Jeg føler vi gikk rett fra seinsommer til høst. Det blei kaldt om morgenen, det blei kaldt om kvelden, og så fikk jeg korona. J blei sjuk først, vi våkna begge to en morgen klokka fem av at han frøs sånn, feberen var der. Jeg ga ham pleddet mitt og vi sov videre, jeg dro på jobb, han blei hjemme. Jeg fikk hodepine tre dager etter og våkna med skjærende hoste i går. Det finnes fortsatt. Jeg tar det med ro, prøver å være grei med kroppen, har vært i grei nok form til å gå en rolig tur i nabolaget for å få litt frisk luft. Møtte to venner, stoppa langt unna og sa: Ikke kom nærmere! Jeg har korona! Vi blei stående med to meters avstand, i en slags trekant, prata sammen som om det var 2020 igjen. De var på vei til Palestina-demonstrasjon. Der skulle jeg vært. Men jeg gikk sakte gjennom Svartdalsparken, så hjem igjen, la meg i senga, så på TV.
Jeg leste 44 bøker i sommer. Aller mest leste jeg barne- og ungdomsbøker, jeg har kjøpt en del TL-klubben og Grøsserne-bøker på loppis, og flere av dem har vært følgesvenner, innimellom nyere voksenbøker. Det får opp antallet, så klart, og siden jeg var med på Sommerles for voksne, laga av datteren til Kristin, så var målet å lese 42 bøker. Jeg lagde skjema i kalenderboka mi, pynta det med et klistremerke av Stitch som satt i en strandstol med solbriller og en is. Perfekt Sommerles-klistremerke. Jeg har sittet lite i strandstol denne sommeren, men hvis alt går som det skal, så har jeg – som premie til meg selv for to bra ting som har skjedd i sommer – bestilt en tur til Rhodos i oktober.
Flyskam, flyskrekk, angst for å være aleine, engstelse for alt som kan gå galt, ja, det er der, hele pakka. Men sola er også der. En siste ukes sommer før vinteren kommer.
Vi mista katten vår i sommer. Han blei akutt sjuk i starten av juli, så vi visste det kom. Vi fikk ha ham i nesten to måneder til, men den siste uka i august, så var det på tide. Vi tok ham med oss i buret, gikk sakte opp mot Ensjø. Møtte Thea, som nettopp har gifta seg, hun så oss og sa hei, spurte om vi skulle på tur med katten. Han skal avlives, sa jeg, bare sånn. Hva annet kan man gjøre? Han er gammel, fortsatte jeg, gammel og syk. Hun så på oss med tårer i øya. Men du har gifta deg! sa jeg. Gratulerer! Vi klemte, og så gikk vi videre, hver vår vei. J, katten og jeg. Thea i sommerkjole forhåpentligvis på vei et fint sted, til en god kveld.
J og jeg kom til Evidensia der de hadde gjort klart et rom til oss, det sto Amandus i et hjerte på døra, det var tent telys. Vi har vært med på det en gang før, da Arkimedes måtte avlives i 2021. Det var like jævlig nå. Den første katten jeg var med på å avlive, var Biggen, som jeg hadde fra jeg flytta hjemmefra i 2005, til han døde vinteren 2011. Han blei akutt syk, så jeg trodde jeg bare var hos dyrlegen for at de skulle fikse ham, men i stedet sa de at det ikke var mer de kunne gjøre. Hjertet hans hadde sluttet å fungere, han hadde vann i lungene. Det var best å la ham slippe. Jeg husker at jeg gikk derfra med halsbåndet hans i lomma. Det var vinter, snø. Jeg skulle på jobb. Jeg klarte ikke å slutte å gråte.
