Jeg ga ut en bok. På slippfestdagen var jeg så nervøs, så jeg dro på kino på dagen og så The end of Oak Street der samtlige i filmen hadde det verre enn meg. Jeg var den eneste i salen. Det var en veldig god ting å gjøre for meg selv, mens jeg var stressa for slippfest. Så hjalp jeg til med å sette ut stoler på Tronsmo, selv om jeg ikke var på jobb, og så kom det folk. Jeg kjente mange, og det var også mange jeg ikke kjente der. Jeg overlevde.
Boka om Iris har vært ute i verden i litt over en måned nå, og det har gått greit. Den har fått mange anmeldelser, som er en ære, men det er også en dårlig dag når jeg får mail med anmeldelsen og den ikke er så god. Men jeg trøster meg med at jeg i hvert fall finnes, at boka mi finnes, og at noen tar seg bryet med å anmelde den i mylderet av veldig gode bøker som ikke blir anmeldt. Men det har ikke gått bare dårlig, jeg fikk en veldig fin anmeldelse i DN, og der har jeg aldri blitt anmeldt før, så det var stas på alle måter.
Jeg sto på Øya-festivalen og venta på TOMORA da jeg fikk det første screenshotet av anmeldelsen, og dagen etter kjøpte jeg avisa for å se. TOMORA var forøvrig et av høydepunktene på årets Øya-festival, jeg dro hjem noen timer før for å lade litt på sofaen – både bokstavelig talt lade mobilen og bare ligge der og se opp i taket og lade meg selv litt, men så tok jeg på meg jakka og løp tilbake igjen til festivalen i tide til å ta en øl i gresset med gjengen og rusle sammen mot TOMORA, før det var dansefest. Jeg var så glad. Et annet høydepunkt på Øya skjedde under Thomas Dybdahl-konserten, der jeg satt aleine litt langt framme i gresset, rett utafor mengden som sto foran scena, og i en pause mellom to låter var det en fyr som gikk ut av mengden med et tomt ølglass, på vei for å kjøpe ny, og så sa Thomas: Den neste låta vi skal spille heter «From Grace», og da sa fyren med ølglasset, høyt: NEI! Og så snudde han og gikk inn igjen i mengden med det tomme glasset. Helt riktig. Jeg lo. Og grein. Jeg grein fordi låtene til Thomas minner meg om gamle dager og fine ting, og så grein jeg litt fordi jeg hadde fått den første anmeldelsen av boka, og den virka veldig dårlig.
Etter konserten tok jeg mot til meg og åpna PDF-en jeg hadde fått på mail, og så leste jeg hele. Jeg ville i hvert fall vite hva jeg var lei meg for, hvis jeg skulle være så lei meg. Men den anmeldelsen, i Vårt Land, var ikke så dårlig. Altså, anmelderen likte jo ikke boka så godt, men han sa han skulle gi den til søstera si, og han skreiv, som jeg har sagt selv i så mange år: Linn Strømsborg skriver vanlige bøker om vanlige folk på en vanlig måte. Det er stipendsøknaden min til Kulturrådet, det der, hvert eneste år. Det er akkurat det jeg gjør. Eller prøver på, i hvert fall. Og nå har jeg altså gjort det igjen.
Det neste høydepunktet på Øya blei Band of Horses, som spilte hele debutskiva si, og da de kom til «The Funeral» så grein jeg så mye at sunblocken min blei grini bort i sola. Tårene bare rant og rant. Gamle dager, dere, de finnes der inne, i hodene og hjertene våre, og renner ut når den riktige låta kommer. Jeg kjøpte billett til konserten deres på Sentrum Scene med en gang de blei sluppet og skal se dem neste lørdag. Gjør det igjen!
Nå er jeg i Varberg på en liten miniferie jeg har gitt meg selv i gave. Jeg skulle egentlig se Medina spille i Tivoli i går kveld, men jeg fikk ikke plassbillett, så da drakk jeg for mange øl med Krummis på en rockebar i Malmö i stedet, og jeg tror faktisk det var bedre enn Medina i Tivoli. De spilte kent! Vi snakka skit. I timesvis. Så toga jeg mot Varberg i dag og gikk ned på stranda med et håndkle i nettet. Jeg tenkte at jeg ville sjekke om det var noen andre på Skarpa Nord, for i så fall ville jeg bade der, men hvis det var tomt, så måtte jeg gå til Kallbadhuset, for man skal ikke bade aleine. Det var tre andre på Skarpa Nord, så da kledde jeg av meg og gikk ut til badetrappa, bølgene var sterke, så jeg klamra meg fast, og måtte nesten ikke gå nedi vannet før de skylte over meg. Vannet var overraskende varmt. Det sto det var 16 grader i sjøen på et skilt, og gradestokken i lufta viste 14, så det var varmere i vannet. En drøm.
Jeg fikk meg en skikkelig smell helt på slutten da en enorm bølge kasta meg inn mot badetrappa, som jeg holdt godt fast i, og skinnleggen min fikk et sår og det jeg mistenker blir et kraftig blåmerke. Jeg skyndte meg opp og da jeg sto og tørka meg, spurte dama som hadde kledd på seg igjen etter å ha bada rett før meg: Gjorde du dig illa? Ja, sa jeg, og viste henne skinnleggen min, der en liten strime med blod rant. Jag med, sa hun, og viste meg det samme såret på sin legg. Jeg var så glad det var noen her, sa jeg. Ja, man måste inte bada ensam. Vi var enige om det. Bølgene er sterke. Men det gikk heldigvis bra. Og jeg var så glad etterpå, for å ha bada en siste gang uten badstu i år. For at sommerens rester ligger i denne høsten også. Så spiste jeg god lunsj til tidlig middag og leste bok, før jeg gikk opp i hotellsenga og her har jeg sittet siden, under dyna, sett en film – 7 steg med Veronica Maggio. Den var fin.
Jeg har saltvannshår og i morra skal jeg hjem igjen, til hverdagen, til høsten, til strømpebukser og tekopper, eplekake og etter hvert et nytt manus som venter på meg. Jeg har gitt meg selv fri siden boka kom ut, prøvd å gjøre gode ting, lese på kafé og rydde i mailboksen. Jeg nærmer meg noe, en slags orden i kaoset. Snart skal jeg prøve å skrive en vanlig bok til, om vanlige folk, på en vanlig måte. Det er vanskelig, synes jeg, men jeg prøver allikevel.