Måned: juni 2025

Jeg var på Sex and the city-nørdequiz, jeg spurte Nina om hun ville være med. Jeg er dårlig til å spørre om hun vil være med på ting, jeg tenker at siden hun har barn aleine, så er det vanskelig å få barnevakt, men hun svarte med en gang at hun hadde kjempelyst, og et kvarter seinere var vi et lag og barnevakta var fiksa, og en uke seinere satt vi på Brød og Sirkus og var på quiz. Det var vanskelig og gøy. Vi huska ikke hva han som spiller Stanford het i virkeligheten, men vi visste mange andre ting.

Det blei tie-break, og jeg blei sendt opp. Svaret skulle være på norsk. Hvilken kjønnssykdom var det Charlotte fikk i episoden der de drar til The Hamptons. Crabs, sa hjernen min, og så oversatte jeg til flatlus, og rakk hånda forsiktig opp på siden av meg, ikke høyere enn skulderen, såvidt over albuen egentlig. Da hadde det andre laget allerede skreket i mikrofonen og vunnet. Jeg huska at vi egentlig hadde fått et poeng for mye i rettinga av første runde, og tenkte at vi egentlig uansett kom på andreplass, men jeg tenkte også mye på at jeg ikke egner meg til en tie-break konkurranse der man må ta grep, det er ingen som ser på meg og lurer på om jeg har rukket opp en forsiktig hånd. Men det går fint, jeg lever godt med å ha en forsiktig hånd, en nervøs kropp.

Jeg fortalte Nina at jeg visste jeg var dårlig til å invitere på ting, og hun sa det gikk bra, at alle var det. Jeg er jo barnløs og fri, men jeg er mest hjemme. Og oppi åsen er hun også hjemme, med barna sine. Hun ser flaggstanga i borettslaget vårt fra stuevinduet sitt, og vi har tulla med at jeg kan vinke til henne derfra. Jeg kan jo faktisk det. Et bittelite menneske som rekker opp en hånd ingen ser.

Men nå kommer sommeren og jeg skal ikke gjøre ingenting, jeg skal plutselig masse ting. Vi vant dagspass til Piknik i parken da vi vant sammenlagten på popkultur-quizzen vi går på hver onsdag før jul, og jeg har ikke gleda meg, i forrige uke sendte jeg melding til laget mitt om at noen andre kunne overta billetten min hvis det ikke alt var ordna (men det var det.) Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke gleda meg, eller, jeg visste at det var fordi jeg jobba den lørdagen uansett og kanskje ikke rakk Casiokids, men det var noe mer også, noe jeg ikke fikk tak på. Så våkna jeg i går til at ei jeg kjenner på internett solgte to festivalpass, og da skjønte jeg det. Jeg ville jo ikke ha dagspass, jeg vil ikke én dag på festival, jeg vil på hele. Selv om jeg jobber! Det er masse konserter etter jobb, og i dag har jeg fri.

Jeg satte i gang en internettjakt etter en som ville kjøpe den andre billetten også, siden hun solgte to samla, og mens jeg gjorde alt jeg kunne med all internett-pullen jeg har, så ramla det inn en melding fra quizlaget. Vi hadde fått to dagspass til, om vi ville. Men nå kjøper jeg jo festivalpass, sa jeg. Ja, men du trenger ikke det, når du kan FÅ. Er det ingen andre som vil ha dem? Det var det ikke.

Så da fikk jeg gratis festivalpass. Alle tre dagene. Piknik i parken, som begynner i dag. Jeg unnskyldte meg til internettvennen min, men hun sa bare at det var kjempefint og at jeg måtte kose meg masse. Jeg håper hun får solgt passa sine. Jeg har et festivalbånd på armen nå, som jeg henta på vei til quizzen, og om et par timer står jeg og hører på Mannskoret og så Ella Marie. Så skal jeg møte redaktøren min og snakke om førsteutkastet, jeg gruer meg, men det skal vel gå på et vis. Det har blitt bok mange ganger før.

Jeg fikk en dårlig nyhet om noe som ikke blei noe av tidligere denne uka, og jeg hadde jo egentlig skjønt det for lenge siden, men det var jo et lite håp der hele tida. Er det i dag mailen kommer om at noe magisk skal skje? Den mailen kom aldri, i stedet kom bekreftelsen på at det ikke blei noe av allikevel.

Jeg søkte en jobb jeg ikke fikk. Jeg var hos endokrinologen og måtte øke dosen på medisinen igjen, og streng beskjed om å ikke kutte i den før tidligst 1. juli uansett hvor bekymra jeg var. En bivirkning av medisinen min er hjertebank, men hvordan kan en engstelig kropp vite om jeg har hjertebank fordi jeg tar en medisin eller fordi jeg har angst? Vi passer på deg, sa legen. Så nå tar jeg pillene mine og prøver å ikke være engstelig.

