Du er ikke for gammel, du er for ung

Så jeg solgte to tenthouse og kjøpte to netter på hotell. Jeg la ut Roskilde-billetten min for salg, og kjente at jeg angra litt. Det var hundrevis av billetter ute til resale, og jeg tenkte at med mindre det blir utsolgt (det blir det nok), så fikk jeg uansett ikke solgt den. Så tenkte jeg at jeg kunne jo dra den siste dagen, stikke innom, se på folka, spise spaghetti 50, drikke limonaden på Meyers, ha glitter i håret og festivalbånd på armen. Og så løfta jeg hodet og trakk pusten og sa: Jeg skal på Roskilde. Jeg drar aleine. Så booka jeg meg inn på hotell ved hovedbanegården i Køben fra fredag til søndag, og har tenkt meg på Roski.

Jeg skal se Pil fredag klokka to, jeg skal se Aurora klokka fire, jeg skal se Foo Fighters for tredje gang på Roskilde, og så skal jeg ta toget tilbake til Køben og legge meg i en seng. Være trygg og aleine. Og så skal jeg stå opp og dra inn igjen lørdagen, den siste dagen. Se på de slitne folka som har vært der en uke, se på gjengene som er en gjeng, alle som ikke er aleine, men jeg skal glede meg til Medina og forhåpentligvis tørre å henge ut helt til hun går på klokka ett på natta og etterpå skal toget ta meg hele veien fra festivalplassen og til Københavns hovedbanegård. Og solen den skal stå opp over Danmark, og jeg skal se på den gjennom togvinduene.

Jeg var redd for at det skulle bli trist. Tenk om jeg føler meg enormt ensom? Tenk om jeg bare savner alle som en gang var med meg? Tenk om jeg blir redd?

Tenk om jeg finner alt jeg elsker med Roskilde, og får det med meg i år også, selv om jeg er der aleine? Aleine blant 100 000 andre folk.

En del av meg er litt flau over at jeg drar allikevel, en del av meg føler på en skam, en slags følelse av at jeg henger etter alle andre, at jeg er for gammel, men ikke har skjønt det ennå. En venn ringer meg og spør hvordan det går, vi prater om livet, hverdagen, jobbreiser og TV-serier, og så sier jeg at jeg skal aleine på festival og tuller med at jeg er for gammal. Men Dave Grohl er eldre, sier jeg som trøst til meg selv.

Du er ikke for gammel, sier han. Du er for ung! Hva mener du? spør jeg. Det er noen harde år nå, svarer han. Venna dine har fått barn, de velger andre ting, men om noen år, så er de tilbake. Kidsa blir større og foreldra kan dra på festival igjen. Og hvem har holdt fortet, da? Hæ? Hvem har holdt koken? Det er du, det. Da blir de med deg igjen. Så du må bare holde ut. De kommer tilbake. Alle kommer tilbake. Snart begynner alt på nytt.

Jeg skal ha glitter i håret og stjerner i øya. Jeg skal sikkert grine på konsert, litt av musikken, litt av känslan av at ting forsvinner, men jeg holder fortet. Jeg skal kjenne bassen i hjertet og trommene i ribbeina, jeg skal få strobelyset i øya, og som Robyn synger, så skal jeg danse aleine, og som Medina synger, så skal jeg danse for meg selv.

Det blir et eventyr.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.