Deleted scenes 4

Siste runde med strøkne tekster kommer her. Den første fikk jeg aldri til å sitte, men jeg husker så godt at jeg kom på den da jeg gikk hjemover etter å ha skrevet på Deichman Tøyen, det var vår, kanskje i fjor, kanskje året før, og jeg hørte på Johnny Flynn og tenkte plutselig på Lovesick, som jeg elsker, og på hvordan Iris ikke hadde så mange bra ekser å se tilbake på. Men det blei med forsøket.

Den siste teksten her er nok stjålet, ubevisst, fra She’s all that, som jeg har sett en million ganger siden første gangen jeg så den da jeg var 12. Den er ikke helt lik, så klart, men lik nok til at jeg fjerna den. I filmen maler Laney den fulle jenta om til en klovn i ansiktet, Iris holder bare håret hennes. Og de snakker om gutter, så klart. Så uendelig mange ganger man har snakka om gutter, når man burde snakka om alt annet. Nu kör vi. Boka kommer snart!

*

I serien “Lovesick” leiter karakteren til Johnny Flynn opp alle han har liggi med de siste åra fordi han får påvist en kjønnssykdom. Han kunne bare ringt, eller sendt en melding. Ukjent nummer: “Du har kanskje klamydia. God helg.” Men han leiter dem opp, vi får se minnene av hva de hadde sammen, enten de var sammen over tid eller bare en natt, og serien er ganske romantisk, veldig søt, quirky og morsom. Jeg har sett den to ganger, fordi jeg ville se den sammen med Nichlas etter at jeg så den første gang aleine.

Jeg tenker noen ganger tilbake på min rekke, og blir slått av hvor mange av dem det ikke hadde vært hyggelig å se igjen. Flere av dem, flere enn jeg skulle ønske, flere enn jeg unner noen, vil jeg ikke se i det hele tatt. Det ville ikke blitt en hyggelig TV-serie av å gå bakover i rekkene mine.

*

Jeg var forelska første gang i barnehagen, i en gutt med blå øyne og blondt hår som alltid hadde skrubbsår på knærne. Han lekte med meg, selv om han var et år eldre, og jeg husker at jeg var utrøstelig da han begynte på skolen og jeg måtte være igjen aleine i barnehagen. Hver gang jeg møter folk som heter Erik, så tenker jeg på ham, men jeg har ikke sett ham siden den gangen. Den siste dagen før sommerferien hadde han plukka blomster og hadde brune flekker på leggene av all løvetannsaften. Vi knytta krans, som vi hadde lært bare noen dager tidligere, og så lekte vi Har’n og jeg fikk grønske på kjolen min og et skrubbsår på det ene kneet, så jeg også kunne få plaster på, som han hadde. Han hadde hvit skjorte og blå skjorts, og før han dro hjem, så ga han meg en klem. Jeg skjønte ikke at jeg ikke skulle se ham igjen. Sommerferien varte i en evighet og da jeg var tilbake igjen i barnehagen var det jeg som var eldst. 

Jeg var forelska i flere av guttene i klassen min, men turte aldri å si noe til noen av dem. Jeg var forelska i lederne på feriekoloniene jeg var på om sommeren, i han som satt i døra på ungdomsklubben, i han som lagde vafler, i folk jeg så på TV og de jeg hørte på i hodetelefonene mine. Jeg var forelska i storebroren til bestevenninna mi på barneskolen, i han som jobba på kiosken på senteret, i gutter jeg møtte i Syden da vi var der på ferie, på camping om sommeren, jeg var forelska i gutter som ikke fantes, men som jeg leste om i bøker, og i alle som fortalte en vits eller lo på en sånn morsom måte som gjorde at det kilte i magen. Jeg var forelska i han som lærte meg å spille basket bak klubben, i han som spurte om jeg ville danse på klassefest da ingen andre hadde gjort det, jeg var forelska i alle som var snille mot meg, og i mange som var slemme mot meg også. Men jeg hadde ikke hatt noen kjæreste før jeg møtte Mattias. 

Men selv om jeg ikke hadde hatt kjæreste, så hadde jeg tenkt på kjærester siden jeg visste hva det var. Jeg husker at jeg så Zorro kysse Elena på TV, han lente henne liksom bakover og hun smelta i armene hans, og så hoppa han på hesten sin etter å ha kutta en Z i lufta med sverdet, og så rei han avgårde i solnedgangen. Jeg gikk i barnehagen og fikk ikke lov til å se på Zorro, men pappa så på det og da jeg ikke fikk sove, så satt jeg i sofaen ved siden av ham i pysj med et glass vann eller en brødskive med smør, som var det han ga meg når jeg ikke fikk sove. Og jeg så Zorro kysse Elena, og jeg husker at jeg blei flau, men også at jeg ikke klarte å slutte å tenke på det. Jeg var forelska i Zorro også, så klart. Og når jeg blei stor, så skulle noen få meg til å smelte i armene deres. Jeg skulle bli mjuk og han skulle holde meg hardt. 