Jeg løper igjen, om morgenen, det går sakte, men det går fremover.

Jeg skal jobbe fulltid i to uker, være vikar for norskansvarlig på Tronsmo, og jeg gleder meg sånn. Samtidig som jeg jobber fulltid, skal jeg på Piknik i parken og se Aurora i morgen kveld, jeg skal se Faithless uten Maxi Jazz på lørdag, jeg skal på OverOslo og se José Gonzalez på onsdag, og Gabrielle, og Röyksopp og M2M. Jeg skal tilbake på fredagen og se September When og Bryan Adams. Sonja skal bli med, enda hun egentlig ikke går på festival. Vi gleder oss! Jeg har aldri sett Bryan Adams før, jeg er ikke blodfan, men det er derfor jeg elsker festival – man kan se de artistene man kan noen få låter av og kose seg. Jeg skal legge meg seint og stå opp tidlig og det skal gå fint, fordi det er sommer nå.

Jeg kjøpte en ny, brukt lampe til lesekroken min i stua og J var skeptisk til å om den passa inn, men den passa perfekt, og nå er lyset varmt om kvelden. Jeg skal prøve å lese 42 bøker i sommer, fordi jeg er med på Sommerles for voksne som Kristin har satt i gang. Jeg har lest 4, som betyr at jeg ligger bak, men det er mye sommer igjen å lese i.

Jeg blei med Nina og barna på kino for å se Lilo og Stitch, andre gang for meg, første gang for dem. Jeg tok med klistremerker og Stitch-tatoveringer til dem, og det var stor suksess. Jeg er sjenert med barna, veit ikke hva jeg skal si, men jeg hjalp dem å ta på tatoveringene og pekte på klistremerkene. Det er Lilo, sa jeg, det er Stitch. Der danser de. Så så vi filmen og jeg grein og lo. Du har Stitch-veske, sa S og pekte. Du har Stitch på kjolen din, sa N og pekte. Jeg har Stitch-sko også, sa jeg, og pekte på skoa mine. Jeg hadde gått all in.

Nå skal jeg jobbe litt før jeg og Casiokids-t-skjorta mi skal aleine på festival. I morra er venna mine der, når jeg kommer etter jobb. Og på lørdag er det også venner der etter jobb. Og når jeg kommer hjem, er alle bøkene mine der.

Jeg var på en haug av loppemarkeder i mai, det beste jeg fant i haugene av ting var et slags scrapbooking-kit med klistremerker som fikk meg til å tenke på fotoalbumene fra tenåra mine, sånne snakkebobler.

Fest!
Hva tenker du på nå?
Hmmmm…

Noe av det jeg lengter mest etter å gjøre, er å sitte ved skrivebordet mitt sånn jeg gjorde i barndommen og tenåra, jeg satt der hele tida, føles det ut som. Jeg klippa og limte, leste og skreiv, hørte på radio og tok opp sangene jeg likte på kassett. Nå har jeg kjøpt et kit som jeg sikkert ikke kommer til å bruke, men jeg har det i tilfelle jeg får ånden over meg. Skrivebordet er rydda og det er bare å ta det i bruk.

Det har vært forsommer og jeg har løpt ute i t-skjorte, jeg har smurt meg med solkrem og allikevel blitt litt solbrent i kinna. Jeg har lukta på syrinene og ligget i gresset. Jeg har spist veldig mye is, vunnet og tapt quizzer, jobba og hatt fri, skrevet et førsteutkast ferdig og sendt det inn – det er langt igjen, men det går fremover. Jeg har tatt toget til og fra Varberg på en dag, fordi jeg hadde en reisedag igjen på interrailbilletten min, og jeg ville se på sjøen og kallbadhuset og spise kouign amman fra Kustbageriet og kjøpe Fanta med ananas og grapefrukt-smak på Hemmakväll. Jeg har vært aleine på kino og sett Alt skal bort, som var dritbra, og så har jeg vært på kino med J og sett Lilo & Stitch-remaken som jeg elska.

Lilo & Stitch kom da jeg var 16. Jeg så den på kino da også, husker jeg. For gammal for Disney-filmer, men ærlig talt, man er aldri for gammal for Disney-filmer, og Stitch var for søt til å la være. Heldigvis synes resten av verden også at han er søt og dum, så mengden merch det går an å kjøpe har egentlig bare økt med åra, og jeg har erverva meg både Stitch-klær og Stitch-sekk og klistremerker og binderser og handlenett og julekuler og kaffekopp. Det stopper aldri.

Filmen er nydelig, og jeg knakk totalt i en omskrevet scene fra dansetreninga til Lilo der hun har laga seg sitt eget friendship bracelet med en fiskekrok hun fant, og de andre jentene ler av henne og viser fram sine ordentlige, perla friendship bracelets med ordene Besties 4ever, en ring av jentehender i kors, og Lilos ensomme hånd med det egenlaga armbåndet som ikke var som det skulle være. Å, Lilo, jeg hiksta og sank ned i setet mitt, tenkte på alle de rare ungene, på meg selv som var en rar unge.

