Jeg skulle skrive noe i februar, men ukene gikk og så gikk også februar over, som den gjør hvert år. Nå er vi midt i mars og jeg sitter under dyna på Hotell Gästis i Varberg, fordi jeg var i Göteborg i går på musikkquiz på det som har blitt en årlig mars-tur med quizlaget og torsdagsquizzen der vi flytter hele quizzen til Rockbaren for en kveld. Og når jeg er så nærme Varberg, så drar jeg dit, enten på vei til eller fra quizturen.
Jeg ankom Varberg i dag tre timer før rommet mitt var klart, men det gikk fint, jeg hadde en plan. Jeg satte fra meg bagasjen min på bagasjerommet og så pakka jeg håndklær og dro til kallbadhuset og satt i en badstu, prøvde å bade en gang, men det var for kaldt, men så ombestemte jeg meg og gikk og bada litt til, men det var for kaldt. Jeg kom til hofta og løp opp igjen, inn i badstua, der de fleste var to og to, satt og prata om livet, at de gleda seg til våren, at foreldrene deres hadde begynt å rydde i huset og kaste alle skolebøkene deres fra barndommen. Jeg satt til jeg blei varm igjen og så gikk jeg ut en siste gang, ned badetrappa, trakk pusten og gikk bestemt uti vannet, senka meg ned til skuldrene og opp igjen, fort, mens jeg holdt meg hardt i gelenderet så jeg ikke skulle falle. Føttene mine var kaldest, de er lengst under vann, mot den kalde badetrappa i stål, og så fant jeg tilbake til plassen min aleine i badstua, satt til jeg var varm igjen. Jeg kjøpte en pizza til lunsj på Gästis matsalar som jeg planla å ta med meg for å ha til middag i kveld, men jeg likte den ikke, så jeg spiste to, tre stykker og lot restene ligge.
Mat er vanskelig for meg, det har det vært hele livet. Jeg har i mange år tenkt at jeg må bli voksen, at jeg må tørre å prøve nye ting, at jeg må utvide horisonten min, ta grep, bli en sånn som kan spise hva som helst, men kanskje har jeg tatt grep når jeg har funnet hva som er trygt for meg, hva jeg kan spise når alt i kroppen stritter imot, når jeg må ha noe som er trygt for å klare å svelge det. Angsten min er knytta til mat, eller det går utover spisinga mi når jeg har angst. Det blir vanskelig å svelge, vanskelig å tørre å spise, vanskelig å gi kroppen næring. Jeg veit at jeg må spise, at kroppen min får det bedre med mat, og i hverdagen går det ganske bra, men på reise er det en utfordring. Å spise ute er jo en gamble, man veit ikke hva man får om man ikke har vært der før. Nå er pizzaen på Gästis forsøkt, og nå står den på nei-lista. Men jeg prøvde!
Jeg har bananer og knaskegulrøtter som nødrasjon, jeg har kjøpt salt potetgull og frokosten på Gästis står på ja-lista, så den gleder jeg meg til i morgen. Jeg skal ingenting her, og jeg skal hjem med ti-toget fra Göteborg igjen i morra, så jeg gjør jo ingenting. Jeg har ingen planer, men det er kanskje planen min?
Jeg var i badstua og i havet. Jeg var aleine, men det er jeg ofte. På quizzen slo vi oss sammen med vennene til Sonja, og det var koselig. Jeg drakk mye øl og var glad, og så fort quizzen var ferdig, så blei musikken for høy og jeg dro hjem til hotellet mitt og så på Felicity mens jeg spiste sjokolade i hotellsenga, sovna midt i en episode og våkna to timer seinere, mens Felicity fortsatt gikk. Jeg fant tilbake igjen til der jeg sovna, og så skrudde jeg av og la meg. Jeg sov dårlig, våkna mange ganger, selv om jeg ikke skulle noe, jeg måtte ikke rekke noe. Toget til Varberg går hele tida, jeg hadde all verdens tid.
