Jeg pressa inn tre festivaler i juni, en hel og noen dagspass. Jeg var på min første aleinefestival i år, men ikke i livet. Jeg huska nemlig plutselig at jeg jo dro aleine på Quart da jeg var 19 for å se Thomas Dybdahl. Jeg dreiv med sånt da også, med andre ord. Jeg dro uten hotell, fordi jeg var 19 og ikke like bekymra som jeg er i dag. Jeg møtte noen venninner og sov på hotellrommet deres, men planen min var egentlig bare å gå rundt til morgentoget gikk hjem igjen dagen etter. Jeg er ganske glad jeg slapp å teste ut hvordan det føltes.
Uansett, jeg dro til Middelfart i Danmark. Der hadde jeg aldri vært før, men jeg skulle se Tina Dickow, Rasmus Seebach og Suspekt. Jeg tok nattbussen til København, med begynnende bihulebetennelse. Først kjøpte jeg en Covid-test på apoteket på Jernbanetorget som jeg tok på doen på bussterminalen en halvtime før bussen gikk, klar for å snu snute hjem igjen dersom den var positiv. Det var den ei, så da gikk jeg ombord på bussen og halvsov hele veien til København. Jeg var trøtt da jeg kom fram, og trøtt da jeg tok toget videre til Middelfart, og hotellrommet mitt var ikke klart, men jeg tusla litt rundt i byen der, eller byen, Middelfart er jo ikke akkurat noen storby, men jeg tusla nå rundt til hotellrommet mitt var klart, og da halvsov jeg litt i senga før jeg sto opp og kledde på meg alle klærne jeg hadde med meg, glitra meg og dro avgårde med shuttlebuss for å se konserter i regnet.
Jeg koste meg på Tina Dickow, som turnerer rundt i hele Danmark i sommer – dog ikke på Roskilde, så da må man til Middelfart, da. Jeg elsker Tina Dickow, jeg fikk den første skiva jeg hørte av henne i posten fra Danmark, riktignok en brent versjon, men jeg har siden kjøpt alt av henne og hørt på henne jevnlig i alle år. Til en frokost her i heimen satt vi og hørte på henne og så slo det meg at det jo minna litt om sånn musikk jeg husker mamma hørte på da jeg var ung. «Er det egentlig litt voksenpop?» spurte jeg J, som så på meg over leverposteirundstykket. «Du er snart 40 år, da,» sa han og jeg lo, lenge. Det er sant. Jeg er snart 40 år. Men jeg har hørt på voksenpop siden jeg var 20. Tina Dickow er ti år eldre enn meg, og jeg elsker henne. Hun spilte nye og gamle favoritter, på dansk og engelsk, og jeg koste meg. Jeg hadde ikke lenger begynnende bihulebetennelse, men en ordentlig en, og jeg drakk brus og så på de fulle danskene rundt meg.
Regnet kom og jeg satte meg under et segl for å få litt ly. Jeg kjøpte en irish coffee for å få litt varme i kroppen, men blei bare kaldere og kaldere. Jeg hadde ikke på meg nok klær, jeg glemmer hvor kaldt det blir på festival når det regner, selv om det er sommer. De fulle danskene gikk i t-skjorte fortsatt, mens jeg satt og frøys i ullgenseren min. Jeg kapitulerte egentlig før Rasmus gikk på scena, men jeg ville så gjerne høre «Lidt i fem», så jeg kjøpte en colabrus og sto i utkanten i gjørma og så på det glade, varme publikummet. Jeg så en full dame som falt bakover mens hun spiste mat, som bare blei heisa opp igjen av de hun sto med. Hun spiste svaiende videre. Noen ungdommer var fulle og ufine rundt meg, og jeg gikk litt vekk fra dem, men jeg kjente at jeg hadde fått nok, så på låt fem, så bestemte jeg meg for å dra hjem og legge meg under dyna på hotellet.
