Jeg kjøper månedskort i august for å bade masse. Jeg har hjemmekontor i ferien, fordi jobbene kommer ramlende også når man har fri, men jeg drar ut til Huk en formiddag før det er meldt regn. Jeg spiser is før middag. Jeg drikker iskaffe mens jeg jobber. Så tar jeg fri igjen. Løser kryssord. Ser på tv-serier som trøster et slitent hode.
Jeg drar til Malmö for å se min beste venn feire vielsen sin. Vi sitter i en hage full av frukttrær og familie, vi sitter ved bålpanna når gjestene har dratt hjem. Jeg tar bilder av dem foran epletreet, med hundene og sønnen som ruller i gresset foran ekteparet. Jeg er varm og glad for å få være der. Familien og vennene til A, som jeg møter for første gang, tror jeg er søsteren til Krummis. «Ni är så lika!» Vi ser på hverandre og smiler. Ja, ganske.
Det er 20 år sida vi møttes i en sving på Roskilde, og nå er hun gift og bor i et hus med stor hage rett utafor Malmö. På et punkt etter grillmiddag og dessert, så sitter jeg og ser meg rundt, dingler med beina fra en benk. Jeg skjønner dette, sier jeg og ser på henne. Hundene ligger i gresset, sønnen hennes leker i bassenget sitt på terrassen, vennene til A ler høyt av noe, søstrene hans henger i hagesofaen. Gratulerer, sier jeg og vi tar hverandre i hånda, ler.
Morgenen etter står jeg opp og spiser frokost med dem, leker med min kompis, lille A, han er en t-rex og spiser de andre lekene som jeg gir lyd til. En veps dør sånn her: sum sum suuuuum. Loke dør sånn her: humtidum-dum-duuuuum. En elefant dør sånn her: Æææææææææææ. En slange dør sånn her: Ssssssssss. Lille A ler like mye hver gang.
Så kjører de meg til toget og jeg reiser til Varberg, som jeg aldri har vært i om sommeren, selv om det jo er en sommerby. Jeg har jo skjønt det når jeg har vandra rundt her om høsten og tidlig vår, jeg har sett de stengte is-sjappene og strendene, jeg har sett den grå byen og tenkt at den nok kommer til sin rett om sommeren, og nå er jeg her, om sommeren. Jeg har booka meg to netter på Gästis, og denne gangen har jeg fått balkong og badekar.
Jeg går for å finne en strand og finner Skarpe nord, en lukka nakenstrand for kvinner. Jeg bader ved badetrappa, det er høye bølger og jeg holder meg fast mens jeg vaker opp og ned i havet. Jeg står med lukka øyne og vått hår etterpå og kjenner at jeg er lykkelig.
Jeg kjøper en is på minigolfen der de spiller 80-tallsmusikk og et søskenpar krangler på engelsk. «No, she did it, it wasn’t me!» Den ene søsteren krangler med faren som har kjefta på dem, han har en baby i bæresele og himler med øya. Den andre søsteren står med golfkølla over skulderen og smiler lurt. Åååå, sier den første søsteren, sparker i gresset. jeg spiser mjukglass med sjokoladestrøssel, den smelter fort, jeg får is på låret som jeg ikke ser før jeg er tilbake på rommet. Det har størkna. Jeg bader i badekaret, senker meg ned i det varme vannet. Jeg går på gresk restaurant og bestiller moussaka.
Jeg leser ut en bok i hotellsenga med balkongdøra åpen, det har skya over der ute og blåser en del, men inne i hotellsenga er det lunt. Jeg hører måkene og sommerbyen der utenfor. Jeg finner fram Ebba och Didrik på SVT Play, som man ikke kan se i Norge, og tenker på alle somrene jeg har vært en søster som også har krangla med søstrene mine. Slitne foreldre i sommerhus, slitne mammaer i Syden, slitne pappaer i bilen, slitne småsøsken i baksetet og på restaurant, klissete solkrem , vepsestikk og sand i skoa. Det var livet, det også.
Om sommeren tenker jeg alltid på den jeg var da jeg var barn. Jeg tenker på feriekoloniene jeg var på, det lille teltet pappa satte opp i farmors hage, syrinene og solbærbuskene, jeg tenker på Mikke Mus-kryssord og saft i rosa glass med sugerør og plastfolie, så det ikke skulle komme veps i dem. Jeg tenker på alle somrene da jeg lengta etter å bli voksen, å bli større, og nå er jeg både voksen og større, og jeg tenker på barnet jeg var og barndommen jeg hadde.
Jeg så på Ebba och Didrik og tenkte på å være forelska. Jeg så på Pacific Blue og tenkte på å være fin i bikini. Jeg så på Dawsons Creek og tenkte på kyssing. Jeg så på Are you afraid of the dark og tenkte på å ha en vennegjeng å fortelle spøkelseshistorier med. Jeg så på Beverly Hills 90210 og tenkte på å få en kjæreste. Om sommeren ser jeg på alle de seriene og tenker på meg selv.
Å være 12 år og lengte etter å bli noen, og så var man noen allerede da. Jeg hadde vennskapsbånd på armen og anklene, som jeg hadde fletta selv, men ikke turte å gi bort til noen. Jeg leste bøker og skreiv dagbok, var solbrent på kinna og skuldrene. Jeg skulle bli 13 og 14, få mitt første kyss og så min første kjæreste, jeg skulle få sommerjobb og begynne på ungdomsskolen og videregående, jeg skulle bli 18 og få hjertet mitt knust, jeg skulle bli student og flytte inn i en hybel jeg bodde i den sommeren jeg jobba seinvakter hver dag og så på TV til sola sto opp etterpå. Jeg skulle bli voksen og ikke klare å ta ferie, men hver sommer kommer allikevel, og hver ledige time er en liten ferie den også. Og nå er jeg her, i Varberg, om sommeren, i to dager uten planer.
Jeg skal lese flere bøker. Jeg skal bade på Skarpe nord, være en av kvinnene som sitter der i sola etterpå med lukka øyne. Jeg skal spise is og bakverk, jeg skal spise middag aleine med en bok, jeg skal drikke øl på takterrassen til hotellet i morgen, jeg skal prøve å skrive noe igjen.
Så skal jeg ta toget hjem igjen til hjemmekontoret og hverdagen, i leiligheten jeg bor i med en fyr og en katt, min lille familie. Det er ikke epletrær eller plommer i bakgården min, men det er syriner der, og neste forsommer kommer de tilbake. Da får jeg en ny sjanse til å prøve å ha ordentlig ferie. Hele tida er man et menneske. Så lenge man lever, er man et menneske, og kan prøve å gjøre det man alltid har drømt om. Kysse, ha en kjæreste, være voksen, ha en vennegjeng, men fortsatt være litt solbrent på kinna, løse kryssord, sitte i gresset, se på TV-seriene man så på da man var liten og drømte om livet som skulle komme.