Jeg har gått mye rundt i forsommeren og vært ensom og trist, uten at jeg har klart å skjønne hvorfor. Jeg har snakka med psykologen min om det, vi har gravd i gamle dager og gamle minner, jeg har fortalt om de lange somrene, som jeg tror jeg sporer det tilbake til, at sommeren var en ensom tid, som er rart, fordi jeg var lite aleine. Jeg var på eventyr! Jeg var på feriekolonier og leirskoler, jeg var i Syden, men overalt på disse stedene, så lengta jeg. Jeg satt aleine på svaberg og knøt vennskapsarmbånd, som jeg ikke hadde noen å gi til, så jeg lagde dem til meg selv. Jeg kom hjem derfra med anklene og håndledda fulle. Men var jeg ensom? Jeg visste hva alle het, jeg lærte meg navna deres, og de snakka jo med meg, men vi var ikke venner. Jeg vaka rundt de andre jentene, kopierte dem, studerte hvordan de fletta håret sitt, hvordan de lo, hvordan de snakka med gutter, mens jeg ikke snakka med guttene, jeg så på dem på avstand. Jeg snakka med de voksne, eller de snakka med meg. Jeg hadde med meg Espen Lind-utklippsboka mi og viste dem fram til alle som ville se, og jeg skjønte ikke at de lo av meg, men når jeg spiller av disse minnene i mitt nå voksne hode, så ser jeg latteren deres, og den var ikke med meg.

Men jeg hadde det fint også, man har det fint når man ikke skjønner at man blir ledd av. Jeg var en rar unge og en rar tenåring, men det gikk bra med meg. Jeg hadde skrivebordet mitt og alle brevvennene mine, jenter i andre byer som ikke hadde møtt meg i virkeligheten. Jeg hadde biblioteket der jeg lånte alle bøkene jeg leste, og jeg hadde leksene mine, som jeg elska å gjøre. Jeg hadde et tre å klatre i, og i naboblokka bodde bestevennen min som jeg spilte tv-spill med etter skoletid, selv om jeg ikke kan huske at vi snakka så mye sammen på skolen. Vi gikk i parallellklasser, så det var kanskje ikke så rart, og dessuten satt jeg jo mye i et tre og leste, så jeg var ikke så lett å prate med.

Ensomhet er en følelse man kan ha selv om man er omringa av mennesker. Det er jo akkurat da den kommer, for å være sammen med noen er ikke det samme som å ikke være ensom. Og jeg sier ikke at det var de andres skyld, jeg tror at ensomheten i meg alltid har vært der, og noen ganger har vært grunnen til at det har vært vanskelig for meg å nærme meg andre. Jeg prøvde, og noen ganger fikk jeg det til, men så mista jeg det igjen. Jeg følte hele tida på at jeg ikke passa inn noe sted, så det var enklere å være hu rare i et tre, enn å prøve å kopiere alle de som fikk det til, å være menneske. Jeg sa rare ting og gjorde rare ting, og jeg må jo ha skjønt at de lo av meg, selv om jeg lata som at jeg ikke skjønte det. Jeg tror selv de som var kule, syntes det var vanskelig å være en unge og tenåring, det er vanskelig å navigere i verden, blant andre mennesker.

Nå er jeg en rar voksen som går rundt med Stitch-genser og kattekjole, og jeg går aleine på loppemarked og kjøper ting som minner meg om å være 13 år, og mitt neste bruktprosjekt er å kjøpe en ribbed hvit t-skjorte og en stroppekjole, så jeg kan se ut som Angela Chase fra My so-called life i høst, med blomstrete Martens og fine strømpebukser. Det er ikke like skummelt å være en rar voksen som det var å være et rart barn.

Jeg rydda på loftet og fant Espen Lind-utklippsboka mi, og jeg børsta støv av den og så på de mange hundre sidene med sirlig innlimte bilder og artikler. I slutten av juni skal jeg på konsert med ham igjen utafor Fredrikstad, og det skal bli fint. J er sjåfør og vi skal bo på hytta en halvtime unna konsertstedet. Vi skal garantert bade og jeg skal løse kryssord og kanskje slå ham i Yatzy.

Selv om sommeren og lukta av syriner maner fram den gamle ensomheten, så er det også den beste tida. Det har jeg alltid syntes. Og i dag feira J og jeg 12 år som kjærester. Vi feira med å spise frokost ute, vi gikk i regnet til Åpent Bakeri i Bjørvika og quizza noen quizzer og spiste egg og bacon, så dro han hjem og jeg gikk på Deichman og lånte bøker, gikk rundt i etasjene, og jeg var aleine, men ikke ensom.