Måned: april 2024

Månedens låt blir ikke valgt på shuffle, men den blir valgt av tilfeldigheter. Den siste uka av april har jeg kjent litt på en slags festival-hjertesorg, fordi jeg kom over spilleplanen til min danske heltinne Tina Dickow, som det viser seg at er på turné denne sommeren – hun og mange andre danske favoritter. Men ingen av dem kommer til Roskilde. Selv ikke Suspekt, som skulle headline i 2020 kommer tilbake, så de spiller fortsatt, bare ikke på min festival. På det som en gang også var deres festival. Sånn kan det gå.

Så jeg prøver å høre meg opp på de andre navna, de som faktisk kommer på Roskilde i år, og det går jo greit, det er noe gøy der, noe fint, noe jeg veit jeg liker, selv om ingen av dem er Tina Dickow. Men kanskje drar jeg på eventyr i starten av juni i stedet! Kanskje, kanskje, kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag kom selve spilleplanen, med tider og det hele. Jeg gikk så klart rett inn i appen og så, til min skrekk og gru, at nattkonserten til Medina, som jeg tenkte var klokka ett, var klokka tre. Okei. Sånn kan det gå. Klokka tre, det går jo ikke. Men kanskje hvis jeg legger meg åtte, og står opp halv tre?

Det går fint, tenkte jeg. Jeg har jo sett Medina, nettopp fordi jeg frykta at dette skulle skje. Men så kikka jeg på onsdagen, der jeg gleder meg til én ting, nemlig Jungle. Og de skulle også spille klokka tre på natta. Nei, nå! Jeg hiksta, stoppa opp å scrolle, slang fra meg mobilen, ga opp. Jeg kjente på så mange følelser på én gang. Jeg blei lei meg, fordi jeg ikke klarer å gå på konsert klokka tre på natta. Jeg blei sint, fordi ærlig talt, Roskilde, hva prøver dere på? Er dere blitt en syrefestival? Må man snu døgnet for å kose seg? Må vi drive med harde drugs? Jeg følte meg gammal!

Så gikk jeg for å spise frokost på kafé, etter å ha vært hos øyelegen (jamfør tidligere nevnte å føle seg gammal), og jeg gikk og gikk og tenkte og tenkte. Jeg tenkte først på å selge billettene mine og tape alle pengene jeg har brukt på tenthouse. Så tenkte jeg på å snu døgnet og kanskje legge meg klokka åtte, og stå opp halv tre. Så sjekka jeg når sola står opp i juli på Roskilde, og så at det nok er rundt 4 på natta. Soloppgangskonsert, tenkte jeg. Det er det det blir. Jeg kan stå opp, dra på konsert, og så kan jeg se soloppgangen på vei hjem. Det kan bli fint. Det kan bli slitsomt. Det kan bli umulig. Men det er verdt å prøve.

Så huska jeg forrige gang jeg var på konsert klokka tre på natta. Det gikk fint. Eller, det gikk først forferdelig, men så gikk det fint. Det var på Roskilde for mange år sida. Jeg var yngre enn nå, friskere enn nå, og allikevel gikk det bare sånn passe. Jeg husker at jeg var sliten, klokka dro seg så sakte, så sakte mot tre, og jeg blei trøttere og trøttere, mer og mer sliten, og folka rundt meg var så fulle og det var kaldt og mørkt og jeg skulle spise noe, og trodde jeg fant en vårrull, men det var en sommerrull og den var kald, og alt smakte papp og jeg blei trist og jeg tror til og med jeg grein litt. Da klokka var kvart på tre, så vurderte jeg å legge meg. Vi satt på tribuna og venta på M83, og jeg overtalte meg selv hvert minutt, sitt litt til, sitt litt til, sitt litt til. Nå begynner de snart. Det var kaldt og mørkt og jeg var blitt edru igjen. Så begynte de.

De begynte med låta «Reunion» og jeg har aldri i mitt liv kjent effekten av musikk så hardt. Altså, den starten, det kom som et smell og det var som om de kickstarta hjertet mitt igjen, og så kom trommene, og så kom stemmene deres, og jeg husker at jeg reiste meg, så løp jeg, jeg tok med meg de andre og løp fram, vi bana oss vei gjennom et glissent publikum og nærma oss scena og da Thomas spurte om vi skulle ha noe i baren, så sa jeg: En øl og en shot! Og jeg husker J lo, litt vantro, over at hu dama hans som hadde virka nattesøvnen og sorgen nær for bare et halvt minutt sida nå plutselig skulle ha øl og shot og gliste som en gærning, full av energi. Men det skjedde, og jeg husker det, jeg husker det som en rus, som om hele kroppen min blei fylt med glede og som om all trøttheten og håpløsheten bare rant ut av meg, blei erstatta av lysa fra Orange og en konsert med M83 midt på natta, som viste seg å være noe av det beste jeg hadde sett til da, og fortsatt har vært med på.

