Men hvor blir de tinga du mister egentlig av?

Jeg var på Roskilde aleine. Det var egentlig mye som forventa. Jeg skreiv mye om det på Instagram mens jeg var der, så dere kan følge ferden i stories og se oppsummeringene etter hver dag der om dere vil. Jeg heter linnstromsborg på Instagram, følg meg gjerne for katter, festivaler, bøker og fjas.

Jeg overlevde i hvert fall, med glans egentlig. Jeg klarte mye av det jeg trodde jeg ikke skulle klare, og koste meg mer enn jeg turte å håpe på. Jeg lærte en del, om meg selv og livet. Og da jeg dro hjem søndagen, først med tog og så med buss, så var jeg glad og stolt over å ha gjort det. Jeg kom hjem, tok meg en velfortjent dusj, satt i sofaen i sommerkjole, med vått hår og festivalbånd på armen og J sa han var glad jeg var hjemme igjen, og at han syntes jeg var tøff.

Så skulle jeg legge meg og lese videre i Johan Harstad-boka mi som hadde vært med meg på aleinefestivalen. Og så var den ikke i nettet mitt. Jeg huska at jeg leste på bussterminalen i Göteborg. Jeg husker at jeg ikke leste på bussen, fordi jeg blir bussyk og kan bare se ut av vinduene og høre på musikk eller sove. Men jeg huska at nettet mitt hadde falt, og at jeg hadde satt det opp igjen. Og hvor lå boka mi? Øverst i det nettet. Hvor lå den nå? Under sete 3A på den aktuelle bussen jeg hadde forlatt fire timer tidligere. Jeg sendte en melding til hittegods før jeg la meg og leste en annen bok. Kryssa fingra for at de skulle finne den til meg.

Dagen etter hadde jeg fått svar fra hittegods i Vy om at bussen jeg tok ikke var drifta av dem, selv om jeg hadde kjøpt billetten min hos dem. Du må kontakte Bus4You, skreiv han. Takk, skreiv jeg, og sendte så en ny hittegods-melding til Bus4You. Fire dager seinere, så purra jeg.

Vi har ikke fått inn noen bok, svarte de. Men vi håller tummorna og beholder kontaktinfoen din i tre uker.

Men har noen sett under sete 3A i den aktuelle bussen? spurte jeg i en ny mail. De svarte ikke. Nå begynner eventyret …

Det var bare en bok, jeg veit det. Men den er stor og tjukk, og NOEN har funnet den boka. Ikke bare er det en bok jeg allerede elsker, selv om jeg bare hadde lest halve, men i den boka, på den siden jeg var kommet til, så lå også bokmerket mitt, et postkort med bilde av Anne Sexton på skrivekontoret sitt. Hun vipper på stolen sin og ser så kul, så kul ut. Hadde noen tatt boka selv da de fant den? Jeg kan leve med det, men det jeg ikke kunne leve med, var at sjåføren i den aktuelle bussen hadde funnet den og så KASTA DEN, for det føltes som en plausibel mulighet.

Jeg dro ned på bussterminalen for å se etter en Bus4You og for å spørre om de visste hva som skjedde. Jeg fikk ikke kvinna meg opp til å spørre sjåføren på den bussen jeg fant, men jeg spurte i informasjonen på bussterminalen. Nei, de skulle levere inn ting, har du kontaktet hittegods? spurte hun, og jeg sa ja, mange ganger. Så mange ganger at de har slutta å svare, faktisk. (Det er tre, forresten, ikke hundre.)

Så ga jeg egentlig opp, men før jeg ga opp, så spurte jeg på underskog om noen tilfeldigvis skulle busse mellom Oslo og Göteborg og om de i hvert fall kanskje kunne se selv under sete 3A om de var i nærheten, for kanskje var det samme buss, og kanskje, bare kanskje kunne boka ha kilt seg inn sånn at verken bussjåfører eller støvsugere fant den uten at man visste hva man så etter?

