2019: 5

Jeg fylte 33 1. mai og jeg starta dagen med å løpe 5 kilometer før klokka sju. Det var varmt og så blei det kaldt, men det var blå himmel og kirsebærblomster og syrinene kom fram, fra ingenting nesten. Jeg fikk hjelp av ei venninne til å ringe hundre psykologer (ok, bare et titalls på lista) fordi jeg bare fikk avslag i posten og ble mer og mer motløs hver gang det kom et brev hvor det i stedet for å stå: vi skal hjelpe deg, sto: vi kan ikke hjelpe deg, du må prøve videre. Jeg fikk time hos en psykomotorisk fysioterapeut som skulle løse opp stressnakken min og hun ba meg skrive angstdagbok. Det var trist å se det nedskrevet, se at det ikke var innimellom, det var hele tiden, hver dag måtte jeg skrive noe på mobilen min, om alt som knyter seg i meg, alt som går skeis, alt som ikke er som jeg skulle ønske. Alle dagene hvor jeg ikke fikk det til, å være et vanlig menneske.

Vi henta et overskap fra 60-tallet på Sagene, vi fikk hjelp av en fyr vi fant på underskog som hadde stor nok bil, og etterpå tok vi en utepils på Corner’n og mens vi satt der kom det en luftballong svevende og livet var godt også, det var ikke bare vondt. Vi hadde et kjøkkenskap på gulvet i stua og ting skulle bli bra.

Jeg leste høyt fra den kommende boka mi på en forlagsfrokost for utenlandske forleggere, og rett før jeg gikk på scenen sto redaktøren min bak meg og sa: Dette kommer til å gå så bra. Så boksa han meg liksom i ryggen, som man gjør med boksere som skal i ringen, og så pusta jeg med magen og hoppa litt opp og ned, jogga på stedet, i svarte jeans og kul blazer over det jeg synes å huske var Justin Bieber-t-skjorta mi, før jeg gikk opp på scenen og presenterte meg, på engelsk, og så leste jeg, på engelsk, fra Aldri, aldri, aldri uten å dø. Etterpå fikk jeg ta med meg fem makroner opp på kontoret igjen, fordi de ikke ble spist opp. Altså, jeg veit ikke hva som feiler folk, men jeg er glad de ikke spiste dem opp. Makroner er digg! Jeg fikk vannmelon også. Alt var bra. Jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer og var med på quizen, det regna og jeg hørte på Veronica Maggios Tilfälligheter hele tida på repeat og etter banknatta så jeg det siste klippet til SKAM i hotellsenga og grein mens det blei lyst utenfor, men det var god grining, nachspiel for meg selv med favorittklippene mine og Pepsi Max og en sol som står opp utenfor vinduene. Det finnes også.

Vi lanserte en bok på Gressholmen og jeg hadde angst under arrangementet, men jeg hadde satt meg bakerst så innimellom gikk jeg ut for å puste og der fant jeg en kanin som jeg fulgte litt etter, jeg krøp langs bakken og snakka med den og den hoppa forsiktig ved siden av meg, kom nesten bort til meg en gang, men hoppa videre. Bartenderen sto og tok seg en sigg og sa til meg, da jeg reiste meg opp: Den er fin, den er, kaninen. Ja, sa jeg, og så drakk jeg øl og solgte bøker. Jeg klarte det.

Jeg fikk ikke noen psykolog, ingen av de vi ringte hadde plass og noen av dem sa til og med at det var håpløst, at jeg ikke kom til å bli bedre uansett, men en av de siste dagene i mai ringte en psykolog fra DPS som sa at jeg kunne få komme på angstkurs. Jeg tror det vil passe for deg, sa hun. Jeg begynte å grine og tenkte at alt kom til å bli bra. Jeg var full av håp.

Da jeg skulle feire bursdagen min natt til 1. juni var jeg full av angst. Jeg løp i Svartdalsparken etter jobb for å prøve å løpe fra det. Jeg fikk ikke puste på butikken da jeg skulle kjøpe øl og løp ut derfra. Jeg dusja og prøvde å få pusten helt ned i magen, og så kom gjestene mine. Det rakk å komme tre stykker før jeg måtte be dem om å gå igjen og avlyse festen, med en melding til alle som sa de skulle komme. Jeg sa det som det var, at jeg avlyste fordi jeg hadde angst og ikke klarte å ha fest. Så gråt jeg, så forferdelig mye. Jeg klarte ikke å svelge og jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å være  meg selv. Det var den vondeste kvelden i hele 2019, selv om den ligna mange andre kvelder – for mange kvelder, så forferdelig mange kvelder.

