Da jeg snakka med dere sist, så hadde jeg sett kent en gang. Jeg hadde dratt til Stockholm aleine for å se dem, fredag og søndag. Jeg var nesten litt i tvil om jeg skulle se dem søndagen også, etter fredagens konsert. Jeg var skuffa, jeg husker at jeg forlot arenaen, som ikke var en god konsertarena, det må jeg bare si, det er for stort, for … sterilt, og jeg dro derfra med henda i lommene og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der.
Men jeg dro igjen på søndagen. Jeg bestemte meg jo for det alt lørdagen, da de endra setlista, med en skarve låt, men allikevel, da levde håpet igjen. Håpet om at de kanskje spilte en låt til, en låt til til meg. Og jeg la en slagplan om å stå lengre framme, om å gjøre min jobb, så de kanskje kunne gjøre sin litt bedre.
Søndagen i Stockholm blei jeg invitert på lunsj av ei på instagram, hun hadde venner i byen som også skulle på kent, så vi møttes til pizza og kent-nørding. De hadde laga bingobrett, hva kom de til å spille? Vi vil ikke vite det! sa de, vi vil ikke høre hvordan fredagen var. Men fikk du Spökstad? spurte Kristin, og da jeg ikke svarte, trakk hun seg igjen, jeg vil ikke høre det.
Jeg fikk ikke Spökstad. Det er kanskje favoritten min. Om jeg må rangere, om noen tvang meg. Den er fra B-Sidor, som jeg fikk av mamma. Jeg husker det som om hun bare kjøpte den, at hun så den og kjøpte den, på grunn av coveret eller kanskje noe jeg hadde sagt, jeg vet ikke, men jeg veit at jeg var 14 år, bodde på Furuset, og at den skiva, med trekkhundene på coveret, endra livet mitt. Og Spökstad var en av de første låtene som blei mine, samtidig som den blei alle andres.
Tror du att kärlek är som sångarna vi hör?
Ja. Og nei. Og ja igjen.
Kent er lyden av Furuset for meg. Lyden av å være tenåring, å hate stedet jeg kommer fra, som jeg egentlig også elsker. Så mange grå dager, så mange sørpete vintre, så mange evinnelige prøver å lese til, så mange krangler og lengsler, så mange kvelder der jeg hadde lagt meg, og så satte meg opp i senga, så ut av vinduet, på verden og universet, på Furuset og blokkene som lyste mot meg, alle menneskene som fortsatt var våkne.
Jeg dro inn på arenaen igjen, jeg kunne veien nå, jeg fulgte etter folk på fredagen, og på søndagen gikk jeg i front, selvsikker, jeg visste hvor jeg skulle. Jeg gikk i tunnelen fra Gullmarsplan mot Globen, der de tok bildet til sitt første albumcover for 30 år sida, og så sto jeg i kø, og så sto jeg aleine inne, og så gikk jeg framover. Litt lenger og litt lenger. Men ikke for langt. Jeg turte ikke gå for langt, men jeg stoppa foran baren på høyre side, og så sendte jeg melding til ei annen ei fra instagram, som også var der, og sa hvor jeg var. De fant meg, og jeg hadde en gjeng. Jeg sto aleine, men jeg hadde en gjeng bak meg. De drakk vin og var glade, jeg drakk cola og var nervøs. Jeg hadde angst fra jeg kom, jeg hadde angst da de begynte, jeg hadde angst de første sju, åtte låtene, og jeg tenkte jo at jeg kunne rømme. At hvis jeg måtte gå, så måtte jeg gå. Men jeg ville ikke gå, så jeg blei.
Og så kom de til plassen i setlista der de hadde endra dagen før, og de endra igjen. Lilla Ego kom, tok plassen til Max 500, og jeg var glad, men også skuffa. Det var ikke en av mine låter. Den skulle ikke redde livet mitt. Men det var fint allikevel.
Så blei det mørkt. Hele arenaen blei mørk. Det hadde den ikke blitt på fredagen. Lysshowet deres var enormt, monumentalt, filmene til Adam Berg fylte hele veggen på arenaen, men nå var det mørkt, og jeg rakk å lure på om noe var galt, før jeg hørte det. Lyden av min første kent-konsert i 2002, der jeg sto, som 16-åring, i en mengde på Youngstorget og venta på bandet i mitt liv.
Flyalarmen.
Sundance Kid.
Gitaren.
Trommene.
Og hjertet mitt brast. Jeg brast. Jeg blei så glad, og så trist. Jeg rakna i sømmene. Jeg tror jeg til og med ropte nei, selv om jeg mente ja. Jeg ropte nei, fordi jeg ikke trodde mine egne ører.
Det var en gång för så länge sen
Jeg var der. Jeg så dem. De var mine en gang. Jeg sto lengre framme, og jeg måtte aldri tisse, for jeg turte ikke drikke øl. Jeg ville bare være der, ta det inn, ta det innover meg. For jeg tror dette var siste gangen jeg så dem. De levde der oppe på scenen. Joakim klappa takta på brystet, han strakte ut armene og vifta med fingra, så vi jubla mer, høyere, sterkere. De sto der, på den enorme arenaen, og overalt rundt meg lyste mobiltelefonene, bak meg sto gjengen jeg fikk være sammen med, og de var glade, vi var glade. Og jeg var også så trist.
