Noen vanlige dager i en uvanlig januar

Jeg står opp seks eller jeg står opp sju eller jeg sover for lenge. Jeg går på den frosne bakken med Converse-sko, fordi sola dukker opp på dagen og alt løsner, blir mjukere, men asfalten er hard og tørr. Jeg står i kø for å kjøpe kaffe og når det blir min tur gir jeg dem koppen min. Noen ganger er det sånn her:

Han heller kaffe i koppen min og jeg spør hvilken det var. Vi er tom for den ene, så vi har bare denne, han peker på den jeg ikke liker. Jeg vil ikke være vanskelig, så jeg spør om jeg kan få melk i den. Han heller melk i og gir meg en halvfull kopp tilbake. Det var kanskje litt lite i den, sier han unnskyldende, men jeg så at han helte i resten av kanna, så nå er de tomme for begge. Det tar sikkert bare noen minutter å vente på ny kaffe, men jeg vil ikke være vanskelig, så jeg ler og prøver å unnskylde meg i samme øyeblikk, tar den halvfulle koppen og setter på lokket, sier, lavt, mens køen allerede har beveget seg og det ikke lenger er min tur: jeg er jo her hver dag, så jeg får sikkert litt mer en annen dag (eller har fått for mye tidligere dager, tenker jeg). Han har glemt meg allerede. En annen dag spør jeg om jeg også kan bestille en appelsinjus med isbiter. Skal det være is i den? spør han og jeg nikker, later som at jeg ikke sa jeg skulle ha isbiter først. Det er travelt å være barista om morgenen, man kan ikke rekke å høre alt folk sier. Jeg husker selv hvor mange ganger jeg har spurt folk som alt har sagt at de ikke trenger pose om de trenger en pose. Det er mørkt når jeg går til jobb, men det begynner sakte å lysne.

Himmelen er rosa om kvelden og først syntes jeg det var vakkert, men nå skremmer det meg. Hvor kommer det lyset fra, hvorfor er det så fargesterkt, er det forurensning som gjør det? Var himmelen så rosa da jeg var barn? Jeg husker ikke.

En dame stopper meg i et lyskryss og viser meg sin nye koffert, den er knallrød. Se så fin! sier hun og jeg har tatt av meg headsettet fordi jeg trodde hun skulle spørre meg om noe, men hun ville bare vise meg sin nye koffert. Den er akkurat sånn som jeg ønska meg! sier hun, litt for høyt og jeg nikker, sier at den var fin, men jeg merker at jeg ikke klarer å engasjere meg, blir redd av at hun henvender seg til meg, lurer på hva hun vil. Men hun ville bare vise fram kofferten sin til noen. Og den var fin. Kosta bare 650 kroner også, sa hun.

Jeg har booka en leilighet i København fra 7. mars til 4. april. Jeg har togbilletter og hotell den første natta. Jeg har ikke begynt å skrive på noe nytt og er redd jeg bare skal sulle bort tida mi, skrivetida, men å gå rundt i København med dagbok og en roman under armen er jo ikke det verste heller. Kanskje er det akkurat det jeg trenger for å begynne på noe.

Jeg drar på dansetrening og har vondt i magen, overser det, blir møtt av hun som krysser oss inn i døra og hun lærte seg navnet mitt allerede andre gangen jeg tok kurset. Dette er mitt femte semester, men jeg er fortsatt på nybegynner. Hun i døra sier velkommen tilbake, Linn, og krysser meg av, smiler til meg før jeg går og skifter sko i garderoben. Jeg liker meg der. Mens vi venter på å komme inn i dansesalen ser jeg på skulpturen oppå brusmaskinen, jeg lurer på om den er hard eller mjuk, det er en stor sko med graffiti på, alle dansestilene står skrevet med forskjellig skrift, og så, plutselig,  stiller jeg meg på tå og legger forsiktig fingeren min på den, et halvt sekund, før jeg trekker den til meg. Den var hard. Han som driver dansestedet smiler og møter blikket mitt etterpå. «Den er fin, ikke sant?» Jeg blir flau og ser ned, trodde ikke at noen så meg, men så nikker jeg. «Det er en lokal kunstner som har dekorert den.» Så kommer danselæreren og henter oss inn i salen. Jeg har fast plass i dansesalen og stiller meg der igjen, selv om kurset alltid er ganske fullt de første gangene og det er litt trangt der, det faller fra folk etterhvert. De fleste er yngre enn meg. Danselæreren også. Jeg varmer opp, hodet side til side, opp og ned, rundt, så skuldre, så overkropp, så hofter, isolasjoner til beaten, hun hører på musikk fra jeg var tenåring og jeg elsker det. Magevondten sitter i til vi er i gang med koreografien, men så slipper det. Jeg skulle ikke dø denne gangen heller, det var bare angst. Eller mageknip, det er ikke alltid lett å kjenne forskjell. (Aldri.)

Når jeg drar fra dansetreninga har jeg alltid på høy musikk i headsettet, hører på ny og gammel hip-hop, har dansen i stegene ned den lange bakken, har på hetta, bor i musikken, øver på trinnene på bussholdeplassen før jeg tar bussen helt hjem til døra. Jeg elsker det. Alle burde danse.

Jeg går tur i nabolaget på skrivedagen min, ser høner i en bakgård rett oppi her, blir stående lenge og se på dem, de har forskjellige farger alle sammen, de graver i noen plantekasser med de sprikende føttene sine, sparker jord hit og dit, leiter etter mat som sikkert ligger der et sted. Hodene deres fram og tilbake, som en slags dans det også.

