Måned: oktober 2025

Det er siste kvelden på Rhodos. Jeg har drukket to drinker – en før middag, den var kjedelig, og en etter middag, den var BLÅ! Jeg har hatt en Dagens drink-chat gående med Espen og Sonja hjemme, etter at de ba meg teste så mange jeg kunne fordi jeg kjøpte All Inclusive. Pallen er som følger:

1. Sea breeze, som Sonja ba meg teste fordi Lorne i Angel liker den. Jeg har ikke sett Angel ennå, men jeg likte Sea breeze, den har tranebær og grapefrukt i seg, jeg elska den.

2. Whisky sour, Jorunn på Tronsmo ba meg teste den, og det gjorde jeg i går etter middag, da jeg satte meg for å lese litt med en whisky sour ute på plattinga, som en annen kul voksen med ting på stell. Den passa nippetempoet mitt, og føltes veldig voksen. Først likte jeg den ikke så godt, men den vokste på meg. Smakte sitron, men med ettersmak av whisky. Spent på om jeg liker den enda bedre med eggehvite i, som de ikke har i her, men som jeg tror jeg kan få til hjemme.

3. Sex on the beach, som jeg testa bare fordi man må jo teste den på All Inclusive i Syden, men herrejemini, tenk å bestille en Sex on the beach, det er jo pinlig bare å si det. Men jeg gjorde det! Og jeg likte den!

Jeg har hatt det fint her. Jeg har hatt det ganske mye sånn som jeg tenkte jeg kom til å ha det. Jeg har lest bøker på dagen, jeg har bada – morgenbad om morgenen har vært det beste. Da har jeg tassa ned på stranda i slåbrok og gått ut på rullesteinene, lagt meg bakover i sjøen, og bada litt. Noen morgener har jeg sett noen andre, noen morgener har det bare vært meg. Jeg har ikke bada så mye i bassenget, men noen dager har jeg sitti der ute for å liksom være ute blant folk og ikke bare på rommet. Fått litt sol. Sett på at de har vannaerobic klokka tolv, men ikke vært med. Jeg har gått litt tur, men ikke så langt. Jeg har funnet en kafe som lagde god frappe. Jeg har skrevet postkort. Jeg har sendt meldinger hjem når jeg har vært ensom. Jeg har fått svar. Jeg har spist middag i buffeten, som har vært grusom de fleste dagene, men i dag blei jeg helt rørt av middagen – jeg fikk poteter, saus, blomkål og svinekotelett. Det beste måltidet på hele turen! Enda jeg har spist moussaka to dager (den ene dagen til lunsj, fordi de har forskjellig tema på buffeten – italiensk var det verste, og det skulle man jo ikke trodd). 

I dag gikk jeg også en lengre tur, og det burde jeg jo gjort første dagen, for da fant jeg fin strand jeg kunne ligget på, fin strandbar jeg kunne drukket øl på, men som jeg drakk milkshake og spiste pommes frites på i dag i stedet, og jeg fant masse morsomme butikker og jeg så to hunder jeg kunne ha klappa, men det turte jeg ikke. Jeg har ikke sett så mange katter, men det bor to her på hotellet som ligger på solsengene og bryr seg lite om at personalet prøver å jage dem bort.

I morra skal jeg fly hjem og jeg gruer meg ikke så mye. Jeg gruer meg alltid mest til å fly hjemmefra. Når jeg skal hjem, så er hjernen min mer sånn: Enten så kommer du hjem, eller så dør du, same, same. 

Jeg dro på denne aleineferien for å sjekke om jeg klarte det. Men også for å gjøre noe for meg selv. For å få litt sommer, når sommeren egentlig er over. For å lese bøker. For å slappe av. Og jeg har faktisk slappa av. Jeg er rolig i kroppen. Jeg har gjort yoga noen morgener før morgenbadet, og det har aldri vært så stille i hodet mitt. Jeg har kjeda meg, men det tror jeg er sunt.

Og så har jeg hørt på Gillian Welch – nesten hele turen. Jeg fikk skiva hennes, The Revelator, i 2005, av han jeg data etter S. Kingosgate 3 som han het. Han het ikke det, men jeg kalte ham det. Han bodde der. Det var fint, det der. Han var gammel, men yngre enn jeg er nå. Jeg var 19 og hjerteknust. Han henta meg i bilen sin og kjørte meg hjem til seg. Vi hørte på skiver. Jeg lå på gulvet hans, og så i senga hans. Han ga meg Josh Rouse og Gillian Welch, og det er noe av det fineste jeg har fått. Jeg har likt låtene hennes siden jeg hørte dem første gang, men på denne turen, så har en ny låt festa seg. Jeg gikk en kveldstur for å kjøpe Mythos og Stitch-klistremerker (det siste var ikke planen, men de blei med da de lå ved kassa) og så hørte jeg på April the 14th, pt. 1, og jeg gikk aleine i mørket og hadde hatt en litt dårlig dag, middagen var dårlig (det vil si, for fancy for meg) og jeg var sulten og trist, men jeg hadde smugla med meg noen rundstykker fra frokosten som jeg spiste aleine i senga, og så gikk jeg altså ut en tur, og Gillian sang og mot midten av låta, så endrer den seg, og hun synger: Hey, hey, på en sånn trist og samtidig trøstende måte, og jeg begynte å grine, og Gillian sang, hey, hey, og jeg sakna farta og så opp på himmelen og svelga klumpen i halsen og jeg var helt aleine, men jeg er her, i verden. Jeg er her fortsatt. Jeg er her til jeg ikke er her lenger. 

