Det var en november her. November har de siste åra, så lenge jeg kan huske, vært Nanowrimo. Å skulle skrive 50 000 ord på en måned har føltes umulig, men de siste åra har jeg klart det. Og når jeg sier klart det, så har jeg jo ikke skrivi en roman på en måned. Haha, nei! Jeg har skrivi bruddstykker som kan brukes og lange tekstbolker som ikke kan brukes til noe annet enn å bekrefte at jeg kan skrive noe om jeg må, men at det ikke nødvendigvis blir bra eller engang middels. Men det blir noe, og uten noe har vi som vi alle veit ingenting.
Denne gangen har jeg jobba deltid mens jeg har holdt på, så det har ikke vært like ille som da jeg skreiv førsteutkastet til Du dør ikke i november 2015 med full jobb i forlag, der jeg satt enten timen før eller etter jobb på kontoret og skreiv. Jeg husker jeg skreiv mye om tunnelen ned til Stortinget t-banestasjon, for jeg følte at jeg tilbragte mye tid der (selv om det bare var på vei til og fra jobb).
I år har jeg sittet på Kaffebrenneriet. Jeg har lært meg at jeg liker å sitte der før jobb. Kanskje ikke når jeg begynner ni, for da må jeg jo ut døra hjemme før sju, men når jeg begynner 10 på lørdager, da føles det faktisk som en bonustime å få sitte på KB fra ni til fem på ti og skrive, når jeg uansett pleier å være på jobb fra ni på hverdagene. Det er en vane jeg håper å ta med meg.
Jeg har også vært raus med meg selv. Jeg har skrevet hver dag, med to unntak. 1. november, da jeg ikke husker hvorfor jeg ikke klarte å begynne, og 23. november, da jeg reiste til Budapest og var utslitt og full av inntrykk og reisenerver. Dette betyr at jeg helt fra starten av lå minst én dag bak skjema, men jeg holdt meg ganske greit på linje med grafen som viser vei til 50 000 ord, jeg bare lå 2000, og noen ganger 4000 ord bak målet. Men i går skreiv jeg før jobb, og så jobba jeg, og så jobba jeg litt med transkriberinga da jeg kom hjem, for å gjøre søndagen litt lettere for meg selv – og så, siden jeg bare mangla 1800 ord, så satte jeg meg ned i går kveld og hamra inn de siste.
Blei det en bok?
Nei. Men det kan ha blitt starten på en ny bok, og flere tekster til den boka jeg allerede har starta på. Jeg tror noe av det beste jeg vrei ut av meg i løpet av denne travle måneden der det skorta på søvn og scrolletid, og jeg satt som en flittig og sliten forfatter på Kaffebrenneriet, blei til da jeg mente at jeg ikke hadde noe å skrive om, og så plutselig på side fire for dagen, så skimta jeg noe som kanskje kan bli til noe en gang. Og jeg hadde kanskje ikke klart å finne det uten å skrive meg fram til det.
Det er det fineste med november, at jeg etablerer en skrivevane. Selv om jeg alltid er utslitt når desember kommer, og i tillegg da er bokhandler så jeg ikke har energi til noe annet enn å løpe rundt der inne og hjelpe dere med hvilke bøker som skal gis bort til jul, så er det noe med å føle at jeg er forfatter i november. At jeg er en som skriver hver dag. Det trenger ikke være bra, det trenger bare å gjøres. Det er en vane. Og jeg har følt det i år, en forfatter er en som skriver, og jeg skreiv hver dag.
Jeg fant også et godt triks på de dagene der jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Jeg kjøpte gulrotkake på Kaffebrenneriet og satte den ved siden av kaffen. Kaffen fikk jeg drikke, men kaka fikk jeg først spise når dagens ordmål var nådd. Noen dager fikk jeg kake etter 2000 ord, noen ganger 1800, noen ganger 1500. Ordmålet blei satt da jeg hadde satt i gang og kjente etter. Men kaka, kaka den var alltid god.
I dag skriver jeg dette i stedet for på manuset. Det skal få hvile seg nå, til etter jul. I dag åpner NØ og jeg jula, og jeg har på meg den nye Stitch-julegenseren jeg kjøpte i Budapest da vi var på flyplassen i sju timer før flyet vårt gikk. Mer om det en annen gang, eller kanskje aldri.