Nå hadde vi visst det i to måneder, men det var grusomt det også. Alt vi gjorde for siste gang. Disse dyra, de er så små, og allikevel en så stor del av livet. Da vi kom hjem nå, var det med tomt bur, til en tom leilighet. Det er så stille her. Det er rart hvor mye et annet vesen gjør ut av seg, bare at han tassa rundt her, flytta på seg i sofaen, klatra litt i klatrestativet, spiste litt mat, før han kom og la seg igjen, oppå meg eller ved siden av meg, i enden av sofaen, oppå beina mine, gikk i sikksakk på vei til kjøkkenet for å få mat, satt på sofalenet og venta på at vi skulle bli ferdige med å spise, så han kunne legge seg i fanget til J mens vi så på TV. Da jeg gikk og la meg den kvelden, så klappa jeg på dyna, som jeg alltid pleide å gjøre, for at han skulle komme og legge seg. Det var ingen som kom og la seg. Det var bare en refleks. Han bodde hos oss i 11 år.
Nå er det bare J og jeg.
Nå er vi sjuke begge to, J gamer og jeg leser bøker, ser på TV i senga, spiser enkle måltider. Tomatsuppe, toast. Enkelt å lage, enkelt å svelge. Jeg har plommer. Jeg har Frus. Jeg har pledd og dyne. Vi har Paracet.
Før jeg blei sjuk, så fiksa jeg sykkelen min. Trilla den ned til verkstedet i Eiriksgate, der han har fiksa sykkelen min hvert år, som regel om våren. Nå har den stått ubrukt siden jeg begynte å spille Pokemon Go, fordi jeg heller ville gå rundt og fange pokemons. Men jeg var i Malmö og besøkte Krummis da var jeg var i København, og vi sykla til Kallis, og da kjente jeg det, at jeg ville sykle igjen. Jeg pleide å sykle overalt.
«Du pleide å ha en rød sykkel,» sa reperatøren. Han så på den sorte Pelagoen min, vrei litt på den, vurderte hvor mye som måtte gjøres.
«Ja,» sa jeg. «Det er lenge siden.»
«Det er en fin sykkel, dette her. Litt rusten.» Han blunka til meg. Jeg nikka. Forklarte at den har stått ute og ubrukt i noen år.
«Vi skal få sving på den igjen. Du må ha ny girkabel,» han dro i den gamle, som hadde løsna. Klemte på dekkene, som måtte ha luft.
«Smøre kjedet.» Han snurra på pedalene.
«Men så blir den god som ny. Jeg skviser deg inn, den kan hentes seinere i dag.»
Jeg dro på kino, så den svenske filmen Leva lite på Oslo Pix babybio. Den var vond og vakker. Kom ut igjen i regnet til en melding om at sykkelen kunne hentes.
Jeg fiksa skinnskoene mine, som jeg har fiksa hver sesong. De har trengt liming tre år, ny såle i fjor, en forsterkning i den nye sålen i år, nye skolisser. Jeg har brukt sikkert 2000 kroner på de skoene. Men det er de samme skoene jeg kjøpte på loppis for 300 kroner, og de lever fortsatt. Det ville blitt over 2000 kroner for nye sko hvert år også, det føles godt å fikse de gamle. Det er liv i dem fortsatt. De trenger bare å bli tatt vare på.
Når jeg går med dem, så klakker det i asfalten. De er lysebrune. Bladene som faller er gule. Nå er det høst. Amandus fikk en siste sommer, og den dagen vi tok ham med til Evidensia, var den siste sommerdagen. Så blei det kaldt. Regnet kom. Koronaen kom morgenen etter, først til J, så til meg.
Skrivebordet mitt er fullt av rot, hodet like så. Ullgensere og t-skjorter ligger i en haug på kommoden, en blanding av reint og brukt. Når jeg blir frisk, skal jeg rydde i alt sammen. Sette meg ned, åpne manuset, skrive ferdig. Rydde rotet i hodet ned i et dokument. Det kommer gode ting. Jeg er egentlig glad i å gå med ullgenser og ullsokker, ullstrømpebukser og skjerf. Jeg bare var ikke klar til å slutte å gå barbeint i gresset helt ennå, til å slutte å gå med bare bein under skjørtet. Men kanskje kan jeg det igjen i oktober, i et ukesforma sommerhull jeg har kjøpt til meg selv i gave. Kanskje blir det helt grusomt, men da veit jeg det og kan slutte å drømme. Begynne å drømme om noe annet. Eller bare nøye meg med det jeg har. Som er mye.