Måned: august 2024

Jeg blei så glad da jeg trykka på shuffle og Spotify ga meg denne. Raymond & Maria var et helt år for meg. De var en sommer og en vinter, de var en forelskelse og et brudd. Jeg husker at jeg tulla og sa jeg ikke likte dem, og derfor fikk jeg skiva deres i gave. Jeg gjorde narr av den genser-sangen deres, «ingen vill veta var du köpt din tröja», tullesang jeg ofte. Så fikk jeg skiva og hørte ikke på annet på flere måneder. Raymond & Maria synger om livet sånn det kjentes ut da jeg var i 20-åra. Raymond & Maria synger sanger som minner meg om lukta av markjordbær oppe i Ekebergåsen, de synger sanger som minner meg om sommeren, enda jeg hørte på dem om høsten, vinteren og våren også. De synger sanger som minner meg om en jeg en gang var, om ei som drømte om å skrive noe mer enn bare en blogg, om ei som studerte og snart var ferdig, om ei som lurte på hvordan livet en gang skulle se ut.

«Min pappa» var favoritten min, selv om hele skiva er fantastisk. Den heter Vi ska bara leva klart og kom i 2004. Jeg hørte på den mest i 2007 og 2008. Den holder seg. «Min pappa» begynner med en gitar, som så mange andre favorittlåter jeg har i livet. De synger om en pappa, om å komme fra Kalmar, om å flytte, om rekkehus, pingpong, veien til jobben, drømmer om framtida og framtida som kommer. De synger om å bo i en leilighet, om å drømme om noe større, om å sykle til jobben, om å ikke huske hvordan stemmen til faren din høres ut, de synger om et vanlig liv og alle åra man har igjen, og jeg sykla til jobben fra min lille hybelleilighet, jeg gikk gjennom kirkegården og så den gå fra grønn til rød til svart til grønn igjen, jeg hørte stemmene i hodetelefonene og sang sammen med dem: Men dom har sagt att vi har så många år kvar, låt dom börja nu, snälla, låt dom börja nu.

Åra går og jeg flytter fra hybelleiligheten min. Jeg går ikke lenger gjennom kirkegården for å komme til jobb. Jeg hører nesten aldri på Raymond & Maria lenger, men jeg husker for et par år sida, så var det så varmt om sommeren og jeg sto opp grytidlig for å jogge, og da hørte jeg på dem igjen, jeg løp før sju om morgenen og hørte på Raymond & Maria igjen, og jeg var blitt eldre enn jeg en gang var, og jeg bodde fortsatt ikke i villa eller ved sjøen, men jeg sto opp og løp om morgenen og jeg bodde med en fyr i en helt passe stor leilighet, og vi hadde en katt. Vi har fortsatt en katt.

I dag løp jeg også joggeruta mi, men jeg trengte ikke stå opp så tidlig, for det er snart høst og det var overskya da jeg løp ut døra. Jeg løp min andre raskeste runde noensinne, men det var på grunn av et 35 sekunders stopp ved et lyskryss og hadde det ikke vært for det, så hadde jeg fortsatt å slå min egen rekord. Jeg driver med det nå, jeg er blitt en som prøver å løpe fortere enn meg selv. Tida går og åra glir ved siden av oss. Jeg løper i Svartdalsparken, forbi hunder og andre joggere, jeg løper den faste ruta og kjenner meg igjen, veit at jeg bare skal rundt neste sving før jeg får en liten nedoverbakke og det som føles som en pause, selv om jeg ikke stopper. Jeg løper ut av Svartdalsparken og begynner på ferden tilbake igjen til leiligheten min, og i dag løp jeg forbi en hel gymklasse som ikke var slitne. Jeg var kjempesliten og pusta og peste, siste kilometeren er den raskeste og også den mest slitsomme. Det er da jeg setter inn støtet for å ta igjen meg selv. Og åra går, glir over i det neste.

Jeg hørte på Raymond & Maria da jeg studerte, da jeg var nesten ferdig, da jeg leverte bacheloroppgaven min og begynte å sitte på Blindern for å skrive en roman i stedet. Jeg var pliktoppfyllende og strukturert. Jeg jobba nesten fulltid, og de andre timene i uka der jeg ikke jobba, så skreiv jeg. Først bacheloroppgave, som jeg leverte på tida, så en roman, som aldri blei ferdig – men som blei en annen roman året etterpå.