*

Renate lå med noen første gang på ungdomsskolen. Hun pleide å fortelle om alle gutta på fest, om dansken på Norway Cup, han i parallellklassen som hun hadde ligget med i sommerferien, at hun lå med Jonathan, som var to år eldre enn henne, og at hun lå med kompisen hans noen uker seinere, og at hun syntes det var så lett. 

“Gutter er enkle,” pleide hun å si, etterfulgt av en fnisete latter.

Jeg syntes ingenting var enkelt. Jeg hadde kjent Renate nesten hele livet, og hun klina fortsatt med alle de heite gutta på fest, men hun hadde aldri hatt kjæreste. Jeg spurte henne om hun savna det, om hun egentlig ønska seg en kjæreste, at noen var glade i henne, og da lo hun, blåste en tyggegummiboble som poppa og satte seg fast litt i underleppa hennes. Hun fjerna tyggegummien med fingra og putta det tilbake i munnen. Hun møtte blikket mitt i speilet og sa at det var mange som var glade i henne. 

“Kjærester skal være noe gøy, og enn så lenge, så er det altfor mange jeg synes er gøy, så hvorfor begrense seg?”

Jeg trakk på skuldra. 

Overalt hvor vi gikk på fest, så blei jentene og gutta sittende litt hver for seg i starten, og jentene snakka om sex, og jeg ante ikke hva gutta snakka om, men de lo høyt og dytta hverandre. De snakka sikkert om sex de også. Jeg drakk pærecider og så på klokka, hadde ingenting å bidra med. På ungdomsskolen var det mange som ikke hadde så mye erfaring, det var noen få som liksom hadde satt i gang, men det var ikke vanskelig å finne noen andre å lene seg på som også var uerfarne. I klassen min hadde vi også en som Renate, ei jente som het Michelle som hadde ligget med to stykker. Begge hadde vært kjærestene hennes. Først Mikael i klassen, og så Nima som ikke gikk på skolen vår. Og Michelle fortalte bestevenninna si Anita at hun hadde ligget med Mikael, og Anita fortalte det til hele klassen, føltes det som. Michelle hadde tunge øyevipper med blå mascara og brunt hår, hun lukta røyk og jordbær, og en gang på fest holdt jeg håret hennes når hun kasta opp og da lukta hun røyk, jordbær og sur øl. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun hadde banka på da jeg nettopp hadde tissa før jeg skulle hjem, jeg hadde lova mamma å være hjemme før ti. Jeg åpna døra til doen og Michelle velta inn. Jeg måtte hjelpe henne med å løfte dolokket og innså da det rant oppkast ut av munnen hennes, saktere enn jeg var vant til, som om hun sikla mer enn spydde, at det kom til å havne i håret hennes, som lå inntil ansiktet på begge sider over doskåla. Jeg lente meg over henne og løfta håret forsiktig vekk, strøk fingrene mine flere ganger langs tinningen hennes for å samle hårtjafsene. Det var kommet litt spy i det på den ene siden, men jeg tenkte at vi fikk skylle det etterpå. Hun spytta et par ganger mens hun fortsatt hang over doen, og så lette hun etter knappen for å trekke opp uten å løfte hodet. Jeg trykka for henne og hun lente seg tilbake. 

“Takk,” sa hun med slappe lepper, så det hørtes mer ut som: “Ta.”

“Vil du ha litt vann?” spurte jeg mens jeg fortsatt holdt håret hennes.

“Kjenner du Mikael?” spurte hun, uten å svare på om hun ville ha vann. 

Jeg rista på hodet. 

“Han var kjæresten min. Vi var kjærester.” Hun hikka. 

“Ja, jeg vet det.”

“Han er en pikk.” Hun uttalte det: “Pih.”

“Jeg henter litt vann til deg.” Jeg slapp håret hennes og lette i skapet over vasken etter et vannglass. Det var et glass det sto tannbørster i, og jeg helte dem ut på en kommode, og så fylte jeg det med vann og rakte det til Michelle. Hun tok det og drakk opp alt, rakte meg glasset igjen, som jeg fylte på nytt. 

“Aldri stol på gutter,” sa hun etter å ha drukket opp vannet igjen.

“Har han gjort noe mot deg?”

Hun lo det som hørtes ut som en blanding av en latter og et sukk. 

“Han har liggi med Anita siden vi gjorde det slutt.”

