Hele denne våren er jeg med på en konkurranse med folk fra Popkultur-quizzen vi går på på onsdager. Mike, quizmaster, har laga en egen Music League for quizzen, Music League er en app der man nominerer sanger i en gitt kategori, og så stemmer alle, og så vinner noen. Kategoriene har hittil vært filmmusikk, og nå er det TV-serier, og jeg veit ikke hva jeg liker best, egentlig, filmmusikk eller tv-seriemusikk, men jeg føler i hvert fall definitivt mest rundt TV-serier.
Jeg bruker mye tid på dette. Så mye tid at jeg tvang samboeren min til å bli med. Han blei med frivillig, da, etter at jeg hadde nerda så mye om det. Så nå kan vi sitte ukentlig og prate i timesvis om sanger brukt i filmer og tv-serier, hvilken liker vi best, hvilke har vi glemt.
På filmmusikk var det følgende kategorier, og her er låtene jeg valgte:
Filmmusikk fra 1940-1979:
Her måtte jeg gjøre en del research, for jeg har ingen filmfavoritter fra disse tiåra. Men jeg fant en favorittsang som passa. Simon & Garfunkles «Scarborough Fair» er fra The Graduate-soundtracket! Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte den sangen. Det var ikke på CD, det var hjemme hos en venn jeg fikk på videregående som spilte gitar. Han satt alltid og klimpra når vi var sammen, hang på rommet hans og prata om livet. Han spilte den for meg, jeg tror kanskje til og med faren hans var med og spilte gitar, at de sang den sammen, eller kanskje jeg bare har funnet det på, men faren hans var med og spilte flere ganger, de var en sånn gjeng. Men etterpå blei den i hvert fall en favoritt i livet. Jeg vant!
Filmusikk fra 1980-tallet:
Her trodde både Sonja fra quizlaget og samboer J at jeg hadde valgt «Don’t you (forget about me)» av Simple Minds fra The Breakfast Club. Forståelig tanke, for det er jo favorittfilmen min, etter Dirty Dancing, så klart. Men! Det er ikke min favorittlåt fra 1980-tallets filmer. Det er nemlig en som begynner med lyden av vind som blåser og sangeren har veldig høyt hår. Han heter Limahl og synger «Neverending story», og jeg var forelska i stemmen hans i hele barndommen. Jeg vant ikke. Det var det Simple Minds som gjorde.
Filmmusikk fra 1990-tallet:
Nå snører det seg til her. Men jeg var ikke i tvil et sekund om hvilken låt jeg skulle velge. Den er fra en Disney-film, en undervurdert en. Denne sangen er en banger, og den hitter hardere enn det burde være lov at en låt laga til en tegna film skal. Artisten er Powerline, og låta heter «I2I». (Artisten heter egentlig ikke Powerline, han er jo en fiktiv artist, den egentlige artisten heter Tevin Campbell.) A Goofy Movie kom i 1995 og jeg hadde den på opptakskassett, og jeg elska den. Jeg så den igjen for litt siden, den holder seg. J sa jeg aldri kom til å vinne med en sang ingen hadde hørt før. Alle har hørt denne sangen, sa jeg. Jeg hadde rett. Jeg vant!
Filmmusikk fra 2000-tallet:
Det tok meg tre sekunder å komme på hvilken låt jeg skulle velge. Jeg visste det jo, for den redda livet mitt, akkurat som Natalie Portman sa den kom til å gjøre. The Shins «New Slang», som brukes i en nøkkelscene i Garden State der de møtes på et venteværelse hos et legekontor og han får låne hodetelefonene hennes for å høre på The Shins. I denne runden hadde noen nominert «Kiss me» av Sixpence None The Richer, som jeg så klart ga toppscore, selv om jeg var litt i harnisk, for ærlig talt, den er fra She’s all that, som kom på slutten av 90-tallet, men det viser seg at den også blei brukt i en film på 2000-tallet. Ja vel, men jeg liker det ikke. Personen som hadde nominert den låta glemte å stemme og blei dermed diska, for om du ikke stemmer, så får du heller ikke poenga dine. Jeg lå på andreplass, men fordi hen glemte å stemme selv, så … vant jeg!
Filmmusikk fra 2010-tallet:
Her var det heller ikke så mye tankekraft involvert. Det er en film som kom i 2011 som jeg tror jeg har sett flere ganger enn noen andre fra dette tiåret. Jeg har kjøpt jakka Ryan Gosling bruker i filmen. Jeg elsker hele soundtracket, men mest av alt elsker jeg låta som brukes i starten: Kavinskys «Nightcall». Eventuelle boblere var også fra Drive-soundtracket, som Desires «Under your spell», for eksempel, som brukes i heisscenen, men Kavinsky var førstevalget mitt. Jeg vant!
Filmmusikk fra 2020-tallet:
Her var jeg heller ikke i tvil, men jeg tvilte dog på at jeg kom til å vinne med en, for meg, litt obskur låt fra en film jeg ikke tror alle har sett. Den kom i 2020, vi så den på kino mens det var pandemi, vi var på Vega og brukte munnbind, og siden har den blitt min faste 17. mai-film, fordi jeg mener det er den beste russefilmen som finnes. Og kanskje også den beste rusfilmen. Druk med Mads Mikkelsen, og låta er Scarlet Pleasures «What a life», som er sistescena i filmen, der Mads danser og russen jubler, før han kaster seg i sjøen. Veldig overraska over dette, men jeg vant!