Og kanskje var det fordi jeg var så sliten og lei meg først, at effekten blei så stor. At musikken, som jeg veit gjør meg glad, fikk skinne enda litt mer, fordi jeg først hadde vært så lei meg.

Og mens jeg satt og sørga over å måtte kvinne meg opp til konserter midt på natta, eller tidlig om morran, let’s be honest, så så jeg en kommentar på Roskildes instagram, for jeg lurte jo selv på hva som hadde skjedd, var det egentlig vanlig med så mange konserter klokka tre? Har de endra det med vilje? Vil de bli Coachella? Vil de virkelig weede ut alle oss A-mennesker som legger oss ved tolvtida og står opp klokka sju for å dusje uten kø? «Kan det virkelig passe at der er så mange der spiller klokken 3 om natten?» spør en i kommentarfeltet under line up-en, og Roskilde svarer at det er en teknisk feil. «Du kan se de riktige tidspunkter på vår hjemmeside.»

Medina spiller klokka ett. Jungle spiller klokka ett. Foo Fighters spiller klokka ni. Aurora klokka fire – på dagen! Jeg jubla, og tenkte samtidig at jeg hadde blitt skuffa dersom Jungle spilte klokka ett første gangen jeg så det, men ett er hundre tusen ganger bedre enn tre, så nå blei jeg letta og glad, og tenkte plutselig: Klokka ett, herrigud, det klarer jeg LETT!

Jeg må kanskje legge meg litt klokka ni og sove et par timer, stå opp elleve, tolv og gå ut igjen på nye eventyr. Men jeg kan ligge i tenthouset og høre på M83 og halvsove, lade opp til nattkonsertene, og kanskje jeg til og med får med meg en soloppgang allikevel, selv om den er et par timer etter at Medina og Jungle går av scena.

Månedens låt er «Reunion» fordi den minner meg om å først være skuffa og lei meg, og så være full av pepp. Den minner meg om en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og den aller beste jeg har sett på Orange. Den minner meg om å stå opp igjen, om å fikse det, om å overleve. Den minner meg om alt som kan gå galt, men som kan gå bra også.

I 2007 ble Robyns «With every heartbeat» sluppet, hun samarbeida med Kleerup. I 2008 spilte hun på Roskilde, på klubbscenen, og jeg husker jeg gikk dit aleine fordi venna mine ikke ville være med. Det er en av de beste konsertene jeg har vært på i livet mitt. Jeg var aleine, men jeg var ikke aleine – jeg var sammen med alle som var der, alle som dansa, alle som var hjerteknust. Alle som ville danse det ut av seg.

Medina er den danske Robyn. Ja, okei, ikke helt, men forsøk å heng på. I 2008 kom låta «Kun for mig», som jeg tror jeg hørte første gang på danske Paradise hotel, og siden hørte jeg den i en dansetime i Oslo i 2009 der det var dansk lærer og vi varma opp til den. Denne har jeg hørt før, husker jeg at jeg tenkte. Denne liker jeg.

«Kun for mig» er en danselåt, den er veldig 2008, 2009, men den er også veldig 2024. Det er kanskje den låta jeg har hørt flest ganger fra campene på Roskilde, det er en slags dansk versjon av «With every heartbeat», i hvert fall når man hører beaten i starten. Robyn går i takt med Kleerups hjerteslag, og Medina går i takt med sin egen beat.

«Kun for mig» er en danselåt om å gå på nattklubb og være lei av det vi nå kaller fuckboys. Ja, sånn har det blitt. Men de har jo vært der hele tida. Jeg har aldri kalt dem det, jeg har bare skrevet side opp og side ned i dagbøkene mine om dem – og sikkert her på bloggen også. Vi veit hvem de er, dere veit hvem dere er. Og vi veit, vi som har stått foran på Robyn og skrikesyngi og grinedansa, vi veit at noe av det beste mot et knust hjerte, er å lukke øya, skru opp lyden og hoppe det ut av seg. «Kun for mig» er laga ene og aleine for at man skal gjøre dette.

Jeg veit ikke hvem som knuste hjertet til Medina, men jeg veit at hun sa føkk det her og føkk deg, og så spilte hun inn en låt ingen visste skulle leve like godt nesten 20 år seinere. Jeg så en video en gang, på Facebook, tror jeg, der Medina snakka om å lage og utgi «Kun for mig». De spilte den inn, det var varmt, de hadde studio i København og de åpna vinduene og satte på låta da den var ferdig, og den dundra ut gjennom vinduene i Istedgade, det er i hvert fall sånn jeg husker historien, jeg så det så levende for meg. Jeg så Medina og gjengen hennes sitte og nikke med hodet inne i studio, jeg så de som gikk forbi kikke nysgjerrig inn, hva er det de hører på, hva er det de spiller? Og jeg ser dem sette låta på repeat, skåle i boksøl, jeg ser Medinas hode nikke, jeg ser hjertet hennes slå, og så spoler vi mange år fram og hun står fortsatt på scenen og spiller denne låta, mens publikum kan alle orda utenat.