Jeg hørte på Raymond & Maria og var voksen, men ikke på samme måte som jeg er voksen i dag. Jeg hørte på Raymond & Maria og var på besøk i kollektivet til venna mine, jeg tilbragte søndagene i senga, jeg jogga ikke enda, og jeg hadde heller ikke fått angst, jeg sykla til jobben og når frosten kom, så tok jeg bussen til jobben, og jeg husker ikke hvilke kvaler jeg hadde, hva jeg var redd for, hva jeg tenkte på når jeg ikke fikk sove. Det finnes jo her, i arkivet mitt, om jeg blir nysgjerrig – eller om du blir det.

Men jeg husker det som at jeg tenkte mye på alt som skulle komme, alt jeg ville bli, alle jeg skulle elske – og alle som skulle elske meg. Jeg husker jeg tenkte at Raymond & Maria sang om å være voksne, eldre enn meg. Jeg husker at jeg blei både glad og trist av å høre på dem.

Jeg skreiv min første tekst som kom på trykk våren 2008, og da skreiv jeg om et sommerhus i Kalmar. Et fiktivt sommerhus som jeg så for meg at jeg en gang skulle ha, og den eneste grunnen til at jeg har hørt om Kalmar, er fordi Raymond & Maria synger om at min pappa kommer derfra. Jeg har fortsatt aldri vært i Kalmar. Men åra går og plutselig en dag, så kanskje jeg leier et sommerhus der. Man veit aldri.

Jeg kjøper månedskort i august for å bade masse. Jeg har hjemmekontor i ferien, fordi jobbene kommer ramlende også når man har fri, men jeg drar ut til Huk en formiddag før det er meldt regn. Jeg spiser is før middag. Jeg drikker iskaffe mens jeg jobber. Så tar jeg fri igjen. Løser kryssord. Ser på tv-serier som trøster et slitent hode.

Jeg drar til Malmö for å se min beste venn feire vielsen sin. Vi sitter i en hage full av frukttrær og familie, vi sitter ved bålpanna når gjestene har dratt hjem. Jeg tar bilder av dem foran epletreet, med hundene og sønnen som ruller i gresset foran ekteparet. Jeg er varm og glad for å få være der. Familien og vennene til A, som jeg møter for første gang, tror jeg er søsteren til Krummis. «Ni är så lika!» Vi ser på hverandre og smiler. Ja, ganske.

Det er 20 år sida vi møttes i en sving på Roskilde, og nå er hun gift og bor i et hus med stor hage rett utafor Malmö. På et punkt etter grillmiddag og dessert, så sitter jeg og ser meg rundt, dingler med beina fra en benk. Jeg skjønner dette, sier jeg og ser på henne. Hundene ligger i gresset, sønnen hennes leker i bassenget sitt på terrassen, vennene til A ler høyt av noe, søstrene hans henger i hagesofaen. Gratulerer, sier jeg og vi tar hverandre i hånda, ler.

Morgenen etter står jeg opp og spiser frokost med dem, leker med min kompis, lille A, han er en t-rex og spiser de andre lekene som jeg gir lyd til. En veps dør sånn her: sum sum suuuuum. Loke dør sånn her: humtidum-dum-duuuuum. En elefant dør sånn her: Æææææææææææ. En slange dør sånn her: Ssssssssss. Lille A ler like mye hver gang.

Så kjører de meg til toget og jeg reiser til Varberg, som jeg aldri har vært i om sommeren, selv om det jo er en sommerby. Jeg har jo skjønt det når jeg har vandra rundt her om høsten og tidlig vår, jeg har sett de stengte is-sjappene og strendene, jeg har sett den grå byen og tenkt at den nok kommer til sin rett om sommeren, og nå er jeg her, om sommeren. Jeg har booka meg to netter på Gästis, og denne gangen har jeg fått balkong og badekar.

Jeg går for å finne en strand og finner Skarpe nord, en lukka nakenstrand for kvinner. Jeg bader ved badetrappa, det er høye bølger og jeg holder meg fast mens jeg vaker opp og ned i havet. Jeg står med lukka øyne og vått hår etterpå og kjenner at jeg er lykkelig.