2019: 4

Jeg ser Fra balkongen og hører på Chaka Khan. Det blir vår og varmt, plutselig kan jeg gå uten strømpebukser og når jeg går til dansetreninga hver onsdag, så trenger jeg ikke ha på noe annet enn treningstøy og Roskilde-hettegenseren. Jeg føler meg tøff og kul etter å ha dansa, jeg går med henda i lomma og skipper nedover bakken fra Hasle, mot Carl Berner, hører på hip-hop og nikker med huet mens beina mine går i takt til beaten. Jeg ser Aurora-dokumentaren på NRK og når refrenget kommer på «All is soft inside» så dirrer det i hjertet mitt og jeg får gåsehud av stemmen hennes. Jeg har ikke hørt på henne før, annet enn en og annen låt på radio som aldri traff meg, men nå treffer hun. Noen burde fortalt meg at hun egentlig var til meg.

Jeg løper min første tur ute når det slutter å dunke for hardt i kjeven der den siste visdomstanna mi satt. Jeg går på loppemarked og finner hestehov på hestehov på hestehov på veien. Jeg kjøper et rumpeakebrett til vinteren, selv om det er lenge til vinteren nå, heldigvis.

Jeg ser The old man and the gun på kino og liker den godt. Jeg tenker alltid når jeg er på kino at jeg må gå mer på kino. Jeg gjør det aldri, men det er godt å vite at jeg hele tida kan gå mer på kino om jeg vil. Jeg ser Friday night lights og er forelska i Tim Riggins, alle er forelska i Tim Riggins. Texas forever!

Jeg ser Lik meg sesong 1 og hulkegriner i over en time med mobilen i hånda foran meg og så mye tårer i øya at jeg noen ganger må pause fordi jeg ikke lenger ser skjermen.

Vi begynner å planlegge oppussing av kjøkkenet vårt og sola skinner der ute, får meg til å glemme at det noen gang har vært kaldt. Jeg finner løvetann på en joggetur etter påskeferien og en onsdag har vi jobbfest og jeg møter J og Theobror til en øl etterpå, og da sitter vi ute i en bakgård og det teller som utepils selv om de har varmelamper.

Jeg leser Rockypedia 1998 – 1999 på senga og ler høyt. Morgenene når jeg går til jobb og hører på musikk eller lydbok er noe av det beste jeg veit. Det er grønt rundt meg og jeg drar på en venninnes bursdagsfest selv om jeg ikke klarer å komme meg dit før i nitida. Det regner og jeg har paraply og er engstelig, når jeg sitter i sofaen hennes og prater med en annen venninne sitter jeg og pirker meg på neglebåndene og klorer meg på hendene, som jeg gjør når hjertet banker og jeg forsøker å svelge bort angsten og M-A legger hånda si over min og holder den fast, hånda hennes er tørr og varm og mjuk og jeg trekker pusten og ser på henne, hun smiler forsiktig og holder hånda mi mens hun prater videre og så går det over. Jeg blir lenge på festen, helt til vi bare er noen få igjen som leker et musikkquizspill og et av spørsmålene er om Espen Lind og alt er bra.

Jeg avlyser bursdagsfeiringa mi natt til 1. mai og flytter den til natt til 1. juni, men ikke fordi jeg har angst denne gangen, men fordi J er forkjøla. Det går bra, for nå er det vår og alt skal bli bra, alt skal være tørt og varmt og jeg skal være glad og 33 år.

2019: 3

Jeg ser dokumentaren om Joan Didion: The center will not hold. Den gir meg trua på så mye, på skrivinga og livet, på kald colabrus og notatbøker. Før quizzen på Litteraturhuset den første tirsdagen i måneden leser jeg ut Geoff Dyers bok White sands og griner av det siste essayet. Han skriver om å ville være her, og det er jo akkurat det jeg vil, det er derfor jeg er så redd og dum. Jeg vil også være her. Selv om våren bruker lang tid på å komme. Selv om kroppen min fylles med is, som det badekaret på den festen den gangen. Jeg skal se Florence + the machine i Oslo Spektrum og møte ei venninne et par timer før konserten. Jeg klarer det ikke og må hjem, der jeg sitter og ligger på gulvet og hater meg selv og at jeg lar meg selv fylles av angsten. Når det nærmer seg konsertstart drar jeg allikevel og når jeg står i publikum før hun går på, holder jeg meg fast i meg selv, en hånd rundt det ene håndleddet og så kjøper vi øl og to timer seinere lever jeg fortsatt. Florence synger til oss og jeg griner og etter konserten drikker vi den ølen vi skulle drukket før konserten egentlig. Jeg tok det igjen. Noen ganger klarer man å ta det igjen.

