Jeg var på en haug av loppemarkeder i mai, det beste jeg fant i haugene av ting var et slags scrapbooking-kit med klistremerker som fikk meg til å tenke på fotoalbumene fra tenåra mine, sånne snakkebobler.
Fest!
Hva tenker du på nå?
Hmmmm…
Noe av det jeg lengter mest etter å gjøre, er å sitte ved skrivebordet mitt sånn jeg gjorde i barndommen og tenåra, jeg satt der hele tida, føles det ut som. Jeg klippa og limte, leste og skreiv, hørte på radio og tok opp sangene jeg likte på kassett. Nå har jeg kjøpt et kit som jeg sikkert ikke kommer til å bruke, men jeg har det i tilfelle jeg får ånden over meg. Skrivebordet er rydda og det er bare å ta det i bruk.
Det har vært forsommer og jeg har løpt ute i t-skjorte, jeg har smurt meg med solkrem og allikevel blitt litt solbrent i kinna. Jeg har lukta på syrinene og ligget i gresset. Jeg har spist veldig mye is, vunnet og tapt quizzer, jobba og hatt fri, skrevet et førsteutkast ferdig og sendt det inn – det er langt igjen, men det går fremover. Jeg har tatt toget til og fra Varberg på en dag, fordi jeg hadde en reisedag igjen på interrailbilletten min, og jeg ville se på sjøen og kallbadhuset og spise kouign amman fra Kustbageriet og kjøpe Fanta med ananas og grapefrukt-smak på Hemmakväll. Jeg har vært aleine på kino og sett Alt skal bort, som var dritbra, og så har jeg vært på kino med J og sett Lilo & Stitch-remaken som jeg elska.
Lilo & Stitch kom da jeg var 16. Jeg så den på kino da også, husker jeg. For gammal for Disney-filmer, men ærlig talt, man er aldri for gammal for Disney-filmer, og Stitch var for søt til å la være. Heldigvis synes resten av verden også at han er søt og dum, så mengden merch det går an å kjøpe har egentlig bare økt med åra, og jeg har erverva meg både Stitch-klær og Stitch-sekk og klistremerker og binderser og handlenett og julekuler og kaffekopp. Det stopper aldri.
Filmen er nydelig, og jeg knakk totalt i en omskrevet scene fra dansetreninga til Lilo der hun har laga seg sitt eget friendship bracelet med en fiskekrok hun fant, og de andre jentene ler av henne og viser fram sine ordentlige, perla friendship bracelets med ordene Besties 4ever, en ring av jentehender i kors, og Lilos ensomme hånd med det egenlaga armbåndet som ikke var som det skulle være. Å, Lilo, jeg hiksta og sank ned i setet mitt, tenkte på alle de rare ungene, på meg selv som var en rar unge.
Jeg har gått mye rundt i forsommeren og vært ensom og trist, uten at jeg har klart å skjønne hvorfor. Jeg har snakka med psykologen min om det, vi har gravd i gamle dager og gamle minner, jeg har fortalt om de lange somrene, som jeg tror jeg sporer det tilbake til, at sommeren var en ensom tid, som er rart, fordi jeg var lite aleine. Jeg var på eventyr! Jeg var på feriekolonier og leirskoler, jeg var i Syden, men overalt på disse stedene, så lengta jeg. Jeg satt aleine på svaberg og knøt vennskapsarmbånd, som jeg ikke hadde noen å gi til, så jeg lagde dem til meg selv. Jeg kom hjem derfra med anklene og håndledda fulle. Men var jeg ensom? Jeg visste hva alle het, jeg lærte meg navna deres, og de snakka jo med meg, men vi var ikke venner. Jeg vaka rundt de andre jentene, kopierte dem, studerte hvordan de fletta håret sitt, hvordan de lo, hvordan de snakka med gutter, mens jeg ikke snakka med guttene, jeg så på dem på avstand. Jeg snakka med de voksne, eller de snakka med meg. Jeg hadde med meg Espen Lind-utklippsboka mi og viste dem fram til alle som ville se, og jeg skjønte ikke at de lo av meg, men når jeg spiller av disse minnene i mitt nå voksne hode, så ser jeg latteren deres, og den var ikke med meg.
Men jeg hadde det fint også, man har det fint når man ikke skjønner at man blir ledd av. Jeg var en rar unge og en rar tenåring, men det gikk bra med meg. Jeg hadde skrivebordet mitt og alle brevvennene mine, jenter i andre byer som ikke hadde møtt meg i virkeligheten. Jeg hadde biblioteket der jeg lånte alle bøkene jeg leste, og jeg hadde leksene mine, som jeg elska å gjøre. Jeg hadde et tre å klatre i, og i naboblokka bodde bestevennen min som jeg spilte tv-spill med etter skoletid, selv om jeg ikke kan huske at vi snakka så mye sammen på skolen. Vi gikk i parallellklasser, så det var kanskje ikke så rart, og dessuten satt jeg jo mye i et tre og leste, så jeg var ikke så lett å prate med.
Ensomhet er en følelse man kan ha selv om man er omringa av mennesker. Det er jo akkurat da den kommer, for å være sammen med noen er ikke det samme som å ikke være ensom. Og jeg sier ikke at det var de andres skyld, jeg tror at ensomheten i meg alltid har vært der, og noen ganger har vært grunnen til at det har vært vanskelig for meg å nærme meg andre. Jeg prøvde, og noen ganger fikk jeg det til, men så mista jeg det igjen. Jeg følte hele tida på at jeg ikke passa inn noe sted, så det var enklere å være hu rare i et tre, enn å prøve å kopiere alle de som fikk det til, å være menneske. Jeg sa rare ting og gjorde rare ting, og jeg må jo ha skjønt at de lo av meg, selv om jeg lata som at jeg ikke skjønte det. Jeg tror selv de som var kule, syntes det var vanskelig å være en unge og tenåring, det er vanskelig å navigere i verden, blant andre mennesker.
Nå er jeg en rar voksen som går rundt med Stitch-genser og kattekjole, og jeg går aleine på loppemarked og kjøper ting som minner meg om å være 13 år, og mitt neste bruktprosjekt er å kjøpe en ribbed hvit t-skjorte og en stroppekjole, så jeg kan se ut som Angela Chase fra My so-called life i høst, med blomstrete Martens og fine strømpebukser. Det er ikke like skummelt å være en rar voksen som det var å være et rart barn.
Jeg rydda på loftet og fant Espen Lind-utklippsboka mi, og jeg børsta støv av den og så på de mange hundre sidene med sirlig innlimte bilder og artikler. I slutten av juni skal jeg på konsert med ham igjen utafor Fredrikstad, og det skal bli fint. J er sjåfør og vi skal bo på hytta en halvtime unna konsertstedet. Vi skal garantert bade og jeg skal løse kryssord og kanskje slå ham i Yatzy.
Selv om sommeren og lukta av syriner maner fram den gamle ensomheten, så er det også den beste tida. Det har jeg alltid syntes. Og i dag feira J og jeg 12 år som kjærester. Vi feira med å spise frokost ute, vi gikk i regnet til Åpent Bakeri i Bjørvika og quizza noen quizzer og spiste egg og bacon, så dro han hjem og jeg gikk på Deichman og lånte bøker, gikk rundt i etasjene, og jeg var aleine, men ikke ensom.