Plantene mine visner, men jeg håper de kvikner til når våren kommer. Jeg lurer på om det kommer snø eller om dette blir den første vinteren uten. Den første av mange, kanskje. Jeg får tilsendt en video av en rød panda som leiker i snøen av Krummis, og når jeg ser på den mens jeg drikker kaffe, så kan jeg huske følelsen av å base i snøen selv, som barn, i bobledress og med votter, sherrox, å bevege seg i snøen, skyve dem framfor meg, bygge noe, krype inn i det, under det, trampe det hardt sammen, lage engler. Brøytekanten i skolegården og alle hulene vi gravde, akebakken som ble til is og så stengt. Det tok så lang tid før det ble vår, men tida gikk så fort, og nå er vi her, i 2020, uten snø, med med en faretruende rosa himmel over oss.

Jeg står opp hver dag og prøver å gjøre noe. Selv små ting er å gjøre noe. Dette er livet mitt.

2020

Et nytt år! På nyttårsaften var jeg på en brunsj, drakk en halv mimosa og en alkoholfri øl, måtte lene meg mot en lyktestolpe på veien dit fordi det gjorde vondt i kroppen etter operasjonen noen dager i forveien, men det var ikke skummelt fordi jeg visste hva det var. Det var bare kroppen min som jobba med å fikse seg selv igjen. Det er betryggende at den gjør det, at den fungerer. Vi feira det nye året hjemme i sofaen under dyna med Fjordland juletallerken og filmen Peter’s friends og så leste jeg bok til nyttårsrakettene smalt utenfor, kyssa J og så så vi på fyrverkeriet gjennom vinduene fordi jeg ikke orka å gå ut, men jeg orka å stå i stua først og så tasse inn på kjøkkenet fordi vi så bedre fyrverkeri derfra. Et nytt år. Måtte det bli godt.

Jeg har gått lengre og lengre turer ettersom kroppen har blitt sterkere, jeg har vært på jobb både i forlaget og i bokhandelen, jeg har vært på TP Allstars-konsert, men måttet gå fordi jeg ikke turte å være der mer fordi jeg følte meg dårlig igjen. Det er trist å innrømme at det var fordi jeg hadde angst – igjen- for jeg prøver å fortelle meg selv at det den sier til meg ikke er sant. Jeg håper jeg skal klare å tro på det i 2020. Men jeg fikk med meg de første låtene og da jeg kom hjem til tryggheten, så så jeg på Bridget Jones i sofaen og det var ikke så verst. Bridget er godt selskap, uansett år. Jeg angrer så klart på at jeg dro derfra, men jeg klarte ikke å bli heller, så jeg må ikke være sint på meg selv for det. Det er lett å være etterpåklok når jeg ikke døde allikevel, tross alt.

Jeg har begynt å lengte etter tredemølla og håper jeg skal få til en økt der snart, det verste som skjer er at jeg ikke orker å løpe så lenge – det beste som skjer er at det blir så deilig som jeg ønsker. At kroppen min funker igjen. Dansetreninga begynner igjen i slutten av måneden også. Jeg har trua.

Så mens jeg blir bedre for hver dag som går og sårene på magen min gror igjen og jeg jobber med å ikke høre på angsten min uansett hvor høyt den roper, så skal jeg også begynne å skrive igjen, men denne første skrivedagen har jeg foreløpig brukt på rydding, redsel for å skrive dårlig, to timer vanlig jobbing som jeg får avspasere en annen dag og nå – snart – skal jeg skrive noe dårlig, så får det også gå som det går.

I natt drømte jeg en dårlig TV-serie som så klart føltes genial da jeg våkna, men jeg innså raskt at det ikke hang på greip i det hele tatt. Det er gøy å skrive ned de «geniale» tankene hjernen min lager i løpet av natta, en gang drømte jeg en tidsreisetrilogi for unge lesere og var sikker på at jeg hadde sikra det neste bokprosjektet mitt, men det kunne oppsummeres i en setning: dra tilbake til juleballet i åttende. Javel, sa våkne Linn til den sovende, geniale Linn, that’s it? Ja, der er nøkkelen til det nye Twilight. Det blei ikke noe av det, for å si det sånn. Jeg skal ikke skrive den. Alt jeg husker av den geniale TV-serien jeg drømte i natt her jeg sitter nå var at vi akte i en bakke som var full av is, og jeg tror det var i Tøyenparken. Jeg lover å skrive om noe annet enn det. Men jeg bare vet ikke helt hva enda. Det kommer. Ikke vær utålmodig, sier jeg til meg selv, men det er noen ganger vanskelig.

Ønsker for det nye året: meget mere af det hele, men mindre angst og sjukdom.

 

2019: 12

Desember og julekalender om morgenen. Det går fortsatt ikke så bra med meg, men jeg teller ned til operasjonen og gjør siste innsats på jobb før ferien. Jeg har bestemt meg for å gå ned til 50% stilling fra neste år – for å få mer tid og en kollega. Jeg gleder meg, spesielt til å få en kollega, selv om jeg gruer meg til å tjene mindre penger. Men jeg har to jobber, om ikke tre, selv om bare en av dem er fast og jeg skal nok overleve. Det å være så sjuk som jeg har vært i 2019 har gjort at jeg ikke har orka å bruke penger, så derfor har jeg bygd meg opp en bra buffer også hvis alt går skeis og jeg må tenke nytt. Den tid, den sorg. Det viktigste er at jeg får være her litt til. Det håper jeg.

Vi starter måneden med quizzen på Litteraturhuset og jeg vurderer, som vanlig, å ikke dra fordi jeg er engstelig og småkvalm, men jeg drar og vi quizzer og ler og drikker øl og plutselig skjer det – jeg har quizza der i diverse konstellasjoner i 10 år og aldri vunnet, men denne tirsdagen i desember så skjer det: Nederlaget vinner. Jeg begynner å grine og ler resten av kvelden. Det var kjempegøy.