Jeg ser Cherrie på Parkteatret og før det møter jeg noen venner til en øl, men først står jeg og blør neseblod på kjøkkenet og har fått mitt første avslag fra en psykolog som har skrevet i brevet at jeg har sendt henvisninga feil (det viste seg at det var han som tok feil og ikke jeg, men det kan man ikke vite når man får brev fra en psykolog, man tror jo at de vet hva de driver med). Jeg snyter meg og vasker vekk blodet fra ansiktet og går for å møte vennene mine selv om jeg egentlig vil gi opp hele dagen, hele kroppen, hele tida. Cherrie er fantastisk og selvom jeg må klamre meg til bardisken under en av låtene fordi jeg blir svimmel av smertene i korsryggen og livmora mi, så holder jeg meg stående, levende, i livet. Jeg får beskjed på en av mine mange legetimer at jeg har jernmangel og må ta jerntilskudd som gjør meg dårligere før jeg blir bedre. Det er ofte sånn, at man blir dårligere før man blir bedre.

Jeg ser Silvana Imam på Rockefeller og hun spiller låta mi. Jeg blir så lykkelig når hun spiller låta mi:

I slutten av måneden trekker jeg en visdomstann og det er bar asfalt ute og noen ganger når jeg har trent, så går jeg hjem i treningstøyet og Converse-sko. En onsdag kveld etter dansetrening drikker jeg øl og ser på High Maintenance og føler at jeg får til livet igjen. Det skal ikke så mye til. Det er viktig å huske på.

2019: 2

Februar blei lysere og jeg hjalp lillesøsteren min med engelskleksene hennes. Vi skreiv foredrag på ipad. Jeg var på dansetrening hver onsdag selv om jeg noen ganger måtte sette meg ned midt i koreografien og krype bakerst i lokalet fordi livmora mi kramper seg i tide og utide. Jeg husker at en av de andre på kurset spurte meg om det gikk bra, og at jeg var både flau og glad da jeg svarte ja, flau over å åpenbart ikke ha det så bra, men glad for at noen brydde seg nok til å spørre – hvis svaret hadde vært nei, hadde det jo vært bra å bli spurt om jeg trengte hjelp så jeg kunne få det. Jeg kom meg alltid opp igjen.

Jeg så Death Cab for Cutie på Sentrum Scene og passa kattene til lillesøsteren min. Jeg sendte ikke henvisninga til psykologen før den siste dagen i måneden. Jeg var på Izakaya med noen venner og måtte gå hjem fordi jeg fikk angst – igjen og igjen og igjen.  Jeg så Olive Kitteridge-serien og elska den, jeg så filmen Tag og elska den også. Jeg grein til TV-serien This is us og så uendelige mengder Bloggerne. Den siste sesongen av New Girl dukka opp på Netflix og jeg grein og grein og grein og elska den. I lunsjen leste jeg LA-boka til Anna Kleiva, Echo mountain, og jeg lengta til Los Angeles og sola og varmen, men heldigvis blei det lysere og lysere utenfor de kalde vinduene også her hjemme. Det er det som er med februar, den er kort og lysere for hver dag som går.

2019: 1

Jeg tror nyttårsaften inn til 2019 var sånn at J ble hjemme og jeg dro på fest nedi gata, hos naboene. Jeg tror jeg hoppa inn i det nye året fra en sofa og at vi hørte på Death Cab som sang: So this is the new year, and I don’t feel any different. Men det kan hende jeg blander. Nyttårsaften etter nyttårsaften glir inn i hverandre, de ligner hverandre, og med mindre det skjer noe spektakulært, så er de vanskelige å skille fra hverandre. Jeg husker mange og har sikkert glemt noen. Men jeg tror jeg hoppa fra en sofa da det smalt og jeg tror jeg så gullraketter gjennom vinduene, de aller fleste av dem bare reflektert i de andre vinduene over gata. Jeg tror det var sånn.

