Måned: mars 2025

Da jeg snakka med dere sist, så hadde jeg sett kent en gang. Jeg hadde dratt til Stockholm aleine for å se dem, fredag og søndag. Jeg var nesten litt i tvil om jeg skulle se dem søndagen også, etter fredagens konsert. Jeg var skuffa, jeg husker at jeg forlot arenaen, som ikke var en god konsertarena, det må jeg bare si, det er for stort, for … sterilt, og jeg dro derfra med henda i lommene og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der.

Men jeg dro igjen på søndagen. Jeg bestemte meg jo for det alt lørdagen, da de endra setlista, med en skarve låt, men allikevel, da levde håpet igjen. Håpet om at de kanskje spilte en låt til, en låt til til meg. Og jeg la en slagplan om å stå lengre framme, om å gjøre min jobb, så de kanskje kunne gjøre sin litt bedre.

Søndagen i Stockholm blei jeg invitert på lunsj av ei på instagram, hun hadde venner i byen som også skulle på kent, så vi møttes til pizza og kent-nørding. De hadde laga bingobrett, hva kom de til å spille? Vi vil ikke vite det! sa de, vi vil ikke høre hvordan fredagen var. Men fikk du Spökstad? spurte Kristin, og da jeg ikke svarte, trakk hun seg igjen, jeg vil ikke høre det.

Jeg fikk ikke Spökstad. Det er kanskje favoritten min. Om jeg må rangere, om noen tvang meg. Den er fra B-Sidor, som jeg fikk av mamma. Jeg husker det som om hun bare kjøpte den, at hun så den og kjøpte den, på grunn av coveret eller kanskje noe jeg hadde sagt, jeg vet ikke, men jeg veit at jeg var 14 år, bodde på Furuset, og at den skiva, med trekkhundene på coveret, endra livet mitt. Og Spökstad var en av de første låtene som blei mine, samtidig som den blei alle andres.

Tror du att kärlek är som sångarna vi hör?

Ja. Og nei. Og ja igjen.

Kent er lyden av Furuset for meg. Lyden av å være tenåring, å hate stedet jeg kommer fra, som jeg egentlig også elsker. Så mange grå dager, så mange sørpete vintre, så mange evinnelige prøver å lese til, så mange krangler og lengsler, så mange kvelder der jeg hadde lagt meg, og så satte meg opp i senga, så ut av vinduet, på verden og universet, på Furuset og blokkene som lyste mot meg, alle menneskene som fortsatt var våkne.

Jeg dro inn på arenaen igjen, jeg kunne veien nå, jeg fulgte etter folk på fredagen, og på søndagen gikk jeg i front, selvsikker, jeg visste hvor jeg skulle. Jeg gikk i tunnelen fra Gullmarsplan mot Globen, der de tok bildet til sitt første albumcover for 30 år sida, og så sto jeg i kø, og så sto jeg aleine inne, og så gikk jeg framover. Litt lenger og litt lenger. Men ikke for langt. Jeg turte ikke gå for langt, men jeg stoppa foran baren på høyre side, og så sendte jeg melding til ei annen ei fra instagram, som også var der, og sa hvor jeg var. De fant meg, og jeg hadde en gjeng. Jeg sto aleine, men jeg hadde en gjeng bak meg. De drakk vin og var glade, jeg drakk cola og var nervøs. Jeg hadde angst fra jeg kom, jeg hadde angst da de begynte, jeg hadde angst de første sju, åtte låtene, og jeg tenkte jo at jeg kunne rømme. At hvis jeg måtte gå, så måtte jeg gå. Men jeg ville ikke gå, så jeg blei.

Og så kom de til plassen i setlista der de hadde endra dagen før, og de endra igjen. Lilla Ego kom, tok plassen til Max 500, og jeg var glad, men også skuffa. Det var ikke en av mine låter. Den skulle ikke redde livet mitt. Men det var fint allikevel.

