År: 2025

Jeg var på Sex and the city-nørdequiz, jeg spurte Nina om hun ville være med. Jeg er dårlig til å spørre om hun vil være med på ting, jeg tenker at siden hun har barn aleine, så er det vanskelig å få barnevakt, men hun svarte med en gang at hun hadde kjempelyst, og et kvarter seinere var vi et lag og barnevakta var fiksa, og en uke seinere satt vi på Brød og Sirkus og var på quiz. Det var vanskelig og gøy. Vi huska ikke hva han som spiller Stanford het i virkeligheten, men vi visste mange andre ting.

Det blei tie-break, og jeg blei sendt opp. Svaret skulle være på norsk. Hvilken kjønnssykdom var det Charlotte fikk i episoden der de drar til The Hamptons. Crabs, sa hjernen min, og så oversatte jeg til flatlus, og rakk hånda forsiktig opp på siden av meg, ikke høyere enn skulderen, såvidt over albuen egentlig. Da hadde det andre laget allerede skreket i mikrofonen og vunnet. Jeg huska at vi egentlig hadde fått et poeng for mye i rettinga av første runde, og tenkte at vi egentlig uansett kom på andreplass, men jeg tenkte også mye på at jeg ikke egner meg til en tie-break konkurranse der man må ta grep, det er ingen som ser på meg og lurer på om jeg har rukket opp en forsiktig hånd. Men det går fint, jeg lever godt med å ha en forsiktig hånd, en nervøs kropp.

Jeg fortalte Nina at jeg visste jeg var dårlig til å invitere på ting, og hun sa det gikk bra, at alle var det. Jeg er jo barnløs og fri, men jeg er mest hjemme. Og oppi åsen er hun også hjemme, med barna sine. Hun ser flaggstanga i borettslaget vårt fra stuevinduet sitt, og vi har tulla med at jeg kan vinke til henne derfra. Jeg kan jo faktisk det. Et bittelite menneske som rekker opp en hånd ingen ser.

Men nå kommer sommeren og jeg skal ikke gjøre ingenting, jeg skal plutselig masse ting. Vi vant dagspass til Piknik i parken da vi vant sammenlagten på popkultur-quizzen vi går på hver onsdag før jul, og jeg har ikke gleda meg, i forrige uke sendte jeg melding til laget mitt om at noen andre kunne overta billetten min hvis det ikke alt var ordna (men det var det.) Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke gleda meg, eller, jeg visste at det var fordi jeg jobba den lørdagen uansett og kanskje ikke rakk Casiokids, men det var noe mer også, noe jeg ikke fikk tak på. Så våkna jeg i går til at ei jeg kjenner på internett solgte to festivalpass, og da skjønte jeg det. Jeg ville jo ikke ha dagspass, jeg vil ikke én dag på festival, jeg vil på hele. Selv om jeg jobber! Det er masse konserter etter jobb, og i dag har jeg fri.

Jeg satte i gang en internettjakt etter en som ville kjøpe den andre billetten også, siden hun solgte to samla, og mens jeg gjorde alt jeg kunne med all internett-pullen jeg har, så ramla det inn en melding fra quizlaget. Vi hadde fått to dagspass til, om vi ville. Men nå kjøper jeg jo festivalpass, sa jeg. Ja, men du trenger ikke det, når du kan FÅ. Er det ingen andre som vil ha dem? Det var det ikke.

Så da fikk jeg gratis festivalpass. Alle tre dagene. Piknik i parken, som begynner i dag. Jeg unnskyldte meg til internettvennen min, men hun sa bare at det var kjempefint og at jeg måtte kose meg masse. Jeg håper hun får solgt passa sine. Jeg har et festivalbånd på armen nå, som jeg henta på vei til quizzen, og om et par timer står jeg og hører på Mannskoret og så Ella Marie. Så skal jeg møte redaktøren min og snakke om førsteutkastet, jeg gruer meg, men det skal vel gå på et vis. Det har blitt bok mange ganger før.

Jeg fikk en dårlig nyhet om noe som ikke blei noe av tidligere denne uka, og jeg hadde jo egentlig skjønt det for lenge siden, men det var jo et lite håp der hele tida. Er det i dag mailen kommer om at noe magisk skal skje? Den mailen kom aldri, i stedet kom bekreftelsen på at det ikke blei noe av allikevel.

Jeg søkte en jobb jeg ikke fikk. Jeg var hos endokrinologen og måtte øke dosen på medisinen igjen, og streng beskjed om å ikke kutte i den før tidligst 1. juli uansett hvor bekymra jeg var. En bivirkning av medisinen min er hjertebank, men hvordan kan en engstelig kropp vite om jeg har hjertebank fordi jeg tar en medisin eller fordi jeg har angst? Vi passer på deg, sa legen. Så nå tar jeg pillene mine og prøver å ikke være engstelig.

Jeg løper igjen, om morgenen, det går sakte, men det går fremover.

Jeg skal jobbe fulltid i to uker, være vikar for norskansvarlig på Tronsmo, og jeg gleder meg sånn. Samtidig som jeg jobber fulltid, skal jeg på Piknik i parken og se Aurora i morgen kveld, jeg skal se Faithless uten Maxi Jazz på lørdag, jeg skal på OverOslo og se José Gonzalez på onsdag, og Gabrielle, og Röyksopp og M2M. Jeg skal tilbake på fredagen og se September When og Bryan Adams. Sonja skal bli med, enda hun egentlig ikke går på festival. Vi gleder oss! Jeg har aldri sett Bryan Adams før, jeg er ikke blodfan, men det er derfor jeg elsker festival – man kan se de artistene man kan noen få låter av og kose seg. Jeg skal legge meg seint og stå opp tidlig og det skal gå fint, fordi det er sommer nå.

Jeg kjøpte en ny, brukt lampe til lesekroken min i stua og J var skeptisk til å om den passa inn, men den passa perfekt, og nå er lyset varmt om kvelden. Jeg skal prøve å lese 42 bøker i sommer, fordi jeg er med på Sommerles for voksne som Kristin har satt i gang. Jeg har lest 4, som betyr at jeg ligger bak, men det er mye sommer igjen å lese i.

