlig i alle år. Til en frokost her i heimen satt vi og hørte på henne og så slo det meg at det jo minna litt om sånn musikk jeg husker mamma hørte på da jeg var ung. «Er det egentlig litt voksenpop?» spurte jeg J, som så på meg over leverposteirundstykket. «Du er snart 40 år, da,» sa han og jeg lo, lenge. Det er sant. Jeg er snart 40 år. Men jeg har hørt på voksenpop siden jeg var 20. Tina Dickow er ti år eldre enn meg, og jeg elsker henne. Hun spilte nye og gamle favoritter, på dansk og engelsk, og jeg koste meg. Jeg hadde ikke lenger begynnende bihulebetennelse, men en ordentlig en, og jeg drakk brus og så på de fulle danskene rundt meg.

Regnet kom og jeg satte meg under et segl for å få litt ly. Jeg kjøpte en irish coffee for å få litt varme i kroppen, men blei bare kaldere og kaldere. Jeg hadde ikke på meg nok klær, jeg glemmer hvor kaldt det blir på festival når det regner, selv om det er sommer. De fulle danskene gikk i t-skjorte fortsatt, mens jeg satt og frøys i ullgenseren min. Jeg kapitulerte egentlig før Rasmus gikk på scena, men jeg ville så gjerne høre «Lidt i fem», så jeg kjøpte en colabrus og sto i utkanten i gjørma og så på det glade, varme publikummet. Jeg så en full dame som falt bakover mens hun spiste mat, som bare blei heisa opp igjen av de hun sto med. Hun spiste svaiende videre. Noen ungdommer var fulle og ufine rundt meg, og jeg gikk litt vekk fra dem, men jeg kjente at jeg hadde fått nok, så på låt fem, så bestemte jeg meg for å dra hjem og legge meg under dyna på hotellet.

Da jeg hadde gått 500 meter, klarne det opp og det blei blå himmel. Så hørte jeg «Lidt i fem» bak meg og da blei jeg så sur over at jeg ikke var der, og jeg hadde blitt så varm av å gå fort vekk fra festivalen, at jeg snudde og gikk like fort og sinna tilbake igjen. Da gikk jeg litt langt fram i folkemengden og noen kom dansende mot meg, jeg var redd de skulle være fulle og ufine igjen, men jenta som dansa stoppa ved meg, svaia litt, så tok hun pekefingeren sin og førte den forsiktig langs side cut-en min der jeg hadde glitra meg. «Jeg er vild med det der,» sa hun og smilte til meg, før hun dansa videre med fyren sin. En dame foran meg spurte hvor vennene mine var, og jeg sa jeg var alene. «Nei, du er ei, du er med oss», sa hun og dro meg inn mellom seg og han hun sto med. Han var kunstner og hun syntes vi skulle bli kjærester. Jeg sa jeg hadde en kunstner hjemme, men hun sa det ikke hadde noe å si. «Alt er kærlighed», sa hun og så prøvde hun å få kunstneren til å spandere en øl på meg, men jeg takka pent nei. Så spilte Rasmus «Natteravn» og jeg jubla, dansa og da den var ferdig og konfettien hadde landa i gjørma, så ønska jeg kunstneren hell og lykke og så gikk jeg for å stå i den lange dokøen. Så kjøpte jeg en øl og satte meg på noen bord helt bakerst på området, som nå var tomme, fordi noen hadde rømt hjem i regnet og de som var igjen, var fulle og glade helt foran ved scena. Suspekt begynte og jeg var fornøyd med å ha sitteplass, og Rock under broen skal ha kudos for å kjøre storskjerm og ekstra høyttalere for oss gamle folk helt bakerst som er slitne i ryggen og vil sitte litt.

Jeg satt og koste meg, og en dame vaska bordene, rydda ølglass og smilte til meg. Så blei hun fanga av en dansende 20-åring med et ferskt plaster på haka, som ville danse med henne. «Jeg er på arbeid,» sa dama med vaskekluten, men det var ingen nåde, hun måtte danse, spesielt på take off-en, og så blei hun med og etter take off-en, så kom hun leende mot meg og rista på hodet. Det var et godt øyeblikk da hun himla med øynene, leende mot meg, som smilte og lo tilbake, skålte med ølen min.

Jeg er glad jeg dro tilbake, for festivalen blei jo bedre etter at jeg først hadde vært sur og gått. Noen ganger kan det bli bra igjen.

Junis andre festival var Piknik i parken, som alltid er fint, det var regn og sol, Ane Brun og Highasakite, litt angst i gresset, og mye mestring i mengden. Den siste dagen var det Arif og Stormzy og det regna så mye at jeg måtte vri opp håret da vi ankom Postkontoret for en night cap, men bihulebetennelsen slapp taket på akkurat denne regndagen, og har ikke kommet tilbake igjen. Måtte den holde seg unna resten av sommeren.