Så blei det mørkt. Hele arenaen blei mørk. Det hadde den ikke blitt på fredagen. Lysshowet deres var enormt, monumentalt, filmene til Adam Berg fylte hele veggen på arenaen, men nå var det mørkt, og jeg rakk å lure på om noe var galt, før jeg hørte det. Lyden av min første kent-konsert i 2002, der jeg sto, som 16-åring, i en mengde på Youngstorget og venta på bandet i mitt liv.

Flyalarmen.

Sundance Kid.

Gitaren.

Trommene.

Og hjertet mitt brast. Jeg brast. Jeg blei så glad, og så trist. Jeg rakna i sømmene. Jeg tror jeg til og med ropte nei, selv om jeg mente ja. Jeg ropte nei, fordi jeg ikke trodde mine egne ører.

Det var en gång för så länge sen

Jeg var der. Jeg så dem. De var mine en gang. Jeg sto lengre framme, og jeg måtte aldri tisse, for jeg turte ikke drikke øl. Jeg ville bare være der, ta det inn, ta det innover meg. For jeg tror dette var siste gangen jeg så dem. De levde der oppe på scenen. Joakim klappa takta på brystet, han strakte ut armene og vifta med fingra, så vi jubla mer, høyere, sterkere. De sto der, på den enorme arenaen, og overalt rundt meg lyste mobiltelefonene, bak meg sto gjengen jeg fikk være sammen med, og de var glade, vi var glade. Og jeg var også så trist.

Det var en gång i ett annat liv
Ett annat dom mot ett annat vi och jag …

Det er én ting å ha et favorittband, det er noe annet å gi sitt liv til dem. Men vi var mange som var triste på den arenaen. Vi var mange som ville gått igjen og igjen og igjen for å se dem. Aldri slutte, aldri gi opp. De er bare fire vanlige karer fra Sverige som har levd et liv, og gitt oss litt av det. Det er mange ting vi skal gjøre for siste gang, men det er ikke alltid vi veit at det er siste gang vi gjør det.

Ammunition tog slut till sist
Nu kan ni kalla mig the Sundance Kid
Den fria viljan var vår tonårsdröm

Alle menneskene jeg gikk forbi i Stockholm den helga, alle strykemerkene, alle t-skjortene, alle totebagsene, vi gikk forbi hverandre og ved siden av hverandre, og vi nikka til hverandre, skålte, smilte. Vi var en gjeng, en enorm gjeng, som elska et band. Og jeg kommer jo til å elske dem fortsatt, men jeg skal nok aldri se dem igjen. Berg sa, på den aller siste konserten, på onsdag, at det var siste gangen nå. «Men det er ingen som tror meg,» lo han. Jeg kan jo håpe at de kommer tilbake, at de gjenoppstår igjen en gang, tida går, og den går fort, men det føles ikke så lenge siden at jeg trodde jeg sa hadet forrige gang. Samtidig er det jo en liten evighet.

Etter at jeg kom hjem til hotellet mitt, etter den siste konserten min, og la meg i senga og så på Dawsons Creek, som jeg aldri blir ferdig med, som jeg fant et par år før jeg fant kent, og som får meg til å føle noen av de samme känslorna, så forberedte jeg meg på å reise videre.

Jeg dro til Varberg, der jeg var aleine i tre døgn. Jeg jobba litt, skreiv ingenting, men jeg printa ut førsteutkastet mitt for å liksom redigere det på turen, men jeg redigerte ingenting på turen, det ligger bare der, en bunke med 176 sider øverst i bagen min. Men jeg bada i sjøen. Det var 7 grader i vannet og 70 grader i badstua.

