Måned: juli 2025

Somrene mine da jeg var barn, var å være hos farmor. Det var varmt i stua, vi hadde vinduene åpne, de sto på vidt gap i stua og på soverommet oppe. Jeg hadde satt opp telt i hagen, jeg husker hvordan lyset fra sola blei blått gjennom teltduken. Jeg hadde noen stolputer som jeg hadde lagt på teltgulvet, jeg lå der inne og leste. Jeg satt i gresset og hadde saftglass med plastfolie og sugerør tredd nedi, for at det ikke skulle komme veps i safta. Jeg løp på hellene rundt rekkehuset, det var varmt mot fotsålene. Jeg fikk vepsestikk da jeg tråkka på et jordvepsebol på plenen. Jeg satt aleine i klatretreet og øvde meg på å hoppe, det var kanskje en og en halv meter ned, alle barna klatra opp og hoppa ned, jeg klatra opp og klatra bare ned igjen, men jeg satt der, hver dag, øvde meg på å hoppe. Jeg husker at jeg lata som at det kom en sverm med veps mot meg, at den eneste måten å slippe unna dem før de stakk meg, var å hoppe. Men jeg visste at jeg bare fant det på, så jeg blei sittende.

Somrene var Are you afraid of the dark? på TV om kvelden, det var Pacific Blue seinere på kvelden, det var å få internett på kabel nede i kjelleren og plutselig ikke lenger måtte ha på en sånn kjøkkenklokke som ringte etter en time, så jeg måtte koble meg av internett igjen. Nå var det bare internett, hele døgnet, til enhver tid. Jeg satt i kjelleren og chatta med folk jeg kjente og ikke kjente. Jeg hørte på musikk fra Napster og lasta ned bilder av Espen Lind. 

Somrene var å ikke rekke båten ut til øyene, når vi var med mamma, vi hadde alltid dårlig tid. Jeg husker en gang jeg skulle stå utenfor en kiosk og passe på tingene våre, strandbager og håndklær, og mamma hadde sikkert forklart meg nøye at hun bare skulle noe, og at hun snart kom tilbake, men jeg husker bare at hun blei borte og at jeg blei redd, så jeg begynte å gråte. En mann med koffert og dress kom forbi, han satte seg ned foran meg, spurte hva som hadde skjedd, og jeg husker at jeg gråtende sa: Mamma er borte. Han skjønte vel at hun ikke var det, men han skjønte også at jeg var redd for at hun var det. Han løp inn i butikken, kjøpte en is til meg, som han kom ut igjen med, men da var mamma kommet tilbake, og jeg husker at hun blei så flau, at hun takka ham, der han sto med en is på pinne som han rakte mot meg og nølende tok tilbake på samme tid, at vi igjen hadde dårlig tid, vi skulle rekke båten, og vi løp videre, mens mannen med kofferten sto igjen med en is. Jeg håper han spiste den selv. 

Somrene var å ligge i hagen på et pledd og vente på at kjæresten min skulle komme på besøk. Han kom noen ganger, jeg hørte sykkelen hans skrense inn foran utgangsdøra vår, og jeg løp gjennom stua for å ta ham imot. Men som oftest kom han ikke, og da lå jeg der ute, lata som at jeg ikke venta, lata som at jeg ikke var ensom. Jeg kunne dratt ut og gjort noe, men tenk om han kom?

Karate Kid gikk på TV om kvelden, og jeg lå på TV-rommet og så på den, nydusja, i en for stor t-skjorte, og jeg lukta på bamsen min, som jeg hadde spraya med parfymen til min første kjæreste. Den ligger på loftet nå, men den lukter fortsatt av parfyme.

Somrene var å være på Hudøy og Bjøntegaard, å ta tog og buss sammen med ungdommer jeg ikke kjente, jeg husker jeg tenkte at jeg kunne være hjem jeg ville, at jeg kunne late som at jeg var kulere enn jeg var. Jeg fikk det ikke til. En av jentene jeg var der med flere år på rad, hun var kul. Hun var så pen, solbrun og med langt, solbleika hår. Hun snakka mye, med de voksne, med de andre jentene, hun lo høyt og jeg husker jeg tenkte at hun var så pen at jeg blei redd hvis hun spurte meg om noe, jeg klarte ikke å svare. Jeg tenkte at pene jenter var slemme, at de hadde en baktanke, at hvis hun spurte meg om noe, så var det bare for å gjøre narr av det jeg svarte. Jeg tror hun bare var pen og snill, jeg tror ikke hun var slem. Jeg veit ikke om tanken min om at pene jenter var slemme kom fra virkeligheten eller bøkene jeg leste og filmene jeg så. 

