Måned: juni 2026

Boka er i trykken og kommer i august. Jeg oppdaga en skrivefeil som blei med gjennom fire korrektur-runder da jeg leste inn lydboka tidligere denne uka. Klassisk. Men det blir lydbok! Og bok. Jeg håper det går bra. Jeg håper dere liker den. Jeg håper noen som trenger den, leser den. Her kommer en ny sletta scene fra manuset – Iris er skolebibliotekar på videregående og jeg hadde egentlig med mye mer fra jobben hennes, elevene hun snakker med og blir kjent med. Men det satt liksom aldri helt, og føltes etter hvert overflødig. Men jeg likte dem godt. Denne, for eksempel:

Jeg hører skritt som kommer mot meg og åpner øya, ser Lisa komme gående fra skolen. Hun subber, buksebeina hennes henger i bakken, de er våte nederst. Hun har en glipe med bar hud på magen, kort boblejakke og en litt for stor lue med katteører. Jeg løfter armen min til et vink når jeg ser at hun ser i min retning.

“Hei,” sier hun, hun høres overraska ut. 

“Hei,” sier jeg.

“Henger du her?”

“Mamma bor der,” sier jeg og peker mot det gamle soveromsvinduet mitt der det er lys på nå. Rommet er tomt, det veit jeg. Det har ikke engang gardiner lenger. Men lyset står på. Mamma sitter sikkert i stua, røyker, ser på TV. Drikker kaffe av en kopp hun har brukt de siste tre dagene og bare skylt mellom hver bruk. Spist kjeks eller brødskiver til hvert måltid. 

“Jeg bor der borte,” sier Lisa, og peker mot blokka bak den jeg pekte på. Hun gnir henda sine mot hverandre, blåser varm luft i dem og legger dem i lomma. Blir stående og svaie litt foran meg, på tå, vipper bak på hælen, vipper fram igjen, før hun stopper i midten, skraper den ene skoen mot grusen.

“Synes du det er gøy å jobbe hos oss?” spør hun plutselig.

“Ja,” sier jeg, litt overraska over at hun spør meg om noe, overraska over at hun lurer.

“Vi liker deg ganske godt,” sier Lisa. 

“Det er hyggelig å høre. Jeg liker dere også ganske godt.”

“Majken sa at du hadde vært veldig kul mot henne den dagen Arif gjorde det slutt.”

Jeg nikker. Majken går i andre, samme klasse som Lisa. Hun og Arif har vært kjærester siden første klasse, men Arif gjorde det slutt, på skolen av alle steder. Han gjorde det i lillefri, midt mellom matte og samfunnsfag og da klokka ringte inn, var jeg på vei inn på biblioteket med en kopp te, og jeg så Majken stå i midten av en gjeng elever, de forsøkte nok å trøste henne, men det så mest ut som at de overvelda henne. Sminken hennes hadde allerede begynt å renne, og øya hennes møtte mine der jeg sto med tekoppen min i døra til biblioteket. Jeg kremta og så sa jeg høyt:

“Majken, bli med meg.” 

Jentene som sto rundt henne gikk til siden og Majken gikk fort mot meg. Jeg ga henne tekoppen min og sa at jeg kom om litt, så snudde jeg meg mot jentene som sto i klynge i korridoren. 

“Det har ringt inn,” sa jeg.

“Jeg er bestevenninna til Majken,” sa en av dem, og hun ved siden av sa at hun var det også.

“Dere har samfunnsfag med Marius nå,” sa jeg og pekte mot døra til klasserommet deres.

De snudde seg sakte og subba bort til klasserommet, noen av dem så mot meg før de ga opp og gikk inn. Jeg lukka døra til biblioteket og låste, selv om det egentlig var åpent. Jeg fant Majken sittende med tekoppen min foran seg. Jeg spurte om hun drakk te, og hun trakk på skuldra. 

“Jeg har noe honning,” sa jeg og gikk bort til pulten min der jeg visste jeg hadde noe stående. De hadde bare sukker inne på lærerværelset. Jeg kunne sikkert bedt dem kjøpe honning, men jeg hadde bare kjøpt min egen. Jeg tok den med meg bort til Majken og åpna lokket, holdt honningen over tekoppen og pressa forsiktig. 

“Nok?” spurte jeg, og hun trakk på skuldra en gang til. Jeg lot det renne litt til, så stoppa jeg strålen og tok på lokket igjen. 

“Det er din te,” sa hun.

“Jeg kan hente en ny.”

“Den lukter godt.” Hun snufsa og lo litt, kanskje av seg selv, kanskje av noe annet. Jeg så på det unge ansiktet hennes, på strimene etter tårer nedover kinna, på den spisse haka, fregnene hun forsøkte å sminke bort. 

