Om noen dager fyller jeg 40

Om bare noen dager fyller jeg 40. Men en gang blei jeg født.

Jeg blei født på Aker Sykehus, og mamma har fortalt at hun satt i sykehussenga noen dager etterpå, jeg lå i ei lyskasse, fordi jeg hadde gulsott, mens hun satt og så på Melodi Grand Prix, det var varmt, og hun så på at «hun nydelige jenta vant». Det var Sandra Kim, og jeg hørte ikke den låta før i år, men jeg likte den.

Jeg blei født og jeg var, som jeg har blitt fortalt, et rolig barn. Farmor var dagmammaen min mens mamma jobba, og jeg elska å være hos farmor. Da jeg fylte fire år, så fikk jeg trehjulssykkel av farfar, han hadde gått til senteret og kjøpt den uten å si noe til noen andre. Jeg sykla rundt og rundt rekkehuset deres på Veitvet med den. Jeg sang mye, en gang var jeg med farmor på apoteket og holdt henne i hånda mens jeg sang «Kua mi jeg takker deg», og farmor fortalte alltid leende om hvordan alle damene bak skranken hadde lent seg over for å se på meg, mens jeg sang, i min egen verden. Jeg blei storesøster og det syntes jeg var skummelt. Jeg hadde mareritt om at vi glemte henne igjen på bussen. Jeg hadde eksem i hele ansiktet da hun blei født, men jeg var veldig stolt på bildene der jeg holder henne, et lite nurk, og en liten storesøster med store, røde flekker rundt munnen.

Om bare noen dager fyller jeg 40, men en gang begynte jeg på skolen. Vi bodde like ved, og jeg husker at rektor holdt tale, at jeg leste hele leseboka da vi egentlig bare fikk i lekse å lese A-kapittelet. Jeg husker nesten ikke vinteren, jeg husker bare sommeren og lukta av solkrem, å gå til skolen, først i følge med mamma, og så aleine eller med barna som bodde i nabolaget og skulle samme vei. Jeg hadde venner, men ingen bestevenn, jeg fløt rundt. Jeg likte fortsatt å synge, og jeg hadde oppdaga Celine Dion, så jeg og ei venninne sang «Think Twice» på skoleavslutninga i andre klasse, selv om jeg ikke egentlig kunne engelsk. Vi flytta flere ganger, men farmor bodde fortsatt i rekkehuset. Farfar var død nå, og jeg var for stor for trehjulssykkelen, men jeg satte opp telt i hagen og lå og leste inne i det med sola som lagde blått lys gjennom teltduken. Jeg likte å danse og da jeg var på mitt første diskotek, i regi av korpset, sto jeg helt foran aleine, som jeg pleide å stå i dansesalen foran speilet, og øvde på piruetter. Noen av de større jentene lo av meg og sa at det ikke var sånn man dansa på disko. Jeg hadde nye slengbukser og jeg hadde akkurat begynt å få til å ta to piruetter på rappen, så jeg prøvde å ikke tenke på hva de hadde sagt og fortsatte å øve, mens de andre dansa som man skulle danse på diskotek bak meg.

Om bare noen dager fyller jeg 40, men en gang var jeg 11 og så Sway spille «When Susannah Cries» på Ta sjansen på NRK i regnet, og livet mitt endra seg for alltid. Jeg husker at jeg sto helt inntil TV-en. Jeg hadde en utklippsbok med alt jeg kunne finne om ham i avisa, limte det sirlig inn og klipte fine kanter, fylte inn fakta jeg hadde lest meg til selv på internett, for en venn av mamma hadde internett og man kunne søke på AltaVista og til og med finne bilder av Sway, eller Espen Lind som han snart het. Jeg var på Hudøy om sommeren og blei mest venn med de voksne, og alle kalte meg Linn Lind, for det var det jeg hadde hett om jeg gifta meg med Espen Lind. Jeg var alltid forelska i noen som ikke kunne navnet mitt, og jeg hadde fortsatt venner i klassen, men jeg følte meg også alltid utafor, som om jeg ikke kunne kodene de andre kunne. Det var på tide å bli kul, og da jeg ikke fikk til det, så satte jeg meg i et tre i skolegården og leste bok i stedet, og etter skolen spilte jeg tv-spill hjemme hos A og hadde latterkrampe. Jeg fikk min første kjæreste på Veitvet, der ingen visste at jeg ikke var kul ennå, men det varte ikke så lenge. Det var rart og skummelt og vi klina én gang, men jeg var ikke forelska i ham. Jeg var forelska i storebroren til venninna mi. Han kyssa meg rett før jeg fylte 14 og vi var kjærester i to uker, men han var 16 år og jeg turte ikke kline med ham heller, så han gjorde det slutt med meg og jeg husker at jeg siterte Buffy da en av de voksne på klubben spurte meg hvordan det gikk. Right now I’m just trying to keep from dying. Han lo, og jeg begynte også å le. Så gråt jeg igjen.

Så blei jeg sammen med en gutt i klassen min som var søt og like gammel som meg, og vi var kjærester i nesten et år.