Somrene var lange og varme. Vi kjørte til Stemmern og parkerte bilen, bada og da vi kom tilbake igjen hadde bilen stått i sola i timesvis og vi brant oss på setebeltene. Pappa kjørte til McDonalds på Grorud en dag og vi kjøpte fire soft-is i kjeks til fem kroner stykket. Søsteren min, broren min, pappa og jeg satt i bilen med åpne dører og spiste dem. Pappa fant fram en 20-kroning til. En til? spurte han, og vi løp inn og kjøpte fire til. Vi spiste dem i bilen med dørene åpne. Så kjørte vi hjem igjen til farmor, som hadde laga middag, og vi var mette av is. 

Somrene var å være med til Syden, å skrive dagbok om at jeg var redd jeg ikke kom hjem igjen, at flyet skulle kræsje, at ferga til Danmark skulle synke, at bilen vår skulle kræsje, at jeg skulle dø på Tivoli eller i badeland. Somrene var å være med faren min til badeland i Bø, og ha vondt på skuldrene på vei hjem, det kjentes som at det stakk, som om t-skjorta mi hadde fått flere lapper, som den som var i nakken, som ofte stakk mot huden, men nå var den følelsen over hele skulderen, hele ryggen. Da jeg la meg om kvelden, kunne jeg ikke ligge på ryggen, og farmor så at jeg var solbrent, at jeg hadde fått blemmer. Men jeg smurte meg med solkrem, gråt jeg, og mamma ringte rasende til faren min og sa at du må jo smøre jenta med solkrem. Han gjorde det. Men den var ikke vannfast. Jeg husker fortsatt at jeg hadde hatt det så fint i badeland. Vi hadde tatt sklier og spist is, jeg hadde vært timesvis i flodbølge-bassenget, der det kom en bølge hvert kvarter, man gikk rundt og rundt, og så kom bølgen, den løfta deg og bar deg raskt fremover, jeg lo og lo, fikk låne en stor badering å sitte oppi av noen ungdommer. Jeg hadde rød badedrakt og på kvelden hadde jeg røde skuldre.

I mange år nå, så har jeg vært ekstremt dårlig til å ta ferie. Jeg har jobba, med vilje og uvilje, men i år var jeg så heldig å få sommerjobbinga satt til juni og august, så i juli har jeg bare jobba mine faste jobbhelger, som har vært deilige avbrekk fra total frihet og daffing.

Det blei slutten av juni, og med det nærma Roskilde seg, og mens jeg sto på jobb på Tronsmo og prata med Laura som skulle dra for første gang, så kjente jeg at det rykka i festivalfoten. Jeg sjekka programmet, som var begredelig i år for min del, men jeg så noen lyspunkter på torsdagen, og etter en fest blei jeg sittende og se på musikkvideoer seint på natta, som jeg noen ganger gjør, når jeg er god i gassen, og da J kom hjem fra sin fest, så sa jeg: Vil du bli med meg på Roskilde én dag? Han tok meg i hånda og sa ja.

Så da kjøpte jeg to dagspass på Resale på Ticketmaster, og så booka vi danskebåten og buss og tog hjem dagen etter festivaldagen, og så dro vi en uke seinere. Det var fint å få litt Roskilde i det som skulle være en Roskilde-fri sommer, og jeg har lært at jeg ikke IKKE vil på Roskilde, samma hva som står på plakaten, det er jo alltid noe der for meg, enten jeg har hørt det før eller ei, og det er tusen andre ting der for meg. Det er fest i campen, om det så bare er min egen lille camp med meg selv, en kald øl og en bok, og det er Spaghetti 50 og Antikvariatet og flæskesteg-sandwich og regn og sol og mudder og urinstøv, og jeg vokser ikke fra det, jeg vil ikke slutte med det.

Å være én dag på Roskilde var litt som å være på Roskilde en hel festival, bare komprimert. Jeg angra da jeg ankom, som alltid, jeg blei vant til det og aksepterte at dette var livet mitt nå. Vi drakk øl i sola på ettermiddagskonsert, vi fikk bli med i campen til noen som var ett år gamle da jeg var på Roskilde for første gang og drakk øl ved tissehegnet, før vi løp til Bright Eyes-konsert, der snittalderen var høyere enn min egen. Avalon-scenen er god sånn, der spiller alle de gamle favorittene, jeg hører hjemme der nå. Og så var vi slitne og hadde vondt i beina og korsryggene og så dro vi hjem da jeg hadde fått låta mi på Stormzy, men før D1MA-konserten klokka ett, for det orka jeg ikke.

