Det er siste kvelden på Rhodos. Jeg har drukket to drinker – en før middag, den var kjedelig, og en etter middag, den var BLÅ! Jeg har hatt en Dagens drink-chat gående med Espen og Sonja hjemme, etter at de ba meg teste så mange jeg kunne fordi jeg kjøpte All Inclusive. Pallen er som følger:
1. Sea breeze, som Sonja ba meg teste fordi Lorne i Angel liker den. Jeg har ikke sett Angel ennå, men jeg likte Sea breeze, den har tranebær og grapefrukt i seg, jeg elska den.
2. Whisky sour, Jorunn på Tronsmo ba meg teste den, og det gjorde jeg i går etter middag, da jeg satte meg for å lese litt med en whisky sour ute på plattinga, som en annen kul voksen med ting på stell. Den passa nippetempoet mitt, og føltes veldig voksen. Først likte jeg den ikke så godt, men den vokste på meg. Smakte sitron, men med ettersmak av whisky. Spent på om jeg liker den enda bedre med eggehvite i, som de ikke har i her, men som jeg tror jeg kan få til hjemme.
3. Sex on the beach, som jeg testa bare fordi man må jo teste den på All Inclusive i Syden, men herrejemini, tenk å bestille en Sex on the beach, det er jo pinlig bare å si det. Men jeg gjorde det! Og jeg likte den!
Jeg har hatt det fint her. Jeg har hatt det ganske mye sånn som jeg tenkte jeg kom til å ha det. Jeg har lest bøker på dagen, jeg har bada – morgenbad om morgenen har vært det beste. Da har jeg tassa ned på stranda i slåbrok og gått ut på rullesteinene, lagt meg bakover i sjøen, og bada litt. Noen morgener har jeg sett noen andre, noen morgener har det bare vært meg. Jeg har ikke bada så mye i bassenget, men noen dager har jeg sitti der ute for å liksom være ute blant folk og ikke bare på rommet. Fått litt sol. Sett på at de har vannaerobic klokka tolv, men ikke vært med. Jeg har gått litt tur, men ikke så langt. Jeg har funnet en kafe som lagde god frappe. Jeg har skrevet postkort. Jeg har sendt meldinger hjem når jeg har vært ensom. Jeg har fått svar. Jeg har spist middag i buffeten, som har vært grusom de fleste dagene, men i dag blei jeg helt rørt av middagen – jeg fikk poteter, saus, blomkål og svinekotelett. Det beste måltidet på hele turen! Enda jeg har spist moussaka to dager (den ene dagen til lunsj, fordi de har forskjellig tema på buffeten – italiensk var det verste, og det skulle man jo ikke trodd).
I dag gikk jeg også en lengre tur, og det burde jeg jo gjort første dagen, for da fant jeg fin strand jeg kunne ligget på, fin strandbar jeg kunne drukket øl på, men som jeg drakk milkshake og spiste pommes frites på i dag i stedet, og jeg fant masse morsomme butikker og jeg så to hunder jeg kunne ha klappa, men det turte jeg ikke. Jeg har ikke sett så mange katter, men det bor to her på hotellet som ligger på solsengene og bryr seg lite om at personalet prøver å jage dem bort.
I morra skal jeg fly hjem og jeg gruer meg ikke så mye. Jeg gruer meg alltid mest til å fly hjemmefra. Når jeg skal hjem, så er hjernen min mer sånn: Enten så kommer du hjem, eller så dør du, same, same.
Jeg dro på denne aleineferien for å sjekke om jeg klarte det. Men også for å gjøre noe for meg selv. For å få litt sommer, når sommeren egentlig er over. For å lese bøker. For å slappe av. Og jeg har faktisk slappa av. Jeg er rolig i kroppen. Jeg har gjort yoga noen morgener før morgenbadet, og det har aldri vært så stille i hodet mitt. Jeg har kjeda meg, men det tror jeg er sunt.
Og så har jeg hørt på Gillian Welch – nesten hele turen. Jeg fikk skiva hennes, The Revelator, i 2005, av han jeg data etter S. Kingosgate 3 som han het. Han het ikke det, men jeg kalte ham det. Han bodde der. Det var fint, det der. Han var gammel, men yngre enn jeg er nå. Jeg var 19 og hjerteknust. Han henta meg i bilen sin og kjørte meg hjem til seg. Vi hørte på skiver. Jeg lå på gulvet hans, og så i senga hans. Han ga meg Josh Rouse og Gillian Welch, og det er noe av det fineste jeg har fått. Jeg har likt låtene hennes siden jeg hørte dem første gang, men på denne turen, så har en ny låt festa seg. Jeg gikk en kveldstur for å kjøpe Mythos og Stitch-klistremerker (det siste var ikke planen, men de blei med da de lå ved kassa) og så hørte jeg på April the 14th, pt. 1, og jeg gikk aleine i mørket og hadde hatt en litt dårlig dag, middagen var dårlig (det vil si, for fancy for meg) og jeg var sulten og trist, men jeg hadde smugla med meg noen rundstykker fra frokosten som jeg spiste aleine i senga, og så gikk jeg altså ut en tur, og Gillian sang og mot midten av låta, så endrer den seg, og hun synger: Hey, hey, på en sånn trist og samtidig trøstende måte, og jeg begynte å grine, og Gillian sang, hey, hey, og jeg sakna farta og så opp på himmelen og svelga klumpen i halsen og jeg var helt aleine, men jeg er her, i verden. Jeg er her fortsatt. Jeg er her til jeg ikke er her lenger.