Januar var mørk og kald og jeg sleit med å sove og jeg sleit med å stå opp, men jeg lasta ned en alarm-app som vekte meg med lyden av en park om morgenen. Jeg hadde besøk av Julie Grønn som ga meg en forsinka julegave; Robyns nye album på CD, LP og KASSETT!!! Vi spiste linsegryte og så på Bloggerne. Det var en fin dag i januar. Vi drakk øl fra glass, delte halvlitere på tre, og vi åpna flere enn vi hadde tenkt, det er alltid en god kveld når man åpner flere øl enn man har tenkt.

Jeg gikk på treningsstudioet om morgenen og jogga og var sint fordi det var mørkt og tidlig og kaldt. Jeg hørte på ZAYN og drømte om sommeren. Jeg drakk øl med Krummis på Postkontoret før hun dro hjem igjen til Malmö. Jeg så på Dawsons Creek og pusla puslespill på gulvet hjemme. Amandus prøvde å spise brikkene og klarte å spise den ene av de 1500, så det blei bare 1499 igjen.

Redaktøren min og jeg drakk øl en fredag på Postkontoret, han møtte meg på hjemmebane, og jeg frykta han skulle si at det var langt igjen, men i stedet sa han at det blei bok i august. Jeg var så glad! Vi var ikke ferdige, men vi kom til å bli det og det føltes så godt.

Jeg var på hjemmefest og dro hjem før mange andre, men ikke altfor tidlig heller. Jeg så sånn her ut da jeg tok den siste slurken av ølen min:

Jeg fikk angst på en annen hjemmefest og rømte etter to slurker øl. Det finnes ikke bilder av det, og jeg tenker stadig tilbake på den festen som en av de der det gikk ordentlig skeis og jeg lot det skje fordi jeg blir for redd og jeg klarer det ikke aleine. Angsten tar overhånd og forteller meg ting som ikke er sant, den fyller hele kroppen min med gruff, som det badekaret på festen var fylt med is og øl. Alt lå til rette for en skikkelig bra kveld og jeg rømte fordi hele kroppen min frøs til is av frykt. Jeg fikk det ikke til. Jeg hater at jeg ikke fikk det til. Flere ting i kalenderen min er strøket ut i januar, fordi jeg ikke fikk det til og det er så vondt å se.

Jeg hadde bihulebetennelse og var hos legen min to ganger i januar. Jeg var hos gynekologen min en gang. Jeg skulle finne en psykolog og fikk henvisning og lot den ligge i noen måneder. Jeg drakk øl på Oslo mek med en venninne og snakka om å fryse til is inni meg, om å være koko og redd, om skriving og om å være hypokonder. Det ble en av altfor få seine kvelder i 2019, men det var heldigvis en god en.

Er du frisk snart?

Jeg skulle ligget på operasjonsbordet nå, eller vært nyoperert, kanskje ville de finni noe gøy, kanskje ville jeg vært fiksa. Men, lo and behold, jeg blei sjuk og var dermed for sjuk til å bli operert. Ironien! Den er til å ta og føle på. Men så klart, så fremt det ikke er katastrofeoperasjoner som må utføres etter en ulykke, sånne man ser i Grey’s anatomy, så må man jo være i grei form før de begynner å snitte i deg – og jeg er langt ifra i grei form, jeg er såvidt levende etter årets influensa, som jeg ikke anbefaler NOEN. Den cocktailen der er hardcore.

Jeg har jo hatt influensa før, Krummis og jeg; vi hadde det samtidig, i 2007, jeg husker jeg blei dårlig en mandag kveld og så dro jeg allikevel på forelesning morgenen etter, som den idioten av en pliktoppfyllende gjøk jeg var, og måtte jo bare dra hjem midt i, men jeg kom meg ikke helt hjem heller, jeg kom meg bare til kollektivet på Majorstua, der jeg subba meg opp trappene og lå i senga til kjæresten min og var sjuk i over en uke, heldigvis samme uka som Krummis også var hjemme med influensa, så vi kunne være sjuke i samme selskap (selv om vi ikke orka så mye annet enn å sove i hver vår seng) – og etter det husker jeg en runde i 2010 eller 2011 i hybelen min der jeg måtte holde senga i noen dager mens jeg kjeda vettet av meg, men så har jeg sluppet unna de verste siden da, som man jo gjør, fordi kroppen vår er smart og lager antistoffer, selv om influensaen hele tida utvikler seg og derfor kan finte seg forbi både vaksiner og antistoffer, men jeg har klart meg greit i livet hittil – og så kom altså denne. Årets influensa. 2019s rakker. Fy faen i helvete satan.