Jeg blei med Nina og barna på kino for å se Lilo og Stitch, andre gang for meg, første gang for dem. Jeg tok med klistremerker og Stitch-tatoveringer til dem, og det var stor suksess. Jeg er sjenert med barna, veit ikke hva jeg skal si, men jeg hjalp dem å ta på tatoveringene og pekte på klistremerkene. Det er Lilo, sa jeg, det er Stitch. Der danser de. Så så vi filmen og jeg grein og lo. Du har Stitch-veske, sa S og pekte. Du har Stitch på kjolen din, sa N og pekte. Jeg har Stitch-sko også, sa jeg, og pekte på skoa mine. Jeg hadde gått all in.

Nå skal jeg jobbe litt før jeg og Casiokids-t-skjorta mi skal aleine på festival. I morra er venna mine der, når jeg kommer etter jobb. Og på lørdag er det også venner der etter jobb. Og når jeg kommer hjem, er alle bøkene mine der.

Jeg var på en haug av loppemarkeder i mai, det beste jeg fant i haugene av ting var et slags scrapbooking-kit med klistremerker som fikk meg til å tenke på fotoalbumene fra tenåra mine, sånne snakkebobler.

Fest!
Hva tenker du på nå?
Hmmmm…

Noe av det jeg lengter mest etter å gjøre, er å sitte ved skrivebordet mitt sånn jeg gjorde i barndommen og tenåra, jeg satt der hele tida, føles det ut som. Jeg klippa og limte, leste og skreiv, hørte på radio og tok opp sangene jeg likte på kassett. Nå har jeg kjøpt et kit som jeg sikkert ikke kommer til å bruke, men jeg har det i tilfelle jeg får ånden over meg. Skrivebordet er rydda og det er bare å ta det i bruk.

Det har vært forsommer og jeg har løpt ute i t-skjorte, jeg har smurt meg med solkrem og allikevel blitt litt solbrent i kinna. Jeg har lukta på syrinene og ligget i gresset. Jeg har spist veldig mye is, vunnet og tapt quizzer, jobba og hatt fri, skrevet et førsteutkast ferdig og sendt det inn – det er langt igjen, men det går fremover. Jeg har tatt toget til og fra Varberg på en dag, fordi jeg hadde en reisedag igjen på interrailbilletten min, og jeg ville se på sjøen og kallbadhuset og spise kouign amman fra Kustbageriet og kjøpe Fanta med ananas og grapefrukt-smak på Hemmakväll. Jeg har vært aleine på kino og sett Alt skal bort, som var dritbra, og så har jeg vært på kino med J og sett Lilo & Stitch-remaken som jeg elska.

Lilo & Stitch kom da jeg var 16. Jeg så den på kino da også, husker jeg. For gammal for Disney-filmer, men ærlig talt, man er aldri for gammal for Disney-filmer, og Stitch var for søt til å la være. Heldigvis synes resten av verden også at han er søt og dum, så mengden merch det går an å kjøpe har egentlig bare økt med åra, og jeg har erverva meg både Stitch-klær og Stitch-sekk og klistremerker og binderser og handlenett og julekuler og kaffekopp. Det stopper aldri.

Filmen er nydelig, og jeg knakk totalt i en omskrevet scene fra dansetreninga til Lilo der hun har laga seg sitt eget friendship bracelet med en fiskekrok hun fant, og de andre jentene ler av henne og viser fram sine ordentlige, perla friendship bracelets med ordene Besties 4ever, en ring av jentehender i kors, og Lilos ensomme hånd med det egenlaga armbåndet som ikke var som det skulle være. Å, Lilo, jeg hiksta og sank ned i setet mitt, tenkte på alle de rare ungene, på meg selv som var en rar unge.

Jeg har gått mye rundt i forsommeren og vært ensom og trist, uten at jeg har klart å skjønne hvorfor. Jeg har snakka med psykologen min om det, vi har gravd i gamle dager og gamle minner, jeg har fortalt om de lange somrene, som jeg tror jeg sporer det tilbake til, at sommeren var en ensom tid, som er rart, fordi jeg var lite aleine. Jeg var på eventyr! Jeg var på feriekolonier og leirskoler, jeg var i Syden, men overalt på disse stedene, så lengta jeg. Jeg satt aleine på svaberg og knøt vennskapsarmbånd, som jeg ikke hadde noen å gi til, så jeg lagde dem til meg selv. Jeg kom hjem derfra med anklene og håndledda fulle. Men var jeg ensom? Jeg visste hva alle het, jeg lærte meg navna deres, og de snakka jo med meg, men vi var ikke venner. Jeg vaka rundt de andre jentene, kopierte dem, studerte hvordan de fletta håret sitt, hvordan de lo, hvordan de snakka med gutter, mens jeg ikke snakka med guttene, jeg så på dem på avstand. Jeg snakka med de voksne, eller de snakka med meg. Jeg hadde med meg Espen Lind-utklippsboka mi og viste dem fram til alle som ville se, og jeg skjønte ikke at de lo av meg, men når jeg spiller av disse minnene i mitt nå voksne hode, så ser jeg latteren deres, og den var ikke med meg.

Men jeg hadde det fint også, man har det fint når man ikke skjønner at man blir ledd av. Jeg var en rar unge og en rar tenåring, men det gikk bra med meg. Jeg hadde skrivebordet mitt og alle brevvennene mine, jenter i andre byer som ikke hadde møtt meg i virkeligheten. Jeg hadde biblioteket der jeg lånte alle bøkene jeg leste, og jeg hadde leksene mine, som jeg elska å gjøre. Jeg hadde et tre å klatre i, og i naboblokka bodde bestevennen min som jeg spilte tv-spill med etter skoletid, selv om jeg ikke kan huske at vi snakka så mye sammen på skolen. Vi gikk i parallellklasser, så det var kanskje ikke så rart, og dessuten satt jeg jo mye i et tre og leste, så jeg var ikke så lett å prate med.