“Oi,” sa jeg. Jeg kjente at jeg var klissete på henda og skrudde på vasken igjen for å skylle henda mine, men jeg så meg over skulderen for å holde øye med Michelle. Hun satt på gulvet foran doen fortsatt, lente seg mot den og så mot døra, ikke på meg.

“Den hora.”

“Mikael?”

“Anita!” Hun så på meg nå. 

“Ja,” sa jeg, men jeg tenkte at det var jo minst like mye Mikaels skyld.

“Har du kjæreste?” spurte hun meg og jeg rista på hodet. 

“Hold han unna Anita, for hun ligger med alle.” Michelle satte fra seg vannglasset og reiste seg. Jeg skulle til å si at hun måtte skylle håret sitt litt, at det var kommet spy i det, men hun samla det i en hestehale som hun etter et par forsøk fikk satt strikk på, og så tørka hun seg under øya der maskaraen hadde rent litt. Hun smilte til seg selv i speilet, og så så hun på meg.

“Jeg har aldri tenkt over det før, men du hadde vært ganske pen om du liksom … gadd.” Så åpna hun døra og gikk. Jeg lukta på fingrene mine, og skar en grimase før jeg vaska dem flere ganger. Michelle hadde lukta røyk, jordbær og litt spy. Fingra mine lukta bare spy lenge etter at jeg kom hjem fra festen og hadde dusja. Det må ha vært noe jeg innbilte meg, det sitter jo ikke så lenge. 

Det som satt så lenge, var det hun hadde sagt rett før hun gikk igjen.

Hva mente hun med ‘gadd’? Hva skulle jeg gidde? Jeg husker at jeg ikke fikk sove den natta og at jeg sto opp og gikk på badet, så meg selv i speilet og forsøkte å se hva hun hadde sett. Jeg hadde et helt vanlig fjes. Jeg var helt vanlig, midt mellom. En helt vanlig jente med et helt vanlig fjes. Det var noen der ute for meg også, jeg håpa i hvert fall at det var det. Jeg hadde brunt hår, litt fregner, jeg hadde ikke for tynne eller for store lepper, nesa mi var ikke for stor eller for spiss, den bare var der, midt i fjeset. Jeg lente hodet mot speilet til nesa mi kom borti den kalde overflaten. Jeg trykka ansiktet mitt liksom inn mot speilet og så meg selv i øya. 

Det kom til å bli min tur. Jeg kom til å ligge med noen jeg også. Og de skulle ikke ligge med bestevenninna mi etterpå. De skulle ikke dumpe meg i friminuttet. De skulle ikke skryte til venna sine om at de hadde ligget med meg. Jeg skulle få en kjæreste som var grei, som var snill mot både meg og venna mine, som var kjekk og  ikke altfor populær. Jeg skulle få en kjæreste som fikk meg til å føle meg pen. Selv om jeg kanskje bare var helt vanlig. 

Pusten min dogga mot speilet og jeg trakk ansiktet mitt tilbake igjen, så på mønsteret som satt igjen. Et avtrykk av nesa mi og doggen fra pusten min. Jeg tegna et hjerte og så gikk jeg og la meg igjen. Nesetuppen min var kald da jeg la armen min over ansiktet og snudde meg inn mot veggen. 

Deleted scenes 3

Vi er i august og under Øya-uka kommer boka mi, hvis alt går som det skal. Den kan forhåndsbestilles med signatur hos Norli her: https://www.norli.no/boker/skjonnlitteratur/romaner/det-er-ingen-som-passer-pa-oss-9788282886772

Dere kan også bestille den hos favorittbokhandelen deres, gå inn i en av dem når den faktisk utkommer, ønske dere den til jul, og alle de tinga man kan gjøre med bøker som utgis.

Dokumentet med strøkne tekster er godt over 50 sider langt, men mye av det, det meste, er jo strøket fordi det var dårlig. Men noe av det er strøket bare fordi det blei skrevet bedre på en annen måte, inkorporert i en annen tekst, eller bare overflødig, men ikke verdiløst. Her kommer en ny pulje med strøkne tekster fra det som skulle ende opp med å bli. min sjette roman:

*

Jeg lurer på om mamma noen gang sa at jeg måtte passe meg for Mattias. Jeg kan ikke huske det. Hun sa ikke så mye. Hun sa hva det var til middag. Hun sa når jeg skulle komme hjem. Hun sa at jeg måtte gjøre leksene mine, pusse tenna mine, ikke begynne å røyke, spise grønnsaker og være grei med dem som var eldre enn meg, og de som var yngre. Hun sa at jeg måtte passe på meg selv, og da jeg blei sammen med Mattias, så sa hun at jeg ikke måtte bli gravid. 