Da jeg sto på Göteborg central, så tenkte jeg at jeg kunne jo bare dra hjem i stedet, hva skulle jeg til Varberg for? Bare bo på hotell en natt, liksom. Og det er jo ikke som at jeg pleier å sosialisere noe når jeg er her, jeg sitter på rommet, ofte i senga, og leser bøker eller ser på TV, ting jeg kan gjøre hjemme, der jeg bor, hver dag. Men jeg skulle ta årets første bad i en iskald sjø, og etterpå skulle jeg gå ut samtidig som en dansk familie som hadde vært i kafeen på kallbadhuset og kanskje drukket kakao eller kaffe og brus, der faren så meg gå forbi dem, og bak meg hørte jeg ham si: Ei, hun har lige badet i havet. Seigt.
Mamma skrev at jeg alltids kom hjem igjen, så jeg måtte bare nyte å være her. Da jeg endelig fikk rommet mitt etter et kaldt bad, en varm badstu og en dårlig pizza, så la jeg meg under dyna og leste bok i et par timer, og nå skriver jeg til dere. Sola har kommet fram der ute, men det er fortsatt kaldt. Men da jeg kikka ut av vinduet her på rommet, så jeg en dame stå i en glipe av sol, hun sto helt stille, og så mot sola. Hun skulle ingenting hun heller, hun sto bare litt i sola, så rusla hun videre, ut av synsfeltet mitt.
Det er lov å gjøre ingenting.
Jeg pakka fem bøker til turen, og har lest en og en halv. Turen er over i morgen klokka 13.45, da skal jeg etter planen være hjemme igjen. Før det har jeg kanskje lest en bok til, kanskje sett noen episoder til av Felicity, kanskje våga meg ut i lobbyen for å ta en øl og sitte i de gode stolene, kanskje har jeg bare vært her inne, på rommet som er mitt i natt. Jeg husker alle oppholdene mine her, jeg elsker alle rommene, jeg kunne kanskje ikke bodd sånn alltid selv, men det er godt å vite at jeg kan dra hit, låse meg inn på et av de mange, rare rommene, som er fulle av gamle bøker, grønne vegger med kunst på. Jeg har sett mange filmer her, jeg har lest mange bøker her, jeg har bada hver gang jeg har vært her, vinter som sommer. Om sommeren bader jeg på Skarpa nord, kvinnestranda et snaut kvarter unna hotellet. Om vinteren bader jeg på kallbadhuset.
Jeg skriver sjelden her, selv om det på mange måter inspirerer til skriving. Nå skal jeg levere nytt utkast av romanen min 20. mars og jeg er i rute. Jeg har strøket over 60 sider, omrokkert på det meste i manuset, prøvd å lage en ny struktur, samle trådene, si det jeg vil si. Det føles mulig, selv om det er vanskelig. Hvis det hadde vært lett, så hadde alle gjort det.
Uansett, jeg er her fortsatt. Jeg har fått alle telefonene jeg venta på fra legene, de sa gode ting, ingenting å bekymre seg for. Jeg har kjøpt ny olajakke med Udyret fra Skjønnheten og Udyret brodert over hele ryggen. Jeg har kjøpt nye briller som skal få meg til å se litt ut som en bestemor på 60-tallet. Jeg har løpt tre ganger i uka på tredemølla mi på EVO. Jeg har blitt sterkere i armene når jeg gjør negative pull-ups i min ferd mot å ta en ekte en. Jeg har hatt premiere på joggesko, men reiste i Dr. Martens for å ikke fryse på beina på tur.
Jeg har vært på mange konserter, nå sist dro jeg spontant på Highasakite på Rockefeller som egentlig var utsolgt, men jeg fant en billett til halv pris på resale og dro på ekstrakonserten deres klokka seks på fredagen, midt i bursdagen til J, så jeg var der litt før konserten og så kom jeg tilbake igjen etterpå, for jeg er hun rare samboeren hans som drar aleine på konsert midt i feiringa for å grine til «Autopsy» og kjøpe en øl i baren uten kø som ingen ser ut til å vite om. Tidligere i år så jeg Espen Lind i Operaen med mamma, det var fint, selv om han ikke spilte «Lucky for you» nå heller. Men han spilte «Yum yum, gimme some», og da lo jeg og koste meg veldig.
Dagene går, jeg løper og skriver, jobber i bokhandelen, lever et liv. Men akkurat nå sitter jeg bare her. Jeg tror jeg tar med meg boka mi ut i lobbyen og tar en øl, før jeg går tilbake igjen hit. Vise meg litt ute i verden, før jeg lukker døra igjen, og bare er her.
Åh, denne var fin, denne ble jeg glad inn i sjela av å lese. Takk.