I fjor på nyttårsaften feira vi hos Daniel på Sandaker, og etter at jeg så rakettene i parken, så dro jeg hjem, mens J dro tilbake på fest. Jeg missa akkurat bussen, men det kom en ny en etter drøye ti minutter. Enda rakk jeg å bli så kald at jeg skalv en halvtimes tid etter at jeg kom hjem til varmen, under dyna i sofaen. Jeg så When Harry met Sally på TV, og Amandus lå i fanget mitt. Jeg husker at jeg så på ham og tenkte at dette nok blei hans siste nyttårsaften, og i august fikk jeg rett. Han blei gammel og hans siste sommer var full av kos og tunfisk, heldigvis.
I år har jeg reist. Jeg har vært på interrail aleine, da jeg dro til Stockholm for å se Kent to siste ganger, så til Varberg, der jeg transkriberte og så på TV og spiste middager for meg selv, printa manuset mitt for å jobbe med det. Jeg tok toget videre til Tyskland for å dra på bokmesse og det var skummelt og fint. Nattoget kom fram en time for tidlig, men jeg mista piffen midt i det som skulle være en koselig middag med agenturet og det tyske forlaget mitt, og midt i en bit pasta, så kom angsten som så ofte kommer når jeg egentlig bare er sliten. Da knyter det seg i magen og brystet og jeg klarer ikke å svelge og jeg tror ikke lenger jeg skal dø, men jeg skjønner at jeg er ferdig for dagen og jeg dro hjem i en taxi mens de andre dro ut og hadde en kveld jeg gjerne skulle vært med på. Men man kan ikke gjøre alt. I det nye året vil jeg dog veldig gjerne prøve å lære meg å porsjonere ut livet litt bedre, så jeg får vært med på flere ting. Kanskje må jeg ikke dra hjem når angsten kommer, kanskje må jeg bare gjemme meg litt bort, puste med magen, drikke et glass vann. Eller kanskje må jeg jobbe med å ikke brenne ut for fort på forhånd.
Jeg reiste til Roskilde for en dags festival, jeg reiste til København for å bo i en leilighet aleine i en uke, jeg reiste til Rhodos for å sitte aleine på et resort og lese en og en halv bok om dagen. Der lærte jeg at jeg kan reise aleine og at angsten min ikke trenger å være reiseleder, den kan være med og så kan jeg be den sitte ved siden av meg mens jeg hører på høy musikk og sier at alt kommer til å gå bra. Vi rekker flyet, vi kommer gjennom sikkerhetskontrollen, vi finner plassen vår, vi kommer hjem.
Jeg reiste ikke på eventyr til Tyrkia i høst, fordi øyelegen min sa en dag i september med en dyp rynke mellom bryna at hun ville sende meg til Ullevål for å utelukke at det «er noe som presser». Noe som presser i hodet, det vil du ikke ha. Jeg levde livet mitt i september og oktober som jeg pleier, men innimellom, mens jeg tok trikken eller leste en bok eller så ut av et vindu, så tenkte jeg på kroppen og hodet og noe som presser og på døden og på kreft og på framtida og fortida, og så rista jeg på hodet og fortsatte med mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, jeg kan bare vente til øyelegen på Ullevål har undersøkt meg. I november var jeg der og han sa han ikke var bekymra. Jeg følte meg femti kilo lettere da jeg gikk ut derfra.
I desember ringte han og sa at de ville ta en CT eller MR allikevel, men at jeg ikke skulle være bekymra. God jul. 9. januar skal jeg tilbake for å ta MR. Neste år fyller jeg 40 og jeg vil ha stor fest. Jeg vil invitere alle jeg kjenner og har kjent. J sier ofte når jeg snakker om det, at det er litt dumt å invitere til stor fest når jeg kanskje ikke tør å være med på den selv. Han sikter til bursdagen min da jeg skulle fylle 33 og jeg endte opp med å avlyse festen etter at de to første gjestene hadde kommet. Han har et poeng, men jeg kan ikke aldri mer invitere til fest i tilfelle jeg ikke tør å delta selv. Jeg får heller invitere til fest og i aller verste fall gå hjem tidlig, mens festen fortsetter uten meg. Jeg håper ikke det er en metafor for å forlate livet før jeg egentlig vil. Jeg håper jeg skal bli en gammel, gammel dame, som har lært mange flere ting enn jeg hittil har lært.
