Grøsserne, soft-is med sjokoladestrøssel, sprederne som står på i nabolaget, fotballkamper i bakgården og så mye bading jeg får pressa inn

Sommeren er her, og jeg gjør som jeg gjør om sommeren. Jeg gjør mange av de samme tinga jeg gjorde da jeg var barn. Jeg leser Grøsserne-bøkene jeg har finni i bokkiosker (jeg hadde nesten alle, men jeg ga dem bort da jeg var 19 år til en 11-åring som trengte dem mer enn meg), jeg går tur og spiser is, går alltid innunder sprederne som vanner gresset i nabolaget hvis jeg kan.

Tidligere i sommer var jeg invitert på fest hos ei venninne, og på veien dit fra bussen gikk jeg forbi en lekeplass der de hadde en sånn huske man trekker opp til et lite tårn og så setter utfor, en slags mini-taubane, og jeg slang fra meg veska og trakk den med meg opp i tårnet, hoppa på den og håpa den bar vekta av meg, og det gjorde den. Så rusla jeg inn på fest og fikk shave-ice, som jeg fortsatt husker kom til Stovner senteret da jeg var liten, det var stor stas og kosta 20 kroner, og man kunne få blå saft på som gjorde tunga di blå også. Nå valgte jeg cola-smak.

Jeg har bada mye, sykla ut til Bygdøy og Bekkelagsbadet, tatt t-banen til Stemmern og gått opp den sjukt bratte bakken jeg ikke kan forstå at jeg pleide å sykle opp da jeg var liten. Jeg har sommerjobba i bokhandelen og vært varm i hetebølgen, drukket kaffe med isbiter og sjokomelk etter at jeg har løpt i Svartdalsparken. En morgen jeg jogga var det for varmt og jeg måtte ta av meg t-skjorta og løpe i treningsbh-en, enda jeg var ute før sju om morran, fordi jeg også skulle på jobb. Jeg dusjer i kaldt vann og smører meg inn med solkrem, selv om jeg bare skal være inne på jobb hele dagen, men jeg går jo dit, så solkrem må man ha.

Jeg har hatt ekte ferie de dagene jeg har fri, lest bøker og sett på TV, drukket øl på Galgen og løst kryssord. Jeg har ingen store prosjekter i sommer, mitt eneste prosjekt er å være der jeg vil være, være den jeg vil være. En som puster med magen, en som lever et liv. Vi har ikke vært på ferie, men vi var på hytta og da så jeg pinnsvinet som bor der ute nå. Jeg var ikke på Roskilde, men jeg skal på Øya i august. På søndag skal vi se Valkyrien Allstars på Hellviktangen enten det er sol eller regn, og en fredag kveld tok vi båten ut til Lindøya og bada og satt i gresset med en gjeng fine folk hos en som har hytte der ute. Da føltes det som ekte ferie, selv om jeg hadde jobba tidligere på dagen og ikke kom ut dit før i halv sju-tida. Men det var mye sommer igjen, og det føltes helt perfekt å utnytte det, når det skulle regne hele dagen etter. Da våkna vi halv seks om morgenen av et ordentlig tordenvær, og jeg lå våken og hørte på det før jeg sovna igjen, og sov lenge, uten vekkerklokke.

Et lite menneske jeg kjenner skal på Hudøy og hun har lovet å sende meg et brev. Tidligere i sommer skreiv jeg et brev til henne der jeg skreiv ned ting jeg huska fra mine egne eventyr på Hudøy på 90-tallet, og hun svarte og kunne bekrefte at mye var det samme. Hun la ved et vennskapsbånd hun hadde laga, og det har jeg hatt på meg siden da, nå er det nesten blitt tova av alle badene og dusjinga, og det er akkurat sånn det skal være. Jeg gleder meg til å høre hvordan hun får det der i år. Jeg liker at Hudøy og andre feriekolonier finnes, og at de er seg selv like. Små lommer av tid der barna får være barn, klatre i trær og høre på spøkelseshistorier, kanskje forelske seg i noen, kanskje få nye venner, kanskje snakke med de voksne og hjelpe til å med å skrelle poteter, få Gjende-kjeks på tur og danse på disko.

Det kanskje mest atypiske jeg har gjort i sommer, er å se på fotball. Jeg så to VM-kamper i bakgården med naboene, en god nabo hadde båret ut TV-en sin og satt den opp i bakgården, og vi samla oss på benkene, jubla og prata, og da Norge slo Brasil, blei jeg stående i stuevinduet og se ned på bussholdeplassen der det hele tida samla seg folk som skulle inn mot byen for å feire, de sang og når dørene på bussen åpna seg, så kom det jubel og de som gikk på high fiva sjåføren og bussen gynga fra side til side med hoppinga deres, før den kjørte mot byen. Jeg sto lenge og så på og koste meg, før jeg la meg i min egen seng. Jeg var ikke med på å ro, men vi så finalen på Sukkerbiten selv om jeg fortsatt var sur for at Norge hadde røket ut, og det var gøy. Jeg veit ikke om jeg har det i meg å bli ordentlig fotball-fan, men jeg liker å rope sammen med andre mennesker, så noe er det jo.

Aller mest roping var det da vi så Karpe på Ekebergsletta i regnet, en perfekt konsert, selv om jeg ikke fikk med meg så mye annet på Karpe World, for jeg gjemte meg mest under tak til det var på tide med Karpe, da tok jeg av meg hetta og tenkte at jeg ikke skulle sove i telt, så jeg kunne bare bli klissvåt. Vi gikk hele veien ned igjen sammen med en gjeng andre, og jeg våkna helt mørbanka i kroppen, fordi jeg jo er 40 år gammal og blir sliten av å stå på konsert i mange timer i regnet, men det var verdt det.

Jeg lever et liv. Når jeg sykler, nynner jeg på Enya eller «Idas sommarvisa», og jeg har sett hele nye Vi på Saltkråkan og elska det. Når jeg løper, tidlig om morgenen før den verste varmen kommer, så sier jeg bop til alle kattene jeg møter på min vei. Når jeg dusjer hører jeg på Enya og tenker at jeg vil bli en sånn voksen dame som hører på Enya og er rolig inni meg. Det går ganske bra. Jeg hører i hvert fall på Enya. Jeg har fått et oppheng i «Caribbean blue» etter at den blei brukt i en helt fantastisk episode av Widow’s bay, som vi koste oss noe innmari med tidligere i sommer.

Jeg håper du som leser dette har gode dager. Jeg håper du puster med magen. Jeg håper du har bada og spist is og gjort noe du pleide å gjøre som barn. Eller noe du skulle ønske du gjorde da du var barn. Sett deg på den huska. Den bærer deg.