Deleted scenes – Det er ingen som passer på oss

Til høsten kommer jeg med ny bok. Det gikk til slutt. Den handler om Iris, som er voksen nå, men som ser tilbake på tenåra sine og sin aller første kjæreste, Mattias, som hun har brukt resten av livet sitt på å prøve å glemme. Men en gang var han kjæresten hennes. Og en gang var hun yngre og reddere enn hun er i dag. Den kommer i august og jeg gruer meg og gleder meg. Men som en slags smakebit, som jo ikke er en ekte smakebit, for dette er scener og kapitler som vi har røska ut av det endelige produktet, så tenkte jeg å dele noen av de tinga som ikke blei med i den ferdige boka – men som jo var der en gang.

Her kommer den første av ekstrasporene, deleted scenes fra Det er ingen som passer på oss:

Mattias var blitt ganske full, og jeg ville hjem. Vi hadde allerede krangla tidligere på kvelden, jeg hadde sagt at jeg syntes han kunne ta det litt roligere med drikkinga, han hadde sagt at jeg måtte slappe av og ikke være så masete. Jeg hadde sagt at jeg ikke gadd å være med ham hvis han oppførte seg sånn, og han hadde sagt noe som fikk de andre i rommet til å le, og så kløpet meg i kinnet, som om jeg var et lite barn. Jeg satt en stund på doen nede i kjelleren, helt til noen banka på, da så jeg meg i speilet for å sjekke at sminken satt greit og at ingen kunne se at jeg hadde grått, og så låste jeg opp, gikk opp igjen i stua der jeg ikke så noen jeg kjente. Jeg blei dratt inn i en dansering og først ville jeg ikke være med, men jenta som hadde tatt tak i meg var så glad og hun tulledansa foran meg, ropte over sangen at jeg så trist ut.

“Det går bra,” sa jeg og lot meg vaie fram og tilbake i armene hennes. Hun gjorde running man og lagde grimaser, stoppa opp og spurte om jeg hadde hjertesorg.

“Nei,” sa jeg. “Jeg har kjæreste.”

“Og hvor er han?” spurte hun og så seg rundt i rommet.

“Jeg veit ikke akkurat nå,” svarte jeg. Noen bytta sang og jenta hvinte, fortsatte å danse.

“Jeg elsker denne,” ropte hun til meg og jeg smilte tilbake, og etter noen låter, så sto jeg faktisk og dansa sammen med henne og venna hennes. De ga meg pærecider og jeg tok imot og vi lo og sang og jeg følte meg som en helt vanlig jente på fest. 

Så sto Mattias der og spurte hva jeg dreiv med.

“Jeg danser,” sa jeg, og jeg var ikke sur engang, jeg var glad og jeg tok tak i armen hans og trakk i den, svingte den fram og tilbake for å få ham til å danse med meg.

“Du driter deg ut,” sa han.

Plutselig hadde han dytta meg inn i et hjørne i stua og jeg mista pærecideren i gulvet, og først var jeg ikke redd, jeg var mest irritert for at han holdt meg sånn, så alle så det, og jeg ba ham om å flytte seg, og da han ikke gjorde det, så dytta jeg alt jeg kunne, og så for meg at han kom til å miste balansen og kanskje falle bakover, men at det var til pass for ham. 

Men han rikka seg ikke. 

Jeg husker at jeg blei helt kald inni meg og at jeg prøvde på nytt, nok en gang uten resultat. Kroppen hans, som ikke var så mye større enn min, var hard som stein og han sto planta bestemt foran meg, stengte meg inne i hjørnet, bestemte at det var der jeg sto og at jeg ikke kom til å komme meg løs uansett hvor hardt jeg dytta. 

Jeg prøvde å se over skulderen hans, om det var noen som så på oss, men jeg så bare folk som dansa. Kanskje var det noen som kikka i vår retning, noen som lurte på om det gikk bra med meg, men jeg kunne ikke se dem. Jeg så bare Mattias, brystkassa hans, skuldrene, den svarte, slitte hettegenseren og så tok han et skritt tilbake, men ikke før han hadde forsikra seg om at jeg hadde forstått at festen var over nå og at vi skulle hjem. Jeg nikka og han tok meg i hånda, leide meg ut, tråkka over den velta pærecideren og trakk meg rett gjennom danseringen jeg noen minutter tidligere hadde vært en del av. Jenta som hadde tatt meg med inn i den så etter oss, men snudde seg raskt tilbake igjen til venna sine da noen bytta låt enda en gang. 

Etter at Mattias hadde sovna, så lå jeg ved siden av ham i senga hans og tenkte på hvor hardt jeg hadde dytta og at jeg fortsatt kjente det i håndledda. Jeg hadde dytta alt jeg kunne, og det var ikke nok. Han merka det nesten ikke. Han kunne gjøre hva han ville, skjønte jeg da. Hvis han ville.