Jeg veit ikke hva jeg skulle ønske at hun hadde sagt. 

Løp.

Ikke se deg tilbake.

Du kommer til å angre på alt du lot ham gjøre mot deg.

Du kan aldri ta det tilbake.

Du kommer aldri til å glemme det, selv om du prøver.

Du blir aldri ung igjen.

Alt han ødelegger i deg, vil være ødelagt for alltid.

Du er ikke forelska, du er bare dum.

Ung og dum og umulig å overbevise.

Men mamma sa jo mange av de tinga, jeg ville bare ikke høre. Jeg hørte ikke på noen. Jeg hørte ikke på venna mine, jeg hørte ikke på mamma eller pappa, jeg hørte ikke på den lille stemmen inne i meg, som blei høyere og høyere, jeg hørte ikke på det jeg trodde jeg hadde lært av bøkene jeg hadde lest og filmene jeg hadde sett, jeg hørte ikke på noen – jeg hørte ikke engang på ham. Han viste meg hvem han var, og jeg ville ikke høre. 

Og var han egentlig sånn? 

Ingen mennesker er bare én ting. 

Han var ung. Vi var unge. Jeg var den første kjæresten hans, han var den første kjæresten min. Vi lekte kjærester, gjorde så godt vi kunne, prøvde oss fram og feila, og ingen av oss visste hva vi dreiv med, og hvor mye det skulle ødelegge for oss. 

Vi krangla så mye at jeg i godt over ti år etterpå aldri krangla med noen. Jeg begynte bare å gråte, med en gang noen heva stemmen såvidt eller sa noe som kunne tolkes til at de var irriterte eller sinte. Det trengte ikke engang være på meg. 

En gang var det en bussjåfør som blei sint, jeg hadde kjøpt med meg mat i en pause, jeg var på vei hjem fra København, og jeg var sliten og sulten, og jeg hørte på musikk, så jeg fikk ikke med meg at sjåføren hadde sagt ettertrykkelig at det ikke var lov med mat i bussen. Man måtte spise i pausen, i løpet av 12 minutter, utafor. Da jeg kom gående med en brus og en pølse tilbake til bussen etter å ha stått de 12 minuttene i kø, så himla han med øya, og sa høyt:

“Herregud, hva var det jeg sa? Ingen mat i bussen! Det er jo som om dere er helt idioter hele gjengen, det går inn det ene øret og ut det andre.”

Jeg blei stående utafor mens de andre passasjerene gikk inn i bussen, forbi meg, noen knuffa litt for å få meg til å flytte meg, for jeg sto fastfrossa midt i døra, med en pølse jeg ikke hadde rukket å ta en bit av. Jeg var så sulten, jeg hadde ikke rukket å spise noe før bussturen, fordi jeg forsov meg, og nå skulle bussen kjøre igjen og jeg kunne ha trykka i meg pølsa på ett minutt, men halsen min var tett av gråt og bussjåføren så på meg, først sinna, og så var det som om ansiktet hans mildna, fordi jeg bare rakna foran ham. Ei voksen dame som begynte å gråte, hulking og det hele, med en pølse i den ene hånda og en uåpna brus i den andre. Jeg grein og sa unnskyld, det var ikke meninga, jeg gjentok det igjen og igjen, jeg hørte ikke hva du sa, sa jeg, jeg mente ikke at du skulle bli sint, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg snudde meg vekk og så etter en søppelkasse jeg kunne kaste pølsa i, jeg skamma meg og dytta den ned i en allerede full søppelkasse noen meter unna bussen, så løp jeg mot døra igjen, der sjåføren sto og venta på meg, alle de andre hadde alt gått på og satt på plassene sine.

“Det er ikke noe å bli så lei seg for, jeg var nok litt for streng,” sa han til meg. “Det bare er ikke lov å spise på bussen. Det blir bare klin i setene.”

Jeg nikka og skynda meg til plassen min, der jeg sank ned i setet og skrudde opp musikken min igjen, og prøvde, med rumlende mage, å reise fra sulten og skammen og gråten, som ikke slapp taket.

Jeg var voksen og jeg ante ikke hvorfor jeg begynte å gråte så fort folk heva stemmen. 

Det skjedde hver gang. Ukontrollerbar gråt, som et lite barn i en voksen kropp. Jeg klarte ikke å stanse det, det bare kom. 

Da vi krangla, da han skreik til meg, så gråt jeg som regel ikke, jeg bare sto der og tok imot, et par ganger skreik jeg tilbake. Jeg blei mest nummen, husker jeg, orda hans gjorde meg mest nummen.

Nå har jeg ingen forsvarsverk igjen, jeg går rundt i verden og alt går innpå meg. Jeg brukte opp alt forsvaret mitt på ham.