Ensomhet er en følelse man kan ha selv om man er omringa av mennesker. Det er jo akkurat da den kommer, for å være sammen med noen er ikke det samme som å ikke være ensom. Og jeg sier ikke at det var de andres skyld, jeg tror at ensomheten i meg alltid har vært der, og noen ganger har vært grunnen til at det har vært vanskelig for meg å nærme meg andre. Jeg prøvde, og noen ganger fikk jeg det til, men så mista jeg det igjen. Jeg følte hele tida på at jeg ikke passa inn noe sted, så det var enklere å være hu rare i et tre, enn å prøve å kopiere alle de som fikk det til, å være menneske. Jeg sa rare ting og gjorde rare ting, og jeg må jo ha skjønt at de lo av meg, selv om jeg lata som at jeg ikke skjønte det. Jeg tror selv de som var kule, syntes det var vanskelig å være en unge og tenåring, det er vanskelig å navigere i verden, blant andre mennesker.

Nå er jeg en rar voksen som går rundt med Stitch-genser og kattekjole, og jeg går aleine på loppemarked og kjøper ting som minner meg om å være 13 år, og mitt neste bruktprosjekt er å kjøpe en ribbed hvit t-skjorte og en stroppekjole, så jeg kan se ut som Angela Chase fra My so-called life i høst, med blomstrete Martens og fine strømpebukser. Det er ikke like skummelt å være en rar voksen som det var å være et rart barn.

Jeg rydda på loftet og fant Espen Lind-utklippsboka mi, og jeg børsta støv av den og så på de mange hundre sidene med sirlig innlimte bilder og artikler. I slutten av juni skal jeg på konsert med ham igjen utafor Fredrikstad, og det skal bli fint. J er sjåfør og vi skal bo på hytta en halvtime unna konsertstedet. Vi skal garantert bade og jeg skal løse kryssord og kanskje slå ham i Yatzy.

Selv om sommeren og lukta av syriner maner fram den gamle ensomheten, så er det også den beste tida. Det har jeg alltid syntes. Og i dag feira J og jeg 12 år som kjærester. Vi feira med å spise frokost ute, vi gikk i regnet til Åpent Bakeri i Bjørvika og quizza noen quizzer og spiste egg og bacon, så dro han hjem og jeg gikk på Deichman og lånte bøker, gikk rundt i etasjene, og jeg var aleine, men ikke ensom.

Jeg har levert skattemeldinga! Det vil jeg feire med å skrive litt til dere.

Jeg har vært sjuk i tre uker. Jeg skulle vært i Praha over helga, men jeg var hjemme. Jeg pleier ikke akkurat å bli lei meg om jeg ikke må reise noe sted, for jeg liker meg jo best hjemme, men denne gangen hadde jeg vært flink, synes jeg. Jeg kjente angsthjertet slå da jeg blei invitert, men så pusta jeg med magen og sa: Ja, jeg kan komme til Praha, men da tar jeg tog. Det går fint, sa de. Det koster så og så mye å ha meg på besøk, sa jeg, og de sa det gikk fint. Okei, tenkte jeg, og bestilte lugar på danskebåten, for å ikke måtte toge hele veien, men for å liksom slappe av litt, ta det som en slags ferie. Jeg skulle seile til Køben, møte A til frokost, sove en sikkert urolig natt før jeg skulle stå opp fem og kjøpe bolle med ost og Matilde på 7-11 til frokost, og finne morgentoget til Hamburg 05.57, og så skulle jeg spise lunsj i Hamburg og ta toget direkte til Praha derfra og der skulle jeg bo på et hotell like ved togstasjonen og jeg skulle kanskje drikke en tsjekkisk øl i hotellsenga mens jeg så på Dawsons Creek og jeg kom til å være nervøs, men glad.

Torsdagen før jeg skulle reise, så ringte jeg legen min og bestilte legetime. Tre uker før tenkte jeg ikke engang at det var en mulighet at jeg kanskje ikke fikk reist. Jeg var jo bare forkjøla, jeg hadde bittelitt feber, jeg hadde bihulebetennelse, det gikk over i noen dager, så våkna jeg og var like dårlig igjen, og nå hadde en brennende hoste festa seg i brystet mitt, og all energien min var smelta bort. Da jeg kom til legen min og forklarte forløpet, sa at jeg trodde jeg var blitt frisk igjen, så sa hun at det var typisk, at når kroppene våre var svake etter en infeksjon, så var det veldig lett å få en til. Virus på virus, sa hun, mens jeg hosta. Hun lytta til lungene mine, som var fine, bortsett fra når det reiv i brystet når jeg hosta, men CRP-en var under 50, dog i grenseland, så jeg lovte å ringe om jeg blei dårligere. Jeg blei heldigvis ikke dårligere. Hun skreiv ut en sykemelding til meg og sa at jeg ikke skulle reise noe sted.

Jeg tenkte kanskje at jeg kunne fly, sa jeg, selv om jeg ikke får reist med båt og tog i morgen, så går det et fly søndag morgen, jeg kan fortsatt rekke lanseringa mi på mandag da. Du skal ikke sette deg i et fly med de bihulene der, sa legen min, og forklarte at trykket i kabinen kom til å være meget smertefullt. Jeg hadde allerede vondt i tenna av trykket i bihulene mine mens jeg satt på et legekontor i Oslo, så jeg nikka og sa at det var mottatt. Så avlyste jeg turen min og la meg under dyna igjen, der jeg tilbragte mesteparten av april.

Men april var også kirsebærtrærne som blomstra, å se på Poirot i påskeferien, å se bilder av den tsjekkiske utgaven av Aldri, aldri, aldri på Instagram, heller enn å holde den i hånda, å se ut på at bakgården blei grønnere for hver dag som gikk, å gå tur uten strømpebukser, i sola, å smøre meg med solkrem, å spise is i bakgården mens de andre, som var friske, drakk øl.