Jeg blir 40 år om noen dager, men en gang var jeg 15 år og hjerteknust. Jeg hørte fortsatt på Espen Lind, men mye annet også, jeg elska musikk og jeg dansa fortsatt, men jeg hadde lært meg at man ikke kunne stå og danse aleine foran speilet, og jeg klatra bare i treet som var nedafor huset til farmor, der jeg satt og øvde meg på å hoppe ned, selv om jeg syntes det var skummelt. Vi hadde fått internett hjemme og jeg satt mye nede i kjelleren og chatta med folk jeg ikke kjente, og så begynte jeg å skrive dagbok på internett før det het blogg. Jeg møtte en annen gutt på klubben på Veitvet og vi var sammen i nesten to år, jeg begynte på videregående, på dramalinja, og slutta å snakke kebabnorsk fordi den videregående skolen min lå på Frogner, og ikke på Furuset. Det var fem gutter i klassen min og en av dem var S, som jeg husker at jeg ikke skjønte hvorfor folk var forelska i, før jeg snart fylte 18 og var blitt forelska i ham uten at jeg skjønte det. Jeg hadde jo en annen kjæreste, som gikk på en annen skole, som var en annen. Jeg gjorde det slutt med ham og blei sammen med S, men vi gjorde det slutt rett før russetida. Jeg var Solo-russ fordi jeg ikke drakk, men jeg var med på en buss som het Sveve over byen, og jeg hadde venner. Jeg skulka min første skoletime mens jeg hadde hjertesorg, M og jeg dro ut for å spise is i stedet for å være med på klassens time, og så prøvde vi å få en gardist til å le. Jeg hadde vært på Roskilde første gang med S sommeren til tredje klasse, og jeg var på Roskilde igjen med den samme gjengen sommeren etter tredje klasse, og jeg husker fortsatt da vi tok gruppebilde på bussterminalen da vi hadde kommet hjem, solbrune og slitne, og jeg skjønte ikke da at det var siste gang jeg så dem på så lenge, fordi vi var ferdige på videregående. Vi hadde vært russ, vi hadde fått hjertene våre knust, vi hadde vært på fest og rulla rundt i dramarommet og vi hadde bestått eksamen og vi hadde overlevd.

Om noen dager fyller jeg 40 år, men en gang begynte jeg på Blindern og jeg flytta hjemmefra til en leilighet på Skullerud som jeg delte med først Peter en sommer, så M, så F, som bodde der til vi flytta ut. Jeg fant en hybel i Ekebergåsen og tok med meg katten min, som het Biggen, som flytta inn hos meg den første helga jeg bodde hjemmefra. Han var tjukk og glad og hadde bodd ute mesteparten av livet, men nå bodde han hos meg. Jeg studerte litteraturformidling og jobba i bokhandel og skreiv fortsatt dagbok på internett, men en sommer begynte jeg å skrive noe annet også, som blei til debutboka mi Roskilde i 2009. Jeg hadde fortsatt kjærester, men det var enda vanskeligere å ha kjærester når vi var voksnere enn det hadde vært da jeg var tenåring. Men de var fine og snille, det er viktig. Jeg begynte å drikke øl og dro fortsatt på festivaler, jeg bodde aleine, kjøpte min første leilighet i Gamlebyen i åttende etasje, og Biggen tok heisen sammen med meg ned om morgenen når jeg gikk på jobb i bokhandelen, og så venta han på meg om ettermiddagen da jeg kom hjem og tok følge opp igjen til maten sin og senga mi. Jeg møtte T på Uglebo og visste, uten å ha snakka med ham, at jeg ville være kjæresten hans. Det var jeg av og på helt til jeg møtte J, men det er en annen historie.

Om noen dager blir jeg 40 år, men en gang var jeg midt i 20-åra og nesten ferdig med min andre bok. Jeg hadde vært sjef i bokhandel i et år og fått panikkangst, sagt opp for å bli vanlig bokhandler igjen, og jeg skålte for det nye året på takterrassen min i Gamlebyen mens jeg grein fordi året som hadde gått var det verste i livet mitt hittil. Så kom 2013, jeg skulle bli 27, jeg ga ut Furuset i januar, jeg dro til Thailand i april, jeg fløt i vannet og drakk øl i sola og da jeg kom hjem møtte jeg J og han blei kjæresten min, forhåpentligvis den siste. Vi flytta sammen ganske fort, men det var egentlig ikke planlagt, for han skulle bare bo hos meg noen uker mens han flytta mellom to leiligheter, men senga hans blei stjålet i fellesboden og under et år etter at vi hadde blitt kjærester, så leide vi en leilighet sammen på Tøyen, og året etter kjøpte vi den vi bor i nå. Jeg jobba i Flamme Forlag som markedskoordinator og dro på festivaler om sommeren. Biggen døde før jeg møtte J, men vi adopterte to katter da vi flytta sammen, fordi vi fikk større plass, og de som hadde kattene hadde gått fra hverandre og fått mindre plass.