Først gikk J i bakken, bokstavelig talt (men det gikk bra). Jeg var frisk tre dager lenger enn ham, men gikk i bakken (heldigvis ikke bokstavelig talt) mandag kveld og så ble vi egentlig bare liggende begge to, med hvert vårt besøk hos legen for å få sykemelding, ellers har vi bare ligget, holdt oss lavt i terrenget, holdt oss i ro. I senga, under dyna, på sofaen, på gulvet. Svimle og kvalme, høy feber og en særdeles vond tørrhoste, leiligheten har vært full av kleenex og nesespray, Fjordland-esker og rot, Paracet og vannglass, det har gjort vondt i hele kroppen, vondt I ØYNENE, for en ulidelighet –  det har gjort vondt å holde øynene åpne, så vi har for det meste ligget – stille – og syntes synd på oss selv. Og så har vi sakte beveget oss opp i sittende stilling, og så stående. Jeg blir fortsatt så sliten av å gå på badet at jeg må ta en pause på veien, J er tilbake på jobb i dag så jeg øyner håp om at jeg kan klare det samme i morra.

Jeg snakka med en kompis i går, som har spurt flere ganger om jeg ikke er frisk snart, og jeg sa at jeg begynte å bli bedre nå. «Jeg pleier alltid å bli bedre igjen etter et par dager,» sa han og da lo jeg høyt. For da har du ikke hatt influensa. Det er forkjølelse, det, som går over sånn. Ikke influensa. Måtte alle som tror de har hatt influensa og så blitt friske etter et par dager med snue ALDRI FÅ ORDENTLIG INFLUENSA! Jeg unner ingen det. Men skulle dere få det; god bedring – det pleier heldigvis å bli lenge til neste gang. Og hvis du er frisk ellers, så går det over, selv om det ikke føles sånn. Influensa er the worst.

Så uansett, denne operasjonen jeg skulle hatt i dag blei flytta – til romjula! Da skal de kutte i meg. Så nyttårsaften trenger jeg ikke planlegge etter dette begredelige året. Hva skal du på nyttårsaften? Overleve!

Det passer seg etter dette drittåret. Jeg var sjuk i sommer, jeg var sjuk i høst, jeg var IKKE I SYDEN, og så var jeg utsatt for pesten over alle pester i november, nå er jeg klar for å bare cruise ut året, bare la det gå greit, liksom, ingen store greier – måtte jeg bare holde meg på beina. Liste meg sakte mot desember uten at jeg velter noe på veien.

Så, mens jeg venter på å overleve romjula og en liten operasjon som veldig få dør av og som sikkert bare jeg er redd for i hele verden, så venter jeg på jula – nå kommer den beste tida. Ventetida. December starts on sunday, next sunday, synger Regina Spektor, og det er heldigvis endelig helt sant. Nå skjer det. Adventskalender og pakker og julegodteri og lys i mørket. Jeg gleder meg.

Jeg har overlevd influensaen fra helheim, og snart kan jeg sikkert lukte igjen også! Og smake!

Linn og Lars

Denne uka begynte med at jeg sto opp klokka fire og så klokka fem og så klokka seks og var hos legen da de åpna klokka åtte. Jeg henta ut antibiotika da toget jeg skulle sittet på gikk og måtte avlyse et oppdrag i Sandnes som jeg skulle vært med på den kvelden. Jeg tilbragte tre dager i liggende tilstand med dyna over meg uansett hvilket rom jeg befant meg i, med småpauser for å fylle varmeflaska på nytt og synes synd på meg selv med litt ekstra tyngde. Kroppen min kan ikke akkurat beskyldes for å samarbeide for tida, eller kanskje er det nettopp det den gjør, kanskje kjemper den en hard kamp for å forsøke å holde meg i gang og dermed utløses diverse sykdommer når den ikke får det til? Jeg har funnet den serien fra jeg var liten på Netflix, den tegnefilmen som forteller om kroppen der en mann med langt hvitt skjegg liksom er sjefen og små klumper som er røde og hvite blodceller jobber for å holde oss friske. Jeg ser på den med et halvt øye når jeg er trøtt. Jeg ser generelt mye på ting fra jeg var barn, som om jeg er lei av å oppdage nye ting og heller vil se ting jeg en gang likte på nytt. Midt i smørøyet fra 90-tallet, Beverly Hills 90210, The Nanny – det føles trygt, det minner meg om en tid uten internett, som er ironisk, siden jeg må være på internett for å se det.