I morra fyller jeg 39 og jeg er frisk nok til å håpe på at jeg kan feire det med en tsjekkisk øl eller to. Jeg feira bittelitt i går med å bestemme at jeg var frisk nok til å gå på kino, selv om jeg fortsatt hoster litt. Jeg så ettermiddagsvisninga av Alt skal bort på Klingenberg, og den var like fin som jeg håpa på. Den anbefales om du vil feire noe for deg selv. Mannen i kiosken smågodt-shama meg ved å si: «Oi, det var mye!» da han veide posen. Jeg betalte og spiste halvparten før filmen begynte. Jeg kjøper så mye smågodt jeg vil, faktisk. Krokodiller og rissjokolader. Fanta-brus og ferskener.

Jeg er snart 39 og det går bra med meg. Jeg fikk ikke dratt til Praha, men neste gang jeg blir invitert noe sted, så skal jeg passe på meg selv og ta toget om jeg kan, gjøre det jeg kan for å grue meg minst mulig. Ta grep, ta ansvar. Jeg har bevist at det går an, at jeg får det til. Og i en bursdagsgave til meg selv, så skal jeg bruke den siste biten av Interrail-passet mitt, som altså ikke blei brukt til Praha, til å dra på dagstur til Varberg en dag i mai for å se på sjøen, spise kougin amman og lese bøker på toget. Fordi jeg kan!

Da jeg snakka med dere sist, så hadde jeg sett kent en gang. Jeg hadde dratt til Stockholm aleine for å se dem, fredag og søndag. Jeg var nesten litt i tvil om jeg skulle se dem søndagen også, etter fredagens konsert. Jeg var skuffa, jeg husker at jeg forlot arenaen, som ikke var en god konsertarena, det må jeg bare si, det er for stort, for … sterilt, og jeg dro derfra med henda i lommene og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der.

Men jeg dro igjen på søndagen. Jeg bestemte meg jo for det alt lørdagen, da de endra setlista, med en skarve låt, men allikevel, da levde håpet igjen. Håpet om at de kanskje spilte en låt til, en låt til til meg. Og jeg la en slagplan om å stå lengre framme, om å gjøre min jobb, så de kanskje kunne gjøre sin litt bedre.

Søndagen i Stockholm blei jeg invitert på lunsj av ei på instagram, hun hadde venner i byen som også skulle på kent, så vi møttes til pizza og kent-nørding. De hadde laga bingobrett, hva kom de til å spille? Vi vil ikke vite det! sa de, vi vil ikke høre hvordan fredagen var. Men fikk du Spökstad? spurte Kristin, og da jeg ikke svarte, trakk hun seg igjen, jeg vil ikke høre det.

Jeg fikk ikke Spökstad. Det er kanskje favoritten min. Om jeg må rangere, om noen tvang meg. Den er fra B-Sidor, som jeg fikk av mamma. Jeg husker det som om hun bare kjøpte den, at hun så den og kjøpte den, på grunn av coveret eller kanskje noe jeg hadde sagt, jeg vet ikke, men jeg veit at jeg var 14 år, bodde på Furuset, og at den skiva, med trekkhundene på coveret, endra livet mitt. Og Spökstad var en av de første låtene som blei mine, samtidig som den blei alle andres.

Tror du att kärlek är som sångarna vi hör?

Ja. Og nei. Og ja igjen.

Kent er lyden av Furuset for meg. Lyden av å være tenåring, å hate stedet jeg kommer fra, som jeg egentlig også elsker. Så mange grå dager, så mange sørpete vintre, så mange evinnelige prøver å lese til, så mange krangler og lengsler, så mange kvelder der jeg hadde lagt meg, og så satte meg opp i senga, så ut av vinduet, på verden og universet, på Furuset og blokkene som lyste mot meg, alle menneskene som fortsatt var våkne.

Jeg dro inn på arenaen igjen, jeg kunne veien nå, jeg fulgte etter folk på fredagen, og på søndagen gikk jeg i front, selvsikker, jeg visste hvor jeg skulle. Jeg gikk i tunnelen fra Gullmarsplan mot Globen, der de tok bildet til sitt første albumcover for 30 år sida, og så sto jeg i kø, og så sto jeg aleine inne, og så gikk jeg framover. Litt lenger og litt lenger. Men ikke for langt. Jeg turte ikke gå for langt, men jeg stoppa foran baren på høyre side, og så sendte jeg melding til ei annen ei fra instagram, som også var der, og sa hvor jeg var. De fant meg, og jeg hadde en gjeng. Jeg sto aleine, men jeg hadde en gjeng bak meg. De drakk vin og var glade, jeg drakk cola og var nervøs. Jeg hadde angst fra jeg kom, jeg hadde angst da de begynte, jeg hadde angst de første sju, åtte låtene, og jeg tenkte jo at jeg kunne rømme. At hvis jeg måtte gå, så måtte jeg gå. Men jeg ville ikke gå, så jeg blei.

Og så kom de til plassen i setlista der de hadde endra dagen før, og de endra igjen. Lilla Ego kom, tok plassen til Max 500, og jeg var glad, men også skuffa. Det var ikke en av mine låter. Den skulle ikke redde livet mitt. Men det var fint allikevel.

Så blei det mørkt. Hele arenaen blei mørk. Det hadde den ikke blitt på fredagen. Lysshowet deres var enormt, monumentalt, filmene til Adam Berg fylte hele veggen på arenaen, men nå var det mørkt, og jeg rakk å lure på om noe var galt, før jeg hørte det. Lyden av min første kent-konsert i 2002, der jeg sto, som 16-åring, i en mengde på Youngstorget og venta på bandet i mitt liv.

Flyalarmen.

Sundance Kid.

Gitaren.

Trommene.

Og hjertet mitt brast. Jeg brast. Jeg blei så glad, og så trist. Jeg rakna i sømmene. Jeg tror jeg til og med ropte nei, selv om jeg mente ja. Jeg ropte nei, fordi jeg ikke trodde mine egne ører.