Det som ikke var så gøy var at jeg var for sjuk til å starte jula med Nilsen, som vi har gjort sammen i mange, mange år nå. Vi ser Love, actually og andre julefilmer og jule-episoder, vi drikker øl og noen ganger har vi pakker. Men i år prøver vi flere ganger og jeg får det ikke til. Det ender med at jeg ser Love, actually aleine natt til julaften etter lille julaften-pilsen og det blir faktisk ganske fint, men det beste er jo å se det med ham.

Uansett, jeg skriver noen julekort og rekker ikke noen andre, jeg handler noen julegaver og glemmer noen andre, jeg klemmer noen venner og får ikke klemt noen andre, tida går og julesalget rusher oss gjennom måneden, det sludder og snør og regner og fryser til igjen og hele tida er jeg frisk og så ikke frisk, frisk og så ikke frisk. Jeg skal opereres i romjula og jeg sier at jeg er redd for å dø, eller for at de finner noe de ikke skal, eller for at de ikke finner noe som helst og vi må tenke helt nytt igjen.

Men det blir jul i år også. Før det reiser jeg til København aleine for å se Thomas Dybdahl på Vega, i år som i fjor, og på veien blir jeg dårlig og jeg gråter på et togtoalett og vurderer å snu i Göteborg, men jeg drar allikevel. Det er bare kroppen min, det er sånn den har blitt, diffuse smerter og vondter og ubehag som gjør det vanskelig å være meg, men det er også alt jeg kan være. Så jeg kommer fram og jeg sjekker inn på hotellet og jeg hviler en time i hotellsenga før jeg går ut og finner noe mat, så finner Krummis meg, så finner vi Vega og Thomas og selv om jeg må ut av lokalet innimellom for å sitte litt og ikke drikke øl, så får vi med oss mesteparten, om så bare gjennom veggen ved siden av oss. Han spiller Adelaide rett etter at jeg har reist meg og sagt: Nei, skulle man prøvd å leve litt, da? Og Krummis lo og reiste seg hun også, og så rakk vi Adelaide akkurat idet vi kom inn igjen. Flaks! Dagen etter gikk jeg en tur i regnet i København og bestilte sushi på den beste sushisjappa (Sticks’n’sushi <3) og spiste den i senga, jeg kjøpte en bok av Dan Turell av antikvaren min i Vendersgade, jeg så Let it snow på Netflix (helt aight) og Die Hard 1 på TV2 Danmark i senga (en av mine favorittjulefilmer!) og dagen etter kjørte jeg tog hjem og det ble jul i år også.

Jeg var riktignok forkjøla i tillegg til engstelig, redd for å dø, full av endometriose og alskens drit og måtte avlyse både middager og nesten hele julaften, men jeg fikk drukket lille julaften-pils på Times, det hjelper at den ligger i underetasjen vår og at det er nesten det samme som å være hjemme. På julaften gråt jeg og orka ikke egentlig feire jul, men søsteren min henta meg på grava og vi kjørte ut til pappa som ga meg ullpledd og kleenex og jeg klarte å spise ribbe ved langbordet selv om jeg måtte legge meg på sofaen etterpå og sovna litt mens de åpna gavene og så kjørte han meg hjem før gaveberget til kidsa var halvveis, men jeg hadde i hvert fall feira litt jul, om enn med Paracet og nesespray innabords. Jeg var redd, kjemperedd, for at jeg ikke skulle bli frisk nok til operasjonen min den 27. og gråt og gråt av redsel og ynkelighet.

Men det gikk bra.

Jeg er her. Jeg er nyoperert og feberfri, jeg har hatt narkose uten å dø av det, jeg har blitt tatt vare på og forstått av sykehusmedarbeidere, jeg har blitt trøsta når jeg var redd og gråt på operasjonsbordet før de la meg i narkose, jeg har fått en epikrise som forteller meg at det ikke bare er i hodet mitt, men at de fant noe og at de har fjerna det, jeg har sett en lege i øynene som sa: jeg kan nesten love deg at det vil bli bedre nå, og jeg har fått trua tilbake på at denne kroppen skal komme sterkere tilbake, at jeg skal leve og ha det bra og ikke plage dere med vondter og triste blogginnlegg uten håp.

Og selv om dette året har vært mitt verste fysisk – med mye smerter og ubehag og feighet og angst, så har det vært et eventyr også. Det er jo det, dette livet. Fullt av både det ene og det andre. Det er jo derfor jeg vil være her for alltid, med dere. Bare gjøre det, bare gjøre det bedre. <3

2019: 11

Jeg blir syk første november. Det varer hele måneden. Men nå er det noe konkret, jeg får influensa og er ikke redd jeg skal dø – men jeg får ikke utretta så mye i novembermåned. Jeg ligger på sofaen og prøver å puste, jeg ligger i senga og prøver å holde varmen, jeg holder meg hjemme og husker på å drikke nok Farris og forsøker å spise noe en gang i blant. Vi er sjuke begge to og jeg må avlyse to oppdrag mens jeg er sjuk og det er dumt og trist, men jeg får ikke til alt. Det verste med at jeg blir ordentlig sjuk, er at jeg også må avlyse operasjonen de skulle gjennomføre i november. Nå må jeg vente enda lenger på å kanskje finne ut av hva som feiler meg.

J og jeg ser episode på episode av Hva feiler det deg? mens vi selv er sjuke og jeg kan som oftest svaret før deltakerne. Vi tjuvstarter jula med julefilmen Klaus på Netflix og jeg griner i et kvarter. Den er helt fantastisk!