Jeg kjøper en is på minigolfen der de spiller 80-tallsmusikk og et søskenpar krangler på engelsk. «No, she did it, it wasn’t me!» Den ene søsteren krangler med faren som har kjefta på dem, han har en baby i bæresele og himler med øya. Den andre søsteren står med golfkølla over skulderen og smiler lurt. Åååå, sier den første søsteren, sparker i gresset. jeg spiser mjukglass med sjokoladestrøssel, den smelter fort, jeg får is på låret som jeg ikke ser før jeg er tilbake på rommet. Det har størkna. Jeg bader i badekaret, senker meg ned i det varme vannet. Jeg går på gresk restaurant og bestiller moussaka.

Jeg leser ut en bok i hotellsenga med balkongdøra åpen, det har skya over der ute og blåser en del, men inne i hotellsenga er det lunt. Jeg hører måkene og sommerbyen der utenfor. Jeg finner fram Ebba och Didrik på SVT Play, som man ikke kan se i Norge, og tenker på alle somrene jeg har vært en søster som også har krangla med søstrene mine. Slitne foreldre i sommerhus, slitne mammaer i Syden, slitne pappaer i bilen, slitne småsøsken i baksetet og på restaurant, klissete solkrem , vepsestikk og sand i skoa. Det var livet, det også.

Om sommeren tenker jeg alltid på den jeg var da jeg var barn. Jeg tenker på feriekoloniene jeg var på, det lille teltet pappa satte opp i farmors hage, syrinene og solbærbuskene, jeg tenker på Mikke Mus-kryssord og saft i rosa glass med sugerør og plastfolie, så det ikke skulle komme veps i dem. Jeg tenker på alle somrene da jeg lengta etter å bli voksen, å bli større, og nå er jeg både voksen og større, og jeg tenker på barnet jeg var og barndommen jeg hadde.

Jeg så på Ebba och Didrik og tenkte på å være forelska. Jeg så på Pacific Blue og tenkte på å være fin i bikini. Jeg så på Dawsons Creek og tenkte på kyssing. Jeg så på Are you afraid of the dark og tenkte på å ha en vennegjeng å fortelle spøkelseshistorier med. Jeg så på Beverly Hills 90210 og tenkte på å få en kjæreste. Om sommeren ser jeg på alle de seriene og tenker på meg selv.

Å være 12 år og lengte etter å bli noen, og så var man noen allerede da. Jeg hadde vennskapsbånd på armen og anklene, som jeg hadde fletta selv, men ikke turte å gi bort til noen. Jeg leste bøker og skreiv dagbok, var solbrent på kinna og skuldrene. Jeg skulle bli 13 og 14, få mitt første kyss og så min første kjæreste, jeg skulle få sommerjobb og begynne på ungdomsskolen og videregående, jeg skulle bli 18 og få hjertet mitt knust, jeg skulle bli student og flytte inn i en hybel jeg bodde i den sommeren jeg jobba seinvakter hver dag og så på TV til sola sto opp etterpå. Jeg skulle bli voksen og ikke klare å ta ferie, men hver sommer kommer allikevel, og hver ledige time er en liten ferie den også. Og nå er jeg her, i Varberg, om sommeren, i to dager uten planer.

Jeg skal lese flere bøker. Jeg skal bade på Skarpe nord, være en av kvinnene som sitter der i sola etterpå med lukka øyne. Jeg skal spise is og bakverk, jeg skal spise middag aleine med en bok, jeg skal drikke øl på takterrassen til hotellet i morgen, jeg skal prøve å skrive noe igjen.

Så skal jeg ta toget hjem igjen til hjemmekontoret og hverdagen, i leiligheten jeg bor i med en fyr og en katt, min lille familie. Det er ikke epletrær eller plommer i bakgården min, men det er syriner der, og neste forsommer kommer de tilbake. Da får jeg en ny sjanse til å prøve å ha ordentlig ferie. Hele tida er man et menneske. Så lenge man lever, er man et menneske, og kan prøve å gjøre det man alltid har drømt om. Kysse, ha en kjæreste, være voksen, ha en vennegjeng, men fortsatt være litt solbrent på kinna, løse kryssord, sitte i gresset, se på TV-seriene man så på da man var liten og drømte om livet som skulle komme.