På det fjerde skal det skje

Jeg fant en julegenser på internett i 2020. Jeg bestilte den, fikk bekreftelse, fikk en sporingslink, og så forsvant den. Jeg venta på den i noen uker, så noen uker til, og da jeg sendte en mail for å spørre hvor den var blitt av, så svarte de med den samme sporingslenka jeg hadde fått en måned i forveien. Det sto at pakka var lasta på bil. I England. Den blei aldri sendt videre fra den bilen. Kanskje sjåføren fikk seg ny julegenser, kanskje den datt av i en sving. Jeg lurer ofte på hvor ting blir av. De blir jo ikke bare borte.

Som med boka jeg mista under setet mitt på bussen hjem fra Roskilde – les om det her, så lurer jeg ofte på hvor ting blir av. Pakkene vi sender til hverandre, gjennom verden, gjennom borettslag og postkontor, lagerhus og lastebiler. Når de forsvinner, hvor blir de av? Ligger de i en haug til de brennes? Har de blitt med noen andre hjem? Har noen stjålet dem? Jeg sender mange pakker, jeg selger ting på internett og pakker dem pent inn, skriver hentekoder med sprittusj og ofte går det bra, de dukker opp i postkassa til den som har kjøpt det, på dørmatta med avisa om morgenen. Men en gang i blant, oftere enn man skulle tro, så forsvinner de. Som oftest er siste sporing at de har henta pakka, og så … poff. Jeg tenker jo at det bør være mulig å finne ting, hvis de ikke er stjålet. Hvis det var en jobb, å åpne pakker, leite etter mottakeren som av mystiske grunner har forsvunnet fra systemet, så skulle jeg gjerne hatt den. Det kunne vært en nettside, en podcast, savner du noen turkise converse i størrelse 38? Savner du en Fleabag-julegenser med bilde av Phoebe Waller-Bridge som griner? Savner du en bok? Jeg vil finne det igjen til deg.

Uansett, jeg bestilte en julegenser i 2020. Den blei borte på veien. Det fantes ingen nettside å etterlyse den på, men jeg håper den ikke blei brent. I 2021 hadde de slutta å sende til Norge. I 2022 tenkte jeg ikke på det. Men i fjor, så tenkte jeg på den igjen. Fleabag-julegenseren. Finnes den fortsatt? Jeg fant den og de sendte fortsatt ikke til Norge, men jeg så at de sendte til Danmark. Jeg kjenner noen i Danmark. Kan jeg sende en pakke til dere? spurte jeg A. A sa at det kunne jeg så klart. Så jeg bestilte genseren på nytt, og under to uker seinere, så fikk jeg melding av A om at den var kommet trygt fram. Ville jeg hente den? Ville jeg vente til moren hans hadde vært på besøk i jula og få den over jul? Nei, sa jeg. Jeg vil få den tilsendt. Med sporing! Så den ikke blir borte. Så vi betalte Postnord for at de skulle få den trygt fram til Norge.

Jeg fikk en sporingskode. Den blei lasta på bil.

Så forsvant den.

Vi klagde og de sa de skulle leite etter den, at pakka jo var et sted. At når de fant den, hvis de fant den, så kom det til å dukke opp nye bevegelser på sporinga. Jula kom og gikk, og ingen pakke blei funnet. Blei den brent? Ligger den fortsatt mellom setene i budbilen? Ligger den aleine under en hylle på lageret? Går budbilsjåføren med Fleabag-genseren min? Hvem veit. Jeg håper den ikke blei brent.

Tidligere i år, så fant jeg genseren på ebay. Halleluja, sa jeg, og bestilte den. Det sto den skulle komme fra UK. Jeg tenkte at ebay var folk som solgte ting brukt, og håpa genseren var i god stand. Da jeg fikk beskjed om at pakka var sendt, så sto det ikke at den kom fra UK, det sto at den kom fra Kina. Pussig. Og det kom en pakke til meg fra Kina. Og inni pakka var det en genser. Jeg hadde bestilt Knitted Fleabag Xmas Sweater. Denne genseren var … ikke knitted. Den var i plast og den lukta gift. Motivet var forsåvidt liknende det på den originale genseren, men som om de hadde tatt et bilde av den og forstørra det og så pikselert det på denne genseren. Den kom i hvert fall fram, men jeg tør ikke bruke den, jeg tror den er giftig og jeg skal levere den på miljøstasjonen. Jeg tror ikke den bør brennes! Den bør sorteres på forsvarlig vis. Merkelappen sier ikke hva slags materiale det er, bare at det er 100 % natural fabrics. Natural, jeg veit ikke, eller giftlig plast er jo natural det også, på et vis. Uansett!

