Måned: mai 2024

Så jeg solgte to tenthouse og kjøpte to netter på hotell. Jeg la ut Roskilde-billetten min for salg, og kjente at jeg angra litt. Det var hundrevis av billetter ute til resale, og jeg tenkte at med mindre det blir utsolgt (det blir det nok), så fikk jeg uansett ikke solgt den. Så tenkte jeg at jeg kunne jo dra den siste dagen, stikke innom, se på folka, spise spaghetti 50, drikke limonaden på Meyers, ha glitter i håret og festivalbånd på armen. Og så løfta jeg hodet og trakk pusten og sa: Jeg skal på Roskilde. Jeg drar aleine. Så booka jeg meg inn på hotell ved hovedbanegården i Køben fra fredag til søndag, og har tenkt meg på Roski.

Jeg skal se Pil fredag klokka to, jeg skal se Aurora klokka fire, jeg skal se Foo Fighters for tredje gang på Roskilde, og så skal jeg ta toget tilbake til Køben og legge meg i en seng. Være trygg og aleine. Og så skal jeg stå opp og dra inn igjen lørdagen, den siste dagen. Se på de slitne folka som har vært der en uke, se på gjengene som er en gjeng, alle som ikke er aleine, men jeg skal glede meg til Medina og forhåpentligvis tørre å henge ut helt til hun går på klokka ett på natta og etterpå skal toget ta meg hele veien fra festivalplassen og til Københavns hovedbanegård. Og solen den skal stå opp over Danmark, og jeg skal se på den gjennom togvinduene.

Jeg var redd for at det skulle bli trist. Tenk om jeg føler meg enormt ensom? Tenk om jeg bare savner alle som en gang var med meg? Tenk om jeg blir redd?

Tenk om jeg finner alt jeg elsker med Roskilde, og får det med meg i år også, selv om jeg er der aleine? Aleine blant 100 000 andre folk.

En del av meg er litt flau over at jeg drar allikevel, en del av meg føler på en skam, en slags følelse av at jeg henger etter alle andre, at jeg er for gammel, men ikke har skjønt det ennå. En venn ringer meg og spør hvordan det går, vi prater om livet, hverdagen, jobbreiser og TV-serier, og så sier jeg at jeg skal aleine på festival og tuller med at jeg er for gammal. Men Dave Grohl er eldre, sier jeg som trøst til meg selv.

Du er ikke for gammel, sier han. Du er for ung! Hva mener du? spør jeg. Det er noen harde år nå, svarer han. Venna dine har fått barn, de velger andre ting, men om noen år, så er de tilbake. Kidsa blir større og foreldra kan dra på festival igjen. Og hvem har holdt fortet, da? Hæ? Hvem har holdt koken? Det er du, det. Da blir de med deg igjen. Så du må bare holde ut. De kommer tilbake. Alle kommer tilbake. Snart begynner alt på nytt.

Jeg skal ha glitter i håret og stjerner i øya. Jeg skal sikkert grine på konsert, litt av musikken, litt av känslan av at ting forsvinner, men jeg holder fortet. Jeg skal kjenne bassen i hjertet og trommene i ribbeina, jeg skal få strobelyset i øya, og som Robyn synger, så skal jeg danse aleine, og som Medina synger, så skal jeg danse for meg selv.

Det blir et eventyr.

I en god stund nå, jeg er usikker på om det er et år eller mer, så har jeg hørt på podcasten 60 songs that explain the 90s. Jeg husker ikke hvordan jeg fant den, men jeg husker at jeg ikke trengte å høre stort mer enn en halv episode, før jeg hadde lagt til 20 episoder i køen min, og nå for et par dager siden gikk jeg tur med den siste episoden på øret.

Den handler om musikk og fortida, den handler om 90-tallet og hvem vi var, hvem verden var, hvem de som lagde musikk var og for min del, så var jeg 4 til 13 gjennom 90-tallet, men det er og vil kanskje alltid være min favorittkategori innen musikkquiz, og nå kan jeg enda mer enn før jeg hadde hørt Rob snakke om låter jeg kunne fra før og låter jeg aldri hadde hørt om. 90-tallet er det første tiåret jeg husker ordentlig, den første musikken som blei soundtracket til livet mitt.

Det skulle være 60 sanger, men det blei 90, og så blei det 120, men nå gir han seg. Han sa han var redd for at det ikke engang skulle bli 60, tenk om ingen likte podcasten, tenk om ingen hørte på dem, men det blei tidlig klart at vi ville høre på dette, vi ville høre masse på dette. Jeg kom seint til festen og begynte først å høre på da de var godt i gang og det allerede lå over 60 episoder ute, men som vanlig, selv om jeg er sein til festen, så er jeg ofte den siste som går også. Jeg er den som sitter igjen og er trist for at festen måtte ta slutt. Hvorfor slutte nå, når vi har det så gøy.