Så dro jeg til Leipzig. Der satt jeg på en scene foran mange mennesker, og jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle dø, så klart. Rett før vi gikk på den første dagen, så sa min nydelige oversetter Karoline til meg: «Det er bare deg og meg som snakker sammen, okei? Jeg passer på deg.» Og hun passa på meg. På fredagen, og på lørdagen. Jeg møtte henne før vi skulle inn til messa på lørdagen, og jeg hadde hatt en dårlig morgen, ikke klart å spise noe, jeg grua meg sånn, selv om jeg hadde gjort det dagen før. Det blir ikke bedre. Men mens vi satt der og prata, og hun drakk en kaffe jeg takka nei til, så roa jeg meg litt, og rett før vi skulle dra, så kjøpte jeg en kaffe til å ta med, og en muffin jeg la i nettet mitt, som nødrasjon. Det er godt å ha en nødrasjon, selv om jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg noe.

Og så gjorde vi det igjen, hun og jeg. Messa blei utsolgt for boka mi, så signeringskøen var kortere på dag to, men midt i den køen kom plutselig en pocketversjon av «Furuset» på bordet foran meg, og da blei jeg så rørt og glad at jeg begynte å grine litt. Jeg signerte bøkene folk hadde hatt med seg hjemmefra, og så dro jeg til hotellet mitt og lå på hotellsenga, pusta med magen, spiste en Happy Meal (med dinosaurleke som jeg satte igjen på rommet da jeg dro i dag tidlig, som en siste hilsen) og så dro jeg ut på det fryktede kveldsarrangementet som jeg jo visste var for kult for meg. Lit.Pop er en enorm begivenhet med mange rom med program, noen konserter, noen opplesninger, DJs og kule tyskere overalt hvor vi gikk. Jeg fikk et bånd rundt halsen med Artist-kort og så viste de meg til scenen jeg skulle gå på. Jeg snakka engelsk og leste på engelsk, og da jeg gikk av igjen, etter å ha lest to sider mindre enn jeg egentlig skulle, fordi jeg blei redd og følte jeg kjeda folk, så blei jeg møtt med en radler av Simon fra forlaget mitt som passa på meg, og han og kollegaen hans sa: Det gikk jo kjempebra! Så gikk vi på konserten som hadde begynt i rommet ved siden av, et tysk band som jeg elska uten å noen gang ha hørt en låt av dem før. Roy Bianco & Die Abbrunzati Boys, som spilte schlagers med italienske refreng, og publikum hadde Napoli fotballskjerf som de veiva med, og jeg var glad. Jeg var ferdig.

Jeg sov fire timer i natt, og sto opp til å ta toget fra Leipzig klokka sju. Jeg ankom København i firetida, fant hotellet mitt, og rommet mitt, og på veien gikk jeg forbi en bar som het Barkowski, der det satt en fyr utafor i ei luke og snakka med bartenderen. Man kunne drikke øl utafor og sigge, og bartenderen lo av noe han sa gjennom luka. Jeg tenkte at en annen gang skulle jeg gå dit. Ikke for å sigge, men for å ta en øl. Men denne gangen kjøpte jeg øl på 7-11, fordi man kan det i Køben, og så drakk jeg et par mens jeg så den danske filmen SULT, som jeg anbefaler alle å se.

Og så feira jeg, aleine, på hotellrommet.

Jeg feira kent, og at jeg var der. Jeg feira Varberg, og at jeg var der. Og så feira jeg Leipzig, og at jeg var der. Jeg overlevde. Jeg fikk det til. Jeg klarte det.

Allt vi sagt allt vi gjort
Blev en sång för dig

Jeg tok toget til Stockholm for å se kent igjen. Jeg skal se to konserter. Den første, fredagskonserten, og søndagskonserten. Jeg klarte å karre meg til en skarve ståplass til søndagen, og for noen uker siden fikk jeg kjøpe en fredagsbillett av en venn som ikke ville dra allikevel. For han hadde også bare skaffa seg én, og det er jo ikke like kult å dra aleine som sammen med noen. Men jeg skulle allerede dra aleine, så jeg kjøpte den av ham og booka en ekstra natt på samme hotell. Da kosta rommet jeg fikk like mye som de to nettene jeg hadde fra før, men det fikk bli sånn. Jeg skulle se kent igjen!

