Det er november. Jeg lovte meg selv at jeg skulle sykle ut oktober, og med noen få unntak der det var for langt eller for mørkt eller regna for mye, så har jeg sykla overalt hvor jeg har skullet. Jeg fikk sykkelhjelm til 40-årsdagen min og har pynta den med klistremerker. Den er lysegrønn og synes godt.
Hver eneste gang jeg sykler, så tenker jeg på et minne fra da jeg bodde i Gamlebyen aleine og sykla overalt. Jeg tygger på det som en karamell som aldri blir borte. Jeg hadde mange naboer der, og de fleste kjente jeg ikke, men noen av dem hadde jeg sagt hei til ved noen anledninger og denne naboen var en av dem, for hen hadde en katt som vi var mange i nabolaget som kjente. Han var grå og veldig sosial, så det var ikke så rart at vi blei kjent med ham. Han fulgte etter meg hjem en gang og jeg måtte ta heisen ned noen etasjer der jeg visste han bodde, for å sette ham av der i stedet for i åttende, der jeg og Biggen, min katt, bodde.
En tidlig morgen da jeg skulle sykle til jobb, sto naboen utenfor ved syklene og jeg husker at jeg sa hei, at jeg var blid, at det regna litt, men ikke for mye, at det var høst, men ikke for kaldt, og jeg skulle på jobb, åpne butikken og der sto naboen min ved sykkelen min og jeg sa hei, med lys, glad stemme. Hen svarte ikke, men hen var hektisk i bevegelsene, og jeg så at hen prøvde å låse opp sin egen sykkel som sto inntil min. I stedet for å si hei tilbake, så hevet hen stemmen og sa, veldig sint, at det var da unødvendig å låse sykkelen min helt inntil sånn. Sykkelstativene var trange, så alle syklene var låst helt inntil de andre, det var dessverre sånn det var, når alle sykla så mye. Men sykkelen min var ikke låst i noen annens sykkel, den var bare parkert der, og låst i bakhjulet. Så jeg svarte ikke, men jeg gikk sakte bort til sykkelen min og så, ved å se på naboen, fortsatt uten å si noe, så løftet jeg forsiktig i bagasjebrettet og trakk bakhjulet, som var låst, nesten en halv meter vekk fra hens sykkel. Hen låste opp og sa ingenting. Sykla bare av gårde.
Jeg sykla til jobben med en klump i halsen over at hen hadde vært så sint. Jeg har alltid begynt å gråte når jeg får kjeft. Jeg var så glad, og så blei jeg så trist. Jeg sa aldri hei til hen igjen, det turte jeg ikke. Nå bor jeg et annet sted.
Jeg skjønner at man blir sint når man er stressa. Jeg skjønner også at man ikke tenker så rasjonelt. Men det var altså ikke sånn at jeg hadde låst sykkelen min i noen annens sykkel. Det var bare å flytte på den. Så enkelt. Så lite vanskelig. Så lett. Veldig mange problemer finnes det en enkel løsning på, man bare ser den ikke.
Jeg sykler og på vei til jobb er det nesten bare nedoverbakke, som betyr at på vei hjem er det litt mer oppoverbakke, men jeg sykler sakte og noen ganger triller jeg, og det går fortere enn å gå, og noen ganger går det også fortere enn å ta bussen. Bussen står i kø. Bussen er forsinka. Jeg bare sykler. Trærne er blitt oransje og gatene er våte. Nå har prisen på månedskortet gått ned, men jeg tror jeg skal sykle litt til.
Det er november og jeg pleier å skrive Nanowrimo i november, tidlige morgener før jobb der jeg skriver på det som kanskje blir en ny bok, det som kanskje bare blir 50 000 ord som ikke brukes til noe. Hittil i høst har jeg redigert og lest to tidligere versjoner av Nanowrimo der jeg har jobba med samme idé. Det er nå blitt 240 sider på et ruskete førsteutkast, mye gjenstår, mye må endres, veldig mye må kastes eller skrives på nytt, men de første 80 sidene fra 2022, tror jeg det var, de var overraskende sammenhengende. Jeg leste dem og blei overraska over meg selv. Har jeg tenkt ut dette? Har jeg skrevet dette? Jeg huska ikke alt som skjedde en gang, så jeg bladde fort videre selv, lurte på hva som skjedde på neste side, hvordan det skulle gå.
I dag har jeg sovet lenge, lest på senga, stått opp og spist frokost og så lagt meg igjen, fordi jeg har hodepine. Jeg pleier ikke å ha hodepine, men jeg har spurt internett – IKKE AI – om jeg har hjernesvulst, og internett sier at jeg muligens har migrene. Da jeg var tenåring hadde jeg det, men uten hodepine, jeg fikk som regel aura, en synsforstyrrelse jeg husker at jeg ikke turte å si fra til mamma om før den hadde vært der lenge. Hun sa hun også hadde det, at det ikke var farlig. Det gikk over etter hvert, jeg tror det skjedde bare fem-seks ganger før jeg glemte det og det aldri kom tilbake.
Nå som jeg har blitt 40, så venter livets andre tenår, perimenopause, og da kommer mange av problemene tilbake, leser jeg. Det er ikke lett å være menneske. Jeg sykler lett rundt omkring i byen og tygger på det vonde minnet om den sinte naboen, som kanskje aldri tenker på meg. Kanskje hen ikke tenkte på meg da hen sykla av gårde den morgenen en gang, kanskje hen glemte meg det sekundet sykkelen var låst opp og irritasjonen var over. Mens jeg gnager og tygger, plukker fram minnet og ser på det, vrir og vender på det, prøver å stue det vekk, men det går ikke, det festa seg, ruller bak øya mine som en film hver morgen når jeg låser opp sykkelen min.
Jeg håper jeg glemmer det en gang, som jeg glemte det manuset jeg begynte på i 2022, men som jeg nå har plukka opp igjen. Nå skal jeg vri og vende på det, kna det sammen, forhåpentligvis finne en bok der. Jeg vil egentlig prøve meg på Nanowrimo igjen, det er krevende og hardt, men det gir meg også enormt mye glede når jeg klarer det. Når jeg sitter der, i slutten av november, og skviser ut de siste orda for å nå målet på 50 000, og kan se tilbake på en måned med hardt arbeid, selv på de dagene der jeg ikke ville, men allikevel gjorde det. Og foran meg ligger jula og venter. Som også er mye hardt arbeid, dog i bokhandel og ikke så mye i hodet. Jeg vil i hvert fall ha et prosjekt i november, om jeg ikke klarer Nanowrimo, så vil jeg ha noe. Yoga hver dag. Dagbok hver dag. Noe jeg kan feire når adventstida kommer og roen skal senke seg. Jeg trenger et prosjekt når mørket ligger over oss.
Siden 1. november starta med migrene, så har mitt eneste prosjekt vært å lese den nye Kepler-boka, som gir meg glede. Dårlig krim man kan lese selv når den ene siden av hodet pulserer er gull. Og på komfyren står fårikålgryta og putrer og jeg hadde ingen andre planer enn å bare være varm og trygg i dag. Så får vi se om jeg setter i gang med å skrive 50 000 nye ord i løpet av måneden, eller om jeg bare graver meg ned i de 240 sidene jeg allerede har, prøver å finne ut hva de skal bli.
Vær grei mot naboen din, om du kan. Og prøv å glemme de som ikke er så greie. De har det sikkert heller ikke så lett.