Jeg fant en julegenser på internett i 2020. Jeg bestilte den, fikk bekreftelse, fikk en sporingslink, og så forsvant den. Jeg venta på den i noen uker, så noen uker til, og da jeg sendte en mail for å spørre hvor den var blitt av, så svarte de med den samme sporingslenka jeg hadde fått en måned i forveien. Det sto at pakka var lasta på bil. I England. Den blei aldri sendt videre fra den bilen. Kanskje sjåføren fikk seg ny julegenser, kanskje den datt av i en sving. Jeg lurer ofte på hvor ting blir av. De blir jo ikke bare borte.
Som med boka jeg mista under setet mitt på bussen hjem fra Roskilde – les om det her, så lurer jeg ofte på hvor ting blir av. Pakkene vi sender til hverandre, gjennom verden, gjennom borettslag og postkontor, lagerhus og lastebiler. Når de forsvinner, hvor blir de av? Ligger de i en haug til de brennes? Har de blitt med noen andre hjem? Har noen stjålet dem? Jeg sender mange pakker, jeg selger ting på internett og pakker dem pent inn, skriver hentekoder med sprittusj og ofte går det bra, de dukker opp i postkassa til den som har kjøpt det, på dørmatta med avisa om morgenen. Men en gang i blant, oftere enn man skulle tro, så forsvinner de. Som oftest er siste sporing at de har henta pakka, og så … poff. Jeg tenker jo at det bør være mulig å finne ting, hvis de ikke er stjålet. Hvis det var en jobb, å åpne pakker, leite etter mottakeren som av mystiske grunner har forsvunnet fra systemet, så skulle jeg gjerne hatt den. Det kunne vært en nettside, en podcast, savner du noen turkise converse i størrelse 38? Savner du en Fleabag-julegenser med bilde av Phoebe Waller-Bridge som griner? Savner du en bok? Jeg vil finne det igjen til deg.
Uansett, jeg bestilte en julegenser i 2020. Den blei borte på veien. Det fantes ingen nettside å etterlyse den på, men jeg håper den ikke blei brent. I 2021 hadde de slutta å sende til Norge. I 2022 tenkte jeg ikke på det. Men i fjor, så tenkte jeg på den igjen. Fleabag-julegenseren. Finnes den fortsatt? Jeg fant den og de sendte fortsatt ikke til Norge, men jeg så at de sendte til Danmark. Jeg kjenner noen i Danmark. Kan jeg sende en pakke til dere? spurte jeg A. A sa at det kunne jeg så klart. Så jeg bestilte genseren på nytt, og under to uker seinere, så fikk jeg melding av A om at den var kommet trygt fram. Ville jeg hente den? Ville jeg vente til moren hans hadde vært på besøk i jula og få den over jul? Nei, sa jeg. Jeg vil få den tilsendt. Med sporing! Så den ikke blir borte. Så vi betalte Postnord for at de skulle få den trygt fram til Norge.
Jeg fikk en sporingskode. Den blei lasta på bil.
Så forsvant den.
Vi klagde og de sa de skulle leite etter den, at pakka jo var et sted. At når de fant den, hvis de fant den, så kom det til å dukke opp nye bevegelser på sporinga. Jula kom og gikk, og ingen pakke blei funnet. Blei den brent? Ligger den fortsatt mellom setene i budbilen? Ligger den aleine under en hylle på lageret? Går budbilsjåføren med Fleabag-genseren min? Hvem veit. Jeg håper den ikke blei brent.
Tidligere i år, så fant jeg genseren på ebay. Halleluja, sa jeg, og bestilte den. Det sto den skulle komme fra UK. Jeg tenkte at ebay var folk som solgte ting brukt, og håpa genseren var i god stand. Da jeg fikk beskjed om at pakka var sendt, så sto det ikke at den kom fra UK, det sto at den kom fra Kina. Pussig. Og det kom en pakke til meg fra Kina. Og inni pakka var det en genser. Jeg hadde bestilt Knitted Fleabag Xmas Sweater. Denne genseren var … ikke knitted. Den var i plast og den lukta gift. Motivet var forsåvidt liknende det på den originale genseren, men som om de hadde tatt et bilde av den og forstørra det og så pikselert det på denne genseren. Den kom i hvert fall fram, men jeg tør ikke bruke den, jeg tror den er giftig og jeg skal levere den på miljøstasjonen. Jeg tror ikke den bør brennes! Den bør sorteres på forsvarlig vis. Merkelappen sier ikke hva slags materiale det er, bare at det er 100 % natural fabrics. Natural, jeg veit ikke, eller giftlig plast er jo natural det også, på et vis. Uansett!
Så tenkte jeg videre på Fleabag-genseren. Jeg måtte gi opp nå. Nå hadde jeg tross alt brukt en del penger på en genser som jo aldri kom fram i posten. Jeg hadde spandert julegensere på kanskje to budbilsjåfører, eller sørga for at to pakker til blei brent på bålet når de ikke fant mottakeren på grunn av kluss i systemet, og jeg hadde bestilt en giftig kopi av et merkelig firma som lager gensere i Kina. Nok får være nok. Men så, fordi jeg er som jeg er, håpløs, men også full av håp på samme tid, så sendte jeg en ny melding til A. Kan jeg sende en pakke til dere? Så klart, svarte A. Og akkurat som sist, så blei pakka levert i Danmark, trygt og godt, i løpet av to små uker. IKKE SEND DEN NOE STED, skreiv jeg til A. Jeg kommer.
Så gikk tida og oktober skulle bli november snart og alle veit hva som skjer i november, da er det snart desember, og så er året over, og tida mi strekker ikke til, jeg får ikke dratt på noe koselig besøk til A før jul, men jeg får bestilt et billig minicruise med DFDS og får fem timer i København, om han har tid til å treffe meg til en lunsj? Det har han så absolutt. Så jeg booker meg minicruise med kampanjepris, tur-retur København for 150 kroner. Jeg går av båten, tar en buss, setter meg på et fortau og venter, og så kommer A i bilen sin, vi går og spiser lunsj, jeg får pakka mi og jeg åpner den, og der var den. Genseren. Fleabag-julegenseren jeg har drømt om. Nå gjensto det bare å se om den passa, for jeg hadde originalt bestilt S, men de var tomme for alt unntatt XS, og jeg håpa at størrelsen var som på andre julegensere, litt for stor, og lo and behold, den passa perfekt. Phoebe Waller-Bridge griner på forsida, en rev lusker på baksida, pynteborden er GT-bokser og jeg har endelig, etter mange år, fått kloa i min helt egne Knitted Fleabag Xmas Sweater.
Jeg feira med å oppgradere lugaren min på vei hjem, og seilte fra København i en dobbeltseng. Det blei en dyr genser. Men nå er den min. Endelig. Jeg skal være så glad hver eneste gang jeg bruker den.