Jeg var nervøs for at toget ikke skulle gå, eller at det skulle bli så forsinka at jeg ikke rakk konserten. Men toget gikk akkurat som det skulle. Jeg fikk screenshot av J da jeg nærma meg, og da var det et stedsnavn som sto rett bortafor hodet mitt, før Stockholm. Det var Eskilstuna. Jeg reiste meg opp og gikk i bistroen og kjøpte en øl. Der var det fest, noen karer sto og hørte på kent på en egen høyttaler og drakk øl. Jeg turte ikke bli med, men jeg sang med mens jeg sto i kø, og så skålte jeg med dem på vei ut.

Jeg drakk opp ølen min da vi ankom Stockholm Central, og så fant jeg t-banen til hotellet, slang fra meg alt unntatt det jeg kunne ha med i lommene, fordi det er veskeforbud på konsertene, så gikk jeg ut igjen for å ta t-banen ett stopp til, og derfra skulle det ta et kvarter å gå til 3arena og inngangen min, V. Jeg er dårlig til å lese kart, men det skulle vel gå på et vis, men da jeg gikk av t-banen, så var det jo bare å følge strømmen. Vi var mange som skulle samme sted, så vi gikk i flokk gjennom gangtunnelen og mot Globen, og bak Globen, så ligger 3Arena. Så gigantisk.

Jeg kom inn, vakta som sjekka lommene mine sa noe til meg og jeg hørte det ikke, så jeg måtte spørre hva han sa. «Jag sa: Gillar håret.» Takk, sa jeg og smilte, så gikk jeg inn. Jeg gikk rett inn på gulvet, forbi barområdet og alle folka, og der inne gikk jeg rett til merchboden, og kjøpte, i følge en danske bak meg, hele butikken. (Jeg kjøpte strykemerker, sokker, en t-skjorte og en totebag.) Så fant jeg doene, som var en haug med Hibas-doer utenfor arenaen, med nedgang i en litt bratt bakke bakerst, men det var ikke kø der og man fikk litt frisk luft. Så kjøpte jeg en øl, en plastflaske med Norrlands Guld, som smakte helt okei. Så satt jeg på gulvet og venta. Jeg trodde jeg hadde dårlig tid da jeg kom til hotellet, så jeg skynda meg ut igjen så fort jeg kunne, men det tok ikke en halvtime å komme seg til arenaen, det tok bare et kvarter, og det tok ikke lang tid å komme inn, det tok bare et par minutter. Så jeg var der inne en drøy time før de begynte. Mens jeg satt på gulvet hørte jeg plutselig jubling, og som jeg mistenkte, så kom jubelen av at nedtellinga kom på skjermen. Og ganske riktig, der sto det da jeg reiste meg opp for å se over alle folka: 29:35.

Jeg satte meg ned igjen, sendte noen meldinger, fikk noen svar, jeg pusta og skreiv litt på et ark fra dagboka mi som jeg hadde tatt med meg i lomma med en penn. Jeg skreiv om at jeg var mindre stressa enn jeg pleide å være. Jeg skreiv om at jeg grua meg litt, var redd for å bli skuffa. De er eldre, skreiv jeg. Men jeg er også eldre, skreiv jeg. Det er ni år sida jeg så dem for det jeg trodde skulle bli siste gang, og nå var det 15 minutter igjen til de skulle gå på.

Jeg reiste meg rundt 10 minutter før, for å filme når nedtellinga slo 7:47. Lyset gikk av og talla lyste rødt, før lyset slo seg på igjen rett etterpå. Jeg gikk litt fram og tilbake, prøvde å finne ut om jeg så bedre her eller der, men jeg endte opp til venstre igjen, like ved der jeg hadde sittet. Ganske langt bak. Den første halvdelen av arenaen var full, men bak lydboden var det mer romslig, og jeg foretrekker romslig. Jeg vil ikke stå inntil noen. Jeg vil ikke at det skal være vanskelig å komme seg vekk, om jeg må.