Uansett! Jeg begynte uka med å være sjuk og synes synd på meg selv. Det var nesten absurd, jeg satt og grein i dusjen, med en mobil med flatt batteri i laderen det ene øyeblikket, og så da jeg fikk logga meg på igjen dette sammensuriumet av et internett som holder oss alle tilkobla hverandre og verden, så fikk jeg gratulasjonsmeldinger for noe jeg ikke visste hva var. Bra jobba! sto det i den ene, og jeg skjønte ikke hva det betydde, jeg var jo ikke på jobb, jeg var sjuk! Jeg hadde svelga den første svære pilla fra resepten min med en flaske vann jeg også kjøpte på apoteket på vei hjem etter å ha mista bussen også, mens jeg pusta inn og ut med munnen og hviska igjen og igjen mens jeg gikk så fort den sjuke kroppen min klarte å bære meg gjennom Galgeberg-parken: snart hjemme nå, snart hjemme nå, snart hjemme nå.

Det viste seg at boka mi var blitt nominert til Bokhandlerprisen. En pris jeg kjempa for at alle skulle stemme på og nominere favorittene sine til da jeg selv var bokhandler, en pris som for meg henger høyt. Jeg skal ikke juge og si at jeg ikke ville blitt glad om noen hadde nominert meg til enhver annen pris, men denne prisen kjenner jeg, den bestemmes av de mange hundre flinke bokhandlerne landet vårt har å by på, først nominerer de den beste boka de har lest, så blir de ti bøkene som flest har nominert lista opp på en kortliste som alle så kan stemme på, og min bok var en av dem. Det er faktisk helt vilt, med tanke på dette bokåret vi har hatt nå. Jeg var for sjuk til å feire med noe annet enn varmeflaske og reseptbelagte piller, men jeg må innrømme at grininga fra å synes synd på meg sjæl blei raskt erstatta med grining fordi jeg var glad og utrolig rørt og stolt.

Fordelen med å være sjuk, er å få lov til å bli friskere igjen, så frisk at du våkner klokka seks ikke fordi du har vondt, men fordi du har sovet nok og går i dusjen uten å grine, men bare for å bli rein, og så kler på deg all ulla du har og tar t-banen til jobb mens du hører på Politikens poptillæg om 10-tallets beste skiver, husker at du har glemt førsteskiva til The Weeknd, som du elska, kjøper varm kaffi og det rundstykket med egg og røkelaks som endelig er tilbake på Kaffebrenneriet og så ankommer kontoret i god tid før åtte og det første du ser når du logger deg på Intranett er et bilde av deg ved sida av et bilde av selveste Lars Saabye Christensen hvor det står: Linn og Lars nominert til Bokhandlerprisen, for du jobber jo i bygget som gir ut både din og Lars Saabye Christensens bok. Linn og Lars! Livet er komplett. Jeg skal feire hver eneste dag ut året, uansett hvem som vinner. (Men jeg heier litt på Lars i år, jeg grein som en dust da jeg leste Skyggeboken – ALLE må lese Skyggeboken.)

Hvis du er bokhandler, så håper jeg du stemmer på din favoritt – du trenger ikke stemme på meg, bare stem på den boka du liker best. Agnes Ravatn, Lisa Aisato, Kristin Valla, Marie Aubert, Helene Flood, Anne B. Ragde, Nina Lykke, Maja Lunde, Lars Saabye Christensen eller meg. For et

SJUKT

selskap å være i. Det er klin kokos bananas. Jeg er så glad. Og om ikke frisk, så i hvert fall bedre. Og i dag så jeg en geit på vei hjem fra jobb. Livet er fullt av overraskelser.

Det slår meg når jeg leser gjennom gamle dagbøker at jeg ofte har lyst til å rømme om høsten – det er bare sånn jeg er, og det må være lov

Helt siden september, eller august egentlig, har jeg søkt etter reiser på internett. Jeg bestilte jo til og med en tur til Hellas siste uka i september, men fordi flyselskapet gikk konk, så blei det ikke noe av. Like greit for miljøet, ikke like greit for en stressa tjej som skulle på ferie og lese bøker og gå barbeint og bade. Jeg lager en ønskeliste på Airbnb med drømmeleiligheter i LA, jeg legger til alle som har hage eller uteplass, hengekøye er et stort pluss, men egentlig kan det godt være et kott så lenge det er over 15 grader utafor. Jeg kommer ikke til å dra dit med det første, for jeg har verken tid til å ta fri eller lyst til å reise så langt. Jeg vet ikke om det hjelper på høstens nedforhet eller om det gjør det verre.