Det var en gång för så länge sen

Jeg var der. Jeg så dem. De var mine en gang. Jeg sto lengre framme, og jeg måtte aldri tisse, for jeg turte ikke drikke øl. Jeg ville bare være der, ta det inn, ta det innover meg. For jeg tror dette var siste gangen jeg så dem. De levde der oppe på scenen. Joakim klappa takta på brystet, han strakte ut armene og vifta med fingra, så vi jubla mer, høyere, sterkere. De sto der, på den enorme arenaen, og overalt rundt meg lyste mobiltelefonene, bak meg sto gjengen jeg fikk være sammen med, og de var glade, vi var glade. Og jeg var også så trist.

Det var en gång i ett annat liv
Ett annat dom mot ett annat vi och jag …

Det er én ting å ha et favorittband, det er noe annet å gi sitt liv til dem. Men vi var mange som var triste på den arenaen. Vi var mange som ville gått igjen og igjen og igjen for å se dem. Aldri slutte, aldri gi opp. De er bare fire vanlige karer fra Sverige som har levd et liv, og gitt oss litt av det. Det er mange ting vi skal gjøre for siste gang, men det er ikke alltid vi veit at det er siste gang vi gjør det.

Ammunition tog slut till sist
Nu kan ni kalla mig the Sundance Kid
Den fria viljan var vår tonårsdröm

Alle menneskene jeg gikk forbi i Stockholm den helga, alle strykemerkene, alle t-skjortene, alle totebagsene, vi gikk forbi hverandre og ved siden av hverandre, og vi nikka til hverandre, skålte, smilte. Vi var en gjeng, en enorm gjeng, som elska et band. Og jeg kommer jo til å elske dem fortsatt, men jeg skal nok aldri se dem igjen. Berg sa, på den aller siste konserten, på onsdag, at det var siste gangen nå. «Men det er ingen som tror meg,» lo han. Jeg kan jo håpe at de kommer tilbake, at de gjenoppstår igjen en gang, tida går, og den går fort, men det føles ikke så lenge siden at jeg trodde jeg sa hadet forrige gang. Samtidig er det jo en liten evighet.

Etter at jeg kom hjem til hotellet mitt, etter den siste konserten min, og la meg i senga og så på Dawsons Creek, som jeg aldri blir ferdig med, som jeg fant et par år før jeg fant kent, og som får meg til å føle noen av de samme känslorna, så forberedte jeg meg på å reise videre.

Jeg dro til Varberg, der jeg var aleine i tre døgn. Jeg jobba litt, skreiv ingenting, men jeg printa ut førsteutkastet mitt for å liksom redigere det på turen, men jeg redigerte ingenting på turen, det ligger bare der, en bunke med 176 sider øverst i bagen min. Men jeg bada i sjøen. Det var 7 grader i vannet og 70 grader i badstua.

Så dro jeg til Leipzig. Der satt jeg på en scene foran mange mennesker, og jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle dø, så klart. Rett før vi gikk på den første dagen, så sa min nydelige oversetter Karoline til meg: «Det er bare deg og meg som snakker sammen, okei? Jeg passer på deg.» Og hun passa på meg. På fredagen, og på lørdagen. Jeg møtte henne før vi skulle inn til messa på lørdagen, og jeg hadde hatt en dårlig morgen, ikke klart å spise noe, jeg grua meg sånn, selv om jeg hadde gjort det dagen før. Det blir ikke bedre. Men mens vi satt der og prata, og hun drakk en kaffe jeg takka nei til, så roa jeg meg litt, og rett før vi skulle dra, så kjøpte jeg en kaffe til å ta med, og en muffin jeg la i nettet mitt, som nødrasjon. Det er godt å ha en nødrasjon, selv om jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg noe.

Og så gjorde vi det igjen, hun og jeg. Messa blei utsolgt for boka mi, så signeringskøen var kortere på dag to, men midt i den køen kom plutselig en pocketversjon av «Furuset» på bordet foran meg, og da blei jeg så rørt og glad at jeg begynte å grine litt. Jeg signerte bøkene folk hadde hatt med seg hjemmefra, og så dro jeg til hotellet mitt og lå på hotellsenga, pusta med magen, spiste en Happy Meal (med dinosaurleke som jeg satte igjen på rommet da jeg dro i dag tidlig, som en siste hilsen) og så dro jeg ut på det fryktede kveldsarrangementet som jeg jo visste var for kult for meg. Lit.Pop er en enorm begivenhet med mange rom med program, noen konserter, noen opplesninger, DJs og kule tyskere overalt hvor vi gikk. Jeg fikk et bånd rundt halsen med Artist-kort og så viste de meg til scenen jeg skulle gå på. Jeg snakka engelsk og leste på engelsk, og da jeg gikk av igjen, etter å ha lest to sider mindre enn jeg egentlig skulle, fordi jeg blei redd og følte jeg kjeda folk, så blei jeg møtt med en radler av Simon fra forlaget mitt som passa på meg, og han og kollegaen hans sa: Det gikk jo kjempebra! Så gikk vi på konserten som hadde begynt i rommet ved siden av, et tysk band som jeg elska uten å noen gang ha hørt en låt av dem før. Roy Bianco & Die Abbrunzati Boys, som spilte schlagers med italienske refreng, og publikum hadde Napoli fotballskjerf som de veiva med, og jeg var glad. Jeg var ferdig.

Jeg sov fire timer i natt, og sto opp til å ta toget fra Leipzig klokka sju. Jeg ankom København i firetida, fant hotellet mitt, og rommet mitt, og på veien gikk jeg forbi en bar som het Barkowski, der det satt en fyr utafor i ei luke og snakka med bartenderen. Man kunne drikke øl utafor og sigge, og bartenderen lo av noe han sa gjennom luka. Jeg tenkte at en annen gang skulle jeg gå dit. Ikke for å sigge, men for å ta en øl. Men denne gangen kjøpte jeg øl på 7-11, fordi man kan det i Køben, og så drakk jeg et par mens jeg så den danske filmen SULT, som jeg anbefaler alle å se.

Og så feira jeg, aleine, på hotellrommet.

Jeg feira kent, og at jeg var der. Jeg feira Varberg, og at jeg var der. Og så feira jeg Leipzig, og at jeg var der. Jeg overlevde. Jeg fikk det til. Jeg klarte det.