Medina har aldri spilt på Roskilde, så vidt jeg veit. Jeg har i hvert fall aldri sett henne der. (Hun var visst med på Deadmau5s sett i 2011, som gjesteartist på en låt. Men som Marshall sier med pisken i How I met your mother: Not good enough!) Hun var også med Kind mod kind i fjor, under warm-upen (!!!!) som overraskelse på låta de har sammen, «Love isn’t easy», som også kom i fjor.

Det har blitt snakka om. Det jeg har sett folk skrive om Medina på nettet, er at hun er trash, at musikken hennes er enkel, for dårlig, at den ikke fortjener en plass på Roskilde, fordi de ikke har plass til den slags pop på programmet. Den passer til klubben når man er drita, men ikke til rockefestival. Vel –  Rihanna har spilt på Orange. Robyn har spilt på Orange. Kygo har spilt på Arena! L.O.C. har spilt på Orange hundre ganger (ok, bare fem) og han er den mannlige ekvivalenten til Medina – han er dansk raps kronprins, (kongene er kompisene hans i Suspekt, som også har spilt der mange ganger)  og Medina er DRONNINGA AV DANSK DANSEMUSIKK. Så klart fortjener hun en plass på festivalprogrammet. Jeg hørte de samme orda om Robyn før hun breaka på nytt rundt 2010-tallet, at det var elektropop som ikke var cred, men gøy for en kveld på byen. Jeg tror ingen vil undervurdere Robyns betydning for verken klubbmiljøet eller musikkmiljøet i dag, og svært få vil kalle musikken hennes dårlig.

I fjor, da Medina dukka opp, uannonsert på Kind mod kind, så hadde det allerede murra lenge. Medina kom altså ut med «Kun for mig» i 2008, og så holder hun fortsatt på. Hun har ikke vært alles yndlingsartist, hun har blitt sett på som lettvekter, trash, men «Kun for mig» har altså hengt ved, stått på repeat, gjennom hjerteknus etter hjerteknus, mens åra har gått, den har blitt spilt av de som var 20 i 2008, og de som fylte 20 i 2024, og Medina har fortsatt å utgi musikk, og hun har kjempa seg gjennom dårlige anmeldelser, utbrenthet, en kollaps på scenen i Tivoli foran tusenvis av fans, en lang rekke akustiske konserter etter at det blei for mye strobelys og hopping, og nå – nå er Medina tilbake, og for et par måneder sida kom nyheten om at hun spiller på Roskilde.

Jeg blei så glad.

Så kom nyheten om at hun spiller på Arena. Sist. Det vil si at hun spiller midt på natta, den siste dagen. Ikke Orange, ikke midt i uka, ikke på kvelden, men midt på natta. Jeg begynte å forberede meg, både på å bite tenna sammen og holde ut for å få sett Medina live for første gang, men også på å tåle skuffelsen dersom jeg ikke klarte det. Du veit du er for gammal for Roskilde, når du hyperventilerer av tanken på å gå på konsert etter tolv. Men uansett!

Hun spiller på Roskilde. Fortjent og på tide.

Men fredag 12. april spilte hun på Royal Arena i København, og der var jeg også. Jeg tok toget fra Oslo klokka seks om morran, jeg tok toget videre fra Göteborg 10.40, jeg sjekka inn på hotellet i Køben klokka tre, tok metroen – først feil vei, så riktig vei – mot Ørestad rundt kvart over fem. Dørene åpna seks. Vi rusla inn på arenaen i åttetida etter en øl på hotellet i nærheten, der etterfesten skulle være. Vi dro ikke på etterfest. Men vi var på konserten, som var en fest.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventa, men jeg veit at jeg fikk akkurat det jeg ønska meg. Publikum var en blanding av unge jenter og folk på min alder. Det var overraskende mange menn i salen! Midt i konserten kom det en fyr gående mot oss, han skulle forbi, han gikk aleine, vi flytta oss og så etter ham. «Han har skjønt det,» sa Krummis, og jeg nikka. Han hadde på seg Medina-t-skjorte og vi lo av at han garantert kom til å finne seg noen å bli med hjem i kveld på etterfesten.