Så hadde jeg egentlig altså gitt opp, men på søndag som var, så var jeg i Moss, og da jeg tok bussen hjem fra Moss, så ankom jeg bussterminalen tre kvarter før den samme avgangen jeg hadde kommet med for eksakt en uke sida skulle komme. Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk på å få snakket med en ekte Bus4You-sjåfør og spørre om de kunne forklare meg hva som skjedde med bøker som forsvant under setene deres, og så gi opp.

Tidligere den søndagen hadde jeg gått, i regnet, til Ensjø, for å låne en ny utgave av Johan Harstad-boka, som en snill underskoger tilbød meg, som trøst for at jeg var kommet halvveis og ellers måtte ha venta til august som alle andre vanlige lesere som ikke jobba i bokhandel og hadde fått et eksemplar. Så jeg satte meg ned på bussterminalen med Johan Harstad-boka mi, og leste.

Den er cirka 900 sider lang. Jeg var kommet halvveis, men jeg huska ikke helt hvor halvveis, og jeg ville nødig hoppe for langt fram, så søndag morgen hadde jeg begynt på nytt. Jeg hadde henta boka, i regnet, kommet hjem til sofaen der jeg hadde to timer før jeg skulle til Moss, og så, i stedet for å prøve å finne tilbake til Ebba, Jonatan og Ingmar som tenåringer på nyttårsaften, så satte jeg bare kaffekoppen på bordet og bladde opp på første side igjen. Du och jag, sa jeg til Ingmar, og leste på nytt igjen.

Mens jeg satt og venta på bussen som skulle ankomme 19.15 fra Göteborg søndag kveld, så kom det en buss fra en sommerleir. Hallen fyltes opp av tenåringer med rosa hår, piercinger, sopelimer, hettegensere, skinnjakker og sommerkjoler. Et sorl av stemmer som sa hadet og ses neste år omringa meg mens jeg satt og leste. Rett før de forsvant i alle retninger, så var det en ung gutt som bar på en gammel skrivemaskin som ropte til gjengen som sto igjen: Ha det bra, alle sammen, vi ses neste sommer! Peace! Og så holdt han opp to fingre og snudde seg for å gå, koffert i den ene armen og skrivemaskina i den andre. Jeg begynte nesten å grine, det var så fint.

Så kom bussen fra Göteborg og jeg reiste meg, gikk ut og trakk pusten, før jeg prikka bussjåføren på skuldra. Hei, sa jeg. Hvis man mister noe på bussen, tappar något, hva händer med det då? Da ringer du dette nummeret, sa hun og begynte å finne fram noe på mobilen. Nei, sa jeg. Jeg har ringt og jeg har mailet, jeg lurer på, rent fysisk, når finner dere ting. Hva skjer med det. Hvem finner det? Vad har du tappat? spurte hun. En bok, sa jeg og skulle til å forklare hvorfor det var viktig for meg. En tjock bok? spurte hun. Ja, sa jeg og holdt nesten pusten. Jag har sett den … sa hun. Og jeg hvinte før jeg sa: Hæ, men hvor har du sett den? Hittegods sier de ikke har sett den. Nej, sa hun og så liksom ut i lufta. Vilken buss var det? spurte hun. Akkurat denne avgangen for en uke siden, svarte jeg. Ja, hun trakk på det, og så holdt hun opp en pekefinger foran meg. Sjåføren hadde funnet boka, sa hun, men den ble ikke levert til hittegods, den lå her, sa hun og pekte på dashbordet. Så kjørte jeg den bussen noen dager senere, og da satte jeg den på vårt billettkontor. Så fant hun fram en timeplan og sa at hun skulle til Oslo igjen den 20., hvis jeg ville få boka mi da.

Takk, sa jeg, men jeg har en kontakt i Göteborg som reiser hjem på tirsdag. Kan hun hente den? Å ja, sa hun, den står bare der, du forstår, vi har en sånn bokhylle der vi bare setter bøker som vi finner, og ingen har tatt den, det kan jeg love deg. Den står der. Den er i Göteborg.

Den er i Göteborg. DEN ER I GÖTEBORG! Jeg takka henne hundre ganger og så løp jeg hjemover, skreiv til J at boka mi var i Göteborg. Han hadde for lengst blitt lei av tjaset mitt om at boka mi var et sted, den forsvinner jo ikke bare i løse lufta. Noen har den boka, mumla jeg sint mens jeg hadde lange samtaler med hittegodskontoret til Bus4You i hodet.