Allt vi sagt allt vi gjort
Blev en sång för dig

Jeg tok toget til Stockholm for å se kent igjen. Jeg skal se to konserter. Den første, fredagskonserten, og søndagskonserten. Jeg klarte å karre meg til en skarve ståplass til søndagen, og for noen uker siden fikk jeg kjøpe en fredagsbillett av en venn som ikke ville dra allikevel. For han hadde også bare skaffa seg én, og det er jo ikke like kult å dra aleine som sammen med noen. Men jeg skulle allerede dra aleine, så jeg kjøpte den av ham og booka en ekstra natt på samme hotell. Da kosta rommet jeg fikk like mye som de to nettene jeg hadde fra før, men det fikk bli sånn. Jeg skulle se kent igjen!

Jeg var nervøs for at toget ikke skulle gå, eller at det skulle bli så forsinka at jeg ikke rakk konserten. Men toget gikk akkurat som det skulle. Jeg fikk screenshot av J da jeg nærma meg, og da var det et stedsnavn som sto rett bortafor hodet mitt, før Stockholm. Det var Eskilstuna. Jeg reiste meg opp og gikk i bistroen og kjøpte en øl. Der var det fest, noen karer sto og hørte på kent på en egen høyttaler og drakk øl. Jeg turte ikke bli med, men jeg sang med mens jeg sto i kø, og så skålte jeg med dem på vei ut.

Jeg drakk opp ølen min da vi ankom Stockholm Central, og så fant jeg t-banen til hotellet, slang fra meg alt unntatt det jeg kunne ha med i lommene, fordi det er veskeforbud på konsertene, så gikk jeg ut igjen for å ta t-banen ett stopp til, og derfra skulle det ta et kvarter å gå til 3arena og inngangen min, V. Jeg er dårlig til å lese kart, men det skulle vel gå på et vis, men da jeg gikk av t-banen, så var det jo bare å følge strømmen. Vi var mange som skulle samme sted, så vi gikk i flokk gjennom gangtunnelen og mot Globen, og bak Globen, så ligger 3Arena. Så gigantisk.

Jeg kom inn, vakta som sjekka lommene mine sa noe til meg og jeg hørte det ikke, så jeg måtte spørre hva han sa. «Jag sa: Gillar håret.» Takk, sa jeg og smilte, så gikk jeg inn. Jeg gikk rett inn på gulvet, forbi barområdet og alle folka, og der inne gikk jeg rett til merchboden, og kjøpte, i følge en danske bak meg, hele butikken. (Jeg kjøpte strykemerker, sokker, en t-skjorte og en totebag.) Så fant jeg doene, som var en haug med Hibas-doer utenfor arenaen, med nedgang i en litt bratt bakke bakerst, men det var ikke kø der og man fikk litt frisk luft. Så kjøpte jeg en øl, en plastflaske med Norrlands Guld, som smakte helt okei. Så satt jeg på gulvet og venta. Jeg trodde jeg hadde dårlig tid da jeg kom til hotellet, så jeg skynda meg ut igjen så fort jeg kunne, men det tok ikke en halvtime å komme seg til arenaen, det tok bare et kvarter, og det tok ikke lang tid å komme inn, det tok bare et par minutter. Så jeg var der inne en drøy time før de begynte. Mens jeg satt på gulvet hørte jeg plutselig jubling, og som jeg mistenkte, så kom jubelen av at nedtellinga kom på skjermen. Og ganske riktig, der sto det da jeg reiste meg opp for å se over alle folka: 29:35.

Jeg satte meg ned igjen, sendte noen meldinger, fikk noen svar, jeg pusta og skreiv litt på et ark fra dagboka mi som jeg hadde tatt med meg i lomma med en penn. Jeg skreiv om at jeg var mindre stressa enn jeg pleide å være. Jeg skreiv om at jeg grua meg litt, var redd for å bli skuffa. De er eldre, skreiv jeg. Men jeg er også eldre, skreiv jeg. Det er ni år sida jeg så dem for det jeg trodde skulle bli siste gang, og nå var det 15 minutter igjen til de skulle gå på.

Jeg reiste meg rundt 10 minutter før, for å filme når nedtellinga slo 7:47. Lyset gikk av og talla lyste rødt, før lyset slo seg på igjen rett etterpå. Jeg gikk litt fram og tilbake, prøvde å finne ut om jeg så bedre her eller der, men jeg endte opp til venstre igjen, like ved der jeg hadde sittet. Ganske langt bak. Den første halvdelen av arenaen var full, men bak lydboden var det mer romslig, og jeg foretrekker romslig. Jeg vil ikke stå inntil noen. Jeg vil ikke at det skal være vanskelig å komme seg vekk, om jeg må.

Da nedtellinga var på 1:00, så begynte jeg å grine. Nå skjedde det. Og på null, så kom de. De begynte med «Stenbrott» og «Ingenting någonsin», som ikke hadde vært på min liste over åpningslåter. Etter fire låter sa Joakim takk og sa det var godt å være tilbake. Så sa han: «Vi ska fortsetta våran arkeologiska utgrävning,» og så spilte de «Kevlarsjäl» og jeg hulkegrein.

Så blei det hit-parade. Andre halvdel av konserten var egentlig avskjedskonserten, «Utan dina andetag», «Musik Non Stop», «Ingenting», «Kärleken väntar», «Dom andra». Ikke at jeg ikke liker dem. (Eller, jeg liker ikke «Utan dina andetag», men det er lov.) Men jeg ønska meg så mye mer. Jeg sto der og så rundt meg på alle de glade folka som hadde ønska seg hit-parade, og tenkte at når det er seks utsolgte arenakonserter, så kommer de jo ikke til å spille gammalt ræl, en b-side eller en låt som ikke var en singel. Det er lov med hit-parade, det er jo ofte derfor man går på konsert, for å høre den låta man har hørt på radio.

Jeg løp for å tisse, og det var jo tidenes dårligste timing, for mens jeg sto i det som nå hadde blitt en kø, så hørte jeg «Innan allting tar slut». Noterte meg at jeg må time tissinga til «Utan dina andetag» på søndag.