Så tenkte jeg videre på Fleabag-genseren. Jeg måtte gi opp nå. Nå hadde jeg tross alt brukt en del penger på en genser som jo aldri kom fram i posten. Jeg hadde spandert julegensere på kanskje to budbilsjåfører, eller sørga for at to pakker til blei brent på bålet når de ikke fant mottakeren på grunn av kluss i systemet, og jeg hadde bestilt en giftig kopi av et merkelig firma som lager gensere i Kina. Nok får være nok. Men så, fordi jeg er som jeg er, håpløs, men også full av håp på samme tid, så sendte jeg en ny melding til A. Kan jeg sende en pakke til dere? Så klart, svarte A. Og akkurat som sist, så blei pakka levert i Danmark, trygt og godt, i løpet av to små uker. IKKE SEND DEN NOE STED, skreiv jeg til A. Jeg kommer.

Så gikk tida og oktober skulle bli november snart og alle veit hva som skjer i november, da er det snart desember, og så er året over, og tida mi strekker ikke til, jeg får ikke dratt på noe koselig besøk til A før jul, men jeg får bestilt et billig minicruise med DFDS og får fem timer i København, om han har tid til å treffe meg til en lunsj? Det har han så absolutt. Så jeg booker meg minicruise med kampanjepris, tur-retur København for 150 kroner. Jeg går av båten, tar en buss, setter meg på et fortau og venter, og så kommer A i bilen sin, vi går og spiser lunsj, jeg får pakka mi og jeg åpner den, og der var den. Genseren. Fleabag-julegenseren jeg har drømt om. Nå gjensto det bare å se om den passa, for jeg hadde originalt bestilt S, men de var tomme for alt unntatt XS, og jeg håpa at størrelsen var som på andre julegensere, litt for stor, og lo and behold, den passa perfekt. Phoebe Waller-Bridge griner på forsida, en rev lusker på baksida, pynteborden er GT-bokser og jeg har endelig, etter mange år, fått kloa i min helt egne Knitted Fleabag Xmas Sweater.

Jeg feira med å oppgradere lugaren min på vei hjem, og seilte fra København i en dobbeltseng. Det blei en dyr genser. Men nå er den min. Endelig. Jeg skal være så glad hver eneste gang jeg bruker den.

En gång till

Jeg våkna tidlig i dag. Jeg hadde en legetime en time før jeg skulle være på jobb. Jeg var trøtt og det regna. Jeg hadde fått en melding fem minutter før jeg våkna, og jeg våkna av meg selv ti minutter før vekkerklokka skulle ringe. Det sto: Men i alle dager! Og var et screenshot fra NRK.

Jeg svarte: MEN I ALLE DAGER!

Så vekka jeg J, selv om han skulle sove et par timer lenger enn meg. JEG SKAL PÅ KENT-KONSERT IGJEN!

Så sto jeg opp, løp gjennom dusjen, så videoen deres på Instagram, så den igjen mens jeg pussa tenner, så den igjen mens jeg fant fram en Kent-t-skjorte fra skapet. Så den igjen mens jeg gikk til bussen. Så den igjen på venteværelset til legekontoret. Så den mens jeg satt i sofaen etter å ha tatt influensavaksina. Og hele tida tenkte jeg på folka jeg er glad i. Jeg tenkte på R, og sendte melding: Gratulerer med dagen, den er vår! Jeg tenkte på A, som hadde sendt meg melding. Jeg tenkte på Krummis i Malmö, på folka mine på internett, på alle oss som har stått med henda i været, med tårer i øya, med blikket festa mot tigere og hester og hunder på skjermene bak favorittbandet vårt. Jeg tenkte på at jeg til stadighet tenker tilbake på de siste konsertene og skulle gitt så mye for å få oppleve det igjen, bare én gang til.

Og så, siden jeg er den jeg er, så var jeg også stressa. Tenk om jeg ikke får kjøpt billett fordi det blir tomt? Tenk om jeg ikke får fri fra jobb? Tenk om alle hotellene er fulle? Tenk om, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om det blir like nydelig som det var i 2016 da vi sa takk for alt. Tenk om jeg får høre noen favoritter fra de gamle skivene. Tenk om jeg får se Joakim slå takta på brystet sitt igjen. Tenk om jeg kan stå i mengden og grine til de låtene jeg fant som tenåring, og som fortsetter å forme livet mitt selv om jeg blei voksen for lenge, lenge sida.

Jeg hørte på Musik non-stop, som aldri var en stor favoritt hos meg, men som var en av de aller kuleste på avskjedskonsertene. Jeg hørte på När det blåser på månen og tenkte på den konserten i Lillestrøm der de spilte den og jeg kjente nedtellinga i hele kroppen. Jeg hørte på Romeo återvändar ensam og tenkte på å få den i Spektrum og begynne å grine av de første tonene. Jeg tenkte på alle gangene jeg har subba rundt i verden, på Furuset, i Groruddalen, i Oslo, i sentrum, i dyp snø, kald sørpe, i vått regn, i den første sola som varmer fjeset mitt, i natta, i morgenen, i dagene, i alle åra der jeg har gått og gått og gått og gått, rundt i livet mitt, i dagene mine, i åra mine. Og så tenkte jeg på Eva.