Jeg prøver å gå på en fest i slutten av måneden, men må gå igjen etter å ha kjøpt en øl og bare holdt den i hånda i et kvarter. Jeg gråter på bussen på vei hjem, for jeg vil bare leve og jeg føler meg ensom og udugelig som ikke får det til. J blir frisk igjen fort og får til både julebord og lønningspils, mens jeg bare ligger under dyna og har vondt og er utslitt – helt utslitt av alt. Det er slitsomt å være meg.

Men den siste torsdagen i november jobber jeg på Norli igjen for første gang på lenge, og det er så utrolig koselig – og gøy – og etterpå skal jeg på konsert med J og det snør og er kaldt og jeg får det først ikke til, men så drar jeg hjem og varmer meg og spiser maten jeg kjøpte på McDonalds og ikke klarte å spise der og jeg ser på Rejseholdet på DR og tygger pommes frites og så løper jeg til bussen igjen og rekker å komme meg til Parkteatret akkurat idet Bear’s den går på og de spiller en helt fantastisk konsert for et helt knyst stille publikum og J og jeg går glade sammen hjem og tar en siste øl på Times mens vi prater skit og igjen, i glimt som det, så føler jeg meg som meg selv, jeg føler meg levende, og glad, og som om det kommer til å gå bra med meg.

Boka mi blir nominert til Bokhandlerprisen og den får en femmer i Dagbladet og jeg har ikke influensa lenger, selv om jeg fortsatt blir utslitt av å gå opp trappa til jobb. Vi vinner musikkquizzen på Times den siste dagen i måneden og desember begynner med et smil og et glass cava jeg nipper til. Operasjonen blir utsatt til romjula og jeg må bare tro at de skal finne ut av det og hjelpe meg, at det skal bli bedre. At det skal bli bra.

2019: 10

Legen min tar masse tester av meg når jeg forteller henne at jeg har gått ned i vekt. Jeg ser det på bildene som er tatt av meg, jeg ser det på klærne mine, jeg ser det på armene mine i speilet og jeg kjenner det på hulheten i kroppen min, som om jeg ikke lenger fyller ut skallet jeg bor i. Jeg klarer ikke alltid å spise og jeg føler meg dårlig, og jeg drikker aldri øl lenger, for jeg klarer jo ikke å leve. Jeg er bare trist og sjuk.

Jeg ser Barn på kino aleine og elsker den. Jeg går på dansetrening hver onsdag og tenker at så lenge jeg klarer det, så er jeg kanskje ikke døende – i hvert fall ikke med det første. Jeg trasser meg ut i regn og kulde, hører på Lana del Rey på hjemturen og drømmer om Los Angeles og varmen og et bedre liv.

Jeg reiser til Bergen og Litteraturhuset og klarer å drikke øl etterpå og når jeg går til nattoget i regnet så føler jeg meg som meg sjæl igjen og det føles trygt og helt fantastisk. Jeg får det kanskje ikke til hver dag eller så ofte som jeg skulle ønske, men jeg fikk det til en gang og det er også noe.

2019: 9

September og nok en måned der jeg måtte gå hjem, fra fest, fra jobb, fra avtaler, fordi jeg trodde jeg var sjuk – fordi jeg følte meg sjuk. Jeg var også booka inn på litteraturarrangementer hver helg gjennom måneden og dro til Fredrikstad på et bokbad for tre personer, som faktisk var skikkelig hyggelig, jeg leste og snakka i en badstu som var skikkelig hyggelig og skikkelig varmt, og jeg dro til Stavanger og snakka med skikkelig bra folk på scenen og så lå jeg i hotellsenga i stedet for å være på Bøker og børst og leve livet. Men livet er også smågodt i en hotellseng, jeg må ikke glemme det.

Jeg var hos legen min gang på gang og vi fant ikke ut av noe, men hun sendte noen henvisninger og hva mer kan man egentlig kreve? Jeg spiste ramen med Camilla og snakka om at livet var vanskelig og at jeg noen ganger ikke klarer å svelge. Men jeg klarte å spise ramen den dagen. Det er da noe.

Så skulle jeg til Hellas fordi jeg brukte sommeren på å være sjuk og drikke Cosylan, og jeg skulle lese bøker og kanskje skrive på noe nytt og jeg skulle ikke dø selv om jeg var redd for det, men da jeg våkna den dagen jeg skulle dra, så sto det på NRK at Thomas Cook Airlines var konkurs. Det er jo litt rart, sa jeg høyt og gnei meg i øya. Hva da? spurte J søvnig fra ved siden av meg. Flyselskapet mitt er konkurs, sa jeg og viste ham overskrifta. Men jeg hadde jo nettopp fått melding med beskjed om å sjekke inn, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og tok med meg kofferten min til Gardermoen der jeg blei møtt av to skjermer hvor det sto: Kansellert, og så dro jeg til Malmö og København med tog i stedet. Det var kaldt og etterhvert ganske trist, men jeg spiste på gresk restaurant en dag og gråt bare litt i hotellsenga mi mens jeg spiste smågodt. Ok, ganske mye. Jeg hadde sjekka inn på et luksushotell som frista med å være «det nærmeste du kommer Bali», men det er jo bare en betongklump med et basseng i midten og riktignok ganske fine planter opp langs veggene, men når de som jobber der er kjipe og det er for kaldt til å sitte ved bassenget uten skjerf, så ble det ikke helt den Syden-følelsen jeg trodde jeg skulle få. Så jeg satt under dyna og så på film i stedet og noen ganger gikk jeg ned i resepsjonen og bestilte mat, som jeg spiste i senga. Utenfor regna det og var grått september-vær, akkurat som det skal være.  Men før jeg dro til København og «luksushotellet» som er det dyreste og dårligste hotellet jeg har vært på i mitt liv, så var jeg i Malmö hos Krummis og der var det faktisk litt Syden. Vi bada til og med i sjøen, og selv om det var 13 grader, så var det badstu rett etterpå og tilsammen blir det ganske bra faktisk. Vi spiste kake og pizza og det var til og med sol. Jeg tok danskebåten (<3) hjem og vant musikkquizzen aleine for andre gang. Jeg ga bort flaska med musserende til det laget med morsomst navn og spiste smågodt i senga på lugaren til jeg sovna.