Tirsdag 16. juli skulle en underskoger fra Göteborg til Oslo. 13.45 gikk bussen. 13.40 fikk jeg et bilde av boka mi, som hun holdt i hånda si. Den var på vei. 17. 15 møtte jeg henne og fikk tilbake boka mi, med bokmerket av Anne Sexton og det hele. Jeg følte det var en slags seier for koko tjejs som bare nekter å gi seg. Et eventyr!

I går fikk jeg svar fra hittegods, som svarte at bussjåførene ryddet bussen etter ankomst og at alt ble levert inn til dem, men ingen hadde altså funnet boka mi. Jaha, svarte jeg. Men det stemmer ikke, for jeg har boka mi nå, takk skal dere ha og heldigvis, men det er takket være at jeg var koko nok til å stå på bussterminalen og vente på en buss fra Bus4You, og så tilfeldigvis finne den bussjåføren som fant boka mi, som altså ikke var levert inn til hittegods, men som bare lå der, på dashbordet, kanskje de tenkte at ingen var koko nok til å ville etterlyse en skarve bok, så det var ikke så farlig å levere den til hittegods. Men det var før Linn Strømsborg hadde lest halve Under brosteinen, stranden! og glemt den på bussen på vei hjem fra Roskilde, og så etterlyst den med hittegodsskjemaet med riktig bookingnummer og avgangsinfo, og så nekta å gi seg selv om de sa at ingen hadde funnet boka. Og nå har altså en ukjent som reiste fra Göteborg til Oslo tatt med seg boka mi, levert den til meg, og den er hjemme igjen.

Og hver dag etter sommerjobben min på Tronsmo, så leser jeg i den. Og hver dag tenker jeg på at det noen ganger er helt greit å være litt koko. Og hver dag rister jeg litt sånn vantro på hodet, for tenk at jeg fant den igjen. Tenk at jeg fant akkurat hun bussjåføren. Tenk at hun fant akkurat min bok. Tenk at Irene skulle reise fra Göteborg til Oslo og henta den for meg. Tenk, tenk, tenk. Når jeg har fortalt folk dette, så har de ledd og sagt at de aldri hadde trodd jeg skulle få igjen den boka. Den er borte, sa de da jeg fortalte dem om hvor jeg glemte den. Den får du ikke igjen, sa de, da jeg sa jeg hadde maila hittegods. Den er kasta, sa de, og jeg sa nei. Nei, nei, nei. Og nå er den hos meg. Igjen. Jeg klarte det også.

9 kommentarer til «Men hvor blir de tinga du mister egentlig av?»

  1. For en fantastisk historie! Mulig jeg er i det sentimentale hjørnet i dag, men jeg måtte faktisk tørke en liten tåre i øyekroken. <3

  2. Jeg ble også, som Regine, rørt og fikk tilogmed gåsehud når jeg leste «En tjock bok?». Fantastiske flotte Linn. Du er helten min. Du reiser alene, du skriver vakre historier og deler med oss. Jeg gleder meg til resten av eventyr og historier som kommer vår vei fra deg. Det skuffer aldri! Takk!

  3. Min søster Tone, 80+, som jeg tror du har møtt, men som uansett føler deg, skrev til meg idag da jeg oppdaget at badedrakten jeg trodde hadde blåst til sjøs, likevel lå i badebagen:
    «Deilig med alt som dukker opp, og det gjør visstnok alt som ikke er spist eller stjålet.»
    For mange ting i livet er det viktig ikke å gi seg. For andre ting kan det være best å skaffe en erstattet og glemme det hele. Takk for fin leseropplevelse Linn.

  4. Fin historie. Men, driver du og er i Moss uten å si ifra? Det er altså helt ulovlig.

  5. Haha, jeg besøkte ei venninne! Jeg skal annonsere det på Instagram neste gang jeg drar, jeg lover

  6. For enfin historie (og en begavet historieforteller). Jeg bare lurer på en ting: var bokmerket fremdeles på riktig sted?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.