Jeg tenkte på Eva som får en melding av Miriam etter at de ikke har snakka sammen på mange år. Jeg tenkte på Eva som ringer til Jo, selv om de heller ikke snakker så ofte sammen lenger. Jeg tenkte på Eva som er voksen nå, som lever et lite liv i en stor verden, som fortsatt går rundt og rundt i livet sitt og hører på det samme bandet, som aldri ga opp å få se dem igjen. Som smilte lurt og litt trist når folk spurte om hun trodde de noen gang skulle gjenforenes. Jeg tror ikke det, svarte hun. Det var så endelig, så veldig slutt. Det hadde jo vært fint, men det finns inget hjärta om man inte har kul.

Men så våkner det til live igjen. Begynner sakte å slå, forsiktig, så hardere og hardere. Det var noe der. Det fantes noe en gang. Vi var en gjeng, var vi ikke? Vi var sammen om noe. Vi trodde på hverandre, på at det vi gjorde betydde noe. Vi sa ha det og takk for alt, og nå sier vi: én gang til. Det er aldri for seint. Jag har bara alla mina jävla ord, alla dom här stora, tomma orden, finns det någon mening i att vänta … Eva og jeg har venta siden 2016. Kanskje har hun venta hele livet. Kanskje skal vi fortsette å vente også etter konsertene mars 2025, på alt som skal skje, på alt som fortsatt kan skje, på alt som skal gjøre vondt og alt som skal gjøre godt, men nå samles gjengen igjen. En gång till.

Månedens låt: The bottomless sea

Jeg er seint ute med denne, og september står som uskrevet i denne bloggen. Jeg prøver å skrive minst en gang i måneden, men noen ganger flyr tida. September fløy av gårde, og det gjorde jeg også. Jeg løp over 50 kilometer, 5 kilometer av gangen, ut døra hjemme, ned fortauet, innover langs togskinnene, ned mot Svartdalsparken, gjennom den, ut på den andre sida, rundt til Vålerenga igjen, rundt Jordal og hjem.

Nå er det oktober og det har regna. Høsten er her, og jeg lager suppe til middag, vi har laga fårikål, jeg har pledd over dyna, men våkner midt på natta og er varm og klam. Det er ikke for kaldt ennå, men heller ikke varmt nok.

Uansett, dette skal handle om Unnveig Aas. Jeg kjenner Unnveig litt, følger henne på Instagram, har sett henne spille konsert, har hørt henne lese fra bøkene sine, har prata med henne på julebord. Vi deler forlag og jeg liker henne godt.

The bottomless sea var en av de første låtene av henne som jeg hørte, og jeg husker det godt, fordi jeg la merke til den på Slottsfjell da hun spilte der i 2014, tror jeg det var. Det regna ikke da, om jeg husker riktig, så var det sol hele tida, jeg var varm og på jobb, jeg anmeldte konserter for Gaffa og det var en fin festival. Jeg endte opp på et nach på en seilbåt hos en kaptein jeg bare kalte Kon-Tiki, men han het noe annet. Uansett, konserten til Unnveig var tidlig i festivalen, og jeg hørte henne synge «The bottomless sea», og mange andre låter, og jeg husker jeg tenkte at jeg elska det.

I sommer slo jeg til på alle vinylplatene hennes da hun solgte de hun hadde igjen. Vi avtalte å møtes, og begge glemte det. Men så leste vi begge på slippfesten til Victoria Durnak og Heidi Furre i september, og da huska hun dem, så jeg fikk alle skivene (jeg kjøpte dem, da, men de føltes som en gave) i et Unnveig Aas-nett som jeg har brukt mye etterpå. Jeg var kjempenervøs, som alltid. Det går ikke over. Jeg spør alle de andre som også skal gjøre noe, blir du nervøs, spør jeg. Hva gjør du når du er nervøs? Unnveig sa hun ikke ble så nervøs, eller at hun var mest nervøs for om hun hadde stemme, og hvis hun hadde stemme, så gikk det bra. Det er en fin tanke. Jeg blir så nervøs, og tror jeg skal dø hver gang, så hvis jeg ikke dør, så burde det jo gå bra, men det veit jeg jo aldri før jeg har overlevd, så nervøsiteten lever i beste velgående.

Uansett! Unnveig.

Til tider har jeg hørt mye på Unnveigs skiver, så mye at tekstene hennes har festa seg. Det er så mye bra der. Stemmen og melodiene hennes er også bra, men tekstene, dere, tekstene. Å høre på Unnveig Aas er perfekt høst, det handler om tapt kjærlighet og sinne, om å være ung og eldre, om regn og vin, om tid. Om fortid.

Så mens september har blitt til oktober, og oktober skal bli til vinter, så synes jeg du skal høre litt på Unnveig Aas. Jeg skal gjøre det. Her hjemme i leiligheten, mens det er mørkt utenfor, og fortsatt ikke helt lyst her inne, fordi lyset først kommer når jeg pynter til jul og henger opp stjernene som skal få meg over kneika og over i det nye året. Men det er fortsatt mye år igjen her vi er nå.