Så testa jeg ut OverOslo med Emilie Nicolas, Jungle og Dagny. Jeg var engstelig og måtte gjemme meg litt øverst i bakken på Emilie Nicolas, men hun var fabelaktig. Så trossa jeg angsten og stilte meg helt foran på Jungle og tenkte at det fikk gå som det gikk, og det gikk jo kjempebra. De begynte med «Busy earnin'» og det øyeblikket da røyken fylte scenen og du hørte starten av den låta før de kom på scenen, så blei jeg altså så lykkelig og full av pepp at man ikke skulle tro jeg hadde kjent på angst en eneste gang i livet. Jeg dansa og koste meg og angra litt på at jeg ikke skal se dem på Roskilde, men de spiller jo midt på natta, så like greit at jeg er hjemme. Men for en fest det blir klokka ett på Orange åpningsdagen, heia dere som er der.

Nå er det festivalpause fram til jeg drar aleine til Roskildes to siste dager neste uke. Måtte kroppen være frisk, måtte angsten holde pause, måtte sommeren holde meg varm, men jeg skal pakke ullstrømpebukse og ullgenser og alle klærne jeg ville gått med en oktoberdag, selv om jeg skal tusle rundt på et jorde i juli. Som jeg gruer meg – og gleder meg.

Ellers har jeg lite nytt å melde. Jeg har bada, lest bøker, jobba en del, skrevet lite, men tenkt mye. Jeg har vært med J på hytta et snaut døgn, løst kryssord, sett på fugler, fått yatzy på ett kast og gjort yoga ute i gresset om morran. Det er også et liv. Man må passe på å ha litt ferie når man kan, om det så bare er et døgn her og der fordi man er løsarbeider og sommervikar. Spis moreller, husk å smøre deg med solkrem og hopp fra stupebrettet selv om du er redd. Det går fint. Det gikk bra med meg!

Så jeg solgte to tenthouse og kjøpte to netter på hotell. Jeg la ut Roskilde-billetten min for salg, og kjente at jeg angra litt. Det var hundrevis av billetter ute til resale, og jeg tenkte at med mindre det blir utsolgt (det blir det nok), så fikk jeg uansett ikke solgt den. Så tenkte jeg at jeg kunne jo dra den siste dagen, stikke innom, se på folka, spise spaghetti 50, drikke limonaden på Meyers, ha glitter i håret og festivalbånd på armen. Og så løfta jeg hodet og trakk pusten og sa: Jeg skal på Roskilde. Jeg drar aleine. Så booka jeg meg inn på hotell ved hovedbanegården i Køben fra fredag til søndag, og har tenkt meg på Roski.

Jeg skal se Pil fredag klokka to, jeg skal se Aurora klokka fire, jeg skal se Foo Fighters for tredje gang på Roskilde, og så skal jeg ta toget tilbake til Køben og legge meg i en seng. Være trygg og aleine. Og så skal jeg stå opp og dra inn igjen lørdagen, den siste dagen. Se på de slitne folka som har vært der en uke, se på gjengene som er en gjeng, alle som ikke er aleine, men jeg skal glede meg til Medina og forhåpentligvis tørre å henge ut helt til hun går på klokka ett på natta og etterpå skal toget ta meg hele veien fra festivalplassen og til Københavns hovedbanegård. Og solen den skal stå opp over Danmark, og jeg skal se på den gjennom togvinduene.

Jeg var redd for at det skulle bli trist. Tenk om jeg føler meg enormt ensom? Tenk om jeg bare savner alle som en gang var med meg? Tenk om jeg blir redd?

Tenk om jeg finner alt jeg elsker med Roskilde, og får det med meg i år også, selv om jeg er der aleine? Aleine blant 100 000 andre folk.

En del av meg er litt flau over at jeg drar allikevel, en del av meg føler på en skam, en slags følelse av at jeg henger etter alle andre, at jeg er for gammel, men ikke har skjønt det ennå. En venn ringer meg og spør hvordan det går, vi prater om livet, hverdagen, jobbreiser og TV-serier, og så sier jeg at jeg skal aleine på festival og tuller med at jeg er for gammal. Men Dave Grohl er eldre, sier jeg som trøst til meg selv.

Du er ikke for gammel, sier han. Du er for ung! Hva mener du? spør jeg. Det er noen harde år nå, svarer han. Venna dine har fått barn, de velger andre ting, men om noen år, så er de tilbake. Kidsa blir større og foreldra kan dra på festival igjen. Og hvem har holdt fortet, da? Hæ? Hvem har holdt koken? Det er du, det. Da blir de med deg igjen. Så du må bare holde ut. De kommer tilbake. Alle kommer tilbake. Snart begynner alt på nytt.

Jeg skal ha glitter i håret og stjerner i øya. Jeg skal sikkert grine på konsert, litt av musikken, litt av känslan av at ting forsvinner, men jeg holder fortet. Jeg skal kjenne bassen i hjertet og trommene i ribbeina, jeg skal få strobelyset i øya, og som Robyn synger, så skal jeg danse aleine, og som Medina synger, så skal jeg danse for meg selv.

Det blir et eventyr.