Da nedtellinga var på 1:00, så begynte jeg å grine. Nå skjedde det. Og på null, så kom de. De begynte med «Stenbrott» og «Ingenting någonsin», som ikke hadde vært på min liste over åpningslåter. Etter fire låter sa Joakim takk og sa det var godt å være tilbake. Så sa han: «Vi ska fortsetta våran arkeologiska utgrävning,» og så spilte de «Kevlarsjäl» og jeg hulkegrein.

Så blei det hit-parade. Andre halvdel av konserten var egentlig avskjedskonserten, «Utan dina andetag», «Musik Non Stop», «Ingenting», «Kärleken väntar», «Dom andra». Ikke at jeg ikke liker dem. (Eller, jeg liker ikke «Utan dina andetag», men det er lov.) Men jeg ønska meg så mye mer. Jeg sto der og så rundt meg på alle de glade folka som hadde ønska seg hit-parade, og tenkte at når det er seks utsolgte arenakonserter, så kommer de jo ikke til å spille gammalt ræl, en b-side eller en låt som ikke var en singel. Det er lov med hit-parade, det er jo ofte derfor man går på konsert, for å høre den låta man har hørt på radio.

Jeg løp for å tisse, og det var jo tidenes dårligste timing, for mens jeg sto i det som nå hadde blitt en kø, så hørte jeg «Innan allting tar slut». Noterte meg at jeg må time tissinga til «Utan dina andetag» på søndag.

De avslutta med «Förlåtelsen», som var en av de låtene jeg ønska meg, fra sisteskiva, og det var mange øyeblikk som satt. Skjermen bak dem var enorm, den strakte seg fra den ene veggen i arenaen til den andre, og flere av filmene jeg huska fra avskjedsturneen var med. Hesten på «Hjärta» var en favoritt da, og den var der nå. Steila under refrenget. Overraskende rørende, det husker jeg at jeg tenkte for ni år sida også. Og filmen bak «Socker», som var mennesker som falt i vannet perfekt tima til pianoklimpringa i starten var også tårefremkallende. Det var godt å ha noe å se på, da jeg sto så langt bak at jeg ikke så bandet. Eller, noen ganger stilte jeg meg på tå og kunne se fyrstikkmenneskene der framme. Jeg kjente igjen arma til Jocke, sveisen til Martin. Kordamene.

Jocke sa ikke så mye, men de tinga han sa var fine. Han snakka om tid, og at den var merkelig. «Den går fortare dess mindre man har igen av den.» Og de avslutta med min gamle venn «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» og konfetti, så alt var jo som det skulle. Før den spilte de «747» og jeg blei overraska over at ikke hele arenaen veiva med armene på slutten, vi kan jo dette, vi har gjort det før, denne koreografien kan vi. Men kanskje har vi glemt det. Eller kanskje var det så mange der som aldri hadde sett kent før. Jeg så mange som var eldre enn meg i publikum, men jeg så også veldig mange som var yngre. Jeg blei glad av at de som kanskje fant kent etter at de la opp, nå fikk se dem live.

På vei til arenaen gikk jeg i takt med de andre, og jeg hørte på kent. Rett utafor så hørte jeg på en av mine absolutte favoritter, «Nålens öga», og linja som gikk i øra mine da jeg gikk opp trappa til inngangen var denne: «Här kommer rädslan, gamle vän / När alla fjärilar i magen vaknar upp / Viskar välkommen hem». Jeg hadde sommerfugler i magen og tenkte på at de satt der nå, at de snart skulle på scenen. Og jeg hviska velkommen hjem. Til kent og til meg selv.

Da jeg gikk derfra, noen timer seinere, så satte jeg også på «Nålens öga», som de ikke spilte. Men jeg kan høre på den selv. Igjen og igjen. Og de finnes igjen. De fantes. På søndag skal jeg gjøre det igjen. Da skal jeg riktignok ikke komme så tidlig. Og jeg skal kanskje prøve å komme meg litt lenger fram. Eller kanskje ikke. Jeg er eldre, men jeg er tross alt fortsatt meg selv. Engstelig, men tøff. Alltid klar for en heartbreak evening.