De avslutta med «Förlåtelsen», som var en av de låtene jeg ønska meg, fra sisteskiva, og det var mange øyeblikk som satt. Skjermen bak dem var enorm, den strakte seg fra den ene veggen i arenaen til den andre, og flere av filmene jeg huska fra avskjedsturneen var med. Hesten på «Hjärta» var en favoritt da, og den var der nå. Steila under refrenget. Overraskende rørende, det husker jeg at jeg tenkte for ni år sida også. Og filmen bak «Socker», som var mennesker som falt i vannet perfekt tima til pianoklimpringa i starten var også tårefremkallende. Det var godt å ha noe å se på, da jeg sto så langt bak at jeg ikke så bandet. Eller, noen ganger stilte jeg meg på tå og kunne se fyrstikkmenneskene der framme. Jeg kjente igjen arma til Jocke, sveisen til Martin. Kordamene.

Jocke sa ikke så mye, men de tinga han sa var fine. Han snakka om tid, og at den var merkelig. «Den går fortare dess mindre man har igen av den.» Og de avslutta med min gamle venn «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» og konfetti, så alt var jo som det skulle. Før den spilte de «747» og jeg blei overraska over at ikke hele arenaen veiva med armene på slutten, vi kan jo dette, vi har gjort det før, denne koreografien kan vi. Men kanskje har vi glemt det. Eller kanskje var det så mange der som aldri hadde sett kent før. Jeg så mange som var eldre enn meg i publikum, men jeg så også veldig mange som var yngre. Jeg blei glad av at de som kanskje fant kent etter at de la opp, nå fikk se dem live.

På vei til arenaen gikk jeg i takt med de andre, og jeg hørte på kent. Rett utafor så hørte jeg på en av mine absolutte favoritter, «Nålens öga», og linja som gikk i øra mine da jeg gikk opp trappa til inngangen var denne: «Här kommer rädslan, gamle vän / När alla fjärilar i magen vaknar upp / Viskar välkommen hem». Jeg hadde sommerfugler i magen og tenkte på at de satt der nå, at de snart skulle på scenen. Og jeg hviska velkommen hjem. Til kent og til meg selv.

Da jeg gikk derfra, noen timer seinere, så satte jeg også på «Nålens öga», som de ikke spilte. Men jeg kan høre på den selv. Igjen og igjen. Og de finnes igjen. De fantes. På søndag skal jeg gjøre det igjen. Da skal jeg riktignok ikke komme så tidlig. Og jeg skal kanskje prøve å komme meg litt lenger fram. Eller kanskje ikke. Jeg er eldre, men jeg er tross alt fortsatt meg selv. Engstelig, men tøff. Alltid klar for en heartbreak evening.

I det siste har jeg ligget mye på gulvet. Jeg gjør det når jeg er lei meg. Har jeg noen grunn til å være lei meg? Annet enn at verden har tilta? Nei. Jeg har det egentlig fint. Jeg har en tjukk katt jeg bor med, jeg har en fin fyr jeg bor med, jeg har en jobb jeg går til, jeg har en jobb jeg gjør hjemme, jeg har en bok jeg prøver å skrive, jeg har et dansekurs jeg går på, jeg har en kalenderbok der jeg skriver inn alt jeg må gjøre. Vaske gulvet, kaste glass og metall, gå på gjenbruksstasjonen med kildesorteringa, husk å bestille billettene til interrailen du skal på i mars, husk å skrive 1000 ord om dagen, husk å leve et liv.

Jeg lever et liv.

Jeg har tatt stoffskiftemedisin daglig i mange år nå, og allikevel ser jeg på pilledispenseren min at jeg glemmer pillene innimellom. Jeg dør ikke av det, men jeg får ikke akkurat stabilt stoffskifte av å glemme medisinen min. Hva skjer når jeg får lavt stoffskifte?

Da ligger jeg på gulvet og vil grine. Alt er meningsløst, sier jeg. Ingenting betyr noe, sier jeg. Piss og dritt, mumler jeg.

Så reiser jeg meg opp og går ut med glass og metall og kjenner at sola varmer. Så reiser jeg meg opp og ser de nye episodene av Love is blind og tenker at jeg i hvert fall ikke bor i USA. Så reiser jeg meg opp og vasker kjøkkengulvet og setter kaktusen jeg ikke får til å vokse på en nyvaska hylle, og håper at den kanskje trives der. Så reiser jeg meg opp og tar med meg sakene mine og går for å rekke toget til en hyttetur jeg har grua meg til en stund. Ikke fordi jeg ikke vil, fordi jeg vil henge med venna mine og quizze og spille spill. Men jeg ligger også på gulvet og griner uten at jeg kan noe for det, og det er flaut. Jeg pleier ikke å gjøre det i plenum. Jeg gjør det i hemmelighet. Og så skriver jeg det på internett etterpå!

Men nå skal jeg reise meg opp og gå ut i sola, denne siste februardagen i 2025, og jeg skal ta et tog til en hytte og spille spill og drikke øl og spise fredagstaco med gode venner.

Jeg har bestilt interrailbillettene mine. Første tur går til Göteborg, så går turen til Stockholm helga etter, og da må jeg oppholde meg i utlandet helt til jeg skal videre til Leipzig i slutten av måneden, så jeg drar på skriveferie til Varberg i mellomdagene. Jeg kan ligge på gulvet i Sverige også, jeg. Tyskland også, sikkert. Det er mange gulv å ligge på.

Det snør svære flak i saktefilm over oss mens vi tasser av gårde, jeg snur meg mot venna mine og sier at jeg aldri har sett snøen sånn, den ligger nesten stille i lufta, og over blokkene skinner sola. Noen dager seinere har snøen regna bort. Enorme mengder snø som faller sakte i svære klynger, og så tungt regn som vasker veiene, spesielt i sentrum, bare.