Og da jeg kom hjem hadde jeg fått en innkalling til operasjon i november – de skulle kikke inni magen min og se om de finner ut av det.

 

2019: 8

August og Øya! Jeg sto på programmet i år og det gikk som det gikk. Øya var en blanding av helt ekstremt bra og helt ekstremt dårlig, for min del. Den starta med at jeg begynte å grine av glede da Robyns «Missing U» kom til takeoff-en akkurat idet jeg runda hjørnet på vei inn den første dagen og jeg blei fylt av gåsehud og forventninger da jeg så Sirkus-scena, som i tillegg til å være favorittscena mi var enda større i år enn de tidligere åra. Så hoppa vi og skreik til Silvana Imam som åpna kalaset og så blei jeg dårlig og dro hjem og grein på veien, men jeg tok meg sammen og kom tilbake igjen til Fay Wildhagen der jeg fikk øl i gjenbruksglasset mitt av venna mine og jeg husker at jeg avslutta kvelden med å spise dumplings med J utafor mens Blood Orange spilte på Sirkus og at jeg var så glad jeg hadde skjerpa meg og dratt tilbake, at jeg var der, at jeg levde.

To av dagene var jeg bare sjuk og jeg gikk glipp av både Sigrid og Erykah Badu, jeg var innom legen og legevakta flere ganger og de sa jo at jeg ikke var døende, men kroppen min lagde et nytt symptom hver gang jeg hadde vært hos dem og jeg klarte ikke å tro på at det ikke var noe galt med meg, for jeg var jo dårlig – om det så bare kommer fra hjernen min og betyr at jeg er koko, så er jo det også en sykdom. Men midt oppi legevaktturer og grining, så sto jeg også i barkø rett før Robyn gikk på og jeg hadde god tid helt til hun foran meg skulle ha kvittering for fem øl og han i baren ikke klarte å skrive den ut. Klokka var ti på halv, sju på halv, fem på halv, to på halv og jeg sa: hva kjøpte du? til den dama som var ganske ufin mot den stakkars bartenderen som hadde trykka på noe feil og ikke fikk til å kjøre ut en kopi av kvitteringa. Fem öl, sa dama på svensk og jeg sa: gi meg fem øl og gi henne kvitteringa. Er det sant? sa bartenderen, og jeg sa: ja, men kjappa på er du grei, Robyn begynner nå. Og så skulle han til å begynne å tappe fem øl, men så kom det noen fra den andre kassa foran oss og klokka blei ett på halv, halv, to over halv og jeg trippa mens jeg venta på at han skulle få tappa de fem ølene og gitt den svenske, litt sinte, dama ved siden av meg kvitteringa og så hadde jeg fem øl i hånda og J kom mot meg i køen for å hente meg (han lurte på hva som tok så lang tid) og jeg ropte: bare gå, bare gå, bare gå, og han snudde på hælen og vi småløp mot scena og jeg løfta brettet med øl over hodet og bana meg fram i mengden og så møtte vi de andre – som også hadde et brett med øl – og fra Amfi hørte jeg Robyn begynne, heldigvis et par minutter for seint og vi småløp med øl over hodet og det skvulpa litt hit og dit og da vi fant plassen vår delte vi ut øl og alle sto med to øl i henda og Robyn spilte foran oss og på et punkt husker jeg at hun tok en baklengs rulle på scena, MENS HUN SANG, og jeg snudde meg mot gjengen min og sa: HERRIGUD, FY FAEN, og de lo og sa: ja. Jeg var der. Vi var der. Robyn var der. Og det var amaze.

Dagen etter regna det og jeg fikk angst på scenen og måtte gå av som den tulletjejen jeg er og jeg var svimmel og trodde jeg skulle dø, men jeg døde ikke, og etterpå spiste jeg indisk mat oppe under et telt og jeg blei klissvåt før Karpe gikk på, men jeg blei til de hadde spilt Her, og da dro jeg hjem og la meg, og det gjorde vondt i ryggen min og magen min og hjertet mitt og bak navelen min og i stoltheten min og i halsen min og i brystet mitt og legen min sa det ikke var noe galt med meg, igjen og igjen sa hun det og jeg sa: men hva er det da? Og det kunne ingen vite.

Jeg hadde slippfest for boka mi og angst hele kvelden og på et punkt måtte jeg ta ei runde, jeg måtte bare gå, forlate alle som drakk øl og dansa og var glade og jeg prøvde å puste med magen, men det gikk ikke, og hele tida var det en klump i halsen min som jeg ikke klarte å svelge bort og så småløp jeg ut fra Bruket og rundt hjørnet og så hørte jeg en stemme bak meg som sa: jeg bare blir med litt, jeg går her bak, si fra hvis du trenger noe, og det var E som hadde sett det, sett meg, og som gikk bak meg. Vi gikk sakte rundt kvartalet og jeg pusta med magen og hun sa: jeg vet at du kanskje føler at du ikke klarer det nå som du måtte gå, men jeg synes tvert imot at dette også er å klare det, å ta en pause når man trenger det, du skal ikke være sint på deg selv for dette. Og vi klemte og jeg spiste en banan og jeg fikk en flaske vin som jeg skjenka i glass og ga bort til alle venna mine og jeg dansa litt og så samla jeg sammen blomsterbukettene og lista meg hjem før tolv enda Dansestøl fortsatt spilte, men jeg klarte ikke å være der, jeg klarte ikke å danse og jeg var sliten og redd og lei meg og noen ganger blir det sånn, det kan man ikke noe for. Alt lå til rette for en fantastisk kveld, og så klarte ikke kroppen min å være med på det.