Da jeg hadde gått 500 meter, klarne det opp og det blei blå himmel. Så hørte jeg «Lidt i fem» bak meg og da blei jeg så sur over at jeg ikke var der, og jeg hadde blitt så varm av å gå fort vekk fra festivalen, at jeg snudde og gikk like fort og sinna tilbake igjen. Da gikk jeg litt langt fram i folkemengden og noen kom dansende mot meg, jeg var redd de skulle være fulle og ufine igjen, men jenta som dansa stoppa ved meg, svaia litt, så tok hun pekefingeren sin og førte den forsiktig langs side cut-en min der jeg hadde glitra meg. «Jeg er vild med det der,» sa hun og smilte til meg, før hun dansa videre med fyren sin. En dame foran meg spurte hvor vennene mine var, og jeg sa jeg var alene. «Nei, du er ei, du er med oss», sa hun og dro meg inn mellom seg og han hun sto med. Han var kunstner og hun syntes vi skulle bli kjærester. Jeg sa jeg hadde en kunstner hjemme, men hun sa det ikke hadde noe å si. «Alt er kærlighed», sa hun og så prøvde hun å få kunstneren til å spandere en øl på meg, men jeg takka pent nei. Så spilte Rasmus «Natteravn» og jeg jubla, dansa og da den var ferdig og konfettien hadde landa i gjørma, så ønska jeg kunstneren hell og lykke og så gikk jeg for å stå i den lange dokøen. Så kjøpte jeg en øl og satte meg på noen bord helt bakerst på området, som nå var tomme, fordi noen hadde rømt hjem i regnet og de som var igjen, var fulle og glade helt foran ved scena. Suspekt begynte og jeg var fornøyd med å ha sitteplass, og Rock under broen skal ha kudos for å kjøre storskjerm og ekstra høyttalere for oss gamle folk helt bakerst som er slitne i ryggen og vil sitte litt.
Jeg satt og koste meg, og en dame vaska bordene, rydda ølglass og smilte til meg. Så blei hun fanga av en dansende 20-åring med et ferskt plaster på haka, som ville danse med henne. «Jeg er på arbeid,» sa dama med vaskekluten, men det var ingen nåde, hun måtte danse, spesielt på take off-en, og så blei hun med og etter take off-en, så kom hun leende mot meg og rista på hodet. Det var et godt øyeblikk da hun himla med øynene, leende mot meg, som smilte og lo tilbake, skålte med ølen min.
Jeg er glad jeg dro tilbake, for festivalen blei jo bedre etter at jeg først hadde vært sur og gått. Noen ganger kan det bli bra igjen.
Junis andre festival var Piknik i parken, som alltid er fint, det var regn og sol, Ane Brun og Highasakite, litt angst i gresset, og mye mestring i mengden. Den siste dagen var det Arif og Stormzy og det regna så mye at jeg måtte vri opp håret da vi ankom Postkontoret for en night cap, men bihulebetennelsen slapp taket på akkurat denne regndagen, og har ikke kommet tilbake igjen. Måtte den holde seg unna resten av sommeren.
Så testa jeg ut OverOslo med Emilie Nicolas, Jungle og Dagny. Jeg var engstelig og måtte gjemme meg litt øverst i bakken på Emilie Nicolas, men hun var fabelaktig. Så trossa jeg angsten og stilte meg helt foran på Jungle og tenkte at det fikk gå som det gikk, og det gikk jo kjempebra. De begynte med «Busy earnin'» og det øyeblikket da røyken fylte scenen og du hørte starten av den låta før de kom på scenen, så blei jeg altså så lykkelig og full av pepp at man ikke skulle tro jeg hadde kjent på angst en eneste gang i livet. Jeg dansa og koste meg og angra litt på at jeg ikke skal se dem på Roskilde, men de spiller jo midt på natta, så like greit at jeg er hjemme. Men for en fest det blir klokka ett på Orange åpningsdagen, heia dere som er der.
Nå er det festivalpause fram til jeg drar aleine til Roskildes to siste dager neste uke. Måtte kroppen være frisk, måtte angsten holde pause, måtte sommeren holde meg varm, men jeg skal pakke ullstrømpebukse og ullgenser og alle klærne jeg ville gått med en oktoberdag, selv om jeg skal tusle rundt på et jorde i juli. Som jeg gruer meg – og gleder meg.
Ellers har jeg lite nytt å melde. Jeg har bada, lest bøker, jobba en del, skrevet lite, men tenkt mye. Jeg har vært med J på hytta et snaut døgn, løst kryssord, sett på fugler, fått yatzy på ett kast og gjort yoga ute i gresset om morran. Det er også et liv. Man må passe på å ha litt ferie når man kan, om det så bare er et døgn her og der fordi man er løsarbeider og sommervikar. Spis moreller, husk å smøre deg med solkrem og hopp fra stupebrettet selv om du er redd. Det går fint. Det gikk bra med meg!