Om noen dager fyller jeg 40, men en gang fylte jeg 30, og feira med stor fest i leiligheten min. Jeg husker at vi hadde quiz og at det satt folk overalt, på gulvet, i sofaen, i vinduskarmene. Noen år seinere hadde angsten min tatt overhånd og jeg avlyste bursdagen min etter at de første gjestene hadde kommet, lå på gulvet og hyperventilerte mens jeg grein og skamma meg. Jeg klarte ikke å gjøre de tinga jeg likte, flere ganger gikk jeg hjem fra konsert fordi jeg ikke klarte alle menneskene, eller jeg klarte ikke å være sammen med dem. Jeg ba om henvisning til psykolog og fikk ikke plass noe sted. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg fikk henvisningen i retur, en psykolog på Oslo Hospital sa at han ikke behandla folk som bodde i mitt distrikt, enda det var en lege som hadde bedt meg sende spesifikt til ham. Det tar under ti minutter å gå til Oslo Hospital fra der jeg bor, forresten. Jeg begynte å blø neseblod mens jeg leste avslaget og satte meg ned på kjøkkengulvet før jeg samla meg sammen og gikk ut for å møte noen venner, fortalte leende historien om neseblodet og avslaget, men egentlig hadde jeg gitt opp. Legen min gikk en runde til med meg og jeg fikk plass på et angstkurs på DPS, og så, plutselig, fikk jeg svar fra en annen psykolog på Oslo Hospital. Du kan gå hos meg om du vil, skreiv hun, men det er litt ventetid. Jeg takka ja, og fem år seinere har vi avtalt at min siste time skal være uka etter at jeg har fylt 40.

Jeg fyller 40 om noen dager, men en gang var jeg midt i 30-åra og jeg hadde fått noen angstdiagnoser og tvangstanker, men jeg var ganske glad. Jeg fikk jobb på Tronsmo etter å endelig ha turt å søke. Jeg sa opp forlagsjobben etter min andre skrivepermisjon, fordi noen ganger må man bare satse, selv om det er skummelt. Jeg drar fortsatt på festivaler om sommeren og haugevis av konserter, og jeg må ikke lenger gå hjem, men noen ganger går jeg litt unna folkemengden, puster litt. Jeg går mye aleine på konsert, da kan jeg angste så mye jeg vil. Jeg har vært på Roskilde aleine til og med, det kommer jeg til å gjøre igjen om programmet ser bra ut. Jeg bor på Galgeberg, nå er alle kattene døde, men J er fortsatt kjæresten min, og det er fint. Kirsebærtrærne blomstrer og jeg har snart skrevet ferdig min sjette roman, i dag leverte jeg skattemeldinga mi og gikk på kino for å se I swear, som var skikkelig fin. Jeg går mye på kino aleine på dagtid, det er meg og mammaene med barnevogn. En forfatter som nesten er ferdig med ny bok, og mammaer som har laga et nytt menneske.

Jeg har det meste av det jeg ønsker meg, men jeg skulle gjerne hatt en katt igjen en gang. Jeg passer katten til søsteren min noen ganger, seinest i forrige uke, og da lå han i fanget mitt mens vi så på Karate kid, og det er jo noe eget med en katt i fanget, da er kroppen helt rolig og tung på den gode måten. Jeg ønsker meg sykkelhjelm. Jeg ønska meg egentlig Espen Lind, men jeg turte aldri å spørre. Noen sa han sikkert kom om han kunne, andre lo, lenge, og sa at det kom aldri til å skje, og jeg får aldri vite hva som faktisk kunne skjedd, for jeg var for feig til å prøve. Men noen ganger er det greit å være feig, og andre ganger må man være modig. Jeg skal feire bursdagen min på Galgen lørdagen etter at jeg har fylt 40, og jeg skal ikke avlyse bursdagen etter at gjestene har kommet. Det blir ikke quiz eller dansing, men det blir klemmer og forhåpentligvis fint.

Jeg blir 40 år om noen dager, og jeg har sett mange på internett si at det å bli voksen er å bli seg selv igjen, den pinlige tenåringsjenta man en gang var, men denne gangen er man glad i henne. Det er litt det jeg har jobba med hos psykologen også, inni meg er de alle sammen. Lille Linn, Linn Lind, tenårings-Linn og voksen-Linn. En raring som fortsatt liker Stitch og syr ham på flere av klærne mine, for en t-skjorte eller kjole blir faktisk bedre av en Stitch, en raring som leser og skriver bøker, en raring som elsker å danse, men fortsatt ikke har lært seg moonwalk (men jeg øver!), en raring som har venner og quizzer med Livets Lag, en raring som noen ganger er litt Elling, men jeg har alltid likt Elling. Det er bare viktig å finne sin Kjell-Bjarne. Enten inni seg, eller bo med ham, som jeg noen ganger føler jeg gjør. Jeg synger også fortsatt, men mest i dusjen og når jeg rydder i buttons på Tronsmo. Men kanskje jeg egentlig også ønsker meg å dra på karaoke. Det bør man få til. Ellers har jeg det jeg trenger. Mitt beger renner over, jeg mangler ingenting. Det er fint å gå inn i den neste epoken med.