Så var det over på TV-serier, og første kategori var TV-serier fra før 1990:
Her måtte jeg tilbake til barndommen, og egentlig ville jeg gått for introlåta til Redningspatruljen – på norsk. Det er den soleklart beste. Har dere hørt den, eller? Snipp, snipp, snipp, snipp og snapp, de tar saken! Men Spotify driver ikke med sånt, så da måtte jeg gå for min nummer to. DuckTales. Ikke en dårlig nummer to, tvert imot et godt valg. For jeg vant!
TV-serier fra 1990-tallet:
Ingen over, ingen ved siden. Introlåta til Dawson’s Creek. Paula Coles «I don’t want to wait». Min favorittvits fra Twitter i gamle dager: Hva er postnummeret til Beverly Hills? 90210. Hva er postnummeret til Dawson’s Creek? 90108 (for our lives to be over). 12-åringen i meg var soleklar på at dette var min låt, og jeg står for det til den dagen jeg dør. En bobler ville vært introlåta til Felicity, men den finnes ikke på Spotify, ei heller noe sted på internett, annet enn i noen youtube-videoer der folk har rippa den fra TV-serien. Uansett, jeg vant ikke, men jeg kom sånn midt på treet.
TV-serier fra 2000-tallet:
Okei, her blei det trøbbel. Hittil hadde jeg hatt introlåter å velge i, men nå som vi beveger oss over i TV-serier jeg faktisk har sett igjen og igjen og igjen og som ikke nødvendigvis har en god introlåt, så måtte jeg spørre ligaleder Mike om det var lov med låter brukt i TV-serier og ikke bare introlåter. Svaret hans var litt ullent, at det kunne være introer, skits og musical episodes. Jaha. Da utgår jo alle låtene mine, tenkte jeg. Jeg grubla mye over dette. Mitt førstevalg var nemlig egentlig «Running up that hill», Placebo-coveren, brukt i den aller beste åpninga av en ganske ræva sesong av en veldig god serie, The O.C., S04E01, de første fire minuttene, der Ryan er cagefighter etter at Marissa har daua. Jeg kunne gått for introlåta, Phantom Planets «California», men den hitter jo ikke like hardt som låtene som faktisk blei brukt i serien. Min nummer to-låt ville vært fra Six Feet Under-finalen, «Breathe me» av Sia, kanskje et av de beste TV-øyeblikka fra 2000-tallet. Men den brukes jo bare i serien, den er ikke på noe soundtrack, og sånn jeg tolka svaret, så var den utafor reglene. Ja vel. Jeg vurderte «Tenke på en venn» fra Jul i Svingen, sunget av Hanne Hukkelberg i siste episode, på selveste julaften, men jeg måtte være tro til tidlig 20-åra-Linn, og gå for The O.C. Men jeg fant et smutthull. Det ligger et soundtrack fra The O.C. på Spotify, og den nest mest legendariske låta brukt i serien, etter «Running up that hill», spør du meg, er jo selveste mmm, whatchu say, altså Imogen Heaps «Hide & Seek», brukt når Marissa skyter Trey. Denne blei det laga en Saturday Night Live-sketsj av, så om ikke det kvalifiserer til en låt alle veit er brukt i en TV-serie, så veit ikke jeg. Jeg var villig til å bli diska for denne låta. Den kom på andreplass, etter House-introen. (Den originale, altså «Teardrops» av Massive Attack.)
TV-serier fra 2010-tallet:
Her er ukas kategori og jeg har tenkt mye. De beste TV-seriene fra 2010-tallet er jo Fleabag, SKAM, DARK og Girls. New Girl er den morsomste, så klart. How I Met Your Mother begynte i 2008, men gikk godt inn på 2010-tallet, og er også en stor favoritt i DVD-bunken min. Men låtmessig? Ingen introer gjør meg glad, kanskje bortsett fra introlåta til Please Like Me, den beste TV-serien du ikke har sett! Den heter «I’ll be fine» og er av Clairy Browne & The Bangin’ Rackettes. Lenge var den valget mitt. Men så måtte jeg gå i meg selv. For egentlig er mine eneste kriterier til sangvalgene mine her at jeg elsker låta, eller scenen låta brukes i. Fra DARK har vi Agnes Obels «Familiar», som brukes i en montasjesekvens ganske tidlig i første sesong, som pusler sammen ganske mange av bitene. Kongescene i en kongeserie! Men folkens, GIRLS finnes, og hva finnes i GIRLS? Robyn. Hva er den aller beste scenen i GIRLS? S06E06, slutten av episoden, der Hannah får se filmen Adam har laget om dem, og demoversjonen av «Honey» fades inn over at Adam, på film, ligger i senga og ser etter Hannah, som har gått for å tisse for å ikke få urinveisinfeksjon. The bed is getting cold. Hannah klapper sammen mac-en. Låta begynner. Så, dere, får vi endelig se hvordan Hannah og Adam møttes. Hun stjeler en mandel og spiser den, han kjefter på henne, ser at hun har en bok om skriving i veska. Are you a writer? I’m trying to be. Han tar pennen sin og skriver nummeret sitt i hånda hennes. Ow. Good, sier han. What? If it hurts … you’ll always remember. Fade til rulletekst. Fy faen i helvete satan, for ei scene, for en låt. Demoversjonen blei aldri sluppet, selve låta til Robyn kom året etterpå, men jeg sitter ofte og ser sluttscena på youtube for å få den melankolske versjonen som blei brukt der.
I dag klokka seks legger vi inn låtene våre for denne uka. I forrige uke snakka jeg med psykologen min om dette, haha, fordi jeg er en sånn en. Opptatt av regler, av å følge dem, av å gjøre som jeg blir bedt om. Kanskje er det lurt å gå inn for å bli diska, sa hun. Kanskje er det fint å kjenne på at du ikke dør av det. Så det blir Robyn, altså. Det må jo bli det.