Det var skikkelig dritt.

Det at jorda vår går under er også skikkelig dritt, men derfor var jeg med på Klimabrølet i slutten av august og det var rørende og fint og selv om jeg trodde at jeg var alvorlig sjuk fordi jeg ikke orka noe lenger og har vondt overalt, så klarte jeg å brøle sammen med alle de andre. Jeg brølte alt jeg kunne, for jorda og for meg sjæl og for oss. Og så blei det september.

2019: 7

Det blir juli og sommeren er her. Jeg husker julimåned som varm, men jeg var ikke så mye ute. Jeg ser at jeg drakk øl med noen venninner på Dattera til Hagen i kalenderboka mi, det var en fin kveld, den ble senere enn jeg forventa. Jeg ser at jeg spiste på Oslo street food (nam!) og at jeg jogga opp en lang, bratt bakke med en kompis. Vi bestilte nytt kjøkken på IKEA og overskapet som nå har stått i stua vår i flere måneder skal endelig henges opp på veggen på kjøkkenet, men først skal det pakkes ned, rives, males og bygges nytt. Det tar lang tid, men det tar også bare et par uker fra vi river det og til det nye kjøkkenet er oppe. Det verste med å ha revet kjøkkenet var å spise middag i senga – jeg elsker egentlig å spise middag i senga, jeg gjør det på hotell hele tida, men det er noe annet å måtte gjøre det, og å måtte gjøre det hjemme hos seg selv. Vær glad hvis du kan spise ved et spisebord.

Jeg snakka med VG om å ha skrevet en bok om en som ikke vil ha barn. De ville helst snakke med meg om at jeg ikke vil ha barn, men jeg veit jo ikke hva jeg vil. Jeg vil ikke ha barn såvidt jeg veit, men plutselig våkner jeg i morra og har ombestemt meg. Plutselig våkner du en dag og så går du inn hit og ser at det har blitt en mammablogg, du kan aldri vite! Ingen er trygge! Men det har ikke skjedd enda. Men jeg skreiv en bok om ei som ikke ville ha barn, og den utkom i juli.

Men før det gikk jeg på trilletur med ei venninne og hennes lille, nye venn i botanisk hage, jeg var på quiz på Månefisken, jeg jobba noen ekstravakter på Norli Universitetsgata og så leste jeg i tre kvarter fra den nye boka mi på Litteraturhuset dagen før den kom. Det var fullt hus og jeg var nervøs og glad og veldig rørt over at så mange ville komme og høre på meg. Etterpå kjøpte flere øl til meg, men jeg klarte såvidt å drikke opp den ene jeg fikk på huset og så gikk jeg hjemover med Miri med klumpen i magen og halsen og brystet og så begynte jeg å hoste og da jeg våkna dagen etter hadde jeg ikke stemme lenger. Den var forsvunnet. Men så sjukt flaks at den først forsvant dagen etter at jeg skulle lese 30 sider høyt for en gjeng fine folk!

Så fikk jeg Cosylan og nytt kjøkken og en ny bok i hånda og alt skulle bli bra nå, nå skulle jeg få det til. Boka skulle bli lest og anmeldt av mange, jeg skulle få det til, jeg skulle våkne til gode anmeldelser og utenlandssalg og jeg skulle ikke ha angst eller være sjuk. Det var det jeg håpa på. Jeg fikk litt rett, men det kommer vi til. Men! Jeg så sånn her ut også, innimellom all hostinga og engstelsen:

(foto: VG / Hallgeir Vågenes)

 

2019: 6

Jeg dro på angstkurs flere ganger i uka. I starten følte jeg meg malplassert, vi lærte oss pusteteknikker for å få bukt med hyperventilering, vi snurra rundt for å lære oss å være svimle og jeg gråt etterpå fordi angsten min verken fikk meg til å hyperventilere eller gjorde meg svimmel. Jeg trenger å lære meg å svelge, jeg trenger å lære meg alle triksene i boka for når angsten min, som er en kameleon, slutter å oppføre seg på den ene måten og går over til å oppføre seg på en ny og uvant måte. Jeg trenger et arsenal av teknikker, det hjelper ikke å lære meg å hyperventilere, for det slutta angsten min med nesten før den begynte. Jeg blir ikke svimmel, jeg blir kald i hele kroppen. Jeg får ikke prikking i fingrene, jeg blir dårlig og tror jeg har spist noe jeg ikke tåler. Men jeg fortsatte å gå på angstkurset og jeg fortsatte å gå på dansing og jeg fortsatte å stå opp hver dag og prøve på nytt, og den første uka i juni skulle jeg på konsert med J på Kampen Bistro og jeg var på dansetrening og så jogga jeg hjem og mens jeg sto i dusjen sa kroppen min, eller angsten, at jeg kom til å dø, men da sa jeg: javel, så dør jeg, men først skal jeg på konsert.<

Så vi dro på konsert og Spencer Krug spilte piano og sang for oss, han svetta og drakk rødvin, det var varmt og klamt i det lille rommet og vi sto helt inntil ham, og alle var helt stille. Etterpå drakk vi enda en øl, etter at han hadde avslutta konserten med låta mi, «All fires», som vi jubla høyt for, og så kom han bort til bordet vårt med en whisky og spurte: were you the guys that woo’ed when I played «All fires»? Ja, sa vi, det var oss. Nice to meet you, sa han, og så drakk han en drink med oss før han skulle kjøre videre til Stavanger samme natt, og J og jeg gikk hjemover sammen langs Kampen og jeg levde fortsatt.