Jeg går rundt med en evig anspenthet i kroppen og noen ganger brister demninga og jeg begynner å gråte. Hvis noen snakker hardt til meg, sikkert uten å mene det eller bare fordi de også synes høsten er dritt, hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, som jeg føler oftere enn det egentlig er sant, men fornuften er ikke våken nok til å si imot og jeg gir opp, slutter å prøve og hvis det hadde vært lov, så hadde jeg bare ikke stått opp før i desember. I desember er det nemlig jul, og da blir det lysere.

Jeg vet ikke om jeg har noen løsning på dette, eller noen retning eller grunn for å skrive dette, men jeg tenkte at det var på sin plass å ta seg sammen. Og hvis jeg ikke får til det, så må jeg ta grep. Det er jo en blanding av mange ting, en travel høst, et travelt liv, høye topper og lavere bunner, en kropp som ikke har spilt på lag med meg og en psyke som er bedre til å få meg til å tro at jeg ikke duger til noen verdens ting heller enn å heie fra innsida. Men jeg får til ting jeg også, jeg må ikke glemme det. Noen ganger vinner jeg i quiz, aleine på Danskebåten til og med, noen ganger får jeg venna mine til å le, noen ganger får jeg en katt i fanget som maler så jeg kan høre det, noen ganger kommer akkurat den låta på shuffle og jeg lukker øya og kjenner at det er digg å leve. Det er så mye å være redd for og så mye å være lei seg for og enormt mye å være sint for, men jeg trenger ikke å plusse på automatiske negative tanker på det kjøret, verden har nok å by på om ikke jeg skal bidra. Så her er en high five til meg selv og et forsøk på å skjerpe seg. Stå opp tidlig hver dag, spis sunt, oppfør deg pent, skriv noe heller enn å spille Peggle på mobilen, les en bok i stedet for å se på reality-TV og ikke gi deg selv så mye pes om du får ny highscore på Peggle i stedet for å skrive et mesterverk og velger 71 grader nord heller enn Pedro Carmona-Alvarez innimellom. Det må være lov.

Men hvis du skrur opp lyden og lukker øya, så kan du late som at det er sommer

Jeg ser på The Affair og når Fiona Apple synger, så lukker jeg øynene. I was screaming into the canyon at the moment of my death. The echo I created outlasted my last breath. My voice it made an avalanche and buried a man I never knew, and when he died his widowed bride met your daddy, and they made you. I have only one thing to do and that’s be the wave that I am and then sink back into the ocean. Det går like dårlig som alltid i den serien og det trøster meg. De får det ikke til, ingen av dem får det til. Å være mennesker. Det er ikke alltid så lett.

Jeg trener selv om jeg er sint, jeg står opp selv om jeg vil bli liggende, jeg dusjer selv om jeg ikke orker, jeg blar om i kalenderen min og finner fram tusjer i forskjellige farger for å forsøke å gjøre oppgavene mine mer fristende. Det hjelper ikke med rosa eller turkis tusj egentlig, men det blir i hvert fall mer orden i kaoset.

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg fullførte boka i vår. Jeg skulle skrive i Hellas, men jeg kom meg aldri til Hellas. Jeg ble stående igjen på bakken og slapp heldigvis å fly, men jeg kom meg ikke noe sted i livet enda jeg forsøkte ved å dra til Malmö og København. Men jeg står og stamper mot noe jeg ikke helt vet hva er, kanskje er det en blanding av meg selv og verden. Jeg får fortsatt angst i situasjoner der jeg burde ha kontroll og noen ganger fører de til at jeg ikke klarer å være menneske, at jeg må gå av, være uprofesjonell og rømme, andre ganger svelger jeg til jeg ikke klarer å svelge mer og så går det over uten at jeg rekker å engste meg videre, som om angsten siver ut i armene mine, i fingra mine, før den forlater kroppen min like fort som den inntok den.