Når folk spør meg hva jeg driver med, så svarer jeg at jeg jobber i bokhandel. Hvis jeg står sammen med samboeren min eller venner av meg, så pleier de å legge til at jeg også skriver bøker. Jeg er ikke egentlig redd for å prate om det, men jeg veit ikke alltid hva jeg skal si. Folk blir jo nysgjerrige og lurer på ting, og jeg har ikke helt klart å komme på de beste svarene, men jeg tenkte jeg kunne prøve å samle dem her.

Det første folk lurer på, er jo hvor man får tak i bøkene mine. Det får meg ofte til å føle meg litt som en som printer og stifter dem sjæl hjemme, men bøkene mine finnes der du finner alle andre bøker. Du kan låne dem på biblioteket, kjøpe dem hos din favorittbokhandel, kanskje står de allerede på hylla der, klare til å kjøpes, kanskje må du spørre etter dem og så kan de bestille dem. De finnes også på lydbok, lest av forfattaren sjølv, og jeg tror du kan kjøpe dem som e-bøker også, om du liker det bedre enn papirbøker.

Så spør de hva slags bøker jeg skriver. Romaner, sier jeg. Hva slags romaner? Samtidsromaner, bøker om helt vanlige folk. Det er jo et ganske kjedelig svar, men jeg veit ikke helt hva jeg skal si. Jeg skriver ikke krim, eller sci-fi, jeg skriver ikke kjærlighetsromaner, selv om jeg har prøvd, å, som jeg har prøvd, helt siden 2008 har jeg prøvd, og jeg prøver ennå. Men ja, bøkene mine handler om helt vanlige folk som gjør ganske vanlige ting. Her kommer ei lita gjennomgang:

Jeg debuterte i 2009 med romanen Roskilde, den handler om en vennegjeng som er på festival, om varm øl og konserter, om seine netter og nattbading, om å savne noen som ikke er der lenger, om å møte en ny, om å gå seg bort, om å føle seg hjemme på et jorde med tusenvis av andre. Det var min første bok og jeg var 23 år gammal da den utkom. Jeg fulgte opp samme høst med en boksingel som heter Øya, som på en måte er siste kapittel i Roskilde-boka, og i pocketutgaven er den med. Hovedpersonen har ikke noe navn, men bestevenninna hennes heter Therese, og eksen hennes heter Jonas.

I 2013 kom den vanskelige andreboka Furuset, som jeg tror jeg skreiv over 20 utkast av. Det tok sin tid. Men det blei en bok til slutt, og den feira vi på Internasjonalen i januar 2013 med stor fest og Dansestøl som DJs. Den handler om Eva som er 25 år og ferdig med en mastergrad, om kvartlivskrisa, om venna hun vokste opp sammen med og stedet hun rømte fra, men som hun hele tida kommer tilbake til. En journalist skulle intervjue meg om boka, og han begynte med å spørre: Så, hvordan var det å flytte hjem igjen til Furuset etter så mange år? Jeg har ikke flytta hjem igjen til Furuset, sa jeg, jeg har skrevet en roman. Han sa han skulle ringe meg opp igjen. Liten funfact om Furuset: Jeg brukte navna på de ekte venna mine i boka, så Nina, Ashkan og Nilen finnes i virkeligheten. Men det er fortsatt en roman. Jeg er ikke Eva, hun er mye kulere enn meg, men vi deler favorittband og mye av oppveksten vår. Men jeg har aldri turt å klatre opp på taket på skolen, det er det bare Eva som tør.

