Månedens låt: The bottomless sea

Jeg er seint ute med denne, og september står som uskrevet i denne bloggen. Jeg prøver å skrive minst en gang i måneden, men noen ganger flyr tida. September fløy av gårde, og det gjorde jeg også. Jeg løp over 50 kilometer, 5 kilometer av gangen, ut døra hjemme, ned fortauet, innover langs togskinnene, ned mot Svartdalsparken, gjennom den, ut på den andre sida, rundt til Vålerenga igjen, rundt Jordal og hjem.

Nå er det oktober og det har regna. Høsten er her, og jeg lager suppe til middag, vi har laga fårikål, jeg har pledd over dyna, men våkner midt på natta og er varm og klam. Det er ikke for kaldt ennå, men heller ikke varmt nok.

Uansett, dette skal handle om Unnveig Aas. Jeg kjenner Unnveig litt, følger henne på Instagram, har sett henne spille konsert, har hørt henne lese fra bøkene sine, har prata med henne på julebord. Vi deler forlag og jeg liker henne godt.

The bottomless sea var en av de første låtene av henne som jeg hørte, og jeg husker det godt, fordi jeg la merke til den på Slottsfjell da hun spilte der i 2014, tror jeg det var. Det regna ikke da, om jeg husker riktig, så var det sol hele tida, jeg var varm og på jobb, jeg anmeldte konserter for Gaffa og det var en fin festival. Jeg endte opp på et nach på en seilbåt hos en kaptein jeg bare kalte Kon-Tiki, men han het noe annet. Uansett, konserten til Unnveig var tidlig i festivalen, og jeg hørte henne synge «The bottomless sea», og mange andre låter, og jeg husker jeg tenkte at jeg elska det.

I sommer slo jeg til på alle vinylplatene hennes da hun solgte de hun hadde igjen. Vi avtalte å møtes, og begge glemte det. Men så leste vi begge på slippfesten til Victoria Durnak og Heidi Furre i september, og da huska hun dem, så jeg fikk alle skivene (jeg kjøpte dem, da, men de føltes som en gave) i et Unnveig Aas-nett som jeg har brukt mye etterpå. Jeg var kjempenervøs, som alltid. Det går ikke over. Jeg spør alle de andre som også skal gjøre noe, blir du nervøs, spør jeg. Hva gjør du når du er nervøs? Unnveig sa hun ikke ble så nervøs, eller at hun var mest nervøs for om hun hadde stemme, og hvis hun hadde stemme, så gikk det bra. Det er en fin tanke. Jeg blir så nervøs, og tror jeg skal dø hver gang, så hvis jeg ikke dør, så burde det jo gå bra, men det veit jeg jo aldri før jeg har overlevd, så nervøsiteten lever i beste velgående.

Uansett! Unnveig.

Til tider har jeg hørt mye på Unnveigs skiver, så mye at tekstene hennes har festa seg. Det er så mye bra der. Stemmen og melodiene hennes er også bra, men tekstene, dere, tekstene. Å høre på Unnveig Aas er perfekt høst, det handler om tapt kjærlighet og sinne, om å være ung og eldre, om regn og vin, om tid. Om fortid.

Så mens september har blitt til oktober, og oktober skal bli til vinter, så synes jeg du skal høre litt på Unnveig Aas. Jeg skal gjøre det. Her hjemme i leiligheten, mens det er mørkt utenfor, og fortsatt ikke helt lyst her inne, fordi lyset først kommer når jeg pynter til jul og henger opp stjernene som skal få meg over kneika og over i det nye året. Men det er fortsatt mye år igjen her vi er nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.