“Var Arif den første kjæresten din?”

Hun nikka. Hun hadde begynt å drikke forsiktig av teen, det så ut til at hun likte den. 

“Visste du at han skulle gjøre det slutt?”

“Nei, jeg trodde vi hadde det fint. Men han har ikke sendt meg nattamelding på over en uke. Og han har vært litt rar. Herregud, jeg er så dum.” Hun la hodet i henda sine og gråt høylytt. Jeg flytta tekoppen litt, så hun ikke skulle få håret sitt i den. 

“Sorry,” sa hun etter å ha grått en stund.

“Du trenger ikke si unnskyld for noe som helst.”

“Har du kjæreste? Eller er du gift eller noe sånt?”

“Jeg har en samboer,” sa jeg. 

“Hvor lenge har dere vært sammen?”

“En stund.”

“Arif og jeg har ettårsdag neste uke. Eller,” hun snufsa igjen. “Nå har vi jo ikke det, da.”

“Dette kommer til å gå over,” sa jeg. “Det kommer til å være skikkelig …” Jeg hadde lyst til å si dritt, men jeg følte jeg, som en voksen, måtte si noe annet. Jeg leita etter ordet, men Majken så på meg, og sa det for meg:

“Skikkelig dritt.”

“Ja,” sa jeg.

“Akkurat nå føles det som om jeg aldri skal bli glad igjen.”

“Akkurat sånn føles det,” sa jeg og da hun begynte å gråte igjen, så klemte jeg henne. 

Jeg tenkte på alle gangene jeg hadde hatt det som henne, alle som hadde knust hjertet mitt. Den første gangen var jeg sikkert like gammel som Majken, men han som knuste hjertet mitt da, var kjæresten min i mange år etterpå også. 

Lisa har satt seg på den andre huska. Vi har snakka litt om skolen, hun har spurt meg om kjæresten min, moren min, hvordan det var da jeg gikk på skolen hennes. 

“Men hvordan synes du det er, da?” Jeg ser på henne mens hun tenker. Hun vipper hodet litt frem og tilbake, gynger litt på huska.

“Jeg veit ikke helt, jeg,” sier hun. “Man må jo gå på skolen, liksom, hvis ikke så blir man jo dum.”

Jeg ler og hun ser litt flau ut, men så ler hun også. 

“Men det virker jo som at dere er en fin gjeng?”

“Ja da, jeg er bare litt lei av alle i klassen min nå. Jeg har kjent de fleste av dem i hundre år, skjønner du? Jeg husker da de pelte seg i nesa, liksom.”

“Men er det ikke litt fint, da, å ha venner som du har kjent så lenge? Det er ikke så mange som får gå på både ungdomsskolen og videregående sammen med de samme folka.”

“Noen ganger er det fint, men noen ganger så føler jeg liksom at det er …” Hun lener seg tilbake på huska og tar i fart, som om hun prøver å få tida til å gå fortere ved å få huska til å gå fortere, som om hun kan huske seg gjennom resten av videregående.

“Litt trangt?” spør jeg.

“Jeg bare skulle ønske det skjedde noe.” Hun stopper huska ved å sette begge beina hardt i bakken. 

“Det kommer til å skje så mye,” sier jeg.

“Alle sier det.”

“Men det er fordi det er sant.”

“Mamma sier at jeg kommer til å se tilbake på disse åra her og angre på at jeg ikke satte mer pris på dem.” Lisa ser på meg mens hun lener seg mot en vottekledd hånd som holder i huska. 

“Det kan man sikkert si om alle år,” svarer jeg. 

“Angrer du på at du ikke satte mer pris på tenåra dine? Da du satt her og var like gammel som jeg er nå?” Lisa svinger seg i fart og lener seg bakover, håret hennes sveiper mot den kalde sanda. Hun er tynn og ung, sterk og full av framtid. Jeg har for lengst mista min egen fart på huska, sitter bare og gynger forsiktig med en fot i bakken. Jeg er kald og voksen, og mamma venter på meg. 

“Jeg angrer på mange ting,” sier jeg og reiser meg.

“Vi ses i morra,” sier Lisa og hopper av huska, beina hennes treffer bakken i fart og hun løper videre i den retningen hun var på vei da hun så meg sitte her. Jeg ser etter henne mens jeg går mot leiligheten mamma flytter fra i morra. 

