Månedens låt blir ikke valgt på shuffle, men den blir valgt av tilfeldigheter. Den siste uka av april har jeg kjent litt på en slags festival-hjertesorg, fordi jeg kom over spilleplanen til min danske heltinne Tina Dickow, som det viser seg at er på turné denne sommeren – hun og mange andre danske favoritter. Men ingen av dem kommer til Roskilde. Selv ikke Suspekt, som skulle headline i 2020 kommer tilbake, så de spiller fortsatt, bare ikke på min festival. På det som en gang også var deres festival. Sånn kan det gå.
Så jeg prøver å høre meg opp på de andre navna, de som faktisk kommer på Roskilde i år, og det går jo greit, det er noe gøy der, noe fint, noe jeg veit jeg liker, selv om ingen av dem er Tina Dickow. Men kanskje drar jeg på eventyr i starten av juni i stedet! Kanskje, kanskje, kanskje. Vi får se.
Uansett, i dag kom selve spilleplanen, med tider og det hele. Jeg gikk så klart rett inn i appen og så, til min skrekk og gru, at nattkonserten til Medina, som jeg tenkte var klokka ett, var klokka tre. Okei. Sånn kan det gå. Klokka tre, det går jo ikke. Men kanskje hvis jeg legger meg åtte, og står opp halv tre?
Det går fint, tenkte jeg. Jeg har jo sett Medina, nettopp fordi jeg frykta at dette skulle skje. Men så kikka jeg på onsdagen, der jeg gleder meg til én ting, nemlig Jungle. Og de skulle også spille klokka tre på natta. Nei, nå! Jeg hiksta, stoppa opp å scrolle, slang fra meg mobilen, ga opp. Jeg kjente på så mange følelser på én gang. Jeg blei lei meg, fordi jeg ikke klarer å gå på konsert klokka tre på natta. Jeg blei sint, fordi ærlig talt, Roskilde, hva prøver dere på? Er dere blitt en syrefestival? Må man snu døgnet for å kose seg? Må vi drive med harde drugs? Jeg følte meg gammal!
Så gikk jeg for å spise frokost på kafé, etter å ha vært hos øyelegen (jamfør tidligere nevnte å føle seg gammal), og jeg gikk og gikk og tenkte og tenkte. Jeg tenkte først på å selge billettene mine og tape alle pengene jeg har brukt på tenthouse. Så tenkte jeg på å snu døgnet og kanskje legge meg klokka åtte, og stå opp halv tre. Så sjekka jeg når sola står opp i juli på Roskilde, og så at det nok er rundt 4 på natta. Soloppgangskonsert, tenkte jeg. Det er det det blir. Jeg kan stå opp, dra på konsert, og så kan jeg se soloppgangen på vei hjem. Det kan bli fint. Det kan bli slitsomt. Det kan bli umulig. Men det er verdt å prøve.
Så huska jeg forrige gang jeg var på konsert klokka tre på natta. Det gikk fint. Eller, det gikk først forferdelig, men så gikk det fint. Det var på Roskilde for mange år sida. Jeg var yngre enn nå, friskere enn nå, og allikevel gikk det bare sånn passe. Jeg husker at jeg var sliten, klokka dro seg så sakte, så sakte mot tre, og jeg blei trøttere og trøttere, mer og mer sliten, og folka rundt meg var så fulle og det var kaldt og mørkt og jeg skulle spise noe, og trodde jeg fant en vårrull, men det var en sommerrull og den var kald, og alt smakte papp og jeg blei trist og jeg tror til og med jeg grein litt. Da klokka var kvart på tre, så vurderte jeg å legge meg. Vi satt på tribuna og venta på M83, og jeg overtalte meg selv hvert minutt, sitt litt til, sitt litt til, sitt litt til. Nå begynner de snart. Det var kaldt og mørkt og jeg var blitt edru igjen. Så begynte de.
De begynte med låta «Reunion» og jeg har aldri i mitt liv kjent effekten av musikk så hardt. Altså, den starten, det kom som et smell og det var som om de kickstarta hjertet mitt igjen, og så kom trommene, og så kom stemmene deres, og jeg husker at jeg reiste meg, så løp jeg, jeg tok med meg de andre og løp fram, vi bana oss vei gjennom et glissent publikum og nærma oss scena og da Thomas spurte om vi skulle ha noe i baren, så sa jeg: En øl og en shot! Og jeg husker J lo, litt vantro, over at hu dama hans som hadde virka nattesøvnen og sorgen nær for bare et halvt minutt sida nå plutselig skulle ha øl og shot og gliste som en gærning, full av energi. Men det skjedde, og jeg husker det, jeg husker det som en rus, som om hele kroppen min blei fylt med glede og som om all trøttheten og håpløsheten bare rant ut av meg, blei erstatta av lysa fra Orange og en konsert med M83 midt på natta, som viste seg å være noe av det beste jeg hadde sett til da, og fortsatt har vært med på.
Og kanskje var det fordi jeg var så sliten og lei meg først, at effekten blei så stor. At musikken, som jeg veit gjør meg glad, fikk skinne enda litt mer, fordi jeg først hadde vært så lei meg.
Og mens jeg satt og sørga over å måtte kvinne meg opp til konserter midt på natta, eller tidlig om morran, let’s be honest, så så jeg en kommentar på Roskildes instagram, for jeg lurte jo selv på hva som hadde skjedd, var det egentlig vanlig med så mange konserter klokka tre? Har de endra det med vilje? Vil de bli Coachella? Vil de virkelig weede ut alle oss A-mennesker som legger oss ved tolvtida og står opp klokka sju for å dusje uten kø? «Kan det virkelig passe at der er så mange der spiller klokken 3 om natten?» spør en i kommentarfeltet under line up-en, og Roskilde svarer at det er en teknisk feil. «Du kan se de riktige tidspunkter på vår hjemmeside.»
Medina spiller klokka ett. Jungle spiller klokka ett. Foo Fighters spiller klokka ni. Aurora klokka fire – på dagen! Jeg jubla, og tenkte samtidig at jeg hadde blitt skuffa dersom Jungle spilte klokka ett første gangen jeg så det, men ett er hundre tusen ganger bedre enn tre, så nå blei jeg letta og glad, og tenkte plutselig: Klokka ett, herrigud, det klarer jeg LETT!
Jeg må kanskje legge meg litt klokka ni og sove et par timer, stå opp elleve, tolv og gå ut igjen på nye eventyr. Men jeg kan ligge i tenthouset og høre på M83 og halvsove, lade opp til nattkonsertene, og kanskje jeg til og med får med meg en soloppgang allikevel, selv om den er et par timer etter at Medina og Jungle går av scena.
Månedens låt er «Reunion» fordi den minner meg om å først være skuffa og lei meg, og så være full av pepp. Den minner meg om en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og den aller beste jeg har sett på Orange. Den minner meg om å stå opp igjen, om å fikse det, om å overleve. Den minner meg om alt som kan gå galt, men som kan gå bra også.