Gulvet på arenaen var klissete allerede da vi kom, og det blei fullt av øl og drinker under konserten. Det lå som en film over hele gulvet. Rundt arenaen var sitteplassene oppover mot taket, og da konserten begynte, så sto mange av dem. Vi sto i midten, bakerst, og hadde god plass. Jeg så ikke Medina så mange ganger i løpet av konserten, men jeg hørte alle som sang rundt meg, og jeg så henne på skjermene på hver sin side av scenen. Jeg var glad.

Flere av låtene hennes handler om å være hjerteknust og aleine. Hun synger om å være ung, om å danse, om å være hjerteknust. På både dansk og engelsk. Da jeg bodde i Køben i 2010 blei jeg dumpa rett før jeg reiste. Det var flott.

Nei, det var jo ikke det, det var helt forjævlig. Og jeg bodde i en leilighet der og prøvde å skrive en bok mens jeg grein. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det knuste hjertet mitt, så jeg dro på fest med en kompis, og da jeg sto med gråten i halsen og en shot i hånda, så satte A på Medinas «Ensom» – og så dansa jeg. Er du ensom? Jeg håper du er ensom – uden mig.

Da jeg bodde i Kbh i 2011 var jeg hjerteknust og full av faen, forøvrig på grunn av samme fyr som året før, men denne gangen var det jeg som gjorde det slutt. Jeg hørte på Veronica Maggios album Satan i gatan på repeat, men når jeg sykla gjennom gatene i skjørt uten strømpebukser og øvde meg på å slippe styret, så var det Medinas «Addiction» som fylte ørene mine gjennom hodetelefonene. Beaten fylte hele kroppen. Jeg har dansa til Medina til sola har stått opp og lenger, jeg har løpt på tredemølla i Oslo til Medinas låter så svetten har rent og hjertet har galoppert i brystet mitt, akkurat som med Robyn, som er alles soundtrack til dansing og hjerteknus og livet i tidlig 20-åra.

Medina er den danske Robyn, kanskje litt mer trash, men Danmark er mer trash enn Sverige og det er derfor vi elsker det. Da jeg tok metroen til Royal Arena, så var jeg omringa av mennesker som sto med øl og rusbrus på boks, de sto i klynger og skulle på konsert, og de tok vorspielet på metroen. Jeg satt engstelig på et sete og håpa jeg var på riktig metro, og i ørene mine hadde jeg Medina. Jeg kom fram, selv om jeg ikke tok vorspielet på metroen.

Konserten var alt jeg ønska meg. Et favorittøyeblikk var for eksempel da tidligere nevnte «Ensom» blei spilt, og jeg så på strobelysa og laserne og lukka øya, var tilbake igjen i København den gangen for lenge sida, og da jeg åpna øya igjen under take off-en, så var det noen som kasta en hel øl i været, det spruta øl utover publikum langt der framme og alle hoppa og sang, hoppa og sang, og jeg lo høyt og hoppa med dem, selv om jeg sto langt bak.

På «Større enn os» er det en plystrebit, og det var Medina som plystra. «Fy faen, hun plystrer også,» sa jeg leende til Krummis, «hva er det hun ikke kan?» og akkurat da begynte Medina selv å le, så plystringa forsvant i latter. «Ja, det er mig der fløjter,» sa hun leende.

Jeg begynte å bekymre meg mot slutten for om jeg rakk å få alle låtene jeg ønska meg, men Medina spilte i over to timer, og låtene kom som perler på en snor. Da hun spilte «For altid», så skreik vi i kor med henne, da hun spilte «Vi to» rett etterpå, skreik vi i kor med henne. Da hun kom på scena igjen etter å ha gått av, til starten på «Lyser i mørke» og hele publikum sang ååå-åååå-åå-å-å, og da hun avslutta med «Kun for mig», som publikum sang hele av – fra start til slutt, så hadde jeg dansa og grini og hoppa og smilt og sett rundt meg på alle de fulle danskene som dansa og hoppa og ropesang og jeg følte meg hjemme der. Jeg følte meg som en av dem.

Vi er mange som har fått hjertene våre knust. Vi er mange som har ropesyngi og grinedansa. Medina har bikka 40 og hun avslutter Roskilde i år. Jeg håper jeg ikke har bihulebetennelse eller vondt i kroppen, jeg håper jeg er våken og glad, jeg håper jeg har starta vorspielet med en øl eller drink, jeg håper jeg er gira og spent, jeg håper jeg avslutter festivalen med Medina på Arena, som jeg har venta på i godt over 10 år. Ikke lenger hjerteknust. Bare lett og glad, eldre og allikevel frisk på det livet har å by på.

Og hvis jeg ikke får det til, hvis jeg har reist hjem fordi jeg har blitt sjuk eller hvis jeg har sovna eller hvis jeg har feiga ut eller hvis livet har kommet i veien, så var jeg i hvert fall på Medina-konsert på Royal Arena. Jeg klarte det. Og det var alt jeg ønska meg.