Utenfor blokka mi er det is og snøfonner, røde skilte det står RASFARE på langs husveggene. Jeg teller mandager til våren, og har begynt på nytt dansekurs igjen. Jeg forlot dansekurset for et par år sida, skulka de siste timene før jul fordi læreren begynte med en dans der det var jazzhands involvert og da tok jeg sakene mine og gikk. Jeg er voksen og kan slutte på dansinga før den er ferdig om jeg vil, jeg har betalt for det. Men nå bestilte jeg et nytt kurs og begynte forrige mandag, jeg skal danse fram til våren, og om åtte dansetreninger er det kanskje bar asfalt på ordentlig.

Jeg har hatt en drøy forkjølelse som liksom bare har ulma, men som slo meg ut så jeg ikke fikk jobba ordentlig forrige jobbhelg. Denne helga var jeg tilbake igjen, ikke i toppform ennå, men mye bedre enn da jeg slukøra dro hjem fra jobb for to uker sida og la meg på sofaen for å bli der i en uke med vond hals og hodepine. Jeg står i kassa med kaffekoppen min og utafor stopper en budbil, sjåføren har ei jekketralle med for mange esker på, og først faller den øverste av, den er stor, men ikke så tung, virker det som, der den deiser i søla. Han banner lavt og så setter han esken oppå igjen mens han fortsatt prøver å få tralla opp over fortauskanten. Han drar for hardt, og de tre øverste eskene faller av denne gangen. En kunde går forbi og åpner døra, vi hører sjåføren rope KURWA og sparke til tralla, så flere esker faller av. Han får opp tralla og triller raskt av gårde til de han skulle levere til. Jeg går for å spise lunsj oppe på pauserommet, og når mannen med tralla kommer tilbake, så hører jeg ham nede fra fortauet igjen, han banner høyt og røsker med tralla, får den ombord i lastebilen og når han kjører hører vi et stort smell når tralla treffer veggene, triller fram og tilbake i rykk og napp når han kjører, for fort, først den ene veien for å snu, og så forbi vinduene igjen for å kjøre til neste levering. Jeg håper han snart var ferdig for dagen, og at kvelden blei bedre.

Det er nok mange sånne dager fremover for oss alle. Der ting går skeis. Der hjula ikke går riktig vei, der stablene vi har laga faller sammen, der verden jobber mot oss. En liten fortauskant kan føles umulig å forsere.

På vei inn til årets første psykologtime står jeg utafor Oslo Hospital for å ringe på. Det kommer flere som skal inn, de ringer på hos sin ringeklokke, blir sluppet inn, jeg venter til det blir min tur, og idet jeg skal ringe på, så hører jeg noen rope navnet mitt fra trikkeholdeplassen. En bekjent, vi var naboer en gang. «Hva skal du på?» roper han og peker. Jeg ser på ham, og så mot døra. «Er det et kurs eller noe?» Jeg roper, før jeg får tenkt meg om: «Det er psykologen min!» Så ringer jeg på og blir sluppet inn. «Lykke til!» roper naboen min fra lenge sida.

Vi snakker om uroen min, at hjernen min lager så mange krisescenarioer, at jeg hele tida forbereder meg på alt som kan gå galt, heller enn å leve livet. Jeg skal jobbe med å finne en ny jobb til den delen av meg som er så flink til å forberede meg på det verste. Det var kanskje nyttig en gang, som barn, for eksempel. En slags forsvarsmekanisme, en mestringsstrategi som har fått lov å vokse utemma, til den til slutt ikke lenger var til hjelp, men det som endte opp med å stå i veien. Jeg ser for meg at hjernen min er et kontor med mange ansatte, og at det som bare skulle være en ekstrahjelp som blei kalt inn ved kriser, har overtatt hele driften og stengt de andre ansatte inne i et kott. Tatt dem som gisler, de rolige ansatte som bare skulle vanne planter og tørke støv, de som skulle ha koselige kaffepauser og snakke om hva de gleda seg til. VI MÅ FORBEREDE OSS PÅ DET VERSTE, roper ekstravakten med megafon. HVA SOM HELST KAN SKJE!

Ekstrahjelpen i hjernen min minner litt om overskriftene i avisa etter at Trump overtok USA, og jeg jobber med å dempe begge deler.

Jeg finner trøst i en biskop som oppfordrer til nåde og empati. Jeg finner trøst i kaffekoppene om morgenen. Jeg finner trøst i at det er lyst når jeg går til jobb nå, det har det ikke vært på et par måneder. Jeg finner trøst i å løpe på tredemølla med høy musikk i øra. Jeg finner trøst i at selv om jeg ikke har skrevet noe nytt sida november, så har jeg nå redigert de 130 sidene jeg foreløpig har på førsteutkastet, og at det også er jobbing. Jeg finner trøst i samboeren min som kommer innom quizzen jeg alltid er på, på vei hjem fra pils med noen kolleger for å ta følge hjem med meg, og som går bak meg i snøen og sier at han synes jeg er søt når jeg går, fordi jeg tar små og raske skritt. Det er viktig å gå som en pingvin, sier jeg, og han ler av meg, går forbi meg mens han etterligner meg. Armen hans i korsryggen min før han kysser meg på kinnet. Å legge meg inntil ham, å våkne av alarmen som ber meg ta stoffskiftepillene mine og se at han og katten fortsatt sover. Jeg finner trøst i å se på Dawson’s Creek igjen, og tenke tilbake på den jeg var da jeg var 12, og det verden var da jeg var 12. Jeg vil scrolle mindre og leve mer som da internett var mest dette – å sende mailer til venna mine, å blogge om livet mitt, det lille livet mitt, å se på bilder folk jeg kjente tok og la ut på nettet. Å ta tilbake tida mi er å prøve å leve som på tidlig 2000-tall, da jeg så filmer jeg hadde sett før på DVD og satt mye ved skrivebordet mitt og skreiv dagbok.

Jeg gikk på dansetrening da også, flere ganger i uka. Nå går jeg bare på mandager, men det er fint, jeg får være en 38-åring som beveger meg til musikk, og så har enda en mandag gått, jeg spiser banan til kveldsmat og verden spinner videre. Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men det er mye vi kan gjøre noe med også. Jeg og krisemaksimeringa mi skal jobbe med det vi kan forandre. Vi skal gjøre vårt beste. Det er vi mange som kan.