Jeg har levert skattemeldinga! Det vil jeg feire med å skrive litt til dere.
Jeg har vært sjuk i tre uker. Jeg skulle vært i Praha over helga, men jeg var hjemme. Jeg pleier ikke akkurat å bli lei meg om jeg ikke må reise noe sted, for jeg liker meg jo best hjemme, men denne gangen hadde jeg vært flink, synes jeg. Jeg kjente angsthjertet slå da jeg blei invitert, men så pusta jeg med magen og sa: Ja, jeg kan komme til Praha, men da tar jeg tog. Det går fint, sa de. Det koster så og så mye å ha meg på besøk, sa jeg, og de sa det gikk fint. Okei, tenkte jeg, og bestilte lugar på danskebåten, for å ikke måtte toge hele veien, men for å liksom slappe av litt, ta det som en slags ferie. Jeg skulle seile til Køben, møte A til frokost, sove en sikkert urolig natt før jeg skulle stå opp fem og kjøpe bolle med ost og Matilde på 7-11 til frokost, og finne morgentoget til Hamburg 05.57, og så skulle jeg spise lunsj i Hamburg og ta toget direkte til Praha derfra og der skulle jeg bo på et hotell like ved togstasjonen og jeg skulle kanskje drikke en tsjekkisk øl i hotellsenga mens jeg så på Dawsons Creek og jeg kom til å være nervøs, men glad.
Torsdagen før jeg skulle reise, så ringte jeg legen min og bestilte legetime. Tre uker før tenkte jeg ikke engang at det var en mulighet at jeg kanskje ikke fikk reist. Jeg var jo bare forkjøla, jeg hadde bittelitt feber, jeg hadde bihulebetennelse, det gikk over i noen dager, så våkna jeg og var like dårlig igjen, og nå hadde en brennende hoste festa seg i brystet mitt, og all energien min var smelta bort. Da jeg kom til legen min og forklarte forløpet, sa at jeg trodde jeg var blitt frisk igjen, så sa hun at det var typisk, at når kroppene våre var svake etter en infeksjon, så var det veldig lett å få en til. Virus på virus, sa hun, mens jeg hosta. Hun lytta til lungene mine, som var fine, bortsett fra når det reiv i brystet når jeg hosta, men CRP-en var under 50, dog i grenseland, så jeg lovte å ringe om jeg blei dårligere. Jeg blei heldigvis ikke dårligere. Hun skreiv ut en sykemelding til meg og sa at jeg ikke skulle reise noe sted.
Jeg tenkte kanskje at jeg kunne fly, sa jeg, selv om jeg ikke får reist med båt og tog i morgen, så går det et fly søndag morgen, jeg kan fortsatt rekke lanseringa mi på mandag da. Du skal ikke sette deg i et fly med de bihulene der, sa legen min, og forklarte at trykket i kabinen kom til å være meget smertefullt. Jeg hadde allerede vondt i tenna av trykket i bihulene mine mens jeg satt på et legekontor i Oslo, så jeg nikka og sa at det var mottatt. Så avlyste jeg turen min og la meg under dyna igjen, der jeg tilbragte mesteparten av april.
Men april var også kirsebærtrærne som blomstra, å se på Poirot i påskeferien, å se bilder av den tsjekkiske utgaven av Aldri, aldri, aldri på Instagram, heller enn å holde den i hånda, å se ut på at bakgården blei grønnere for hver dag som gikk, å gå tur uten strømpebukser, i sola, å smøre meg med solkrem, å spise is i bakgården mens de andre, som var friske, drakk øl.
I morra fyller jeg 39 og jeg er frisk nok til å håpe på at jeg kan feire det med en tsjekkisk øl eller to. Jeg feira bittelitt i går med å bestemme at jeg var frisk nok til å gå på kino, selv om jeg fortsatt hoster litt. Jeg så ettermiddagsvisninga av Alt skal bort på Klingenberg, og den var like fin som jeg håpa på. Den anbefales om du vil feire noe for deg selv. Mannen i kiosken smågodt-shama meg ved å si: «Oi, det var mye!» da han veide posen. Jeg betalte og spiste halvparten før filmen begynte. Jeg kjøper så mye smågodt jeg vil, faktisk. Krokodiller og rissjokolader. Fanta-brus og ferskener.
Jeg er snart 39 og det går bra med meg. Jeg fikk ikke dratt til Praha, men neste gang jeg blir invitert noe sted, så skal jeg passe på meg selv og ta toget om jeg kan, gjøre det jeg kan for å grue meg minst mulig. Ta grep, ta ansvar. Jeg har bevist at det går an, at jeg får det til. Og i en bursdagsgave til meg selv, så skal jeg bruke den siste biten av Interrail-passet mitt, som altså ikke blei brukt til Praha, til å dra på dagstur til Varberg en dag i mai for å se på sjøen, spise kougin amman og lese bøker på toget. Fordi jeg kan!