I siste episode snakker de om konseptet, at de jo bare sitter der og mimrer, snakker om fortida, get a life, gå ut og lev det, ikke sitt og fortell oss om hvem du var da du var barn eller tenåring og fant en kassett med en favorittlåt for første gang, liksom. Men jeg gikk rundt på Kampen en tidlig morgen i forsommeren og grein og hørte på at Rob snakka om låta «Closing Time» av Semisonic, som jeg var 12, 13 år første gang jeg hørte, og som jeg fortsatt hører på. Favoritten min av dem er faktisk «Singing in my sleep», som er en av de fineste låtene jeg veit om, og jeg må ha vært 13 da jeg fant den, for den minner meg om å være forelska i storebroren til ei venninne, den minner meg om å sitte på rommet mitt og tenke på ham og hvordan han lukta, den minner meg om å ta bussen til Veitvet og om å høre på en discman som lovte å ikke skippe, men som skippa hele tida, uansett hvor stille jeg holdt den.

Det var siste episode, og jeg hørte på den dagen etter at vi ble enige om å prøve å selge Roskilde-tenthousene våre og droppe å dra i år. Jeg blei ikke overraska, og jeg blei ikke sur, jeg blei lei meg, men ikke fordi den bittelille gjengen min ikke ville dra lenger, men fordi Roskilde har endra seg såpass mye at vi ikke vil dra lenger. For to år sida skreiv jeg en boksingel som handla om at man aldri blei for gammel for Roskilde, og i 2024 har vi blitt for gamle for Roskilde. Eller, Roskilde har bedt oss om å skjerpe oss, om å finne på noe annet å drive med, om å slutte å mimre tilbake til fortida og de vi en gang var da vi var der for første gang for 20 år sida. Nå er det nye 18-åringer som skal sette opp telta sine, som skal gå rundt med for lite klær på seg om natta og feste bort stemmen sin. Du, 38 år gamle dame, du må finne deg en ny hobby.

Jeg hørte på Rob som snakka om «Closing Time», som avslutta podcasten sin, selv om han egentlig ikke ville. Det var ikke det at det ikke var flere låter å lage episoder om, men han ville heller gi seg nå, gi seg før det blei dårlig. Og han kommer tilbake i en annen form, lovte han. Og så minnet han oss på hva Semisonic fortalte oss i 1998: Every new beginning comes from some other beginnings end.

Hvis jeg ikke husker feil, så sto det på pennalet mitt, sammen med en hel haug Goo Goo Dolls-sitater, blant annet. Og allikevel er slutten noe av det jeg frykter mest. Jeg vil aldri at noe skal endre seg, jeg vil finne noe jeg liker, og så gjøre det, for alltid. Det gjelder venner, mennesker, kjærester, katter, mat jeg liker å spise, musikk jeg liker å høre på, hobbyer. Jeg skjønner ikke hvorfor man må endre seg, hvis man har funnet noe som funker. Men jeg skjønner det egentlig, jeg gjør det. Akkurat som at Kent ga seg i 2016 og sa Det här är inte slutet för att vi har tråkigt tillsammans eller för att vi inte vill något längre. / Det här är slutet för att de bästa av alla gårdagens och morgondagens fester har ett avsked i sig.

Så når jeg nå skal prøve å selge 2 tenthouse på Roskilde og forhåpentligvis få det til, så er det ikke fordi jeg aldri skal tilbake igjen. Kanskje kommer det et Roskilde-program som ikke har alt jeg vil se midt på føkkings natta om noen år, men heller før ti om kvelden, og kanskje blir vi en liten gjeng som drar sammen for å se masse band vi lenge har drømt om å se, som ikke er Doja Cat eller ICEKIID. Kanskje sitter vi og spiser Spaghetti 50 igjen når vi har bikka 40. Kanskje får jeg lov å stå der, foran lysa på Orange, og være lykkelig og eldre et annet år. Eller kanskje blir mitt siste møte med festivalen fjorårets katastrofeår, der jeg hadde bihulebetennelse og feber og sammenbrudd. Men det er også et minne.

Og jeg sørga for å se Medina på forhånd, fordi jeg frykta jeg ikke kom til å orke å se henne på Roskilde, og Jungle spiller på OverOslo 19. juni og i går kjøpte J og jeg billetter for å se dem der. Stort annet var det ikke på Roskilde-programmet for meg i år, som jeg ikke alt har sett. Danske Pil regner jeg med at jeg får sett igjen ved en annen anledning, og Medina spiller faktisk på Tivoli 2. august og jeg har frihelg og Tivoli er faen meg for pensjonister og tenåringer alike, så kanskje jeg skal bruke noen av penga jeg forhåpentligvis får igjen for 2 tenthouse på å stikke til Køben og se Medina for andre gang i år – på Tivoli, ikke på Roskilde.

Og kanskje jeg skal ta turen innom Roskilde Antikvariat også når jeg først er der, si unnskyld for at jeg ikke kom tidligere. Men jeg kommer tilbake en annen gang. Kanskje. Det er ikke for alltid, jeg håper virkelig at jeg kommer tilbake igjen. Og det er lov å være trist, men det har jeg egentlig vært helt siden programmet var ferdig og jeg skjønte at Roskilde, i hvert fall i år, helst ikke ville at jeg skulle komme. Vi vil ha nytt blod, sa de. Vi vil ikke ha fornuftige og ikke minst kjedelige folk som bare tenker på gamle dager! Så jeg gir det en pause, og håper de ønsker meg velkommen tilbake en annen gang.

Nå må jeg finne meg ny favorittpodcast også. Hælvete!