Da vi kom hjem fra Roskilde, blei vi invitert til Sørlandet og sommerhuset til A, men dagen før vi skulle dra, så blei katten vår sjuk. Han er gammel og vi fikk ham med oss hjem igjen fra akuttbesøket hos veterinæren, men dette blir hans siste sommer. Så da var vi hjemme med ham noen dager og passa på at han spiste – nå er det ingen slankekur mer, bare tunfisk og kos så lenge han har igjen. Så dro jeg aleine et døgn til Sørlandet uka etter. Det var like fint som det alltid er, jeg løp joggerunden min to ganger om morgenen, jeg hang med barna til A, de kaller meg Store-Linn, fordi den yngste har fått navnet Linn, og det er noe av det fineste jeg har opplevd i livet. Tenk å få være en Store-Linn?

Ellers har ferien vært prega av prosjektet Jeg har Hellas hjemme, som er min taktikk i denne tida der jordkloden brenner og jeg ikke kan reise rundt som jeg skulle ønske, men man kan ha Hellas hjemme. Det har betydd vannmelon i kjøleskapet, øl midt på dagen om jeg vil, jeg har sittet ved bassengkanten på Tøyenbadet, jeg har bada i sjøen på Huk og på Sørenga, jeg har ikke laga moussaka, som var planen, men det kom aldri en regndag, så det blei gresk salat fra Meny i stedet i hetebølgen.

Jeg har lest bøker på pledd i bakgården i skyggen, vi har kjøpt vifte til stua, vi har hatt alle vinduene åpne i hele leiligheten, vi har sovet med bare dynetrekk som dyne, jeg har lagt meg tidlig og sett på Pacific Blue i senga, og vi har lagt oss seint etter å ha spilt Hitster i stua.

Og så skulle jeg egentlig ikke noe mer, jeg skulle jo ingenting i sommer, men så dukka det opp en leilighet i København til leie i en uke, og plutselig satt jeg på danskebåten aleine på vei til Køben. Det var i går. Nå er jeg her. J skal bygge festival den neste uka og er borte fra morgen til kveld, og jeg hadde jo hatt det fint hjemme også, men nå er jeg i København for å skrive og lese. Jeg har pakka med meg 20 bøker til seks overnattinger, men det er viktig å ha noe å velge i. Jeg har et førsteutkast som skal bli til et andreutkast. Jeg har med joggesko og på fredag skal jeg til Malmö og henge med Krummis, for det kan man gjøre når man er i København, bare ta toget til Malmö og være sammen med sin beste venn.

Jeg har vært ganske god på ferie i år. Jeg har ikke hatt dårlig samvittighet. Jeg er verdt alt jeg er verdt også når jeg har fri. Jeg har lest bøker, ligget i gresset, vært på konsert, vært sliten, vært glad, vært aleine og sammen, svett og kalddusja, jeg har smurt meg med solkrem og stått opp før åtte for å løpe før det blei 30 grader, og en dag løp jeg midt på dagen selv om det var 30 grader og blei dehydrert og angra, men det ordna seg det også.

Det er lenge sida jeg har vært i København for å skrive, den siste gangen jeg prøvde var i 2020. Da hadde jeg leid en leilighet i mars, og vi husker jo alle hvordan det gikk. Jeg dro hjem etter en snau uke, kjøpte returbillett 20 minutter før Mette Fredriksen stengte Danmark, og på toget fra Göteborg og hjem holdt Erna Solberg pressekonferanse om at de stengte Norge. Så gikk tida.

Nå er jeg her igjen, og jeg hadde glemt at jeg er litt engstelig (haha!), men det skal gå fint. Hjernen synes det er skumlere å være aleine i en leilighet som ikke er hjemme, men det bor folk i hele verden i leilighetene sine, og det går bra med de aller fleste av oss. Jeg har kjøpt brus med ferskensmak og brus med hylleblomstsmak, jeg har balkong, jeg har joggeruta mi i Fælledparken fra gamle dager, jeg har Fynsk forår i kjøleskapet, den beste danske ølen, jeg har fantasivennene mine i manuset mitt og en helt ekte venn en togtur unna.

Når jeg kommer hjem, er sommeren nesten over. Den har vært lang og varm. Men jeg lengter ikke til høsten ennå. Jeg håper det er mer sommer igjen fortsatt. Jeg skal utnytte den så godt jeg kan.