Jeg blei så glad da jeg trykka på shuffle og Spotify ga meg denne. Raymond & Maria var et helt år for meg. De var en sommer og en vinter, de var en forelskelse og et brudd. Jeg husker at jeg tulla og sa jeg ikke likte dem, og derfor fikk jeg skiva deres i gave. Jeg gjorde narr av den genser-sangen deres, «ingen vill veta var du köpt din tröja», tullesang jeg ofte. Så fikk jeg skiva og hørte ikke på annet på flere måneder. Raymond & Maria synger om livet sånn det kjentes ut da jeg var i 20-åra. Raymond & Maria synger sanger som minner meg om lukta av markjordbær oppe i Ekebergåsen, de synger sanger som minner meg om sommeren, enda jeg hørte på dem om høsten, vinteren og våren også. De synger sanger som minner meg om en jeg en gang var, om ei som drømte om å skrive noe mer enn bare en blogg, om ei som studerte og snart var ferdig, om ei som lurte på hvordan livet en gang skulle se ut.
«Min pappa» var favoritten min, selv om hele skiva er fantastisk. Den heter Vi ska bara leva klart og kom i 2004. Jeg hørte på den mest i 2007 og 2008. Den holder seg. «Min pappa» begynner med en gitar, som så mange andre favorittlåter jeg har i livet. De synger om en pappa, om å komme fra Kalmar, om å flytte, om rekkehus, pingpong, veien til jobben, drømmer om framtida og framtida som kommer. De synger om å bo i en leilighet, om å drømme om noe større, om å sykle til jobben, om å ikke huske hvordan stemmen til faren din høres ut, de synger om et vanlig liv og alle åra man har igjen, og jeg sykla til jobben fra min lille hybelleilighet, jeg gikk gjennom kirkegården og så den gå fra grønn til rød til svart til grønn igjen, jeg hørte stemmene i hodetelefonene og sang sammen med dem: Men dom har sagt att vi har så många år kvar, låt dom börja nu, snälla, låt dom börja nu.
Åra går og jeg flytter fra hybelleiligheten min. Jeg går ikke lenger gjennom kirkegården for å komme til jobb. Jeg hører nesten aldri på Raymond & Maria lenger, men jeg husker for et par år sida, så var det så varmt om sommeren og jeg sto opp grytidlig for å jogge, og da hørte jeg på dem igjen, jeg løp før sju om morgenen og hørte på Raymond & Maria igjen, og jeg var blitt eldre enn jeg en gang var, og jeg bodde fortsatt ikke i villa eller ved sjøen, men jeg sto opp og løp om morgenen og jeg bodde med en fyr i en helt passe stor leilighet, og vi hadde en katt. Vi har fortsatt en katt.
I dag løp jeg også joggeruta mi, men jeg trengte ikke stå opp så tidlig, for det er snart høst og det var overskya da jeg løp ut døra. Jeg løp min andre raskeste runde noensinne, men det var på grunn av et 35 sekunders stopp ved et lyskryss og hadde det ikke vært for det, så hadde jeg fortsatt å slå min egen rekord. Jeg driver med det nå, jeg er blitt en som prøver å løpe fortere enn meg selv. Tida går og åra glir ved siden av oss. Jeg løper i Svartdalsparken, forbi hunder og andre joggere, jeg løper den faste ruta og kjenner meg igjen, veit at jeg bare skal rundt neste sving før jeg får en liten nedoverbakke og det som føles som en pause, selv om jeg ikke stopper. Jeg løper ut av Svartdalsparken og begynner på ferden tilbake igjen til leiligheten min, og i dag løp jeg forbi en hel gymklasse som ikke var slitne. Jeg var kjempesliten og pusta og peste, siste kilometeren er den raskeste og også den mest slitsomme. Det er da jeg setter inn støtet for å ta igjen meg selv. Og åra går, glir over i det neste.
Jeg hørte på Raymond & Maria da jeg studerte, da jeg var nesten ferdig, da jeg leverte bacheloroppgaven min og begynte å sitte på Blindern for å skrive en roman i stedet. Jeg var pliktoppfyllende og strukturert. Jeg jobba nesten fulltid, og de andre timene i uka der jeg ikke jobba, så skreiv jeg. Først bacheloroppgave, som jeg leverte på tida, så en roman, som aldri blei ferdig – men som blei en annen roman året etterpå.
Jeg hørte på Raymond & Maria og var voksen, men ikke på samme måte som jeg er voksen i dag. Jeg hørte på Raymond & Maria og var på besøk i kollektivet til venna mine, jeg tilbragte søndagene i senga, jeg jogga ikke enda, og jeg hadde heller ikke fått angst, jeg sykla til jobben og når frosten kom, så tok jeg bussen til jobben, og jeg husker ikke hvilke kvaler jeg hadde, hva jeg var redd for, hva jeg tenkte på når jeg ikke fikk sove. Det finnes jo her, i arkivet mitt, om jeg blir nysgjerrig – eller om du blir det.
Men jeg husker det som at jeg tenkte mye på alt som skulle komme, alt jeg ville bli, alle jeg skulle elske – og alle som skulle elske meg. Jeg husker jeg tenkte at Raymond & Maria sang om å være voksne, eldre enn meg. Jeg husker at jeg blei både glad og trist av å høre på dem.
Jeg skreiv min første tekst som kom på trykk våren 2008, og da skreiv jeg om et sommerhus i Kalmar. Et fiktivt sommerhus som jeg så for meg at jeg en gang skulle ha, og den eneste grunnen til at jeg har hørt om Kalmar, er fordi Raymond & Maria synger om at min pappa kommer derfra. Jeg har fortsatt aldri vært i Kalmar. Men åra går og plutselig en dag, så kanskje jeg leier et sommerhus der. Man veit aldri.