Til høsten kommer jeg med ny bok. Det gikk til slutt. Den handler om Iris, som er voksen nå, men som ser tilbake på tenåra sine og sin aller første kjæreste, Mattias, som hun har brukt resten av livet sitt på å prøve å glemme. Men en gang var han kjæresten hennes. Og en gang var hun yngre og reddere enn hun er i dag. Den kommer i august og jeg gruer meg og gleder meg. Men som en slags smakebit, som jo ikke er en ekte smakebit, for dette er scener og kapitler som vi har røska ut av det endelige produktet, så tenkte jeg å dele noen av de tinga som ikke blei med i den ferdige boka – men som jo var der en gang.

Her kommer den første av ekstrasporene, deleted scenes fra Det er ingen som passer på oss:

Mattias var blitt ganske full, og jeg ville hjem. Vi hadde allerede krangla tidligere på kvelden, jeg hadde sagt at jeg syntes han kunne ta det litt roligere med drikkinga, han hadde sagt at jeg måtte slappe av og ikke være så masete. Jeg hadde sagt at jeg ikke gadd å være med ham hvis han oppførte seg sånn, og han hadde sagt noe som fikk de andre i rommet til å le, og så kløpet meg i kinnet, som om jeg var et lite barn. Jeg satt en stund på doen nede i kjelleren, helt til noen banka på, da så jeg meg i speilet for å sjekke at sminken satt greit og at ingen kunne se at jeg hadde grått, og så låste jeg opp, gikk opp igjen i stua der jeg ikke så noen jeg kjente. Jeg blei dratt inn i en dansering og først ville jeg ikke være med, men jenta som hadde tatt tak i meg var så glad og hun tulledansa foran meg, ropte over sangen at jeg så trist ut.

“Det går bra,” sa jeg og lot meg vaie fram og tilbake i armene hennes. Hun gjorde running man og lagde grimaser, stoppa opp og spurte om jeg hadde hjertesorg.

“Nei,” sa jeg. “Jeg har kjæreste.”

“Og hvor er han?” spurte hun og så seg rundt i rommet.

“Jeg veit ikke akkurat nå,” svarte jeg. Noen bytta sang og jenta hvinte, fortsatte å danse.

“Jeg elsker denne,” ropte hun til meg og jeg smilte tilbake, og etter noen låter, så sto jeg faktisk og dansa sammen med henne og venna hennes. De ga meg pærecider og jeg tok imot og vi lo og sang og jeg følte meg som en helt vanlig jente på fest. 

Så sto Mattias der og spurte hva jeg dreiv med.

“Jeg danser,” sa jeg, og jeg var ikke sur engang, jeg var glad og jeg tok tak i armen hans og trakk i den, svingte den fram og tilbake for å få ham til å danse med meg.

“Du driter deg ut,” sa han.

Plutselig hadde han dytta meg inn i et hjørne i stua og jeg mista pærecideren i gulvet, og først var jeg ikke redd, jeg var mest irritert for at han holdt meg sånn, så alle så det, og jeg ba ham om å flytte seg, og da han ikke gjorde det, så dytta jeg alt jeg kunne, og så for meg at han kom til å miste balansen og kanskje falle bakover, men at det var til pass for ham. 

Men han rikka seg ikke. 

Jeg husker at jeg blei helt kald inni meg og at jeg prøvde på nytt, nok en gang uten resultat. Kroppen hans, som ikke var så mye større enn min, var hard som stein og han sto planta bestemt foran meg, stengte meg inne i hjørnet, bestemte at det var der jeg sto og at jeg ikke kom til å komme meg løs uansett hvor hardt jeg dytta. 

Jeg prøvde å se over skulderen hans, om det var noen som så på oss, men jeg så bare folk som dansa. Kanskje var det noen som kikka i vår retning, noen som lurte på om det gikk bra med meg, men jeg kunne ikke se dem. Jeg så bare Mattias, brystkassa hans, skuldrene, den svarte, slitte hettegenseren og så tok han et skritt tilbake, men ikke før han hadde forsikra seg om at jeg hadde forstått at festen var over nå og at vi skulle hjem. Jeg nikka og han tok meg i hånda, leide meg ut, tråkka over den velta pærecideren og trakk meg rett gjennom danseringen jeg noen minutter tidligere hadde vært en del av. Jenta som hadde tatt meg med inn i den så etter oss, men snudde seg raskt tilbake igjen til venna sine da noen bytta låt enda en gang. 

Etter at Mattias hadde sovna, så lå jeg ved siden av ham i senga hans og tenkte på hvor hardt jeg hadde dytta og at jeg fortsatt kjente det i håndledda. Jeg hadde dytta alt jeg kunne, og det var ikke nok. Han merka det nesten ikke. Han kunne gjøre hva han ville, skjønte jeg da. Hvis han ville.