I det nye året vil jeg skrive ferdig boka mi, som jeg har brukt mye tid på å skrive, og enda mer tid på å ikke skrive, men bare være redd for. Om hundre år er allting glemt uansett, men jeg er her nå. Jeg vil ta badstu og bade, fordi jeg blir rolig i kroppen av det. Jeg vil være mer sammen med venna mine, men også se mange filmer hjemme aleine under dyna, for det blir jeg også veldig glad av. Venna mine når jeg er hjemme under dyna heter Harry og Sally, Joel og Clementine, Erik og Philip og Kari, Bobby Long og Purslane. Venna mine ute i den virkelige verden venter på meg ved bordet vårt på quiz, de sitter på Fuglen eller møter meg på Galgen, de lager middag til meg der de bor eller henter meg på Kaffebrenneriet ved siden av kinoen vi skal på sammen.
Jeg vil lære meg moonwalk og å ta en pull-up. Jeg vil gjøre mer yoga igjen. Jeg vil løpe mange parkruns, og mange runder i Svartdalsparken for meg selv. Jeg vil skrive flere brev. Jeg vil lese på senga og på kafé, og om sommeren vil jeg lese før og etter at jeg har senka hele kroppen ned i vannet.
I fjor skreiv jeg dette:
I 2025 vil jeg gå mer på kino. Jeg vil løpe 5 kilometer på under 30 minutter. Jeg vil dra på konserter. Jeg vil toge til Tyskland. Jeg vil vinne en quiz. Jeg vil skrive brev. Jeg vil skrive ferdig et førsteutkast. Jeg vil lage pasta fra bunnen av. Jeg vil finne tilbake til musikkinteressen min og finne nye skiver igjen, ikke bare høre på de jeg hørte på for 15 år sida (men jeg vil fortsatt høre på dem også, så klart). Jeg vil bade mer enn jeg gjorde i år. Jeg vil bake en kake. Jeg vil ha hjemmefest. Jeg vil gå angsten i møte med den kroppen jeg har og ta den med meg på alt jeg vil, heller enn å ta den med meg hjem. Jeg vil ha fred på jord og friske liv til alle. Gå forsiktig på isen, du vil ikke knekke foten. Jeg står for det.
Jeg tror ikke jeg gikk mer på kino, men jeg var på kino både aleine og med venner og J. Jeg løp 5K på under 30 minutter på Ekeberg parkrun under Øya-festivalen, tida mi blei 29.29. Jeg toga til Tyskland. Jeg vant flere quizzer, men ikke Verkstedet – jeg har trua på året som kommer, dog! Jeg lagde ikke pasta fra bunnen av, men det vil jeg fortsatt prøve. Jeg skreiv et par brev, men ikke nok. Jeg hørte en del på musikk, men skal fortsette å fokusere på det. Jeg bada omtrent like mye som jeg alltid gjør. Jeg bakte en kake, og prøvde å bake en eplekake også, men da konka stekeovnen vår, så den ble ikke ferdig. Jeg hadde ikke hjemmefest, men vi fikk naboklage allikevel da vi hadde spillkveld med brødrene. Jeg tok med meg angsten på flere ting, men den tok også med meg hjem et par ganger. Det skjer! Det vil skje igjen. Men angsten min og jeg skal gjøre mange ting i året som kommer. Og det skal bli bra.
Jeg vil fortsatt ha fred på jord og friske liv til alle. Jeg har ingen løsninger på hvordan det skal gjøres, men jeg har trua på at for min egen del, så kan jeg fortsette å putte penga mine på ting jeg vil skal finnes: kunst og kultur og hjelpeorganisasjoner, og så skal jeg prøve å være litt mer analog – jeg skal være på internett innimellom, men leve et liv analogt. Litt som da vi først fikk internett og logga på i en time av gangen, før livet venta på oss igjen. Nå er vi på nettet hele tida og må logge av en time for å leve et liv, og det går an å snu. Jeg håper du leser dette i ei lita luke skjermtid og at du legger bort telefonen og gjør noe som gjør deg glad etterpå. Fortell meg gjerne hva det er.
Godt nytt år til min snart 40 år gamle kropp, og til alle dere venner der ute. Fiktive, ekte, internettvenner og alle jeg har fått gleden av å tilbringe tid sammen med i den virkelige verden. Vi skal spise middag hos to ekte venner i kveld, og jeg skal sikkert hjem ikke altfor lenge etter at nyttårsrakettene har truffet himmelen. Jeg håper jeg ser noen av de som er i gull, de er de beste. Og så skal jeg høre på nyttårslåta mi. So this is the new year, but I don’t feel any different. Og det er egentlig en god ting. Men jeg lover å øve på moonwalk. Det er mulig å lære det helt på ekte innen jeg fyller 40.