Robyn fylte 40 og jeg skulle feire henne med øl på en helt vanlig onsdag, men først skulle jeg lese høyt fra den kommende boka mi på en utstilling på løkka, og jeg husker at jeg sto bakerst i lokalet og angsta, som vanlig, jeg låste meg inn på do tre-fire ganger og så var det min tur og jeg tenkte at dør jeg, så dør jeg, men jeg døde ikke. Jeg sa noe teit, sikkert om nervøsitet eller angst, og så leste jeg, og så regna det ute og jeg gikk på penicillin fordi kroppen min ikke får til å være en velfungerende kropp og jeg fikk ikke feira Robyn med tusen øl, men jeg hørte på henne mens jeg gikk hjem i regnet.

Noen dager etter var det Piknik i parken og jeg dro aleine, for J kunne ikke være med og jeg hadde lovet psykologene på angstkurset at jeg skulle spise noe ute, så jeg kjøpte en bao med kylling etter å ha sett Matt Corby i regnet (han spilte Brother!) og jeg spiste nesten hele, så drakk jeg et glass vann for hver halvliter øl og så møtte jeg en kompis i en kø mens jeg gikk i min egen verden, i full fart mot vannet mens kroppen min igjen ropte at jeg ikke egentlig følte meg bra, at jeg kom til å besvime, eller dø, eller dumme meg ut på et eller annet vis foran alle som var på festival, og han stoppa meg og sa: halla, og jeg stoppa opp og sa: halla, og så sto jeg der og fikk jo puste, det går automatisk, man puster og prater og hilser på folk man ikke kjenner og en av dem kjente meg igjen – det skjer aldri – hun spurte om jeg var selveste, den Linn som hadde skrevet den boka, Furuset, og jeg sa ja – det er meg, og så gikk vi på konsert og jeg glemte å drikke vann, men jeg drakk øl, og Theobror som fikk billetten til J kom tidsnok til Jungle, som var de vi var der for, og vi dansa, alle dansa, og det var så fint, det var sommer og festival, og alle festivaler lukter litt som Roskilde, uansett hvor i verden de er, det er noe med øl som faller på bakken i sola, eller i regnet, noe med mennesker samla foran en scene, noe med himmelen over oss og asfalten og gresset og grusen under oss og jeg husker at jeg gikk hjem en hel konsert etter at jeg egentlig skulle hjem og at jeg hadde det fint, at jeg følte meg som meg sjæl igjen.

Det var glimt av dette gjennom resten av året, og flere av dem var i juni. Det var godt å kjenne på. Jeg var på jobbpils og det pøsregna da jeg skulle hjem, men jeg var så glad for at jeg sto og venta på trikken etter tolv, for at jeg ikke hadde rømt hjem før det begynte, men blitt der og hatt det gøy. Jeg husker at vi hadde musikkquiz og at jeg forsøkte å få dem til å forstå hvorfor Medina var bra selv om hun også er trash, men de lo av meg og sa at de hørte mest trash. Sånn kan det gå.

Vi var i bryllup der jeg smakte på kamskjell (fikk kudos av angstpsykologene) og dagen etter var vi i en 20-årsdag som skulle vise seg å bli en av de hyggeligste kveldene i hele 2019. Jeg følte meg gammel, men det var kanskje mest fordi alle andre var så unge. Det var rart å ikke høre hjemme verken i gjengen til bursdagsbarnet eller i foreldregenerasjonen, vi var et sted i midten, men det var så fint å se dem danse og å få bli med innimellom, og det var fint å skåle med foreldrene til bursdagsbarnet og snakke om alvorlige ting, og det var så fint å se ham igjen, en av de fineste historiene fra 2013 – bare uker før jeg møtte J – og vi sto utenfor utestedet da de stengte, alle sammen og prata skit og lo, og da vi endelig gikk hjemover gjennom parken, så var vi fulle og glade og altfor seint oppe til at det var søndag, og J holdt rundt meg og det var sommer og varmt midt på natta.

Jeg rømte til Køben uten en plan, bare for å få litt ferie, for å gå rundt i de samme, gamle gatene, bo på det samme hotellet, se på folka som dro på Roskilde, mens jeg dro tilbake. Men før jeg sto på Nørreport og kjørte toget i feil retning, så satt jeg i sola, i 30 grader i Køben mens det regna hjemme, og jeg spiste sushi (poeng til meg) og drakk en øl og redaktøren min sendte meg melding om at det kom til å bli VG-intervju med meg når boka mi kom. Shitmandude, husker jeg at jeg sa høyt, selv om jeg satt aleine med en øl og sushi. Så kom A syklende og han ba meg slenge meg på lastesykkelen, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og så suste vi til Islands brygge, jeg hadde skjørt som flagra i vinden og vinden i håret, jeg holdt meg godt fast og vi suste forbi biler og andre sykler og jeg følte meg trygg og glad og det var så varmt og da vi hoppa uti vannet, var det mitt første bad – av bare et par denne sommeren. Vi drakk en øl på hans nye lokale bar og dagen etter fikk jeg besøk av Krummis fra Malmö, men jeg klarte ikke å svelge igjen, og ikke spise noe, så jeg dro hjem tidlig og så på Fleabag på hotellrommet mens jeg endelig klarte å spise en banan og en yoghurt. Jeg starta allikevel dagen etter med en tidlig joggetur rundt Søerne, som var altfor varm selv om den var tidlig. Sommeren peaka de dagene i København, seint i juni.