I 2016 kom Du dør ikke, som blei en oppfølger til Furuset. Det var ikke meninga, men jeg klarte liksom ikke å slutte å skrive om henne. Hun var blitt en naturlig forlengelse av meg selv, og mens jeg satt og prøvde å skrive en ny bok, så dukka hun bare opp igjen. Hun og alle venna hennes. Du dør ikke er en bok om angst, kanskje fordi jeg hadde fått angst selv, året før den første boka om Eva kom. Jeg tror vel ikke jeg hadde skrevet en bok om at Eva fikk angst om jeg ikke hadde det sjæl. Men jeg forsøkte å skrive en bok om angst til alle oss som har det, som har kjent på det, men kanskje enda mer til alle som ikke har kjent på det, sånn at de kunne se litt hvordan det var. Eva løper og løper, hun tar ikke telefonen når venna hennes ringer, men de fortsetter heldigvis å ringe. Du dør ikke var på vei til å ferdigstilles da Kent annonserte at de la opp, og det blei med i boka. Men det står i den første teksten at Eva har hatt angst en stund, så det er ikke fordi Kent legger opp at hun får angst. Det er bare den siste dråpa i et allerede skjelvende og altfor fullt glass.

Så prøvde jeg å skrive en kjærlighetsroman igjen, som alltid, men det endte opp med å bli en roman om en 35 år gammel kvinne som ikke ønska seg barn. Den heter Aldri, aldri, aldri og blei et slags gjennombrudd. Den er oversatt til mange språk og jeg har fått møte lesere i mange land som har lest den på et språk jeg ikke kan. Det er veldig stas og litt skummelt. Aldri, aldri, aldri handler om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Den handler om å leve et liv. Hovedpersonen har ikke noe navn, men hun har en eks fra lenge siden som heter Jonas, og nå er hun sammen med en fin fyr som heter Philip. Fun fact: Jeg prøvde egentlig å skrive inn Philip i Furuset, men han blei delvis strøket og delvis omgjort til Miriam-karakteren. Men äntligen, etter mange år, fikk Philip sin rette plass.

Noen somre etter denne boka, var jeg på Roskilde igjen og redaktøren min ba meg om å skrive en boksingel til. Jeg sa først nei, men da jeg var på Roskilde i 2022 skjedde det som så ofte skjer når Nils ber meg om å skrive noe. Jeg begynte å skrive det. Bare i hodet, men det er jo der det begynner. Så da skreiv jeg boksingelen OK, en til, som kanskje er min favoritt av det jeg har skrivi. Der følger vi hovedpersonen fra Roskilde mange år etterpå, hun er på festival igjen, aldri for ung, aldri for gammel, og hun møter Jonas tilfeldig på det store jordet blant hundretusenvis av andre. Hun møter også noen som spør om Philip er med, men det er han ikke, for de har jo gjort det slutt. Og her kommer kanskje det største easter egg-et i forfatterskapet mitt, hovedpersonen i Roskilde, Aldri, aldri, aldri og OK, en til er den samme. Jeg forventa ikke at noen skulle se det, selv om jeg la inn noen bittesmå hint her og der, men jeg fikk faktisk en melding på instagram fra en som tilfeldigvis hadde lest dem rett etter hverandre og som lurte. Det var HELT SJUKT STAS og jeg bekrefta med et svært glis rundt munnen.

Så skreiv jeg boka om Britt, som egentlig skulle bli en koselig bok om et sommerhus og en vennegjeng som reiste dit hver sommer, men i alle scenene jeg skreiv, så var det en av dem som var så jævla sur hele tida. Det blei tydelig at boka mi egentlig skulle handle om henne, og sånn blei Britt hovedpersonen i boka som endte opp med å hete Faen, faen, faen, og som blei en mye sintere bok enn jeg trodde jeg noen gang skulle skrive. Men den handler jo ikke bare om sinne, den handler om å stå opp for seg sjæl, om å ta grep, om å slippe taket i alt man tror man må holde på, om å være en sint voksen som ligger i happy baby-pose når man gjør yoga. Da jeg skreiv de første to utkastene, så blei jeg irritert på Britt. Da jeg måtte skrive om for å bli kjent med Britt, så blei jeg veldig, veldig glad i henne. Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun gjør og hvordan hun takler ting. Britt ligner ikke på meg, men jeg liker henne godt.

Nå holder jeg på med min neste bok, som jeg ikke tør si så mye om ennå, men jeg skriver i hvert fall. Hvis alt går som planlagt, så kommer den neste år. Og så har jeg skrevet den tredje boka om Eva to ganger allerede, men det er sikkert atten forsøk igjen før det ligner noe som kan utgis. Men Eva lever, i hvert fall, hun durer på der inne i hodet mitt, og alle venna hennes, som ligner på mine, de lever også sine liv. Om så bare til glede for meg, om jeg aldri klarer å fullføre.

Men jeg sier fortsatt at jeg jobber i bokhandel om noen spør meg hva jeg driver med. På Tronsmo. Der finner du alle bøkene mine i hylla. Jeg signerer om jeg er på jobb. Vi har til og med en tysk utgave av Aldri, aldri, aldri til salgs, om du har en venn som snakker tysk. Jeg tror det er den eneste tyske boka vi har, faktisk.