En gång till

Jeg våkna tidlig i dag. Jeg hadde en legetime en time før jeg skulle være på jobb. Jeg var trøtt og det regna. Jeg hadde fått en melding fem minutter før jeg våkna, og jeg våkna av meg selv ti minutter før vekkerklokka skulle ringe. Det sto: Men i alle dager! Og var et screenshot fra NRK.

Jeg svarte: MEN I ALLE DAGER!

Så vekka jeg J, selv om han skulle sove et par timer lenger enn meg. JEG SKAL PÅ KENT-KONSERT IGJEN!

Så sto jeg opp, løp gjennom dusjen, så videoen deres på Instagram, så den igjen mens jeg pussa tenner, så den igjen mens jeg fant fram en Kent-t-skjorte fra skapet. Så den igjen mens jeg gikk til bussen. Så den igjen på venteværelset til legekontoret. Så den mens jeg satt i sofaen etter å ha tatt influensavaksina. Og hele tida tenkte jeg på folka jeg er glad i. Jeg tenkte på R, og sendte melding: Gratulerer med dagen, den er vår! Jeg tenkte på A, som hadde sendt meg melding. Jeg tenkte på Krummis i Malmö, på folka mine på internett, på alle oss som har stått med henda i været, med tårer i øya, med blikket festa mot tigere og hester og hunder på skjermene bak favorittbandet vårt. Jeg tenkte på at jeg til stadighet tenker tilbake på de siste konsertene og skulle gitt så mye for å få oppleve det igjen, bare én gang til.

Og så, siden jeg er den jeg er, så var jeg også stressa. Tenk om jeg ikke får kjøpt billett fordi det blir tomt? Tenk om jeg ikke får fri fra jobb? Tenk om alle hotellene er fulle? Tenk om, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om det blir like nydelig som det var i 2016 da vi sa takk for alt. Tenk om jeg får høre noen favoritter fra de gamle skivene. Tenk om jeg får se Joakim slå takta på brystet sitt igjen. Tenk om jeg kan stå i mengden og grine til de låtene jeg fant som tenåring, og som fortsetter å forme livet mitt selv om jeg blei voksen for lenge, lenge sida.

Jeg hørte på Musik non-stop, som aldri var en stor favoritt hos meg, men som var en av de aller kuleste på avskjedskonsertene. Jeg hørte på När det blåser på månen og tenkte på den konserten i Lillestrøm der de spilte den og jeg kjente nedtellinga i hele kroppen. Jeg hørte på Romeo återvändar ensam og tenkte på å få den i Spektrum og begynne å grine av de første tonene. Jeg tenkte på alle gangene jeg har subba rundt i verden, på Furuset, i Groruddalen, i Oslo, i sentrum, i dyp snø, kald sørpe, i vått regn, i den første sola som varmer fjeset mitt, i natta, i morgenen, i dagene, i alle åra der jeg har gått og gått og gått og gått, rundt i livet mitt, i dagene mine, i åra mine. Og så tenkte jeg på Eva.

Jeg tenkte på Eva som får en melding av Miriam etter at de ikke har snakka sammen på mange år. Jeg tenkte på Eva som ringer til Jo, selv om de heller ikke snakker så ofte sammen lenger. Jeg tenkte på Eva som er voksen nå, som lever et lite liv i en stor verden, som fortsatt går rundt og rundt i livet sitt og hører på det samme bandet, som aldri ga opp å få se dem igjen. Som smilte lurt og litt trist når folk spurte om hun trodde de noen gang skulle gjenforenes. Jeg tror ikke det, svarte hun. Det var så endelig, så veldig slutt. Det hadde jo vært fint, men det finns inget hjärta om man inte har kul.

Men så våkner det til live igjen. Begynner sakte å slå, forsiktig, så hardere og hardere. Det var noe der. Det fantes noe en gang. Vi var en gjeng, var vi ikke? Vi var sammen om noe. Vi trodde på hverandre, på at det vi gjorde betydde noe. Vi sa ha det og takk for alt, og nå sier vi: én gang til. Det er aldri for seint. Jag har bara alla mina jävla ord, alla dom här stora, tomma orden, finns det någon mening i att vänta … Eva og jeg har venta siden 2016. Kanskje har hun venta hele livet. Kanskje skal vi fortsette å vente også etter konsertene mars 2025, på alt som skal skje, på alt som fortsatt kan skje, på alt som skal gjøre vondt og alt som skal gjøre godt, men nå samles gjengen igjen. En gång till.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.