Så møtte jeg ham i Assistens kirkegård og vi snakka sammen på ordentlig for første gang på mange år, og det var rart og litt trist, men aller mest var det fint. Han var akkurat den samme, og samtidig ikke. Vi lo, akkurat som vi gjorde den gangen da jeg var ung og han var yngre, og så dro han på fest og jeg rusla hjem til hotellet og så resten av Fleabag mens jeg drakk øl og skreiv i dagboka mi. Jeg husker at jeg hørte lyden av andre mennesker fra bakgården og at jeg åpna vinduene for å høre dem bedre, at jeg slapp inn lyden av sommeren og glade folk, og at jeg var glad jeg hadde kjøpt noen øl på kiosken før jeg løp opp trappene til hotellrommet mitt og satt der i stedet for å sitte ute i verden. Men jeg var glad, så glad.

Hjemme venta J og livet mitt og vi satt i kveldssola og snakka om livet og kjærligheten og de vi var før vi ble hverandres, og vi sov med vinduet åpent og selv om det var helt stille i bakgården så hørtes det også ut som sommeren.

2019: 5

Jeg fylte 33 1. mai og jeg starta dagen med å løpe 5 kilometer før klokka sju. Det var varmt og så blei det kaldt, men det var blå himmel og kirsebærblomster og syrinene kom fram, fra ingenting nesten. Jeg fikk hjelp av ei venninne til å ringe hundre psykologer (ok, bare et titalls på lista) fordi jeg bare fikk avslag i posten og ble mer og mer motløs hver gang det kom et brev hvor det i stedet for å stå: vi skal hjelpe deg, sto: vi kan ikke hjelpe deg, du må prøve videre. Jeg fikk time hos en fysioterapeut som skulle løse opp stressnakken min og hun ba meg skrive angstdagbok. Det var trist å se det nedskrevet, se at det ikke var innimellom, det var hele tiden, hver dag måtte jeg skrive noe på mobilen min, om alt som knyter seg i meg, alt som går skeis, alt som ikke er som jeg skulle ønske. Alle dagene hvor jeg ikke fikk det til, å være et vanlig menneske.

Vi henta et overskap fra 60-tallet på Sagene, vi fikk hjelp av en fyr vi fant på underskog som hadde stor nok bil, og etterpå tok vi en utepils på Corner’n og mens vi satt der kom det en luftballong svevende og livet var godt også, det var ikke bare vondt. Vi hadde et kjøkkenskap på gulvet i stua og ting skulle bli bra.

Jeg leste høyt fra den kommende boka mi på en forlagsfrokost for utenlandske forleggere, og rett før jeg gikk på scenen sto redaktøren min bak meg og sa: Dette kommer til å gå så bra. Så boksa han meg liksom i ryggen, som man gjør med boksere som skal i ringen, og så pusta jeg med magen og hoppa litt opp og ned, jogga på stedet, i svarte jeans og kul blazer over det jeg synes å huske var Justin Bieber-t-skjorta mi, før jeg gikk opp på scenen og presenterte meg, på engelsk, og så leste jeg, på engelsk, fra Aldri, aldri, aldri uten å dø. Etterpå fikk jeg ta med meg fem makroner opp på kontoret igjen, fordi de ikke ble spist opp. Altså, jeg veit ikke hva som feiler folk, men jeg er glad de ikke spiste dem opp. Makroner er digg! Jeg fikk vannmelon også. Alt var bra. Jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer og var med på quizen, det regna og jeg hørte på Veronica Maggios Tilfälligheter hele tida på repeat og etter banknatta så jeg det siste klippet til SKAM i hotellsenga og grein mens det blei lyst utenfor, men det var god grining, nachspiel for meg selv med favorittklippene mine og Pepsi Max og en sol som står opp utenfor vinduene. Det finnes også.

Vi lanserte en bok på Gressholmen og jeg hadde angst under arrangementet, men jeg hadde satt meg bakerst så innimellom gikk jeg ut for å puste og der fant jeg en kanin som jeg fulgte litt etter, jeg krøp langs bakken og snakka med den og den hoppa forsiktig ved siden av meg, kom nesten bort til meg en gang, men hoppa videre. Bartenderen sto og tok seg en sigg og sa til meg, da jeg reiste meg opp: Den er fin, den er, kaninen. Ja, sa jeg, og så drakk jeg øl og solgte bøker. Jeg klarte det.

Jeg fikk ikke noen psykolog, ingen av de vi ringte hadde plass og noen av dem sa til og med at det var håpløst, at jeg ikke kom til å bli bedre uansett, men en av de siste dagene i mai ringte en psykolog fra DPS som sa at jeg kunne få komme på angstkurs. Jeg tror det vil passe for deg, sa hun. Jeg begynte å grine og tenkte at alt kom til å bli bra. Jeg var full av håp.

Da jeg skulle feire bursdagen min natt til 1. juni var jeg full av angst. Jeg løp i Svartdalsparken etter jobb for å prøve å løpe fra det. Jeg fikk ikke puste på butikken da jeg skulle kjøpe øl og løp ut derfra. Jeg dusja og prøvde å få pusten helt ned i magen, og så kom gjestene mine. Det rakk å komme tre stykker før jeg måtte be dem om å gå igjen og avlyse festen, med en melding til alle som sa de skulle komme. Jeg sa det som det var, at jeg avlyste fordi jeg hadde angst og ikke klarte å ha fest. Så gråt jeg, så forferdelig mye. Jeg klarte ikke å svelge og jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å være  meg selv. Det var den vondeste kvelden i hele 2019, selv om den ligna mange andre kvelder – for mange kvelder, så forferdelig mange kvelder.