Det er stresset som gjør det, sier de, det er stresset som gir deg alle symptomene på at noe er galt, du er ikke syk. Du er ikke syk, sier de, og jeg må jo bare tro på dem, så jeg går på trening en gang i uka og er glad jeg kan gå på trening. Jeg tar på meg regnjakke og slagstøvler og skjerf og jeg går i regnet mens jeg hører på hip-hop og føler meg kul og sint. Jeg står opp tidlig, mens det fortsatt er mørkt, og jeg kan skru på lyset hjemme, skru på alt lyset så det blir varmt, jeg kan lage kaffe og så tuller jeg inn kroppen min i de varmeste klærne jeg har, enda det ikke er vinter enda, og så drar jeg på jobb, skriver i kalenderboka med de farga tusjene mine og en etter en stryker jeg ut tinga jeg gjør, men jeg skriver ikke på ny bok enda. Jeg skulle skrive den i sola, jeg skulle leve det livet jeg drømte om mens jeg jobba beinhardt for å fullføre boka – jeg skulle ta en pause og slappe av og lese tusen bøker og skrive en til. Det skulle være varmt og jeg skulle gå uten strømpebukser. Jeg finner fram de tjukkeste jeg har, to par ullsokker og den strikka ulljakka til å ha under kåpa og jeg skriver ikke, men jeg tar bussen til jobb med musikken på øret og ansiktet nedi skjerfet.

Men snart er det jul. Det er da noe. Jeg har allerede kjøpt pepperkaker og har tenkt å kjøpe flere. Julemarsipanen er rett rundt hjørnet. I desember skal jeg rømme til København igjen for å se Thomas Dybdahl på Vega og kanskje jeg klarer å skjerpe meg og skrive igjen her i høsten og vinteren, jeg må bare få igjen varmen og motet, så skal det nok gå. Bruke fargetusjene så jeg lurer meg selv til å tro at jeg har orden i kaoset, kontroll på kontinentet.

Jeg savner meg selv

I Silje Bergum Kinstens debutroman Jeg vet ikke helt hva det er sier hovedpersonen et sted: Jeg savner meg selv. Tenk at det går an. Romanen hennes skildrer utmattelsessyndrom, det kommer – plutselig, og det endrer alt.

Såvidt jeg vet lider jeg ikke av dette, men jeg har, siden i sommer, ikke vært meg selv. Det begynte på Øya, eller kanskje det begynte før, for jeg var jo sjuk i sommerferien også. Forkjøla og sliten, hadde urinveisinfeksjon og var sliten, var frisk, men sliten. Jeg har sulla med mitt, forsøkt å få psykolog for angsten min, fått et angstkurs, som funka bra og som ga meg håp om at jeg skulle komme meg videre. Jeg har et hode og en kropp som til tider jobber mot meg, og når jeg tror jeg har løst et problem, så dukker det opp et annet. Jeg vet ikke helt hva det er jeg heller, men noe er det. Jeg går til legen min jevnlig, jeg har tross alt opparbeida meg frikort og eier ikke skam for å gå innom, igjen og igjen, fortelle om alt som er galt. Hun tar tester og ber meg slappe av. Hun skriver henvisninger og ber meg slappe av.

Kanskje får jeg ikke til å slappe av? Kanskje skal det være sånn her nå? Kanskje er jeg alvorlig sjuk? Men da må jeg jo tro på at de finner ut av det. Hvis det er noe å finne, så finner de det vel? Kroppen min erstatter det ene symptomet med et annet, det flytter seg rundt og rundt i meg til jeg blir svimmel, og det kan jo hende alt bare er i hodet mitt også, men det betyr ikke at det ikke er der. For hvis det er hodet mitt som ødelegger alt, så er jeg fortsatt sjuk. Bare ikke fysisk.

Jeg savner å henge med vennene mine. Jeg savner å drikke øl. Jeg savner å ikke være redd. Jeg savner den jeg en gang var, som jeg siden i sommer ikke har vært. Jeg har vært hjemme, ofte alene, og jeg har sett utallige TV-seriesesonger og lest mang en bok, jeg har slappet av, uten å egentlig få det til. Hele tiden er jeg engstelig og redd. Hele tiden er jeg sliten av å engste meg. Hele tiden er jeg i kø for å få en psykolog, men de sender alle sammen henvisningen i retur.

Det skal nok gå, sier de i Danmark, og jeg tror på det. Jeg må tro på det. Jeg er i hvert fall fortsatt her, om enn en slitnere, tynnere, mer bekymra versjon av meg selv enn jeg er vant til. Det skal nok gå. Jeg kan fortsatt gå, og noen ganger løpe. Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg som regel helt fin. Det er utover dagen det blir verre. Som om energinivået mitt ikke lenger tåler en hel dag, men gir seg etter en halv. Jeg må jo bare tro på at de finner ut av det, hva enn det er. Og at det finnes en løsning et sted der framme. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Forhåpentligvis over.