Det var en gång i ett annat liv
Ett annat dom mot ett annat vi och jag …
Det er én ting å ha et favorittband, det er noe annet å gi sitt liv til dem. Men vi var mange som var triste på den arenaen. Vi var mange som ville gått igjen og igjen og igjen for å se dem. Aldri slutte, aldri gi opp. De er bare fire vanlige karer fra Sverige som har levd et liv, og gitt oss litt av det. Det er mange ting vi skal gjøre for siste gang, men det er ikke alltid vi veit at det er siste gang vi gjør det.
Ammunition tog slut till sist
Nu kan ni kalla mig the Sundance Kid
Den fria viljan var vår tonårsdröm
Alle menneskene jeg gikk forbi i Stockholm den helga, alle strykemerkene, alle t-skjortene, alle totebagsene, vi gikk forbi hverandre og ved siden av hverandre, og vi nikka til hverandre, skålte, smilte. Vi var en gjeng, en enorm gjeng, som elska et band. Og jeg kommer jo til å elske dem fortsatt, men jeg skal nok aldri se dem igjen. Berg sa, på den aller siste konserten, på onsdag, at det var siste gangen nå. «Men det er ingen som tror meg,» lo han. Jeg kan jo håpe at de kommer tilbake, at de gjenoppstår igjen en gang, tida går, og den går fort, men det føles ikke så lenge siden at jeg trodde jeg sa hadet forrige gang. Samtidig er det jo en liten evighet.
Etter at jeg kom hjem til hotellet mitt, etter den siste konserten min, og la meg i senga og så på Dawsons Creek, som jeg aldri blir ferdig med, som jeg fant et par år før jeg fant kent, og som får meg til å føle noen av de samme känslorna, så forberedte jeg meg på å reise videre.
Jeg dro til Varberg, der jeg var aleine i tre døgn. Jeg jobba litt, skreiv ingenting, men jeg printa ut førsteutkastet mitt for å liksom redigere det på turen, men jeg redigerte ingenting på turen, det ligger bare der, en bunke med 176 sider øverst i bagen min. Men jeg bada i sjøen. Det var 7 grader i vannet og 70 grader i badstua.
Så dro jeg til Leipzig. Der satt jeg på en scene foran mange mennesker, og jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle dø, så klart. Rett før vi gikk på den første dagen, så sa min nydelige oversetter Karoline til meg: «Det er bare deg og meg som snakker sammen, okei? Jeg passer på deg.» Og hun passa på meg. På fredagen, og på lørdagen. Jeg møtte henne før vi skulle inn til messa på lørdagen, og jeg hadde hatt en dårlig morgen, ikke klart å spise noe, jeg grua meg sånn, selv om jeg hadde gjort det dagen før. Det blir ikke bedre. Men mens vi satt der og prata, og hun drakk en kaffe jeg takka nei til, så roa jeg meg litt, og rett før vi skulle dra, så kjøpte jeg en kaffe til å ta med, og en muffin jeg la i nettet mitt, som nødrasjon. Det er godt å ha en nødrasjon, selv om jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg noe.
Og så gjorde vi det igjen, hun og jeg. Messa blei utsolgt for boka mi, så signeringskøen var kortere på dag to, men midt i den køen kom plutselig en pocketversjon av «Furuset» på bordet foran meg, og da blei jeg så rørt og glad at jeg begynte å grine litt. Jeg signerte bøkene folk hadde hatt med seg hjemmefra, og så dro jeg til hotellet mitt og lå på hotellsenga, pusta med magen, spiste en Happy Meal (med dinosaurleke som jeg satte igjen på rommet da jeg dro i dag tidlig, som en siste hilsen) og så dro jeg ut på det fryktede kveldsarrangementet som jeg jo visste var for kult for meg. Lit.Pop er en enorm begivenhet med mange rom med program, noen konserter, noen opplesninger, DJs og kule tyskere overalt hvor vi gikk. Jeg fikk et bånd rundt halsen med Artist-kort og så viste de meg til scenen jeg skulle gå på. Jeg snakka engelsk og leste på engelsk, og da jeg gikk av igjen, etter å ha lest to sider mindre enn jeg egentlig skulle, fordi jeg blei redd og følte jeg kjeda folk, så blei jeg møtt med en radler av Simon fra forlaget mitt som passa på meg, og han og kollegaen hans sa: Det gikk jo kjempebra! Så gikk vi på konserten som hadde begynt i rommet ved siden av, et tysk band som jeg elska uten å noen gang ha hørt en låt av dem før. Roy Bianco & Die Abbrunzati Boys, som spilte schlagers med italienske refreng, og publikum hadde Napoli fotballskjerf som de veiva med, og jeg var glad. Jeg var ferdig.
Jeg sov fire timer i natt, og sto opp til å ta toget fra Leipzig klokka sju. Jeg ankom København i firetida, fant hotellet mitt, og rommet mitt, og på veien gikk jeg forbi en bar som het Barkowski, der det satt en fyr utafor i ei luke og snakka med bartenderen. Man kunne drikke øl utafor og sigge, og bartenderen lo av noe han sa gjennom luka. Jeg tenkte at en annen gang skulle jeg gå dit. Ikke for å sigge, men for å ta en øl. Men denne gangen kjøpte jeg øl på 7-11, fordi man kan det i Køben, og så drakk jeg et par mens jeg så den danske filmen SULT, som jeg anbefaler alle å se.
Og så feira jeg, aleine, på hotellrommet.
Jeg feira kent, og at jeg var der. Jeg feira Varberg, og at jeg var der. Og så feira jeg Leipzig, og at jeg var der. Jeg overlevde. Jeg fikk det til. Jeg klarte det.
Allt vi sagt allt vi gjort
Blev en sång för dig